10 Beregning og utbetaling av uførepensjon

10.1 Beregningsgrunnlag

Som det framgår ovenfor i avsnitt 8.1 må det skilles mellom grunnlaget for beregning av den nedsatte inntektsevnen (uføregraden) og grunnlaget for beregning av uførepensjonens størrelse i det enkelte tilfelle. Etter lovutkastet § 9-4 tredje ledd skal beregning av inntekt før uførhet, ved fastsettelse av uføregraden, baseres på medlemmets normale årslønn i foretaket ved full stilling. Det medregnes da også eventuell lønn over 12 G. Ved beregning av størrelsen på uførepensjonen i det enkelte tilfelle vil ikke et slikt grunnlag kunne brukes da dette skaper lite forutberegnelighet ved premiesettingen og til dels tilfeldige utslag på uførepensjonens størrelse.

I folketrygden beregnes uføretrygden av pensjonsgivende inntekt inntil 6 G i de tre beste av de fem siste inntektsårene før uføretidspunktet, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-11. Bakgrunnen for at folketrygden anvender et gjennomsnittsbeløp over flere år er blant annet for å ta hensyn til tilfeller hvor inntektsevnen gradvis svekkes over flere år før uførheten konstateres i form av en uføregrad som gir rett til uføretrygd. I mange tilfeller vil vedkommende ha forsøkt å holde på en full stilling eller gradvis nedtrappet stillingsprosenten i arbeidslivet også etter at vedkommende får en sykdom eller skade som til sist medfører at vedkommende blir helt eller delvis ufør. I denne perioden kan den pensjonsgivende inntekten ha blitt svekket blant annet som følge av at man ikke har kunnet jobbe så mye som man har gjort tidligere eller ved skifte til en stilling som ikke krever like mye og som derfor kan være dårligere betalt. Som beskrevet i avsnitt 8.1 ovenfor har det i kollektiv livsforsikring vært vanlig å beregne pensjonsrettigheter ut fra et standardisert lønnsbegrep oppad begrenset til 12 G, jf. foretakspensjonsloven § 5-4 og utkastet til tjenestepensjonslov § 4-3 i NOU 2012: 13 og Prop. 199 L (2012–2013). Det kan i pensjonsplanen fastsettes at det ved beregning av lønn som grunnlag for beregning av pensjonsrettighetene kan ses bort fra varierende og midlertidige ytelser til arbeidstakere. Slike ytelser vil derimot inngå i inntekten som gir grunnlag for beregning av uføretrygden i folketrygden.

Etter Banklovkommisjonens vurdering er det i forsikringsbaserte pensjonsordninger generelt viktig å kunne bygge på samme forutsigbare beregningsgrunnlag for alle ytelser i en tjenestepensjonsordning. Noe annet ville komplisere rapportering av lønn fra foretaket til pensjonsinnretningene og skape unødvendig usikkerhet knyttet til ytelsenes størrelse. Lønnsgrunnlaget som er definert i foretakspensjonsloven § 5-5 og som følges opp i utkastet til tjenestepensjonslov § 4-3 er godt innarbeidet i tjenestepensjonsordningene allerede. I lovutkastet § 9-7 er det derfor tatt inn en henvisning til utkastet til tjenestepensjonslov § 4-3. Det er videre understreket at lønn over 12 G ikke medregnes i lønnsgrunnlaget. Ved deltidsstilling vil lønnsgrunnlaget beregnes som om vedkommende hadde vært i full stilling og deretter avkortes i forhold til stillingsandelen. Hovedregelen i lovutkastet § 9-7 første ledd er derfor at uførepensjonen skal beregnes ut fra medlemmets lønnsgrunnlag ved uføretilfellet.

Banklovkommisjonen har vurdert om det i tilfeller hvor inntektsevnen gradvis svekkes over flere år bør brukes et beregningsgrunnlag som er basert på lønnsgrunnlaget i et tidligere år eller et gjennomsnittlig lønnsgrunnlag over flere år og ikke bare det siste året før uføretidspunktet. Dette er som nevnt gjort i folketrygdloven § 12-11. Arbeidsdepartementet har i Prop. 202 L (2012–2013) side 23 til 24 vurdert en tilnærming av beregningsgrunnlaget for uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger til beregningsgrunnlaget for uføretrygd i folketrygden. De har imidlertid konkludert med at de vil foreslå en videreføring av sluttlønn, men at det på sikt er aktuelt å vurdere en tilnærming av beregningsgrunnlaget til det som anvendes for uføretrygd i folketrygden. En løsning med et beregningsgrunnlag basert på gjennomsnittlig lønn vil imidlertid kunne skape problemer ved premieberegningen for pensjonsordninger med risikobasert uførepensjon i privat sektor. En årlig risikopremie vil måtte baseres på den inntektsinformasjon man har for arbeidstakerne til enhver tid. Også et lønnsgrunnlag basert på et gjennomsnitt av flere års lønnsgrunnlag vil kunne føre til at uførepremier vil bli beregnet på et for lavt grunnlag sett i forhold til den uførepensjon som skal utbetales.

På den annen side, i forhold til arbeidstakere som gradvis får redusert sin inntektsevne over flere år, vil det kunne virke urimelig ikke å ta utgangspunkt i lønnsgrunnlaget på det tidspunkt de forhold som til slutt førte til uførhet først viste seg. Også hensynet til arbeidslinjen og behovet for å kunne utnytte eksisterende inntektsevne til enhver tid på best mulig måte, tilsier at en arbeidstaker ikke skal se seg tjent med å fremme krav om uførepensjon på et tidligere tidspunkt enn nødvendig fordi uførepensjonen i tilfelle vil bli beregnet på et høyere lønnsgrunnlag enn om arbeidstakeren avventer utviklingen i sin inntektsevne og lønnsforhold. Det bør derfor åpnes for at uførepensjonen i slike tilfelle kan bli beregnet etter et annet lønnsgrunnlag enn lønnsgrunnlaget på uføretidspunktet. Dette vil imidlertid øke pensjonsinnretningens risiko og utbetalingsforpliktelser sett i forhold til det som er grunnlaget for premieberegningen. Banklovkommisjonen mener imidlertid at dette kan unngås dersom foretaket i slike tilfelle underretter pensjonsinnretningen når arbeidstaker får en lønnsreduksjon som følge av helseforhold og før uføretidspunktet, om det lønnsgrunnlag som i tilfelle skal legges til grunn ved beregningen av uførepensjon dersom medlemmet senere blir ufør, jf. lovutkastet § 9-7 annet ledd.

