9 Inntekt, velferd og levekår

9.1 Innledning

Kapittel 8 gjennomgikk viktige sider ved innvandrere og etterkommeres tilpasning på arbeidsmarkedet. I dette kapitlet diskuteres levekår i et videre perspektiv, med vekt på inntekt og bruk av velferdsordninger. Koblingen mellom inntekt, stønadsbruk og yrkesdeltakelse er åpenbar: De fleste personer i yrkesaktiv alder opptjener mesteparten av inntekten sin i arbeidsmarkedet, slik at inntekten blir et resultat av lønn og arbeidstid. Samtidig vil mange som ikke er i arbeid i Norge motta en eller annen form for velferdsytelse, men inntekten som stønadsmottaker er som regel lavere enn inntekten man kan få som arbeidstaker. Inntektsnivå og inntektskilder er dermed sentrale aspekter ved den enkeltes levekår som intuitivt kan knyttes til utvalgets mandat: Målsettingen om høy yrkesdeltakelse og velferdsstatlig bærekraft.

Det er også andre sider ved individers og familiers levekår som har betydning for integrering og yrkesdeltakelse, om enn mer indirekte: Omsorgsoppgaver i hjemmet, utdanning, og egen eller nære familiemedlemmers helsetilstand, påvirker både arbeidsmotivasjon og arbeidsevne. Boforhold, uformell sosial deltakelse, opplevelse av diskriminering og erfaring med kriminalitet er indikatorer på integrering i videre forstand. Velferdsmodellens mål er å sikre gode levekår for landets innbyggere, og omfordeling er et klart mål i den norske modellen, jf. kapittel 3. Å unngå systematiske levekårsforskjeller mellom grupper kan være et mål i seg selv.

Dette kapitlet gjennomgår de nevnte levekårsindikatorene, med vekt på inntekt og uttak av velferdsytelser, for å skape et større bilde av integreringen i Norge. Gjennomgangen konsentrerer seg om bosatte personer i Norge. I kapittel 10 drøftes særskilte problemstillinger knyttet til utvandring og utvandrede personer.

Innvandrere kan ikke behandles som en ensartet gruppe. Innvandrere har ulike forutsetninger for å komme inn i arbeidsmarkedet, alt etter av hvilken grunn de kommer til Norge og hvilken utdanning og språkkunnskap de har. Dette gjenspeiles også i forskjeller i tilpasninger og levekår, noe dette kapitlet vil legge vekt på å få fram.

Forskjeller i levekår mellom personer og grupper kan forstås som utslag av forskjeller i individuelle ressurser (som utdanning, språkkunnskaper eller førlighet), ulike strukturelle forutsetninger (som diskriminering eller ulik insentivstruktur), og ulike verdier (ønsker og prioriteringer). Forskjellene som kartlegges i dette kapitlet, kan ofte forklares med innslag fra alle tre mekanismene. Dette blir nærmere diskutert i oppsummeringen.

9.2 Inntektsforhold blant innvandrere

9.2.1 Inntekt

Innvandrere har i gjennomsnitt lavere inntekt enn befolkningen for øvrig. Grunnen til dette er blant annet lavere sysselsetting blant og at flere jobber deltid, jf. kapittel 8.

Tabell 9.1 tar utgangspunkt i inntektsnivået til hele den norske befolkningen og sammenlikner dette med inntektsnivået til henholdsvis majoritetsbefolkningen, innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Utgangspunket er husholdningenes medianinntekt1 etter skatt per forbruksenhet for aldersgruppen 15–64 år, jf. boks 9.1 for nærmere beskrivelse. Nivået i hele befolkningen er satt lik 100. Rene studenthusholdninger, og pensjonisthusholdninger hvor alle er over 64 år, er utelatt. I den grad personer over 64 år og studenter bor i husholdninger som ikke er rene pensjonist- eller studenthusholdninger, er de med i tabell 9.1.

For innvandrere har inntekten ligget stabilt på 77 pst. av befolkningens inntekt de siste fire årene. Norskfødte med innvandrerforeldre har økt sin relative inntekt fra 2005 til 2008 med 2 prosentpoeng, og de hadde i 2008 en inntekt etter skatt som tilsvarer 79 pst. av hele befolkningens inntekt. Dette kan synes noe lavt, tatt i betraktning at sysselsettingen blant etterkommere er høyere enn blant innvandrere. Dette må ses i sammenheng med at etterkommerne i gjennomsnitt er unge, og at de enten fremdeles bor i husholdninger hvor hovedinntektstaker er innvandrer, eller at de som hovedinntektstaker har lavere inntekt pga. lav gjennomsnittsalder. Ser man bare på aldersgruppen 25–39 år viser beregninger fra Henriksen mfl. at norskfødte med innvandrerforeldre har et inntektsnivå som er litt over 93 pst. av det generelle inntektsnivået i befolkningen.2

Innvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa har fått redusert sine relative inntekter mest de siste fire årene, fra 81 pst. i 2005 til 72 pst. i 2008. Mens denne innvandrergruppen i 2005 hadde klart høyere inntekter enn innvandrere fra Asia, Afrika mfl., var det relative inntektsnivået i 2008 identisk for disse gruppene. Inntekten til innvandrere fra Sentral- og Øst-Europa falt fra 2005 til 2006, og har senere holdt dette lavere nivået. Dette er litt overraskende, siden nedgangskonjunkturen startet først på slutten av 2008. En mulig forklaring kan være at en større andel av arbeidsinnvandrere som kom hit fra Øst-Europa etter 2005 har gått inn i lavtlønnede yrker. En annen mulig forklaring kan være at antall familiegjenforente har økt og dermed bidratt til å dra ned husholdningsinntekten og inntekten per forbruksenhet.

Også innvandrere fra vestlige land (inkludert etterkommere) har fått redusert sin inntekt noe de siste årene, men ligger likevel på 97 pst. av gjennomsnittet for befolkningen som helhet i 2008. Innvandrere fra Storbritannia (108 pst.) og Danmark (103 pst.) har de høyeste relative inntektene, jf. tabell 9.1. Både innvandrere fra Polen og Tyskland, Sverige og Somalia har fått redusert sine relative inntekter fra 2005 til 2008. Innvandrere fra Somalia har lavest inntekt, med 50 pst. av nivået for hele befolkningen. For de andre enkeltlandene har det relative inntektsnivået bedret seg fra 2005 til 2008. Størst forbedring har husholdninger fra Iran, Bosnia-Hercegovina, Russland og Pakistan.

9.2.2 Inntekt og ulike inntektskomponenter

Inntekt består her av hovedgruppene yrkesinntekt, kapitalinntekt og skattbare/skattefrie overføringer. I tabell 9.2 vises hvordan disse hovedgruppene av inntekt er fordelt i befolkningen generelt, majoritetsbefolkningen, innvandrere generelt, norskfødte med innvandrerforeldre, samt innvandrere og etterkommere fra enkeltland. 3

Yrkesinntekt og kapitalinntekt

I 2008 hadde majoritetsbefolkningen 85 pst. av inntekten sin fra yrkes- og kapitalinntekt, jf. tabell 9.2. Yrkesinntekt består av lønnsinntekt og netto næringsinntekt. Kapitalinntekter omfatter bl.a. renteinntekter, aksjeutbytte og realisasjonsgevinster. Se boks 9.1 for nærmere beskrivelse.

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre hentet 82 pst. av inntekten sin fra yrkes- og kapitalinntekt. Innvandrere fra østeuropeiske EU-land har høyest andel av husholdningsinntekten som yrkes- og kapitalinntekt (92 pst.). Innvandrere fra vestlige land har også en høyere andel av inntekten sin fra yrkes- og kapitalinntekt enn majoritetsbefolkningen. Innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl. har den laveste andelen av inntekten sin fra yrkes- eller kapitalinntekt, med 74 pst.

Ser vi på enkeltland, er det innvandrere og etterkommere fra Litauen, Polen, Tyskland og Storbritannia som har den største andelen av inntekten sin fra yrkes- og kapitalinntekt, og andelen for disse gruppene ligger høyere enn for majoritetsbefolkningen. I motsatt ende er andelen av yrkes- og kapitalinntekt for innvandrere fra Tyrkia, Afghanistan, Irak og Somalia på under 70 pst. Somalia skiller seg ut med en andel av yrkes- og kapitalinntekt som kun er 50 pst. av samlet registrert husholdningsinntekt. Dette korresponderer også med den lave sysselsettingsfrekvensen som denne gruppen har, jf. kapittel 8.

Skattepliktige overføringer

I gjennomsnitt mottar husholdningene i majoritetsbefolkningen 12,4 pst. av inntekten sin fra skattepliktige overføringer, som hovedsakelig består av pensjoner fra folketrygden, herunder uføreytelser, tjenestepensjoner, foreldrepenger, sykepenger og dagpenger.4 Innvandrere mottar 12,6 pst. av inntekten fra skattepliktige overføringer, og norskfødte med innvandrerforeldre mottar 14,6 pst. Blant skattepliktige overføringer er pensjoner fra folketrygden den største andelen. Dette gjelder både for majoritetsbefolkningen og innvandrere. Uføreytelser, som er en del av «pensjoner fra folketrygden», utgjør for befolkningen som helhet i gjennomsnitt 4,1 pst. av inntektene per husholdning. For innvandrere og etterkommere fra Pakistan og Tyrkia utgjør uførepensjon hhv. 7,6 og 8,3 pst. av husholdningsinntekten, noe som er høyt både sammenliknet med andre innvandrergrupper og med befolkningen som helhet. Disse gruppene mottar også høy uførepensjon målt i kronebeløp. Vestlige innvandrere, samt innvandrere fra Litauen, Polen og Somalia, skiller seg ut med å ha en mye lavere andel av inntekten som uføreytelser enn majoritetsbefolkningen. Dette gjelder også i absolutte tall. En mulig forklaring er at disse gruppene har færre personer i eldre aldersgrupper, jf. kapittel 7.

Det høye mottaket av skattepliktige overføringer blant norskfødte med innvandrerforeldre kan synes overraskende, sett på bakgrunn av det vi vet om aldersfordelingen i denne gruppen. Årsaken er sannsynligvis at tabellen viser tall for husholdninger, ikke enkeltpersoner. Selv om etterkommere er hovedinntektstaker i disse husholdningene kan de allikevel ofte bo i samme husholdning som foreldrene sine, og mange av foreldrene mottar overføringer. Tallet sier dermed lite om stønadsmottaket blant etterkommerne selv, men gjenspeiler boligsituasjonen deres. Målt i kroner er det allikevel ikke mottak av skattepliktige overføringer per husholdning så mye større enn for majoritetsbefolkningen.

I gjennomsnitt for hele befolkningen utgjør dagpenger 0,4 pst. av inntekten per husholdning. For innvandrere utgjør dagpenger i gjennomsnitt 0,9 pst. av husholdningsinntekten. Somalia og Irak er de to landgruppene hvor dagpengeandelen av gjennomsnittlig husholdningsinntekt er høyest, hhv. 2,8 og 2,2 pst.

Skattefrie overføringer

Skattefrie overføringer består bl.a. av barnetrygd, kontantstøtte, engangsstønad ved fødsel og adopsjon, bostøtte og økonomisk sosialhjelp. I gjennomsnitt utgjør barnetrygden 1,3 pst. av inntekten til husholdningene. For majoritetsbefolkningen, norskfødte med innvandrerforeldre, innvandrere fra vestlige land og innvandrere fra EU-land i Øst-Europa, utgjør barnetrygden den største enkeltposten under skattefrie overføringer. For innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl, er det sosialhjelp som er den største enkeltposten, men det er store forskjeller mellom enkeltland. Innvandrere fra Somalia, Irak og Afghanistan har en vesentlig høyere andel av inntekten fra sosialhjelp enn andre grupper.

9.2.3 Vedvarende lavinntekt

I befolkningen som helhet hadde om lag 7 pst. vedvarende lavinntekt i perioden 2006–2008, jf. tabell 9.3. For majoritetsbefolkningen var tilsvarende andel 5 pst., mens andelen var nærmere 23 pst. for innvandrere i alt. Innvandrere med bakgrunn fra land i Asia, Afrika mfl. har den høyeste andelen med vedvarende lavinntekt, med nærmere 28 pst. Det er altså betydelige forskjeller mellom innvandrere, særlig fra Asia, Afrika mfl., og den øvrige befolkningen. Ser man på enkeltland, finner man også stor variasjon. Innvandrere fra Danmark og Storbritannia (begge 9 pst.) er de gruppene som har lavest andel av personer som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Høyest andel personer med vedvarende lavinntekt har innvandrere fra Somalia (63 pst.), Irak (47 pst.) og Pakistan (33 pst.).

