15 Merknader til de enkelte bestemmelser

15.1 Kapittel 9. Uførepensjon mv.

Til § 9-1. Krav til regelverket

Paragrafen angir en del alminnelige regler knyttet til etablering av en pensjonsordning med en årlig risikobasert uførepensjonsytelse. Den klargjør dessuten skillet mellom rett til årlig uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger i privat sektor og rett til uføreytelser fra folketrygden, jf. folketrygdloven kapitlene 11 og 12 om arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Det er stilt krav om at utformingen av pensjonsplaner og annet regelverk for pensjonsordninger med uførepensjon skal oppfylle kravene i regelverket for alderspensjonsordninger i utkastet til tjenestepensjonslov kapitlene 2 og 3 i NOU 2012: 13, jf. Prop. 199 L (2012–2013). Fastsettes det at pensjonsordningen skal yte årlig uførepensjon, skal pensjonsplanen angi hvilken rett til uførepensjon de enkelte medlemmer av pensjonsordningen skal ha, og det er ikke noe generelt vilkår for retten til uførepensjon at et medlem samtidig mottar uføreytelser fra folketrygden. Bestemmelsen i foretakspensjonsloven § 6-1 fjerde ledd foreslås således ikke videreført. Det vises for øvrig til avsnitt 6.2.4 foran hvor de nærmere vurderinger og prinsipper for oppbygging av et nytt regelverk for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon er inntatt. I fjerde ledd er det åpnet for at foretak kan fastsette at rett til uførepensjon kan opptjenes i samsvar med arbeidstakerens tjenestetid i foretaket. Ved fratreden skal det i så tilfelle utstedes pensjonsbevis som vil gi rett til uførepensjon ved nedsatt inntektsevne etter at arbeidstakeren har fratrådt sin stilling i foretaket og opphører å være medlem av pensjonsordningen.

Første ledd er utformet etter modell av foretakspensjonsloven § 2-1. I samsvar med dette er det i første punktum fastsatt at et foretak kan opprette tjenestepensjonsordning som i tillegg til alderspensjon, vil sikre arbeidstakerne i foretaket og andre medlemmer rett til årlig uførepensjon etter reglene i kapitlet her i tillegg til den rett til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd som til enhver tid følger av lov om folketrygd kapitlene 11 eller 12. Som oftest vil en uførepensjonsordning inngå som en del av foretakets tjenestepensjonsordning for alderspensjon. Regler om medlemskap forutsettes dekket av bestemmelsene i utkastet til tjenestepensjonslov kapittel 3, se tredje ledd og avsnitt 7.1 foran.

Annet ledd er basert på prinsippet i folketrygdens uføretrygd om at retten til årlig uførepensjon oppstår når det i medlemskapstiden inntreffer uførhet som skyldes skade, sykdom eller lyte, jf. også lovutkastet § 9-2 annet ledd første punktum. Om dette kravet til årsakssammenheng vises det til avsnitt 8.4 foran. Det er dessuten presisert at arbeidsevnen må være nedsatt i en slik grad at medlemmet ikke kan fortsette i sin vanlige stilling og ikke kan skaffe seg annet høvelig arbeid. Det vises for øvrig til at bestemmelsen ikke utelukker at det etableres andre uføreordninger med andre vilkår, men at slike ordninger ikke vil bli behandlet som en skattegunstig pensjonsordning.

Tredje leddførste punktum slår fast at pensjonsplan og annet regelverk for pensjonsordningen skal oppfylle kravene i regelverket for alderspensjonsordninger i utkastet til tjenestepensjonslov kapitlene 2 og 3. Dette innebærer blant annet at vilkårene for og omfanget av uførepensjon skal angis i pensjonsplanen for pensjonsordningen, og at pensjonsplanen som utgangspunkt skal gjelde for alle arbeidstakere og andre medlemmer av pensjonsordningen, jf. utkastet til tjenestepensjonslov § 2-3 både i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013). Banklovkommisjonen har ikke sett det som hensiktsmessig å gjenta slike regler i kapitlet her. Pensjonsordning med uførepensjon skal også gi medlemmene rett til premie- og innskuddsfritak ved uførhet, jf. utkastet til tjenestepensjonslov § 2-1 annet ledd (både i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013)) og innskuddspensjonsloven § 2-4 annet ledd, jf. lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd. Det vises her til NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen III side 148 til 149 og avsnitt 11.2 ovenfor. I annet punktum er det presisert at ytelsene i henhold til pensjonsplanen skal være garantert av pensjonsinnretningen. Dette er en forskjell fra alderspensjonssystemet, ettersom garantien der kun knytter seg til det som er opptjent, se utkastet til tjenestepensjonslov § 2-3 annet ledd i NOU 2012: 13 (en slik bestemmelse er ikke inntatt i lovutkastet i Prop. 199 L (2012–2013)). Her er det imidlertid uføreytelsene i seg selv som skal være garantert, og Banklovkommisjonen har derfor sett det nødvendig å presisere dette direkte i lovteksten knyttet til uførepensjon. Tredje punktum omhandler overskudd på risikoresultatet og håndteringen av dette. Praksis rundt dette har de siste årene variert avhengig av om foretaket har hatt en pensjonsordning med fripoliseopptjening av rett til uførepensjon eller ikke, se også avsnittene 4.2 og 4.4 foran. Banklovkommisjonen har etter dette kommet til at det er mest formålstjenlig og forutsigbart om pensjonsinnretningen ved sin produktmelding til Finanstilsynet melder fra om overskuddsrett etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-10 skal gjelde for pensjonsordningen.

Fjerde ledd åpner for at det i regelverket kan fastsettes en særlig ordning for opptjening av rett til uførepensjon ved tjenestetid fram til fratreden i foretaket som vil gi rett til uførepensjon også ved uførhet etter at arbeidstakeren har fratrådt sin stilling i foretaket og opphørt å være medlem. Opptjening av slik rett er betinget av at arbeidstakeren som fratrer sin stilling i foretaket har minst tre års tjenestetid. Kravet om tre års tjenestetid må ses i sammenheng med formålet om å unngå utstedelse av pensjonsbevis av mindre verdimessig betydning, samt at et slikt vilkår også følger av reglene for Statens pensjonskasse om oppsatt alderspensjon, se Statens pensjonskasseloven § 23 første ledd. Dersom regler om slik opptjening er fastsatt i regelverket, vil vedkommende ha rett til uførepensjon etter reglene i lovutkastet § 9-12 ved uførhet som følge av skade, sykdom eller lyte oppstått etter at arbeidstakeren opphørte å være medlem av pensjonsordningen. Opptjent rett til uførepensjon skal sikres ved utstedelse av pensjonsbevis. Det vises til bemerkningene til lovutkastet § 9-12 nedenfor og til avsnitt 11.1 ovenfor.

Til § 9-2. Årlig uførepensjon

Paragrafen inneholder de viktigste reglene om vilkår for utbetaling og om beregning av uførepensjon, samt en avklaring av skillet mellom varig og midlertidig uførepensjon. I samsvar med folketrygdens nye uføretrygd, skal årlig uførepensjon i utgangspunktet være en risikobasert ytelse i det tidsrom arbeidstakeren er medlem av pensjonsordningen, og retten til uførepensjon opphører først når medlemmet har fylt 67 år hvor uføreytelsen i prinsippet blir erstattet av rett til alderspensjon fra folketrygden og foretakets pensjonsordning, se også avsnitt 6.2.2 foran. Det er likevel lagt opp til at uførepensjon kan opphøre ved lavere alder dersom dette følger av lovgivningen andre steder. Forholdet mellom uførepensjon og tidlig uttak av alderspensjon er for øvrig regulert i utkastet til tjenestepensjonslov § 4-18 femte ledd (§ 4-12 sjette ledd i lovutkastet i Prop. 199 L (2012–2013)).

Årlig uførepensjon skal etter første ledd første punktum beregnes på grunnlag av medlemmets lønnsgrunnlag og uføregrad etter reglene i lovutkastet § 9-9. Disse forholdene omhandles nærmere i regler inntatt i lovutkastet §§ 9-5 til 9-7. Utbetalingsperioden for uførepensjonen må ses i sammenheng med medlemmets uføregrad og er regulert i lovutkastet § 9-10 første ledd annet punktum.

