7 Samråd med likestillingsorganisasjoner og med partene i arbeidslivet

7.1 Innledning

En del av utvalgets mandat (gitt oktober 2010) er å vurdere ulike modeller for å ivareta samarbeid og dialog mellom offentlige myndigheter og sivilt samfunn på likestillings- og diskrimineringsområdet samt partene i arbeidslivet.

I dette kapittelet redegjøres det for de gjeldende organisatoriske rammer for samarbeidet mellom offentlige myndigheter og sivilt samfunn, og for dagens regelverk for og omfang av tilskudd til frivillige organisasjoner. På dette grunnlaget fremmes forslag om et kontaktutvalg mellom myndighetene og organisasjoner på likestillingsfeltet, og økt tilskudd til organisasjonene. Dernest gjennomgås og vurderes samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet på likestillingsfeltet, og det fremmes forslag om et forum for likestilling i arbeidslivet.

7.2 Frivillige organisasjoner

Utvalget tolker «sivilsamfunn» som frivillige ideelle organisasjoner som arbeider for å fremme likestilling og motvirke diskriminering. Videre omtales kun samarbeidet mellom frivillige organisasjoner og myndighetene på sentralt nivå.

Frivillige organisasjoner er en viktig del av norsk samfunnsliv. En undersøkelse fra 2009 viser at nesten 70 prosent av den norske befolkningen er medlem av en eller flere frivillige organisasjoner (Wollebæk og Sivesind 2010). Men, i kontrast til de tradisjonelle folkebevegelsene er nyere organisasjoner i stor grad preget av en kortsiktig orientering, som uformelle og uforpliktende aktiviteter knyttet til nærmiljø og fritid (Guldbrandsen og Ødegård 2011, side 14-15).

Under utbyggingen av den moderne velferdsstaten ble organisasjoner på velferdsfeltet fortolket som bærere av interesser og argumenter fra grasrotnivå opp til myndigheter og politikere (Lorentzen 2011, side 6). Forholdet mellom sivile aktører og offentlige myndigheter kan slik knyttes til at frivillige organisasjoner og andre sammenslutninger sees som politiske aktører som fremmer medlemmenes krav og behov, skaper debatt i offentlig rom og er en viktig del av demokratiet (Lorentzen 2011, side 6).

Siden etterkrigstiden har organisasjonslandskapet endret karakter. Mange organisasjoner opplever synkende medlemstall, nedgang i lokal aktivitet og vansker med å rekruttere tillitsvalgte (Guldbrandsen og Ødegård 2011, side 7-8). Samtidig finner forskere at dagens organisasjonslandskap i økende grad blir profesjonalisert, eksempelvis ved at aktiviteter i større grad blir utført av ansatte med faglig utdanning.

7.2.1 Organisasjoner på likestillingsfeltet og samråd med myndighetene

Det finnes ingen fullstendig oversikt over organisasjoner i Norge som arbeider med likestillingstematikk. Men i rapporten Organisasjonslandskapet i eit kjønnsperspektiv, 1990–2007, gis en oversikt over kvinneorganisasjoner, mannsorganisasjoner, kjønnspolitiske organisasjoner, etnisk-, nasjonalitets-, eller minoritetsbaserte organisasjoner og religionsbaserte organisasjoner (Eggebø mfl. 2007). Fellesnevneren for organisasjonene i rapporten er at de har en uttalt kjønnsdimensjon.

Som en følge av ovennevnte rapport ble det opprettet en organisasjonsbase1 som samler informasjon om frivillige organisasjoner i Norge med kjønns- og likestillingsprofil og engasjement for kjønns- og likestillingsspørsmål. Databasen gir ikke en fullstendig oversikt over organisasjonslandskapet, men videreutvikles fortløpende.2 Databasen er finansiert av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og driftes av Kilden – informasjonssenter for kjønnsforskning.

Kontakten mellom myndighetene og likestillingsorganisasjoner har de senere årene i liten grad vært knyttet til faste kontaktpunkter.

Likestillingsrådet (1972–1997)

Samråd mellom likestillingsorganisasjoner og myndighetene har hatt ulike former. Likestillingsrådet ble opprettet i 1972, og avløste da det tidligere Likelønnsrådet (startet 1959). Medlemmene i likestillingsrådet ble oppnevnt av regjeringen; syv var oppnevnt på individuell basis blant personer som i særlig grad hadde deltatt i samfunnsdebatten om likestilling, to var oppnevnt etter forslag fra LO, to etter forslag fra NAF (nå NHO) og to etter forslag fra daværende Norske Kvinners Nasjonalråd3. Likestillingsrådet skulle ifølge sitt mandat arbeide for likelønn, men skulle i tillegg fungere som et rådgivende og koordinerende organ for offentlige myndigheter. Rådet skulle også være et rådgivende organ for organisasjoner i spørsmål om likeverd mellom kvinner og menn (NOU 1995: 15, side 10–11).

Likestillingsrådet ble lovfestet i 1978 og året etter ble mandatet og rådets sammensetning revidert. Rådet skulle fungere som et kontaktorgan til organisasjoner som arbeidet med likestilling, og som bindeledd mellom organisasjonene og offentlige myndigheter. Men fra og med 1979 mistet kvinneorganisasjonene sine representanter i rådet, som da besto av seks rådsmedlemmer. Leder og nestleder ble særskilt oppnevnt, og bare LO og NAF (nå NHO) ble tilbudt representasjon med ett medlem hver. Likestillingsrådet var administrativt underlagt Barne- og familiedepartementet frem til det ble nedlagt i 1997.

I St.meld. nr. 70 (1991–92) la regjeringen fram forslag til en omorganisering av Likestillingsrådet. Det fremgår her at Likestillingsrådet hadde spilt en sentral rolle i utviklingen av norsk likestillingspolitikk i 1970-årene.4 Men regjeringen mente at likestillingsrådets betydning både som dagsordensetter, myndighetenes rådgiver og overvåker og kontaktformidler mellom det offentlige og «grasrota» var blitt svekket i løpet av 1980- og 1990-årene.

Et offentlig utvalg som ble nedsatt våren 1994 for å gjennomgå det offentlige likestillingsapparatet fikk i oppdrag å vurdere Likestillingsrådets oppgaver, organisering og sammensetning og skissere alternative organisasjonsformer, se NOU 1995: 15 Et apparat for likestilling. Utvalgets flertall foreslo at Likestillingsrådet ble nedlagt, men at den faglige kompetansen i rådets sekretariat skulle videreføres i et faglig uavhengig likestillingssenter med et eget styre. I tillegg skulle det opprettes et kontaktutvalg for likestilling. I 1997 ble Kompetansesenter for likestilling etablert. Senteret endret senere navn til Likestillingssenteret. Likestillingssenteret var et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, administrativt underlagt Barne- og familiedepartementet, se nærmere omtale av Likestillingssenteret i kapittel 8.2.1.

