4 Innspill fra referansegruppen
Velferds- og migrasjonsutvalget har hatt en referansegruppe bestående av representanter fra 15 organisasjoner. Medlemmene i referansegruppen har vært Nina Sverdrup Svendsen fra Akademikerne (vara Pål Skarsbak), Trond Bergene fra Arbeidsgiverforeningen SPEKTER (vara Anne Turid Wikdal), Angelica Majos fra Den Norske Klubben Costa Blanca (vara John Haavardsholm), Birgitte Brekke fra Frivillighet Norge (vara Guri Idsø Viken), Gry Myklebust fra HSH – en hovedorganisasjon for arbeidslivet (vara Nina R. Aalborg), Maria Terese Bjerke fra Innvandrernes Landsorganisasjon (vara Ana Isabel López Taylor), Dahaylan Velauthapillia fra KIM– Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (erstattet av Odu Obiajulu), Jorunn Teien Leegaard fra KS – Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (vara Nina Gran), Liv Sannes fra LO – Landsorganisasjonen i Norge (vara Øystein Nilsen), Harald Olimb Normann fra Norsk Pensjonistforbund (vara Herolf Gjerde), Baard Meidell Johannesen fra NHO – Næringslivets hovedorganisasjon (vara Alf Åge Lønne), Ella Ghosh fra Statens råd for likestilling av funksjonshemmede (vara Ingeborg Bjark), Eyvind Frilseth fra Statens seniorråd (vara Lena Hagberg), Liz Helgesen fra Unio (vara Lars Holmer-Hoven), Dag Westerheim fra Velferdsalliansen, (vara Vigdis von Ely) og Bjørn Tore Stølen fra YS – Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (vara Hege Herø).
Organisasjonene ble invitert til å levere skriftlige innspill til utvalget. I dette vedlegget presenteres et sammendrag av organisasjonenes innspill.
Landsorganisasjonen (LO)
LO peker på sammenhengen mellom migrasjon og velferdsmodellen, via mekanismer i arbeidslivet. Velferdsmodellen karakteriseres av en høy offentlig andel av BNP og et tilsvarende høyt skattenivå, godt utbygde universelle velferdsordninger, høy organisasjonsgrad, stort innslag av koordinert lønnsdannelse, sterk medvirkning fra arbeidstakerne både på bedrifts- og samfunnsnivå (trepartssamarbeide) og et velregulert arbeidsliv. LO er av den oppfatning at det i samfunnsdebatten er lagt uforholdsmessig stor vekt på systemet av velferdsordninger som karakteristisk trekk, til tross for at mekanismer i arbeidslivet og arbeidsmarkedet er viktige og grunnleggende for samfunnet. Dette innebærer at det er viktig å forstå mekanismene i arbeidslivet når en skal drøfte velferdsmodellens bærekraft og at man må være på vakt mot utviklingstrekk som kan bidra til skjevere inntektsfordeling og større sosiale forskjeller. LO peker på at arbeidsinnvandringen de senere årene har vært kjennetegnet av økt innslag av arbeidstakere med bakgrunn fra lavkostland og som er kommet for kortvarige arbeidsopphold. Begge disse forholdene skaper særskilte utfordringer hva angår ivaretakelsen av arbeidslivsdelen av den norske velferdsmodellen. Korttidsopphold skaper særskilte utfordringer knyttet til kontroll og etterlevelse av lov- og regelverk, samtidig som arbeidstakeren ikke har de samme motivene eller mulighetene til å kreve sine rettigheter. LO peker på at økt migrasjon kan føre til:
Skjevere inntektsfordeling og større sosiale forskjeller. Det kan skje gjennom konsentrasjon av innvandret arbeidskraft til bransjer som allerede har høy innvandrerandel og lav organisasjonsgrad (dvs. svak forhandlingsstyrke), gjennom økte problemer med sosial dumping, eller som følge av at f.eks. økt bruk av innleid arbeidskraft endrer maktstrukturene i arbeidslivet.
Svekkelse av det organiserte arbeidslivet gjennom lavere organisasjonsgrad. Utenlandske arbeidstakere kan være mer krevende å organisere enn etnisk norsk arbeidskraft – særlig hvis de kommer fra land med svake tradisjoner for organisering og/eller er på midlertidige arbeidsopphold i Norge. Denne effekten kommer i tillegg til effekten av at næringslivet blir gradvis mer dominert av bransjer med svake tradisjoner for fagorganisering (privat tjenesteyting). Et velordnet arbeidsliv bygger på at partene har myndighet til å representere arbeidstakere og arbeidsgivere.
