7 Opplysninger om mulige fartøysbevegelser på havet i det aktuelle tidsrom og område

7.1 Innledning

Undersøkelseskommisjonen har sett det som viktig å innhente oversikt over om det på forlistidspunktet kan ha befunnet seg fartøy i området. Dette for å avklare om det er gjort observasjoner som kunne bidra til å finne årsaken til “Western”s forlis. Herunder har kommisjonen blant annet gjennomgått tilgjengelig dokumentasjon. Det er også innhentet vitneforklaringer fra personer som har drevet fiske i nærliggende områder og fra mannskap om bord på hurtigbåten “Træna”.

Det ble fra Kommisjon 1981 og senere Bodø politikammer rettet henvendelser til Forsvaret etter forliset. Henvendelsene ble besvart av Forsvarskommando Nord-Norge i brev av 2. april 1981 og 1. mars 1982. 1

Kommisjonen har rettet ytterligere henvendelser til Forsvarsdepartementet med forespørsel om informasjon ved brev av 10. oktober 2006, brev av 10. mai 2007 og brev av 6. juni 2007. 2 Kommisjonens henvendelser ble besvart ved Forsvarsdepartementets brev av 23. april 2007 og brev av 29. juni 2007. 3

Gjennom engasjert etterforsker har kommisjonen tatt kontakt med en rekke personer, blant annet personell som tjenestegjorde på Sjøoperasjonssenteret på Reitan (tidligere Forsvarskommando Nord-Norge), på Træna kystradarstasjon og på forskjellige marinefartøy, for å avklare om det skulle forefinnes ytterligere opplysninger av betydning for forlisårsaken. Enkelte av disse har også avgitt forklaring for kommisjonen.

7.2 Lovund

Under oppholdet på Lovund leverte “Western” fangst til to fiskemottak, Vigner Olaisen og Fjellgård & Sønner. Etter forliset ble det foretatt avhør av Vigner Olaisen, Oddvar Fjellgård og Magnus Pettersen. 4 Magnus Pettersen, som var ganske sikker på at han så lysene fra “Western” i Lovundvika, har forklart at det ikke hadde vært andre båter i Lovund. Kommisjonen har ikke, hverken gjennom dokumentasjon, vitneavhør eller på annen måte fått opplysninger som skulle tilsi at det likevel befant seg fartøy på stedet.

7.3 Hurtigbåten MS Træna

Av Hagar Eliassens forklaring for kommisjonen den 19. september 2006, siteres:

«Hun fikk (…)kort tid etter ulykken høre at en passasjer på hurtigbåten Træna skal ha observert en båt på fra Selvær til Lovund.» Hun vet ikke hvem passasjeren er og husker heller ikke hvem som har fortalt henne dette.» 5

Brynjulf Lydersen, kaptein på MS Træna, har i politiavhør den 10. mars 1981 forklart at hurtigbåten ankom Lovund den 6. februar 1981 kl. 06.05. Av avhøret fremkommer ikke hvorvidt det ble gjort observasjoner fra fartøyet. 6

Av forklaring av 9. november 2006 fra Torstein Sørøy siteres:

«Vitnet forklarer at han den 6.2.1981 var på vakt på MS Træna som styrmann. Vakten startet kl. 05.00 om morgenen. De gikk da fra Selvær til Træna. MS Træna var en katamaran som hadde en gjennomsnittshastighet på ca. 22 knop. De ankom Træna ca. kl. 05.20. Fra Træna gikk de umiddelbart mot Lovund. Han mener de brukte ca. 40 minutter på turen. (…)

Han befant seg i styrhuset, både på tur fra Selvær til Træna og videre til Lovund. Både maskinisten og kapteinen satt sammen med ham i styrehuset, dog slik at han ikke er sikker på om de befant seg her hele tiden. (…)

Han gjorde ingen observasjoner av fartøy på turen fra Selvær til de ankom Lovund. Det ble diskutert om bord om andre hadde gjort observasjoner i ettertid. Men han hørte ikke om noen som skulle ha sett andre fartøy på overfarten.» 7

Oddbjørn Lorentzen, som var maskinist på MS Træna på forlistidspunktet, har den 10. november 2006 forklart at han gikk fra Selvær med MS Træna kl. 05.00 den morgenen “Western” forliste. De ankom Træna ca. 20 minutter senere. Etter få minutter gikk de videre til Lovund hvor de ankom ca. kl. 06.00 – 06.05. Av forklaringen siteres:

«De observerte ikke lys fra andre båter underveis. Dersom noen så noe under overfarten ble dette vanligvis kommentert. Etter ulykken diskuterte vitnet, skipperen og styrmann om noen av dem hadde gjort observasjoner av andre fartøy, men ingen av dem hadde sett noe. Det var heller ingen som hadde hørt noe over VHF kanal 16. Han har heller ikke hørt at andre av de som befant seg om bord gjorde noen observasjoner. Det befant seg passasjerer om bord, men han husker ikke antallet i dag.

Da de ankom Lovund passerte de kaia ved fiskebruket Fjellgård hvor Western hadde dratt i fra. Fartøyet befant seg ikke på fiskebruket da. (…)

På strekningen fra Selvær til Træna ville de hatt små muligheter til å observere Western. Hvis Western hadde befunnet seg på tur ut Lovundvika ville de ikke hatt mulighet til å observere den visuelt. Ettersom det er trangt farvann på strekningen mellom Selvær og Træna var radaren satt ned til anslagsvis 0,75 til 1,5 mil i de trangeste farvannene. Western kunne derfor heller ikke vært observert på radar. Også i innkjøringen mot Lovund ville det vært vanskelig å observere Western hvis den da hadde befunnet seg på strekningen Lovund – Kvalholmen.

MS Træna gikk fra Lovund ut Lovundvika ca. kl. 06.00 – 06.10.» 8

7.4 Øybuen

I det tilgjengelige materiale fremkommer at fiskebåten “Øybuen” forsvant etter å ha forlatt Brønnøysund 5. februar 1981. Av logg fra Hovedredningssentralen i Bodø den 28. februar 1981 fremgår at “Øybuen” er meldt å ha gått fra Brønnøysund 5. februar 1981, kl. 12.00 for muligens å gå til Sandnessjøen. Den 3. mars 1981 kom det inn ny melding fra lensmannen i Brønnøysund om at “Øybuen” gikk fra Brønnøysund 5. februar 1981 kl. 22.30, og at båten sannsynligvis skulle gå til Sandnessjøen for reparasjon av en defekt dynamo. Sandnessjøen lensmannskontor kunne imidlertid melde at ingen der hadde observert båten. 9

Av brev fra lensmannen i Frøya til Uttrøndelag politikammer av 7. april 1981 fremgår at Anders Lien kjente “Western” og dens utstyr godt etter flere besøk på hans verksted. Lien hadde opplyst at det i forbindelse med hevingsarbeidet var oppdaget noe løsøre i umiddelbar nærhet av Western som han mente ikke tilhørte denne båten. Av brevet siteres:

«Dette var en hvitmalt «varpsnelle» (tausnelle) beliggende ca. 2 – 3 meter fra båten på babord side, videre et anker samt en mørk metalleider (eller noe som lignet dette) like foran baugen. “Western” ligger på ca. 70 meters dyp, men det er foretatt en god del fotografering av båten der den ligger, og på bilder kan man se de nevnte gjenstander som Lien altså mener ikke tilhører “Western”. (…)

Lien er ikke tilhenger av den teori at “Western” sank som følge av dårlig stabilitet, som visstnok skal være den oppnevnte havarikommisjonens konklusjon. “Western” var en god sjøbåt, 72 fot lang, i meget god stand og for øvrig godt utstyrt. Lien lanserer den interessante teori at her kan ha foregått en kollisjon i mørket og uværet, mens “Western” og ovennevnte “Øybuen” begge var på vei til Lofoten, – Kleven [“Øybuens” eier/fører] for sitt vedkommende til Røst. Lien har studert bildene av “Western” og funnet at de påførte baugskader ikke er framkommet ved båtens kollisjon med bunnen på havaristedet. Skadene kan heller være oppstått ved kollisjon med annet fartøy, eks.vis “Øybuen”, ved at “Western” i mørket kan ha rent seg på denne båten, som kanskje var uten lys på grunn av at føreren/eieren hadde hatt vanskeligheter med lanterneføringen.

Lien ønsket å få rede på om noen av de nevnte observerte ting kunne ha noen forbindelse med “Øybuen”. Jeg har i dag hatt kontakt med en av Klevens naboer, – med godt kjennskap til båten,- som opplyste at det fantes anker i båten, men uten noen spesiell tausnelle for dette. Kleven benyttet det hydrauliske spill på dekket, når ankeret skulle heves. Spillet er gråmalt og det er mulig det kan se ut som en snelle, når det ligger på havbunn 70 m under overflaten. Min hjemmelsmann kunne ikke gi noen forklaring på den leiderlignende gjenstanden. For øvrig kunne han ikke forstå at en så vidt stor båt som “Western” skulle kunne bli påført større skader ved pårenning av den lille 28 fots klinkbygde trebåten “Øybuen”.» 10

Av Sjøfartsinspektørens beretning av 1. mars 1983 vedrørende “Westerns” forlis fremgår:

«Det har vært visse spekulasjoner om kollisjon med M/Kr “Øybuen” som avgikk fra Brønnøysund kvelden før, og som kunne være i farvannet på den tid “Western” havarerte. “Øybuen” forsvant sporløst etter avgang fra Brønnøysund, og det er senere ikke funnet noe fra dette fartøy. Eieren var alene ombord. Opplysninger fra personer i Brønnøysund som hadde kontakt med eieren av “Øybuen”, går ut på at han hadde tenkt seg til Sandnessjøen før han gikk til Røst som var endelig bestemmelsessted.

