3 Behandling og lagring av brukt brensel og annet radioaktivt avfall i enkelte land

Som utgangspunkt for anbefalinger om organisering av avfallsbehandlingen i Norge vil det være aktuelt å se på hvordan dette er organisert i enkelte land det kan være naturlig å sammenligne med. Nedenfor er det gitt en beskrivelse av organiseringen av avfallsbehandlingen i noen slike land.

Sverige

Sverige har en stor nukleær sektor sammenlignet med Norge. Denne sektoren omfatter bl.a. (Miljödepartementet-2008):

• 10 operative kjernekraftreaktorer (Forsmark, Oskarshamn, Ringhals) og to avstengte (Barsebäck)

• En avstengt reaktor for fjernvarme (Ågesta)

• Brenselsproduksjon (Westinghouse)

• En avstengt forskningsreaktor, laboratorier, avfallsbehandling, etc (Studsvik)

• Deponi for radioaktivt avfall (SFR)

• Mellomlager for brukt reaktorbrensel (CLAB).

Kjernekraftbransjen i Sverige gikk på 1970-tallet sammen og stiftet Svensk Kärnebränslehantering AB (SKB) for å ta hånd om alt avfall fra de svenske kjernekraftverkene, hvor ansvaret også inkluderte forskning, utvikling og demonstrasjon av tekniske konsepter. Anlegget eier blant annet et mellomlager for brukt kjernebrensel, CLAB, utenfor Oskarshamn og et deponi for kortlivet radioaktivt avfall, SFR, i Forsmark. Dessuten planlegger selskapet et deponi for brukt kjernebrensel i Forsmark (Miljödepartementet-2008).

Driften av SKB er finansiert gjennom en avfallsavgift som betales av kjernekraftindustrien og andre som genererer radioaktivt avfall. Avgiften varierer fra år til år og var 2008 på 0,5 (svenske) øre pr. kWh. Avgiften forvaltes av et avgiftsfond og skal også dekke framtidige kostnader til deponi for brukt brensel (Miljödepartementet-2008). Fondet ble etablert i 1982 og hadde ved utgangen av 2008 en fondskapital på 42 895 millioner SEK.

Opprinnelig var hensikten i Sverige å gjenvinne brukt kjernebrensel, men det ble ikke vurdert som hensiktsmessig å etablere et nasjonalt gjenvinningsanlegg. I perioden 1972 til 1982 ble det derfor sendt 140 tonn med brukt brensel fra Oskarshamn til Windscale (nå Sellafield) for gjenvinning. Denne gjenvinningen fant sted i 1997, hvor hensikten er å bruke plutonium i MOX brensel ved Oskarshamn (Miljödepartementet-2008).

Under en senere kontrakt mellom SKBF (nå SKB) og det franske firmaet COGEMA ble ytterligere 55 tonn brensel fra Barsebäck, Ringhals og Forsmark gjenvunnet. Opprinnelig omfang for denne kontrakten var 672 tonn, men kontrakten ble sagt opp og vitrifisert avfall ble byttet mot brukt tysk MOX brensel. Ytterligere 5 tonn med brensel fra den nedlagte R1 forskningsreaktoren ble i 2007 sendt til Sellafield for gjenvinning (Miljödepartementet-2008). Sistnevnte var metallisk brensel lignende det norske.

Prinsippene for behandling av brukt brensel og radioaktivt avfall har endret seg over årene og har også vært oppe til debatt i den svenske riksdagen. Ansvarsfordelingen er også reflektert i svensk lovgiving («Kärneavfallslagen»), og hovedprinsippene er som følger (Miljödepartementet-2008):

• Kostnadene for deponering av brukt brensel og radioaktivt avfall skal dekkes gjennom avgift på energien som produseres og som har gitt opphav til det brukte brenselet og avfallet.

• Reaktoreierne skal på en sikker og trygg måte deponere brukt brensel og radioaktivt avfall

• Det langsiktige ansvaret for håndtering og deponering av brukt brensel påhviler staten. Etter at deponiet er lukket, skal det etableres kriterier for å sikre at ansvaret for overvåking blir ivaretatt over en legere tidshorisont. Offentlige myndigheter bør kunne påta seg ansvaret for et lukket deponi.