Økte problemer med sosial dumping og useriøsitet. Økt bevegelse av arbeidskraft (først og fremst fra lavkostland) representerer sterke drivkrefter i retning av atferd på kanten / i strid med lover og regelverk. Dette er erfaringen bl.a. i kjølvannet av den kraftige arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene de siste årene. Oppblomstring av vikarbyråer som har spesialisert seg på import av arbeidskraft fra lavkostland, er en særlig utfordring. Selv om det er satt i verk en rekke tiltak for å motvirke problemer med sosial dumping og useriøsitet, er det grunn til å være forberedt på at tiltak, oppfølging og kontroll på dette området må holdes ved like i mange år framover. For velferdssamfunnet er det viktig ut fra hensynet til å begrense tendenser til skjevere inntektsfordeling, til å sikre verdier som lik lønn for likt arbeide, til å bidra til at finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten ikke svekkes mv.
Bremse inkluderingen. Lettvint tilgang på billig utenlandsk arbeidskraft kan redusere motivene for å inkludere utsatte grupper i arbeidslivet. I tillegg til å gå utover innvandrere som allerede befinner seg i arbeidsmarkedet i Norge, kan det også ramme andre grupper som sliter med å få fotfeste i arbeidslivet. Dette var bl.a. en erfaring under høykonjunkturen før finanskrisen satte inn, der det til tross for sterk etterspørsel etter arbeidskraft gikk tregt å øke inkluderingen.
KS – Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon
KS peker på at utvalgets mandat er omfattende, og oppfordrer utvalget å ha hovedvekt på konsekvenser ved migrasjon til Norge, selv om også migrasjon fra Norge må behandles, f.eks. i forbindelse med eksport av velferdsytelser. KS framhever at det er nødvendig å utrede framtidige utfordringer i velferdspolitikken bredt, og at konsekvenser for framtidige velferdstjenester og -ytelser av økt migrasjon utgjør en avgrenset del av de nødvendige vurderingene som må gjøres for en framtidig bærekraftig velferdspolitikk. KS påpeker at «rikdommens dilemma», som innebærer at økende privat velstand fører til at befolkningen forventer høyere standard på offentlige tjenester enn det stat og kommune kan finansiere, utgjør et naturlig utgangspunkt for en mer overordnet diskusjon av velferdsstatens framtidige bærekraft.
KS peker på at kommunesektoren har ansvar for en rekke tjenester som bidrar til integrering av innvandrere, bl.a. introduksjonsprogrammet og norskopplæring. Organisasjonen mener at det er behov for å styrke språkopplæringen i ordinær utdanning. Erfaringene med arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa viser at behovet for velferdstjenester i kommunene øker, og at deltakelsen i norskopplæringen blant disse innvandrerne er lav pga. kostnadene for den enkelte.
KS understreker at en mer sammensatt befolkning stiller nye krav til helse- og omsorgstjenester i kommunene, bl.a. behov for tolk og tilrettelegging av omsorgstjenester for eldre som ikke behersker norsk språk.
KS peker på at sysselsettingen er varierende mellom ulike innvandrergrupper, og at ulike velferdsytelser samlet kan bidra til at insentivet for lønnet arbeid reduseres for grupper med lavere utdanning. Innvandrere utenfor arbeidsstyrken utgjør en betydelig arbeidskraftsressurs. KS ser behov for flere tiltak og virkemidler for å løse arbeidskraftsbehovet framover. I utgangspunktet bør arbeidskraftbehovet dekkes av landets egen arbeidskraftreserve, men i den grad dette ikke er tilstrekkelig er rekruttering av utenlandsk arbeidskraft et virkemiddel.
KS påpeker også at lokaldemokratiet er bærebjelken i vårt demokratiske system, og forutsetter en representasjon og aktiv deltakelse.