Sjøfartsinspektøren tror ikke at M/Kr “Øybuen” – en klinket båt på 31 fot – kan ha forårsaket “Western”s forlis, selv om en kollisjon skulle ha funnet sted.» 11

Hallvard Johan Hegge, som deltok som dykker under en del hevingsforsøk har i kommisjonsmøte 25. oktober 2007 forklart:

«Under hevingsforsøket i mai lette de etter vraket av Western, med en båt som hadde ekkolodd. De kom da i kontakt med et ekko som lå ca. 50 – 100 meter øst for det opprinnelige havaristedet på ca. 70 m dyp. Havaristedet var merket med en blåse. Vitnet mener blåsen lå der i flere år. Ekkoet, som gav tilnærmet samme signal som vraket av Western ble ikke undersøkt. Dette ettersom de ikke hadde utstyr til å undersøke dette på tidspunktet. Ekkoet var litt mindre enn signalet fra Westerns vrak. Han anslår dette til ca. 2/3 av størrelsen på signalet Western avga. Vitnet mener de fant vraket til Western ca. 100 – 200 meter nord nord/vest for blåsen.» 12

Ivar Karoliussen, som var styrmann på redningsskøyta Oscar Tybring, har i kommisjonsmøte 14. november 2007 forklart:

«Vitnet forklarer at han i februar 1981 var styrmann om bord på redningsskøyta “Oscar Tybring”. Den 5. februar 1981 lå de ved kai i Bodø og lastet om bord oljevernutstyr. Utstyret skulle benyttes i området Vandve utenfor Sandnessjøen. De gikk fra Bodø i 17 – 18-tiden 5. februar 1981 og ankom Sandnessjøen ca. kl. 03 – 04-tiden om natten.

Årsaken til at de fraktet oljelenser var at en malmbåt som hadde forlist ca. 14 dager tidligere, lakk olje. “Oscar Tybring” deltok ved opprensningsaksjonen på vegne av Statens forurensningstilsyn. Det var ikke så mange fartøy som deltok i rensearbeidet, men det var mye folk omkring på øyene som fjernet olje fra strandkanten. De prøvde også å berge fugler som var skadet av olje.

Mens “Oscar Tybring” ennå lå i Bodø fikk vitnet telefon fra fiskekjøper Arne Johansen på Røst, med spørsmål om de hadde sett en trønder i en klinket sjark. Vitnet husker ikke i dag navnet på trønderen eller sjarken. Johansen opplyste at vedkommende var på vei fra Frøya mot Røst. Siste observasjon av ham skulle ha vært i Brønnøysund. På turen fra Bodø til Sandnessjøen oppholdt vitnet seg oppe i styrhuset hele tiden og holdt utkikk etter den savnede sjarken. Han så imidlertid intet til fartøyet.» 13

Kommisjonen har i 2006 og 2007 foretatt undervannsfotografering av vraket av “Western” og området rundt vraket, over et område på ca. 1000 x 1000 meter. Kommisjonen var under søkene kjent med at det forelå opplysninger om at det i mai 1981 skulle være observert et ekko ca. 100 meter øst for opprinnelig forlissted. Området ble grundig gjennomsøkt, uten at det ble funnet vrakdeler på havbunnen som naturlig vil kunne referere seg til en kollisjon med Øybuen eller annet fartøy. 14 Det er for øvrig ikke rapportert om flytende vrakgods etter forliset, noe som naturlig ville være resultat av kollisjon med Øybuen eller et annet fartøy. Under filmingen ble det hevet en del gjenstander, blant annet et anker som ble mistet fra fartøyet Nordfisk i tilknytning til hevingsforsøk.

7.5 Opplysninger vedrørende eventuell militær aktivitet i området

7.5.1 Tidligere undersøkelser om militær aktivitet

Av rapport av 6. april 1981 fremgår at det fra Kommisjonen 1981 ble rettet henvendelse til Sjøforsvaret. 15 Forsvarskommando Nord-Norge har i brev av 2. april 1981 opplyst at ingen norske undervannsbåter opererte i området ved Lovund ved tidspunktet for “Westerns” forlis, og at man heller ikke kjente til meldinger om mulige fremmede undervannsbåter i dette området tidligere. 16

I brev av 18. januar 1982 fra sjøfartsinspektøren i Bodø til politimesteren i Bodø vises til at de pårørende har reist spørsmål om den militære aktivitet i området om morgenen og formiddagen 6. februar 1981, samt påstand om militær aktivitet i området etter forliset. Videre at det var satt spørsmålstegn ved aktiviteten til radaren på Træna. Det ble anmodet om politiets bistand for å innhente kommentar fra de militære myndigheter. 17

Brevet ble besvart ved Forsvarskommando Nord-Norges brev av 1. mars 1982 til politimesteren i Bodø. Sammen med brevet var vedlagt kopi av KOMSJØNORDs ukeprogram for 5. og 6. februar 1981, SJØOPS vaktjournal og loggbok for Træna kystradar. 18 I brevet er opplyst at Forsvaret ikke har observert noen fartøy på sine radarstasjoner, og at de heller ikke har hatt egne fartøy i området.

Det konkluderes med:

«På bakgrunn av de innsamlede og vedlagte opplysninger vil KOMSJØNORD få fastslå at Sjøforsvaret ikke har hatt aktivitet i området Lovund – Myken som kan settes i forbindelse med Westerns forlis. Det er videre fastslått at Sjøforsvaret ikke har hatt dykking på vraket i ettertid.» 19

7.5.2 Spørsmål om eventuell ubåttrafikk og øvelsesaktivitet

Det har i forbindelse med kommisjonens arbeid på ny vært reist spørsmål om mulig militær aktivitet i området, herunder ubåtaktivitet og øvelsesaktivitet.

Av Hagar Eliassens forklaring av 19. september 2006 for kommisjonen, siteres:

«I slutten av 1990-årene etter at filmen av Western ble vist på TV, ble vitnet og hennes svoger Lauritz Eliassen [oppringt av en person 20] som sa han var skipper på en kystvaktbåt som lå i Vesterålen da forliset skjedde. De ble beordret til området hvor Western forliste da det skjedde. Han visste at det var ubåter i området på tidspunktet for forliset og at han visste hva som var skjedd. Det var også flere andre som visste hva som var skjedd. Han visste at det var en ubåt som hadde kjørt ned Western og var bitter fordi de etterlatte ikke hadde fått vite hva som var skjedd. Hans samvittighet gjorde at han fortalte dette. Vedkommende fortalte videre at ettersom han var yrkesmilitær ville han ikke oppgi sitt navn. Han ville likevel gjøre dette en gang. Utfra hva vedkommende fortalte oppfattet vitnet det slik at han hadde vært skipper om bord på kystvaktskipet som hadde vært beordret til stedet da det greske skipet forliste et par uker før Western. Under telefonsamtalen noterte vitnet ned hva som ble sagt, dog slik at hun ikke har nedtegnet opplysningene vedrørende den greske båten.» 21

Av Lauritz Oliver Eliassens forklaring av 19. september 2006 til kommisjonen, siteres:

«På et tidspunkt han mener var etter Brennpunktprogrammet om Western ble vitnet oppringt av en person som utga seg for å være nestkommanderende på en av kystvaktbåtene på forlistidspunktet. Vedkommende opplyste at han ringte fra Harstad og sa at det hadde vært stor militær aktivitet i forlisområdet på tidspunktet for ulykken. Kystvaktbåten han arbeidet på deltok i militærøvelsen. Han fortalte videre at i Trænfjorden innenfor Træna var stor ubåtaktivitet. Nasjonalitet til undervannsbåtene ble ikke angitt. Vedkommende sa ikke at han visste noe konkret om årsaken til forliset.