Annet ledd foretar en klar distinksjon mellom varig uførepensjon og midlertidig uførepensjon, og må ses i sammenheng med skillet mellom folketrygdens arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Etter første punktum kan årlig uførepensjon ytes til medlemmer som i medlemstiden har fått inntektsevnen varig nedsatt, jf. også lovutkastet § 9-1 annet ledd. Før det er avklart om inntektsevnen er varig nedsatt, kan det ytes midlertidig uførepensjon, jf. annet punktum, sml. lovutkastet § 9-5 annet ledd.

Tredje ledd bygger på forsikringsavtaleloven § 19-10 og åpner for at det i regelverket for pensjonsordningen kan fastsettes unntak eller særlige vilkår for rett til uførepensjon for medlem som innen to år etter å ha blitt medlem har fått inntektsevnen nedsatt på grunn av skade, sykdom eller lyte som medlemmet kjente til eller måtte kjenne til på tidspunktet for medlemskap. Gjennom bestemmelsen her vil pensjonsinnretningene fortsatt ha adgang til å fastsette karensperiode. Forsikringspraksis er at pensjonsinnretningene ikke påberoper seg en karensregel dersom et medlem kommer direkte fra en tilsvarende pensjonsordning. Bestemmelsen her er ikke ment å gjøre noen endring eller begrensning i forhold til de standardvilkår som pensjonsinnretningene har operert med på dette området. Det vises også til avsnitt 8.4 foran.

Fjerde ledd presiserer opphørstidspunktet for når det kan ytes uførepensjon, og må ses i sammenheng med forholdet mellom uførepensjon og alderspensjon. Ettersom 67 år er en alder som har vært brukt og som brukes i lovgivningen som et beregnet tidspunkt for når det er normalt at lønnsinntekt erstattes med alderspensjon, har Banklovkommisjonens vurdert det som både praktisk og hensiktsmessig å anvende 67 år som en øvre aldersgrense for rett til, og opphør av, uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning. Det er videre tatt hensyn til at det i eller i medhold av lov kan være fastsatt en lavere særlig aldersgrense for når retten til uførepensjon skal opphøre og alderspensjon i stedet inntrer, sml. foretakspensjonsloven § 6-1 tredje ledd. Det vises ellers til avsnitt 10.4 foran.

Til § 9-3. Vilkår for rett til uførepensjon

Paragrafen angir vilkårene for rett til uførepensjon og er på flere punkter knyttet opp mot folketrygdens vilkår for rett til uføretrygd og arbeidsavklaringspenger.

I første ledd er det fastsatt at et medlem ikke har rett til uførepensjon etter reglene i kapitlet her, med mindre medlemmet i samsvar med reglene i folketrygdloven § 12-5 har gjennomgått eller forsøkt å gjennomgå hensiktsmessig behandling og tiltak for å bedre arbeidsevnen. Bestemmelsen må ses på bakgrunn av at spørsmålet om behandling oppstår på et tidspunkt før varig uførhet og størrelse er avklart. Inntektstapet kan ikke fastslås før slike tiltak er gjennomført. Det vises også til avsnitt 8.3 foran. Det er i denne sammenheng derfor vesentlig at det stilles krav om at tiltak gjennomføres før det gis en rett til uførepensjon, jf. også folketrygdloven § 12-5 første ledd. Arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven kapittel 11 skal dekke inntektstapet i ventetiden, og i tillegg kan midlertidig uførepensjon i tilfelle utbetales etter lovutkastet § 9-10 annet ledd, jf. også folketrygdloven § 12-19.

Annet ledd oppstiller de videre vilkår for rett til uførepensjon etter reglene i kapitlet her. Det er her fastsatt at medlemmets evne til å utføre inntektsgivende arbeid, det vil si inntektsevnen, må være varig nedsatt og oppfylle det minstekrav til nedsatt inntektsevne som regelverket etter lovutkastet § 9-1 fastsetter, jf. også lovutkastet § 9-2 annet ledd første punktum. Varig nedsatt inntektsevne må ses i sammenheng med lovutkastet § 9-1 annet ledd som angir inngangsvilkåret for årlig uførepensjon, nemlig at det er forårsaket av skade, sykdom eller lyte, jf. også folketrygdloven § 12-6. Det vises også til avsnitt 8.2 foran.

Tredje ledd angir rammene for at nedsatt inntektsevne skal kunne gi rett til uførepensjon. Minstekravet kan ikke i regelverket settes lavere enn 20 prosent, jf. første punktum. Det vises til avsnitt 8.5 ovenfor.

Det kan videre ikke kreves høyere nedsatt inntektsevne enn 50 prosent, jf. tredje leddannet punktum. I tilfeller hvor folketrygden har en lavere grense for rett til uføretrygd enn 50 prosent skal disse anvendes. Synspunktet er her at minstekrav til uføregrad ikke kan settes strengere enn i folketrygden, se også lovutkastet § 9-5 første ledd. Dette innebærer for det første at krav til nedsatt inntektsevne høyst kan settes til 40 prosent for medlem som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uførepensjon fremsettes, jf. bokstav a). Dette følger også av folketrygdloven § 12-7 annet ledd. For det andre kan ikke krav til nedsatt inntektsevne settes høyere enn 30 prosent for så vidt medlemmets inntektsevne er nedsatt som følge av yrkesskade eller yrkessykdom, jf. bokstav b). Dette følger av folketrygdloven § 12-17 første ledd bokstav c). Det vises for øvrig til avsnitt 8.5 foran.

Til § 9-4. Nedsatt inntektsevne

Paragrafen angir prinsippene for vurdering og fastsettelse av i hvilken grad inntektsevnen er blitt nedsatt som følge av oppstått skade, sykdom eller lyte som gjør at medlemmet ikke kan fortsette sin vanlige stilling og ikke kan skaffe seg annet høvelig arbeid, jf. lovutkastet § 9-1 annet ledd. Formålet med årlig uføretrygd og uførepensjon er å dekke det inntektstapet som følger av nedsatt inntektsevne. Bestemmelsen bygger på og framstår som en forenklet versjon av reglene i folketrygdloven §§ 12-7 fjerde ledd og 12-8 første, tredje og fjerde ledd. Det vises også til avsnitt 8.1 foran.

I samsvar med dette gir første ledd kriteriene for vurderingen av hvor mye et medlems inntektsevne er blitt nedsatt. Hovedpoenget er en sammenligning mellom inntekt før og etter uførhet. Dette er formulert slik at vurderingen skal bygge på en sammenligning av de inntektsmuligheter som medlemmet hadde før uføretidspunktet og medlemmets inntektsmuligheter etter uføretidspunktet. Nærmere regler om hvilke forhold det skal legges vekt på er inntatt i tredje ledd.

Begrepet «uføretidspunktet» inngår i flere av bestemmelsene i paragrafen her og i andre bestemmelser i lovutkastet. Etter annet leddførste punktum skal som uføretidspunkt regnes det tidspunkt inntektsevnen ble varig nedsatt minst til det nivå som kreves etter regelverket, jf. lovutkastet §§ 9-1 og 9-3 annet ledd. For å ta hensyn til at inntektsevnen – i takt med forverring av helsetilstand – kan reduseres gradvis over flere år, er det i annet punktum fastsatt at det i slike tilfelle kan tas utgangspunkt i inntektsevnen før skade, sykdom eller lyte oppstod.