Definisjonen av lavinntekt er litt ulik, avhengig av om man bruker OECDs målemetode eller EUs. Vi har i denne utredningen valgt å bruke EUs lavinntektsdefinisjon, dvs. at husholdninger har lav inntekt hvis de har en inntekt per forbruksenhet som er lavere enn 60 pst. av medianinntekten.5 For å ha vedvarende lavinntekt må husholdningene ha hatt en lavere inntekt enn denne inntektsgrensen i en treårsperiode, jf. boks 9.1.

Etter botid

Etter tre års botid var det 36 pst. av alle innvandrere som bodde i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Denne andelen er redusert til 19 pst. blant dem som har bodd i Norge i minst ti år. Dette er fremdeles betydelig høyere enn majoritetsbefolkningen (5 pst.).

Innvandrere fra vestlige land har en forholdsvis høy andel med vedvarende lavinntekt etter tre års botid, men denne er redusert til 8 pst. for dem som har bodd her minst ti år. For innvandrere fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa, er andelen med vedvarende lavinntekt etter tre års botid 31 pst., mens den er redusert til 22 pst. for dem med ti år eller mer i botid. Nesten halvparten av alle innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl. har vedvarende lavinntekt etter tre år. Denne andelen er halvert, til 24 pst., for dem som har bodd her i ti år eller mer.

Hvis man ser på enkeltland, er det etter tre års botid Somalia (81 pst.), Irak (69 pst.) og Russland (50 pst.) som har høyest andel personer som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Etter minst ti års botid lever fremdeles nesten 60 pst. av personene fra Somalia i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Nivåene er høye også for innvandrere fra Irak (44 pst.), Pakistan (32 pst.) og Tyrkia (30 pst.).

Innvandrere fra Russland har hatt sterkest nedgang i andelen med vedvarende lavinntekt fra tre til ti års botid; fra 50 pst. til 12 pst. Tyrkia og Pakistan skiller seg ut ved at andelen med lavinntekt etter tre års botid er relativt høy, men at den har blitt lite redusert etter ti år.

Andel husholdninger med lavinntekt har sammenheng med hvor mange som er i inntektsgivende arbeid. I figur 9.1 illustreres dette poenget ved å vise andelen husholdninger med lavinntekt og andel personer som er sysselsatte fra land i Asia, Afrika mfl. etter botid. Figuren viser at andelen sysselsatte øker med økende botid, mens andelen som lever i husholdninger med lavinntekt avtar. Det må presiseres at figuren viser alle innvandrere etter botid, og ikke korrigerer for det faktum at ulike grupper har ankommet på ulike tidspunkter. Resultatene i figuren er dermed en kombinasjon av botidseffekter og sammensettingseffekter.

At det er en sterk sammenheng mellom lav yrkesaktivitet og lavinntekt er kjent fra flere tidligere undersøkelser. I en analyse fra Statistisk sentralbyrå så Epland mfl. på vedvarende lavinntekt i treårsperioden 2006–2008, og fant at 35 pst. av de som hadde tilhørt en husholdning uten noen yrkestilknyttede i denne perioden, hadde vedvarende lavinntekt. Dette gjaldt personer i yrkesaktiv alder, 25–65 år. Andelen i denne aldersgruppen generelt som hadde vedvarende lavinntekt var 7 pst. Risikoen for å ha vedvarende lavinntekt var dermed fem ganger så høy for personer i husholdninger uten yrkestilknytning.6 Svært mange av familiene som ikke har noen yrkestilknyttede over tid, har innvandrerbakgrunn.7 En annen studie brukte et annet inntektsbegrep, og fant at andelen innvandrere med lavinntekt falt kraftig når en person i husholdningen hadde heltids yrkesinntekt, og enda mer når to i husholdningen hadde fulltids arbeid.8 Andelen med lavinntekt blant innvandrere fra Pakistan og Tyrkia var likevel hhv. 6 og 3 pst. selv om begge voksne i husholdningen var i arbeid. Studien til Epland mfl. fant at sporadisk arbeid i liten grad beskyttet mot vedvarende lavinntekt. Stabilt, fulltids arbeid later imidlertid til å gi en god beskyttelse mot lavinntekt i Norge.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

9.3 Innvandreres bruk av velferdsytelser

Dette avsnittet gir en oversikt over ulike innvandrergruppers bruk av velferdsytelser i Norge, med vekt på kontantytelser. Først presenteres et oversiktsbilde av hvordan ulike innvandrergrupper fordeler seg på ulike velferdsytelser. Deretter gjennomgås hver enkelt ytelse, med mer inngående drøftelse av hvordan ytelsen brukes av innvandrere sammenliknet med personer i den øvrige befolkningen. Her legges ulike spesialstudier til grunn, i den grad slike finnes.

9.3.1 Innvandrere og inntektssikringsordninger: Et oversiktsbilde

Et sentralt kjennetegn ved den norske velferdsmodellen er at den gir inntektssikring på et relativt høyt nivå til personer som varig eller midlertidig er ute av stand til å forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Dette avsnittet gir et oversiktsbilde over innvandrernes stønadsbruk ved utgangen av inntektsåret 2008.

Figur 9.2 viser hvordan personene utenfor arbeidsstyrken i ulike grupper fordeler seg på ulike stønadskategorier, ordnet i gjensidig utelukkende kategorier rangert som beskrevet i boks 9.2. Arbeidsstyrken defineres som sysselsatte pluss arbeidsledige, der sysselsatte er personer som har utført betalt arbeid i minst en time i uka. Andelen utenfor arbeidsstyrken er rundt 20 pst. for personer uten innvandrerbakgrunn, og for innvandrere fra vestlige land. Andelen blant innvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa er 24 pst., og blant innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl. er andelen 35 pst. Etterkommere er holdt utenfor denne sammenlikningen på grunn av den spesielle alderssammensettingen i denne kategorien, jf. kapittel 7. Figuren omfatter bare personer som ikke er i arbeidsstyrken, og sier ingenting om de store variasjonene i andelen yrkesaktive i de ulike gruppene. Dette er beskrevet i kapittel 8.

Kilde: System for Personstatistikk (SFP), Statistisk sentralbyrå

Et gjennomgående trekk er at innvandrere utenfor arbeidsstyrken i større grad enn tilsvarende personer i majoritetsbefolkningen, ikke er registrert med mottak av noen ytelser og heller ikke utdanning. Dette tyder på at en større andel av innvandrerne er forsørget av familien. Det kan også være at den registrerte statistikken fungerer dårligere for innvandrere fordi de kan ha flyttet ut av landet uten at dette er fanget opp i statistikken, eller de kan i større grad ha sporadisk arbeid som ikke fanges opp i registrene.

Den vanligste aktiviteten til personer utenfor arbeidsstyrken i alderen 16–64 år i majoritetsbefolkningen, er utdanning. 6 pst. av majoritetsbefolkningen er under utdanning. Omtrent like mange – noe flere blant kvinner – er uførepensjonister, i tillegg kommer 2–3 pst. som er langtidssykmeldte eller på tidsbegrenset uførepensjon eller under attføring.9 Også blant innvandrere fra Asia, Afrika mfl. er andelene under utdanning relativt høye – 7 pst. av kvinnene og 8 pst. av mennene. 6 pst. av mennene i denne kategorien mottar uførepensjon, mens andelen blant kvinnene bare er 2 pst. Kvinnene fra Asia, Afrika mfl. skiller seg ut med svært stor variasjon. Dette er den eneste gruppen der mange nok mottar stønader som enslige forsørgere og introduksjonsstøtte til at disse stønadene blir synlige i figuren. Innvandrere fra Asia, Afrika mfl. av begge kjønn skiller seg også ut med relativt høye andeler som mottar sosialhjelp – 3 pst. av mennene mottar sosialhjelp, og ingen av de andre registrerte ytelsene.

Blant innvandrere fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa er det svært få som mottar noen form for stønad fra Norge – disse er enten i arbeidsstyrken, eller de har ingen registrert økonomisk aktivitet i Norge. Den klart vanligste stønaden blant mennene i denne kategorien er langtidssykmelding/tidsbegrenset uførepensjon, mens det blant kvinnene også er registrert et visst mottak av uførepensjon og kontantstøtte.

Mange utenfor arbeidsstyrken er ikke registrert med mottak av noen stønader, og de er heller ikke registrert under utdanning. Andelene er gjennomgående høyere blant kvinner enn blant menn, men 18 pst. av de mannlige innvandrerne fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa befinner seg i denne kategorien. Andelene er lavest blant personer uten innvandrerbakgrunn, med 3–4 pst. blant både menn og kvinner. Personer i denne kategorien kan være forsørget av familien, de kan ha forlatt landet uten at dette er registrert, de kan leve av formue og kapitalinntekt, eller ha uregistrerte inntekter. Uregistrerte inntekter kan komme fra familiearbeid, svart arbeid eller kort arbeidstid eller sporadisk arbeid som ikke fanges opp i SFP. Videre kan personer i «annet»-kategorien motta stønader som ikke omfattes av System for Personstatistikk, som barnetrygd, grunn- og hjelpestønad, særalderspensjoner og foreløpig uførepensjon i påvente av vedtak. Dette er med andre ord en sammensatt gruppe som det foreligger lite kunnskap om.10

Figur 9.2 viser fordelingen bare for personer utenfor arbeidsstyrken, og registrerer kun en stønadsstatus per person. Fordi personer i arbeidsstyrken også kan motta mange stønader, f.eks. dagpenger, og fordi mange kombinerer ulike stønader, gir figuren lite innsikt i det samlede stønadsmottaket i ulike grupper. En slik oversikt kan leses ut av inntektsstatistikken, som ligger til grunn for tabellene 9.4 og 9.5.

Tabellene 9.4 og 9.5 grupperer stønadene i arbeidsrelaterte ytelser, familierelaterte ytelser og andre. «Arbeidsrelaterte ytelser» overlapper stort sett med det som i mange andre sammenhenger kalles «helserelaterte ytelser», men inkluderer også dagpenger, kvalifiseringsstønad og introduksjonsstønad. Inndelingen er gjort for utvalgets formål, og skiller seg noe fra Statistisk sentralbyrås standardgrupperinger. Sykepenger inkluderer i denne sammenhengen sykepenger fra folketrygden, altså etter utløpet av arbeidsgiverperioden, og feriepenger beregnet av sykepenger som ble utbetalt året før. Mottak av sykepenger, som framstilt i denne tabellen, er dermed et relativt svakt mål på faktisk sykefravær i ulike grupper.

Menn mottar gjennomgående færre stønader enn kvinner, slik det framgår av tabellene 9.4 og 9.5. Dette er hovedsakelig, men ikke bare, fordi familieytelsene normalt er registrert på kvinnene. Mottaket av barnetrygd trekker andelen kvinnelige stønadsmottakere opp. For menn finner man det høyeste stønadsmottaket blant personer fra Asia, Afrika mfl. En grunn til dette er at mange i denne gruppen deltar i introduksjonsordningen for nyankomne flyktninger. Denne stønaden mottas i realiteten kun av innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl., og trekker andelen med «arbeidsrelaterte stønader» fra disse landene opp. Andelene blant kvinner fra disse landene som mottar stønader er også høy, men det samlede stønadsmottaket er likevel lavere enn blant kvinner i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Dette skyldes det høyere mottaket av arbeidsrelaterte stønader blant kvinner i majoritetsbefolkningen, noe som delvis kan forklares med den høyere sysselsettingen, og dermed høyere opptjeningen, blant kvinner i majoritetsbefolkningen. Andelen med familierelaterte ytelser er noe høyere blant kvinnene fra land i Asia, Afrika mfl. enn blant befolkningen som helhet – noe som må ses i sammenheng med alderssammensettingen – og andelene som mottar sosialhjelp eller bostøtte er 2–3 ganger høyere.

Uttaket av uføreytelser er ikke påfallende høyt blant innvandrere i disse tabellene. Andelen som mottar uføreytelser er høyest blant innvandrere fra Asia, Afrika mfl., men selv denne andelen er lavere enn andelen som mottar tilsvarende ytelser i majoritetsbefolkningen. Dette kan ved første øyekast se ut til å stride mot de funnene som ble presentert i kapittel 8, boksene 8.2 og 8.3, som viste at innvandrergrupper over tid har en langt større overgang til uføreytelser enn majoritetsbefolkningen. Forskjellen skyldes at de refererte studiene følger innvandrerkohorter over tid, mens tabellene 9.4 og 9.5 presenterer et øyeblikksbilde. I innvandrergruppen befinner det seg til enhver tid et betydelig antall personer som er relativt unge og har kort botid. Disse har lavt uttak av uføreytelser, og trekker gjennomsnittstallet for hele gruppen ned. Uttaket av uføreytelser øker med økende alder og botid, og studiene referert i kapittel 8 sier altså at uttaket øker mer for innvandrere enn for personer med tilsvarende alder og utdanning i majoritetsbefolkningen.

Innvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa mottar generelt relativt få ytelser. Dette må ses i sammenheng med at mange i denne gruppen hadde kort botid i Norge i 2008, og dermed begrensede rettigheter. Færre enn halvparten av kvinnene, og rundt en tredjedel av mennene, mottok en eller flere stønader fra Norge i 2008. Det er likevel verdt å merke seg den høye andelen menn fra denne landgruppen som mottar barnetrygd: 20 pst. av de østeuropeiske mennene bosatt i Norge mottar barnetrygd, mot bare 3 pst. av mennene i hele befolkningen. En sannsynlig forklaring på dette er at mennene mottar barnetrygden på vegne av kone og barn som bor i opprinnelseslandet.

Etterkommere skiller seg ut med relativt lite mottak av arbeids- og familierelaterte ytelser, men høyt mottak av studiestipend. Hele 37 pst. av de norskfødte med innvandrerforeldre (begge kjønn, 16–64 år) mottar studiestipend, mens bare 3 pst. mottar sosialhjelp. Andelen som mottar dette stipendet i befolkningen som helhet er 11 pst. Dette understreker nok en gang at norskfødte med innvandrerforeldre er en ung befolkning, med høye andeler under utdanning.

Mottaket av stønader endrer seg etter botid. Økende botid betyr sterkere rettigheter, særlig for personer som kommer fra land utenfor EØS-området. For flyktninger og familieinnvandrere må økende botid antas å øke sjansene for å komme i arbeid. Samtidig øker også alder over tid, noe som øker risikoen for tilbaketrekning fra arbeidslivet for dem som kom til Norge i voksen alder. Figur 9.3 viser sammenhengen mellom stønadsmottak og botid for to innvandrergrupper: Innvandrere med bakgrunn fra vestlige land, og innvandrere med bakgrunn fra land i Asia, Afrika mfl. Innvandrere fra nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa er utelatt fordi andelen med lang botid i denne gruppa er svært liten, og fordi de som ankom før 2004 må antas å ha en annen historie enn de som ankom etter utvidelsen av EU.

Kilde: Inntektsstatistikk, Statistisk sentralbyrå

For begge innvandrergruppene øker forbruket av familierelaterte ytelser fram til de når en botid på 10–14 år, deretter faller det. Dette illustrerer sammenfallet mellom botid, alder og familiefaser: Etter 15 år og mer i Norge synker andelen som har barn under 18 år. For øvrig har innvandrere fra andre høyinntektsland et lite forbruk av sosialhjelp, og dette er stabilt over tid. Forbruket av arbeidsrelaterte overføringer øker fram til 5–9 års botid, deretter avtar økningen og flater ut.

Innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl. har i utgangspunktet et høyere forbruk av sosialhjelp. I tillegg er det en betydelig andel som mottar introduksjonsstøtte i den første fireårsperioden. Mottaket av introduksjonsstøtte faller deretter raskt mot null. Mottaket av sosialhjelp faller også, men ikke like raskt – etter 15 år og mer i Norge mottar åtte pst. av innvandrerne fra Asia, Afrika mfl. fortsatt sosialhjelp, sammenliknet med 3 pst. i majoritetsbefolkningen. Mottaket av de arbeidsrelaterte ytelsene stiger med økende botid, og later ikke til å avta over tid: Etter 15 år i Norge mottar 45 pst. av innvandrerne i denne gruppen en eller annen arbeidsrelatert overføring: 14 pst. mottar uførepensjon, 24 pst. sykepenger, 9 pst. rehabiliteringspenger eller attføringspenger,11 mens 5 pst. mottar dagpenger (kategoriene er ikke gjensidig utelukkende). Dette må antas delvis å være en alderseffekt, i og med at økende botid ledsages av en tilsvarende økning i alder. Mottaket av helserelaterte ytelser, mest opplagt uførepensjon, øker med økende alder. Figuren tyder på at det over tid skjer en overgang blant innvandrere fra Asia, Afrika mfl.: Færre mottar sosialhjelp, flere mottar arbeidsrelaterte ytelser, særlig helserelaterte ytelser.

At mottaket av stønader øker med økende botid, vises også i en nylig publisert rapport fra Statistisk sentralbyrå.12 Mønsteret med overgang over tid fra sosialhjelp til trygdeytelser er også kjent fra en studie fra Frischsenteret i 2005,13 i tillegg til studiene fra Bratsberg, Raaum og Røed som er omtalt i boks 8.2 og 8.3. Studien av Ekhaugen så på forbruket av sosialhjelp, dagpenger, uførepensjon, sykepenger (utover tre måneder) og rehabiliteringspenger i ulike innvandrergrupper. Forbruket av sosialhjelp viste seg å avta over tid, og særlig sterkt for flyktninger, mens forbruket av andre ytelser økte. En gjennomsnittlig flyktning hadde 63 pst. sannsynlighet for å motta velferdsytelser etter tre år i Norge, og 55 pst. sannsynlighet for å motta slike ytelser etter åtte år. En gjennomsnittlig innvandrer fra Asia, Afrika mfl. uten flyktningstatus hadde 39 pst. sannsynlighet for å motta velferdsytelser etter åtte år, og denne andelen fortsatte å øke.

Framstillingen så langt har gitt et oversiktsbilde av innvandreres stønadsbruk på et gitt tidspunkt. Det neste avsnittet gjennomgår en del av den eksisterende forskningslitteraturen på området, med vekt på nyere studier av innvandreres bruk av stønader i Norge. Eksport av stønader gjennomgås i kapittel 10.

9.3.2 Nærmere om innvandreres bruk av norske stønader

Et spesialtilfelle: EØS-innvandreres bruk av norske stønader

Da innvandringen fra de nye EU-landene startet for alvor i 2004, var det stor interesse for hvordan de nye innvandrergruppene ville bruke norske velferdsytelser. Statistisk sentralbyrå gjennomførte i den forbindelse to analyser av bruk av velferdsordninger blant nyankomne innvandrere fra nye EØS-land i 2005.14 Den nyeste av disse rapportene sammenlikner bruk av velferdsordninger i 2005 blant helt nyankomne (ankommet i 2005), og de som kom i perioden mai–desember 2004. Rapporten viste jevnt over et beskjedent bruk av velferdsytelser i denne innvandrergruppen. Størst forbruk var det av ytelser knyttet til barn, dvs. barnetrygd og kontantstøtte. I 2005 ble barnetrygd utbetalt til 15 pst. av arbeidsinnvandrerne fra nye EØS-land som kom i 2004, og til 7 pst. av dem som hadde kommet i 2005. Kontantstøtte ble utbetalt til henholdsvis 3 og 1 pst. Foreldrepenger, derimot, ble mottatt av færre enn 1 pst. i begge gruppene. Sykepenger ble mottatt av 4 pst. av 2004-kohorten, og 1 pst. av 2005-kohorten, dagpenger av 1–2 pst. Under 1 pst. mottok sosialhjelp. For de andre ytelsene – alderspensjon, uførepensjon, rehabilitering og overgangsstønad – var antallet mottakere så lavt at tallene ikke ble publisert.

Holdes disse tallene sammen med tallene presentert i tabellene 10.4 og 10.5, gis et inntrykk av at stønadsmottaket har økt blant arbeidsinnvandrerne fra Øst- og Sentral-Europa. Andelen med barnetrygd har økt til 24 pst., andelen med sykepenger til 11 pst, andelen med dagpenger til 4 pst. (begge kjønn, 16–64 år). Økningen i mottaket av kontantstøtte er derimot ubetydelig (4 pst.), det samme må sies om foreldrepenger (2 pst.). For de andre ytelsene er tallene fortsatt nær null. I rapporten fra 2006 ble det spådd at stønadsmottaket blant arbeidsinnvandrerne ville øke med økt kjennskap til det norske systemet, samtidig som finanskrisen kunne føre til økt arbeidsløshet og dermed økt etterspørsel etter stønader. Samtidig fører økt botid til sterkere rettigheter. De to første mekanismene – økt kjennskap, og økt behov som følge av finanskrise – later til å ha hatt noe betydning (jf. økning i mottak av barnetrygd, sykepenger og dagpenger), men foreløpig har få østeuropeere så lang botid i Norge at dette har fått særlig betydning for stønadsmottaket.

Innvandrere og alderspensjon/supplerende stønad

Pensjonreformen trådte i kraft 1. januar 2011. Etter denne reformen har det vært mulig å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år. Fram til utgangen av 2010 var alderspensjon bare tilgjengelig for personer som hadde fylt 67 år, jf. kapittel 6. Personer som var 67 år og eldre utgjorde 4 pst. av innvandrerne, mot 14 pst. i befolkningen for øvrig ved inngangen til 2010. De fleste innvandrere i denne aldersgruppen hadde bakgrunn fra Europa og USA, det var fortsatt relativt få med asiatisk og afrikansk bakgrunn i denne gruppen, jf. kapittel 7. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det ved inngangen til 2010 i underkant av 800 innvandrere fra Afrika over 67 år bosatt i Norge, og drøyt 4 000 fra Asia. Til sammenlikning bodde det på samme tidspunkt 14 600 innvandrere med bakgrunn fra vestlige land i denne aldersgruppen i Norge. Andelen blant innvandrere som var i en slik alder at de kunne motta alderspensjon i 2010, var dermed svært liten.

Av innvandrerne som mottar alderspensjon, vil mange bare ha rett til en begrenset pensjon på grunn av kort botid. Som beskrevet i kapittel 6, ble det i 2006 innført en supplerende stønad for personer med kort botid i Norge. Andelen som mottar supplerende stønad er en indikator på hvor mange mennesker over 67 år som faktisk bor i Norge, men som har for kort botid til å ha opparbeidet alderspensjon. I 2009 ble det utbetalt supplerende stønad til knapt 3 000 personer, hvorav nesten to tredjedeler var kvinner. Nærmere 71 pst. mottok redusert ytelse, de aller fleste fordi de også mottok alderspensjon fra folketrygden. Andelen menn med redusert ytelse var knapt 75 pst., mens andelen kvinner var nærmere 69 pst.15

Sykepenger

Innvandrere som gruppe har lavere uttak av sykepenger enn befolkningen som helhet, jf. tabellene 9.4 og 9.5. Innvandrere fra Øst- og Sentral-Europa skiller seg ut med klart lavere uttak av sykepenger enn resten av befolkningen, mens kvinner fra Asia, Afrika mfl. også har et lavt uttak av sykepenger. Menn fra Asia, Afrika mfl. mottar sykepenger i omtrent samme omfang som befolkningen for øvrig.

Uttaket av sykepenger gir bare indirekte informasjon om faktisk sykefravær, fordi yrkestilknytningen også varierer sterkt mellom grupper. Når kvinner med bakgrunn fra Asia, Afrika mfl. har et lite uttak av sykepenger, har dette sammenheng med at mange i denne kategorien ikke er i jobb, og følgelig ikke har rett til sykepenger ved sykdom. Det foreligger lite kunnskap om variasjoner i faktisk sykefravær etter innvandrerbakgrunn. En rapport fra Arbeidsdepartementet fra 2010 hevder imidlertid at bosatte innvandrere har et noe høyere sykefravær enn personer uten innvandrerbakgrunn.16 Forskjellen i legemeldt sykefravær 2. kvartal 2009 var 0,6 prosentpoeng, omtrent samme nivå som på samme tid året før. Sykefraværet blant innvandrere falt i perioden 2001–2009, slik at forskjellen mot slutten av perioden var liten. Rapporten går ikke inn på forskjeller etter landbakgrunn eller botid.

Attføringsytelser og uførepensjon

Siden risikoen for å bli ufør øker med økende alder, er aldersfordelingen blant innvandrere og den øvrige befolkningen, slik den er i dag, i seg selv en grunn til å forvente lavere nivåer av uførepensjonering blant innvandrere enn blant andre. Dette er også tilfelle, slik det kan leses ut fra tverrsnittsdata: 5 pst. av innvandrerne er uføretrygdet, mot 10 pst. i hele befolkningen, jf. tabellene 9.4 og 9.5.