Den som ringte var ikke villig til å stå frem med navn, da han var redd for at dette skulle få innflytelse på hans fremtid i militæret. I løpet av samtalen fikk vitnet inntrykk av at det ikke var lenge til han skulle gå av med pensjon, da han ga uttrykk for at han ville ta kontakt når han sluttet i forsvaret. Han har ikke hatt kontakt med den som ringte etter samtalen som han anslår å ha funnet sted i slutten av 1990-årene. Vitnet oppfattet den som ringte seriøs. Samtalen kom inn på hans ordinære hustelefon på bopel og han fikk ikke registrert telefonnummeret til den som ringte.» 22

Av Hagar Eliassens forklaring av 19. september 2006 for kommisjonen, siteres videre:

«Vitnet forklarer for øvrig at det få dager før forliset befant seg 5 militære fartøy ved kai på Myken, 4 MTB og en litt større båt. Hun forbinder ikke dette med ulykken, men at det var militær aktivitet i området på denne tiden. (…)

Umiddelbart etter forliset fikk vitnet fra Petra Risvik opplyst at det samme dag som forliset fant sted var kommet 7 militære fartøy inn til Sandnessjøen. Vitnet mener det var Alice Meisler, Dønna, som fortalte om fartøyene. Årsaken til at hun finner opplysningene viktig er at hun har fått vite at det ikke var militær aktivitet i området.» 23

Sivert Eriksen har overfor kommisjonen den 13. mars 2007 forklart:

«Like i forveien av forliset observerte vitnet noen av Forsvarets motortorpedobåter i ca. 30 knops fart på tur ut havnen fra Myken. Han mener derfor det må ha vært militær øvelsesaktivitet i området.» 24

Kommisjonen har i brev av 10. oktober 2006 til Forsvarsdepartementet bedt om eventuelle merknader til opplysninger om observasjoner av militære fartøy, herunder om Forsvaret i løpet av første halvdel av 1981 hadde øvelsesaktivitet i Trænafjorden, eventuelt tidspunktet for slik aktivitet samt hvilke(n) øvelse(r) det dreide seg om. 25

Av Forsvarsdepartementets svarbrev av 23. april 2007, siteres:

«I brev fra daværende KOMSJØNORD (vedlagt kommisjonens henvendelse) er det i pkt 3.a gitt en oversikt over hvor marinefartøy i landsdelen befant seg. I dette brevet fremgår også av pkt 3.b at nærmeste kystvaktfartøy var KV Andenes som hadde patruljeområde mellom Andenes og Røst. Dette fartøyet ble – som kommisjonen tidligere er informert om – trukket inn i søket etter Western.

Hva angår opplysningene om stor ubåtaktivitet i Trænafjorden, som også synes å bli knyttet til øvingsaktivitet, vises til de opplysninger som fremkommer i brevet fra daværende KOMSJØNORD. Her er det dokumentert at de norske undervannsbåtene befant seg hhv i Hammerfest og Olavsvern ved Tromsø. Eventuell øvings- eller treningsaktivitet med andre nasjoners undervannsbåter ville vært kjent for militære myndigheter. Slike opplysninger foreligger ikke. Vi må således konkludere med at det ikke har vært norske eller utenlandske undervannsbåter i området, og at det ikke er grunnlag for å knytte opplysningene til militær aktivitet.

At det noen dager før forliset skal ha befunnet seg 4 MTBer og et større fartøy ved kai på Myken kan etter vårt syn ikke settes i sammenheng med forliset. I løpet av ett døgn ville en MTB kunne transittere i størrelsesorden 700 nautiske mil. Som angitt i tidligere svar fra KOMSJØNORD befant MTBene i landsdelen seg i hhv Olavsvern ved Tromsø og Stokmarknes 6. februar 1981.» 26

Av rapport fra HRS fra redningsaksjonen fremgår at KV Andenes var det eneste kystvaktsfartøy som deltok under aksjonen. 27 Skipssjefen på KV Andenes, Sigurd Kleiven, har den 25. oktober 2007 forklart:

«Da det innkom melding om at Western var savnet patruljerte K/V Andenes strekningen yttersida Vesterålen – Lofoten i samsvar med fastsatt ukeprogram. Deres oppgaver i området dreide seg om fangstkontroll av trålere, sjekking av redskap og for øvrig oppsyn av aktivitet i området. De rapporterte all fiskeriaktivitet og militær aktivitet til sjøforsvarets Kystvaktstasjon Nord på Sortland og til Komsjø Nord på Reitan. Slike meldinger ble sendt 2 ganger døgnet. (…)

Vitnet kan ikke huske at det var andre militære fartøy i området. Han hadde kun kontakt med redningsskøyta og en del sivile fiskefartøy. Han hadde også kontakt med Orion og SeaKing, men disse ble koordinert av hovedredningssentralen. Vitnet tviler sterkt på at det var andre militære fartøy i området ettersom disse i så fall ville blitt beordret til å delta i søket. På spørsmål opplyste vitnet at han ikke kan huske at det var noen militærøvelse i området. Øvelser blir alltid planlagt lang tid i forveien og dersom det hadde vært noen øvelse ville dette ha fremgått av ukeplanen. Så fremt det hadde vært øvelse ville han blitt tildelt fartøy fra denne under leteaksjonen. En militærøvelse ville helt klart blitt avbrutt dersom det hadde kommet melding om en leteaksjon. Ukeplanen omfatter alle av forsvarets fartøy som befinner seg i området fra Rørvik i sør og nordover, dvs de fartøy som er underlagt Komsjø Nord. Alle militære fartøy som kommer nord for Rørvik blir umiddelbart underlagt Komsjø Nord. Vitnet har deltatt under utarbeidelse av ukeplanen som kystvaktoffiser på Reitan, og har erfart at ukeplaner planlegges 1 år i forveien.» 28

Av hans forklaring av 25. oktober 2007 til kommisjonen, siteres videre:

«Vitnet fikk opplest forklaringer fra Hagar Eliassen og Laurits Oliver Eliassen av 19 september 2006 for så vidt gjelder at de i slutten av 1990 årene ble oppringt av personer som opplyste at de tjenestegjorde på en kystvaktbåt som deltok under leteaksjonen. Personene opplyste at de under leteaksjonen var henholdsvis skipper og NK om bord på forlistidspunktet. Vitnet benekter bestemt å ha tatt slik kontakt, og gir uttrykk for at han ikke kan forstå hvilket motiv noen kan ha for å gjøre noe slikt. Når det gjelder nestkommanderende, Stein Andreassen, vet vitnet at han reiste til Amerika på 1980-tallet.

For øvrig opplyser han at han ikke er kjent med at det skal være gjort observasjoner av fremmede ubåter i området og mener at han ville visst dette dersom observasjoner skulle vært gjort. Det var en god og åpen kommunikasjon innad i forsvaret med hensyn til observasjoner av fremmede fartøy. For øvrig opplyser han at det stort sett er området Vestfjorden mellom Lofoten og Ladegode som benyttes til øvelsesområde. Dette bl a fordi ubåter trenger dypt vann. Han har kun ved en anledning deltatt i en øvelse som omfattet forlisområdet. Dette var noe senere på 1980-tallet. Dette dreide seg om en stor øvelse som ble avertert i media. Kun mindre fartøy MTBer mv hadde øvelse innaskjærs.» 29

Tore Johannes Lysfjord, som i perioden 1977 til 1982 var radaroffiser på FKN, hvor han hadde hovedansvaret for kystradarkjeden, har i møte med kommisjonen den 25. oktober 2007 forklart:

«Han mener det normalt var stasjonert 1 – 2 ubåter i Nord -Norge. FKN hadde på ethvert tidspunkt oversikt over hvor disse ubåtene befant seg. Det var forhåndsbestemt hvor ubåtene skulle befinne seg til enhver tid, men det ble likevel foretatt rapportering av sikkerhetsmessig art. Han mener opplysningen ble loggført, men tviler på at disse oppbevares. Han vet ikke om ubåtene førte logg.

På spørsmål fra kommisjonsmedlem Bakken om vitnet mener Western kunne ha kollidert med en norsk ubåt, svarer vitnet at han anser dette helt utenkelig.

Øvelsesfelt for ubåter krever dybde og arealer. De ble derfor ikke gjennomført i trange farvann. Vestfjorden er ofte benyttet som øvelsesområde, men det kunne også foretas øvelser andre steder. Vitnet mener at man i alle fall har behov for en dybde på minst 100 m for å gjennomføre ubåtøvelse.

Vitnet ble forevist kart over området forliset fant sted. Han gav uttrykk for at han ikke kan tenke seg at det ville bli lagt ubåtøvelser i området, men at en ubåt rent faktisk ville kunne seile gjennom den del av området som har dybder på mer enn 100 m i nedsunket tilstand. Han tviler likevel på at en ubåt ville valgt et slikt farvann. I overflate posisjon ville en ubåt selvsagt kunne passere området.

I tilfelle det var registrert fremmede fartøy, både overflate fartøy og ubåter, man ønsker nærmere opplysninger om, benyttet man marinefartøy og overvåkningsfly for å undersøke nærmere. Han kjenner ikke til at sivile fartøy har blitt benyttet i en slik sammenheng, med det unntak av sivile fartøy som var leid inn av forsvaret.

Vitnet ble forevist Komsjø-nords ukeprogram for 5 og 6 februar 1981. Han opplyste at det ut fra ukeprogrammet ikke hadde foregått noen fellesøvelser disse dagene. For øvrig var det ingen av fartøyene som har befunnet seg sør for Bodø disse dagene.

Vitnet ble forevist vaktjournal vedlagt forsvarskommando Nord Norges brev av 1 mars 1982 til Bodø politikammer og journal fra FKN for perioden fra 22 01 1981 til 09 02 1981. Han opplyste at han gjenkjenner den første journalen som sjøobservasjonssenterets vaktjournal. Den andre journalen mener han er fellesoperasjonssenterets vaktjournal. Hvis det hadde forekommet noen maritime øvelser burde dette fremkommet av vaktjournalene. Også hvis det hadde blitt observert ubåter, både fremmede og allierte, ville dette fremkommet.» 30

Kommisjonen vil bemerke at når det gjelder telefonsamtalen Hagar Eliassen har vist til, skal denne ha funnet sted etter Brennpunktprogrammet i 1997. 31 Personen som ringte skal ha opplyst å være yrkesmilitær, og fortalt at han var skipper på en kystvaktbåt som lå i Vesterålen og ble beordret til området hvor “Western” forliste. Han ga også inntrykk av å ha vært skipper om bord på kystvaktskipet som ble beordret til stedet da det greske skipet forliste et par uker før “Western”. Også den person som ringte til Lauritz Eliassen skal ha opplyst å være yrkesmilitær på tidspunktet samtalen fant sted. 32 Vedkommende opplyste videre å ha vært nestkommanderende på en av kystvaktbåtene på forlistidspunktet, uten å identifisere fartøyet. Ut fra opplysningene i samtalene og tidspunktet samtalene er opplyst å ha funnet sted, finner kommisjonen det sannsynlig at det er samme person som har foretatt henvendelsene.