Tredje ledd er i stor grad utformet på grunnlag av folketrygdloven §§ 12-8 første og tredje ledd, og 12-7 fjerde ledd. Etter første punktum er det således fastslått at inntekt før uførhet fastsettes til medlemmets normale årslønn i full stilling i foretaket før uføretidspunktet, beregnet i samsvar med reglene i utkastet til tjenestepensjonslov § 4-3 både i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013). Dette innebærer blant annet at endring i lønn skal tillegges virkning fra det tidspunkt endringer trer i kraft, og at visse godtgjørelsesordninger som for eksempel overtidsbetaling kan unntas i denne beregningen. Det vises til at formuleringen «normal årslønn i full stilling» er et eget teknisk begrep som dels viser til faktisk lønnsnivå og dels ikke tar hensyn til om medlemmet faktisk bare har deltidsstilling fordi dette er uten betydning for selve inntektsevnen. Inntekt før uførhet kan derfor avvike fra lønnsgrunnlaget i lovutkastet § 9-7 som skal tilsvare «normal årslønn» i den stilling medlemmet har i foretaket og er begrenset til 12 G, se avsnitt 10.1 ovenfor.

Når det gjelder inntekt etter uførhet, skal denne fastsettes til den inntekt medlemmet forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne ved ethvert arbeid som medlemmet nå kan utføre, jf. tredje leddannet punktum. Ved vurderingen skal det her – i samsvar med folketrygdloven § 12-7 fjerde ledd første punktum – legges vekt på medlemmets alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, og arbeidsmuligheter på hjemstedet eller andre steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid, jf. tredje punktum.

Beregning av hvor mye inntektsevnen er blitt nedsatt, foretas på grunnlag av forholdet mellom inntekt før og etter uførhet beregnet etter tredje ledd. Dette forholdet vil bli lagt til grunn for vedtak om uføregrad etter lovutkastet § 9-5 som et generelt uttrykk for hvor stor del av medlemmets inntektsevne som er tapt. Det vises også til avsnittene 8.1 og 10.1 foran.

I fjerde ledd er det videre fastsatt at inntekt før og etter uførhet skal oppjusteres i samsvar med senere regulering av grunnbeløpet i folketrygden (G), jf. også folketrygdloven § 12-8 fjerde ledd. Denne oppreguleringsbestemmelsen som skal legges til grunn ved anvendelsen av reglene i kapitlet her, skal sikre at beregningen etter tredje ledd knytter seg til samme verdisettingstidspunkt slik at realverdien opprettholdes. Det blir således to sammenlignbare lønnsfaktorer som til enhver tid legges til grunn.

Til § 9-5. Fastsettelse av uføregrad

Paragrafen fastsetter de nærmere prinsipper for fastsettelse av uføregrad. Det er pensjonsinnretningen selv som fastsetter den uføregrad som skal benyttes for de enkelte uføretilfeller ved beregning av uførepensjon. I de tilfeller hvor NAV har fastsatt en uføregrad etter folketrygdloven skal denne likevel normalt anvendes av pensjonsinnretningene i forhold til beregningen av uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen. Det vises til avsnitt 8.1 foran. Regler om endring av uføregrad er inntatt i lovutkastet § 9-6, se bemerkninger til denne bestemmelsen nedenfor.

I samsvar med dette, er det i første ledd første punktum bestemt at pensjonsinnretningen i det enkelte tilfelle skal fastsette den uføregrad som skal benyttes ved beregningen av uførepensjon fra pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 9-9. Dette markerer at det er pensjonsinnretningen som har kompetansen til å beslutte hvilken uføregrad som skal legges til grunn ved beregning av uførepensjonen. Denne kompetansen er ikke lagt til et tredje organ. Dersom arbeidstakeren ikke er enig i den uføregrad som fastsettes vil de vanlige rettslige kanaler måtte benyttes. Uføregrad fastsatt etter lov om folketrygd, skal imidlertid normalt legges til grunn, jf. annet punktum. Av praktiske og administrative hensyn bør dette være normalregelen, og det bør kreves gode grunner for å avvike fra folketrygdens fastsettelse av uføregrad. Dersom uføregrad fastsatt etter folketrygd ikke legges til grunn, eller dersom den faktisk ikke er aktuell ettersom uføregraden ikke tilfredsstiller minstekravene etter folketrygdloven, følger det av tredje punktum at uføregraden skal tilsvare den del av inntektsevnen som anses tap etter reglene i lovutkastet § 9-4 om nedsatt inntektsevne. Uføregraden skal i disse tilfelle fastsettes gradert i trinn på fem prosent. Om forholdet til de tilfeller hvor minstekrav til uføregrad i pensjonsplanen er lavere enn minstekravene etter folketrygdloven, vises det til lovutkastet § 9-8 fjerde ledd.

Annet ledd er ment å kunne håndtere en mellomfase hvor arbeidstakeren ikke har mulighet til å opprettholde sin arbeidsposisjon, men hvor det ennå ikke er fastsatt en uføregrad som vil kunne gi rett til uføreytelser etter folketrygden og/eller pensjonsordningen, det vil i prinsippet si når det ikke er avklart om inntektsevnen er varig nedsatt, jf. lovutkastet § 9-2 annet ledd annet punktum. Det framgår derfor at det kan ytes midlertidig uførepensjon etter reglene i lovutkastet § 9-10 annet ledd inntil uføregrad etter første ledd er fastsatt. Det nærmere forholdet mellom midlertidig uførepensjon og arbeidsavklaringspenger etter folketrygden, er regulert i lovutkastet § 9-10 annet ledd annet punktum. Det vises ellers til avsnitt 8.6 foran.

Til § 9-6. Endring av uføregrad

Paragrafen gir nærmere regler om endring av uføregrad, og følger en del av prinsippene fra uføretrygd etter folketrygden. I tredje ledd er det også inntatt regler om hvilken betydning endring av uføregrad skal medføre for premiereserven til sikring av opptjent rett til uførepensjon.

Etter første ledd følger således at dersom inntektsevnen blir ytterligere nedsatt etter at uføregrad er fastsatt, kan medlemmet kreve at det blir fastsatt ny uføregrad etter lovutkastet § 9-5 som motsvarer den del av inntektsevnen som etter reglene i lovutkastet § 9-4 da må anses tapt. Dette er således noe medlemmet skal kunne kreve på selvstendig grunnlag og må ses i sammenheng med reglene om avkortning på grunnlag av inntekt i lovutkastet § 9-10 tredje ledd, se også avsnitt 8.7 foran.

I annet ledd første punktum er det fastslått at uføregraden ikke skal kunne endres selv om uførepensjonen reduseres på grunn av inntekt etter lovutkastet § 9-10 tredje ledd. Dette innebærer at man kan få tilbake uførepensjonen med opprinnelig uføregrad etter ett eller flere arbeidsforsøk. Det vises i den forbindelse til at det ikke er noen begrensning i perioden personen beholder retten til tilstått uføregrad. Det vises for øvrig til at Banklovkommisjonen ikke har ansett det som nødvendig å videreføre regelen om hvilende rett til uførepensjon på fem år tilsvarende folketrygdloven § 12-9 tredje ledd, se avsnitt 5.1.4 foran. Begrunnelsen er særlig den at regelen er knyttet opp mot den tidligere ordning hvor uføreytelsen kunne falle bort på grunn av arbeidsinntekt. Dette er imidlertid et prinsipp som er forlatt i reglene om ny uføretrygd, men videreført der av overgangshensyn.

Hovedregelen om at uføregraden ikke skal endres på grunn av inntekt, kan og bør imidlertid fravikes i visse tilfelle. Vedvarende forholdsmessig høy inntekt bør etter Banklovkommisjonens oppfatning tilsi en revurdering av uføregraden. Det vises i den sammenheng til at hensyntagen til medlemmets etterfølgende inntektsutvikling, er et viktig verktøy for å kunne hindre for høye kompensasjonsgrader. Det bemerkes at dette vil gjelde uavhengig av de avkortningsregler som følger av lovutkastet § 9-10 tredje ledd, ettersom avkortningsreglene bare til en viss grad korrigerer uførepensjonens størrelse ved inntekt etter uførhet. Dersom det forekommer en inntektsutvikling som gir grunn til å anta at medlemmets inntektsmuligheter er vesentlig bedre enn lagt til grunn ved fastsettelsen av uføregraden etter lovutkastet § 9-5, er det derfor bestemt at pensjonsinnretningen skal vurdere spørsmålet om uføregrad på nytt og kan i tilfelle fastsette ny og lavere uføregrad, jf. annet ledd annet punktum. Det vises til avsnitt 10.2.2 punkt 2) foran.