Uførepensjonen skal beregnes etter det lønnsgrunnlag som følger av lovutkastet § 9-7 og det nivå for uførepensjon som er fastsatt i prosent av lønn i pensjonsplanen innenfor de rammer Banklovkommisjonen har foreslått ovenfor i kapittel 9. Det vises til lovutkastet § 9-9 første ledd og avsnitt 8.1 ovenfor. Dersom uføregraden er lavere enn 100 prosent skal det også skje en forholdsmessig avkortning i forhold til den fastsatte uføregraden, jf. lovutkastet § 9-9 annet ledd.

Nedenfor i avsnitt 10.2 vurderes det om det skal eller kan gjøres fradrag i uførepensjonsytelsen ut over avkortning som nevnt ovenfor.

10.2 Fradrag i uførepensjonen

10.2.1 Fradrag i folketrygden

Som det framgår i avsnitt 8.1 ovenfor er fastsettelse av uføregraden både i folketrygden og etter lovutkastet her basert på en vurdering av inntektsmulighetene før og etter uføretidspunktet. Dersom den faktiske inntekt som uførepensjonsmottakeren oppnår etter uføretidspunktet er høyere enn det som ble forutsatt ved beregning av uføregraden er det et spørsmål hvilken virkning dette skal få for uføreytelsene.

Etter gammel folketrygd og etter foretakspensjonsloven kapittel 6 har høyere inntekt etter uføretidspunktet enn hva som ble lagt til grunn ved fastsettelsen av uføregraden ut over et fribeløp på 1 G, medført en endring av uføregraden. I ny uføretrygd er det som beskrevet ovenfor i avsnitt 5.1.4, lagt til grunn et prinsipp for kombinering av arbeidsinntekt og trygd som innebærer at uføretrygden reduseres proporsjonalt med arbeidsinntekt som overskrider forutsatt inntekt etter uførhet med mer enn et fribeløp på 0,4 G. Det skjer imidlertid ingen endring av uføregraden av den grunn. Denne omleggingen er blant annet begrunnet i at man ønsker at uføretrygdmottakeren skal prøve å utnytte restarbeidsevnen til enhver tid i så stor grad som mulig, og at dette skal kunne skje uten at man trenger å bekymre seg for å få redusert uføregrad og uføretrygd dersom det senere skulle vise seg at man ikke klarer å opprettholde en slik grad av arbeid. Men i år hvor oppnådd arbeidsinntekt1 er mer enn 80 prosent av inntekten før uførhet, skal det ikke utbetales uføretrygd.

Avkortningen av uføretrygden skjer med 66 prosent av oppnådd inntekt som overstiger inntekt etter uførhet som lagt til grunn ved fastsettelse av uføregraden, med tillegg av 0,4 G (overskytende inntekt), jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-14 annet ledd annet punktum. Avkortningen skal svare til den overskytende inntekt multiplisert med en brøk der arbeidstakerens uføretrygd ved 100 prosent uføregrad er teller og inntekten før uførheten, det vil si normal årslønn i full stilling, er nevner. Se boks 10.1 nedenfor.

For inntekt inntil 6 G vil dette innebære en reduksjon i uføretrygden på 66 prosent av arbeidsinntekten ut over inntektsgrensen. For de med lønn ut over 6 G vil inntektsfradraget beregnes etter en brøk hvor teller er ca 4 G og nevner er inntekten. Selv om uføretrygden bortfaller helt som følge av inntektsfradrag vil uføregraden og retten til uføretrygd opprettholdes i inntil fem år, se avsnitt 5.1.4 ovenfor.

10.2.2 Fradrag for arbeidsinntekt

1) Ved en vurdering av om det også i uførepensjonen fra tjenestepensjonsordning i privat sektor skal gjøres fradrag for inntekt som overstiger inntekten etter uførhet som lagt til grunn ved beregning av uføregraden, må det blant annet legges vekt på at bestemmelsene må stimulere til at uføremottakeren søker å oppnå en så høy arbeidsinntekt som mulig ved siden av uføreytelsene. Dersom all inntekt forsvinner som fradrag i uføreytelsene vil ikke dette stimulere til å utnytte inntektsevne som ikke er gjenspeilet i uføregraden. Arbeidstaker må føle at vedkommende beholder en del av arbeidsinntekten ved siden av uføreytelsene slik at det er et forhold mellom uføreytelsenes størrelse sammenlignet med inntekt før uførhet og mellom uføregraden og den inntekt som eventuelt ikke kommer til fradrag.

Samtidig er inntektsfradraget sentralt i folketrygden fordi man ikke lenger justerer uføregraden i forhold til oppnådd inntekt, og lovutkastet § 9-6 annet ledd bygger også på dette prinsippet. Dette forutsetter at fastsatt uførepensjon bør kunne reduseres dersom det oppnås samlet arbeidsinntekt som langt overstiger den inntekt etter uførhet som er lagt til grunn ved fastsettelsen av uføregraden. I uføretrygden vil reglene om inntektsfradrag ta hensyn til dette på en rimelig måte. Sett i forhold til uførepensjon bør regler om eventuelt inntektsfradrag måtte følge de samme prinsipper som i folketrygden for å unngå at man får regler som medfører at samme inntekt kan komme til fradrag i ytelsene både fra folketrygden og fra tjenestepensjonsordningen. Det er den forholdsmessige andel av inntekten som relaterer seg til uførepensjonen og uføregradens forhold til inntekt før uførhet som vil måtte være avgjørende. I forhold til tjenestepensjonsreglene er det videre viktig at regler om inntektsfradrag framstår som forutsigbare og forståelige for mottakere av uførepensjon. Reglene må dessuten være mulig å gjennomføre i praksis uten at det medfører bruk av uforholdsmessige ressurser i forhold til hva som oppnås ved fradraget. Medfører et forholdsmessig fradrag i uførepensjonen for arbeidsinntekt betydelig arbeid i pensjonsinnretninger og foretak med hensyn til innhenting og registrering av inntektsopplysninger for den enkelte uførepensjonsmottaker, vil en gjennomføring av fradragsregler som medfører relativt marginal reduksjon av uførepensjonen framstå som uhensiktsmessig i forhold til hva som oppnås i form av stimulering av arbeidslinjen. Det er i denne sammenheng viktig å huske på at uføres arbeidsinntekt vil kunne komme fra helt andre foretak enn det som uførepensjonsmottakeren arbeidet for på uføretidspunktet. Foretaket som opprettet tjenestepensjonsordningen vil da ikke ha inntektsopplysninger som kan gis pensjonsinnretningen (se nedenfor i punkt 2) i dette avsnittet).