HSH – en hovedorganisasjon for arbeidslivet
HSH legger til grunn at organisasjonens bransjer og virksomheter vil ha behov for tilgang på arbeidskraft framover. HSH oppfordrer utvalget til å gå grundig inn i innretningene av de ulike ytelsene, for å se om noen ytelser kan virke mot sin hensikt, som er å sikre at flest mulig er i jobb. Kontaktstøtten og ytelser som har barnetillegg trekkes fram. HSH påpeker at de går inn for en forenkling av arbeidsinnvandringsregelverket for å sikre rask og enkel tilgang på nødvendig arbeidskraft. Her framheves effektive saksbehandlingsprosedyrer og lett tilgjengelig informasjon å være av stor betydning. HSH påpeker også at arbeidsgivere i stor grad selv bør avgjøre kompetansebehovet. Særlige innspill til utvalget er:
Returmigrasjon. HSH påpeker behovet for mer kunnskap om returmigrasjon blant innvandrere fra de nye EU-landene. HSH mener det er verdt å se nærmere på om borgere fra EØS bør gis gratis norsktilbud. HSH er også opptatt av i hvilken grad det foregår bransjeglidninger blant arbeidsinnvandrere, og mener det er behov for en nasjonal strategi for livslang læring, basert på arbeidslivets behov og med utgangspunkt i arbeidslivet som verdifull læringsarena.
Virkemiddelapparatet forvaltet av Arbeids- og velferdsetaten. HSH støtter tiltak som innebærer deltakelsessikring og ikke bare inntektssikring. Deltakelsessikring forutsetter imidlertid kompetanse i det offentlige virkemiddelapparatet knyttet til individuell oppfølging, og det reises spørsmål ved om Arbeids- og velferdsetaten har tilstrekkelig kompetanse til å drive individuelt oppfølgingsarbeid.
Innvandringsveier og velferdskonsum. HSH mener det er ønskelig med mer kunnskap om yrkesdeltakelse og oppholdsgrunn.
Lønnsdanning og sosial dumping. HSH er opptatt av at begrepet «sosial dumping» brukes for bredt. Dette har resultert i krav om allmenngjøring av arbeids- og overtidsbestemmelser i tariffavtaler, slik at enkelte arbeidstakergrupper får bedre rettigheter enn det store antall uorganiserte arbeidstakere som får sine rettigheter fra arbeidsmiljøloven. HSH påpeker at allmenngjøringsinstituttet således er i ferd med å bli et skjult virkemiddel for større utbredelse av tariffdekning i norske virksomheter samt utvidete rettigheter for norske arbeidstakere. HSH mener det er betenkelig at dette skjer uten at partene forhandler fram tariffavtalene, og at det skjer på vegne av virksomheter og arbeidstakere som ikke er part i avtalene. HSH har i flere sammenhenger foreslått å innføre en lovfestet, nasjonal minstelønn i Norge, og oppfordrer utvalget til å vurdere hvorvidt innføring av lovfestet minstelønn kan være et egnet virkemiddel til å forhindre sosial dumping og således påvirke lønnsdannelse på en mindre inngripende måte enn allmenngjøring av tariffavtaler.
Sanksjonsapparatet. HSH er opptatt av at velferdssystemet må inneha effektive kontrollmetoder og et godt sanksjonsapparat overfor dem som ikke etterlever systemet.
Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)
NHO peker på at Velferds- og migrasjonsutvalget skal ta for seg et tema som er helt sentralt for utviklingen av verdiskaping og velferdssamfunn i tiårene framover. Etter NHOs oppfatning, oppfordres utvalget til primært å legge vekt på en så god og omfattende virkelighetsbeskrivelse som mulig. NHO påpeker at det ikke er ønskelig at utvalget skal komme med en lang liste med detaljerte tiltak. NHO peker videre på noen sentrale problemstillinger som bør belyses. Dette er bl.a. å utvikle et godt begrepsapparat for å vurdere forholdet mellom individers verdiskaping og uttak av velferdsgoder. NHO peker på at det spesielt bør ses på betingelser for at arbeidsinnvandring skal være lønnsom for samfunnet. Her må man både se på den kortsiktige gevinsten for virksomheter og samfunn, og de langsiktige økonomiske konsekvensene ved at arbeidsinnvandrere blir boende permanent, og eventuelt om de også tar med seg familie. For innvandrere som er kommet av andre grunner enn som arbeidsmigranter, er det også behov for grundige analyser av de enkelte gruppene. Det bør fortas en grundig gjennomgang av yrkesdeltakelse, inntekt, verdiskaping, bruk av sosiale støtteordninger og andre velferdsordninger, særskilte tiltak rettet inn mot innvandrergrupper, eventuelt mer- eller mindreforbruk av forskjellige offentlige tjenester og ytelser og så videre. Gjennomgangen må også omfatte andregenerasjons innvandrere.