Tredje ledd fastsetter regler om hvilken virkning endring av uføregrad skal medføre for premiereserven. Etter første punktum innebærer slik endring at pensjonsinnretningen må foreta omberegning av premiereserven etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd. Den endring som foretas av premiereserven skal videre inngå ved beregningen av årets risikoresultat i pensjonsinnretningen, jf. annet punktum. Det vises til avsnitt 12.3 foran.

Til § 9-7. Lønnsgrunnlag

Paragrafen fastslår hvilke grunnlag som skal anvendes ved beregning av uførepensjonens størrelse. Uførepensjonsytelsen beregnes etter regler i lovutkastet § 9-9, jf. § 9-2 første ledd, på grunnlag av blant annet medlemmets lønnsgrunnlag før uførhet. Det er faktisk mottatt lønn fra foretaket på uføretidspunktet som skal legges til grunn, beregnet etter utkastet til tjenestepensjonslov § 4-3 både i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013) og bestemt blant annet ut fra stillingsandel og lønnsnivå. Lønnsgrunnlaget for beregning av uførepensjonens størrelse må holdes atskilt fra lønnsmulighetene før og etter uførhet som anvendes for å beregne graden av nedsatt inntektsevne, sml. lovutkastet § 9-4. Det vises også til avsnitt 10.1 foran.

I samsvar med dette følger det av første ledd første punktum at lønnsgrunnlaget ved beregningen av uførepensjon fra pensjonsordningen er medlemmets normale årslønn i foretaket, beregnet før uføretidspunktet etter reglene i utkastet til tjenestepensjonslov § 4-3.

Den generelle regel er at lønn over 12 G ikke medregnes i skattegunstige pensjonsordninger, jf. foretakspensjonsloven § 5-7 første ledd og innskuddspensjonsloven § 5-5 første ledd. Dette er videreført i første ledd annet punktum hvor det er fastslått at lønn som overstiger 12 G ikke skal medregnes.

I annet ledd er det inntatt regler som skal motvirke at regelen i første ledd om at det er lønnen på uføretidspunktet som utgjør lønnsgrunnlaget for uførepensjonen, vil kunne medføre at arbeidstaker søker uførepensjon på et tidligere tidspunkt i stedet for å prøve seg med kortere arbeidstid og lavere arbeidsinntekt for å vurdere om hvorvidt det holder for å bli i arbeidslivet. Banklovkommisjonen er enig i at hovedregelen gir lite fleksibilitet som kan gå ut over arbeidslinjen. I samsvar med dette er det lagt til grunn at dersom skade, sykdom eller lyte oppstått i medlemstiden gradvis har redusert et medlems inntektsevne over flere år, skal det ved beregningen av uførepensjon i stedet kunne tas utgangspunkt i medlemmets lønnsgrunnlag før uføretilfellet oppstod. For å forenkle prosessen rundt innrapportering av tidligere års lønnsgrunnlag, er det stilt som forutsetning at foretaket før uføretidspunktet har underrettet pensjonsinnretningen om det høyere lønnsgrunnlag som i tilfelle skal legges til grunn ved beregningen av uførepensjon til medlemmet. Det vises eller til avsnitt 10.1 foran.

Til § 9-8. Uførepensjon i tillegg til uføretrygd

Paragrafen fastsetter grenser for nivået på uførepensjon som tillegg til uføretrygd, og er utformet etter modell av systemet for alderspensjon i de private tjenestepensjonsordninger, se utkastet til § 4-2 tredje ledd både i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013), jf. også utkastet til endringer i innskuddspensjonsloven § 5-4 første ledd i NOU 2013: 3 Pensjonslovene og folketrygdreformen III. Det vises ellers generelt til kapittel 9 foran.

Både arbeidsavklaringspenger og uføretrygd er basert på 66 prosent av lønn inntil 6 G etter folketrygdloven. Formålet med å opprette en privat tjenestepensjonsordning som skal gi uførepensjon til medlemmene, vil derfor være at foretaket ønsker å sikre den enkelte arbeidstaker en uføreytelse som kommer i tillegg til uføretrygden fra folketrygden. Det følger av forholdsmessighetsprinsippet at pensjonsplanen må være lik for alle arbeidstakere som er medlem av pensjonsordningen, jf. blant annet henvisningen til utkastet til tjenestepensjonslov kapittel 2 i lovutkastet § 9-1 tredje ledd. For arbeidstakere med lønn inntil 6 G vil dette bety en kompensasjonsgrad i forhold til lønn ut over 66 prosent av lønnsgrunnlaget som dekkes av folketrygden, mens det for arbeidstakere med lønn i området 6 til 12 G vil innebære at det kompenseres i noen grad også for virkningene av inntektsbortfall også for denne delen av inntekten.

Første ledd bygger på et nettoprinsipp og fastsetter således at uførepensjonen skal utgjøre en prosent av de enkelte medlemmenes lønn inntil 12 G, jf. lovutkastet § 9-7 om lønnsgrunnlaget. Banklovkommisjonen foreslår på bakgrunn av vurderinger og tallmessige beregninger en øvre grense på 10 prosent av lønnsgrunnlaget (grunnprosent), jf. avsnitt 9.2 ovenfor. For arbeidstakere med lønn inntil 6 G vil dette innebære en samlet kompensasjon på inntil 76 prosent. Det vises i den sammenheng til foretakspensjonsloven § 5-7 første ledd hvor grensen er 100 prosent av lønn inntil 6 G og 70 prosent av lønn mellom 6 og 12 G. Det bemerkes at grensen også vil gjelde for midlertidig uførepensjon som utbetales i tillegg til arbeidsavklaringspenger etter lovutkastet § 9-5 annet ledd, men det vil også i slike tilfeller gjelde en maksimalgrense for hva arbeidsavklaringspengene og midlertidig uførepensjon kan utgjøre i den enkelte tilfelle, jf. § 9-10 annet ledd. Det vises til avsnittene 9.1 og 9.2 ovenfor.

I annet ledd åpnes det for at pensjonsplanen kan fastsette at det skal sikres et tillegg til den grunnprosent som fastsettes i henhold til første ledd til de arbeidstakere som har en lønn fra foretaket i området 6 til 12 G. Dette tillegget skal i tilfelle beregnes etter fastsatt prosent av den del av lønnen i området 6 til 12 G som inngår i lønnsgrunnlaget for disse arbeidstakerne. En slik ordning skal gjøre det mulig for foretaket å sikre disse arbeidstakerne uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen for lønn mellom 6 og 12 G som til sammen vil gi en kompensasjonsgrad på inntil 66 prosent, jf. første punktum. Innenfor dette lønnsspennet bidrar ikke folketrygden, og en kompensasjon her vil derfor gi en økning i kompensasjonsgrad i forhold til reell kompensasjonsgrad i uføretrygden.

For å hindre omgåelse av forholdsmessighetsprinsippet og for å sikre at det generelle tillegget etter første ledd for alle medlemmer vil være reelt, har Banklovkommisjonen sett det som rimelig og nødvendig at et tillegg for lønn mellom 6 og 12 G bare kan ytes dersom pensjonsplanen sikrer alle arbeidstakere et generelt tillegg til uføretrygden som ikke framtrer som uforholdsmessig lavt på bakgrunn av den uførepensjon medlemmer med lønn mellom 6 og 12 G vil motta fra pensjonsordningen, jf. annet ledd annet punktum. Det er således forholdet mellom lavt- og høytlønnede som er utgangspunktet for denne vurderingen. Det vises i den sammenheng til avsnitt 9.3 med beregninger av samlet pensjon ved ulike prosentsatser for lønn inntil 12 G og tilleggskompensasjon for lønn i området 6 til 12 G. Kravet om at grunnprosenten ikke skal framstå som uforholdsmessig lav, innebærer at arbeidstakere med lønn inntil 6 G også skal ha en viss fordel av tjenestepensjonsordningens uførepensjon. Banklovkommisjonen mener i denne sammenheng at grunnprosenten må utgjøre et reelt og merkbart tillegg for at kriteriet om uforholdsmessig lav uførepensjon ikke skal slå ut. Det vises for øvrig til at det generelle tillegget også vil gjelde arbeidstakere med lønn i området 6 til 12 G. Poenget er likevel at det ved vurderingen av om grunnprosenten er uforholdsmessig lav, er det de arbeidstakere med lønn inntil 6 G som utgjør det relevante referansepunktet. Når kriteriet om uforholdsmessig lav uførepensjon vil kunne slå ut, vil imidlertid avhenge av hvilket nivå foretaket velger for tilleggsprosenten for lønn i området 6 til 12 G. Nærmere føringer og utgangspunkter for innholdet av dette uforholdsmessighetskravet er gitt i avsnitt 9.3 punkt 4) foran.

