7 Migrasjon og demografiske hovedtrekk

7.1 Innledning

Utvalget ble bedt om å ta utgangspunkt i og beskrive dagens migrasjonsbilde og forventede utviklingstrekk i Norge. I dette kapitlet gis et overblikk over globale migrasjonsstrømmer, før migrasjonsstrømmene inn og ut av Norge beskrives. Kapitlet ser også på befolkningens demografiske sammensetning. Den framtidige utviklingen i inn- og utvandring drøftes i kapittel 12.

Utvalget ble videre bedt om å legge til grunn en bred forståelse av migrasjon, inn- og utvandring. Dette innebærer at bl.a. personer med opphold på EØS-grunnlag, asylsøkere og personer uten lovlig opphold, omfattes av utvalgets vurderinger. Det er en utfordring å beskrive dagens migrasjonsbilde på grunnlag av foreliggende data. Mye av bevegelsene over landegrensene er av midlertidig art, og fanges ikke opp gjennom registrert inn- og utvandring. Mange personer oppholder seg av ulike årsaker i flere land i løpet av livet, opphold av kortere eller lengre varighet, og med ulik grad av tilknytning til Norge. Utstasjonerte arbeidstakere, grensearbeidere, studenter og langtidsferierende er eksempler på personer som verken registreres som inn- eller utvandret.

7.2 Det globale migrasjonsbildet

Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM) anslår at om lag 214 millioner mennesker, eller vel 3,1 pst. av verdens befolkning, var bosatt i et annet land enn de var født i ved inngangen til 2010. Til sammenlikning var antallet om lag 178 millioner ti år tidligere, som da utgjorde knappe 3 pst. av verdens befolkning. Hovedbildet er at migrasjonsstrømmene går fra sør til nord, fra øst til vest og fra fattig til rik. Årsakene til internasjonal migrasjon kan være mange og sammensatte.

7.2.1 Globale migrasjonsstrømmer

Migranter kan i hovedsak deles i fire grupper. Personer som flytter for arbeid, for utdanning, for å få beskyttelse eller for å leve sammen med familiemedlemmer. I tillegg drives strømmene av økt befolkningspress i fattige land, knappe naturressurser og store og økende forskjeller i velstandsnivå. Mange reiser til utlandet for å skaffe arbeid eller bedre betalt arbeid, og mange fortsetter å forsørge folk i hjemlandet. Ettersom grupper av arbeidere etablerer seg i et nytt land, så blir det enklere for andre å følge etter, da usikkerheten og dermed kostnaden ved å flytte blir redusert, og disse ofte kan bistå med etablering av arbeid og bopel. Disse nettverkene er en viktig forklaring på hvorfor strømmene vedvarer, og bidrar til at antall innvandrere i et land på et gitt tidspunkt vil være en hovedfaktor i å forklare framtidige strømmer av migranter.

Kilde: United Nations, Department of Economic and Social Affairs, Population Division (2009), Trends in International Migrant Stock: The 2008 Revision, United Nations database, POP/DB/MIG/Stock/Rev.2008

Størrelsen på internasjonale migrasjonsstrømmer viser store variasjoner fra år til år, jf. figur 7.1. Migrasjonsstrømmene påvirkes bl.a. av den økonomiske konjunktursituasjonen, politikk, konflikter og klimakriser. Ifølge OECD har familieinnvandring vært den dominerende formen for varig innvandring til industrilandene siste tiår. For eksempel utgjør familieinnvandring 70 pst. av den permanente innvandringen til USA og 60 pst. til Frankrike. Også i Nord-Europa har familieinnvandringen utgjort en stor del av den samlede innvandringen. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er det 16 mill. flyktninger i verden.1 Det betyr at flyktninger utgjør rundt 7,5 pst. av dem som bor i et annet land enn sitt fødeland.

Til tross for de store variasjonene er det tydelig at det er en økende trend i flyttinger over landegrensene. I 2008 fikk 4,2 millioner varig opphold i et OECD-land, 300 000 færre enn året før. Strømmene er dominert av korte flyttinger, og størstedelen flytter innen egen region og mellom land som likner hverandre kulturelt og språklig.

Det er også stor forskjell mellom migrasjonsstrømmer inn i og ut av de ulike høyinntektslandene, avhengig av blant annet forskjeller i regelverket knyttet til innvandring, geografisk nærhet til utvandringsland, språkforskjeller og kulturforskjeller. Per i dag er USA det landet i verden der det er bosatt flest innvandrere. I alt er det 43 millioner immigranter i USA, mer enn tre ganger så mange som i Russland på andreplass, videre etterfulgt av Tyskland. Målt som andel av befolkningen er imidlertid antall immigranter klart størst i Qatar, etterfulgt av de Forente Arabiske Emirater og Kuwait. I alle disse tre landene utgjør immigranter mer enn halvparten av befolkningen, og de er oftest arbeidsmigranter uten rett til fast opphold.

I USA er 13,7 pst. av befolkningen født i utlandet (tall for 2008), mens den tilsvarende andelen er 13,9 pst. for Sverige, 10,3 pst. for Norge, 7,3 pst. for Danmark og 4,1 pst. for Finland, jf. figur 7.2. Norge befinner seg i et midtsjikt blant høyinntektslandene, når det gjelder andelen av befolkningen som er født i et annet land. Andelen i Norge er klart lavere enn gjennomsnittet i OECD, men er samtidig nærmere tre ganger større enn det globale gjennomsnittet.

Kilde: OECD (2010), Migration Outlook 2010, Paris: OECD

7.2.2 Effekter på avsenderlandene?

Brain-drain, eller hjerneflukt, har lenge vært en bekymring i typiske avsenderland, og i særlig grad små land, som har de høyeste ratene for utvandring av høyt utdannet arbeidskraft. I absolutte tall kommer flest av de høyest utdannede utvandrerne fra Europa, Sør- og Øst-Asia, og i noen grad fra Sentral-Amerika. I forhold til andelen av arbeidsstyrken med høyere utdanning kommer flest fra de karibiske øyer, Mellom-Amerika og Afrika. Hvordan påvirker dette avsenderlandene? Tidlig litteratur fant at dette var utelukkende en kostnad og ulempe for avsenderlandene, og dette gjelder særlig om utdanningen er finansiert av skattepenger eller om nettobidraget er større enn marginalproduktet for de som reiser ut. Nyere forskning peker derimot på at det også kan ha positive effekter for hjemlandet. For eksempel kan muligheten til å reise ut øke den potensielle avkastningen av å ta høyere utdanning i land der det er underinvestert i utdanning og føre til at flere velger høyere utdanning. I tillegg pekes det på en rekke positive effekter også på avsenderlandene, som hjemsending av penger til hjemlandet, at en betydelig andel gjeninnvandrer og har med seg viktig kunnskap hjem, samt etablering av viktige forretningsnettverk og handelsnettverk. Særlig i tilfellene Kina og India pekes det på det siste fenomenet, og det hevdes ofte at handelsnettverkene etablert via utvandrede har vært en viktig forutsetning for den sterke veksten.