2) Når det gjelder muligheten for innhenting av opplysninger om arbeidsinntekt skaper dette større utfordringer for pensjonsinnretninger enn for NAV. NAV vil ha tilgang til inntektsopplysninger gjennom det såkalte EDAG-systemet. EDAG står for elektronisk dialog med arbeidsgivere. Dette er en felles ordning for arbeidsgivers rapportering om ansettelses- og inntektsforhold til NAV, Skatteetaten og Statistisk sentralbyrå. Systemet er planlagt å tre i kraft 1. januar 2015. Systemet vil gi brukerne elektronisk tilgang til lønnsinformasjon. Etter hva Banklovkommisjonen har fått opplyst vil det ikke la seg gjøre for pensjonsinnretningene å få tilgang til dette systemet, med mindre det skjer gjennom en lovhjemmel. Pensjonsinnretningene har derfor anført at det bør fastsettes en slik lovhjemmel, eller at det alternativt gis lovhjemmel eller forskrift om tilgang til informasjon fra NAV om det skjer en avkortning på grunn av inntekt i uføretrygden. Pensjonsinnretningene har vist til at dagens regelverk bygger på at det skal skje en endring av uføregrad dersom den enkelte uføres arbeidsinntekt overstiger 1 G. Pensjonsinnretningene mottar i dag ikke automatisk melding fra NAV om endring av uføregrad, men er avhengig av at slike endringer rapporteres fra medlemmene. Uføregraden endres etter det opplyste svært sjelden. Ved et system som bygger på at det skal skje en løpende avkortning av uførepensjon mot arbeidsinntekt vil man stå overfor helt andre krav til ajouritet med hensyn til tilgang til inntektsdata. En innhenting av informasjon fra den enkelte uførepensjonsmottaker og et system basert på slik innhenting vil bli et kostbart og lite effektivt system. Det er derfor etter pensjonsinnretningenes vurdering helt avgjørende at det sikres automatisk tilgang til relevant og nødvendig lønnsinformasjon for at et avkortningssystem i forhold til arbeidsinntekt skal kunne fungere.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning vil det være en krevende oppgave å utrede konsekvensene av en mulig tilgang for pensjonsinnretningene til informasjon fra EDAG-systemet eller fra NAV vedørende avkortning av uføretrygd på grunn av inntekt i utredningen her. Spørsmålet om tilgang reiser en rekke prinsipielt viktige spørsmål knyttet til blant annet personvern, informasjonsflyt og informasjonssikkerhet. Banklovkommisjonen legger til grunn at en gjennomføring av regler om fradrag for arbeidsinntekt i uførepensjon forutsetter en elektronisk og løpende tilgang til inntektsinformasjon for pensjonsinnretningene. Dette informasjonsbehovet vil langt på vei svare til det behov for informasjon om arbeidsinntekt som NAV har i forbindelse med inntektsfradragsreglene i uføretrygden og som skal dekkes gjennom EDAG-systemet. Banklovkommisjonen forutsetter derfor at det settes i gang et arbeid for å vurdere muligheter og lovhjemmel for tilgang til slik informasjon for pensjonsinnretningene.

Banklovkommisjonen viser til at pensjonsinnretningene gjennom gjeldende regler for uførepensjon i foretakspensjonsloven kapittel 6 har hatt mulighet til å justere uføregrad på grunnlag av en vurdering om at arbeidsinntekt som overskrider det som har vært lagt til grunn som inntektsevne etter uførhet ved beregningen av uføregraden, gir grunnlag for å anta at reduksjonen i inntektsevnen er endret. Banklovkommisjonen mener at endring av uføregraden dersom senere arbeidsinntekt viser at den fastsatte uføregrad er for høy i forhold til nedsettelsen av inntektsevnen, vil kunne være en ekstra sikkerhet for at samlet inntekt ikke skal bli for høy sett i forhold til et løpende fradrag i uførepensjonen for arbeidsinntekt. Det er derfor i lovutkastet § 9-6 annet ledd annet punktum åpnet for at pensjonsinnretningen kan vurdere spørsmålet om fastsettelse av uføregraden på nytt dersom inntektsutviklingen gir grunn til å anta at medlemmets inntektsmuligheter er vesentlig bedre enn lagt til grunn ved fastsettelsen av uføregraden.

3) Sammenhengen mellom inntekt etter uførhet og reell uføregrad tilsier etter Banklovkommisjonens vurdering at også uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen bør reduseres som følge av at faktisk inntekt etter uførhet blir vesentlig høyere enn det som ble lagt til grunn ved fastsettelsen av uføregraden. Dette selv om effekten av inntektsreduksjonen på uførepensjonens størrelse blir forholdsvis beskjeden, se eksempler på beregningen av inntektsreduksjonen nedenfor i punkt 5) i dette avsnittet. For å sikre forholdsmessighet mellom reduksjonen i uførepensjonen, uføregraden og forholdet mellom arbeidsinntekt og inntekt etter uførhet ved beregning av uføregraden, vil det etter Banklovkommisjonens vurdering være hensiktsmessig å benytte de samme prinsipper for fradrag for arbeidsinntekt som lagt til grunn i ny uføretrygd i folketrygden. Dette innebærer at reduksjonen av uførepensjonen beregnes etter en brøk hvor uførepensjonen etter pensjonsordningens regelverk ved 100 prosent uførhet er teller og inntekt før uførhet er nevner, se lovutkastet § 9-10 tredje ledd annet punktum. Begge beløp må oppjusteres med endringer i G dersom beregningen skal bli riktig. Dersom et medlem mottar barnetillegg som en del av pensjonsplanen, foreslår Banklovkommisjonen at barnetillegg skal reduseres i samme forhold som uførepensjonen er redusert på grunn av arbeidsinntekt. Det vil si at dersom uførepensjonen for eksempel er redusert med 10 prosent på grunn av arbeidsinntekt, skal barnetillegget også reduseres med 10 prosent, se lovutkastet § 9-10 femte ledd.

For å unngå at den nedre grensen for rett til uførepensjon på 20 prosent (lovutkastet § 9-3 tredje ledd) ikke skal bli reell, foreslår Banklovkommisjonen at det ikke skal utbetales uførepensjon dersom inntekten utgjør mer enn 80 prosent av inntekt før uførhet oppjustert med endring i G etter fastsettelsen av uføregraden, jf. lovutkastet § 9-10 fjerde ledd. En tilsvarende bestemmelse følger av folketrygdloven § 3-15.