På bakgrunn av opplysningene om telefonhenvendelser har kommisjonen søkt avklart hvem som kan ha foretatt telefonsamtalene. Av kommisjonens undersøkelser fremgår at KV Andenes – som på tidspunket patruljerte strekningen Andenes – Røst, var det eneste kystvaktsfartøyet som deltok i redningsaksjonen. KV Andenes deltok ikke i redningsaksjonen da det greske skipet Deifovos gikk ned noen uker tidligere. Ved denne anledning deltok KV Stålbas, som hadde sivil skipper. Skipssjef på KV Andenes, Sigurd Kleiven, har i avhør benektet å ha tatt kontakt med Hagar Eliassen og Lauritz Eliassen. Kleiven hadde for øvrig avsluttet sin tjeneste i Forsvaret mange år før samtalene skal ha funnet sted. Nestkommanderende på KV Andenes reiste fra Norge på 1980-tallet. Da en vesentlig del av den informasjon som ble gitt til Hagar Eliassen og Lauritz Eliassen etter dette må anses åpenbart ukorrekt, finner kommisjonen i liten grad å kunne legge vekt på de opplysninger som ble formidlet i telefonsamtalene.

Kommisjonen kan ikke se at det i saken er fremkommet opplysninger som skulle tilsi at det i regi av Forsvaret foregikk øvelsesaktivitet i forlisområdet på forlistidspunktet. Ut fra foreliggende dokumentasjon, herunder ukeprogram og vaktjournaler sammenholdt med vitneavhør, legges til grunn at det på tidspunktet ikke ble avholdt øvelser i Nord-Norge hvor flere fartøy deltok. Det legges videre til grunn at ingen av de norske forsvarsfartøy i Nord-Norge befant seg sør for Bodø på angjeldende tidspunkt. Av både ukeprogram, vaktjournal og ubåtenes loggbøker fremkommer at de to norske ubåtene som var stasjonert i Nord-Norge befant seg i Hammerfest og på Olavsvern i Tromsø. Det legges for øvrig til grunn at området av Forsvaret i liten grad ble ansett egnet som øvelsesområde for ubåter.

Kommisjonen kan for øvrig ikke se at det i saken er fremkommet opplysninger som skulle tilsi at det befant seg utenlandske ubåter i området på forlistidspunktet. Forsvaret har i 1981 opplyst at man ikke kjente til meldinger om mulige fremmede undervannsbåter i dette området tidligere. Hverken av vaktjournal eller annen tilgjengelig dokumentasjon fremkommer opplysninger om kunnskap om, eller observasjoner av, andre lands ubåter i området. Daværende radaroffiser Tore Lysjord har herunder forklart at i den grad det hadde blitt observert ubåter, både fremmede og allierte, ville dette fremkommet av vaktjournalen. Det er for øvrig ikke fremkommet opplysninger om sivile observasjoner av ubåter i området.

7.5.3 Opplysninger om militær dykkeraktivitet ved vraket

Av Hagar Eliassens forklaring av 19. september 2006 for kommisjonen, siteres:

«Påsken 1981 ble vitnet oppringt av sin bror Johan Nilssen som fortalte at det var militær aktivitet ved vraket. Opplysningene hadde broren fått av Martin Jørgensen som selv hadde observert dette. Hun regner med at observasjonen ble gjort fra Selvær, hvor Jørgensen bodde.

Våren/sommeren 1981 i Mo i Rana fikk vitnet av en bekjent høre at det hadde vært dykking ved vraket fra en båt som kom fra Haakonsvern i Bergen. Hun ønsker ikke å opplyse navnet på personen da hun føler at vedkommende ikke ønsker å ha mer med saken å gjøre.

I ca. 1992 – 93 var hun på besøk hos sin nabo Vidar Henriksen. Der befant det seg også en person som Henriksen senere fortalte var yrkesmilitær. Vedkommende, som hun ikke kjenner navnet til, hevdet at han hadde vært og dykket over vraket til Western. Hun vet ikke når dette skal ha skjedd eller navnet til vedkommende. » 33

Av Ragnhild Reiertsens forklaring av 19. september 2006 for kommisjonen, siteres:

«Sommeren 1981 fikk vitnet opplyst av en slektning av hennes mann at dennes tante hadde fortalt at hennes sønn, som avtjente verneplikten på Haakonsvern, deltok i forbindelse med dykking til vraket fra et militært fartøy. Vedkommende som fortalte dette ønsker ikke å prate mer om det. Hun vil derfor ikke opplyse om navnet hans. » 34

Av FKNs brev av 1. mars 1982 til politimesteren i Bodø, siteres:

«Når det gjelder påstanden om at dykkere fra HAAKONSVERN har dykket på vraket, kan det fastslås at dette ikke medfører riktighet.

Dykker- og froskemannsskolen har ikke vært på selvstendig oppdrag i Nord-Norge i 81 og 82 uten at de har vært sammen med dykkere fra RAMSUND. Videre kan det fastslås at dykkeravdelingen fra RAMSUND ikke har hatt oppdrag som har medført dykking i nærheten av vraket etter WESTERN.» 35

Morten Gertner, som på tidspunktet for forliset var tjenestegjørende tekniker ved Sjøforsvarets kyst­radarstasjon på Træna, har i kommisjonsmøte 14. november 2007 forklart:

«Sommeren 1981 deltok vitnet under hevingsforsøk på Western. Han og taubaneføreren, som begge hadde dykkersertifikat, deltok i arbeidet med å feste løfteballonger i wire som var festet i fartøyet. Arbeidet utførte de i løpet av en helg, fra fredag til søndag. De dro til stedet med radarstasjonens fartøy, som var en 27 fots Viksundsjark. Blant lokalbefolkningen ble båten kalt “NATO-sjarken”. Selve dykkingen skjedde fra “Selvåg Senior”. Sjarken hang i trosse etter “Selvåg Senior” under dykkingen.

Vitnet kjenner ikke til at det skulle ha vært dykkere fra forsvaret og dykket på vraket av Western, hvis det da ikke er ham selv og Tore Holmen det siktes til. Dette er den eneste gangen han har dykket på vraket.» 36

Vidar Henriksen, har til kommisjonen den 16. november 2007 forklart:

«Vitnet forklarer at han er oppvokst i Ramsund. ca. 1978 ble han kjent med Bent Larsen, som på tidspunktet var ansatt som befal i minedykkertroppen i Ramsund.

I 1981 arbeidet vitnet i Luftfartsverket på Leknes. Han ble kjent med Westerns forlis gjennom media. På tidspunktet kjente han ingen av de etterlatte etter forliset. Han deltok heller ikke i forbindelse med leteaksjonen eller hevingsforsøk.

I 1987 ble vitnet kjent med Hagar Eliassen, i det han ble nabo med henne i samme borettslag.

Vitnet mener det var sommeren 1988 han fikk besøk av Bent Larsen, som da var sjef for minedykkertroppen i Ramsund. Årsaken til besøket var at dykkerfartøyet KNM Draug var innom Sandnessjøen hvor Larsen var om bord.

Vitnet spurte Larsen hva han gjorde i Sandnessjøen, og mener Larsen svarte at en del av oppdraget hadde med Western å gjøre. Vitnet husker ikke konkret hva som ble sagt, herunder husker han ikke om Larsen sa at de hadde noen funksjon i forhold til dykking til fartøyet eller kartlegging av dette, eller om de generelt var i nærheten av fartøyet i forbindelse med et annet oppdrag.

I denne forbindelse fortalte vitnet til Larsen at enken etter skipperen var hans nabo. Etter dette skiftet de samtaleemne.

En tid etter besøket møtte vitnet Hagar Eliassen og fortalte henne om besøket. Han husker ikke hva han konkret fortalte, men husker at Hagar Eliassen reagerte på dette. Hun ga uttrykk for at dette var en ukjent opplysning for henne og ba ham undersøke KNM Draugs oppdrag i området nærmere.

Vitnet husker ikke om han foretok noen undersøkelser. (…)

Han ble foreholdt Hagar Eliassens forklaring av 19. september 2006:

«I ca. 1992 – 93 var hun på besøk hos sin nabo Vidar Henriksen. Der befant det seg også en person som Henriksen senere fortalte var yrkesmilitær. Vedkommende, som hun ikke kjenner navnet til, hevdet at han hadde vært og dykket over vraket til Western.»

Vitnet kan ikke huske at Hagar Eliassen og Bent Larsen har møtt hverandre i hans nærvær.