Data viser at det lenge har vært en økende trend i utvandring av utdannede arbeidere, og dette forklares ofte med en stadig mer selektiv innvandringspolitikk i høyinntektslandene. Særlig gjelder dette i de oversjøiske landene, men også i Europa har man forsøkt å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft på bekostning av asylsøkere og familieinnvandrere.

Veksten i høyt utdannede personer som utvandrer har økt klart raskere enn beholdningen av høyt utdannede personer de siste tiårene, og i år 2000 var 35 pst. av innvandrerne i OECD-området høyt utdannet, mot bare 11 pst. av verdens arbeidsstyrke.2 Utenfor OECD-området har utvandringen av høyt utdannede økt mer enn beholdningen av høyt utdannede i hjemlandet. Dette er et stort problem for en rekke lav- og middelinntektsland der beholdningen av høyt utdannede i utgangspunktet er lav sammenliknet med i høyinntektslandene.

Den sterke befolkningsveksten i det 20. århundre fant i hovedsak sted i utviklingsland. Mange av de fattigste landene har hatt en befolkningsvekst som langt overstiger deres økonomiske vekst og evne til å sikre grunnleggende tjenester og velferd for innbyggerne sine. Samtidig har enkelte høyinntektsland sett tegn til at befolkningens størrelse stabiliseres, eller i enkelte tilfeller avtar. Dette har ført til endret alderssammensetning i befolkningen og vanskeligheter med å rekruttere nødvendig arbeidskraft innen enkelte tjenesteytende og vareproduserende sektorer. I mange høyinntektsland vil den demografiske utviklingen by på store utfordringer, ettersom eldre (inaktive) vil utgjøre en økende andel av befolkningen, og utgifter til helse og pensjon vil øke tilsvarende. Selv om høy nettoinnvandring i noen tilfeller kan gi en viss avlastning av disse utfordringene, gir det ingen varig løsning. I tillegg vil den strømmen av arbeidskraft som har kommet til Vest-Europa fra øst- og sentraleuropeiske land avta klart i framtiden, da den demografiske sammensettingen av disse landene er enda mer ufordelaktig, med avtakende fødselsrater og stor utflytting av unge menn og deres familier.

7.2.3 Migrasjon i nedgangskonjunkturen?

Den økonomiske nedgangen som startet i 2008 har dempet migrasjonsstrømmene i betydelig grad. Nedgangen i strømmene skyldes i hovedsak redusert etterspørsel etter arbeidskraft, og har i liten grad påvirket den delen av strømmene som skyldes familieinnvandring eller flukt og andre humanitære årsaker.

Da nedgangen har hatt effekt på strømmer både inn i og ut av høyinntektslandene, har den i liten grad påvirket beholdningen av migranter i verden. I stedet har den i stor grad resultert i at folk i stor grad har blitt værende der de var da den økonomiske nedgangskonjunkturen begynte. Migranter har ofte større risiko for å miste jobben under en lavkonjunktur enn befolkningen for øvrig. Dette må blant annet ses i sammenheng med at de ofte har kortere ansiennitet enn befolkningen for øvrig, svakere språkkunnskaper, samt at de i gjennomsnitt har relativ lav utdanning. Problemer med språk og kort ansiennitet medfører at det er de med kortest botid som er mest utsatt. Arbeidsledigheten har økt sterkere for innvandrere enn for ikke-innvandrede under denne lavkonjunkturen og særlig ser ungdomsledigheten blant innvandrere ut til å ha blitt høy gjennom nedgangen. På tross av dette har arbeidsmigranter i større grad blitt værende i vertslandet enn tidligere, siden arbeidsmarkedssituasjonen har blitt ytterligere forverret i de typiske avsenderlandene, og mulighetene for å skaffe arbeid der også er tydelig svekket. Tall fra OECD viser at det i størst grad er arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene som har valgt å returnere under lavkonjunkturen, og peker på at lovfestet rett til å komme tilbake har redusert risiko og kostnad ved å reise ut av vertslandet, sammenliknet med arbeidstakere fra land utenfor EØS. Også i Nord-Amerika er mønsteret det samme. Strømmene er redusert både inn i og ut av USA, mens beholdningen i liten grad har endret seg gjennom nedgangen.

Den internasjonale nedgangen har også vist at det i mange land er klare konjunktursvingninger i regelverket rundt innvandring, og at det er lettere å stramme til i perioder med masseledighet og store økonomiske utfordringer. Mange land har redusert kvoter for innvandring og arbeidet aktivt for å sende innvandrere hjem under nedgangen, noe som også har vært tydelig gjennom tidligere nedgangskonjunkturer. Det kan blant annet skyldes at det er politisk vanskelig å stille innvandrere som en i stor grad komplementær arbeidsressurs dersom ledigheten er høy.

7.3 Hovedtrekk i flytting til og fra Norge

I dette avsnittet beskrives den registrerte flyttingen til og fra Norge fram til og med 2009, og fram til 2010 der disse tallene har vært tilgjengelige. Først gis det en generell beskrivelse av den registrerte inn- og utvandringen etter fra- og tilflyttingsland. Deretter beskrives innvandringsgrunn for ikke-nordiske borgere.

7.3.1 Generelle trekk

Fram til rundt 1970 var den registrerte utvandringen fra Norge gjennomgående større enn den registrerte innvandringen, jf. figur 7.3. Det vil si at det var en netto utvandring fra Norge. Fra 1970 og fram til i dag har innvandringen økt. Med unntak av i 1989 og 1990 har det etter 1970 vært netto innvandring til Norge. Den høye utvandringen i 1989 og 1990 kom som følge av den økonomiske nedgangen i Norge, en nedgang som kom noe tidligere enn f.eks. i Sverige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Hovedtrekkene i migrasjonen i perioden 1970–2009 varierer etter fra- og tilflyttingsland. Innvandringen fra vestlige land har i hele perioden vært høy. Innvandringen fra land i Afrika, Asia mfl. begynte først på slutten av 1960-tallet. Først kom arbeidsinnvandrere deretter familieinnvandrere og flyktninger, jf. kapittel 4. Innvandringen fra de sentral- og østeuropeiske landene som nå er EØS-medlemmer, var av lite omfang før 2004.