4) Et særskilt spørsmål knyttet til inntektsfradrag i uførepensjon er om det er grunn til å fastsette et fribeløp i arbeidsinntekt som må overstiges, før det skal skje inntektsfradrag i uførepensjonen. I uføretrygden er fribeløpet satt til 0,4 G, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-14 første ledd. Fribeløpet er begrunnet i ønsket om å motivere uføre til å prøve seg i arbeid, se Prop. 130 L (2010–2011) side 129 annen spalte. Fribeløpet på 0,4 G ble valgt fordi dette framsto som en rimelig avveining mellom hensynet til at samlet inntekt ikke skal kunne bli for høy i forhold til tidligere inntekt og hensynet til motivering til å prøve seg i arbeid. Siden det allerede er et fribeløp ved inntektsfradrag i uføretrygden, er det i forhold til uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger et spørsmål om det er grunnlag for ytterligere fribeløp ved inntektsfradrag i uførepensjonen eller om dette kan gjøre at samlet inntekt kan bli for høy i forhold til inntekt før uførhet. De med inntekt under 6 G får en forholdsvis større reduksjon i beregnet inntekt etter uførhet sammenlignet med de med lønn mellom 6 og 12 G dersom inntektsfradraget skal regnes fra første inntektskrone. Et fribeløp i form av et fastbeløp som er likt for alle, vil bety mer for de med lavere beregnet inntekt etter uførhet enn de med høyere inntekt. Den utjevnende effekten fribeløpet har i forholdet mellom de med lav lønn og de med høy lønn tilsier således at det ikke er riktig å droppe et fribeløp ved inntektsfradrag for uførepensjon. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det videre være en fordel å følge samme tekniske løsninger og system som i folketrygden også i forhold til fribeløp ved inntektsfradrag, så lenge det ikke foreligger særlige grunner som tilsier at folketrygdens system bør fravikes. Banklovkommisjonen kan ikke se at det foreligger slike særlige grunner her. Det foreslås derfor i lovutkastet § 9-10 tredje ledd første punktum at det anvendes et fribeløp på 0,4 G i reglene om inntektsfradrag i uførepensjonen.

Medlemmene Juliussen, Mildal og Skomsvold støtter ikke forslaget om et fribeløp på 0,4 G. Disse medlemmene mener det vedtatte fribeløpet for folketrygdens uføretrygd bidrar til uheldige effekter da det kan føre til en vesentlig økning av kompensasjonsgraden. For liten forskjell på lønn og samlet kompensasjon ved uførhet kan motvirke arbeidslinjen. Innføring av et fribeløp også for tjenestepensjonsordningen vil forsterke dette.

Disse medlemmene viser til at en uheldig virkning av fribeløp dessuten er at det skapes insentiv til å søke så høy uføregrad som mulig. Fra tabell 10.3 nedenfor i dette avsnittet leses det at med tidligere inntekt på 4,5 G, 100 prosent uføregrad og arbeidsinntekt tilsvarende 50 prosent, blir samlet kompensasjonsnivå 95 prosent. En uføregrad satt til 50 prosent ville i stedet gitt 88 prosent i samlet kompensasjonsgrad. I forslag til uførepensjon for offentlige tjenestepensjonsordninger kan det bemerkes at det ikke er foreslått å ha fribeløp i tilfeller der det ikke utbetales uføretrygd fra folketrygden, se Prop. 202 L (2012–2013) side 31.

Det vises for øvrig til merknad fra medlemmet Andreassen inntatt ovenfor i avsnitt 9.2.

5) Nedenfor i tabellene 10.1 og 10.2 er det tatt inn eksempler på beregning av inntektsfradraget i uføretrygden fra folketrygden (folketrygdloven § 12-14) og i uførepensjon etter lovutkastet § 9-10 tredje ledd.

Eksemplet i tabell 10.1 med uføregrad 50 prosent og inntekt på 6 G og en faktisk inntekt etter uførhet i år y på 4 G, vil gi en samlet inntekt på 5,84 G og en samlet uføretrygd og uførepensjon på 1,84 G for inntekt på 6 G. Uten inntektsfradrag i uførepensjonen ville tilsvarende tall vært 5,9 G og 1,9 G. Ved inntekt 12 G vil tilsvarende tall bli 6,34 G, 2,34 G, 6,4 G og 2,4 G.

Eksemplet i tabell 10.2 med uføregrad 100 prosent og inntekt på 6 G og en faktisk inntekt etter uførhet i år y på 1 G, vil gi en samlet inntekt på 5,14 G og en samlet uføretrygd og uførepensjon på 4,14 G for inntekt på 6 G. Uten inntektsfradrag i uførepensjonen ville tallene vært 5,2 G og 4,2 G. Ved inntekt 12 G vil tilsvarende tall bli 5,94 G, 4,94 G, 6,0 G og 5,0 G. Dersom pensjonsordningen også hadde gitt en tilleggsprosent for lønn mellom 6 og 12 G på 66 prosent av lønn, ville dette gitt et fradrag i uførepensjonen på 0,25 G, en samlet inntekt på 9,75 G og en samlet uføretrygd og uførepensjon på 8,75 G.

Tallene viser således at effekten av inntektsfradraget i uførepensjonen blir forholdsvis beskjedent. Banklovkommisjonen har imidlertid kommet til at dette ikke er tilstrekkelig grunnlag for å droppe inntektsfradraget for uførepensjon i sin helhet.

6) Først når man ser uføretrygd, uførepensjon med eventuelt barnetillegg og reglene om inntektsfradrag for arbeidsinntekt i sammenheng, vil man kunne få en oppfatning av hvilket samlet inntektsnivå et ufør medlem av en tjenestepensjonsordning vil kunne få. Den samlete inntekt i hvert enkelt tilfelle vil imidlertid bero på en rekke konkrete forhold. Eksempler på beregninger av samlet inntekt vil derfor bygge på en rekke forutsetninger, hvor endring i én forutsetning vil kunne føre til helt andre resultater. Banklovkommisjonen har imidlertid valgt å få Norwegian Insurance Partner AS til å foreta en del beregninger som viser eksempler på reduksjon i uføretrygd og uførepensjon på grunn av arbeidsinntekt. Beregningene er inntatt nedenfor i tabellene 10.3 til 10.6 og figurene 10.1 og 10.2. Eksemplene er basert på uførepensjon lik maksimalrammene på 10 prosent for inntekt inntil 12 G med tillegg av 66 prosent for inntekt mellom 6 og 12 G slik som er foreslått ovenfor i avsnittene 9.2 og 9.3. Det er videre lagt til grunn et barnetillegg for ett barn i samsvar med det som er foreslått i avsnitt 9.4 ovenfor, det vil si at barnetillegget er satt til en tidel av G. I tabellene 10.3 og 10.4, samt figur 10.1, er det lagt til grunn at inntektsgrunnlaget for vedkommende er 4,5 G og i tabellene 10.5 og 10.6, samt figur 10.2, er inntektsgrunnlaget 9 G. Beregningen viser brutto utbetaling. Det er således ikke sett på skattemessige effekter på inntekten. I tabellene og figurene er det gjort beregninger på samlet inntekt ved arbeidsinntekt opp til 72 prosent ved henholdsvis uføregrad på 100 og 50 prosent.