Vitnet flyttet fra borettslaget i 1990 og kan ikke huske at Hagar Eliassen har vært på besøk hos ham etter dette. Han kan heller ikke huske at Hagar Eliassen har vært på besøk hos ham samtidig med andre yrkesmilitære, hvor det har vært diskutert dykking på Western.» 37

I kommisjonsmøte 16. november 2007 har vitnet Bent Harald Haug Larsen, som i 1981 var nestkommanderende i minedykkertroppen i Ramsund, forklart at han ble kjent med “Western”s forlis gjennom media og at avdelingen ikke deltok i forbindelse med leteaksjonen. De deltok heller ikke i forbindelse med de senere hevingsforsøk. Av hans forklaring siteres:

«Han kan med sikkerhet si at KNM Draug ikke har vært på forlisstedet i periodene han arbeidet på Ramsund, dvs i perioden fra forliset frem til sommeren 1981 og i perioden 1985 til 1988. I perioden sommeren 1981 til 1985 arbeidet vitnet ved Haakonsvern på froskemannsskolen. Det ble så vidt han kjenner til heller ikke foretatt dykking av dykkere fra Haakonsvern. Dette må antas svært lite trolig ettersom samtlige dykkere hadde en maksimal dybdebegrensning på 50 meter. Dispensasjon fra dette ble kun gitt i livstruende situasjoner eller andre tungtveiende årsaker, og måtte godkjennes formelt. Han kjenner ikke til, og vil som fagmann sterkt betvile, at det på noe tidspunkt ble gitt dispensasjon for å dykke på 70 meter. Årsaken til at man hadde slik begrensning var at dykking skjedde på luft eller ved bruk av blandingsgass. Helium ble ikke benyttet verken av avdelingen på Ramsund eller Haakonsvern. (…)

På spørsmål om han kjenner noen som er bosatt i Sandnessjøen svarer vitnet at han kjenner en person. Dette er Henriksen, som arbeider i lufthavnen i Sandnessjøen. De ble kjent med hverandre i Ramsund. Vitnet kan ikke huske at han på noe tidspunkt besøkte Henriksen i Sandnessjøen.

Vitnet ble foreholdt at Henriksen har forklart at vitnet har besøkt ham ved to anledninger i Sandnessjøen, i forbindelse med oppdrag med KNM Draug i 1988 og i tilknytning til feriereise i 1993. Han utelukker ikke at han kan ha vært innom Sandnessjøen med KNM Draug i tilknytning til et oppdrag, selv om han ikke kan huske dette. Han er imidlertid sikker på at han ikke har vært innom Sandnessjøen på feriereise, i det han tilbringer feriene med sin familie og aldri har feriert med dem i Nord-Norge. Han er hundre prosent sikker på at han aldri har diskutert kartlegging av vraket av Western eller dykking på dette i regi av KNM Draug eller Sjøforsvaret. Han utelukker ikke at han kan ha nevnt for Henriksen at han ved en anledning i 1981 oppholdt seg på Myken i forbindelse med et sprengningsoppdrag og at de ved den anledning kan ha snakket om forliset eller at de kan ha snakket om dette som følge av medieomtale.» 38

Kommisjonen har ikke mottatt opplysninger om at det skal ha funnet sted dykking på vraket våren/sommeren 1981, utover dykking som fant sted i tilknytning til hevingsforsøk.

7.5.4 Skipperens og “Western”s tilknytning til Forsvaret

Hagar Eliassen har i kommisjonsmøte 19. september 2006 forklart:

«Emil Eliassen ble få dager før forliset oppringt to påfølgende dager av en person som oppga militær grad. Hun husker ikke i dag hvem som ringte eller hvilken grad han oppga. Første gangen tok vitnet selv telefonen. Emil Eliassen var ute på feltet, og hun spurte hva samtalen galdt. Vedkommende svarte da at de hadde et oppdrag til Eliassen. Dagen etter var det datteren Ragnhild som tok telefonen. Eliassen var da kommet hjem, og han overtok samtalen. Datteren ble sendt ut av kontoret, og etter at samtalen var avsluttet sa Eliassen til datteren: «dette har ikke du hørt». Vitnet mener at forliset kan ha sammenheng med at man om bord på Western fikk en beskjed fra militæret som gjorde at de forlot Lovund før avtalt tid. Beskjeden kunne vært gitt over VHF eller ved bruk av forsvarets gummibåter.» 39

Av Ragnhild Reiertsens forklaring av 19. september 2006 for kommisjonen, siteres:

«Ca. en uke før forliset kom det telefon fra en høytstående militær til butikken på Myken. Vitnet, som tok telefonen, mener vedkommende sa han var oberst eller general. Han ba om å få snakke med hennes far. Vitnet hentet sin far, som sendte henne ut av kontoret. Etter en stund kom han ut og sa til vitnet: «denne telefonen har du aldri hørt at jeg har tatt». Faren, som vanligvis var rolig, virket stresset. Vitnet vet at mannskapet tidligere var bedt om å delta i et militært oppdrag i Ranafjorden, noe de likte dårlig pga tap av fiske. Hun vet ikke om telefonsamtalen har sammenheng med dette oppdraget.» 40

Kommisjonen har på denne bakgrunn rettet henvendelse til Forsvarsdepartementet hvor det under henvisning til ovennevnte forklaringer, ble reist spørsmål om Eliassen var engasjert av Forsvaret på forlistidspunktet. Videre om han ble eller kan ha blitt kontaktet av Forsvaret i januar – februar 1981, eventuelt hvem som kontaktet – eller kunne ha kontaktet – ham. 41

Av Forsvarsdepartementets brev av 23. april 2007 fremgår at Forsvaret etter gjennomgang i sitt personellsystem/-register ikke har kunnet finne opplysninger som knytter vedkommende skipper til Forsvaret. Det er opplyst at hverken henvendelser til E-tjenesten eller andre deler av forsvaret har kunnet frembringe opplysninger som kan bekrefte eller belyse de påstander som fremkommer. 42

Vedlagt brev av 9. mai 2007 fra Ragnhild Reiertsen er oversendt dokumentasjon for at “Western” var forhåndsrekvirert av Forsvaret for mobiliseringsterminen 1977, samt at fartøyet også enkelte tidligere år hadde blitt rekvirert. 43 Dokumentasjonen ble oversendt Forsvarsdepartementet ved kommisjonens brev av 10. mai 2007, og det ble vist til vitneopplysninger om at Eliassen skulle ha deltatt i Sjøheimevernet i en periode. Det ble bedt opplyst om Forsvaret kunne bekrefte eller avkrefte opplysningene, og eventuelt opplyst når skipperen skulle ha deltatt. Videre ble det bedt opplyst om fartøyet “Western” på noe tidspunkt hadde vært rekvirert av Forsvaret og eventuelt for hvilken periode. 44

Ved Forsvarsdepartementets brev av 29. juni 2007 er det opplyst at Forsvaret fortsatt arbeider med undersøkelser opp mot Riksarkivet som har overtatt dokumentene fra de avdelingene som har utstedt disse, og det således ikke kan gis et endelig svar. 45

Fra kommisjonens brev av 8. oktober 2007 til Riksarkivet, siteres:

«Av vedlagt dokumentasjon fremgår at Western var en av mange fiskerbåter som var forhåndsrekvirert av forsvaret (SHV) over en viss periode. Det foreligger dokumentasjon som viser slik rekvirering for en del av årene i perioden 1962 til 1976. Det bes om kopi av all dokumentasjon gjeldene forhåndsrekvirering, søknader, svarbrev m.v. gjeldene fiskerbåten Western for forsvarets tjeneste. Det antas at perioden kan strekke seg utover den oppgitte tid fra 1962 – 1976. Alle henvendelser kommisjonen har gjennomført så langt i denne sammenheng til forsvarspersonell tilsier at alt tilgjengelig materiale forefinnes hos Riksarkivet.

Det bes samtidig om kopi av all dokumentasjon som kan opplyse hvorvidt Emil Elias Eliassen, f.nr. (…), adresse 8136 Rødøy, tjenestegjorde i forsvaret, herunder HV/SHV. Det bes om all informasjon omkring hans tjenesteforhold i forsvaret, – tjenestetidsperiode, grad, rulleførende avdeling(er), eventuelle spesialtjenester, våpenoppsetning m.v.

Det vises for øvrig til vedlegg hvor en del korrespondanse omkring forhåndsrekvirering av Western fremkommer.» 46

Riksarkivet besvarte henvendelsen 19. oktober 2007:

«Vi har undersøkt arkivet etter Sjøheimevernet, Nord-Norge, hvor det i eske 4 og 5 finnes fartøyregnskap og fartøyskontrakter for perioden 1966 – 1972. Vi kan ikke se at det finnes dokumenter på Western i disse eskene.

Så vidt vi kan se, er de bevarte kontraktene hovedsakelig fra 1970 – 1972, noe som tyder på at man etter hvert har kassert papirene på båter som man har sluttet å leie. Hele arkivet er på bare 0,7 hyllemeter, som også tyder på at det har vært gjenstand for betydelige kassasjoner.

Vi har også undersøkt saksarkivene etter Forsvarskommando Nord-Norge, Sør-Hålogaland HV-distrikt 14 og Sjøforsvarskommando Nord-Norge, men kan ikke se at disse inneholder fartøysregnskap eller fartøyskontrakter. Fra Ramsund orlogsstasjon er det ikke avlevert saksarkiv.