NHO påpeker at det bør utarbeides langsiktig framskriving av inntekter og kostnader knyttet til innvandring, gitt forskjellige anslag når det gjelder migrasjon. Disse anslagene bør ha et langt tidsperspektiv.
Når det gjelder arbeidslivet som integreringsarena påpeker NHO at det bl.a. er viktig å få beskrevet den integreringen som har skjedd og skjer gjennom innvandreres deltakelse i arbeidslivet. Det bør gjøres en historisk gjennomgang av forskjellige integreringstiltak som har vært gjort siden 70-tallet. Spesielt er det viktig med en gjennomgang av introduksjonsordningen.
NHO vil særlig peke på tre tiltak som har vært mye fremme i integreringsdebatten, og som etter organisasjonens oppfatning vil ha relativt liten eller til og med negativ betydning:
Virkemidler mot diskriminering ved ansettelse. NHO mener at lite tyder på at det diskrimineres ved ansettelser, og at diskriminering uansett er av underordnet betydning når det gjelder innvandreres yrkesdeltakelse.
Fjerning av kontantstøtte. Med full barnehagedekning ser NHO liten grunn til å videreføre kontaktstøtten. NHO advarer likevel mot å tro at dette vil ha noen nevneverdig effekt på yrkesdeltakelse hos innvandrerkvinner. En plikt for foreldre til å lære barna sine norsk, kombinert med sanksjoner dersom dette ikke følges opp, vil kunne ha større effekt.
Gratis og obligatorisk språkkurs for alle innvandrere. NHO mener prinsipielt at ved arbeidsinnvandring bør det være den enkelte arbeidstakers ansvar å sørge for at han/hun har de nødvendige språkkunnskapene. Hvorvidt dette skal finansieres av arbeidstaker eller arbeidsgiver må avklares mellom de to.
Frivillighet Norge
Frivillighet Norge peker på at Velferds- og migrasjonsutvalget i sitt arbeid må fokusere på migrasjonens betydning for både deltakelse i arbeidsliv og deltakelse i samfunnsliv. Frivillighet Norge ber om at Velferds- og migrasjonsutvalget inkluderer følgende i sitt arbeid:
Betydningen av innvandrerbefolkningens deltakelse i frivilligheten (dvs. både i tradisjonelle norske organisasjoner og i minoritetsorganisasjoner) herunder bl.a. de frivillige organisasjonenes betydning som formidlere av informasjon om norsk samfunn og arbeidsliv, og som arena for kulturmøter og erfaringsutveksling.
Minoritetsorganisasjonenes betydning og gjennomslag overfor norske myndigheter.
Unio – Hovedorganisasjonen for universitets- og høgskoleutdannede
Unio peker på at utvalgets mandat er vidt og dekker en rekke ulike innvandrergrupper, og ber om at utvalget ikke behandler alle innvandrere som én kategori.
Unio er opptatt av utdanning og arbeid som hovedvirkemidler for god integrering, men også som en garanti for en velfungerende velferdsstat. Det må være et mål at nye innvandrere raskest mulig etter ankomst til Norge kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Unios kommentarer omhandler i hovedsak utfordringer ved innvandringen relatert til det norske arbeidsmarkedet. UNIO trekker fram følgende punkter:
Sosial dumping. Unio er bekymret for at en økt arbeidsinnvandring kan føre til et arbeidsmarked der det skapes «A- og B-lag» av arbeidstakere. Økingen i arbeidsinnvandringen av personer med opphold på EØS-grunnlag kan på sikt føre til et todelt arbeidsmarked, og sette press på opparbeidede arbeidstakerrettigheter og den norske velferdsmodellen. Unio vil advare mot en arbeidsinnvandring der mange arbeidsinnvandrere går inn i en fleksibel reserve i periferien av arbeidslivet, med løse tilknytningsforhold og irregulære ansettelsesforhold.
Arbeidsinnvandring og et inkluderende arbeidsliv. Unio ønsker at utvalget ser på konfliktområdene mellom arbeidsinnvandring og målene om å få utsatte grupper i arbeid og å bekjempe ufrivillig deltid i norsk arbeidsliv.