Siden 1970 har den samlede innvandringen fra vestlige land variert mellom 15 000 og 25 000 personer, med en gjennomsnittlig innvandring på 18 000 personer pr. år. Utvandringen har gjennomgående ligget lavere enn innvandringen, og i gjennomsnitt for de siste tjue årene var det en nettoinnvandring på 3 000 personer per år, jf. figur 7.4. Strømmene fra vestlige land påvirkes særlig av konjunkturutviklingen i Norge, og i hjemlandet. Nettoinnvandringen fra f.eks. Sverige var høy gjennom det meste av 1990-tallet, mens det var en betydelig nettoutvandring i 1989 og i perioden 2000–2004. Etter 2005 har nettoinnvandringen fra Sverige igjen vært høy.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Utvidelsen av EU i 2004 førte, sammen med en høykonjunktur i Norge, til en betydelig arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa. Mellom 2004 og 2009 har det i alt innvandret 73 000 personer fra disse ti landene, og drøyt 7 000 har utvandret. Det har innvandret flest fra Polen (jf. boks 7.3) og Litauen. Den registrerte utvandringen til de sentral- og østeuropeiske EU-landene har ligget relativt lavt fram til nå, og så langt er det få av innvandrerne fra Sentral- og Øst-Europa som har reist tilbake til opprinnelseslandet. I 2009 økte den relative utvandringen (i forhold til innvandringen), trolig som en følge av finanskrisen og nedgang i byggenæringen i Norge i løpet av 2009. Foreløpige tall for 2010 viser at den registrerte innvandringen fremdeles er høy, og at den registrerte utvandringen har økt noe. Den registrerte utvandringen til Sentral- og Øst-Europa de siste årene kan være for lav. Et økende antall utvandringer har uoppgitt tilflyttingsland, det vil si at personer ikke melder utvandring men etter noe tid kan bli registret som utvandret av skatteetaten.3 Dette kan ha betydning for det befolkningsgrunnlaget som ligger til grunn for beregninger av sysselsettingsrater og andre levekårsvariabler, jf. kapitlene 8 og 9.

Innvandring fra land i Afrika, Asia, mfl. har gått fra et relativt lavt nivå rundt 1970 og utover 1970-tallet, til å øke sterkt på slutten av 1980-tallet. Høyeste innvandring registrert for disse landene samlet har vært etter år 2000, med en (foreløpig) topp i 2009 med 22 500 innvandringer. Samme år utvandret nær 10 000 personer til et av disse landene, som gir en nettoinnvandring på 12 500 personer. Høyeste nettoinnvandring ble registrert i 1999 med over 16 000 nettoinnvandringer. Landgrupperingen er sammensatt, og skjuler svært ulike innvandringsstrømmer, av arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere og ulike flyktningstrømmer, jf. kapittel 4.

Figur 7.5 viser nettoinnvandring etter statsborgerskap i perioden 2003–2010, etter de ti største innvandrergruppene i 2010. Nettoinnvandringen har vært størst fra Polen, men med en tydelig nedgang fra 2007 til 2009. I 2010 økte nettoinnvandringen fra Polen igjen, og tilsvarende økte nettoinnvandringen også av statsborgere fra Litauen, Latvia og Romania. Fra land utenfor EØS var det høyest nettoinnvandring i 2010 Eritrea.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

7.3.2 Innvandringsgrunn

Årsaken til at en innvandrer har innvandret til Norge, kan være av betydning både for arbeidsmarkedstilknytning i Norge og for spørsmålet om en person blir værende i Norge eller gjenutvandrer. Figur 7.6 viser hvilket oppholdsgrunnlag statsborgere fra land utenfor Norden har fått i perioden 1990–2009. I tillegg er innvandring av nordiske statsborgere tatt med, uten identifisert innvandringsgrunn. Innvandring av nordiske statsborgere har gjennom hele perioden vært høyere enn innvandring av andre vestlige statsborgere samlet, jf. figur 7.7. Den registrerte arbeidsinnvandringen har gått noe ned fra 2008 til 2009, noe som til dels kan forklares med at EØS-borgere fra 1. oktober 2009 ikke lenger måtte søke om oppholdstillatelse, jf. boks 7.2.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 7.7 viser innvandring etter innvandringsgrunn i perioden 1990–2009, etter grupper av statsborgerskap. For vestlige innvandrere (utenfor Norden) er det 47 pst. som har innvandret på grunn av arbeid, mens 36 pst. har kommet på grunn av familierelasjoner. I 2009 var det 14 pst. av innvandringene fra vestlige land utenfor Norden som var en EØS-tillatelse.

Fra de sentral- og østeuropeiske EU-landene har det særlig vært arbeidsinnvandring som har preget migrasjonen. Samlet for perioden 1990–2009 var det 65 pst. som var arbeidsinnvandrere. Sammensetningen av innvandringen fra disse landene har endret seg noe etter 2005. Mens innvandringen de første årene etter 2004 først og fremst var preget av (relativt unge) menn som innvandret, har det de siste årene har vært en økning i innvandring av kvinner og barn, og flere familieinnvandringer. Fra 2007 til 2008 økte andelen familieinnvandringer fra 18 pst. til 24 pst. av innvandringene. I 2009 var andelen 20 pst., og samme år utgjorde EØS-tillatelser 13 pst. av innvandringene.

Blant dem med bakgrunn fra land i Afrika, Asia mfl. er flukt og familie de viktigste årsakene til innvandring. Samlet er det 39 pst. som innvandret på grunnlag av innvilget opphold etter asylsøknad eller som overføringsflyktninger (kategorisert som flukt), og videre er det 45 pst. som har innvandret på grunnlag av familietilknytning. Familieinnvandring omfatter også familiegjenforeninger med flyktninger, samlet tilsvarte disse 19 pst. av innvandringene i perioden. Det tydelige spranget i 2002 skyldes at mange saker ble behandlet i UDI dette året. Arbeidsinnvandringen og utdanningsinnvandringen har også økt noe, særlig etter 2005.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Arbeidsinnvandring

Samlet har én av fire innvandringer blant ikke-nordiske statsborgere i perioden 1990–2009 kommet på grunnlag av arbeid. I 2005 og de påfølgende årene har arbeidsinnvandring utgjort mellom 40 og 50 pst. av alle ikke-nordiske borgere som har innvandret, og aller viktigst for vestlige land og de sentral- og østeuropeiske EU-landene. En analyse viser at arbeidsinnvandrerne som innvandret i perioden 1995–2004 i stor grad bosatte seg i de områdene i Norge hvor det var lavest arbeidsledighet og høyest gjennomsnittslønninger, som Oslo og Rogaland. Analysen er basert på arbeidsinnvandringen før EU-utvidelsen i 2004. Analysen (basert på en rekke økonomiske forutsetninger) tilsier at arbeidsinnvandrere dermed var et positivt bidrag til arbeidsmarkedet.4 Arbeidsinnvandring påvirkes i stor grad av endringer i konjunkturene, og fra 2008 til 2009 var det en klar nedgang i omfanget. Nedgangen mellom 2008 og 2009 er trolig noe påvirket av regelendringene for EØS-borgere.