Blant de avleverte personellpapirene fra Sør-Hålogaland HV-distrikt 14 finner vi Emil Eliassens rulleblad og militære helsekort. Vedlagt oversendes en kopi av rullebladet.» 47

Kommisjonen oversendte den 9. november 2007 Riksarkivets brev med Eliassens rulleblad til Forsvarsdepartementet, hvor det ble bedt redegjort for hvordan Eliassen avtjente sin militærtjeneste i Forsvaret og Sjøheimevernet, herunder hans militære grad. 48

Av Forsvarsdepartementets redegjørelse av 13. november 2007, fremgår:

«Eliassen ble utskrevet fra Rødøy til tjeneste i Marinen (Sjøforsvaret).

Slik vi leser rullebladet gjennomførte Eliassen tjeneste som følger:

– 6.10.1947 – 2.12.1947 – Rekruttskole

– 3.12.1947 – 1.10.1948 – Tjeneste ved Intendanturen ved Sjøforsvarskommando Nord-Norge (slik det er angitt på rullebladet besto tjenesten i ordonans og kontortjeneste)

– 6.10.1948 – Dimittert fra Forsvaret etter endt førstegangstjeneste

– 6.11.1966 – 11.11.1966 – Tjeneste i Melbu. Det står anført tjeneste som skipper. Det antas at dette har vært årlig trening gjennomført i Heimevernet som skipper på fartøy rekvirert til Sjøheimevernet eller annet fartøy særskilt kalt inn i forbindelse med årlig trening.

– SHV 512 – 6 dager gjennomført i 1967 (ikke datofastsatt). Det antas at dette har vært årlig trening i Heimevernet.

– Drevja – 11.5.1971 – 16.5.1971. det antas at dette har vært årlig trening i Heimevernet. Han står oppført som skipper, og vi antar at han under årlig trening har utført tjeneste som skipper på fartøy rekvirert til Sjøheimevernet eller annet fartøy særskilt kalt inn i forbindelse med årlig trening.

– Etter 1971 gir rullebladet ingen videre data. Eliassen var i 1971 44 år. Det ville således være rimelig at hans totale tjenesteplikt da opphørte. Eventuell videre tjeneste i HV/SHV ville da ha vært som frivillig.

– Eliassen står anført med militær grad som Utskrevet ledende menig. Ville tilsvart korporal i Hæren.» 49

Av Forsvarsdepartementets redegjørelse siteres videre:

«Skriv fra Sjøforsvarskommando om «Rekvirering av sivilt fartøysmateriell til bruk i Forsvaret i Nord-Norge for mobiliseringsterminene» – 1967, 1968, 1969, 1970 er funnet. Alle oversikter over navngitte fartøyer som var vedlagt disse dokumentene ble i henhold til bestemmelser makulert etter ett år (rekvisisjonene var kun gyldig for ett år av gangen, og måtte fornyes for hver mobiliseringstermin). Imidlertid finnes fortsatt listen/oversikten over rekvirerte fartøy for 1970, og fartøyet med reg.nr N-42-R finnes ikke på denne listen.

For årene 1971 til 1980 fra daværende Forsvaret Overkommando (FO) er sivile fartøy ikke navngitt i «Mobiliseringsdirektiv for Forsvaret». Slike opplysninger finnes heller ikke i FOs saksarkiv med underlagsopplysninger fra daværende Forsvarskommando Nord-Norge.

I papirer tidligere mottatt fra deg (skriv fra Ramsund Orlogsstasjon datert 20. oktober 1976) rekvireres fartøyet Western N-42-R til Forsyningsregiment nr. 6/Skøytetransporttropp nr. 1 for mobiliseringsterminen 1977. Oppmøtested er angitt til jernbanekai i Rognan. Forsyningsregiment nr. 6 (FR 6) var en del av Hæren, nærmere bestemt Distriktskommando Nord-Norge. Det er også slik at denne rekvisisjonen kun gjelder fartøyet, og ikke Eliassen selv. (…)

Vi har funnet at Sjef for SHV-område 512 i tidsrommet 1974 – 1996 var Ivar Hongset. (…)

Hongset var også tilknyttet SHV-område 512 i periode før han overtok som sjef. I samtale oppgir han at så langt han kan huske har Western aldri vært inne til tjeneste i hans tid i SHV-omr 512. Han oppgir at han ikke har kjennskap til om fartøyet var forhåndsrekvirert. Hongset opplyste videre at han hadde vært i samtale med politiet angående Western-saken, uten at Forsvarsstaben fikk angitt når dette skulle ha foregått. (…)

Det vises til oversendte kopier av skriv fra deg (tidligere e-post) som tydelig viser at Western var rekvirert til Sjøheimevernet i 1971 og 1973, slik at det er uomtvistelig at fartøyet har vært rekvirert til bruk i Sjøheimevernet.

Som angitt over har verken Riksarkivet eller Forsvaret bortsettingsarkiv funnet dokumentasjon som kan belyse forholdet utover de to angitte brev. Som angitt over ble slik rekvisisjon foretatt for ett og ett år, og samlelister/oversikter ble makulert når mobiliseringsterminen var over. Det er også slik at i 1977 var fartøyet rekvirert av FR 6, og for dette året vil fartøyet således ikke samtidig ha vært rekvirert til SHV. Slik mobiliserings- og rekvisisjonssystemet fungerte er det rimelig å anta at ved en fornyet rekvisisjon av Western i de påfølgende år ville dette ha vært til samme avdeling (FR 6).» 50

Bent Harald Haug Larsen, som fra 1978 til sommeren 1981 arbeidet som nestkommanderende ved minedykkertroppen i Ramsund, har til kommisjonen den 16. november 2007 forklart:

«Våren 1981, han mener det var i mars eller april, var vitnet en tur på Myken med KNM Draug. Han mener oppdraget deres var å sprenge en mine eller et annet sprenglegeme. Da de kom til Myken mener vitnet å erindre at de ble kjent med at vedkommende som skulle påvise sprenglegemet var en av de forulykkede. Han husker at de tok kontakt med en kvinne som han forsto hadde nær tilhørighet med en av de forulykkede. Vedkommende bodde i et hus nordøst på øya i enden av veien. Huset befant seg på andre siden av Myken i forhold til havna, han mener det var av nyere dato. Vitnet mener de neppe kjente til dette på forhånd ettersom oppdraget da sannsynligvis ville blitt kansellert. Da ulykken var nær i tid forsøkte de ikke å undersøke om det var andre som kunne påvise sprenglegemet. Dette for å unngå å støte noen. Etter å ha fjernet en del granater som befant seg i havnen, nær fyret, forlot de stedet i løpet av tre, fire dager. (…)

Vitnet finner det sannsynlig at han forut for ankomst til Myken hadde kontakt, sannsynligvis telefonkontakt, med vedkommende som skulle påvise sprenglegemet. Han kan ikke huske om dette skjedde i dette tilfelle. Det kunne også skje at kontakten ble formidlet av hans sjef som hadde tittelen løytnant. Ved en slik kontakt ville det blitt avklart om vedkommende kunne være med dem for å påvise stedet sprenglegemet befant seg på, samt avtalt tidspunkt for dette. I enkelte tilfeller var det kontakt mellom FKN, Reitan og vedkommende privatperson før oppdraget ble oversendt Ramsund.

Meldinger om funn av sprenglegemer ble mottatt enten fra FKN, politiet eller sivilbefolkningen. Vitnet mener det ikke ble nedtegnet rapporter om de meldinger som kom. Det ble kun rapportert om utførte oppdrag. De sprenglegemer det ble rapportert om befant seg alltid nær land, dvs på 3 – 4 meters vanndybde og synlige fra overflaten. Alternativt på dybder hvor sportsdykkere opererte, dvs til 20 – 30 meter. På vinteren ble det sjelden foretatt dykking etter sprenglegemer, hvis oppdraget ikke hastet. Vanligvis samlet de flere oppdrag forut for utførelsen av disse.» 51

Kommisjonen har ikke funnet holdepunkter for at “Western” på forlistidspunktet hadde oppdrag for Forsvaret. Bent Harald Haug Larsen mener å erindre at vedkommende som skulle påvise sprenglegemet på Myken var en av de forulykkede. Det kan på denne bakgrunn ikke utelukkes at de telefonhenvendelser det er referert til forut for forliset dreide seg om forberedelse til minerydding som skulle finne sted i mars eller april 1981.

7.5.5 Radarobservasjoner i Forsvaret

Som vedlegg til brev av 1. mars 1982 fra Forsvarskommando Nord-Norge til Bodø politikammer, fulgte logg fra Træna kystradar. 52 Kommisjonen har i brev av 10. oktober 2006 til Forsvarsdepartementet bedt opplyst om denne logg ble ført ved Reitan, eller ved kystradaren. Videre ble det stilt spørsmål om Forsvaret hadde opplysninger om hvem som betjente radaren på tidspunktet, om dekningsområdet for radaren på Træna samt hvorvidt det var andre radarer som også dekket området. Det ble for øvrig vist til at det av brevet fremkom at rapporteringen fra radaren var normal bortsett fra tidsrommet 18.45 – 20.30 den 6. februar 1981, og herunder bedt opplyst om det i denne perioden ble foretatt «back up» med mannskap på kystradarene. 53

Av Forsvarsdepartementets brev av 23. april 2007 til kommisjonen siteres:

«Det var på den tiden automatisk overføring av data til Reitan, hvor det var montert radarscoop for den enkelte radar i sjøops. Plotteloggen som er vedlagt i brevet fra kommisjonen (tidligere svar fra KOMSJØNORD) er utdrag fra logg ført ved Sjøoperasjonssenteret ved forsvarskommando Nord-Norge. Det lave antall «ekko» kan forklares med at i datidens sikkerhetspolitiske situasjon var fokus rettet mot skipstrafikk som beveget seg fra havet og inn mot kysten. Det er i følge personell som tjenestegjorde ved Træna sannsynlig at det var flere fartøyer innenfor radarens dekningsområde. Deres kurs og fart innebar imidlertid at disse sett fra FKNs ståsted ikke ble vektlagt og således ikke gjenstand for nærmere plotting.