• Hvert land er ansvarlig for det brukte brenselet som blir generert i eget land. Deponering av brukt brensel og radioaktivt avfall fra aktiviteter i andre land kan ikke skje i Sverige, med unntak av i helt spesielle tilfeller.

Danmark

Nukleær virksomhet i Danmark har omfattet tre forskningsreaktorer DR-1, DR-2 og DR-3 (hhv. 2kW, 5MW og 10 MW), et mindre anlegg for produksjon av brensel og et hotcelle-anlegg, alt lokaliser til forskningsanlegget Risø utenfor Roskilde. All denne virksomheten er nå nedlagt, hvor to av reaktorene er ferdig dekommisjoner mens den resterende infrastrukturen er under dekommisjonering (Sundhedsstyrelsen-2008).

Brukt brensel fra DR-2 og DR-3 har blitt returnert til USA, som også er opphavslandet for brenselet. Brensel fra DR-1 samt 233 kg med eksperimentalbrensel finnes fortsatt lagret på Risø. Danske myndigheter har, uten særlig hell, prøvd å finne en utenlandsk løsning for dette brenselet. Om danskene ikke klarer å finne en utenlandsk løsning, vurderes en deponering i et nytt deponi for lav- og mellomaktivt avfall (Sundhedsstyrelsen-2008).

Dansk Dekommissionering ble opprettet som en institusjon under (og med finansiering fra) Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling, med hensikt å dekommionere nukleære anlegg på Risø. Dansk Dekommissionering skal i tillegg berede grunnen for at det danske stortinget skal fatte beslutning om et deponi for lav- om middelsaktivt avfall. I påvente av ferdigstilling av et slikt deponi blir avfall lagret på Risø. Dette inkluderer også avfall fra industri og helsevesen (Sundhedsstyrelsen-2008).

Finland

Finland har fire kjernekraftreaktorer (Loviisa og Olkiluoto) og en femte under bygging. I tillegg finnes det en forskningsreaktor, FiR 1, ved forskningsstiftelsen VTT (STUK-2008).

I henhold til opprinnelig avtale skulle brukt brensel fra Loviisa kjernekraftverk returneres til Sovjetunionen/Russland for gjenvinning. Denne pågikk fram til den finske atomenergiloven ble endret i 1994. Brensel skulle etter dette mellomlagres og deponeres i Finland. I perioden 1981 til 1996 ble totalt 330 tonn uran returnert i henhold til Sovjetunionen/Russland (STUK-2008).

Brukt brensel og annet radioaktivt avfall fra kjernekraftverkene blir i dag lagret lokalt. Både ved Loviisa og i Olkiluoto finnes det mellomlagre for brukt brensel og deponier for lav- og mellomaktivt avfall. Tilsvarende er det opp til VTT på en forsvarlig måte å ta hånd om brukt brensel og annet radioaktivt avfall fra RiF 1-reaktoren (STUK-2008).

Øvrige virksomheter som genererer radioaktivt avfall er selv ansvarlige for å ta hånd om dette. Radioaktivt avfall som ikke kan friklasses eller returneres ut av landet, kan avleveres til STUK mot en avgift som skal dekke lagring og senere deponering. Siden STUK er tilsynsmyndigheten for strålebruk i Finland, er habilitetsproblemet løst gjennom en uavhengighet mellom avdelingen for forskning og miljøovervåkning i STUK og rollen som tilsynsmyndighet (STUK-2008).

Eierne av kjernekraftverkene, Teolisuuden Voima OYJ (TVO) og Fortum Power and Heat Oy (FPH) har sammen etablert selskap Posiva, med ansvar for å planlegge og implementere et deponi for brukt brensel. Olkiluoto ble i år 2000 valgt som lokalisering for et deponi, og anlegget planlegges ferdigstilt i år 2020. For å sikre finansiering betaler kraftselskapene en årlig avgift til et fond som kontrolleres av den finske staten (STUK-2008).