Det er relativt høy gjenutvandring blant arbeidsinnvandrere. Ved inngangen til 2010 var det 70 pst. av arbeidsinnvandrerne som fremdeles bodde i Norge. Andelen påvirkes av at det har vært høy arbeidsinnvandring de siste årene. To av tre arbeidsinnvandrere som kom på begynnelsen av 1990-tallet har gjenutvandret.

Arbeidstakere som er i Norge på korttidsopphold, bl.a. utstasjonerte arbeidstakere, regnes ikke som arbeidsinnvandrere. I fjerde kvartal 2009 var det i alt 74 700 sysselsatte på korttidsopphold i Norge, en liten nedgang fra året før (se mer om utviklingen i kapittel 8). Samlet har det vært en sterk økning siden 2003, først og fremst som en følge av EU-utvidelsen i 2004. Men det har også vært en dobling i antallet av korttidssysselsatte fra nordiske land siden 2003. Det er forskjell mht. hvor i Norge de jobber. Mens arbeidstakere fra nordiske og vestlige land i stor grad jobber i Oslo og Akershus, jobber de som kommer fra de nye EU-landene også i stor grad i Hordaland, Rogaland og Møre og Romsdal.5 Dette er trolig knyttet til næringsprofilen i regionene og kompetanseprofilen blant arbeidstakerne.

Nordiske borgere er trolig også i stor grad arbeidsinnvandrere, men regnes ikke med i statistikken basert på innvandringsgrunn, jf. figurene 7.6 og 7.7.

Flyktninginnvandring

I perioden 1990–2009 har 98 000 personer kommet til Norge av fluktgrunner fra land utenfor Norden, tilsvarende 23 pst. av den ikke-nordiske innvandringen. I tillegg har 40 000 personer kommet som familiegjenforente til flyktninger, eller 10 pst. av den ikke-nordiske innvandringen. Innvandring på grunn av flukt er særlig en viktig årsak til at statsborgere fra land i Asia, Afrika mfl. har innvandret.

Flyktninger gjenutvandrer i liten grad. 83 pst. av dem som har kommet på grunn av flukt, bodde fremdeles i Norge ved inngangen til 2010.

Ved inngangen til 2010 bodde det ifølge SSB i underkant av 110 000 personer med fluktbakgrunn i Norge.6 Av disse var det 61 pst. som hadde fått asyl eller opphold humanitært grunnlag etter behandling av en asylsøknad. Disse er definert som asyltilfeller i figur 7.9. 21 pst. hadde kommet som overføringsflyktninger.

Siden årtusenskiftet har antallet asylsøkere som har fått innvilget opphold stort sett ligget mellom 4 000 og 6 000, jf. avsnitt 4.2.3. Av disse har andelen som har fått asyl/flyktningstatus økt noe de seinere årene. Fordi flyktningbegrepet i utlendingsloven som trådte i kraft fra 2010, er endret, har andelen som får flyktningstatus økt betydelig samme år, jf. avsnitt 4.4.

Personer med irakisk bakgrunn utgjorde den største gruppa med flyktningbakgrunn med 12 600 personer, mens det var om lag 11 000 personer med slik bakgrunn fra Bosnia-Hercegovina og Somalia. Det bor primærflyktninger i alle fylker, men Oslo har størst andel. 25 pst. av alle primærflyktningene er bosatt i Oslo, noe som tilsvarer 5 pst. av folketallet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Utdanningsinnvandring

I løpet av perioden 1990–2009 har det innvandret drøyt 46 000 personer på grunnlag av utdanning eller kulturell utveksling til Norge, og disse utgjør 11 pst. av de ikke-nordiske innvandringene i denne perioden. Generelt har det vært en økning i omfanget, og størst økning har det vært blant personer med statsborgerskap fra land i Asia, Afrika mfl.

Også au-pairer klassifiseres som utdanningsinnvandrere, og opphold på grunnlag av utdanning kan dermed være uttrykk for svært ulike typer migrasjon. Det er særlig mange som har fått opphold grunnlag av en utdannings- eller au-pair-tillatelse fra Filippinene (4 800 samlet for perioden 1990–2009), Tyskland, Kina, Russland og USA. For filippinske statsborgere er det i stor grad snakk om au-pair opphold, for de andre landgruppene er snakk om utdanningsopphold for studier ved norske universitet og høyskoler.

Personer som kommer på grunn av utdanning eller kulturutveksling, får i utgangspunktet bare tidsbegrenset opphold, og gjenutvandrer i større grad enn andre innvandrere. En av fire som har kommet på dette grunnlaget, bodde i Norge ved inngangen til 2010.

Ifølge OECD har omfanget av internasjonale studenter økt betydelig i de fleste OECD-land, og flere land har gjort endringer i innvandringspolitikken for å tiltrekke seg slike migranter.7

Familieinnvandring

Familieinnvandringen har vært jevnt stigende fra 1990 og fram til i dag, og ligger til grunn for 39 pst. av alle ikke-nordiske innvandringer i perioden 1990–2009 (om lag 165 000 innvandringer). To av tre familieinnvandrere har vært kvinner, og familieinnvandrere gjenutvandrer i liten grad. Åtte av ti som innvandret etter 1990, bodde fremdeles i Norge ved inngangen til 2010.

Både arbeidsinnvandring og innvandring av fluktgrunner vil i etterkant generere familieinnvandring. Dette understreker en generell tendens i migrasjonen der den (mannlige) «pioneren» kommer først, etterfulgt av sin familie. Samlet har det i perioden 1990–2009 kommet flest på grunn av familierelasjoner fra Polen (over 13 300), Thailand (11 000), Irak (8 500), Somalia (8 400) og Pakistan (7 800).

Familieinnvandring brukes som samlebegrep på all familierelatert innvandring, men det kan være nyttig å nyansere gruppa noe. Gjenforente med flyktninger utgjør totalt 24 pst. av familieinnvandringene mellom 1990–2009. Videre er det 35 pst. som har blitt gjenforent med innvandrere eller andre i Norge i samme periode, mange er barn og unge under 18 år. Den største gruppa er imidlertid familieetableringer, eller opphold på grunnlag av et nytt ekteskap/samboerskap. Av all familieinnvandring i perioden 1990-2009 tilsvarte familieetableringene 41 pst. Se nærmere om familieetableringer og ekteskapsmønstre i boks 7.4. 8

Familieinnvandring har hittil vært viktigst for innvandringen fra Asia, Afrika mfl. I perioden 1990–2009 var det 46 pst. av innvandrere fra disse landene som fikk opphold på grunnlag av familierelasjoner. For de enkelte landene er det likevel store forskjeller, med ulik vekting av familieetableringer og familiegjenforeninger, og ikke minst med hensyn til hva som har ført til familieinnvandringen. Tabell 7.2 viser innvandringer blant ikke-nordiske statsborgere etter oppholdsgrunnlag i perioden 1990–2009, og viser vidt forskjellige migrasjonsmønstre.