En analyse for perioden 1992–2000 viste at andelen uførepensjonister økte i perioden, både blant innvandrere og i den øvrige befolkningen.17 Økningen var likevel svært ujevnt fordelt – blant innvandrerne sto de med bakgrunn fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika for 80 pst. av økningen. Samtidig var det en liten nedgang i forbruket av uførepensjon blant innvandrere fra Norden, Sentral- og Øst-Europa, Nord-Amerika og Oseania i perioden. En senere rapport fulgte utviklingen fram til 2004, og fant at uføretallene stabiliserte seg i alle gruppene.18 Denne rapporten avdekket til dels store forskjeller mellom innvandrergrupper med ulik landbakgrunn, også innenfor kategorien «ikke-vestlige land»: Andelen uføretrygdede var høyest blant marokkanere og pakistanere (13–14 pst.), og lavest blant kinesere og personer fra Sri Lanka (2–3 pst.).

Den grundigste studien som er gjennomført av uførepensjonering blant innvandrere i Norge, er utført av Bratsberg, Raaum og Røed ved Frischsenteret.19 De samme forskerne kom med en oppfølgingsstudie i 2011.20 Begge studiene er fyldig omtalt i kapittel 8.

Begge analysene viste en betydelig overgang til uførepensjon over tid. Mønsteret er tydeligst for arbeidsinnvandrerne som kom til Norge før 1975, men senere ankomne grupper, deriblant familiegjenforente til disse, later til å følge liknende mønstre. Den mest slående forskjellen er at flyktninger og familiegjenforente bruker noe lengre tid enn arbeidsinnvandrerne på å komme seg inn på arbeidsmarkedet, slik at andelen sysselsatte stiger i den første perioden etter ankomst. Etter om lag ti år i Norge faller sysselsettingsratene, til dels relativt raskt, samtidig som andelen uførepensjonister øker.

Det er ikke mulig, på basis av registerdata, å gi en fyllestgjørende forklaring på hvorfor disse mønstrene oppstår. Forskerne framhever to mulige forklaringer. For det første, arbeidsinnvandrernes sysselsetting later til å være langt mer konjunkturavhengig enn norskfødtes, slik at lavkonjunkturene på 1980-tallet rammet deres arbeidstilknytning i langt større grad enn andres. For det andre, mange innvandrere har lite å hente rent økonomisk på å være i betalt arbeid. Dette skyldes både at de oftere enn personer uten innvandrerbakgrunn arbeider i lavlønnsyrker, og at de ofte kan oppnå høyere samlede trygdeytelser, gitt at de først kvalifiserer for slike ytelser. Innvandrere har oftere enn befolkningen for øvrig en familiestruktur som gjør at ytelsene blir høye, med hjemmeværende ektefelle og mange barn. Stønader som omfatter behovsprøvde forsørgingstillegg – som uførepensjonen gjør – kan derfor bli høye. Analysen fra 2010 viste at arbeidsinnvandrere med tre barn i gjennomsnitt fikk utbetalt 78 pst. av den inntekten de hadde på sitt beste i arbeidslivet, og 12 pst. fikk utbetalt mer i uførepensjon enn de oppnådde i sine tre beste år i arbeidslivet. På toppen av dette kommer at trygd skattes lavere enn arbeidsinntekt, slik at de reelle kompensasjonsratene ble enda høyere. Forsørgingstilleggene hadde liten betydning for personene i den norske sammenlikningsgruppen, all den tid bare 10 pst. av disse hadde fire eller flere barn, og 20 pst. hadde hjemmeværende ektefelle. Hypotesen om at størrelsen på den forventede pensjonen har betydning, styrkes også av at sannsynligheten for at en innvandrer skulle være innvilget uførepensjon, steg med antallet barn: Det var langt flere uføre blant dem med fire eller flere barn, enn blant dem som bare hadde ett barn.

Overgangsstønad

Overgangsstønad er stønad til livsopphold for personer som er alene om omsorgen for barn, jf. kapittel 6. Det er flere kriterier som skal være oppfylt før man kan få overgangsstønad: Man skal være alene om den daglige omsorgen for barnet, man skal som hovedregel ha barn under åtte år, og man skal ha inntekt under et bestemt (relativt lavt) nivå. I tillegg kommer en rekke bestemmelser som avgrenser varigheten til stønaden. Hvis bestemte grupper er overrepresenterte blant mottakere av overgangsstønad, kan det altså være fordi de er overrepresenterte blant de som er alene med relativt små barn, og/eller at de, når de først er blitt eneforsørgere, i større grad enn andre har vanskelig for å skaffe seg betalt arbeid.

I SSBs levekårsundersøkelse fra 2005–06 oppga 4 pst. av alle med innvandrerbakgrunn at de hadde noen i husholdningen som hadde mottatt stønad som enslig forsørger, mot 3 pst. av befolkningen som helhet. Dette er i seg selv lite overraskende, gitt det vi vet om aldersfordelingen: Flere innvandrere enn personer uten innvandrerbakgrunn har barn i en slik alder at overgangsstønad i det hele tatt er en mulighet. Igjen er det store forskjeller mellom ulike innvandrergrupper, særlig skiller somalierne seg ut. Hele 10 pst. av de somaliske husholdningene har et medlem som har mottatt overgangsstønad.21

Registerdata fra inntektsstatistikken 2008 bekrefter langt på vei dette bildet. 1 pst. av hele befolkningen, og 1 pst. av innvandrerne, hadde mottatt overgangsstønad i dette året, jf. tabellene 9.4 og 9.5. Blant innvandrerne fra Somalia var andelen 7 pst.22 Ingen andre innvandrergrupper har en tilsvarende høy andel mottakere av overgangsstønad; den nest høyeste andelen finnes blant russiske innvandrere (3 pst.). Frischsenterets studie av sysselsetting og trygdebruk blant innvandrere fant at hele 74 pst. av de somaliske kvinnene som hadde barn, og som ankom i perioden 1989–93, på et tidspunkt hadde mottatt overgangsstønad. Blant de som ankom i perioden 1998–2002 var andelen 52 pst.23

Bruken av overgangsstønad blant somaliske kvinner har vært framhevet som problematisk i flere sammenhenger. Det hevdes at adgangen til stønad som enslig forsørger undergraver den somaliske familien, at ektepar i praksis oppfordres til å skilles av økonomiske grunner, og at en del par også skiller seg fiktivt (og forblir gift etter islamsk lov, og i realiteten bor sammen) for å få tilgang til disse stønadene.24 Som vist ovenfor kan det dokumenteres at somaliske kvinner mottar stønader som enslige forsørgere i større grad enn kvinner fra andre land. Men tallene sier ikke noe om dette skyldes at somaliske kvinner i større grad er enslige med barn – og om det i så fall er fordi de oftere kommer til Norge alene, eller om de skiller seg etter å ha fått oppholdstillatelse – eller fordi de i større grad enn andre sliter med å skaffe seg alternativt utkomme som enslige forsørgere.

Kavli, Nilsen og Sandbæk ved Fafo har gjennomført en egen studie av overgangsstønaden, med vekt på hvordan stønaden fungerer for kvinner med innvandrerbakgrunn.25 Analysene understreker for det første at overgangsstønaden er en nesten ren kvinnestønad: 96 pst. av mottakerne er kvinner, både blant mottakere med og uten innvandrerbakgrunn. Innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl. utgjør 13 pst. av alle enslige forsørgere med barn under ni26 år, mens de utgjør 14 pst. av alle mottakere av overgangsstønad. Når kvinner fra disse verdensdelene først er alene med barn, har de altså noe større sjanse for å motta overgangsstønad enn det kvinner uten innvandrerbakgrunn har. Somalierne utgjør i underkant av 2,8 pst. av alle mottakere av overgangsstønad – en relativt liten andel, men likevel langt høyere enn noen annen innvandrergruppe. Den nest største innvandrergruppen er vietnameserne (0,9 pst av alle mottakere). 77 pst. av somalierne som er alene med barn under ni år mottar overgangsstønad, mens andelen blant kvinner uten innvandrerbakgrunn er 53 pst.

Generelt dokumenterer forskerne små forskjeller mellom mottakere av overgangsstønad med og uten innvandrerbakgrunn. De fleste mottakerne har to barn, men det er noe mer vanlig å ha flere barn blant mottakere med bakgrunn fra Asia, Afrika mfl. Relativt færre mottakere med innvandrerbakgrunn har inntekt i tillegg til stønaden. 81 pst. av innvandrerne fra Asia, Afrika mfl. som mottar overgangsstønad får mer enn halvparten av inntektene sine fra overføringer, mens det tilsvarende tallet for mottakere av overgangsstønad uten innvandrerbakgrunn er 56 pst.

Forholdet mellom mottak av overgangsstønad, innvandrerbakgrunn og sysselsetting er komplisert. Generelt er det slik at kvinner som har mottatt overgangsstønad de siste seks årene har en høyere yrkesfrekvens enn kvinner som ikke har mottatt slik stønad, men dette later til hovedsakelig å være en alderseffekt. Kvinner som mottar overgangsstønad er, som gruppe, relativt unge. Blant innvandrerkvinner med bakgrunn fra Asia, Afrika mfl. generelt var 55 pst. sysselsatte siste kvartal 2007; blant de som hadde mottatt overgangsstønad i perioden 2001–2006 var andelen rundt 60. Blant kvinner fra Somalia var den generelle sysselsettingsandelen 27 pst., og blant dem som hadde mottatt overgangsstønad og avsluttet stønadsmottaket for 3–6 år siden var den 39 pst. Mottak av overgangsstønad later dermed ikke til å representere en vei ut av arbeidslivet for godt, heller ikke for kvinner fra Somalia eller andre land i Asia eller Afrika.

Forskerne gjennomførte også et mindre antall kvalitative intervjuer med kvinner som mottok overgangsstønad, de fleste med minoritetsbakgrunn. Intervjuene understreket hvor ulikt utgangspunkt de enslige forsørgerne hadde. Flere av innvandrerkvinnene hadde utdanning fra opprinnelseslandet, og var ivrige etter å utnytte de mulighetene som fantes for å kvalifisere seg videre og skaffe seg jobb i Norge. Andre startet kvalifiseringsløpet på et langt lavere nivå. Flere i denne situasjonen ga uttrykk for en følelse av dårlig tid, og redsel for å gå glipp av muligheter som ikke ville komme igjen. Veien fram til lønnet arbeid virket lang for denne gruppa. Et annet hovedinntrykk var at det i stor grad var opp til kvinnene selv å orientere seg i det byråkratiske systemet, og at de hadde svært ulike forutsetninger for å klare dette. Dette er i overensstemmelse med inntrykket fra intervjuene med ansatte i Arbeids- og velferdsetaten, der saksbehandlerne understreket betydningen av oppfølging, jf. boks 9.3. For det tredje understreket intervjuene kvinnenes avhengighet av omgivelsene og muligheten til å trekke på uformelle ressurser. Noen mottakere av overgangsstønad hadde et støttende nettverk rundt seg og god oversikt over samfunnet de levde i, mens andre opplevde at de befant seg ganske alene i en fremmed verden. Opplevelsen av utenforskap ble for noen en ekstra motivasjon til å komme seg «innenfor», mens den for andre ble en kilde til resignasjon.

Behovsprøvde ytelser: Sosialhjelp og bostøtte

Sosialhjelp er i en særstilling blant kontantytelsene i Norge: Den finansieres og administreres av kommunene, kommunene har stor frihet til selv å fastsette nivået på ytelsen, og det er et betydelig innslag av skjønn i tildelingen. Det er vanlig å se på husholdningens behov ved utmålingen av sosialhjelp, noe som innebærer at kjønnsforskjeller i mottak av sosialhjelp er mindre interessante i denne sammenhengen – det kan være tilfeldig om det er en mann eller en kvinne som søker sosialhjelp på vegne av husholdningen.

En analyse fra Statistisk sentralbyrå viser at sosialhjelpsbruken blant innvandrere er langt høyere enn i befolkningen som helhet – 8 pst. mot 3 pst., jf. også tabellene 9.4 og 9.5.27 Blant innvandrerne er det betydelige variasjoner etter verdensregion: Bare 1 pst. av innvandrerne fra Vest-Europa, USA, Canada og Oseania, og en tilsvarende andel blant innvandrerne fra de nye sentral- og østeuropeiske EU-landene, mottok sosialhjelp i 2008. Andelen blant innvandrere fra Asia var 11 pst., og blant innvandrere fra Afrika; 25 pst. Andelene som mottar sosialhjelp har likevel sunket med fire prosentpoeng i perioden 2005–2008 for innvandrergruppen som helhet. Andelen for hele befolkningen sank fra 4 pst. til 3 pst. i samme periode. Figur 9.4 viser utviklingen for ulike innvandrergrupper i perioden. Nedgangen er sterkest blant innvandrere fra europeiske land utenfor EU, der andelen sank fra 16 pst. i 2005 til 10 pst. i 2008. Innvandrerne fra denne landgruppen kom i bestemte, avgrensede tidsperioder, og nedgangen i sosialhjelpsmottak skyldes derfor i stor grad økende botid. Andelen sosialhjelpsmottakere blant innvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa er også betydelig redusert i perioden, fra 4 pst. til 1 pst. Hovedgrunnen til dette er den endrede sammensettingen av gruppen, gitt den store økningen i arbeidsinnvandring fra disse landene i perioden. Disse har i all hovedsak arbeidskontrakter når de kommer til Norge, og har derfor i liten grad behov for sosialhjelp. Også blant innvandrere fra Asia, Afrika mfl. var det mindre andeler som mottok sosialhjelp i 2008 enn i 2005. Særlig blant innvandrere fra Afrika, der det gjennom hele perioden har kommet nye flyktninger, må introduksjonsprogrammet antas å være en viktig delforklaring. I rapporten påpekes det at nedgangen etter 2005 delvis kan skyldes at en del av flyktningene er ferdig med introduksjonsprogrammet og har kommet over i arbeid eller utdanning, og også at introduksjonsstønaden for en del har erstattet sosialhjelpsutbetalinger.