Tredje ledd omhandler regler om barnetillegg og er utformet med hensyntagen til at nåværende uføreordninger omfatter slikt tillegg til uførepensjon. I folketrygden er barnetillegget behovsprøvd i forhold til inntekt, jf. folketrygdloven §§ 12-15 og 12-16. Om Banklovkommisjonens nærmere vurderinger av regler om barnetillegg i private tjenestepensjonsordninger, vises det til avsnitt 9.4 ovenfor.

I samsvar med dette er det i tredje ledd første punktum bestemt at det i regelverket kan fastsettes at uførepensjonen som utbetales til et medlem, skal gis et tillegg for hvert barn som medlemmet forsørger eller plikter å forsørge. Aldersgrensen er satt til 21 år. Banklovkommisjonen viser i den sammenheng til at en lavere aldersgrense ville kunne medføre en betydelig økonomisk og samfunnsmessig ulempe for medlemmet og dets barn. Barns inntektsmuligheter er begrenset i lavere alder, og i et normalt utdannelsesforløp for barnet vil medlemmet fortsatt kunne ha en forsørgelsesbyrde fram til 21 år. Det vises videre til at det forhold at barn er under avslutning av sin grunnutdannelse mellom 18 og 21 år, må anses som en viktigere faktor i denne sammenheng, og den bør ikke forstyrres av medlemmets endrede økonomiske forutsetninger som følge av uførhet. I annet punktum er prinsippene for omfanget av tilleggsytelsen inntatt. Banklovkommisjonen viser i denne sammenheng til at kostnadene ved å ha barn er tilnærmet lik for alle medlemmer uavhengig av lønnsnivå, og at barnetillegget ikke bør knyttes opp mot medlemmenes lønnsgrunnlag. Det er videre lagt vekt på å opprettholde et maksimalnivå på barnetillegget som kan forsvares i forhold til dagens ordning. Ut fra beregninger som er foretatt, mener Banklovkommisjonen at barnetillegget for yngste barn kan utgjøre inntil en tidel av G per år. Det er videre satt en grense for samtlige barn til inntil to tideler av G per år. Det vises også til lovutkastet § 9-10 femte ledd der det framgår at barnetillegget vil være gjenstand for inntektsfradrag i samme grad som uførepensjonen, se bemerkninger til denne bestemmelsen nedenfor.

I fjerde ledd er det tatt hensyn til de tilfelle hvor det i regelverket er fastsatt minstekrav til uføregrad som er lavere enn minstekravene etter folketrygdloven. Bestemmelsen bygger på foretakspensjonsloven § 6-3 annet ledd og er blant annet begrunnet i at det ikke skal bli for høy kompensasjon for høytlønnede i forhold til lavtlønnede. Om minstekravene etter folketrygdloven, vises det til folketrygdloven § 12-7 første og annet ledd og § 12-17 første ledd bokstav c), se også bemerkningene til lovutkastet § 9-3 tredje ledd annet punktum foran og avsnitt 8.5 ovenfor. I de tilfelle hvor folketrygdens minstekrav til uføregrad ikke er oppfylt, skal uførepensjonen derfor omfatte et tillegg for å dekke manglende rett til uføretrygd fra folketrygden. Slik kompensasjon for manglende folketrygd kan derimot ikke ytes hvor uføretrygden avkortes eller ikke ytes som følge av manglende trygdetid eller manglende oppfyllelse av vilkårene for rett til uføretrygd for øvrig. Det vises for øvrig avsnitt 8.5 ovenfor.

Til § 9-9. Beregning av uførepensjon

Paragrafen fastsetter reglene om beregning av uførepensjon i det enkelte tilfelle. Medlemmenes uføregrad vil være et avgjørende grunnlag for beregningen av nivået på uførepensjonen. Dette vil kunne medføre til avkortning i uførepensjonen etter reglene i annet ledd. Det vises generelt til avsnitt 10.1 foran.

I første ledd første punktum er det fastsatt at et medlems uførepensjon beregnes ut fra medlemmets lønnsgrunnlag etter lovutkastet § 9-7 på den måte som er fastsatt i pensjonsplanen. Pensjonsplanen vil blant annet angi hvilken prosentsats som skal legges til grunn ved denne beregningen. En del av medlemmets uførepensjon vil kunne være barnetillegg. Det er derfor i annet punktum inntatt en henvisning til dette tillegget, og de beregningsregler som gjelder i slike tilfelle, jf. lovutkastet § 9-8 tredje ledd.

I annet ledd er det videre inntatt en regel om at uførepensjonen skal graderes i samsvar med uføregraden. Bestemmelsen bygger på folketrygdloven § 12-12 femte ledd. Uførepensjonen skal etter dette fastsettes til en forholdsmessig andel av full uførepensjon beregnet etter første ledd dersom uføregraden etter lovutkastet § 9-5 er mindre enn 100 prosent. Det vises også til avsnitt 10.1 foran.

Til § 9-10. Utbetaling av uførepensjon. Fradrag

Paragrafen angir prinsippene for utbetaling av uførepensjon, samt regler om fradrag i uførepensjon som følge av inntekt og/eller arbeidsavklaringspenger. Ved utformingen av bestemmelsen er det særlig sett hen til prinsipper og regler for uføretrygd i folketrygdloven på dette området. Det vises ellers til avsnitt 10.2 foran.

Etter første ledd første punktum utbetales uførepensjon tidligst ett år etter det tidspunkt medlemmets inntektsevne ble nedsatt minst til det nivå som kreves etter regelverket. Bestemmelsen må ses i sammenheng med folketrygdens system hvoretter det gis sykepenger i ett års tid før det ytes uføretrygd, se folketrygdloven § 22-12 annet ledd og avsnitt 8.6 foran. Uførepensjon gis som et tillegg til uføretrygd etter folketrygden og bestemmelsen er således nødvendig for å skape et samsvar i det totale systemet for uføreytelser til arbeidstakere. I annet punktum er det bestemt at retten til uførepensjon opphører dersom medlemmet ikke lenger oppfyller det minstekrav til uføregrad som er fastsatt i regelverket, sml. foretakspensjonsloven § 6-1 tredje ledd. Dette innebærer at ved annen reduksjon av nedsatt inntektsevne som ikke medfører at uføregraden blir lavere enn pensjonsplanens minstekrav til uføregrad, vil uføregraden normalt bli stående. Høyere faktisk inntekt i forhold til beregnet inntekt etter uførhet, jf. lovutkastet § 9-4 første ledd, vil føre til fradrag i uførepensjonen og ikke til nedsatt uføregrad. Det vises ellers til at bestemmelsen ikke legger noen nærmere føringer på utbetalingsperioden for uførepensjon som er innvilget. Dette vil måtte følge av reglene i regelverket eller løses i praksis.

I annet ledd er det inntatt regler om rett til å få utbetalt midlertidig uførepensjon før retten til varig uførepensjon er avklart, jf. også lovutkastet § 9-2 annet ledd annet punktum. I første punktum er det bestemt at midlertidig uførepensjon tidligst kan utbetales når medlemmet har framsatt krav på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden, og det må antas at kravet blir innvilget, sml. folketrygdloven § 12-19. Det vises også til avsnitt 8.6 foran. Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovutkastet § 9-5 annet ledd hvor det åpnes for midlertidig uførepensjon inntil uføregraden er fastsatt. Midlertidig uførepensjon vil således kunne benyttes i en situasjon hvor arbeidstakerens framtidige inntektsevne er usikker, men hvor det ennå ikke (normalt) er fattet et endelig vedtak med hensyn til vedkommendes krav i forhold til folketrygden og pensjonsordningen.