Godkjenning av utenlandsk utdanning og kompetanse. I utgangspunktet støtter Unio opp om tiltak som gir raskere prosesser for godkjenning av utdanning og kompetanse, men det er samtidig viktig å holde fast ved kravene til kvalitet og standarder. Unio mener utvalget bør se på utfordringene knyttet til å holde oppe kvalitet og standard på yrkesutøvelsen innenfor sektorer som kan vente seg et sterkt økende antall arbeidstakere med utenlandsk kompetanse.
Migrasjon og likestilling. Unio ber utvalget særlig se på i hvilken grad velferdsordninger sammen med integreringsvirkemidler virker, eller ikke virker, for å få flere kvinner med innvandringsbakgrunn inn i arbeidslivet.
Velferdsalliansen
Velferdsalliansen mener at framtidens velferdsordninger generelt bør ha en ikke-diskriminerende profil. Opptjening av velferdsgoder, slik som pensjon, bør imidlertid etter deres mening knyttes til opphold i riket og betaling av fellesgoder gjennom avgifts- og skattesystemet.
Velferdsalliansen er av den oppfatning at det for de som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, er riktig å rettighetsfeste en minste sosialytelse på nivå med Statens institutt for forbruksforsknings satser for nødvendig livsopphold. En slik ytelse bør etter Velferdsalliansens syn være knyttet opp mot registrert bosetting og opphold i riket. Denne midlertidige minsteytelsen bør gis i påvente av avklaring til arbeid eller mer permanente ordninger med eller uten aktivitetskrav.
For å få ned bruken av uførepensjon, ber Velferdsalliansen om en gradering av uførepensjon på 20 pst., i stedet for dagens 50 pst., for at folk lettere skal kunne stå i arbeid i overgangen mellom arbeidslivet og delvis uførepensjon.
Velferdsalliansen påpeker at barnetrygdens kjøpekraft har blitt halvert siden 1993. For å unngå fattigdom i barnefamilier, mener Velferdsalliansen at kjøpekraften for barnetrygden bør justeres opp til til 1993-nivå. Velferdsalliansen viser til en scenariomodell utarbeidet av FAFO, hvor det fremgår at dette vil redusere barnefattigdommen med ca. 4 pst. Det påpekes at dette er et tiltak som har en direkte inntektsfordelende virkning, til fordel for barnefamilier, og at det vil få flere over fattigdomsgrensa.
Velferdsalliansen advarer mot opprettelsen av et «velferdspolitisk lappeteppe». De ulike ordningene bør være tilgjengelige for alle, hvis inngangskriteriene for de ulike ordninger er oppfylt. Imidlertid kan opphold i riket benyttes som et vilkår for noen av ordningene.
Den Norske Klubben Costa Blanca (DNKCB)
DNKCB peker på at det er mange nordmenn som har fast bopel i Spania, og at en stor andel av disse er alders- og uførepensjonister. DNKCB argumenterer for at disse vil komme i en vanskelig situasjon når de får et omsorgsbehov. Svært mange nordmenn vil ikke ha råd til å kjøpe private sykehjemsplasser i Spania, og mange har ikke lenger en naturlig tilknytning til en norsk kommune slik at de kan få omsorgstjenester i Norge. DNKCB foreslår følgende ulike løsninger:
Utgifter til omsorg i Spania for utflyttede nordmenn bør ivaretas på et norsk statlig nivå. Arbeids- og velferdsetatens servicekontor kan være en mulig koordinator i et slikt system.
Det bør nedsettes et bredt sammensatt og hurtigarbeidende utvalg for å utarbeide forslag til et pilotprosjekt hvor man søker konkrete løsninger. Pilotprosjektet bør skje i samarbeid med spanske myndigheter.
Det bør åpnes mulighet for norske pensjonister som bor i Spania og som får behov for døgnbasert omsorg på institusjon, å bruke plasser på norske sykehjem i Spania etter gjeldende betalingssatser.
Retningslinjene for norske borgere i Spania, som får et omfattende pleiebehov og som ønsker å reise tilbake, bør gjøres smidigere, slik at søknad med nødvendig dokumentasjon kan skje direkte fra Spania.
Det bør utlyses fond og tilskudd fra den norske stat til bygging av sykehjem for stiftelser og organisasjoner basert på idéinnholdet i EØS-avtalen om å skape et trygt og solidarisk Europa.