Kontaktutvalg for likestilling ble oppnevnt i mars 1998. Dette var et forum der organisasjoner som arbeidet med kvinne-, manns- og likestillingspolitiske spørsmål ble invitert til å delta i en årlig eller halvårlig konferanse med likestillingsministeren. Utvalget skulle fungere idéskapende samtidig som det skulle gi organisasjonene anledning til å gi myndighetene tilbakemelding på den politikken som ble ført. Utvalget skulle også være en kanal for informasjon om likestillingsrelevante saker fra likestillingsministeren til organisasjonene og omvendt. Sekretariatsfunksjonen skulle ivaretas av departementet. Kontaktutvalget eksisterte bare i to år, og hadde i alt fire møter i løpet av 1998 og 1999.

I 2005 ble Likestillingssenteret nedlagt, men en del av oppgavene ble videreført gjennom etableringen av Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2006.

Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS)

Det som i dag finnes av faste strukturer for samarbeid mellom myndighetene og likestillingsorganisasjoner når det gjelder kjønn, er knyttet til en årlig kontaktkonferanse som arrangeres av paraplyorganisasjonen Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS).

FOKUS er et kompetanse- og ressurssenter for internasjonale kvinnespørsmål med vekt på informasjonsformidling og kvinnerettet utviklingssamarbeid. FOKUS ble formelt etablert i 1995 og består per februar 2010 av 76 kvinneorganisasjoner og kvinneutvalg i politiske partier, fagforbund, solidaritets- og bistandsorganisasjoner.5 FOKUS overordnede mål er å bidra til å bedre kvinners sosiale, økonomiske og politiske situasjon internasjonalt. FOKUS får hovedtyngden av sin økonomiske støtte fra Utenriksdepartementet og NORAD.

Den årlige kontaktkonferansen har som hovedformål å forberede og diskutere innspill til møter i FNs kvinnekommisjon. Et bredt spekter av organisasjoner som arbeider på likestillingsfeltet inviteres til konferansen hvert år. Kontaktkonferansen finansieres av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) med en halv mill. kr i året og inngår som en del av en samarbeidsavtale mellom FOKUS og BLD. I 2009 ble kontaktkonferansen organisert i samarbeid med BLD, Utenriksdepartementet (UD), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Reform- ressurssenter for menn. I Prop. 1 S (2010–2011) for BLD fremgår det at departementet i 2011 vil utvide kontaktkonferansen til å handle om alle diskrimineringsgrunnlag.

Utover den årlige kontaktkonferansen, som er rettet mot Norges internasjonale forpliktelser og FNs kvinnekommisjon, finnes det i dag ikke faste samråd mellom myndighetene og organisasjoner på likestillingsfeltet når det gjelder kjønnslikestilling. Den øvrige kontakten mellom organisasjoner og myndighetene finner sted i form av ad hoc møter.

Det vises for øvrig til at LDO har et brukerforum som skal være et tverrfaglig samarbeidsutvalg for erfaringsutveksling mellom LDO, interesseorganisasjoner og frivillige organisasjoner på feltet.

Andre kontaktutvalg og råd

Det finnes i dag altså ikke et eget kontaktutvalg for kjønnslikestilling mellom myndighetene og frivillige organisasjoner. Utvalget vil til sammenligning nedenfor redegjøre kort for andre kontaktforum/råd mv. som finnes mellom myndigheter og sivilsamfunn.

Statens seniorråd

Statens seniorråd ble opprettet i 1970 under navnet Rådet for eldreomsorgen. I 1985 ble navnet endret til Statens eldreråd og deretter i 2002 til Statens seniorråd. Navneendringene illustrerer hvordan rådet har utviklet seg og utvidet temaområder gjennom årene. I begynnelsen var det hovedsakelig rettet mot helse og omsorg for eldre. Senere er områder som kultur, arbeidsliv, deltakelse, bolig, IKT og universell utforming også blitt viktige for rådet.

Statens seniorråd er et rådgivende organ for offentlige myndigheter og institusjoner på nasjonalt nivå om forhold som gjelder seniorers aktivitet og deltakelse i samfunnet. Rådet består av 15 medlemmer som til sammen representerer bred samfunnsmessig erfaring, og som har spesiell innsikt i seniorers stilling i samfunnet. Med seniorer menes personer over 50 år. Inntil 1998 var alle rådets medlemmer representanter fra organisasjonslivet. I dag oppnevnes to medlemmer etter forslag fra Norsk pensjonistforbund mens resten oppnevnes av regjeringen. Oppnevnelsene gjelder for fire år. Rådet holder møter minst fire ganger i året. Departementer kan delta på møter der saker innen deres arbeidsområder behandles. Rådet hører administrativt under NAV. Sekretariatet til Statens seniorråd er bemannet med fire hele stillinger. Det er satt av om lag 4 mill. kr til drift av Statens seniorråd i 2011 (jf. tildelingsbrevet for Arbeids- og velferdsdirektoratet for 2011).

Ifølge mandatet for perioden 2010–2013 skal rådet:

• Gi anledning til drøftinger mellom rådets medlemmer og representanter for offentlige instanser og institusjoner om spørsmål av betydning for seniorers situasjon.

• Uttale seg om vesentlige spørsmål som gjelder seniorer.

• Innhente informasjon om behov, problemer og løsningsmåter lokalt og regionalt og sentralt for å kunne komme med initiativ og tilrådinger overfor offentlige instanser og institusjoner.

• Ha en veiviserfunksjon for publikum og private og offentlige instanser.

• Kunne drive utadrettet informasjon.

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM)

KIM er et uavhengig rådgivende organ for myndighetene i saker som omhandler personer med innvandrerbakgrunn. KIM har vært gjennom flere omorganiseringer siden opprettelsen i 1984. 1. januar 2010 fikk KIM ny struktur. Tidligere besto utvalget av personer med minoritetsbakgrunn i tillegg til faste representanter fra departementene, politiske partier og KS. I det nåværende KIM sitter det kun personer med minoritetsbakgrunn. KIM vil fortsatt invitere politikere og andre relevante parter til dialog, men disse partene har ikke fast plass i KIM. Hvem som inviteres avhenger av sakene som drøftes i utvalget.