I påvente av avklaring om fortsatt drift av FiR 1 forskningsreaktoren blir brukt brensel fra denne lagret på stedet. Endelig beslutning om skjebne for dette brenselet (420 kg) er ikke tatt men opsjonene består i å deponere dette i det nye deponiet alternativt å returnere det til USA. Om man ønsker å returnere brensel til USA må reaktoren stenge i løpet av våren 2016 for å rekke fristen som er satt for retur av brensel til USA (STUK-2008).

Eiere av anlegg for behandling av radioaktivt avfall er i henhold til finsk lov ansvarlig for å ivareta sikkerheten, inkludert fysisk sikring og beredskap. Staten overtar ansvaret når avfallet er godkjent deponert og har også et sekundært ansvar om avfallprodusenten ikke kan ivareta sine forpliktelser. Den finske atomenergiloven sier også at avfall som genereres i Finland skal håndteres, lagres og deponeres i Finland. Avfall som er generert i andre land kan ikke håndteres, lagres eller deponeres i Finland (STUK-2008).

Irland

Irland har ingen kjernekraftverk, forskningsreaktorer eller lignende. 2,5 tonn med naturlig metallisk uran finnes lagret ved et universitet. Dette hadde sitt opphav i USA og ble gitt som en del av «atoms for peace» programmet. Retur til USA vurderes som en mulig opsjon (Environ-2008).

Kortlivet radioaktivt avfall fra sykehussektoren blir behandlet som konvensjonelt avfall etter at radioaktiviteten har dødd hen. Radioaktive kilder blir, i den grad dette er mulig, returnert til leverandør i utlandet. Hvor dette ikke lar seg gjøre oppbevares utrangerte kilder hos eierne (Environ-2008).

Sveits

Sveits har fem operative kjernekraftreaktorer (Beznau I og II, Mühleberg, Gösgen og Leibstadt). I juli 2008 ble det levert søknad om bygging av ytterligere en kjernekraftreaktor i Gösingen som regnes å være driftsklart rundt 2022 – 2025, forutsatt et flertall i befolkningen (UVEK-2008).

Mesteparten av nukleær forskning i Sveits skjer ved Paul Scherres Institute(PSI), som også driver forskningsreaktoren PROTEUS, hotlab-fasiliteter og avfallsbehandling. Det finnes også på området to forskningsreaktorer, DIORIT og SAPHIR, som er under dekommisjonering. I tillegg finnes det to mindre forskningsreaktorer ved universiteter i henholdsvis Basel og ved et nasjonalt teknologisk institutt (EPFL) i Lausanne. Av historiske anlegg kan nevnes, Lucens, et eksperimentaltype kjernekraftverk, som ble stengt og dekommisjonert etter et uhell i 1969 (UVEK-2008).

I henhold til den sveitsiske atomenergilovgiving er det opp til hvert enkelt kjernekraftverk å bestemme hvorvidt brukt brensel skal deponeres direkte eller gjenvinnes. Eksisterende kontrakter med Frankrike og Storbritannia omfatter gjenvinning av 1200 tonn brukt brensel, mens man kan anta at eksisterende kjernekraftverk vil generere 4200 tonn brukt brensel antatt 60 års driftstid. Nye kontrakter kan imidlertid ikke inngås ved at det fra juli 2006 ble det lagt ned forbud mot eksport av brukt brensel for gjenvinning med en varighet av 10 år (UVEK-2008).

Hvert kjernekraftverk har anlegg for å behandle og lagre driftsavfall. I Tillegg finnes et sentralt mellomlageranlegg i Würenlingen, som blant annet tar hånd om brukt brensel, vitrifisert høyaktivt avfall samt lav- og mellomaktivt avfall. Dette anlegget drives av ZWILAG, som er et selskap eid av kjernekraftindustrien (UVEK-2008).

Den sveitsiske staten har tatt ansvaret for å ta imot, kondisjonere, lagre og deponere avfall som ikke har sitt opphav i nukleærindustien, dvs. avfall fra helsevesen, industri og forskning. Det er opprettet et føderalt senter for denne typen avfall og som driftes av Paul Scherres Insitutt. Avfallsprodusentene betaler en avgift for disse tjenestene (UVEK-2008).