Det ene ytterpunktet er innvandringen fra Thailand med flest familieetableringer (64 pst. av innvandringene), og videre har 30 pst. kommet på grunnlag av en familiegjenforening/medfølging. I stor grad har det vært kvinner som har innvandret, og den bosatte ektefellen har vært uten innvandrerbakgrunn. Innvandringen fra Filippinene og Russland har noe av de samme trekkene, men ikke like utpreget.9

Familieinnvandringen fra bl.a. Pakistan og Tyrkia representerer et annet migrasjonsmønster. Også blant disse gruppene har godt over halvparten kommet på grunnlag av familieetableringer, og en av tre pga. familiegjenforening/medfølging. Det har vært flest kvinner som har innvandret, men har i stor grad på grunnlag av familieetableringer med innvandrere eller etterkommere.

For andre landgrupper er det mange som har fått opphold på grunnlag av innvilget asylsøknad, har fått opphold på humanitært grunnlag eller de var overføringsflyktninger. Dette har i etterkant generert familieinnvandring. Innvandringene fra EU-land domineres som allerede som påpekt av arbeidsinnvandring, men både for Polen og Tyskland (og Litauen) har det vært en markant økning i familiegjenforeningene etter 2006.10

Boks 7.4 Familieetablering og ekteskapsmønstre

Omfanget av personer som innvandrer til Norge på grunnlag av familieetableringer har sammenheng med ekteskapsmønstre blant dem som til en hver tid er bosatt i Norge. Omfanget av innvandring gjennom familieetableringer har økt fra 1990 fram til i dag, og økningen er først og fremst fra land Asia, Afrika mfl. Det er stadig flere ekteskap som registreres i Norge som involverer en ektefelle som ikke er bosatt her. I 2007 var f.eks. 10 pst. av ekteskapene som norske menn inngikk, ekteskap med en ikke bosatt partner. Ti år tidligere var andelen 4 pst.

De fleste familieetableringene er i tilknytning til en bosatt person som ikke selv har innvandret, i perioden 1990–2009 gjaldt dette 57 pst. av familieetableringene. Samlet i denne perioden har det vært flest som har innvandret på grunnlag av et (nytt) ekteskap i Norge fra Thailand (7 400), Pakistan (4 900), Tyrkia (4 000) og Russland (3 700).

Mange innvandrere som bor i Norge finner en ektefelle som i utgangspunktet ikke bor i Norge, og i enkelte innvandregrupper er dette mer vanlig enn i andre. Blant innvandrere fra Pakistan og Tyrkia som giftet seg i perioden 2002–2007 var det om lag tre av fire som fant en ektefelle som ikke var bosatt i Norge, jf. figur 8.9. Det samme gjaldt om lag tre av fem bosatte innvandrere fra Marokko, Somalia, India, Eritrea og Irak som giftet seg, og om lag halvparten av bosatte innvandrere fra Iran og Etiopia som giftet seg.

I samme periode giftet 71 pst. av norskfødte med pakistanske foreldre seg med en som ikke bodde i Norge, en like stor andel kvinner som menn. Det var 66 pst. av de norskfødte med foreldre fra Tyrkia som gjorde det samme. Både blant etterkommere med pakistansk bakgrunn og etterkommere med tyrkisk bakgrunn har det vært en liten nedgang i andelen som finner en ektefelle i utlandet. De siste årene har det vært i overkant av 100 familieetableringer fra Pakistan til etterkommere, og ca. 25 familieetableringer fra Tyrkia.

Andre grupper er langt mindre rendyrket i sitt ekteskapsmønster. Om lag halvparten blant norskfødte med marokkanske og indiske foreldre giftet seg med en person som ikke bodde i Norge, og en av tre blant dem med foreldre fra Vietnam. I tillegg fant mange innvandrere og etterkommere en ektefelle med samme landbakgrunn som seg selv allerede bosatt i Norge.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Daugstad, G. (2008), Ekteskap over landegrensene. Rapporter 2008/41, Statistisk sentralbyrå; Henriksen, K. (2010) Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2008, Rapporter 10/2010, Statistisk sentralbyrå

7.4 Utvandring og gjenutvandring

I perioden 2001–2010 er det registrert til sammen 256 000 utvandringer fra Norge. Utvandring, i likhet med innvandring, er økende over tid. Innvandreres andel av de som utvandrer er også økende. Dette har en klar sammenheng med sammensetningen av befolkningen: Med en økt andel innvandrere bosatt i Norge vil innvandrere utgjøre en større andel av de som utvandrer.

7.4.1 Utvandring blant personer i den øvrige befolkningen

En analyse fra SSB viser at utvandringen blant personer i den øvrige befolkningen har vært på et stabilt nivå fra 1970-tallet og fram til i dag, med noe høyere utvandringsrater på slutten av 1980-tallet.11 Det er noe høyere utvandringsrate blant dem i alderen 18–29 år, og ingen tydelig økning i utvandringsratene blant personer som har nådd pensjonsalder, jf. figur 7.10. På 1970- og 1980-tallet var det 0,2 personer over 67 år per 1 000 som utvandret. Fra midten av 1990-tallet har det vært mellom 0,3 og 0,4 person per 1 000 som har utvandret. I absolutte tall har det heller ikke vært en dramatisk økning i antallet registrerte utvandringer av personer som har nådd pensjonsalder. Fra årtusenskiftet har det årlig blitt registrert mellom 200 og 300 utvandringer av personer i majoritetsbefolkningen.12 Det antas at mange oppholder seg i et annet land store deler av året uten at de melder flyttingen til Folkeregisteret.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Ifølge en analyse av migrasjon mellom de nordiske landene, er det en viss overrepresentasjon av personer med høyere utdanning blant utvandrere både til nordiske og andre europeiske land.13 De som flytter mellom de nordiske landene er ofte yngre, har færre barn og har i mindre grad en partner enn de som utvandrer til andre land. Analyser av flyttestrømmene fra de nordiske landene på 1980- og 1990-tallet viser at det er en positiv sammenheng mellom utdanningsnivå og utvandringssannsynlighet både i Norge, Sverige og Danmark. Dess høyere utdanning, dess høyere sannsynlig for utvandring. Sivilingeniører viser høyest utvandringstilbøyelighet. Utvandringen og tilbøyeligheten med å gjeninnvandre har en sammenheng med konjunkturendringene.14