Utvalgsperiodene i utvalget samsvarer med stortingsperiodene. KIM består av 23 medlemmer fra alle fylkene i Norge, i tillegg til utvalgsleder. KIMs medlemmer oppnevnes av regjeringen etter forslag fra minoritetsorganisasjoner. Hvert fylke har et medlem i KIM og inntil tre varamedlemmer i utvalget. Unntakene er Oslo og Akershus: Oslo har fire medlemmer og inntil åtte varamedlemmer, og Akershus har to medlemmer og inntil fire varamedlemmer. Medlemmene i KIM skal representere bredden i innvandrerbefolkningen. Fra oktober 2009 har det overordnede ansvaret for KIM ligget hos Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). KIMs sekretariat på seks personer holder til i Oslo og er administrativt under Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). I 2011 fikk KIM omlag 6 mill. kr til drift over statsbudsjettet (Prop. 1 S (2010–2011) for BLD, side 64–65).

KIM møtes minimum fire ganger i året. Utvalget kan invitere departementene til sine møter når tema som faller innenfor departementenes ansvarsområder behandles.

I følge mandatet for 2010–2013 skal KIM ha følgende kjerneoppgaver:

• Avgi høringsuttalelser på saker som angår utvalgets saksfelt.

• Gi råd og komme med innspill til politiske og administrative myndigheter, Stortinget, institusjoner, organisasjoner mfl.

• Være synlig i offentligheten og bidra i samfunnsdebatten rundt spørsmål knyttet til migrasjon, integrering og inkludering.

• Arrangere regionale aktiviteter, og minst to landsomfattende konferanser i løpet av perioden, blant annet for å styrke kontakten mellom KIMs medlemmer og lokale innvandrerorganisasjoner og miljøer. De regionale aktivitetene kan arrangeres i samarbeid med IMDIs regionkontorer og /eller andre lokale samarbeidspartnere.

• KIM står fritt til å ta opp de sakene de selv ønsker. Kim har anledning til å arrangere møter, seminarer, konferanser etc. der myndighetene og andre inviteres.

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede (SRLF)

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede er et uavhengig, rådgivende organ for offentlige instanser og institusjoner. Rådet skal bidra med innspill til sentrale myndigheters arbeid for at kunnskap om og deltagelse og likestilling på alle samfunnsområder kan bli ivaretatt for personer med nedsatt funksjonsevne. Rådet ble opprettet første gang i 1969, den gang som Rådet for omsorgen for funksjonshemmede. Siden den gang har rådet endret sin arbeidsform, navn og sammensetning. Frem til 1999 representerte lederne i rådet et politisk parti fra regjeringen. Siden den gang har rådet blitt ledet av personer med bred faglig erfaring på feltet.

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede møtes minst fire ganger i året. Rådet har til sammen 14 medlemmer som representerer bred erfaring og innsikt i barrierer personer med nedsatt funksjonsevne møter i samfunnet. Fem av medlemmene er oppnevnt etter forslag fra organisasjoner for personer med funksjonsnedsettelse. Rådet skal være regjeringens kompetanseorgan på politikk for likestilling av personer med funksjonsnedsettelser. Rådet hadde i 2010 et sekretariat på til sammen 5,8 årsverk. Siden juni 2010 er rådet administrativt tilknyttet Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). I 2011 fikk Statens råd for likestilling av funksjonshemmede 1 mill. kr til drift av rådet. Lønnsutgifter til sekretariatet blir dekket over budsjettet til Bufdir.

I følge mandatet har Statens råd for likestilling av funksjonshemmede følgende kjerneoppgaver:

• Gi anledning til drøftinger mellom rådets medlemmer og representanter for offentlige instanser og institusjoner om spørsmål av betydning for likestilling av funksjonshemmede.

• Uttale seg om spørsmål det blir forelagt.

• Innhente informasjon om behov, problemer og løsningsmåter lokalt og regionalt og sentralt for å kunne komme med initiativ og tilrådinger overfor offentlige instanser og institusjoner.

• Kunne drive utadrettet informasjon.

Konsultasjon med samiske organisasjoner

Det finnes ingen fast konsultasjonsordning direkte mellom statlige myndigheter på nasjonalt nivå og samiske organisasjoner. Det er Sametinget som har dialog med disse organisasjonene. Sametinget, som er en folkevalgt forsamling for samer i Norge, ble opprettet i 1989 i tråd med Samelovens bestemmelser. Det er også Sametinget som forvalter tilskudd til samiske organisasjoner.6

Kontaktforum mellom nasjonale minoriteter og myndighetene

I 2003 ble Kontaktforum mellom statlige myndigheter og nasjonale minoriteter7 arrangert for første gang. Forumet har som mål og møtes en gang per år. Kontaktforumet kom i stand etter oppfordring fra Europarådet, og skal bidra til synliggjøring, dialog og innspill til myndighetene fra organisasjoner som representerer ulike nasjonale minoriteter (Nytt om nasjonale minoriteter 2006). Dette er ikke et kontaktforum med et eget sekretariat, men årlige møter mellom departementer og organisasjoner til nasjonale minoriteter. Møtene ledes av politisk ledelse i Fornyings,- administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). Andre departementer inviteres til å delta på møtene og legge frem saker på eget ansvarsområde.

7.2.2 Tilskuddsordninger på likestillingsfeltet

Påvirkningsmulighetene som ligger hos frivillige organisasjoner må sees i sammenheng med de økonomiske ressursene organisasjonene har til rådighet. Myndighetene forvalter ulike tilskuddsordninger som frivillige organisasjoner kan søke om for å drive sin virksomhet. Tilskuddsordningene kan grovt sett deles inn i to ulike kategorier: Driftsstøtte som går til organisasjoners daglige drift, og prosjektstøtte som bindes til virksomhetenes konkrete arbeid og prosjekter.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) forvalter flere tilskuddsordninger som bidrar til å fremme likestilling. Kun en av tilskuddsordningene har kjønnslikestilling som eksplisitt formål: Tilskudd til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner. Denne omtales nærmere nedenfor. Som sammenligningsgrunnlag vises det kort til andre tilskuddsordninger som BLD forvalter som er knyttet til spørsmål vedrørende barn og unge, innvandrere, personer med funksjonsnedsettelser og lesbiske, bifile, homofile og transpersoner. Videre vises det kort til tilskuddsordninger som Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet forvalter til nasjonale minoriteter og Sametingets tilskuddsordning til frivillige organisasjoner.