Tabell 10.3 viser en forholdsvis høy samlet kompensasjonsgrad ved inntekt før uførhet på 4,5 G gitt den arbeidsinntekt som er forutsatt i tabellen. Banklovkommisjonen vil bemerke at eksemplene viser at uførepensjonen med maksimalt barnetillegg fra tjenestepensjonsordningen vil utgjøre forholdsvis beskjedne kronebeløp og de innebærer en moderat økning i samlet kompensasjonsgrad sett i forhold til uføretrygden og arbeidsinntekten. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det være lite formålstjenlig å innføre strengere inntektsfradragsregler enn det uføretrygden bygger på. Dette vil redusere insentivet til å benytte restarbeidsevne som ikke er reflektert i uføregraden. Banklovkommisjonen vil bemerke at arbeidsinntekt på det nivå som er forutsatt i en del av disse beregningene vil være en klar indikasjon på at uføregraden i tjenestepensjonsordningen burde tas opp til fornyet vurdering. Dette har Banklovkommisjonen foreslått en uttrykkelig hjemmel for i lovutkastet § 9-6 annet ledd annet punktum. Det vises til punkt 2) ovenfor i dette avsnittet. Dersom uføregraden er riktig fastsatt vil en arbeidsinntekt ut over det som er brukt som inntekt etter uførhet ved fastsettelse av uføregraden, i normale tilfeller være forholdsvis beskjeden. Det vises også til at det i lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-14 tredje ledd og lovutkastet § 9-10 fjerde ledd er lagt til grunn at uføretrygd og uførepensjon ikke utbetales dersom arbeidsinntekten utgjør mer enn 80 prosent av inntekt før uførhet.

Det vises for øvrig til merknad fra medlemmet Andreassen ovenfor i avsnitt 9.2.

Kilde: Norwegian Insurance Partner AS, oktober 2013.

I den grafiske framstillingen ovenfor i figur 10.1 er barnetillegget markert med mørk grønn. Ved ingen arbeidsinntekt vil barnetillegget bli vesentlig høyere enn i de andre eksemplene som følge av at det vil ytes barnetillegg fra folketrygden. Siden barnetillegget i folketrygden er behovsprøvd vil dette bortfalle i de andre eksemplene.

Kilde: Norwegian Insurance Partner, oktober 2013.

10.2.3 Midler som ikke kommer til utbetaling

1) Ved fradrag i uførepensjonen som følge av arbeidsinntekt vil utbetalingene fra pensjonsinnretningene bli lavere enn det som er lagt til grunn ved pensjonsinnretningenes beregning av den avsetning til premiereserve på uføretidspunktet som er nødvendig for å dekke framtidig utbetaling av uførepensjon. Det oppstår dermed et spørsmål om hva som skal skje med de midlene som ikke kommer til utbetaling som følge av inntektsfradraget. I dag er praksis at midler som frigjøres i uføreavsetningene ved fastsettelse av ny og lavere uføregrad som følge av oppnådd arbeidsinntekt eller reaktivering, inngår som en del av risikoresultatet. Ved avkortning i uførepensjon som følge av fradrag for arbeidsavklaringspenger har derimot praksis vært at avkortningen tilføres premiefondet.

Fra bransjehold er det anført at avkortning ved utbetaling av uførepensjon bør medføre at midler som ikke kommer til utbetaling, fortsatt bør inngå i pensjonsinnretningens risikoresultat. Reglene om inntektsfradrag i uførepensjon vil reelt erstatte reglene om endring av uføregraden, og dermed den endring av avsetning til premiereserve som i dag inngår som en del av risikoresultatet. Pensjonsinnretningen legger ved beregningen av premien vekt på muligheten for reaktivering, se ovenfor i avsnitt 4.2. De har således tatt risikoen for dette på samme måte som for annen endring i uføregrad etter at uførepensjon har begynt å løpe. Så lenge pensjonsinntretningene har risiko for at forverring av uføregrad kan føre til høyere avsetninger og pensjonsutbetalinger, bør også reduksjon av avsetninger som følge av reaktivering og avkortning av inntekt, etter bransjens vurdering, inngå som en del av risikoresultatet. Alternativet vil i tilfelle være å overføre frigjorte midler til den enkelte pensjonsordnings premiefond, men dette vil skape en uryddig og varierende situasjon som følge av at pensjonsordninger kan være avviklet og foretak opphørt i perioden for utbetaling av uførepensjon.

Fra arbeidsgiverhold er det pekt på at frigjorte midler som følge avkortning i uførepensjon bør overføres til premiefondet for den enkelte pensjonsordning fordi foretaket har betalt premie for den fulle uførepensjonsytelsen. Dette vil være i samsvar med lang praksis for midler som frigjøres ved reduksjon av uførepensjon som følge av blant annet ervervsprøving av ektefellepensjon og av reduksjon av uførepensjon ved utbetaling av arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Situasjonen ved avkortning som følge av arbeidsinntekt og situasjonen man hittil har hatt ved endring av uføregrad er forskjellige, blant annet fordi arbeidsgiveren normalt vil kunne bidra til at restarbeidsevnen utprøves og utnyttes best mulig innenfor foretaket.

Banklovkommisjonen vil innledningsvis bemerke at spørsmål vedrørende frigjøring av midler som følge av redusert utbetaling av uførepensjon kan oppstå i tre ulike tilfeller:

• Redusert utbetaling av midlertidig uførepensjon til medlem som mottar arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, jf. lovutkastet § 9-10 annet ledd.

• Avkortning av løpende uførepensjon som følge av inntektsfradrag i uførepensjonen etter lovutkastet § 9-10 tredje ledd.

• Avkortning av løpende uførepensjon som følge av nedsettelse av uføregrad etter lovutkastet § 9-6 annet ledd og omberegning av premiereserve for løpende uførepensjon, jf. lovutkastet § 9-6 tredje ledd.

Begrunnelsen for reglene om avkortning av uførepensjon i disse tre tilfellene er nokså forskjellige. Banklovkommisjonen har derfor kommet til at spørsmålet om disponeringen av midler som motsvarer avkortningen i de tre tilfellene må undergis særskilt vurdering.