Kilde: Hirsch, A. (2010), Sosialhjelpsmottakere blant innvandrere 1999–2002, 2005–2008. Rapporter 35/2010, Statistisk Sentralbyrå

Rapporten viser at andelen som mottar sosialhjelp varierer sterkt med landbakgrunn. Andelen som mottok sosialhjelp i 2008 var høyest blant somaliere og den lille gruppen burmesere i Norge (ca. 38 pst.), etterfulgt av afghanere, irakere og eritreere (ca. 25 pst.). Innvandrere med bakgrunn fra Litauen, Tyskland, Polen, Danmark, India, Romania og Filippinene mottar derimot sjeldnere sosialhjelp enn det befolkningen som helhet gjør.

Rapporten viser også at innvandrere i hovedsak mottar sosialhjelp over lengre tid enn personer i den øvrige befolkningen.28 47 pst. av innvandrerne som mottok sosialhjelp mottok ytelsen i mer enn seks måneder, mens dette gjaldt 37 pst. av sosialhjelpsmottakerne i den øvrige befolkningen. Innvandrerne mottok også gjennomsnittlig høyere beløp; kr 54 100 per år, mot kr 34 600 som gjennomsnittlig årlig beløp for mottakere i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. De høyere utbetalingsbeløpene har sammenheng med de lengre mottaksperiodene, og med forskjeller i gjennomsnittlig familiestørrelse. Blant etterkommere er bildet annerledes. Etterkommere er en ung gruppe, og rapporten konsentrerer seg derfor om aldersgruppen 18–30 år. Etterkommere mottar i mindre grad sosialhjelp enn gjennomsnittet for hele befolkningen i denne aldersgruppen: 4 pst. mot 5 pst. Høyest mottak finnes for etterkommere med bakgrunn fra Chile (9 pst.), Marokko (8 pst.), Tyrkia og Danmark (5 pst.), mens andelen er nær null for norskfødte med foreldre fra Filippinene og Sri Lanka. Blant de med foreldre fra Pakistan, som utgjør den klart største gruppa etterkommere, er andelen sosialhjelpsmottakere 3,5 pst. – altså lavere enn for befolkningen i denne aldersgruppa for øvrig.

Bostøtte er, i likhet med sosialhjelp, en behovsprøvd ytelse. Den utbetales til personer som har svært høye boutgifter relativt til de inntektene de har, jf. kapittel 6. Regelverket for bostøtten ble betydelig endret i 2009, på en slik måte at langt flere husholdinger enn tidligere vil komme i betraktning for ytelsen. Det er for tidlig å si hvordan denne regelendringen påvirker innvandreres / norskfødte med innvandrerforeldres bruk av ordningen. Figur 9.5 viser andelene som mottok bostøtte etter det gamle regelverket, og viser klart at andelen som mottar bostøtte er langt høyere blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre enn blant befolkningen for øvrig.

Kilde: Enes, A. (red.) (2010), Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2009, Rapporter 3/2010, Statistisk sentralbyrå

9.4 Omsorgsarbeid i hjemmet og bruk av barnehage og kontantstøtte

Innvandrede kvinner fra en del afrikanske og asiatiske land har, som vist i kapittel 8, en betydelig lavere sysselsetting enn andre kvinner, og de er også oftere ikke registrert verken som mottaker av overføringer eller som deltakere i utdanning eller arbeid, jf. figur 9.2. De har med andre ord ingen egne registrerte inntektskilder. Sannsynligvis blir de fleste av disse kvinnene forsørget i hjemmet av en ektemann eller andre nære familiemedlemmer. Mange av disse kvinnene har kommet til Norge som familieinnvandrere, og får barn ganske kort tid etter ankomsten til landet.

I Norge er det i dag en lite utbredt oppfatning at mødre «bør» eller «må» være hjemme på full tid mens barna er små.29 Mange innvandrere kommer imidlertid fra land der dette er en sterk norm. For eksempel viser internasjonale surveydata30 at det i mange andre europeiske land er et flertall som mener at kvinner skal redusere utearbeidet av hensyn til familien. Så mange som åtte av ti er av denne oppfatningen i f.eks. Polen og Latvia, og over seks av ti tyskere er av samme oppfatning. I Norge og de øvrige nordiske landene er det en av tre som hevder dette synspunktet.

Forskning viser at det i enkelte innvandrergrupper er flere som ønsker å være hjemme med egne barn når de er små, enn det er i den øvrige befolkningen.31 I Fafos Familieundersøkelse fra 2008 kommer det fram at det er store variasjoner i synet på om mor bør være hjemme med barna mens de er små. Det var bare 11 pst. blant de etnisk norske som ble intervjuet som mente at mor skulle være hjemme med barna mens de er under tre år. Hele 60 pst. av innvandrere fra Pakistan var av samme oppfatning, og 26 pst. av norskfødte med pakistanske foreldre. Når barna blir noe eldre (fra fire til seks år) øker andelen innvandrere som mener at mor kan være i jobb, men flertallet mener fremdeles at en deltidsjobb er det beste. Forskerne antyder at disse vurderingene av hva som er best for barna kan være vel så viktige for en beslutning om at mor er hjemmeværende, som økonomiske insentiver.

Omsorgsarbeid i hjemmet er ikke bare knyttet til omsorg for barn. Omsorg gis også til andre familiemedlemmer. SSBs Levekårsundersøkelse blant ti innvandrergrupper synliggjør at det er noe mer utbredt å gi hjelp eller tilsyn til foreldre blant de innvandrergruppene som ble intervjuet, enn i majoritetsbefolkningen.32 Også i en analyse fra Kavli og Nadim kommer det fram at innvandrere og norskfødte med pakistanske foreldre ofte bistår foreldre daglig og ukentlig med praktiske gjøremål.33

Innvandrere er foreløpig i gjennomsnitt yngre enn majoritetsbefolkningen, og det er få med innvandrerbakgrunn i de eldste aldersgruppene. Dette vil forandre seg i løpet av relativt få år, ikke minst etter hvert som de tidlige arbeidsinnvandrerne og deres ektefeller når pensjonsalderen. I Norge tar velferdsstaten en større del av omsorgsansvaret for eldre enn det som er tilfelle i mange andre land, også andre land i Europa.34 Analysen fra Kavli og Nadim viser at mens det er relativt mange i majoritetsbefolkningen som sier at de vil forsøke å få plass til sine foreldre på et alders- eller sykehjem når de blir pleietrengende (93 pst.), er dette langt mindre vanlig blant innvandrere fra Pakistan, Iran, Irak og Vietnam (18 pst.).35 Innvandrere er mye mer innstilte på å tilby foreldrene å flytte hjem til seg, eller å bistå med hjelp slik at de fremdeles kan bo hjemme.36 Norskfødte med pakistanske foreldre har enda mer tydelige holdninger til dette. Det er likevel verdt å merke seg at holdningen til bruk av alders- og sykehjem til foreldre blir mer positiv med økende alder. Det kan tyde på at dess mer nært forestående dette blir, dess mer positiv blir man til å bruke offentlige tjenester til eldreomsorg.

Bruk av barnehage blant innvandrere og deres barn

Over tid har det blitt stadig bedre barnehagedekning i Norge, og deltakelsen blant barn med minoritetsspråklig bakgrunn har også økt. Minoritetsspråklige barn defineres i denne sammenheng som barn av to foreldre som begge har et annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk eller engelsk. Lovfestet rett til barnehageplass ble innført 1. januar 2009.37 I 2009 gikk 54 pst. av alle minoritetsspråklige barn under seks år i barnehage, mens den tilsvarende andelen for alle barn i denne aldersgruppa var 73 pst.38 Andelen barn med innvandrerbakgrunn i barnehage er altså betydelig lavere enn for barn i førskolealder generelt, men avstanden mellom gruppene har blitt noe mindre over tid.

Flere analyser viser at barnehagedeltakelse henger sammen med foreldrenes utdanningsnivå og inntekt.39 Forskjellen i barnehagedeltakelse mellom barn i husholdninger med lav og høy inntekt er på hele 20 prosentpoeng.40 Det er mulig at foreldrebetalingen i barnehagen er med på å skape dette mønsteret, men denne betalingen er blitt betydelig redusert i de senere årene. Maksimalprisen for heltids barnehageplass er satt til kr 2 330 per måned. Prisen for å ha et barn i kommunal barnehage er reelt redusert med 40 pst. siden 2002, mens prisen i privat barnehage er redusert med 48 pst.41 Ved innføringen av maksimalpris for foreldrebetaling både i kommunale og ikke-kommunale barnehager ble det stilt krav om at kommunene skulle ha ordninger som tilbyr de familiene som har lavest betalingsevne en reduksjon i, eller fritak fra, foreldrebetaling. Statistikk for 2010 viser at 23 pst. av kommunene bruker inntektsgraderte betalingssatser, og at de fleste andre kommuner tilbyr andre moderasjonsordninger som f.eks. friplasser.42

På denne bakgrunnen må foreldrebetalingen i seg selv antas å spille en mindre rolle i foreldrenes beslutning om barnetilsyn enn det som var tilfelle før disse reguleringene ble innført. Samspillet mellom foreldrebetaling og kontantstøtte skaper imidlertid klare økonomiske insentiver, som vil bli særlig viktige i familier der moren bare kan forvente å oppnå en lav inntekt i arbeidsmarkedet. Denne mekanismen framheves som en mulig forklaring på den lavere barnehagedeltakelsen til minoritetsspråklige barn, både av OECD, Fordelingsutvalget og Østberg-utvalget.43

Kontantstøtte

Familier med barn mellom ett og tre år kan motta kontantstøtte dersom barnet ikke har fulltidsplass i barnehage, se for øvrig kapittel 6. Kontantstøtten utgjør kr 3 303 per måned.

Figur 9.6 viser andel ett- og toåringer som mottok kontantstøtte i perioden 1999–2009 etter landbakgrunn. Figuren skiller mellom befolkningen uten innvandrerbakgrunn, innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl., og innvandrere fra vestlige land og EU-land (1999–2008). For 2009 er den siste kategorien splittet i innvandrere fra vestlige land (vesteuropeiske EU-land, USA, Canada, Australia og New Zealand) og innvandrere fra sentral- og østeuropeiske EU-land. Som figuren illustrerer, har det vært en nedgang i bruk av kontantstøtte blant familier med bakgrunn fra land i Asia, Afrika mfl. i perioden, fra 76 pst. til 53 pst. Barn uten innvandrerbakgrunn har i samme periode hatt en nedgang i bruk av kontantstøtte på 45 prosentpoeng, fra 73 pst. til 24 pst. Barnehagedekningen har samtidig økt markant for samme aldersgruppe.44 Barn med bakgrunn fra vestlige land og EU-land samlet, har hatt lavere bruk av kontantstøtte enn barn i den øvrige befolkningen. De siste årene har det vært en stabilisering og svak oppgang. Oppgangen skyldes trolig økningen i antallet barn med bakgrunn fra sentral- og østeuropeiske EU-land. I 2009 fikk 46 pst. av barn (1–2 år) med bakgrunn fra ett av de ti nye sentral- og østeuropeiske medlemslandene kontantstøtte. Tilsvarende andel for barn med bakgrunn fra øvrige vestlige land var 28 pst. Det er altså betydelige forskjeller mellom innvandrere fra gamle og nye EU-land. Sysselsettingen er også noe lavere blant kvinner fra de nye sentral- og østeuropeiske EU-landene enn den er for kvinner fra vestlige land, jf. kapittel 8.