Sveits planlegger to deponier, hvor det ene er tenkt for lav og mellomaktivt avfall. Det andre vil være for høyaktivt avfall, dvs. både brukt brensel og vitrifisert avfall fra gjenvinning, samt langlivet mellomaktivt avfall. Prosessen mot deponier drives av Nagra, som er en sammenstilling mellom den sveisiske staten og den føderale staten (UVEK-2008).

Østerrike

På 1970 tallet ble det bygget et kjernekraftverk i Zwentendorf, men dette ble aldri tatt i bruk på grunn av en folkeavstemning om kjernekraft. I 1978 ble det innført en lov som forbyr nukleær fisjon som grunnlag for energiproduksjon og i 1999 ble det innført en konstitusjonell forfatning om en «atomfritt» Østerrike. Brenselselementene fra kjernekraftveket i Zwentendorf ble derfor fjernet i løpet av 1980 tallet (Austrian Government-2008).

Østerrike har i dag kun en forsøksreaktor, og den er lokalisert til universitetet i Wien. To forskingsreaktorer ble stengt i henholdsvis 2001 og 2004. Brukt brensel fra disse har blitt returnert til USA og det finnes en avtale om retur av brukt brensel også fra reaktoren ved universitetet i Wien (Austrian Government-2008).

I 2003 ble det innført en «polluters pay» prinsipp for behandling av radioaktivt avfall. Avgiften som må betales skal dekke behandling og lagring og skal i tillegg bidra til et fond for en framtidig deponeringsløsning og som administreres av østerrikske myndigheter. Behandling, kondisjonering og mellomlagring skjer ved Nuclear Engineering Seiberdorf GmbH . Dette er underlagt Austrian Institute of Technology (AIT), som er et stor Østerriksk forskningsinstitutt. Bakgrunnen for denne organiseringen er at man regner det som kostnadseffektivt å bruke infrastrukturen som finnes på stedet (Austrian Government-2008).

Østerrike følger et prinsipp om å minimere mengden radioaktivt avfall. Av den grunn blir kortlivet avfall lagres ute hos bruker inntil radioaktiviteten har blitt redusert til under friklassingsgrensene. Kapslede kilder blir i den grad dette lar seg gjøre returnert til produsent, og i de tilfeller dette ikke er mulig lagret ved Nuclear Engineering Seiberdorf GmbH. Dette inkluderer også kilder fra røykvarslere.

Det finnes i dag ikke noen konkrete planer om å bygge et deponi i Østerrike. Spørsmålet om lokalisering er også åpnet (Austrian Government-2008).

Nederland

Nederland har en operativ kjernekraftreaktor, Borssele PWR. En mindre kjernekraftreaktor, Dodewaard BWR, ble stengt i 1997. I tillegg finnes det tre forskningsreaktorer, High Flux Reactor (HFR), som drives innefor EUs forskningssenter i Petten, Low Flux Reactor (LFR) i Petten samt Holger Onderwijs Reactor (HOR) ved det tekniske universitetet i Delf (VROM-2008).

Alt brukt brensel har etter stengningen av Dodewaard BWR blitt sendt til Sellafield for gjenvinning. Tilsvarende eksisterer det en kontrakt for gjenvinning av alt brukt brensel fra Borssele PWR i Frankrike fram til 2015. Det er i Nederland i stor grad opp til kjernekraftindustrien selv å velge sluttbehandling for det brukte brenselet sitt. Hvorvidt det tegnes en ny kontrakt for gjenvinning av brukt brensel også etter 2015 vil derfor i stor grad være ut fra en ren økonomisk kostnadsvurdering fra eierne av reaktorene (VROM-2008).

Brukt brensel fra forskningsreaktorene blir etter lagring i brenselbassenger ved reaktorene, enten transportert til COVRA for videre lagring eller returnert til leverandør i USA. Ved oppgradering av HFR til bruk av lavanriket uran ble transporten av høyanriket uran til USA betalt av EU. Brensel fra HOR blir lagret ved COVRA, mens LFR fram til nå ikke har byttet brensel (VROM-2008).