Når det først gjelder avkortning av midlertidig uførepensjon som følge av at det utbetales arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, jf. foretakspensjonsloven § 6-4 annet ledd med tilførende forskrift, er poenget at samlet utbetaling ikke skal overstige 70 prosent av lønnsgrunnlaget, jf. forskrift 1. desember 2012 nr. 1212 til lov av 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon § 5-2. Størrelse og utbetaling av arbeidsavklaringspengene bestemmes fullt ut av regler i folketrygdloven kapittel 11, og midlertidig uførepensjon fra pensjonsordningen skal i så fall kun være et tillegg til utbetalte arbeidsavklaringspenger til enhver tid, jf. lovutkastet § 9-1 første ledd. Når uførepensjon skal utbetales midlertidig som tillegg til arbeidsavklaringspenger, må derfor uførepensjon fra pensjonsordningen i det enkelte tilfellet beregnes slik at uførepensjon som tillegg til arbeidsavklaringspenger skal beregnes i beløp slik at grensen på 70 prosent av lønnsgrunnlaget ikke brytes. Dette innebærer en lovfastsatt begrensning av størrelsen av den midlertidige uførepensjon pensjonsordningen kan gi, og er en regel om hvordan midlertidig uførepensjon skal beregnes når den utbetales som tillegg til arbeidsavklaringspenger. Reglene innebærer ikke at det dermed blir gjort et fradrag for arbeidsavklaringspenger i den uførepensjon som uførepensjonsordninger etter lovutkastet ellers skal kunne yte som tillegg til uføretrygd, og som den normalt også vil yte når uføregrad senere er fastsatt. En slik regel om beregningen av midlertidig uførepensjon er inntatt i lovutkastet § 9-10 annet ledd. Banklovkommisjonen forutsetter at den midlertidige pensjonsutbetaling som foretas, på vanlig måte – som andre pensjonsutbetalinger – skal inngå ved beregning av pensjonsinnretningenes risikoresultat.

Spørsmålet om avkortning i uførepensjon etter reglene om inntektsfradrag oppstår derimot ved utbetaling av varig uførepensjon beregnet ut fra uføregrad og lønn etter reglene i lovutkastet § 9-9, jf. §§ 9-5 til 9-7. Etter at uføretilfellet er inntruffet og uføregrad fastsatt, har pensjonsinnretningen et rimelig sikkert grunnlag for å beregne sitt framtidige ansvar for utbetaling av uførepensjon, og for å foreta den avsetning til premiereserve tilsvarende kapitalverdien som forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd krever. Utgangspunktet for reglene om inntektsfradrag er at den enkelte uføres inntektsevne og oppnådd arbeidsinntekt etter uføretidspunktet kan svinge fra år til annet, og inntektsfradrag i et år gir derfor i seg selv normalt ikke grunnlag for omberegning av framtidig ansvar eller mer varig reduksjon av uføregrad. Muligheten for inntektsfradrag er derfor et forhold som pensjonsinnretningene først og fremst kan ta i betraktning sammen med ulike andre forhold som inngår i generelle vurderinger av overtatt uførerisiko. Dette har nok noe vekt også ved beregning av den avsetning til premiereserve som foretas for varige uførepensjoner, men generelt vil variasjoner i inntektsfradrag fra år til annet i liten grad innvirke på eller tilsi omberegning av avsetningene til premiereserve for løpende pensjoner. Omberegning av framtidig ansvar og premiereserve bør derfor knyttes til et sikrere grunnlag, det vil si til tilfelle av mer varig rehabilitering og bedring av inntektsevne og i tilfelle fornyet vurdering av om en slik utvikling tilsier nedsettelse av fastsatt uføregrad.

Etter dette er Banklovkommisjonen kommet til at midler som frigjøres som følge av inntektsfradrag i varig uførepensjon fra år til annet, bør kunne overføres til foretakets premiefond uten at dette i seg selv vil innebære avvik av betydning fra de beregningsgrunnlag pensjonsinnretningen benytter i virksomheten. Lovutkastet § 9-10 tredje ledd fjerde punktum er utformet i samsvar med dette.

Blir derimot midler frigjort ved omberegning av avsetning til premiereserve etter at uføregraden er nedsatt fordi medlemmets inntektsutvikling gir grunn til å anta at inntektsmulighetene etter uførhet er vesentlig bedre enn lagt til grunn da uføregrad ble fastsatt, jf. lovutkastet § 9-6 annet ledd, foreligger en annen situasjon. Da foreligger det et rimelig sikkert grunnlag for å anta at pensjonsinnretningens avsetning til premiereserve for varig uførepensjon innebærer en overvurdering av framtidige uføreforpliktelser. Derfor bør den reduksjon av avsetningen som en omberegning gir grunnlag for, tilbakeføres til pensjonsinnretningens generelle avsetning til dekning av overtatt uførerisiko og inngå ved pensjonsinnretningens beregning av årets risikoresultat, jf. lovutkastet § 9-6 tredje ledd og nedenfor i avsnitt 12.3.

Medlemmene Heldal, Kierulf Prytz og Søyland viser til at avkortning i uførepensjon for arbeidsinntekt i prinsippet er en videreføring av endring i uføregrad i dagens regelverk. Hvis avkortede midler som følge av forbedret helsesituasjon skal gå til premiefondet, mens pensjonsleverandøren må bære risikoen for forverret uføresituasjon får vi en asymmetri som er uheldig for risikobaserte uførepensjoner. Pensjonsinnretningenes tariffer og premieberegninger bør som i dag hensynta uførerisiko, død blant uføre samt forverring og forbedring av uføregrad. Pensjonsinnretningene bærer gjennom et slikt system hele uførerisikoen. Disse medlemmene mener derfor at avkortning i uføreytelsen som følge av arbeidsinntekt også må inngå i risikoresultatet. Disse medlemmene mener det legges opp til et kunstig skille mellom reaktivering gjennom midlertidig arbeidsinntekt og mer varig rehabilitering, hvor det etter lovutkastet § 9-6 annet ledd forutsettes at uføregraden settes ned. Et regelverk hvor fordeling av risiko mellom pensjonsinnretningen og foretakene er forskjellig alt etter om arbeidsinntekt kommer som følge av midlertidig eller varig bedring i arbeidsevne framstår som lite konsistent. Forslaget vil også medføre at foretakenes premier vil bli høyere. Et regelverk hvor avkortning som følge av arbeidsinntekt tilføres foretakenes premiefond vil neppe påvirke arbeidsgivers mulighet til å utnytte restarbeidsevnen i vesentlig grad. Det er få uføre med tilknytning til (opprinnelig) arbeidsgiver og NAVs uførestatistikk fra 30. juni 2013, se ovenfor i avsnitt 4.3, viser at 82 prosent av alle uføre er 100 prosent uføre, og dermed ikke lenger ansatt i sitt tidligere foretak. Disse medlemmene foreslår derfor at midler frigjort som følge av arbeidsinntekt inngår i pensjonsinnretningens risikoresultat og at lovutkastet § 9-10 tredje ledd endres tilsvarende.

10.2.4 Fradrag for andre uførerettigheter

I foretakspensjonsloven § 6-4 første ledd er det åpnet for at det i pensjonsordningens regelverk kan fastsettes at det skal gjøres fradrag i uførepensjonen for erstatning for tap i ervervsevne fra yrkesskadeforsikring.

I NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning har Personskadeerstatningsutvalget blant annet lagt til grunn at det skal gjøres fradrag i erstatning fra yrkesskadeforsikring for uførepensjon fra tjenestepensjon. Det er dermed ikke aktuelt også å gjøre fradrag den andre veien dersom dette forslaget gjennomføres. Banklovkommisjonen har derfor ikke foreslått at det tas inn noen tilsvarende bestemmelse som foretakspensjonsloven § 6-4 første ledd i lovutkastet i utredningen her.

10.3 Oppregulering av uførepensjon

Oppregulering av pensjonsytelser er av sentral betydning for at ytelsene skal ha mulighet til å opprettholde sin realverdi og ikke være gjenstand for en verdireduksjon. For mottakeren av pensjonsytelsen vil det være viktig å sikre en løpende oppregulering av ytelsene slik at kjøpekraften kan opprettholdes over tid.

For uføretrygd i folketrygden reguleres pensjonsgivende inntekt, som utgjør beregningsgrunnlaget for uføretrygden, med endringer i grunnbeløpet i det enkelte kalenderår, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-11. Den årlige uførepensjon beregnes med 66 prosent (eller en forholdsmessig andel av dette ved lavere uføregrad enn 100 prosent) av dette grunnlaget, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-13. Reguleringen av uføretrygd avviker således fra reguleringen av alderspensjon i folketrygden som reguleres i samsvar med lønnsveksten deretter fratrukket 0,75 prosent. Denne forskjellen er begrunnet i at uføretrygden er ment som kompensasjon for inntekt mens alderspensjonen er en pensjonsytelse, samt at disse ytelsene behandles ulikt hva gjelder inntektsbeskatning, se ovenfor i avsnitt 5.1.8.

Når det gjelder regulering av alderspensjon i utkastet til tjenestepensjonslov har Banklovkommisjonen i NOU 2012: 13 (lovutkastet § 4-21) foreslått at det kan fastsettes i pensjonsplanen at alderspensjonen skal reguleres årlig i samsvar med alminnelig lønnsvekst deretter fratrukket 0,75 prosent eller helt eller delvis i samsvar med endring av grunnbeløpet. Reguleringen hvert år skal finansieres av oppnådd avkastning på pensjonsbeholdningen for medlemmer med pensjon under utbetaling. Dersom avkastningen et år er for liten kan eventuelle midler i pensjonsreguleringsfondet anvendes. Hvis ikke dette er tilstrekkelig til å finansiere en oppregulering i samsvar med det som er fastsatt i regelverket, vil oppreguleringen bli avkortet, med mindre foretaket har påtatt seg en plikt til å sikre en årlig oppregulering i samsvar med regelverket. Har foretaket garantert en årlig oppregulering av løpende pensjoner, vil dette utløse et balanseføringskrav for framtidige forpliktelser hos foretaket. Hovedprinsippet for regulering av pensjoner under utbetaling med inntil alminnelig lønnsvekst fratrukket 0,75 prosent er lagt til grunn i Prop. 199 L (2012–2013) i lovutkastet § 4-14.

Utbetaling av uførepensjon vil kunne strekke seg over en lang periode (40-50 år) dersom en arbeidstaker blir ufør tidlig i sin karriere. En regulering av uførepensjonen basert på en løpende premiefinansiering fra foretaket vil i slike situasjoner innebære usikkerhet for den enkelte uføre som følge av at foretaket kan gå til opphør før uførepensjonen erstattes av alderspensjon. Banklovkommisjonen mener derfor at det mest hensiktsmessige vil være å følge opp prinsippet for alderspensjon i utkastet til tjenestepensjonslov og basere en oppregulering av uførepensjonen på avkastningsprosenten for midlene i kollektivporteføljen i pensjonsinnretningen. Premiereserven avsatt og tilordnet uførepensjoner som er kommet til utbetaling, vil ikke utgjøre en egen pensjonsbeholdning på samme måte som for alderspensjon, men den vil inngå som en del av en kollektivportefølje i pensjonsinnretningen. I samsvar med forsikringsvirksomhetsloven § 9-7 kan det tenkes at pensjonsinnretningen har valgt å etablere en egen delportefølje knyttet til uførepensjoner under utbetaling. Avkastningsprosenten for midler i kollektivporteføljen eller delporteføljen vil derfor gi det beste grunnlaget for en regulering av uførepensjonen basert på tilordnet avkastning, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-9 første ledd. For å unngå at oppreguleringen blir for høy i år med god avkastning sett ut fra skattemessige hensyn, foreslås det at årlig oppregulering ikke skal kunne overstige endringen i grunnbeløpet i folketrygden. Eventuelt overstigende avkastningsprosent skal overføres til et reguleringsfond for uførepensjon knyttet til den enkelte pensjonsordning. Midlene i dette fondet skal brukes til å finansiere oppregulering i år hvor avkastningsprosenten er lavere enn endringen i grunnbeløpet. Det vises til lovutkastet § 9-11. På denne måten vil oppreguleringen være tilpasset uførepensjonen, men samtidig følge mønsteret som er foreslått for oppregulering av alderspensjon i utkastet til tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13 og Prop. 199 L (2012–2013). Det åpnes også for at foretaket kan påta seg et eget ansvar for årlig oppregulering av løpende uførepensjonen i samsvar med endring av grunnbeløpet. En slik garanti vil på samme måte som ved alderspensjon utløse en plikt til balanseføring av framtidige pensjonsforpliktelser hos foretaket.

Ved overgang til alderspensjon for en uførepensjonsmottaker vil det kunne gjenstå midler i reguleringsfondet for uførepensjon som kan tilbakeføres til avkastning på midler knyttet til denne uførepensjonsmottakeren. Det reiser seg da et spørsmål hva som bør skje med disse midlene. Banklovkommisjonen har vurdert ulike mulige løsninger på dette. Et alternativ er at en forholdsmessig andel av fondet blir overført til alderspensjonsbeholdningen for vedkommende ved overgang til alderspensjon. En annen mulighet er at andelen av reguleringsfondet på dette tidspunktet skal overføres til pensjonsordningens premiefond eller bli stående i reguleringsfondet. Banklovkommisjonen er kommet til at en løsning på dette ikke vil ha vesentlig betydning for alderspensjonens størrelse for den uføre ved overgang til alderspensjon som følge av at premiereserven for uførepensjonen og dermed dens andel av reguleringsfondet, på dette tidspunktet normalt vil være beskjedent. Fra pensjonsinnretningsbransjen er det anført at dersom pensjonsinnretningene får mulighet til å praktisere dette forskjellig vil det kunne oppstå utfordringer med hensyn til innlåsning og flytteproblematikk. Bransjen mener derfor at dette spørsmålet bør avklares i loven. Banklovkommisjonen er imidlertid av den oppfatning at dette spørsmålet bør finne sin løsning i regelverket og forsikringsavtalen for den enkelte pensjonsordning på basis av den praksis som etter hvert opparbeides knyttet til uførepensjonsordninger etter en ny tjenestepensjonslov.