I visse tilfeller vil det kunne ytes midlertidig uførepensjon i tillegg til arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven. Størrelsen av midlertidig uførepensjon bør imidlertid, etter Banklovkommisjonens mening, tilpasses omfanget av de arbeidsavklaringspenger som faktisk utbetales til medlemmet. Praksis for pensjonsinnretningene hittil har vært at det skal gjøres fradrag i uførepensjon ved utbetaling av arbeidsavklaringspenger, slik at summen av beregnete arbeidsavklaringspenger og uførepensjon ikke når urimelig høye kompensasjonsgrader. Banklovkommisjonen er enig i at dette er et hensiktsmessig prinsipp slik at midlertidig uførepensjon bare dekker det inntektstap som ikke dekkes av arbeidsavklaringspenger. Når det gjelder nivåer, har pensjonsinnretningene i praksis vanligvis lagt seg på 70 prosent av pensjonsgrunnlaget som en maksimalgrense. Dette er også lagt til grunn ved utformingen av bestemmelsen i annet leddannet punktum hvor det er fastslått at dersom medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, kan pensjonsinnretningen ikke i tillegg utbetale midlertidig uførepensjon som vil innebære at summen av arbeidsavklaringspenger og midlertidig uførepensjon til medlemmet vil overstige 70 prosent av lønnsgrunnlaget etter lovutkastet § 9-7. Det vises ellers til avsnitt 10.2.3 foran. Dette innebærer at den midlertidige uførepensjon tilpasses arbeidsavklaringspengene og ytelsen vil på vanlig måte inngå ved beregning av pensjonsinnretningens risikoresultat. Må det antas at bare en del av medlemmets inntektsevne er tapt, beregnes grensen forholdsmessig, jf. tredje punktum.

Tredje ledd omhandler inntektsfradrag i uførepensjon og er utformet etter modell av folketrygdloven § 12-14 første og annet ledd. Folketrygdens nye regler om reduksjon av uføretrygden må ses i sammenheng med prinsippet om at fastsatt uføregrad ikke skal endres som følge av inntekt over en inntektsgrense tilsvarende den inntekt etter uførhet som er lagt til grunn ved fastsettelse av uføregraden tillagt 0,4 G i det enkelte kalenderår, se folketrygdloven § 12-9 annet ledd og lovutkastet § 9-6 annet ledd første punktum. Dette prinsippet skal erstatte de tidligere reglene om nedsettelse av uføregraden på grunn av inntekt etter uførhet ut over 1 G. Det vises i denne forbindelse til avsnittene 3.3 og 5.1.4 foran. Banklovkommisjonen har sett det som en fordel å benytte samme prinsipper ved reduksjon av uføretrygd og reduksjon av uførepensjon. Om de mer overordnede vurderinger knyttet til bestemmelsen om inntektsfradrag i lovutkastet her, vises det til avsnitt 10.2.2 foran.

I samsvar med dette er det i tredje ledd første punktum bestemt at det skal foretas inntektsfradrag i uførepensjon til medlem som har pensjonsgivende arbeidsinntekt i et år som overstiger inntekt etter uførhet fastsatt etter lovutkastet § 9-4 tredje ledd med tillegg av fire tideler av G. Selve formelen for hvorledes uførepensjonen skal reduseres er inntatt i annet punktum. Her følger at reduksjonen av uførepensjonen skal tilsvare overskytende inntekt multiplisert med en brøk der uførepensjon ved 100 prosent uføregrad er teller og inntekten før uførhet fastsatt etter lovutkastet § 9-4 tredje ledd, er nevner. Det vises til avsnitt 10.2.2 foran hvor det er inntatt en nærmere forklaring og eksempler på beregning av inntektsfradrag etter bestemmelsen her og folketrygdloven § 12-14. Ved beregningen er det i tredje punktum bestemt at inntekt før og etter uførhet oppjusteres etter senere regulering av grunnbeløpet, se også lovutkastet § 9-4 fjerde ledd og folketrygdloven § 12-11 syvende ledd, jf. § 12-8 fjerde ledd. Det nevnes også at reglene om inntektsfradrag får betydning i de tilfelle hvor et medlems uførepensjon fra pensjonsordningen er beregnet etter en uføregrad som ikke gir rett til uføretrygd etter folketrygden, jf. lovutkastet § 9-3 tredje ledd. Den totale uføreytelsen utgjør da uførepensjonen fra pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 9-8 fjerde ledd. Det samme gjelder uførepensjon beregnet på grunnlag av den del av et medlems lønn mellom 6 og 12 G i samsvar med lovutkastet § 9-8 annet ledd. Banklovkommisjonen har videre vurdert hvordan inntektsfradrag skal håndteres i forhold til den delen av uførepensjonen som ikke kommer til utbetaling som følge av slikt fradrag, og kommet til at disse midlene bør overføres til foretakets premiefond. I samsvar med dette er det i fjerde punktum derfor inntatt en regel om at inntektsfradrag i uførepensjon overføres til foretakets premiefond. Det vises til avsnitt 10.2.3 ovenfor.

Fjerde ledd bygger på folketrygdloven §§ 12-14 tredje ledd og 12-8 fjerde ledd hvor det følger at det ikke utbetales uføretrygd i år hvor en pensjonists pensjonsgivende arbeidsinntekt etter folketrygdloven § 3-15 utgjør mer enn 80 prosent av inntekt før uførhet, oppjustert etter endringer i G. Det er således selve arbeidsinntekten som er det avgjørende, jf. også note 1 i avsnitt 10.2.1 foran. Regelen vil for så vidt være i samsvar med kravet om uføregrad på minst 20 prosent i lovutkastet § 9-3 tredje ledd, jf. også foretakspensjonsloven § 6-1 tredje ledd om at uførepensjon løper så lenge uføregraden er så høy som regelverket krever. Det vises til avsnittene 10.2.1 og 10.2.2 ovenfor.

Femte ledd gjør fradragsreglene for arbeidsinntekt i tredje og fjerde ledd også gjeldende for barnetillegg etter lovutkastet § 9-8 tredje ledd. Ved arbeidsinntekt som overstiger grensen i tredje og fjerde ledd skal barnetillegget reduseres i samme forhold som uførepensjonen. Dette er i samsvar med inntektsfradragsordningen i uføretrygden der behovsprøvet barnetillegg vil bli redusert i samsvar med en reduksjon av uføretrygden. Det vises til avsnitt 10.2.2 punkt 3) ovenfor.

Banklovkommisjonen har vurdert hvorvidt det bør inntas regler om fradrag i uførepensjon for erstatning for tap i ervervsevne fra yrkesskadeforsikring. Erstatninger for inntektstap etter skadeserstatningsloven § 3-1, yrkesskadeforsikringsloven § 13 og pasientskadeloven § 4 regnes imidlertid ikke som inntekt ved beregningen av uføretrygd, jf. også Prop. 130 L (2010–2011) om endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) side 201. Banklovkommisjonen har således ikke ansett det som nødvendig å innta en bestemmelse tilsvarende den som følger av foretakspensjonsloven § 6-4 første ledd. Det vises til avsnitt 10.2.3 ovenfor.

Til § 9-11. Oppregulering av uførepensjon under utbetaling

Paragrafen angir prinsippene for oppregulering av uførepensjon som er under utbetaling, og bygger på prinsipper i lovutkastet til tjenestepensjonslov §§ 4-8 og 4-20 (slik den lyder etter endring av lovutkastet i NOU 2013: 3) om regulering alderspensjonsbeholdning og alderspensjoner under utbetaling. Regler om regulering er i lovforslaget i Prop. 199 L (2012–2013) inntatt i §§ 4-6 og 4-7 fjerde ledd. Det vises for øvrig til avsnitt 10.3 foran.