Tilskudd til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner

Målet med tilskuddsordningen er å bidra til debatt, økt kunnskap og synliggjøring av familie- og likestillingspolitiske tema (Prop. 1 S (2010–2011) for BLD, side 97). Ordningen skal legge til rette for at de frivillige organisasjonene kan supplere og korrigere det offentlige familie- og likestillingspolitiske arbeidet, utvikle demokratiet, skape deltakelse og bidra til kunnskap, debatt og holdningsendringer (Rundskriv Q 17/11). Tilskuddsordningen blir forvaltet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Tilskuddsordningen(e) blir benyttet til tiltak og prosjekter (aktivitetstilskudd) og til driftstilskudd til frivillige organisasjoner. Det er i budsjettet for 2011 satt av 4, 636 mill. kr til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner under kap. 846, post 70. I 2011 evaluerte Institutt for samfunnsforskning tilskuddsordningene til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner.8 I evalueringen ble det vist til at i alt 18 organisasjoner mottok driftstilskudd mens 15 fikk aktivitetstilskudd i 2010. Et vilkår for driftstilskudd er at mottakerne skal ha familie- og likestillingsarbeid som sin kjernevirksomhet. En «streng» fortolkning av dette kriteriet tilsier at slike mål må være eksplisitt nevnt i organisasjonenes statutter for å være innfridd. Evalueringen viste at sju av 15 mottakere av driftsstøtte over post 70 ikke tilfredsstilte dette kriteriet.9 Evalueringen fant også at sammenslutninger med få medlemmer er mer avhengige av statlig driftsstøtte for sin eksistens enn store, som får mer midler fra kontingenter og kommersielle kilder. Samtlige mottakere av driftsstøtte tilfredsstilte kravene om status som frivillig organisasjon med 50 betalende medlemmer som nedre terskel, jf. tabell 7.1 som viser oversikt over organisasjonene som fikk driftstilskudd.

Evalueringen peker blant annet på at de «klassiske» kvinnepolitiske aktørene har fått selskap av organisasjoner med en sterkere brukerorientering, der kunnskapsformidling nedover i rekkene står mer sentralt enn utadrettet, politisk aktivitet. Felles for de «klassiske» kvinnepolitiske aktørene er at alle har forholdsvis lave medlemstall. I 2009 hadde Kvinnefronten 266 medlemmer, Kvinnegruppa Ottar hadde 559 og Norsk kvinnesaksforening 347. Organisasjonene med høyest medlemstall i 2009 var Norges bygdekvinnelag med 14 257 medlemmer, Norsk Kvinne- og familieforbund med 5015 medlemmer. Norske kvinners sanitetsforening hadde 52 297 medlemmer i 2009.10

Aktivitetstilskuddet ble, ifølge evalueringen, fordelt ut fra vurderinger av aktivitetens innhold, med et relativt stort rom for skjønn fra tilskuddstildelers side. En relativt stor andel av aktivitetstilskuddene dreide seg om formidling av informasjon, kunnskap og kultur.

Andre tilskuddsordninger

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har det overordende forvaltningsansvaret for en rekke tilskuddsordninger som bidrar til å fremme likestilling knyttet til andre diskrimineringsgrunnlag enn kjønn, selv om likestilling ofte ikke eksplisitt fremgår i tilskuddsordningenes formål.11

BLD forvalter Tilskudd til innvandrerorganisasjoner og annet frivillig virke som i budsjettet for 2011 beløper seg til om lag 48,5 mill. kr (se kapittel 821, post 71 i BLDs Prop. 1 S 2010–2011). Tilskuddsordningen består av fire delordninger: 1) Tilskudd til frivillig virksomhet i lokalsamfunn som medvirker til deltakelse, dialog og samhandling (15,6 mill. kr). Tilskuddet går både til driftsstøtte og til tiltak. Hoveddelen av tilskuddet blir fordelt av fylkeskommunene. 2) Tilskudd til drift av landsdekkende organisasjoner på innvandrerfeltet som arbeider landsomfattende og/eller med problemstillinger av nasjonal karakter (14 mill. kr pluss 0,3 mill. kr til kontakt mellom innvandrerorganisasjoner og myndighetene). 3) Tilskudd til frivillige organisasjoners holdningsskapende/forebyggende arbeid mot tvangsekteskap (10 mill. kr) og 4) Informasjons- og veiledningstiltak rettet mot innvandrere (7,06 mill. kr).

I statsbudsjettet for 2012 foreslår regjeringen å opprette en ny støtteordning som gir direkte driftsstøtte til ressursmiljøer på integreringsfeltet. Forslaget innbærer at støtteordningen til landsdekkende organisasjoner faller bort.

Videre kan det vises til at BLD forvalter Tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner som i 2011 beløper seg til 161,4 mill. kr, se kap. 847, post 70 i BLDs Prop. 1 S (2010–2011). Målet med ordningen er å gi de funksjonshemmedes organisasjoner styrket mulighet til å drive interessepolitisk arbeide, og yte service til sine medlemmer. Ordningen skal i tillegg bidra til å styrke paraplyorganisasjonene Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO) sine muligheter til å drive interessepolitisk arbeid og service til medlemsorganisasjonene.

BLD forvalter også driftstilskudd til homopolitiske organisasjoner og tilskudd til prosjekter i regi av disse. I budsjettet for 2011 beløper dette seg til i overkant av 9 mill. kr, se kapittel 846, post 72 i BLDs Prop. 1 S (2010–2011).

BLD forvalter også tilskudd til Barne- og ungdomsorganisasjoner. Formålet er å legge til rette for barn og ungdoms deltakelse. Tilskuddet er i 2011 på om lag 100 mill. kr.

Tilskudd til nasjonale minoriteter ligger under Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). Tilskuddsordningen har som mål å støtte virksomhet som bidrar til aktiv samfunnsdeltakelse, sikrer like muligheter og motvirker diskriminering. Tilskudd over ordningen gis som grunnstøtte til organisasjoner som representerer de nasjonale minoritetene, men også som prosjektstøtte til ulike prosjekter som formidler kunnskap om situasjonen for minoritetsgruppene, dokumenterer diskriminering og til holdningsskapende arbeid, selvhjelpsvirksomhet og kontakt og samarbeid mellom nasjonale minoriteter. Tilskudd til nasjonale minoriteter er i statsbudsjettet 2011 på 5,8 mill. kr., se kap. 1540, post 70 i FADs Prop. 1 S (2010–2011).

Sametinget forvalter tilskudd til samiske organisasjoner, herunder samiske hovedorganisasjoner, samiske grenseoverskridende organisasjoner, samiske kultur- og ungdomsorganisasjoner, samiske næringsorganisasjoner og samiske likestillingsorganisasjoner. I 2011 er tilskuddet til samiske likestillingsorganisasjoner på 300 000 kr.