7.4.2 Gjenutvandring blant innvandrere

Innvandrere har langt større utvandringstilbøyelighet enn personer som er født i Norge.15 Den registrerte utvandringen blant innvandrere er høyere enn for personer i den øvrige befolkningen uavhengig av alder. Særlig er gjenutvandringsraten høy for aldersgruppen 18–29 år, bl.a. fordi mange av disse er studenter. Utvandringstilbøyeligheten er også høy blant norskfødte med innvandrerforeldre. Figur 7.11 viser andelen av ulike innvandringskohorter etter fødeland, som var bosatt i Norge 1. januar 2009. Gjenutvandringen har vært høyest blant dem fra Norden og øvrige vestlig land.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Analysen fra SSB viser at det for alle innvandrere er høyest gjenutvandringen de første årene etter innvandring.16 Særlig er utvandringen høy blant nordiske og vestlige innvandrere. Allerede etter 5 år har mellom 50 og 60 pst. gjenutvandret. Samtidig er nordiske og vestlige innvandrere trolig de mest sirkulære i sitt migrasjonsmønster, og mange kan i løpet av et livsløp ha innvandret og utvandret flere ganger. Som tidligere nevnt, er det hittil lite gjenutvandring registrert blant innvandrere fra EU-landene i Sentral- og Øst-Europa som har kommet etter 2004, og SSB antyder at den registrerte utvandringen kan være for lav.17 Det er dermed vanskelig å si om disse vil få et migrasjonsmønster som vil være likt andre EØS-borgere eller ikke. Imidlertid er de arbeidsinnvandrere og de har mulighet til å returnere, noe som skulle tilsi at det kan forventes en relativt høy gjenutvandring. IMDi har gjennomført to undersøkelser om arbeidsinnvandreres framtidsplaner, basert på telefonintervju med 1 400 folkeregistrerte arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene.18 Den første ble gjennomført i 2007, den andre i 2009. Undersøkelsen viste at 76 pst. av de polske og litauiske respondentene i 2007 svarte at de trolig eller helt sikkert kom til å bo i Norge om fem år. I 2009 hadde andelen falt til 63 pst. Andelen som var «helt sikre» på at de ville bli i Norge falt fra 57 til 28 pst.

Med økt botid minsker sannsynligheten for at en innvandrer gjenutvandrer. Utvandringssannsynligheten er også høyest blant innvandrere som har kommet på grunn av utdanning og arbeid, men også blant disse avtar utvandringstilbøyeligheten med økt botid. Figur 7.12 viser gjenutvandringen (kumulativt) blant ikke-nordiske innvandrerkohorter ankommet 1990–2008, etter innvandringsgrunn. Det vil si at figuren viser andel som fremdeles bor i Norge, etter antall år siden de innvandret. Blant utdannings- og arbeidsinnvandrere er det den største gjenutvandringstilbøyeligheten. Det er også en klar forskjell mellom de som har kommet som familiegjenforente og de som har kommet som familieetablerte. Og familiegjenforente til arbeidsinnvandrere har f.eks. en klart sterkere tendens til å gjenutvandrere enn familiegjenforente til flyktninger. De samme trekkene er å finne blant dem som er familieetablerte til arbeidsinnvandrere sammenliknet med familieetablerte med flyktninger. Gjenutvandringen er lavest blant dem som har kommet på grunnlag av flukt og familieetablering.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

OECD har i sin Migration Outlook 2008 viet et kapittel til returmigrasjon.19 Gjennomgangen begrenses av at kunnskapsgrunnlaget er fragmentert, delvis på grunn av mangel på komparative data. Noen av funnene er bl.a. at det avhengig av destinasjonsland og tidsperiode, er mellom 20 pst. og 50 pst. av migrantene som forlater destinasjonslandet innen fem år. Returraten synes å reduseres med økt botid, er høyest blant de yngste og de eldste migrantene (pensjonister), og synes å være høyest blant dem med høy utdanning. OECD oppsummerer også at mobiliteten fram og tilbake er størst mellom land på om lag samme utviklingsnivå. Returrater til OECD-land er i gjennomsnitt dobbelt så høye i sammenlikning med returrater til utviklingsland. USA, Canada og New Zealand framheves å klare å beholde innvandrere i større grad enn de europeiske landene.

Omfanget av sirkulær migrasjon (gjentatte inn- og utvandringer) avdekkes verken i OECD-analysen eller i analysen av de norske dataene. En analyse av sirkulær migrasjon til og fra Sverige avdekker at det er nordiske og øvrige vestlige innvandrere som er de mest sirkulære migrantene.20 Det er grunn til å tro at det samme gjelder for Norge.21 I internasjonal sammenheng framheves ofte sirkulær migrasjon som viktig for økonomisk utvikling.22

7.4.3 Hvor mange med norsk bakgrunn bor i utlandet?

Det knytter seg stor usikkerhet til anslag over hvor mange med en eller annen bakgrunn fra Norge, som bor i utlandet. Ulike datakilder gir ulike tall, og anslagene kan basere seg på norskfødte personer, norske statsborgere eller personer med norsk personnummer.

Eurostat anslår at det bor om lag 87 000 norskfødte personer i EU27. I EU bodde det i henhold til denne rapporteringen flest norskfødte personer i Sverige (44 000), Danmark (18 000) og Spania (17 000), jf. boks 7.5.23 OECD anslår at det bor om lag 120 000 norskfødte personer i andre OECD-land.24 Den største gruppen utenfor de europeiske landene, er bosatt i USA (19 000). Tallene som OECD og Eurostat har, varierer noe for de enkelte landene. Det er også betydelige svakheter i disse oversiktene, siden mange land ikke rapporterer slike opplysninger. Tallene viser heller ikke omfanget av norskfødte personer som er bosatt i land utenfor OECD eller EU.