I tråd med dette følger det av første ledd første punktum at uførepensjon under utbetaling årlig skal oppreguleres i samsvar med avkastningsprosenten for midlene i pensjonsinnretningens kollektivportefølje, eventuelt for en delportefølje knyttet til uførepensjon. Det er presisert at slik oppregulering er ment som en sikring av uførepensjoner under utbetaling, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd. Den prinsipale finansieringsmåte for reguleringen er således avkastning på midlene i beholdningene for de medlemmer som mottar uførepensjon. Oppregulering i et år skal likevel ikke overstige en prosentvis regulering i samsvar med endringen i grunnbeløpet i folketrygden, jf. annet punktum. Taket for oppregulering er satt tilsvarende grunnbeløpet, ettersom dette følger reguleringen av uføretrygden i folketrygden, se særlig folketrygdloven § 12-11.

Annet ledd fastlegger regler for disponering av årlig avkastning ut over oppreguleringsrammen etter første ledd. Etter første punktum skal slik overskytende avkastning tilføres pensjonsordningens reguleringsfond for uførepensjon. Midlene i fondet kan brukes til å dekke oppregulering opp til grensen i første ledd i år hvor årets avkastning ikke er tilstrekkelig, jf. annet punktum. Banklovkommisjonen har vurdert de spørsmål som melder seg i forhold til bruk av reguleringsfondet dersom retten til uførepensjon bortfaller fordi medlemmet når alderen for overgang til alderspensjon. Det vises i den forbindelse til avsnitt 10.3 foran.

Mens første og annet ledd gjelder oppregulering i henhold til avkastning og overføring fra reguleringsfondet, er det i tredje ledd inntatt en mulighet for foretaket å påta seg et ansvar for årlig oppregulering av uførepensjon som ikke kan dekkes av årets avkastning eller ved overføring av midler i reguleringsfondet. Alt etter hva som fastsettes i regelverket, kan foretaket her kunne velge mellom å skyte inn det gjenstående innenfor G-rammen eller deler av dette.

Til § 9-12. Opptjent rett til uførepensjon

Paragrafen åpner for at foretaket i pensjonsordningens regelverk kan fastsette at pensjonsordningen skal sikre medlemmene opptjening av rett til uførepensjon. Opptjent uførepensjon kan etter tjenestetiden gi arbeidstakeren en viss rett til pensjon ved uførhet som inntreffer etter at arbeidstakeren har sluttet i foretaket og opphørt å være medlem av pensjonsordningen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovutkastet § 9-1 fjerde ledd hvor det stilles som inngangsvilkår at vedkommende arbeidstaker må ha tre års tjenestetid i foretaket. Dette kravet om tre års tjenestetid må blant annet ses i sammenheng med formålet om å unngå utstedelse av pensjonsbevis av mindre verdimessig betydning, se også bemerkningene til lovutkastet § 9-1 fjerde ledd foran. Det vises ellers til avsnitt 11.1 foran.

Det kan oppstå situasjoner hvor en arbeidstaker med opptjent rett til uførepensjon etter bestemmelsen her, senere blir ansatt i annet foretak som har uførepensjon etter reglene i kapitlet her, det vil si en ny risikobasert årlig uføreytelse. Samtidig vil arbeidstakeren i tilfelle ha rett til uføretrygd. Her vil det oppstå spørsmål om det ved beregning av uførepensjon fra det nye foretakets uførepensjonsordning skal tas hensyn til retten til uførepensjon etter pensjonsbeviset fra det tidligere arbeidsforholdet, se femte ledd. Denne bestemmelsen vil ikke ha betydning dersom det foretak hvor innehaveren av pensjonsbeviset er ansatt på uføretidspunktet, ikke har pensjonsordning med uførepensjon.

Første ledd gir en del av bestemmelsene i kapitlet tilsvarende anvendelse på den rett til uførepensjon som er knyttet til opptjent rett til uførepensjon ved uførhet før fylte 67 år etter at vedkommende har sluttet i foretaket. Dette omfatter bestemmelsene i lovutkastet §§ 9-2 første og tredje ledd og 9-3 til 9-11, med mindre annet er fastsatt i annet og tredje ledd i paragrafen her.

I annet ledd er prinsippene om fastsettelse av nedsatt arbeidsevne etter lovutkastet § 9-4 inntatt. Dette innebærer en sammenligning mellom inntekt før og etter uførhet. Når det gjelder inntekt før uførhet skal denne fastsettes ut fra arbeidstakerens normale årslønn i full stilling på uføretidspunktet, ikke på fratredelsestidspunktet, jf. første punktum. Inntekt etter uførhet skal etter annet punktum fastsettes til den inntekt medlemmet forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne ved ethvert arbeid som medlemmet nå kan utføre. Det bemerkes igjen at bestemmelsen her bare gjelder beregning av i hvor stor grad selve ervervsevnen er nedsatt, og ikke beregningen av hvilken uførepensjon som skal ytes, jf. også bemerkningene til lovutkastet § 9-4 tredje ledd foran.

Regler om beregning av uførepensjon følger av tredje ledd. Uføreytelsen skal etter dette beregnes etter reglene i lovutkastet § 9-9 på grunnlag av arbeidstakerens lønnsgrunnlag ved fratredelsen og avkastning tilført pensjonsbeviset fram til uføretidspunktet etter lovutkastet § 9-11 første ledd. Selve oppjusteringen er således avhengig av den avkastning som oppnås på midlene knyttet til pensjonsbeviset og forvaltet i kollektivporteføljen til enhver tid. Det er imidlertid inntatt en avkortningsregel som er basert på prinsippet om at pensjonsbeviset bare skal gi rett til den del av samlet uførepensjon som kan regnes som opptjent ved tjenestetiden i foretaket fram til arbeidstakerens fratreden, det vil si forholdet mellom tjenestetid i foretaket og 40 år. Dette er i dag det normale kravet til opptjening av alderspensjonsrettigheter i folketrygden og derfor videreført her. I en opptjeningsordning blir således tjenestetiden mer avgjørende enn for de risikobaserte årlige uføreytelsene. Resten av arbeidstakerens uførepensjon forutsettes dekket ved uførepensjon etter pensjonsbevis fra andre pensjonsordninger eller i det foretak hvor arbeidstakeren er ansatt på uføretidspunktet.

Fjerde ledd fastsetter regler om utstedelse av pensjonsbevis som sikrer opptjent rett til uførepensjon ved fratreden i foretaket. Etter første punktum skal pensjonsinnretningen utstede slikt pensjonsbevis som skal angi arbeidstakerens tjenestetid og normale årslønn ved fratreden. Premiereserve som sikrer opptjent rett til uførepensjon og administrasjonsreserve skal knyttes til pensjonsbeviset, jf. annet punktum, sml. utkastet til tjenestepensjonslov § 6-2 annet ledd i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013). Det vises i denne sammenheng til at dersom uførhet oppstår på et tidspunkt hvor arbeidstakeren ikke er medlem av pensjonsordning med uførepensjon, vil uføreytelsen under pensjonsbeviset bli utbetalt. I tillegg kommer uføretrygden etter reglene i folketrygdloven. I tredje punktum er det fastsatt hvilke bestemmelser om pensjonsbevis i utkastet til tjenestepensjonslov som skal gjelde for pensjonsbevis etter paragrafen her. Dette omfatter utkastet til tjenestepensjonslov §§ 6-3 (særregler for pensjonskasser), 6-4 første og annet ledd (forsikringsforholdet) og 6-5 til 6-8 (sammenslåing av pensjonsbevis, utenlandske statsborgere, registrering og forvaltning av pensjonsbeholdningen) i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013).