Det har ligget utenfor utvalgets mandat å vurdere nærmere hvorvidt mottakerne av de ovenfornevnte tilskuddsordningene har likestilling mellom kjønn som et av flere tema innenfor organisasjonenes innsatsområder og tiltak. Utvalget er imidlertid kjent med at noen av organisasjonene har en flerdimensjonal tilnærming i sitt arbeid, selv om kjønnslikestilling ikke er et eksplisitt formål under tilskuddsordningene.

7.2.3 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere ulike modeller for å ivareta samarbeid og dialog mellom offentlige myndigheter og sivilt samfunn på likestillings- og diskrimineringsområdet.

Gjennomgangen overfor viser at det i dag mangler faste strukturer for kontakt mellom myndighetene og organisasjonene på likestillingsfeltet (kjønn), og videre, at de statlige tilskuddene til frivillige organisasjoner på dette feltet er svært lave. Dette blir særlig tydelig når vi sammenligner med arbeidet som skjer knyttet til andre grunnlag som nedsatt funksjonsevne og etnisitet.

Etter utvalgets vurdering er det stadig viktig å legge godt til rette for at frivillige organisasjoner kan ha en offentlig stemme i likestillingsdebatten, og være både inspirasjonskilde for, og et korrektiv til, offentlige myndigheters likestillingsarbeid. Frivillige organisasjoner innehar viktig faglig kompetanse på sitt interesseområde, som myndighetene har behov for å kjenne til.

En viktig premiss som ligger til grunn for forslagene er å ivareta frivillige organisasjoners selvstendige og uavhengige rolle vis- a- vis offentlige myndigheter.

Dersom myndighetene ønsker dialog med frivillig sektor når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn, må rammebetingelsene for dette samarbeidet åpenbart bedres.

Utvalget foreslår to tiltak for å styrke samarbeidet mellom myndighetene og frivillige organisasjoner:

• Opprette et kontaktutvalg for kjønnslikestilling.

• Øke driftsstøtten til organisasjoner som arbeider med kjønnslikestilling.

Kontaktutvalg for likestilling

Utvalget mener det er behov for faste strukturer for kontakt mellom myndighetene og frivillige organisasjoner utover den årlige kontaktkonferansen som avholdes i forbindelse med forberedelser til FNs kvinnekommisjon (Commission on the Status of Women, CSW). Det bør etter utvalgets vurdering arrangeres jevnlige møter mellom myndighetene og frivillige organisasjoner i spørsmål knyttet til kjønnslikestilling. Dersom slike dialogmøter skal fungere etter hensikten kreves det god forberedelse av saker som skal drøftes, og organisasjonene må selv få mulighet til å sette dagsorden. Det bør derfor opprettes et kontaktutvalg for kjønnslikestilling, med et eget sekretariat.12

Utvalget foreslår at det etableres et uavhengig kontaktutvalg for kjønnslikestilling, bestående av representanter fra frivillige organisasjoner og aktører på likestillings- og diskrimineringsfeltet. Kontaktutvalget skal primært være en kanal for dialog mellom frivillige organisasjoner og myndighetene. Et slikt kontaktutvalg vil bestå av representanter fra frivillige organisasjoner på likestillingsfeltet, fortrinnsvis organisasjoner som arbeider for å fremme likestilling mellom kjønn. For å sikre en flerdimensjonal tilnærming til likestilling i utvalgets arbeid, bør også frivillige organisasjoner som har sin likestillingsinnsats primært knyttet til andre grunnlag, men som ser dette i lys av kjønn, gis mulighet til å være representert i utvalget.

Myndighetenes behov for dialog med enkeltpersoner med ekspertise på feltet kan ivaretas på annen måte.

Hovedoppgaver for kontaktutvalget vil være:

• Avgi høringsuttalelser på saker av særlig relevans for likestilling.

• Gi råd og komme med innspill til politiske og administrative myndigheter og Stortinget mfl.

• Være synlig i offentligheten og bidra i samfunnsdebatten rundt spørsmål knyttet til likestilling.

• Arrangere nasjonale aktiviteter på likestillingsfeltet, eksempelvis årlige konferanser om likestilling.

Kontaktutvalget for likestilling bør også fungere som et forum hvor myndighetene tar opp og får innspill til likestillingspolitiske tema og problemstillinger.

Kontaktutvalget bør ha et eget sekretariat som kan forberede møtene og som kan tilrettelegge for kontakten mellom myndighetene og utvalget. En slik sekretariatsfunksjon for kontaktutvalget kan administrativt knyttes til et direktorat for likestilling jf. kapittel 6. Utvalget kan invitere departementene til møter når tema som faller innenfor deres ansvarsområde skal behandles.

Økt økonomisk støtte til likestilingsorganisasjoner (kjønn)

Likestillingsorganisasjonene kan i dag i liten grad basere sine inntekter og aktiviteter på medlemsavgifter. Mange av dagens likestillingsorganisasjoner har lave medlemstall. Økt støtte til frivillige organisasjoner som arbeider for å fremme kjønnslikestilling vil være et viktig tiltak for å øke disse organisasjonenes muligheter til å sette dagsorden i sentrale likestillingsspørsmål og kunne være en aktiv pådriver for offentlig politikkutforming.

Offentlige myndigheter kan, som en prøveordning, etablere en ny tilskuddsordning som kan stimulere til aktivitet i frivillige organisasjoner knyttet til flerdimensjonalt likestillingsarbeid. Dette vil også være i tråd med europeiske anbefalinger på feltet. I rapporten Tackling Multiple Discrimination – Practices, policies and laws fra EU kommisjonen (2007) anbefales det at myndighetene støtter og oppmuntrer til at det etableres frivillige organisasjoner som jobber på tvers av grunnlag. I tillegg anbefales det at det legges til rette for dialog mellom politikkutviklere og organisasjoner som dekker flere grunnlag, og at det gis støtte til nettverk for «peer learning» mellom organisasjoner som arbeider på tvers av grunnlag og organisasjoner som arbeider med et grunnlag, jf. anbefaling nr. 7 i rapporten.

Et eksempel på en aktør som har som uttalt mål å arbeide for likestilling på tvers av grunnlag er Menneskerettsalliansen13. Menneskerettsalliansen er en uavhengig allianse som arbeider for fulle menneskerettigheter for alle ut fra det grunnleggende prinsippet at: Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven (www.menneskerettsalliansen.no).