Husbankens tilskuddsordninger bør endres slik at de også omfatter nyetablering av omsorgsbolig eller sykehjem i Spania og uten at spesifikke kommuner har kontrakt om plasser.
Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM)
KIM peker på at det er behov for å evaluere velferdsordninger med jevne mellomrom for å sikre at de fungerer etter sin hensikt. KIM savner imidlertid at man ser på utfordringene i velferdsstaten i en større sammenheng, der migrasjon bare er en av mange faktorer. KIM oppfatter at utvalgets mandat ikke er verdinøytralt, og at innvandring framstilles som noe negativt. Det etterlyses en oppmerksomhet rettet mot de positive konsekvensene av migrasjon for velferdsstaten.
KIM påpeker at et rent økonomisk perspektiv kan gi snevre konklusjoner, spesielt i diskusjonen om flyktninger. Det viktigste her er ikke en økonomisk analyse, men Norges humanitære og menneskerettslige forpliktelser overfor mennesker på flukt. KIM oppfordrer utvalget til å inkludere et globalt perspektiv i sine analyser. De fleste migranter kommer ikke til Europa. KIM nevner noen viktige perspektiver:
Ressursperspektiv, der innvandreres bidrag til økonomisk vekst og velferd i Norge bør belyses. Norge har behov for arbeidskraft, og mange innvandrere kommer med utdanning fra opprinnelseslandet.
God inkludering er god velferdspolitikk. Den viktigste utfordringen er å sikre at innvandrere får en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet over tid. Norge bør sørge for å utnytte ressursene innvandring fører med seg på best mulig måte. KIM mener bl.a. følgende er viktig:
bekjemping av diskriminering i arbeidsmarkedet
godkjenning av utenlandsk kompetanse og utdanning
videreføring og forbedring av introduksjonsordningen
utvidelse av retten til norskopplæring til å omfatte flere grupper, inkludert arbeidsinnvandrere
stimulering av flere med minoritetsbakgrunn til å starte egne bedrifter kunnskapsutvikling om effekten av tiltak for å styrke både den kortsiktige og langsikte arbeidstilknytningen blant innvandrere
De fulle konsekvensene av innvandring blir først tydelig når man legger et langsiktig perspektiv til grunn. Barn av innvandrere gjør det generelt bedre enn sine foreldre i utdanning og arbeid.
Politiske dilemma. Det er viktig å undersøke om velferdsordninger er et hinder for deltakelse i arbeidslivet. I den grad dette er tilfelle, kan en løsning være å senke trygdesatsene og fjerne kontantstøtten. Dette kan få den utilsiktede konsekvensen å øke den økonomiske ulikheten i Norge, med fare for at det blir en større etnisk underklasse. KIM imøteser utvalgets drøfting av dette dilemmaet.
Transnasjonale liv. Velferdsordningene bør tilpasses at befolkningen blir stadig mer mobil.
Velferd og samhold. KIM understreker at det er lite forskning som støtter at et økt mangfold fører til lavere solidaritet i samfunnet.
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede peker på at det er økt mobilitet mellom landene som er mandatets hovedanliggende. Flere vil føle tilknytning til mer enn ett land, det kan derfor synes stadig vanskeligere å opprettholde tenkningen om «nordmenn» og «innvandrere» som gjensidig utelukkende kategorier.
Rådet peker på at Frischsenterets rapport om trygdebruk blant innvandrere tallfester andelen på trygd, men at den ikke tar mål av seg til å analysere de dypere årsakene. I dag er det bl.a. få arbeidsmarkedstiltak som kan ta høyde for samtidig funksjonsnedsettelse og dårlige norskkunnskaper (og altså tilby språkopplæring som del av tiltaket). Dermed kan mindre funksjonsnedsettelser, slik som tunghørthet, lett føre til at innvandrere faller ut av arbeid. Rådet anbefaler derfor at utvalget er tydeligere mht. årsaks- og virkningsforhold, og problematiserer systembarrierer for innpass på arbeidsmarkedet.
Rådet ser det som viktig at debatten rundt trygdemisbruk holdes tydelig adskilt fra en diskusjon om eventuelle endringer i eksportreglene. De fleste som flytter utenlands har legitime grunner til å gjøre det – de gjør det ikke for å unndra seg kontroll.