Angivelsen av radarekko slik dette fremstår i loggen er gitt i peiling og avstand fra Træna. De fleste av de angitte radarekko har en peiling som er SV, V og NV fra Træna, noe som støtter opp under at dette var kontakter som var interessante i tilknytning til Forsvarets hovedoppgave – suverenitetshevdelse og «adgang til kongeriket».

Landsdelskommando Nord-Norge får i dag også radarbildet fra Træna, men i et annet format enn den gangen. I 1981 ble det som benevnes råvideo (rådata) overført. Det vil si at man mottok et ubehandlet radarbilde. I følge personell som var i tjeneste på Træna forelå det også rutiner for «telling», dvs telefonisk rapportering om posisjon på utvalgte radarekko i det tilfelle dette var ønskelig og den normale overføringen av data var «nede». I det aktuelle tidsrom var radaren på Træna ikke bemannet, og all plotting og rapportering ble foretatt fra Reitan. Grunnet fare for lynnedslag og sikkerheten til personellet var radaren i vinterhalvåret ofte ubemannet. Det ble således heller ikke gjennomført manuell rapportering fra Træna til Reitan. Normalt ble det også ført selvstendige logger lokalt på Træna. Da radaren som nevnt ikke var bemannet i den aktuelle tidsperioden foregikk det ingen loggføring. Teknisk var heller ikke mulig å tape selve radardataene. Slik informasjon kan således ikke hentes frem i ettertid.

I følge personell som tjenestegjør på Træna har radaren på Træna dekning inn mot området Lovund – Myken, med unntak av et område som ligger i skygge av øyen Børva. Forsvaret hadde ingen andre radarer med dekning i området.» 54

Når det gjelder rapporteringen fra radaren i tidsrommet 18.45 – 20.30 den 6. februar 1981, er det fra forsvaret uttalt:

«Tjenestemenn ved Træna opplyser at radar og overføring av bildet til Reitan var normalt i det aktuelle tidsrom. Opplysningene i radarloggen skal indikere at den angjeldende kontakt var mistet på radar i det oppgitte tidsrom. Rutinen i slike tilfelle var at kontakten ble manuelt videreplottet med siste kjente kurs og fart, og følging gjenopptatt når kontakten ble relokalisert på radar.» 55

Tore Johannes Lysfjord var i perioden 1977 til 1982 radaroffiser på FKN, hvor han hadde hovedansvaret for kystradarkjeden. Av hans forklaring i møte med kommisjonen den 25. oktober 2007, siteres:

«Vitnet forklarer at kystradaren hadde 8 radarstasjoner på strekningen Varanger – Træna. Det mest interessante området for forsvaret var avstanden fra grunnlinjen og ca. 20 – 30 nautiske mil ut i havet. Det sted hvor Western forliste lå langt innenfor grunnlinjen, men burde likevel kunne dekkes av radaren dersom det ikke skulle være topografiske hindringer for dette.

Vitnet ble foreholdt slik uttalelse fra NOU 2004: 9: Fiskefartøyet Utvik Seniors forlis 17. februar 1978:

«Sjøoperasjonssenteret (Sjøops) lå på Reitan og var i 1978 ledet av Kommandøren for sjøstridskreftene i Nord-Norge. Fly, marine- og kystvaktfartøyene og kystradarkjeden ble ledet fra hovedkvarteret på Reitan for overvåking av norsk sjøområde og tilstøtende område. Sjøforsvarsdistriktene var samtidig pålagt å etablere og koordinere drift av overvåkings- og rapporteringstjenesten for norsk sjøområde innen sine respektive distrikt, med prioritet til norsk indre farvann. Inn til Sjøoperasjonssenteret kom signalene fra kystradarkjeden samt meldinger fra sjøforsvarsdistriktene, kystvakten og fartøyer.

Sjef ved Sjøoperasjonssenteret i 1978, daværende kommandørkaptein Ole Kristian Thomesen, har den 21. mai 2003 opplyst til kommisjonen at trafikk utenfor Nord-Norge ble registrert gjennom luftovervåking, hovedsaklig ved bruk av Orionfly fra Andøya, tidvis også ved bruk av jagerfly, Sea King eller Twin Otter. Videre ble trafikken registrert ved hjelp av kystradarer – som overførte radarbildet direkte til Sjøoperasjonssenteret – samt kystvakt, bruksvakt og marine. Disse hadde stående ordre om identifikasjon og rapportering av østblokktrafikk. Meldinger fra Orionfly samt britiske og amerikanske havovervåkingsfly ble sendt til MAOC (Maritime Air Operation Centre) som hadde operasjonsrom på Reitan. Herfra ble de formidlet til Sjøoperasjonssenteret, Felles etterretningsrom (FERO) og FO/E, MAOC i Petrievie i Skottland og MAOC ved den amerikanske base i Keflavik. Det var videre samarbeid med losvesenet på Tranøy, Lødingen, Honningsvåg og kystverket ved blant annet fyrtjenesten. Forsvaret fikk tidvis melding fra Widerøefly om ubåtobservasjoner. Sjøforsvarsdistriktene sendte melding om observasjoner rutinemessig. Meldingene var ikke vedlagt logg fra radarobservasjoner. De meldinger som hadde etterretningsmessig betydning ble oversendt Felles etterretningsrom (FERO). Dette gjaldt meldinger om fartøy fra andre nasjoner, både allierte og østblokkland. Kystvaktfartøyene sendte rutinemessig melding to ganger pr. døgn til Sjøoperasjonssenteret. Kontakten forøvrig med kystvakt og bruksvakt ble ivaretatt av kystvaktsoffiserene ved Sjøoperasjonssenteret. Forsvaret har gitt uttrykk for at fartøyer i ordinær seilas langs kysten i stor grad ble oppdaget av første radar i sør/nord og fulgt til siste radar i nord/sør.»

Vitnet opplyser at fremstillingen er korrekt for den perioden han tjenestegjorde ved FKN.

I tillegg opplyser han at man fikk meldinger også fra enkeltpersoner om observasjoner.

I perioden fra 1978 til 1981 ble det ikke foretatt noen endringer som påvirket operativ tjeneste. Av administrative endringer ble det i perioden dannet en vedlikeholdsavdeling ved FKN.

I utgangspunktet ble all trafikk registrert ved radarstasjonene frem til de ble identifisert. Militære fartøy og fly avga et signal, IFF, som identifiserte disse.

Tidligere satt det menig personell på hver stasjon på kystradaren. Disse telefonerte plott inn til Sjøoperasjonssenteret. Etter hvert ble radarbildet overfør elektronisk til Reitan, og i 1981 var arbeidet fullført. Man beholdt likevel menig personell på stasjonene som backup fram til 1980 – 1981. Etter dette var stabiliteten på overføringene så god at det ikke ble ansett behov for backup, og det ble kun benyttet teknisk personell ved stasjonene. På de fleste stasjonene bodde det menig personell på radarstasjonen. Træna var et unntak, ettersom personellet bodde i en forlegning ved sjøen. Det tok derfor noe tid å frakte dem til stasjonen, både grunnet avstanden og sikkerhetsrutiner.

På kystradaren på Reitan var det 30 radaroperatører som hadde oppsyn med kystradaren. Disse var delt i 3 vaktlag som gikk i helkontinuerlig turnus. Turnusen var på 8 timer og vitnet mener den startet kl. 08.00 på morgenen. Det var 6 – 7 radaroperatører på vakt til enhver tid. Noen hadde som oppgave å rulle mellom radarskjermene og føre observasjoner i radardagbøker mens andre plottet signalene. Lederen hadde et overoppsyn med arbeidet. Observasjoner av fartøy innenfor grunnlinjen kunne bli loggført, men dette skjedde ikke alltid.

I radardagboka registrere dato og klokkeslett for observasjonen, betegnelsen på det ekko som observeres, retning i grader i forhold til radarstasjonen og avstanden fra stasjonen i nautiske mil. Hvis ekkoet gis betegnelsen F betyr dette at den går ut av radarområdet. Dette innebærer at den enten går over til neste område, eller utenfor radarens rekkevidde.

Vitnet ble forevist loddbok for Træna kystradar og ble bedt om å opplyse hvor mange radarekko som ble registrert i perioden 0500 til 0600. Han opplyste at det dreide seg om to fartøy, den ene gikk i retning vestover og det andre i retning nordover. Han inntegnet peilingene på kart, som vedlegges protokollen.