7.3 Samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet

Utvalget er bedt om å drøfte ulike modeller for å ivareta samarbeid og dialog mellom offentlige myndigheter og partene i arbeidslivet på likestillings- og diskrimineringsområdet. Organisasjonene i arbeidslivet er omfattet av aktivitets- og redegjørelsesplikten etter likestillingsloven mfl. Aktivitetsplikten innebærer at arbeidslivets organisasjoner skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering når det gjelder kjønn, etnisitet, religion og funksjonsnedsettelse. Plikten gjelder både som arbeidsgiver og innenfor organisasjonenes arbeidsområder.

Utvalget redegjør her nærmere for sentrale samarbeidsfora mellom partene i arbeidslivet og myndighetene av særlig relevans for arbeidet med likestilling. Utvalget har innenfor tidsrammen for arbeidet med denne utredningen ikke kunnet utrede partenes betydning for utvikling av arbeidet med likestilling i arbeidslivet. Hvordan partene konkret arbeider med likestillingsspørsmål er heller ikke utredet i sin fulle bredde. Utvalget vil likevel gi noen eksempler på hvordan hovedorganisasjonene arbeider med likestilling.

På arbeidstakersiden er man i Norge organisert gjennom fire hovedorganisasjoner i tillegg til noen mindre frittstående forbund. Hovedarbeidstakerorganisasjonene er Landsorganisasjonen (LO), Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio), Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikerne. Arbeidsgiversiden er representert med fire hovedorganisasjoner (i tillegg til staten som arbeidsgiver ved Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet). Disse fire er Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Arbeidsgiverforeningen Spekter, Hovedorganisasjonen Virke (tidligere HSH) og Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS).

Utvalget gir til slutt en vurdering av hvordan samarbeidet mellom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) som har det overordnede ansvaret for regjeringens likestillingspolitikk, og partene i arbeidslivet kan styrkes.

7.3.1 Sentrale samarbeidsorganer mellom myndighetene og partene

I Norge er det lange tradisjoner for partssamarbeid. Lønnsdannelsen kjennetegnes av sterk grad av koordinering mellom organisasjoner på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og myndighetene (NOU 2008: 6, side 79). Den norske organisasjonsgraden er høyere enn i mange andre europeiske land, men betydelig lavere enn i de øvrige nordiske landene.

Regjeringens Kontaktutvalg med organisasjonene i arbeidslivet og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene er viktige fora for det inntektspolitiske samarbeidet mellom myndighetene og partene. Partene i arbeidslivet og myndighetene inngikk i 2001 en Intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Denne avtalen er videreført frem til i dag. Avtalen drøftes mellom partene og myndighetene i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd.

I perioden 1995 til 2001 eksisterte det et Forum for likestilling i arbeidslivet. Formålet med forumet var dialog mellom partene i arbeidslivet og likestillingsministeren. Forum for likestilling i arbeidslivet møttes to til tre ganger i året frem til det ble nedlagt. Barne-, likestillings- og inkluderingsministerens kontakt med partene har senere blitt videreført gjennom enkeltstående møter i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd.

Regjeringens kontaktutvalg med organisasjonene i arbeidslivet

Kontaktutvalget mellom regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet er et inntektspolitisk samarbeidsorgan som startet i 1962. Kontaktutvalget ledes av statsministeren og består av LO, YS, Unio, Akademikerne, NHO, Virke, Spekter, KS, Norges Bondelag/Norges Bonde- og Småbrukarlag og Norges Fiskarlag. I tillegg deltar aktuelle departementer avhengig av møtetema. Kontaktutvalget har møter to ganger i året, ett om høsten i forbindelse med fremleggingen av statsbudsjettet og ett foran inntektsoppgjørene om våren. Likestilling er ikke et eget tema på møtene i Kontaktutvalget, men tas eventuelt opp gjennom saker som er relevante i lønnsoppgjørene.

Konsultasjonsordningen mellom regjeringen og KS

Konsultasjonsordningen mellom regjeringen og KS startet i 2001 som dialogforum for makroøkonomiske forhold og enkeltsaker knyttet til det økonomiske opplegget for kommunesektoren i statsbudsjettet. Det er også rom for å bringe inn andre saker med stor betydning for kommunesektoren. Konsultasjonsordningen skal fremme samarbeid mellom regjeringen og kommunesektoren ved KS, og har som mål å fremme politisk og administrativ kontakt. Den politiske kontakten er konsentrert til fire årlige konsultasjonsmøter. Hvert av møtene er gitt særskilte tema. De fire konsultasjonsmøtene er plassert på viktige tidspunkter når de gjelder regjeringens arbeid med statsbudsjettet for kommende år.

Gjennom konsultasjonsordningen har KS og regjeringen for eksempel blitt enige om et systematisk samarbeid om barnevernet gjennom en avtale mellom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og KS. Avtalen skal blant annet legge til rette for et bedre samarbeid om barnevernet mellom stat og kommune og bidra til kvalitetsutvikling.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har også innledet møter med KS om krisesentrene, dette samarbeidet er foreløpig ikke forankret i avtale. Videre har BLD innledet et samarbeid med KS for å bidra til at den statlige ordningen med å innkalle minst én kvalifisert søker med etnisk minoritetsbakgrunn til intervju ved ansettelser i større grad også tas i bruk i det kommunale rekrutteringsarbeidet.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU)

I det tekniske beregningsutvalget for inntekstoppgjørene (TBU) er alle de åtte hovedorganisasjonene i arbeidslivet representert. I tillegg møter Arbeidsdepartementet, Finansdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Statistisk sentralbyrå. Teknisk beregningsutvalg startet i 1967 og ledes av en uavhengig leder. Mandatet til TBU er å legge frem best mulig tallmessig bakgrunnsmateriale til inntektsoppgjørene i form av to rapporter hvert år; en foreløpig utgave i februar, og en endelig utgave i slutten av mars som inneholder oversikter over lønns- og inntektsutviklingen, prisutviklingen inkludert en prisprognose for inneværende år og utviklingen i konkurranseevnen. TBU produserer tall og fakta på likelønn og inntektsforskjeller mellom menn og kvinner i sine rapporter. Utvalget legger også frem en oppsummerende rapport om lønnsoppgjørene inkludert statistikk for lønns- og inntektsfordelingen.

Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd

Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd ble opprettet i 2004 som Arbeidslivspolitisk råd, et samarbeidsforum mellom statsråden for arbeidslivspolitikk og lederne for de åtte største partene i arbeidslivet. Rådet ble utvidet i 2009 til også å omfatte pensjonspolitiske spørsmål, derav navnet Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. I rådet møter de åtte hovedorganisasjonene i arbeidslivet. I tillegg til partene møter arbeidsministeren fast, staten som arbeidsgiver er representert ved Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). Direktoratet for arbeidstilsynet og Arbeids- og velferdsetaten (NAV) er også representert på møtene. Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren møter vanligvis én til to ganger i året. Ved disse møtene er likestilling og inkludering et av flere temaer som kan tas opp. Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd er et drøftende organ som ikke fatter beslutninger, derfor foreligger det heller ikke offentlige referater fra møtene. En av de viktigste sakene som drøftes i rådet er Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), som drøftes i rådet hvert halvår. Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd følger opp IA-avtalen i diverse arbeidsgrupper og faggrupper.