I en rapport fra Fafo anslo Kavli i 2001 at innføringen av kontantstøtten kan ha ført til en reduksjon i barnehagebruk på om lag 10 pst. blant ett- og toåringer fra Pakistan, Somalia og Vietnam, og også en reduksjon på 3–4 pst. blant tre- til femåringer med samme landbakgrunn.45 Flere analyser viser at foreldre med lav utdanning og lav yrkestilknytning i større grad mottar kontantstøtte enn andre familier.46 En analyse av Hardoy og Schøne ved Institutt for Samfunnsforskning anslo at innføringen av kontantstøtte hadde medført en nedgang i yrkesaktiviteten blant innvandrerkvinner fra land i Asia, Afrika mfl. på 15 pst., som må sies å være en betydelig reduksjon.47 Kontantstøtten kan på kort sikt ha en positiv fordelingseffekt, all den tid den bidrar til å øke inntekten til en del husholdninger som i utgangspunktet har svært lave inntekter. Men samtidig kan kontantstøtten ha negativ effekt for bruk av barnehage og dermed på kvinners yrkesdeltakelse. Blant kvinner uten innvandrerbakgrunn som mottok kontantstøtte i 2008, kombinerte to av tre stønad med betalt arbeid. Blant innvandrerkvinner med bakgrunn fra land i Asia, Afrika mfl. var det bare en av tre kontantstøttemottakere som kombinerte stønadsmottaket med arbeid. Kvinner med bakgrunn fra Sentral- og Øst-Europa som mottok kontantstøtte hadde en noe høyere yrkesdeltakelse (48 pst. ansatte/selvstendig næringsdrivende), og det samme gjaldt kvinner med bakgrunn fra vestlige land (59 pst.).48

Note: Serien «vestlige land og EU-land» er for 2009 delt i «vestlige land» og «EU-land i Sentral- og Øst-Europa».

Kilde: Statistisk sentralbyrå

9.5 Deltakelse i utdanning i Norge

Barnehagen kan betraktes som første trinn i utdanningsløpet. Grunnskolen i Norge er obligatorisk, og de fleste unge fortsetter i videregående opplæring etter endt grunnskole. Dette gjelder også unge innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Av alle landets 16- til 18-åringer var 91 pst. i videregående opplæring høsten 2008. Andelen var 70 pst. blant innvandrere i denne aldersgruppen, og 89 pst. blant norskfødte med innvandrerforeldre. Andelene i disse gruppene har økt fra hhv. 64 pst. og 82 pst. i 2000. 49

Unge innvandrere fortsetter i noe mindre grad enn andre i videregående skole etter grunnskolen, og de har større frafall hvis de først begynner på videregående opplæring. Halvparten av innvandrerelevene med bakgrunn fra Asia, Afrika mfl. som startet i grunnkurs i 2004, fullførte ikke videregående opplæring innen fem år. For norskfødte med innvandrerforeldre med samme landbakgrunn er fullføringsgraden om lag som gjennomsnittet for hele kullet, dvs. om lag ni av ti, jf. figur 9.7. Det er flere gutter enn jenter som faller fra, og frafallet er større på yrkesfaglige enn på studieforberedende utdanningsprogrammer. Noe av frafallsproblematikken i yrkesfaglige studieretninger kan knyttes til vansker med å skaffe lærlingplass. Problemet med å få lærlingplass for innvandrede elever kan være større enn for andre elever, fordi bedriftene later til å foretrekke elever uten innvandrerbakgrunn.50 Støren mfl. har vist at det først og fremst er elever med dårlige karakterer som sliter med å få lærlingplass, og at dette rammer innvandrede elever sterkere enn andre elever.51 Videre har elevens sosiale bakgrunn betydning for gjennomføringsgraden. En studie av Bratsberg mfl. ved Frischsenteret viser at effekten av innvandrerbakgrunn blir borte når det tas hensyn til foreldres utdanningsnivå og inntekt.52 Studien viser også at etterkommere har større sannsynlighet enn majoritetselever til å fullføre videregående opplæring, også når det tas hensyn til disse bakgrunnsfaktorene.

Flere har påpekt at fullføring av videregående opplæring er knyttet til elevens faglige forutsetninger fra grunnskolen.53 Innvandrerelever har i gjennomsnitt dårligere resultater fra grunnskolen enn barn som er født i Norge, og det er betydelige forskjeller i leseferdigheter mellom elever med innvandrerbakgrunn og andre.54 Innvandrere har også svakere resultater fra videregående skole enn unge i befolkningen for øvrig.55 Norskfødte med innvandrerforeldre gjør det bedre enn elever som selv har innvandret, men ikke så bra som elever i den øvrige befolkningen. Når karakterresultater kontrolleres for sosial bakgrunn, utjevnes forskjellene noe. Forskjellene mellom innvandrerungdom, etterkommere og unge i den øvrige befolkningen blir betydelig redusert når det kontrolleres for foreldrenes utdanningsnivå.56

Frafall i videregående opplæring er altså på ingen måte utelukkende et innvandrerproblem, men sammenfall av ulike bakgrunnsfaktorer fører til et markant høyere frafall blant innvandrede elever. Studier viser at andelen som mottar uførepensjon, sosialhjelp, attføring og rehabilitering er langt høyere blant unge som ikke har fullført videregående opplæring.57

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Innvandrere og etterkommere som fullfører videregående opplæring har større tilbøyelighet til å fortsette til høyere utdanning enn majoritetsbefolkningen.58 Høsten 2009 var 16 pst. av alle innvandrerne og 37 pst. av etterkommerne i alderen 19–24 år i gang med høyere utdanning. Til sammenlikning var andelen i hele aldersgruppen 31 pst. Det er tydelige kjønnsforskjeller i utdanningsdeltakelse, og kvinner har generelt en høyere studietilbøyelighet enn menn.

Det har vært en økning i andelen som tar høyere utdanning blant norskfødte med innvandrerforeldre, jf. figur 9.8, mens det har vært en nedgang blant innvandrere i samme aldersgruppe. Gjennomsnittstallene påvirkes av at det har vært høy arbeidsinnvandring fra EØS-land. Deltakelsen i utdanning i denne gruppen er av åpenbare grunner lav – bare 6 pst. av polske innvandrere i alderen 19–24 år var i høyere utdanning i 2008. Innvandrere med bakgrunn fra flyktninggrupper med kort botid, som f.eks. Somalia, Afghanistan og Irak, hadde også lav studietilbøyelighet. Blant norskfødte med innvandrerforeldre er studietilbøyeligheten svært høy for enkelte grupper, f.eks. Sri Lanka og Vietnam, og betydelig høyere enn gjennomsnittet for alle unge.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

9.6 Andre sentrale levekårsindikatorer

Gjennomgangen så langt, i dette kapitlet og i det foregående, har konsentrert seg om «harde» indikatorer på innvanderes integrering på arbeidsmarkedet og bruk av stønader. Det er imidlertid andre forhold som også virker inn på innvandrere og etterkommeres tilpasning og trivsel i Norge: Bolig og helse, deltakelse i sivilsamfunnet, opplevelse av diskriminering og tilhørighet, og kriminalitet. Resten av kapitlet gjennomgår slike indikatorer, hovedsakelig basert på intervjuundersøkelser blant innvandrerne selv.

9.6.1 Boforhold

Boligen er en viktig velferdsarena. Den er et sted å bo og sove, der man oppbevarer sine eiendeler og har samvær med venner og familie. Men bolig er også et økonomisk objekt; en investering og en utgiftspost. Hvor godt boligen er tilpasset husholdningens behov, hvilken standard den har og i hvilken grad den påvirker husholdningens økonomi er derfor sentrale levekårsspørsmål. Andelen som eier boligen sin er høy i Norge sammenliknet med andre europeiske land. Nesten åtte av ti husholdinger i Norge bor i en bolig de selv eier.

Tall fra Folke- og boligtellingen i 2001 viste at innvandrere og deres barn i større grad leide bolig enn den øvrige befolkningen. Å eie egen bolig var på det tidspunktet mest vanlig blant innvandrere fra vesteuropeiske land (briter, dansker og tyskere) og fra de mer etablerte asiatiske innvandrergruppene (indere, srilankere og pakistanere). I 2001 var også andelen polske innvandrere som eide sin bolig i Norge relativt høy, men dette vil ha endret seg i de senere årene på grunn av det endrede innvandringsmønsteret fra nettopp Polen.

Den mest oppdaterte informasjonen som foreligger om eierforhold blant innvandrere er fra Levekårsundersøkelsen blant ti innvandrergrupper fra 2005/2006.59 Undersøkelsen viser at det stadig er noe mindre vanlig å eie egen bolig blant innvandrere enn det er i befolkningen ellers, men at det hadde blitt noen flere selveiere sammenliknet med en tilsvarende undersøkelse ti år tidligere (1996). Likeledes er det store forskjeller mellom innvandrergruppene. Andelen som eide egen bolig blant innvandrere med bakgrunn fra Bosnia-Hercegovina, Vietnam og Sri Lanka var høy, mens andelen selveiere var svært lav blant innvandrere med bakgrunn fra Somalia og Irak. Dette har en åpenbar sammenheng med de ulike gruppenes botid og tilknytning til arbeidsmarkedet. Flere oppgir også at de bor i kommunale boliger, jf. boks 9.4.

Innvandrere bor også trangere enn andre. Dette skyldes til dels at mange innvandrere, særlig de med bakgrunn fra afrikanske og asiatiske land, bor i større hushold. Trangboddhet er et mål som har betydelig innslag av subjektive vurderinger og prioriteringer. Det å bo trangt framfor å bo romslig trenger ikke være en indikator på vanskelige levekår. Noen kan prioritere å bo trangt fordi de ønsker å bo på denne måten, og det kan være en økonomisk avveining å bruke penger på å bo, mot andre økonomiske behov. Statistisk sentralbyrå definerer trangboddhet som det å ha mindre enn ett oppholdsrom per person i husholdningen. På spørsmål om boligen oppleves som trang, er det langt færre innvandrere som mener at de bor trangt, enn som objektivt bor trangt etter denne definisjonen.60 Det kan altså se ut til at objektive målet av trangboddhet ikke stemmer overens med personenes egenopplevelse.

Innvandrere vil, som andre innbyggere, ha ulike økonomiske forutsetninger for å kjøpe egen bolig. De som har liten tilknytning til arbeidsmarkedet vil ha dårligere forutsetninger enn andre. Innvandrere fra afrikanske og asiatiske land med kort botid, rapporterer også at de i større grad enn andre opplever seg diskriminert på leiemarkedet i Norge. Mange innvandrere, særlig fra afrikanske og asiatiske land, bor i såkalte sentrale kommuner, der boligprisene kan være høyere enn i mer spredtbygde strøk, jf. kapittel 7. Samlet sett er det tre av ti innvandrere som bor i Oslo, sammenliknet med en av ti for hele befolkningen.

9.6.2 Helse

Det å ha god helse, både fysisk og psykisk, er et viktig aspekt ved gode levekår. De som har god helse har også klart høyere yrkesdeltakelse enn de som har dårlig helse; helseproblemer i en eller annen form er den vanligste begrunnelsen for tilbaketrekning fra arbeidslivet. Ulikheter i helse kan dermed bidra til å forklare noen av de forskjellene som er påvist tidligere i dette kapitlet.61

Et hovedfunn i levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå er at det er flere blant innvandrere og etterkommere som opplever sin egen helse som dårlig, enn det er i befolkningen for øvrig. 86 pst. av befolkningen som helhet sier at helsen deres er god eller meget god, mens andelen som gir dette svaret blant innvandrere er 67 pst. Innvandrerkvinner vurderer sin helse mindre positivt enn innvandrermenn, og oppfatningen av helsen som god eller meget god synker sterkere med alder blant innvandrere, enn i befolkningen generelt. Spør man derimot om sykdomsdiagnoser, er det svært små forskjeller mellom innvandrere og andre – omfanget av sykelighet er svært likt. Fordi befolkningen med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt er yngre enn den totale befolkningen, ville man i utgangspunktet forvente mindre sykdom i denne gruppa. En mulig årsak til den høyere sykeligheten blant innvandrere kan være at de oftere enn personer uten innvandrerbakgrunn opplever psykosomatiske plager: Smerter i kroppen, hodepine, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, osv. Sju av ti innvandrere og etterkommere rapporterer å ha hatt minst én av plagene, mot fem av ti i befolkningen. Kvinner oppgir flere plager enn menn i begge populasjonene. Ser vi på psykisk helse, kommer også personer med innvandrerbakgrunn dårligere ut enn befolkningen for øvrig. Hele 27 pst. av innvandrerne og etterkommerne har symptomer på psykiske plager,62 sammenliknet med 9 pst. i hele befolkningen.