10.4 Opphør av ytelsen

1) Retten til uføretrygd fra folketrygden vil opprettholdes selv om uføretrygden ikke utbetales i et år som følge av at arbeidsinntekten er 80 prosent eller mer av inntekt før uførhet, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endring i folketrygdloven § 12-14 tredje ledd. Ved melding til NAV vil retten kunne opprettholdes i inntil fem år (hvilende rett), se også avsnitt 5.1.4 foran.

Banklovkommisjonen anser en slik hvilende rett som lite praktisk i tjenestepensjonsordninger idet pensjonsinnretningene vil ha begrensede muligheter til å følge opp en slik hvilende rett på samme måte som NAV. Det foreslås derfor i lovutkastet § 9-10 første ledd annet punktum at retten til uførepensjon skal opphøre dersom medlemmet ikke lenger oppfyller det minstekravet til uføregrad som er fastsatt i pensjonsplanen for pensjonsordningen. Dette innebærer at vedkommende eventuelt må kreve ny uførepensjon dersom vedkommende på et senere tidspunkt mener at uføregraden igjen er så høy at den kan utløse rett til uførepensjon. Det må da skje en helt ny vurdering av uføregraden.

2) Uføretrygden er ikke en livslang ytelse. Den opphører og erstattes av alderspensjon på et tidspunkt da arbeidsinntekt normalt erstattes av alderspensjon. I lov 16. desember 2011 nr. 59 om endring i folketrygdloven § 12-4 første ledd framgår det at det er et vilkår for rett til uføretrygd at personen er mellom 18 og 67 år. Dette innebærer at uføretrygden opphører ved fylte 67 år. Utbetaling av uføretrygd vil således opphøre ved fylte 67 år. Dette innebærer også at det ikke kan innvilges uføretrygd etter 67 år selv om vedkommende er i arbeid på det tidspunktet han eller hun blir ufør. For å få rett til uføretrygd etter fylte 62 år da folketrygdens bestemmelser om alderspensjon åpner for rett til uttak av alderspensjon, stiller folketrygdloven § 12-4 første ledd annet punktum minstekrav til pensjonsgivende inntekt i året før uføretidspunktet. Dette kravet er begrunnet med at flere av folketrygdytelsene allerede har krav om at mottakerne har hatt en viss tilknytning til arbeidslivet, jf. blant annet tilfellet med dagpenger og sykepenger. Når det gjelder omfanget av kravet til tidligere pensjonsgivende inntekt, det vil si at inntekten må ha vært på minst folketrygdens grunnbeløp i kalenderåret før arbeidsevnen ble satt ned med minst halvparten (uføretidspunktet), eller minst tre ganger folketrygdens grunnbeløp i løpet av de tre siste årene før dette tidspunktet, ble det særlig lagt vekt på hensynet til å unngå uønskede tilpasninger fra personer som har valgt å ta ut alderspensjon og samtidig har trukket seg ut av arbeidslivet. Dette talte for et krav om et relativt stort inntektsbortfall. Det vises til Prop. 18 L (2010–2011) side 24 til 25. Retten til uførepensjon etter fylte 62 år er dermed ikke knyttet til om vedkommende har valgt å ta ut alderspensjon før 67 år eller ikke. I folketrygdloven §§ 19-10 tredje ledd og 20-14 tredje ledd er det fastsatt begrensninger i retten til uttak av alderspensjon ved siden av uføretrygd som innebærer at samlet kompensasjonsgrad ikke kan tilsvare mer enn 100 prosent. Bakgrunnen for bestemmelsen er at dersom det ikke åpnes for at personer med gradert uføretrygd skal kunne ta ut alderspensjon, vil det skapes press til å øke uføregraden, se Prop. 82 L (2009–2010) side 4, jf. Prop. 130 L (2010–2011) side 160.

Når det gjelder den øvre aldersgrense for rett til uførepensjon legger Banklovkommisjonen til grunn at denne ikke kan følge medlemskapet i tjenestepensjonsordningen idet arbeidstakere som mottar alderspensjon i foretakspensjonsordninger og i tjenestepensjonsordninger etter utkastet til lov om kollektive tjenestepensjonsordninger i NOU 2012: 13, fortsatt vil være medlem av pensjonsordningen selv om de ikke er aktive lenger. Øvre aldersgrense for rett til uførepensjon må således enten knyttes til medlemmets aktive opptjening av pensjonsrettigheter i pensjonsordningen som kan vare fram til 75 år eller til en lavere fastsatt aldersgrense. På bakgrunn av at uførepensjonen er ment å kompensere for inntektstap i den perioden man ellers ville ha arbeidet, det vil si fram til utbetaling av alderspensjon, er det naturlig etter Banklovkommisjonens vurdering å knytte retten til uførepensjon til et tidspunkt hvor inntekten normalt ville blitt erstattet av alderspensjon. Innføring av retten til fleksibelt uttak av alderspensjon i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven har medført at skjæringstidspunktet mellom arbeidsinntekt, eventuelt uførepensjon, og alderspensjon ikke er like skarpt lenger.

Av foretakspensjonsloven § 4-1 følger det at det i regelverket for pensjonsordningen skal fastsettes en opptjeningsalder som brukes ved beregningen av pensjonsytelsen i opptjeningsperioden som utgjør et beregnet tidspunkt for oppstart av alderspensjonen (normalt 67 år). Opphøret av plikten til å tegne forsikring som gir rett til premie- og innskuddsfritak ved uførhet er i foretakspensjonsloven § 6-6 og innskuddspensjonsloven § 2-4 annet ledd er også knyttet til nådd opptjeningsalder eller fylte 67 år.

67 år er således en alder som har vært brukt og som brukes i lovgivningen som et beregnet tidspunkt for når det er normalt at lønnsinntekt erstattes med alderspensjon uten at dette er en preferanse for når folk bør ta ut alderspensjon. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det både praktisk og hensiktsmessig å anvende 67 år som en øvre aldersgrense for rett til, og opphør av, uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning. På tilsvarende måte som reglene for opphør av uførepensjonen bør aldersgrensen for rett til uførepensjon hensynta at det i lov eller i medhold av lov kan være fastsatt lavere alder for overgang til alderspensjon enn 67 år (særaldersgrense), jf. lovutkastet § 9-2 fjerde ledd. Det legges til grunn at en særaldersgrense i og for seg vil tvinge også arbeidstakere som er uføre til å ta ut alderspensjon på det fastsatte tidligere tidspunkt, men arbeidstakeren vil i så fall være sikret full alderspensjon som kompensasjon for inntektsbortfall. Det er dermed ikke behov for en uførepensjonsdekning etter nådd særaldersgrense.