Opprinnelig ble behandling av radioaktivt avfall utført i Petten. Dette ble senere flyttet ved etableringen av COVRA, som er den sentraliserte organisasjonen for håndtering av radioaktivt avfall. COVRA er eid av den nederlandske kjernekraftindustrien. Finansiering foregår ut fra et forurenser betaler prinsipp, hvor avgiften i tillegg til å behandle håndtering og mellomlagring også inngår i et fond for en framtidig deponiløsning. Dette fondet disponeres av COVRA (VROM-2008).

Gjeldende strategi er at avfall skal mellomlagres fram til man har en sluttløsning ferdig omtrent 100 år fram i tid. Bakgrunnen for denne strategien er at Nederland har en begrenset mengde radioaktivt avfall, og at en såpass lang tidshorisont antas å være nødvendig for at fondene skal blir store nok til å kunne finansiere en nasjonal deponiløsning. Andre grunner til å avvente i 100 år er at en internasjonal eller regional løsning i løpet av et slikt tidsrom vil kunne være tilgjengelig samt at det i framtiden også vil kunne komme ny teknologi og behandlingsmuligheter (VROM-2008).

Et prosjekt konkluderte i 1993 med at det ikke finnes noen sikkerhetsmessige grunner til at det ikke skal være mulig å deponere radioaktivt avfall i dype saltformasjoner som finnes i Nederland. Tilsvarende antas dype leireformasjoner å være egnet (VROM-2008).

Luxembourg

Luxembourg har ingen kjernekraftverk, forskningsreaktorer eller tilsvarende fasiliteter som generer radioaktivt avfall. Luxembourg har helt siden 1967 hatt en policy som har gått ut på at (MS-2009):

• Brukte strålingskilder har blitt returnert til produsent i utlandet

• Radioaktive kilder har blitt erstattet med ikke-radioaktive alternativer når dette har vært mulig. Eksempelvis har radioaktivitet i røykvarslere vært forbudt siden 1994.

• Minimalisering av generert radioaktivt avfall av bruker

• Lagring av avfall hos bruker fram til det er dødd hen.

Det finnes noe flytende radioaktivt avfall i Luxembourg og hvor utslipp vurderes. En mindre mengde radioaktivt avfall uten returavtale har dessuten blitt sendt til Belgia (MS-2009).

Island

Island har ingen nukleær aktivitet, men det finnes noen få radioaktive kilder på universitetssykehuset, universitetet og hos strålevernmyndigheten.

Det er eierne av de radioaktive kildene som er ansvarlig for at avfallsbehandlingen skjer på en tilfredsstillende måte. Brukte kilder blir som regel sendt ut av landet. I noen tilfeller blir kilder lagret hos brukerne siden det ikke anses som hensiktsmessig med et nasjonalt deponi (Geislavarnir Ríksins-2006).

Belgia

Belgia har 7 operative kjernekraftreaktorer. En lov, vedtatt i januar 2003, faser i praksis ut kjernekraft som energikilde ved at det ikke bygges nye enheter og ved å begrense driftstiden for eksisterende enheter til 40 år (FANC-2006).

I henhold til tidligere praksis ble brukt brensel fra Belgia sendt til gjenvinning i La Hague i Frankrike, hvor siste forsendelse fant sted i 2001. På grunn av endringer i de internasjonale rammebetingelsene, og spesielt på grunn av de lave uranprisene, ble det i 1993 en debatt i det belgiske parlamentet om behandling av brukt brensel og gjenvinning av plutonium. Som følge av dette ble det vedtatt at regjeringen skulle begrense nye gjenvinningskontrakter for en femårsperiode og å bruke tiden til å vurdere gjenvinning opp mot direkte deponering som strategi for sluttbehandling av brukt brensel. Da en rapport ble lagt fram i 1998 ikke gav tilstrekkelig grunnlag for en slik vurdering, ble det bestemt at transportene av brukt brensel skal opphøre fram til nye data er tilgjengelige. Dette spørsmålet er ennå ikke avklart og status i dag er derfor at brukt brensel fra kjernekraftverkene ikke blir gjenvunnet (FANC-2006).

Brukt brensel fra forskningsreaktoren BR2 ved det nukleære forskningssenteret i Mol, SCK-CEN blir gjenvunnet. Brenselet fra den nedlagte BR3 reaktoren (Mol) blir derimot lagret i CASTOR transportable lagringsbeholdere. For BR1 (Mol) og Tepis reaktoren, ved universitetet i Gent, også begge disse nedlagte, er det ingen strategi for sluttbehandling (FANC-2006).