Med hensyn til livsstilsfaktorer med betydning for helsetilstand, skiller innvandrerkvinner seg ut med en svært liten andel røykere. Mer negativt for innvandrerkvinnenes helsetilstand er det at andelen som aldri mosjonerer er mer enn dobbelt så høy som for kvinner i befolkningen for øvrig, og at langt flere er overvektige.

Noen av hovedfunnene fra SSBs levekårsundersøkelse bekreftes i en undersøkelse av lavinntektsfamilier, gjennomført av NOVA i 2008.63 Her sammenliknes det innenfor et utvalg der respondentene relativt nylig har hatt lave registrerte inntekter, og der mange har innvandrerbakgrunn. Også denne undersøkelsen finner at respondenter med innvandrerbakgrunn rapporterer dårligere egenvurdert helse og dårligere psykisk helse, også sammenliknet med foreldre i lavinntektsfamilier uten innvandrerbakgrunn. Dette indikerer at innvandrernes noe dårligere helsesituasjon i Norge ikke primært handler om at de har en belastende livssituasjon på grunn av dårlig økonomi.

Helsetilstanden har, som nevnt, mye å si for om den enkelte kommer seg i jobb eller ikke. En regresjonsanalyse basert på Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse blant innvandrere, viste at helse er den viktigste determinanten for menns yrkesdeltakelse.64 Helse måles i denne studien som en indeks som inkluderer egenvurdert helse, fysisk helse (antall diagnoser), psykosomatiske problemer og psykiske problemer. Helsetilstanden veier tyngre enn utdanningsnivå, familiefase og innvandringsgrunn blant menn i de gruppene som er inkludert i denne studien. Den er også viktig for kvinner, men ikke fullt så viktig. Den økte forekomsten av helseplager blant innvandrere kan dermed være en delforklaring på den lavere yrkesaktiviteten i denne gruppa. Et annet poeng er at god helse naturligvis er en verdi i seg selv. De økte forekomstene av psykiske og psykosomatiske plager blant innvandrere er en indikasjon på at en stor minoritet innenfor denne gruppa opplever store belastninger. Integrering er en prosess som krever et visst overskudd, og dermed kan psykiske og psykosomatiske lidelser hemme integreringen.

9.6.3 Sosial deltakelse

Deltakelse i det norske samfunnet er mer enn yrkesdeltakelse. Deltakelse kan også handle om vennenettverk, deltakelse i frivillige organisasjoner, aktivitet i nabolaget og politisk deltakelse. Deltakelse i samfunnslivet kan være bra for generell integrering, tilgang til nettverk og læring av språk. Språk og nettverk kan i neste omgang være viktige ressurser på arbeidsmarkedet. Frivillige organisasjoner og andre uformelle relasjoner er dermed potensielt viktige i integreringsprosessen.

I SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere sier ni av ti personer med innvandrerbakgrunn at de har en god venn i Norge, men bare seks av ti sier at de har en god «norsk» venn.65 Hva respondentene har lagt i at en person er «norsk», kan naturligvis variere, men det må antas at de fleste har tenkt på medlemmer av majoritetsbefolkningen. Andelen som har minst en god «norsk» venn varierer noe mellom innvandrergrupper med ulik botid, men lang botid er ikke i seg selv en garanti for at man utvikler vennskap med «norske»: Andelen er lavest blant de med bakgrunn fra Irak (45 pst.) og Pakistan (46 pst.), til tross for at pakistanerne har nesten fire ganger så lang botid i landet som irakerne. De høyeste andelene finnes blant chilenere (75 pst.) og personer med bakgrunn fra Sri Lanka (69 pst.). I de fleste gruppene er det færre kvinner enn menn som har «norske» venner.

Innvandrere og etterkommere har mer besøkskontakt med naboene enn det befolkningen som helhet har, skjønt på oppfølgingsspørsmål viser det seg at dette ofte er snakk om naboer med samme bakgrunn som dem selv. Den høyere nabokontakten er dermed ikke nødvendigvis et tegn på integrering utover minoritetsmiljøet.

Denne utstrakte sosiale kontakten til tross, det er flere innvandrere og etterkommere som føler seg ensomme enn det er i befolkningen som helhet. 16 pst. av respondentene i levekårsundersøkelsen blant innvandrere oppga at de «ofte» følte seg ensomme, mens andelen i befolkningen som helhet var 2 pst. I tillegg sa 26 pst. at de «av og til» følte seg ensomme (19 pst. i hele befolkningen). Iranere og irakere er de som hadde størst tilbøyelighet til «ofte» å føle seg ensomme (hhv. 22 pst. og 17 pst.), mens innvandrere og etterkommere fra Bosnia-Hercegovina, Vietnam og Pakistan sjeldnest ga dette svaret (7–8 pst. av respondentene).

Personer med innvandrerbakgrunn er sjeldnere medlemmer i frivillige organisasjoner enn det befolkningen for øvrig er. De er vesentlig mindre aktive enn befolkningen som helhet i fagforeninger og idrettslag, men deltar oftere enn andre i religiøse foreninger og innvandrerforeninger. Innvandrere og etterkommere er også klart mindre aktive i norske politiske partier, men her er andelen som deltar aktivt lav også for personer uten innvandrerbakgrunn.66

Selv om minoriteter med bakgrunn i Asia eller Afrika er underrepresentert blant organisasjonsmedlemmer, deltar 36 pst. i frivillig arbeid i løpet av et år.67 Denne andelen er så høy at Norge fortsatt ville vært i verdenstoppen i frivillighet, om dette var hele befolkningen. Personer med minoritetsbakgrunn deltar lite i kultur- og fritidssektoren, men er mer aktive enn majoritetsbefolkningen innen velferd, rettighetsarbeid og religiøse organisasjoner.

To ulike undersøkelser har vist at barn og ungdom med innvandrerbakgrunn deltar mindre i organiserte fritidsaktiviteter enn barn og unge i majoritetsbefolkningen.68 Forskjellene er særlig store for jenter: Fafo-undersøkelsen fant at rundt 60 pst. av jenter med bakgrunn fra Somalia, og nesten 80 pst. av jentene med bakgrunn fra Pakistan, ikke deltok i noen form for fritidsaktiviteter. Tilsvarende tall for jenter og gutter uten innvandrerbakgrunn var under 20 pst. Andelen gutter som ikke deltok var omtrent lik for gutter med pakistansk og somalisk bakgrunn, rundt 40 pst. NOVA-undersøkelsen legger større vekt på økonomiske ulikheter, og finner forskjeller i sosial deltakelse blant barn og unge etter foreldrenes inntekt. Også blant barna i lavinntektsfamilie skiller likevel barn med innvandrerbakgrunn seg ut med lav deltakelse i idrett og andre fritidsaktiviteter.

Et siste poeng knytter seg til innvandrernes politiske deltakelse. Ved stortingsvalget i 2009 benyttet 52 pst. av de stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn seg av stemmeretten, mot 76 pst. av hele befolkningen.69 Valgdeltakelsen varierer sterkt mellom de ulike innvandrergruppene: Innvandrere fra USA, India og Sri Lanka har høyest valgdeltakelse blant innvandrere fra ikke-europeiske land, mens innvandrere fra Balkan har svært lav valgdeltakelse, mellom 25 pst. (Kosovo) og 43 pst. (Kroatia). Mens det tidligere har vært en tendens til at kvinner med innvandrerbakgrunn bruker stemmeretten i større grad enn menn, var det ingen kjønnsforskjeller ved valget i 2009. Norskfødte med innvandrerbakgrunn brukte stemmeretten i omtrent samme grad som innvandrere: 51 pst. av disse avga stemme ved valget i 2009.

9.6.4 Opplevelse av diskriminering og tilhørighet

Avsnittet ovenfor tyder på en viss ambivalens i innvandrernes tilknytning og tilhørighet i Norge. De deltar i frivillig arbeid, og et flertall har norske venner, samtidig føler mange seg ensomme og den politiske deltakelsen er relativt lav. Spørsmålet kan dermed stilles; i hvilken grad opplever innvandrere i Norge at de blir diskriminert, og i hvilken grad føler de at de hører til i Norge?

Diskriminering i arbeidslivet ble diskutert i kapittel 8. Dette avsnittet ser nærmere på diskriminering på andre områder: På boligmarkedet, i helsevesenet, i utdanning.70 I SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere hevder rundt 20 pst. at de har opplevd diskriminering på boligmarkedet, i den forstand at de er blitt nektet å kjøpe eller leie bolig på grunn av hudfarge, religion eller andre særtrekk. Dette var omtrent samme andel som i den første levekårsundersøkelsen blant innvandrere fra 1996. Risikoen for å ha opplevd diskriminering på boligmarkedet var størst for personer med dårlige norskkunnskaper, og for husholdninger med lav inntekt (under kr 300 000 på undersøkelsestidspunktet). Muslimer følte seg noe mer utsatt enn ikke-muslimer. Botid later også til å ha betydning. Det var flere blant de som hadde bodd i Norge i mindre enn ti år som hadde opplevd diskriminering i forbindelse med kjøp eller leie av bolig, enn blant de som hadde lengre botid. Blant norskfødte med innvandrerforeldre hadde færre enn 10 pst. opplevd diskriminering på dette området.

I møte med helsevesenet mener ca. 80 pst. av de spurte i levekårsundersøkelsen blant innvandrere at de har fått samme behandling som det en person uten innvandrerbakgrunn ville fått. Bare sju pst. mener de har fått dårligere behandling, mens to pst. mener de er blitt bedre behandlet enn personer uten innvandrerbakgrunn. Det er en tendens til at de som opplever sin egen helse som dårlig eller meget dårlig, oftere enn andre opplever at de har fått dårligere behandling i helsevesenet enn det de tror en person uten innvandrerbakgrunn ville fått.

Av de innvandrerne som hadde tatt utdanning i Norge var det om lag 13 pst. som mente at de var blitt behandlet dårlig i en utdanningsinstitusjon i Norge på grunn av sin utenlandske bakgrunn. Andelen var høyere blant menn enn blant kvinner. Kort botid øker risikoen for å ha opplevd diskriminering, men norskfødte med innvandrerforeldre har en like stor risiko for å ha opplevd dette som personer med kort botid.

Alt i alt svarer rundt halvparten av innvandrerne i Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse at de har opplevd diskriminering på minst ett av områdene undersøkelsen spurte etter (inkludert i arbeidslivet, jf. kapittel 8). Menn opplever mer diskriminering enn kvinner, og unge mer enn eldre. Opphoping av diskriminering på ulike områder rammer i særlig grad innvandrere fra Somalia, Iran og Irak.

Levekårsundersøkelsen måler den subjektive opplevelsen av diskriminering. Hvordan motparten ville beskrive situasjonen der innvandreren følte seg diskriminert, finnes det ingen holdepunkter i undersøkelsen for å si noe om. Undersøkelsen gir heller ingen informasjon om hvor alvorlige de ulike hendelsene har vært. Alt i alt gir undersøkelsen likevel inntrykk av at diskriminering er noe som svært mange personer med innvandrerbakgrunn – så mange som 50 pst. – opplever. Får dette konsekvenser for innvandrernes opplevelse av tilhørighet til Norge? Levekårsundersøkelsen gir ikke grunnlag for å si noe om dette direkte, men den inneholdt spørsmål om innvandrernes framtidsplaner, og om deres opplevelse av samhørighet med Norge. Deltakerne i undersøkelsen ble spurt om de trodde de noen gang kom til å returnere til opprinnelseslandet for å bo der fast.71 Knapt 40 pst. svarte nei. Om lag 20 pst. så for seg at de kom til å returnere i framtiden, de fleste av disse antydet «når de ble gamle». De resterende 40 pst. svarte «vet ikke». En svært høy andel innvandrere holder altså muligheten for retur åpen, men så mange som 40 pst. tenker at de skal leve resten av livet i Norge.

Levekårsundersøkelsen blant innvandrere stilte også spørsmålet «Folk som bor i Norge kan i varierende grad føle samhørighet med Norge som land. I hvilken grad føler du samhørighet med Norge som land?» Svaret skulle gis på en skala fra 1 (ingen samhørighet med Norge) til 7 (sterk samhørighet med Norge). For alle gruppene sett under ett var gjennomsnittlig skåre 5 – så vidt over 5 for kvinner, så vidt under 5 for menn. Høyest skåre (6) hadde kvinner fra Vietnam, lavest (4,1) hadde kvinner fra Irak. Alle grupper hadde en gjennomsnittlig skåre høyere enn midtpunktet på skalaen (3,5). Det er vanskelig å vite hva respondentene har lagt i formuleringen «samhørighet med Norge», men svarfordelingen formidler likevel et inntrykk av at innvandrere flest føler tilhørighet med landet de har slått seg ned i.