I tilfellet Reitan mottok varsel om interessante fartøy fra militære fartøy, ble disse opplysningene plottet. I tilfelle det kom melding om observasjoner fra fiskebåter ble også disse plottet inn dersom de ble ansett interessante. Meldingen ble ofte ringt inn til sjøoperasjonssenteret. Vitnet kjenner ikke til at det var spesielle fiskebåter som ble engasjert til slike oppgaver. Han kjenner heller ikke til at det ble stilt utstyr f eks sambandsutstyr til disposisjon for fiskebåter til slik rapportering.» 56

Ketil Andorsen, som avtjente førstegangstjenesten som radaroperatør ved Sjøoperasjonssenteret på Reitan, har avgitt forklaring for kommisjonen. Av hans forklaring siteres:

«Da meldingen om Westerns forlis kom til Reitan, kom vaktsjefen inn på operasjonsrommet og ba dem være oppmerksom på om de skulle observere ekko etter trafikk på skjermen. Vitnet mener det var en av radaroperatørene som spesielt ble satt til å se om man kunne se ekko etter det fartøyet som var savnet. Så vidt vitnet kjenner til ble det ikke observert noe av betydning. Melding om det savnede fiskefartøyet kom inn om ettermiddagen, han husker ikke hvilken dag.

Vitnet finner det sannsynlig at det fra ledelsens side også ble tatt kontakt med det vaktlaget som hadde gjort tjeneste tidligere på dagen, uten at han vet dette sikkert. Han kan ikke huske at det i ettertid ble gitt uttrykk for at noen hadde observert det savnede fiskefartøyet.

For øvrig opplyser vitnet at man på tidspunktet i det alt vesentlige hadde fokus på å registrere østeuropeisk trafikk. Det var normalt ikke fokus på lokal trafikk og fiskefartøyer.» 57

Magne Husevåg, som avtjente førstegangstjenesten som radaroperatør ved Sjøoperasjonssenteret på Reitan, har i kommisjonsavhør den 25. oktober 2007 forklart:

Kilde: Tore Johannes Lysjord forklaring til undersøkelseskommisjonen den 25. oktober 2007.

«Som ledende menig og kvartermester ledet han stort sett vaktlaget av radaroperatører som han mener besto av 6 personer. Som radaroperatør loggførte og plottet de observasjoner på radarene som var av betydning for forsvaret. Ved enkelte anledninger ble også andre observasjoner som ble meldt inn utenfra, plottet. Han mener det var 5 – 6 radarer på tidspunktet. Radaren lengst i sør var Træna. Alt utenfor norsk sone som ikke var identifisert ble plottet. Når det gjaldt signal som ble registrert innenfor norsk sone ble dette kun plottet dersom det kom beskjed, f eks fra Orionfly om at de måtte følges.

Vitnet mener han ble kjent med Westerns forlis dagen etter at dette skjedde. Han husker ikke konkret når forliset skjedde, men husker det var vinter. Han mener han var kvartermester på tidspunktet.

Da han fikk høre om forliset til Western husket han at han hadde observert et ekko på radaren dagen før. Dette ekkoet ble ikke plottet, ettersom de ikke plottet ekko innaskjærs dersom de ikke fikk beskjed om dette. Årsaken til at han registrerte ekkoet var at han stusset på hva fartøyet ville der ut fra værobservasjonene i området. De fikk værrapporter daglig fra de enkelte radarene. Ekkoet var innaskjærs, og det var mye holmer og skjær i området. Ekkoet forsvant etter hvert. Dette ble likevel ikke oppfattet unaturlig p g a topografien i området.

Vitnet husker ikke på hvilket tidspunkt på døgnet han observerte ekkoet. Vitnet finner det sannsynlig at ekkoet han observerte var fra fiskebåten Western.» 58

I den logg som er fremlagt fra Træna radar ble det på tidspunktet for forliset registrert to ekko, som begge befant seg i en betydelig avstand fra forlisstedet. Ut over dette foreligger det ikke opplysninger som skulle tilsi at det av Forsvaret var registrert fartøy i området på forlistidspunktet. Kommisjonen har med bistand fra engasjert etterforsker vært i kontakt med det alt vesentlige av de radaroperatører som tjenestegjorde ved Reitan på tidspunktet for forliset. Med unntak av Husevåg er det ingen som har meddelt å ha gjort noen observasjon som de relaterer til forlistidspunktet. Når det gjelder hans forklaring er denne så vidt usikker, både med hensyn til tidspunkt for observasjonen og på hvilken radar ekkoet ble observert, at det ikke med noen grad av sikkerhet kan legges til grunn at det var “Western” som ble observert.

7.5.6 Forsvarets etterretningstjeneste

Kommisjonen har i brev av 10. oktober 2006 til Forsvarsdepartementet stilt spørsmål om Forsvaret, inkludert Etterretningstjenesten, på tidspunktet hadde systemer for overvåking av det aktuelle havområdet i tillegg til radarstasjonen på Træna, herunder hvilke systemer det dreide seg om, hvilke frekvenser som eventuelt ble benyttet og/eller avlyttet og hvilken trafikk som ble registrert. Det er videre bedt opplyst hvorvidt tilengelig materiale ble kontrollert i forbindelse med havariet samt om det på forlistidspunktet ble foretatt analyser vedrørende muligheten for en eventuell eksplosjon eller kollisjon i forlisområdet. 59

Av Forsvarsdepartementets svarbrev av 23. april 2007, siteres:

«Henvendelsen har vært forelagt Etterretningstjenesten som skriftlig har meddelt FD følgende.

«Etterretningstjenesten har undersøkt saken så langt det er mulig, og må dessverre meddele: Etterretningstjenesten hadde i 1981 ikke noen sensorer som dekket det aktuelle området. Det er ikke kommet noen informasjon til E-tjenesten som kan bidra til å belyse denne hendelsen.»» 60

7.6 Øvrige observasjoner

Kommisjonen har i brev av 10. oktober 2006 til Forsvarsdepartementet vist til at det i brev av 1. mars 1982 fra Forsvarskommando Nord-Norge er redegjort for Forsvarets aktivitet i Nord-Norge på tidspunktet for ulykken. Da spørsmålet om mulig kjennskap til annen fartøysaktivitet i området ikke var berørt, ble det bedt opplyst om det på forlistidspunktet fra Forsvarets side ble foretatt undersøkelser om dette, og eventuelt hvilke undersøkelser som ble foretatt. Det ble også stilt spørsmål om forsvaret i ettertid har mottatt opplysninger vedrørende militær eller sivil aktivitet i området. 61

Av Forsvarsdepartementets svarbrev av 23. april 2007, siteres:

«Hvis kommisjonen med annen fartøysaktivitet her etterspør sivil aktivitet var det som tidligere pekt på i større grad fokus på trafikk som beveget seg fra havet og inn mot kysten. Forsvaret holdt ikke oversikt over norske fartøyer. Uten nærmere grunnlag ville Forsvaret heller ikke særskilt følge fremmede ikke-militære fartøy som transitterte i indre farvann. Hva angår fremmede militære fartøy var, og er, slike enheter underlagt bestemmelser om diplomatisk klarering før anløp for at den skal være legal.

Det er ikke fremkommet opplysninger utover det kommisjonen allerede har tilgang til.» 62

Av Hagar Eliassens forklaring for kommisjonen den 19. september, siteres:

«Like etter forliset fikk vitnet høre at en dame på Selvær skulle ha sett en båt på fjorden nord for Selvær. Hun antok at denne båten kunne komme fra området forliset fant sted. Vitnet har forsøkt å få vite navnet til damen uten å lykkes. Opplysningen om damen skulle blant annet være formidlet til hennes bror Johan av en person ved navn Jørgensen. Jørgensen lever ikke i dag.» 63

Det foreligger ikke opplysninger om tidspunktet for observasjonen fra Selvær, eller om hvilken båt som var observert.

Ronald Johan Olsen og Geir Iversen har i kommisjonsavhør den 9. november 2006 forklart at det var fire båter fra Selvær som dro ut på fiskefeltet nord for Selvær denne morgenen. På bakgrunn av deres forklaring legges til grunn at fartøyene dro ut fra ca. kl. 06.30 og returnerte ca. kl. 09.30 – 10.00. Det er ikke fremkommet opplysninger om observasjoner av andre fartøy i denne perioden. 64

Ronald Johan Olsen har for øvrig forklart at han hadde fått fortalt at ingen båter fisket fra Træna denne dagen på grunn av den dårlige værmeldingen. Han har videre forklart at han ikke kjenner til at noen drev fiske på Åsbrakrevet i 1981.

Ut fra forklaring fra maskinist og styrmann om bord på hurtigbåten Træna, som startet fra Selvær kl. 05.00, ble det ikke gjort observasjoner av andre fartøy på overfarten, jf pkt 7.3.

Av SAR-rapport nr. 3/1981 fra Hovedredningssentralen i Bodø fremgår at det om kvelden 6. februar 1981 fra Harstad og Rørvik radio ble bedt om at fartøy som passerte området om morgenen meldte fra dersom de har observert noe. 65 Det foreligger ikke opplysninger fra fartøy om konkrete observasjoner.

Kommisjonen har for øvrig gjennom NRK Nordland bedt personer som skulle ha gjort konkrete fartøysobservasjoner, om å melde seg. Det er ingen som har tatt kontakt med kommisjonen med slike observasjoner.

Det er etter dette ikke fremkommet opplysninger om observasjoner av fartøy som har befunnet seg i forlisområdet på forlistidspunktet. Dette gjelder både sivile og militære fartøy. Det er for øvrig ikke fremkommet opplysninger om fartøy som har vært observert nærmere forlisstedet på forlistidspunktet enn hurtigbåten “Træna”.