Endring i sluttbehandling har medført behov for ekstra lagringsplass for brukt brensel. Dette har blitt møtt med at man har tatt i bruk lagringsbeholdere i metall ved Dole kjernekraftverket og ved at det har blitt bygget et sentralisert lagerbasseng ved Tihanga kjernekraftverket (FANC-2006).

ONDRAF/NIRAS, er et statlig forvaltningsorgan, som ble opprettet av belgiske myndigheter for å holde håndteringen av radioaktivt avfall til en institusjon og under befolkningens kontroll. ONDRAF/NIRAS ble opprettet ved lov og er ansvarlig for all håndtering av radioaktivt avfall på belgisk territorium. Spesielt skal følgende hensyn ivaretas (FANC-2006):

• Ha oversikt over alt radioaktivt materiale (og anriket fissilt materiale) og vurdere kostnader for dekommisjonering og frigivelse av områder med radioaktivt materiale

• Ha oversikt over alle radioaktive avfallstrømmer

• Samle og transportere radioaktivt avfall

• Prosessere og kondisjonere radioaktivt avfall.

• Mellomlagre alt kondisjonert avfall

• Langsiktig forvaltning, inkluderte deponering

• Oppgaver i forhold til forvaltning av anriket fissilt materiale.

ONDRAF/NIRAS har en sentraliserte forvaltning for avfallsbehandling, mens behandling og mellomlagring skjer på områdene til Belgoprocess i Dessel og Mol (FANC-2006).

Frankrike

Frankrike har 58 kjernekraftreaktorer i drift. Disse genererer årlig 1150 tonn brukt brensel. Brukt brensel gjenvinnes ved anlegget i La Hague og hvor MOX brensel produseres i Marcoule. Denne strategien var også oppe til vurdering og ble bibeholdt ved behandling av planleggingsloven i 2006. Begrunnelsen for denne strategien er primært energimessig og miljømessig (ASN-2008).

Anlegget i La Hague tar også i mot brukt brensel fra andre land. De gjenbrukbare delene av brenselet blir opparbeidet, enten umiddelbart eller på et senere tidspunkt, mens avfallet blir returnert (ASN-2008).

Den franske atomenergikommisjonen, CEA (Commisariat à l’energie atomique), sender mesteparten av brensel fra de franske forskningsreaktorene til gjenvinning. Noe brensel er imidlertid ikke egnet for gjenvinning, og CEA har for dette brenselet en policy om at det sendes til lagring så raskt som mulig hvor hensikten er en senere deponering (ASN-2008).

Frankrike har hatt en prosess med å etablere en oversikt over alt radioaktivt avfall og en nasjonal plan for behandling av avfallet. Planen har blant annet hatt til formål å etablere klare definisjoner for avfallskategorier, langsiktig forvaltning samt håndtering av historisk avfall. Retningslinjer for arbeidet har blant annet vært å søke å begrense mengden giftig og radioaktivt avfall, lagring av avfall i egnede anlegg i påvente av behandling og deponering i dype deponier. Andre retningslinjer har gått på harmonisering mot prinsipper for miljøforvaltning (føre var, forurenser betaler etc. ) og kostnadsoptimalisering (ASN-2008).

Det er verd å merke seg at brukt brensel på grunn av gjenvinning i Frankrike ikke blir regnet som radioaktivt avfall. Radioaktivt avfall er, i henhold til planleggingsloven av 2006, definert å være radioaktiv substans hvor videre bruk ikke er tatt i betraktning eller forutsett (ASN-2008).

ANDRA (Agence nationale pour la gestion des dèchets radioactifs), det franske forvaltningsorganet for behandling av radioaktivt avfall, har det langsiktige ansvaret for behandling av radioaktivt avfall. Dette inkluderer (ASN-2008):

• Å etablere og vedlikeholde nasjonale oversikter over radioaktivt avfall

• Å initiere studier for lagring og geologiske deponier og å koordinerer disse.