SSB anslår at det er 165 000 personer med norsk statsborgerskap som er meldt utvandret i folkeregisteret og som ikke er registrert innvandret igjen.25 62 pst. av disse var personer uten innvandringsbakgrunn. Likeledes gir SSB et anslag på 456 000 personer med norsk personnummer som er meldt utflyttet og som ikke meldt flyttet tilbake. Det har vært en økning i omfanget siden 1990, og økningen har først og fremst kommet av at det har blitt flere innvandrere bosatt i utlandet med norsk personnummer, jf. figur 7.13. Hvem disse er og hvor lenge de har bodd i Norge, sier ikke SSBs rapport noe om. Men flest er bosatt i de nordiske landene samt USA, Storbritannia og andre europeiske land. Utvandrede personer fra Norge i utlandet representerer en svært heterogen gruppe, men for utvalget er det i all hovedsak personer med trygdeytelser det rettes oppmerksomhet mot, jf. kapitlene 6 og 10.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

7.5 Innvandrere og etterkommere – demografiske hovedtrekk

Den demografiske beskrivelsen av den innvandrede befolkningen som gis i dette avsnittet, baserer seg på statistikk med utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås definisjoner, jf. kapittel 2. Beskrivelsen er først og fremst et situasjonsbilde for ulike demografiske trekk ved den innvandrede befolkningen ved inngangen til 2010, men det pekes også på noen utviklingstrekk for de siste 40 årene. Siden beskrivelsen begrenses til den delen av befolkningen som er registrert bosatt i Norge, utelates et betydelig antall personer som bor eller oppholder seg i Norge helt eller delvis, uten å være registrert bosatt. Dette er f.eks. asylsøkere, personer uten lovlig opphold eller personer som jobber i Norge men ikke er bosatt her, som f.eks. grensearbeidere eller utstasjonerte arbeidstakere. Den følgende beskrivelsen blir altså noe begrenset ut fra det brede perspektivet på migrasjon som utvalget er bedt om å ha.

7.5.1 Generelle trekk

Ved inngangen til 2010 var det 11,4 pst. av befolkningen som enten var innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Det bodde da i overkant av 130 000 vestlige innvandrere og etterkommere i Norge, antallet etterkommere var om lag 8000. Ved inngangen til 2011 hadde andelen økt til 12,2 pst. Tabell 7.2 omfatter innvandrere og etterkommere samlet, jf. begrepsavklaring i kapittel 2. På samme tid var det i alt 80 000 innvandrere og etterkommere med bakgrunn fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa, og drøyt 340 000 hadde bakgrunn fra land i Afrika, Asia mfl.

Antallet innvandrere og etterkommere har økt mye, men det har vært størst prosentvis økning blant dem med bakgrunn fra de nye EU-landene. Sammenliknet med 1990, har antallet bosatte innvandrere og etterkommere med bakgrunn fra sentral- og østeuropeiske EU-land tidoblet seg. I samme periode har antallet personer med bakgrunn fra vestlige land blitt doblet. Antallet innvandrere og etterkommere med bakgrunn fra land i Afrika, Asia mfl. har firedoblet seg siden 1990. Andelen norskfødte med innvandrerforeldre er også klart høyest blant dem med bakgrunn fra land i Asia, Afrika mfl., og utgjorde i alt 80 000 personer ved inngangen til 2010.

Polakker har siden 2008 vært den største innvandrergruppen i Norge, jf. boks 7.3. Ved inngangen til 2010 bodde det nær 49 000 polske innvandrere i Norge. Pakistanske innvandrere er i dag den sjuende største innvandrergruppa med 17 000 personer. Etterkommere med pakistanske foreldre utgjør nær 14 000 personer, og samlet utgjør dermed pakistanske innvandrere og etterkommere en (nesten) like stor gruppe som dem med svensk bakgrunn, jf. figur 7.14 og tabell 7.2.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det er store forskjeller i andelen etterkommere i de ulike landgruppene. Omfanget av etterkommere, slik de er definert i SSBs statistikk som norskfødte barn med to innvandrerforeldre, har en klar sammenheng med gjenutvandringstilbøyelighet, botid i Norge og ekteskapsmønster. Innvandrere fra vestlige land gjenutvandrer i stor grad og etablerer seg ikke nødvendigvis i Norge med familie. I den grad de etablerer seg i Norge, har de gjort dette med personer som ikke selv er innvandrere.26 Deres eventuelle barn blir dermed ikke regnet som etterkommere, se for øvrig definisjoner i kapittel 2.

At antallet etterkommere er høyest blant dem med bakgrunn fra land i Afrika, Asia mfl. skyldes en kombinasjon av at mange av innvandrerne i liten grad har gjenutvandret, at de har relativt lang botid i Norge, og at andelen som gifter seg med personer med andre innvandrere er relativt høy i en del av innvandrergruppene, jf. boks 7.4. Økningen i antallet etterkommere har vært klart størst for dem med landbakgrunn fra Afrika, Asia mfl., jf. figur 7.15.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Samlet sett er det en relativt jevn kjønnsfordeling blant innvandrere som bor i Norge, og sammenliknet med befolkningen som helhet, er det relativt mange unge voksne blant innvandrere og etterkommere. Ved inngangen til 2010 var over halvparten av alle innvandrere i alderen 20–49 år, sammenliknet med 39 pst. i den øvrige befolkningen, jf. figur 7.16. Hele 38 pst. av etterkommerne var fem år eller yngre, og 74 pst. var yngre enn 15 år. Tilsvarende andel for innvandrere var 2 og 9 pst. Innvandrere er klart overrepresenterte i de aldersgruppene der sysselsettingen vanligvis er høyest. Etterkommere har derimot ikke kommet i en alder der det er særlig yrkesaktivitet. De fleste som har nådd en slik alder har bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia og Vietnam.

Det er noen flere eldre innvandrere blant dem med vestlig bakgrunn. 12 pst. er 67 år eller eldre, mot 14 pst. i den øvrige befolkningen 76 pst. er i alderen 20–49 år, dvs. i alderen med høyest yrkesdeltakelse, jf. kapittel 8. Blant innvandrere fra Asia, Afrika mfl. er 69 pst. i alderen 20–49 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det er store variasjoner i hvor lenge innvandrere har bodd i Norge. Som følge av den høye innvandringen fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa etter 2004, er det mange som har bodd kort tid i Norge. Hele 85 pst. av innvandrere fra Polen og 89 pst. av dem fra Litauen har bodd i Norge i mindre enn fire år, jf. tabell 7.3. Men også blant innvandrere fra vestlige land er det mange som har bodd i Norge i kort tid, bl.a. er det 38 pst. av innvandrerne fra Sverige som har bodd i Norge fire år eller mindre.

For innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl. varierer botiden mye mellom enkeltland, og avspeiler for hvert enkelt land når de største innvandrerkohortene bosatte seg i Norge. Samlet er det innvandrere fra Chile og Vietnam som har lengst botid, der hele tre av fire innvandret til Norge før 1995. Seks av ti innvandrere fra Pakistan, Bosnia-Hercegovina og Sri Lanka har bodd her like lenge. Men mens over halvparten av innvandrere fra Pakistan innvandret før 1990, kom de aller fleste fra Bosnia tidlig på 1990-tallet, jf. kapittel 4. Blant innvandrere fra Russland, Afghanistan, Filippinene og Thailand er det mellom 40 og 50 pst. som har bodd i Norge i mindre enn fire år.