9.6.5 Kriminalitet

Kriminalitet kan studeres både med utgangspunkt i utøveren og med utgangspunkt i ofrene. Fra tid til annen oppstår spørsmålet i den offentlige debatten; utøver innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre mer kriminalitet enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn? Eventuelle systematiske forskjeller mellom innvandrere og nordmenn uten innvandrerbakgrunn med hensyn på opplevelse, og utøvelse, av kriminalitet, kan tas som indikatorer på i hvilken grad integreringen har vært vellykket.

Levekårsundersøkelsen blant innvandrere viser at innvandrere ikke er mer utsatte for vold eller trusler enn befolkningen som helhet, og at de er mindre utsatte for tyveri og skadeverk. 17 pst. i den generelle befolkningen hadde opplevd tyveri eller skadeverk i året forut for undersøkelsen, mot 9 pst. av innvandrerne.

Flere undersøkelser tyder på at innvandrere, og særlig innvandrere fra land i Afrika, Asia og Latin-Amerika, utøver kriminalitet i noe større grad enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn. En analyse fra Statistisk sentralbyrå så på personer født i 1977, og kartla i hvilken grad disse var siktet for lovbrudd fram til 2001 (dvs. fram til de var 24 år).72 Studien fant at innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika var overrepresentert blant siktede personer både med hensyn på forbrytelser og forseelser. De var også overrepresentert blant dem som var blitt siktet for svært mange forbrytelser. Studien kontrollerte for bosted, utdanningsnivå, sosial bakgrunn og økonomisk situasjon, og fant at betydningen av å ha ikke-vestlig innvandrerbakgrunn ble kraftig redusert ved kontroll for disse kjennetegnene. Både kjønn, sosial bakgrunn (foreldres utdanning), egen utdanning og økonomiske problemer viste seg å ha større betydning enn innvandrerbakgrunn i seg selv. Likevel, selv etter kontroll for disse kjennetegnene var ikke-vestlige innvandrere noe overrepresentert blant registrerte gjerningsmenn sammenliknet med personer uten innvandrerbakgrunn.

Denne undersøkelsen var basert på registerdata over siktelser. Egenrapportert problematferd og kriminalitet gir et noe annet bilde.73 Spørreskjemabaserte undersøkelser blant ungdom, der ungdommene selv rapporterer om hva de har vært involvert i, tyder på at norske gutter uten innvandrerbakgrunn oftere enn gutter med innvandrerbakgrunn begår mindre alvorlig kriminalitet som å snike på offentlig transport, naske i butikker, drive hærverk og spraye på vegger, busser og liknende. Innvandrergutter er derimot overrepresenterte når det gjelder mer alvorlig kriminalitet: Mer enn dobbelt så mange innvandrergutter som norske gutter sier de har vært i slagsmål der de har brukt våpen (9 mot 4 pst.), og det er også et større mindretall som har begått tyveri av gjenstander til en verdi av mer enn kr 1 000, eller begått innbrudd. Etterkommere oppgir mindre kriminalitet enn ungdom som selv har innvandret, og kvinnelige etterkommere oppgir også mindre kriminalitet enn norske jenter uten innvandrerbakgrunn.

9.7 Oppsummering

Dette kapitlet har vist:

• At innvandrere er en svært sammensatt gruppe. Det er store forskjeller etter landbakgrunn, alder/livsfase, botid i Norge og kjønn. Etterkommere, som gruppe, likner mer på majoritetsbefolkningen enn det personer som selv har innvandret gjør.

• Innvandrere har, som gruppe, lavere inntekt enn den generelle befolkningen. En hovedforklaring er at sysselsettingen er lavere blant innvandrere, og at flere jobber deltid. De får en større del av inntekten sin fra offentlige overføringer, og flere har vedvarende lavinntekt. Det er imidlertid store forskjeller etter landbakgrunn og botid.

• Menn med innvandrerbakgrunn, særlig de som har innvandret fra Asia, Afrika og Sentral- og Øst-Europa utenfor EU, har et høyere forbruk av sentrale velferdsytelser enn befolkningen for øvrig. Det er likevel svært store forskjeller mellom grupper, og mønsteret varierer fra en stønadsordning til en annen.

• Bruken av helserelaterte ytelser øker med botid for innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl.

• Barn i innvandrerfamilier går sjeldnere i barnehage enn andre barn, og familiene mottar oftere kontantstøtte. Dette gjelder også familier fra sentral- og østeuropeiske EU-land. Kvinner og menn med innvandrerbakgrunn uttrykker oftere konservative holdninger til kjønnsroller, og betrakter oftere enn befolkningen for øvrig omsorgsarbeid som familiens oppgave.

• Unge innvandrere fortsetter i noe mindre grad enn andre fra grunnskolen til videregående skole, og frafallet er større. Dersom de fullfører videregående skole, har imidlertid innvandrere større tilbøyelighet til å fortsette til høyere utdanning enn majoritetsbefolkningen.

• Innvandrere eier sjeldnere sin egen bolig. Mange lever med store husholdninger i relativt små boliger.

• Innvandrere opplever oftere enn andre at de har dårlig helse, og de største forskjellene finnes for psykiske og psykosomatiske indikatorer. Det er likevel store forskjeller mellom gruppene.

• Innvandrere er noe sjeldnere medlemmer i frivillige organisasjoner, men deltar like mye i frivillig arbeid. Barn og unge med innvandrerbakgrunn, særlig jenter, deltar mindre i organiserte fritidsaktiviteter enn andre.

• Nesten halvparten av innvandrerne i Norge har opplevd diskriminering i en eller annen sammenheng. Et stort flertall oppgir likevel at de opplever relativt stor tilhørighet til Norge.

• Innvandrere er ikke mer utsatte for kriminalitet enn andre. Ungdom med innvandrerbakgrunn utøver mindre «pøbelstreker» enn ungdom uten innvandrerbakgrunn, men er oftere innblandet i kriminalitet.

Forskjellene som er påpekt i dette kapitlet, er forskjeller i gruppegjennomsnitt. Det er store forskjeller blant innvandrere fra ulike deler av verden, betydelige forskjeller mellom innvandrere fra ulike land i samme verdensdel, og også stor variasjon blant innvandrere fra samme land. Ulikheter i levekår vil ha utspring i ulike faktorer. Tid i Norge og tilknytning til arbeidsmarkedet er grunnleggende for hvordan det går med innvandrere på andre områder i Norge. Årsaken til innvandringen spiller dermed en stor rolle. Har innvandrere kommet for å jobbe, vil dette få sterk innflytelse på andre sider ved levekårene, som inntekt og mulighet for å investere i egen bolig. De som kommer svakest ut er grupper der mange har fluktbakgrunn.

Innledningsvis ble det lansert tre mekanismer som kan skape ulikheter mellom innvandrere og befolkningen for øvrig: Ulikheter i individuelle ressurser, i valg og verdier, og i strukturelle forhold (insentiver, diskriminering mv.). Alle disse spiller sannsynligvis inn som forklaringer på de mønstrene kapitlene 8 og 9 har vist, men i ulik grad.

Generelt lav yrkesdeltakelse blant innvandrere kan forklares ved hjelp av alle de tre hovedmekanismene. Innvandrere mangler ofte de ressursene som etterspørres på arbeidsmarkedet, som attraktiv utdanning eller gode norskkunnskaper. Som påpekt flere steder i denne utredningen, skaper den sammenpressede lønnsstrukturen en høy terskel inn i arbeidslivet for lavkvalifiserte innvandrere. Samtidig er det klart at en del innvandrere, med store forsørgelsesforpliktelser og små inntektsmuligheter i arbeidsmarkedet, har små eller ingen økonomiske insentiver til å jobbe, jf. kapittel 9. Ulikhet i verdier kan også spille inn for yrkestilpasningen. Arbeid er ikke en verdi i seg selv i alle kulturer, og for enkelte vil det å få en pensjon og dermed mye fritid kunne ha høyere status enn det å jobbe lange dager i en jobb med liten prestisje.

Kvinner med innvandrerbakgrunn bruker ofte mye tid på omsorg for familie og barn. Det å være hjemmeværende – særlig, men ikke bare, når ens egne barn er små – oppfattes som grunnleggende viktig og riktig for kvinner i store deler av verden. På dette området er det de nordiske landene som skiller seg ut, med sin sterke vekt på likestilling og yrkesdeltakelse for begge kjønn. Samtidig legger velferdsytelsene i Norge til rette for at kvinner skal kunne være hjemme i visse livsfaser. For kvinner som har barn under tre år (og kan heve kontantstøtte), som er enslige forsørgere (og kan få overgangsstønad) eller har ektemenn som er yrkesaktive (og skattes i skatteklasse II) eller er uføre (og får forsørgertillegg) kan de økonomiske insentivene til å søke arbeid være svært små. Disse insentivene blir særlig små for kvinner som mangler utdanning og språkkunnskaper, som mange kvinner med innvandrerbakgrunn gjør. En del kvinner vil likevel ønske å jobbe utenfor hjemmet, men møter hindringer – mest opplagt mangelen på arbeidsplasser for personer med lave kvalifikasjoner. Studiene av innvandrerkvinners yrkestilknytning tyder på at både verdier, individuelle og strukturelle forhold er med på å skape det mønsteret som dannes. Det samme gjelder for menn, som skissert over.

To studier fra Frischsenteret har dokumentert at innvandrere har en raskere overgang til uføreytelser enn befolkningen for øvrig, selv når de sammenliknes med en avgrenset gruppe med samme alder, kjønn og utdanningsnivå. Den første av disse studiene søker å forklare dette mønsteret, og finner at overgangen til uførepensjon er størst blant arbeidsinnvandrere med fire eller flere barn. Disse får også langt oftere enn andre mer utbetalt i pensjon enn de har hatt som lønn. Dette funnet antyder at overgangen til uførepensjon i noen grad er drevet av strukturelle forhold i den norske velferdsstaten, i form av økonomiske insentiver. Dette utelukker likevel ikke andre fortolkninger av det samme fenomenet. En ting er, som nevnt, at arbeid i seg selv ikke nødvendigvis oppfattes som en verdi i alle miljøer. Dette må antas særlig å gjelde arbeid som er repetitivt, fysisk slitsomt, dårlig betalt eller som har lav status, hvilket var tilfelle for mange av jobbene de første arbeidsinnvandrerne hadde. Forskjellene som er påvist kan også forklares som en konsekvens av ulike individuelle ressurser: Det er mulig at innvandrere faktisk har større behov for uførepensjon enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn, fordi de som gruppe har dårligere helse. Forskerne bak studiene påpeker eksplisitt at konjunkturer har større betydning for innvandrernes sysselsetting, enn de har for sysselsetting i andre grupper. Videre kan innvandrerne ha hatt tyngre jobber, eller de kan ha hatt flere arbeidsforhold samtidig, de kan ha bodd vesentlig dårligere, og de kan ha hatt et dårligere helsemessig utgangspunkt etter oppvekst i et fattig land. I så fall handler forskjellene om ulikhet i muligheter som følge av ulikhet i grunnleggende ressurser. Registerdata alene gir ikke svar på dette. De dokumenterer et høyere forbruk i flere innvandrerkohorter, men kan ikke gi en fyllestgjørende forklaring på hvorfor mønsteret oppstår.

Ulikheter i boforhold og sosial deltakelse må antas å handle mye, men ikke bare, om valg og prioriteringer. Mange innvandrerhusholdninger bor trangt, men oppgir likevel – f.eks. i levekårsundersøkelser – at boligen er stor nok. Hva man opplever som en tilstrekkelig romslig bolig, er delvis kulturbestemt. Samtidig antyder levekårsundersøkelsen blant innvandrere, som omtalt, at innvandrere opplever diskriminering på boligmarkedet. Dårlige boforhold kan også handle om strukturelle betingelser – om utestenging. Et liknende resonnement gjelder frivillig aktivitet – innvandrere kan ha andre vurderinger av hva som er gode saker og organisasjoner å bruke fritid på, samtidig foreligger det lite systematisk kunnskap om hvor godt tradisjonelle innenlandske organisasjoner jobber for å inkludere personer med innvandrerbakgrunn.

Forskjeller i helse mellom grupper må i all hovedsak forstås som forskjeller i livssituasjon og belastninger, eller forskjeller i evner og muligheter til å gjøre helsemessig «riktige» valg. Levekårsundersøkelsen viste også at halvparten av innvandrerne i Norge har opplevd diskriminering i en eller annen form. Episodene det siktes til kan ha vært mer eller mindre alvorlige, likevel antyder dette tallet at innvandrere i en del sammenhenger møtes på en annen måte enn personer uten innvandrerbakgrunn. Dette former i neste omgang mulighetsstrukturen, og den belønningen som knytter seg til ulike valgmuligheter.