• Å bidra til vurdering av påløpende kostnader for en langsiktig forvaltning av høy og langlivet mellomaktivt avfall.

• Å vurdere framtidige spesifikasjoner for avfall som skal deponeres og framtidige retningslinjer for behandling av avfall.

• Å konstruere, bygge og drive lagringsanlegg og deponier.

• Å sørge for henting, transport og overtagelse av avfall, så vel som tilbakeføring av områder som er forurenset av radioaktivt avfall.

• Å informere publikum og delta i utviklingen av en vitenskaplig og teknisk kultur på området.

• Å spre sin kunnskap internasjonalt.

Storbritannia

Storbritannia har i dag 19 operative kjernekraftreaktorer, etter at en rekke såkalte Magnox reaktorer har blitt faset ut de siste årene. Disse utfasede reaktorene har gjennomgående vært relativt små reaktorer bygget på 50 og 60-tallet (HSE-2008).

Gjeldende politikken, nedfelt i et såkalt «white paper» fra januar 2008, går ut på at den britiske staten legger til rette for at private aktører skal kunne bygge ut ny kjernekraft, og at disse private aktørene dekker kostnader til avfallsbehandling, avvikling etc. Dette er imidlertid en politikk som ikke bifalles av den skotske regjeringen, som ikke støtter bygging av ny kjernekraft i Skottland (HSE-2008).

For den britiske regjeringen er det opp til operatøren av et kjernekraftverk å bestemme om brukt brensel skal gjenvinnes eller ikke. Ved bygging av nye kjernekraftverk ligger det imidlertid en forutsetning om at brenselet ikke skal gjenvinnes. I dag praktikeres følgende (HSE-2008):

• Brukt brensel fra Magnox-reaktorer lagres lokal i minst 100 dager før det transporteres til Selllafield for gjenvinning.

• Brukt brensel fra AGR reaktorer lagres lokalt før det fraktes til Sellafield. Kontrakter for gjenvinning omfatter da bare deler av dette brenselet, mens det resterende blir lagret.

• Brukt brensel fra Sizewell B (PWR) blir lagret lokalt. Det er ikke bestemt om dette brenselet skal gjenvinnes eller deponeres, dvs. en såkalt «open option».

• Brukt brensel fra flere ulike forsknings- og testreaktorer blir lagret ved Dunreay og Sellafield i påvente av en langsiktig forvaltning.

• Brukt brensel fra flere utenlandske reaktorer blir gjenvunnet i Sellafield.

I henhold til gjeldende planer vil gjenvinning av Magnox brensel ved Sellafield pågå fram til omtrent 2016. Gjenvinning av oksidisk brensel vil foregå fram til omtrent 2020. NDA («Nuclear Decommissioning Authority») har gjort en gjennomgang av mulige framtidige opsjoner for langsiktig behandling av brukt brensel, inkludert en makroøkonomisk studie. Saken mangler imidlertid fortsatt en endelig politisk avklaring (HSE-2008).

Den britiske regjeringen nedsatte i 2003 en uavhengig komité CoRWM (Committee on Radioactive Waste Management), som skulle vurdere gjeldende policy for behandling av høy og mellomaktivt avfall og gi sine anbefalinger. Basert på et omfattende program som også omfattet dialog med publikum og interessenter, leverte komiteen i 2006 følgende anbefalinger (HSE-2008):

• Avfall burde deponeres i dype geologisk stabile formasjoner

• Gjennomføringen bør basere seg på frivillighet og partnerskap mellom samfunnet og gjennomfører

• Deponeringen bør skje i etterkant av trygg og sikker mellomlagring.

Disse anbefalingene ble vedtatt av den britiske regjeringen, mens den skotske regjeringen ønsket løsninger i nærheten av anlegg og nær overflaten, hvor avfallet vil kunne overvåkes og tilbakeføres (HSE-2008).