Den første IA- avtalen ble undertegnet i 2001. Samarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv er nå inne i sin tredje avtale. Dagens IA-avtale gjelder fra 1. mars 2010 til 31. desember 2013 og er inngått mellom regjeringen ved arbeidsministeren og de åtte hovedorganisasjonene. IA-avtalens overordnede mål er å forebygge og redusere sykefravær, styrke jobbnærværet og bedre arbeidsmiljøet, samt hindre utstøting og frafall i arbeidslivet.

De overordnede og nasjonale målene i IA-avtalen er operasjonalisert i tre delmål:

1. Reduksjon av sykefraværet med 20 prosent i forhold til nivået i andre kvartal 2001. Dette innebærer at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal overstige 5,6 prosent.

2. Økt sysselsetting av personer med redusert funksjonsevne. De konkrete målene fra tidligere tilleggsavtaler videreføres.

3. Yrkesaktivitet etter fylte 50 år forlenges med seks måneder. Med dette menes en økning sammenlignet med 2009 i gjennomsnittlig periode med yrkesaktivitet for personer over 50 år. (Fra Intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv 2010–2013).

Videre har avtalen en rekke mål og forpliktelser på virksomhetsnivå. Det er inngått avtale om konkrete forpliktelser for arbeidsgiverne og arbeidstakerne, partene i arbeidslivet og myndighetene. NAVs arbeidslivssentre, som er plassert i hvert fylke, ble etablert i 2002 som følge av IA-avtalen. Arbeidslivssentrene er ressurs- og kompetansesentre for et inkluderende arbeidsliv og følger opp virksomheter med IA-avtale.

På oppdrag fra Arbeidsdepartementet gjorde SINTEF en helhetlig evaluering av IA-avtalen (2001–2009). I rapporten fra SINTEF kommer det frem at det er økt fokus på IA i virksomheter både med og uten IA-avtale. I tillegg kommer det frem at IA-virksomhetene i stor grad har fulgt opp sin del av avtalen.

Evalueringen viser at nasjonale mål kun er innfridd for delmål 3, der forventet pensjonsalder har økt med et halvt år. IA-avtalen har fungert for dårlig når det gjelder å inkludere personer utenfor arbeidslivet (delmål 2) og reduksjonen av sykefraværet var ikke stor nok til å oppfylle delmål 1. IA-avtalen ser ut til å ha fungert best i privat sektor, noe som sees i sammenheng med ulike forutsetninger for å drive inkluderingsarbeid i ulike sektorer.

Evalueringen slår fast at det er særlig blant menn at sykefraværet har gått ned og forventet pensjonsalder økt. Derfor anbefaler SINTEF at kjønnsperspektivet i avtalen diskuteres. I tillegg mener SINTEF at politikere og andre har vært for utålmodige når det gjelder effektene på sykefraværsutviklingen og forventet pensjonsalder. SINTEF understreker i sin evaluering at de samfunnsøkonomiske gevinstene, selv med marginale endringer i sykefraværet og forventet pensjonsalder, er betydelige.

Også andre samarbeidsområder mellom myndighetene og partene i arbeidslivet enn IA- avtalen har blitt forankret i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Utvalget kan for eksempel vise til et samarbeid om å øke rekrutteringen av personer med ikke-vestlig bakgrunn i arbeidslivet. Arbeidet med dette startet i 2006. Samarbeidet resulterte blant annet i Mangfoldsløftet som innebar at det ble iverksatt lokale samarbeidsprosjekter i Fredrikstad, Skien og Søndre Nordstrand i Oslo med deltakere fra kommunene, NAV og partene i arbeidslivet for å sikre økt rekruttering av personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn (avsluttet i 2010). Videre ble nettportalen www.mangfoldsportalen.no lansert i mars 2009. Portalen retter seg mot arbeidsgivere, tillitsvalgte og opplærings- og HR-ansvarlige i virksomheter i offentlig og privat sektor med informasjon og veiledning om rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn, samt om mangfoldsarbeid. Gjennom partssamarbeidet ble det også utviklet et nettbasert opplæringsprogram for ledere og tillitsvalgte i offentlig og privat sektor, som er tilgjengelig på mangfoldsportalen.

Et annet eksempel på samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet som er forankret i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, er samarbeid om utforming av mål og tiltak i regjeringens Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering (2009–2012) og oppfølging av disse. Dette samarbeidet har blant annet resultert i:

• En veileder for arbeidslivet om aktivitets- og redegjørelsesplikten.

• En holdningsundersøkelse blant arbeidsgivere og tillitsvalgte.

• Igangsetting av prosjekt i virksomheter for å fremme likestilling.14

Annet samarbeid mellom partene og myndighetene

Det finnes ingen fullstendig oversikt over alle departementer og direktoraters samarbeid med partene. En rekke departementer og direktorater samarbeider med partene i arbeidslivet på sine ansvarsområder. Slikt samarbeid kan dreie seg om fast eller mer uformelt samarbeid. Det samarbeides blant annet om enkeltprosjekter, handlingsplaner, seminarer og konferanser mv. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har blant annet bilaterale og uformelle møter med KS, og har samarbeidet med partene i 2010/2011 om konferanser om familievennlig arbeidsliv. Partene i arbeidslivet samarbeider også med myndighetene om utdeling av Mangfoldsprisen. Hensikten med prisen er å gi oppmerksomhet til de gode eksemplene på etnisk mangfold i arbeidslivet, for slik å gi kunnskap og inspirasjon til andre.

7.3.2 Eksempler på likestillingsarbeid i regi av partene

Likestillingsarbeidet til hovedorganisasjonene kan grovt sett deles inn i to: Det arbeidet som partene legger inn i forbindelse med lønnsforhandlinger, og det likestillingsarbeidet som partene initierer overfor egne medlemmer og i form av politisk påvirkning.