7.5.2 Bosettingsmønster

Innvandrere bosetter seg over hele landet, hvilket fører til befolkningsvekst i mange kommuner, men innvandrere er klart mest representert i sentrale kommuner. De forsterker dermed den sentraliseringen som ellers skjer i befolkningen. Innvandrere og deres barn bor i langt større grad i sentrale og bynære kommuner på Østlandet enn den øvrige befolkningen. Det er noen forskjeller mellom ulike innvandrergrupper. Mens 46 pst. av innvandrerne og deres barn med bakgrunn fra land i Afrika, Asia mfl. bor i Oslo og Akershus, bor 21 pst. av den øvrige befolkningen i disse to fylkene. Blant innvandrere fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa bor 30 pst. i Oslo og Akershus. Gjennomnittet for gruppene skjuler at det er store forskjeller i bosettingsmønsteret mellom landgrupper. Innvandrere med bakgrunn fra Bosnia og Sri-Lanka er f.eks. i langt mindre grad bosatt i Oslo enn innvandrere fra Pakistan, Marokko og Tyrkia.

Innvandrere med fluktbakgrunn har vært underlagt ulike integreringsregimer. I dag bosettes flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag i kommuner i ulike deler av landet, jf. kapittel 5. Imidlertid viser det seg at mange velger å flytte til mer sentrale kommuner etter en periode. En analyse av flyttemønsteret til dem som ble bosatt i perioden 1998–2007, viser at særlig de bosatt før 2003 i stor grad har flyttet fra bosettingskommunen, og at en betydelig andel også har flyttet til Oslo.27 Analysen antyder at innføringen av introduksjonsordningen synes å ha bremset denne utviklingen, og de som ble bosatt etter 2003, har i mindre grad flyttet kort tid etter bosetting. En analyse av innvandreres flyttemønster viser at arbeidsinnvandrerne som kom i perioden 1995–2004, i stor grad bosatte seg i områder i Norge der det var lavest arbeidsledighet og høyest gjennomsnittslønninger.28 Analysen viser ikke den samme tendensen i flyttemønsteret i samme periode for dem med fluktbakgrunn, eller for den øvrige befolkningen.

7.6 Oppsummering

Det anslås at 3 pst. av verdens befolkning bor i et annet land enn de var født i, og omfanget har vært økende. Migrasjonsstrømmer inn og ut av Norge karakteriseres av ulike innvandringsbølger. Migrasjon kan globalt – og i Norge – deles i fire hovedårsaker: Ønske om arbeid, ønske om å leve sammen med familiemedlemmer, ønske om å få beskyttelse og ønske om å ta utdanning. Det har vært en betydelig innvandring til Norge de siste årene, først og fremst fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa. Fra 1980-tallet og fram til 2004 har det vært størst nettoinnvandring fra land i Asia, Afrika mfl. Innvandrere fra disse landene har i stor grad fått opphold i Norge på grunnlag av flukt og familierelasjoner.

Ved inngangen til 2010 utgjorde innvandrere og etterkommere 11,4 pst. av befolkningen i Norge. Polske innvandrere har siden 2008 utgjort den største innvandrergruppa i Norge, og utgjorde om lag 11 pst. av alle innvandrere bosatt i Norge ved inngangen til 2010. Innvandrere og etterkommere fra land i Afrika, Asia mfl. utgjør til sammen over 340 000 personer. Lav gjenutvandring, lang botid i enkelte grupper og ekteskapsmønstrene påvirker omfanget av etterkommere i de enkelte landgruppene. Det er flest etterkommere med foreldre med bakgrunn fra land i Asia, Afrika mfl., og disse er foreløpig unge.

Familieinnvandring er en betydelig drivkraft i innvandringen til nordeuropeiske land. Familieinnvandring har også vært, og er fremdeles, en viktig del av innvandringen til Norge fra land i Asia, Afrika mfl. Den familierelaterte innvandringen er imidlertid sammensatt. Mange har kommet som familiegjenforente til flyktninger, andre som ektefeller til innvandrere eller til noen i majoritetsbefolkningen.

Innvandringen fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa, har ført til en høy innvandring til Norge etter 2004. På grunn av EØS-avtalen er Norge i stor grad avskåret fra muligheten til å regulere innvandringen.

Innvandrere har langt større tilbøyelighet til å utvandre fra Norge enn personer som er født i Norge. Den registrerte utvandringen blant personer i den øvrige befolkningen er lav, og utvandringsratene har ikke økt mye over tid. Men det er en utfordring å beskrive dagens migrasjonsbilde på grunnlag av foreliggende data. Mye av bevegelsene over landegrensene er kortvarig, og fanges ikke opp gjennom registrert inn- og utvandring. Det er grunn til å tro at mange oppholder seg i kortere eller lengre tid i andre land uten at dette fanges opp i statistikken.

Innvandringen fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa er foreløpig et nytt fenomen, og det er vanskelig å forutsi hvilket omfang og sammensetning denne vil YP bli boende eller gjenutvandre. I kapittel 12 presenteres noen framskrivninger. Foreløpig er det registrert relativt lav gjenutvandring blant innvandrere fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa, og flere har bosatt seg med familie i Norge. Arbeidsinnvandrere fra vestlige land har hatt høy gjenutvandringsrate, og både innvandringen og returraten er sterkt påvirket av konjunkturendringer. Arbeidsinnvandringen fra Asia og Afrika rundt 1970 og fram til innvandringsreguleringen i 1975, viste seg å bli av varig art. Til forskjell fra arbeidsinnvandrerne Fra land i Asia, Afrika mfl. har EØS-borgere mulighet til å flytte til og fra Norge. I tillegg tilhører Polen og øvrige europeiske land Norges geografiske nærområde. Migrasjonen må forstås i den aktuelle historiske konteksten, men kan ha flere likhetstrekk med tidligere og parallelle migrasjonsstrømmer.

Blant innvandrere er gjenutvandring høyest de første årene etter innvandring, og sannsynligheten for å gjenutvandre avtar med økt botid. Arbeidsinnvandrere, deres familier og personer som har kommet på grunnlag av utdanning eller kulturutveksling gjenutvandrer i stor grad. Personer med asylsøker- og flyktningbakgrunn, deres familier og øvrige familieinnvandrere gjenutvandrer i liten grad. I hovedtrekk er gjenutvandringen høyest for innvandrere fra nordiske og vestlige land, og minst fra land i Asia, Afrika mfl. Dette innebærer at det er de innvandrergruppene som har svakest tilknytning til arbeidsmarkedet som har størst sannsynlighet for å bli boende. I internasjonal migrasjonsforskning er omfattende belegg for å si at garantert mulighet for tilbakevending er en av de viktigste forklaringsfaktorene for selvvalgt hjemreise blant innvandrere.