NDA («Nuclear Decommissioning Authority») er et offentlig organ, uten noe departemental tilknytning, og som ble opprettet i april 2005, for å ivareta avvikling og opprydning på nukleære områder. NDA har ansvar for omtrent 85 % av Storbritannias sivile nukleære infrastruktur og har overtatt eierskap og ansvar for forskingsfasiliteter brukt på 1940, -50 og -60 tallet, inkluderer Magnox reaktorene og gjenvinningsanleggene i Sellafield. NDA er ansvarlig for finansiering og den overordnede strategiske retningslinjene for avvikling av atomanleggene og gjør kontrakter med operatørene på stedet som tar seg av arbeidet og som står ansvarlige ovenfor de lisensierende myndighetene (HSE-2008).

Regjeringen gav i 2007 NDA ansvaret for å utvikle og vedlikeholde en nasjonal strategi for behandling av lavaktivt avfall. Dette kom i tillegg til at NDA ble tillagt ansvaret for deponering av høyaktivt avfall. For å ta fram et program for deponering ble RWMD («Radioactive Wast Management Directorate») opprettet som et underordnet direktorat til NDA. RWMD er tenkt på et senere tidspunkt å gjøres om til et selskap med ansvar for implementering av et anlegg og med det lisensieringsmessige ansvar ovenfor myndighetene (HSE-2008).

Tyskland

Tyskland har 17 operative kjernekraftreaktorer. En lov for utfasing av kjernekraft ble vedtatt i april 2002. Dette vil skje gjennom en plan hvor eksisterende kjernekraftverk fases ut ved en gjennomsnittlig alder på 32 år (BMU-2008).

Fram til 1994 var det påbudt å gjenvinne brukt brensel slik at det fissile materialet kunne brukes på nytt. Etter dette ble valget mellom gjenvinning og direkte deponering opp til den enkelte operatør. Fra juli 2005 ble gjenvinning av brukt brensel forbudt, og gjeldende strategi er nå direkte deponering av brukt brensel. Kjernekraftindustrien er imidlertid pålagt å brenne opp fraseparert plutonium i form av MOX (BMU-2008).

Brukt brensel fra kjernekraftverk blir i henhold til gjeldende policy lagrest i lagringsbeholdere («casks») på stedet. I tillegg eksisterer det sentraliserte mellomlagre i Goreleben og Ahaus, men disse blir i liten grad benyttet pga. forbudet mot transport av brukt brensel (BMU-2008).

Tyskland har 10 operative forskingsreaktorer. Brukt brensel fra disse blir i den grad det er mulig returnert til USA. Da retur ikke vil være mulig for brensel som ikke har blitt bestrålt før mai 2016, vil brensel etter den tid bli lagret ved det sentrale lageret i Ahaus (BMU-2008).

Deponering av brukt brensel blir betraktet som et statlig ansvar, hvor regjeringen ønsker fortgang i etableringen av et deponi. Finansiering av et deponi gjøres imidlertid etter forurenser betaler prinsippet, hvor finansiering skjer gjennom årlig avgift som pålegges kjernekraftindustrien. Dette er for øvrig også det samme prinsippet som gjelder for all annen avfallsbehandling, inkludert radioaktive kilder fra helsevesen og industri (BMU-2008).

Radioaktivt avfall blir i stor grad behandlet og lagret ved kjernekraftverkene før det sendes til deponering. Preferansen går i stor grad i favør av mobile anlegg for kondisjonering av avfall. Det finnes flere deponier for lav og mellomaktivt avfall (BMU-2008).

Australia

Australia har en operativ forskningsreaktor, OPAL, som ble tatt i drift i 2007. To forskningsreaktorer, MOATA og HIFAR, ble tatt ut av drift i henholdsvis 2005 og 2007. Gjeldende politikk er at alt brukt brensel sendes til gjenvinning i utlandet og at langlivet mellomaktivt avfall returneres til Australia for lagering. Gjenvinningen har skjedd i USA, Frankrike og Storbritannia (Australian Government-2008).

Lav- og mellomaktivt avfall blir lagret på mer enn hundre ulike lokaliteter i Australia, både i urbane og tynt befolkede områder. Flere myndigheter har lagre hvor de tar hånd om eget avfall og avfall uten eier. Private virksomheter som genererer avfall er imidlertid overlatt til selv å ta hånd som sitt eget avfall. Dette skjer ved at avfall lagres til det ikke lengre er radioaktivt eller ved at avfallet sendes utenlands (Australian Government-2008).