Det foreligger ingen fullstendige oversikter over likestillingsarbeidet til hovedorganisasjonene i arbeidslivet. En del av likestillingsarbeidet hos partene iverksettes gjennom kurs, opplæring og rådgivning fra hovedorganisasjon til underliggende virksomheter. 15

I dette avsnittet presenteres noen eksempler på likestillingsarbeid i regi av partene. Flere av organisasjonene har utarbeidet rammeavtaler for likestilling i sine hovedavtaler, for eksempel i hovedavtalen mellom NHO og LO, og hovedavtalen mellom YS og Virke. Flere av arbeidsgiverorganisasjonene har iverksatt konkrete lederrekrutterings- eller mentorprosjekter som Female Future og Global Future (NHO) og Womentor (Virke). Virke har samarbeid med LO/HK og ser nærmere på oppfølging av- og tilrettelegging for gravide i varehandelen. KS har gjennomført et prosjekt, kalt Gjennomslag, for å øke andelen kvinner i kommunal toppledelse, og gjennomfører en rekke FoU-prosjekter på kjønnslikestillingsområdet. KS har som mål å oppnå en balansert/lik fordeling av kvinner og menn i rådmannsstillinger innen 2015. I 2011 inngikk Spekter en forpliktende avtale med Fagforbundet som skal redusere deltid og bedre kompetansen blant sykehusansatte.

Arbeidstakerorganisasjonene har likestilling som egne politikkfelt og har i større grad egne likestillingsansvarlige i sekretariatene enn arbeidsgiversiden. LO har for eksempel et eget likestillings- og familieutvalg som møtes seks ganger i året. Tilsvarende utvalg finnes også på regionalt og lokalt nivå. LO har i samarbeid med Krisesentersekretariatet, Hvitt bånd og Reform - ressurssenter for menn utgitt en brosjyre om menns vold mot kvinner. YS har en egen rådgiver på likestillingsfeltet og et eget likestillingsråd. YS arbeider med likestilling på flere grunnlag, og deler årlig ut en likestillingspris. Formålet med prisen er å stimulere til økt innsats i arbeidet for å fremme likestilling og like muligheter for alle, uansett kjønn, alder eller minoritetstilknytning (for eksempel etnisitet, seksuell orientering eller nedsatt funksjonsevne). Unio definerer også likestilling under en egen fane på sine nettsider, og arbeider blant annet med likestilling knyttet til spørsmål om likelønn og arbeidsvilkår. En del av arbeidet blir også gjennomført hos medlemsforbundene. Akademikerne arbeider med kjønnslikestilling knyttet til det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og utdanningsvalg.

Unio, Akademikerne, YS, Spekter og Virke har alle utelukkende sentrale strukturer. KS, LO og NHO har derimot regionale organisasjonsledd. Uavhengig av om en organisasjon har sentral eller regional struktur blir mye av det aktive likestillingsarbeidet gjennomført av medlemsforbund eller medlemsbedrifter.

7.3.3 Utvalgets vurderinger og forslag

Etter at Forum for likestilling i arbeidslivet ble lagt ned ved starten av 2000-tallet har det ikke vært en egen møteplass på kjønnslikestillingsfeltet mellom arbeidslivets parter og myndighetene. Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren deltar 1-2 ganger i året i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, når spørsmål knyttet til likestilling diskuteres. Etter utvalgets vurdering fremstår det etablerte samarbeidet mellom partene og myndighetene når det gjelder kjønnslikestilling som svært begrenset. Både i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd og i regjeringens Kontaktutvalg med partene i arbeidslivet blir viktige arbeidslivsspørsmål som lønn, deltid, sykefravær, arbeidstid og lignende diskutert. Evalueringen av IA-avtalen etterspurte et tydeligere kjønnsperspektiv i avtalen (SINTEF 2009). På bakgrunn av dette mener utvalget at det er behov for et sterkere likestillingsperspektiv i arbeidslivssaker, og flere og sterkere kontaktpunkter mellom likestillingsministeren og partene i arbeidslivet.

Utvalget vil under skissere to modeller for å styrke samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet på likestillings- og diskrimineringsområdet.

En arbeidsgruppe for likestilling under Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd

Det er mulig å etablere en arbeidsgruppe under Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd som arbeider med likestilling med hovedmål om å bidra til oppfølging av aktivitets- og redegjørelsesplikten i diskrimineringslovgivningen. I en slik arbeidsgruppe er det naturlig at BLD er representert. Utvalget mener imidlertid at det er en fare for at likestillingspolitiske tema ikke vil gis tilstrekkelig prioritet om det forankres i en egen gruppe under Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Dette rådet anses primært som arbeidsministerens forum for dialog med partene.

Et forum for likestilling i arbeidslivet

Utvalget foreslår derfor at det etableres et nytt forum for likestilling i arbeidslivet, der likestilling er hovedtema i dialogen mellom myndighetene og de åtte hovedorganisasjonene i arbeidslivet.

Selv om det er lange tradisjoner for partsamarbeid i Norge, er det etablerte samarbeidet mellom partene og myndighetene når det gjelder kjønnslikestilling begrenset. Utvalget mener at det er behov for flere og sterkere kontaktpunkter mellom likestillingsministeren og partene i arbeidslivet, for å sikre at et likestillingsperspektiv ivaretas i alle arbeidslivspolitiske spørsmål. Arbeidslivets parter har førstehåndskjennskap til hvordan arbeidslivet fungerer og bør derfor være en sentral dialogpartner for likestillingsministeren i arbeidet med å fremme likestilling i arbeidslivet generelt, og når det gjelder utviklingsarbeid knyttet til aktivitets- og redegjørelsesplikten spesielt. Dette bør omfatte sentrale likestillingspolitiske tema som mangfoldsrekruttering, retten til likelønn, arbeidstid, ufrivillig deltid, seksuell trakassering og diskrimineringsvern.

Et nytt forum for likestilling mellom myndighetene og partene i arbeidslivet skal ivareta et helhetlig og flerdimensjonalt perspektiv på arbeidet for å fremme likestilling i arbeidslivet og bidra til kunnskapsutvikling på feltet. Forum for likestilling bør være en pådriver for at likestillingsperspektivet også integreres i de øvrige samarbeidsorgan som eksisterer mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

Et overordnet mål for forumet vil være å bidra til oppfølging av aktivitets- og redegjørelsesplikten i diskrimineringslovgivningen, og til utvikling av god praksis på dette feltet. Arbeidet kan bygge videre på det samarbeidet som myndighetene og partene har etablert i tilknytning til Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering (2009–2012). Et hovedmål med dette samarbeidet er altså å sørge for god implementering av aktivitets- og redegjørelsesplikten knyttet til kjønn, nedsatt funksjonsevne, etnisitet og religion i arbeidslivet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren leder forumet. Andre ministre kan inviteres til å delta ved behov. Det vil være aktuelt å etablere en arbeidsgruppe på lavere nivå som kan forberede saker for forumet.