Femte ledd omhandler tilfelle hvor en arbeidstaker med pensjonsbevis for opptjent rett til uførepensjon etter fjerde ledd senere er ansatt i et foretak som har uførepensjonsordning etter de øvrige reglene i kapitlet. Kombinasjonen av uførepensjon i henhold til pensjonsbeviset utstedt under en annen pensjonsordning og uførepensjon fra den nye pensjonsordningen hvor arbeidstakeren nå er medlem, kan i enkelte tilfelle gi en samlet uførepensjon som – sammen med uføretrygden – vil innebære en høyere kompensasjonsgrad i forhold til lønn før uførhet enn forutsatt. I hvilken utstrekning dette er tilfellet beror både på pensjonsplanen for det foretak hvor uførerettighetene etter pensjonsbeviset ble opptjent, og på utformingen av pensjonsplanen for pensjonsordningen i det foretak hvor pensjonsbevisinnehaveren er ansatt på uføretidspunktet. For tilfelle hvor vilkårene gir arbeidstakeren rett til uførepensjon både fra det nye foretakets pensjonsordning og fra tidligere pensjonsbevis, er det derfor foreslått at uførepensjon fra pensjonsbevis etter omstendighetene skal kunne gi grunnlag for fradrag i uførepensjonen (jf. lovutkastet § 9-10) fra det nye foretakets pensjonsordning i den grad uførepensjonen fra ny pensjonsordning framstår som overskytende i forhold til uførepensjon fra pensjonsbevis. En slik regel vil sikre at arbeidstakeren får rett til tidligere opptjent uførepensjon så lenge dette ikke vil være i strid med de offentligrettslige rammer for uførepensjon etter reglene i kapitlet her.

Hovedregelen i bokstav a) er derfor at det skal gjøres fradrag for overskytende uførepensjon i den utstrekning ytelsene fra uføretrygden, det nye foretakets pensjonsordning og pensjonsbevis til sammen vil gi en kompensasjonsgrad i forhold til inntekt før uførhet som er høyere enn summen av ytelsene fra uføretrygden og den uførepensjon en pensjonsordning med uførepensjon fastsatt innenfor grensene i lovutkastet § 9-8 ville gi. Det følger av denne bestemmelsen at begrepet overkompensasjon her er knyttet til de maksimale uføreytelser som etter lovutkastet kan oppnås fra en uførepensjonsordning med pensjonsplan utformet innenfor de grenser lovutkastet § 9-8 fastsetter, det vil si 10 prosent av lønn i området 0 til 12 G, og 66 prosent av lønn i området 6 til 12 G. Det maksimale ytelsesnivået er fastlagt med sikte på at uførhet i medlemskapstiden vil gi rett til full uførepensjon fra pensjonsordningen uavhengig av tjenestetid på uføretidspunktet. Dette totaltaket er begrunnet i samfunns- og skattemessige hensyn, og det vises til avsnitt 13.4 foran. Løsningen med et slikt totaltak innebærer at man ikke her kan knytte begrepet overkompensasjon til kompensasjonsgraden etter den konkrete pensjonsplan for uførepensjonsordningen i det foretaket hvor pensjonsbevisinnehaveren er ansatt på uføretidspunktet, fordi dette ville bety at opptjente rettigheter etter pensjonsbeviset ville variere med utformingen av pensjonsplanen i det foretak arbeidstakeren ville være ansatt i på uføretidspunktet.

I bokstav b) er det presisert at uførepensjon etter pensjonsbeviset ikke skal gi grunnlag for fradrag i den utstrekning uførepensjonen etter pensjonsbeviset dekker inntektstap ved uførhet som ikke omfattes av uføretrygden eller uførepensjon fra det nye foretakets pensjonsordning. Dette vil være tilfellet dersom pensjonsbeviset er utstedt under en pensjonsordning hvor kravet til uføregrad er lavere enn i uføretrygden og foretakets pensjonsordning, eller hvor det foretak hvor arbeidstakeren er ansatt på uføretidspunktet ikke har uførepensjonsordning. En slik regel vil sikre at arbeidstakeren får rett til tidligere opptjent uførepensjon så lenge dette ikke vil være i strid med de offentligrettslige rammer for uførepensjon. Det vises for øvrig til avsnitt 13.4 foran.

Når det gjelder uførepensjon som ikke utbetales til medlem på grunn av avkortning etter femte ledd, vises det til at slik avkortning vil medføre en begrensning i pensjonsordningens ansvar. Dette vil i sin tur påvirke premienivået for pensjonsordningen. Omfanget og betydningen av dette vil imidlertid måtte løses i praksis ved avtale mellom pensjonsinnretningen og foretaket.

Til § 9-13. Eksisterende pensjonsordninger med uførepensjon

Paragrafen inneholder overgangsregler om uførepensjon for eksisterende pensjonsordning med uførepensjon. For det første reguleres her krav til frister for tilpasning av pensjonsplaner i eksisterende pensjonsordninger. For det andre reguleres forholdet mellom uførerettigheter opptjent i eksisterende pensjonsordninger og overgangen til pensjonsordninger med pensjonsplan i samsvar med kapitlet her. Dette beror til dels på de tilfeller hvor det på tidspunktet når ny pensjonsplan er trådt i kraft allerede utbetales uførepensjon, og dels på de tilfeller hvor det ennå ikke har oppstått uførhet på dette tidspunktet. For de sistnevnte tilfeller er det inntatt regler som regulerer forholdet mellom opptjent rett til uførepensjon fra eksisterende ordning og ny uførepensjonsordning ved inntrådt uførhet. Det vises ellers generelt til kapittel 13 foran hvor de mer overordnede vurderinger og begrunnelser for bestemmelsene i paragrafen her framgår.

Første ledd omhandler krav om og frister for endring av pensjonsplan i henhold til de nye reglene om uførepensjon for private tjenestepensjonsordninger. Virkningen av at slik endring ikke gjennomføres, er regulert i fjerde ledd. Av første ledd første punktum følger at foretaket og pensjonsinnretningen skal sørge for at eksisterende pensjonsordninger med uførepensjon etter foretakspensjonsloven kapittel 6 tilpasser sin pensjonsplan for uførepensjon til bestemmelsene i kapitlet her så snart som mulig og senest innen en frist som fastsettes av Kongen. Banklovkommisjonen viser til at det nye regelverket bør være etablert og trådt i kraft så snart som mulig etter at ny uføretrygd og lovgivning basert på lovutkastet her er satt i kraft. Det vises for øvrig til at det ikke er mulig helt å unngå løsninger i en overgangsperiode som innebærer at ny uføretrygd kombineres med uførepensjon etter regelverk basert på foretakspensjonsloven kapittel 6, se avsnitt 13.3 foran.

Den nye pensjonsplanen skal videre etter første leddannet punktum som utgangspunkt gjelde medlemmenes rett til uførepensjon fra pensjonsordningen som følge av at inntektsevnen er nedsatt på grunn av forhold inntrådt etter at pensjonsplanen er trådt i kraft, se nærmere foran i avsnitt 13.2. Dette gjelder imidlertid bare så langt annet ikke følger av annet eller tredje ledd hvor forholdet til allerede uførepensjonister og opptjent rett til uførepensjon er regulert.

Annet ledd omhandler de tilfelle hvor medlemmer av pensjonsordningen mottar uførepensjon på det tidspunkt den nye pensjonsplanen trer i kraft, se avsnitt 13.4 punkt 1) foran. Det vises i den forbindelse til at et viktig prinsipp ved innføringen av ny uføretrygd i folketrygdloven, var at de som allerede mottar uførepensjon fra gammel folketrygd skal motta samme nettoytelse etter skatt som tidligere, se Prop. 130 L (2010–2011) om endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) side 137 til 140. Dersom uførepensjonister tilknyttet en privat pensjonsordning fortsatt skal motta samlet uførepensjon på samme nivå som tidligere, må uførepensjon fra pensjonsordningen fortsatt utbetales i samsvar med reglene i den tidligere pensjonsplanen for pensjonsordningen, jf. annet ledd første punktum. Resultatet blir i så fall at den samlete uførepensjon ikke blir redusert, og at pensjonen som tidligere vil tilsvare summen av ny uføretrygd fra folketrygden tilsvarende samme nettoytelse etter skatt som tidligere, og den uførepensjon som fortsatt utbetales fra pensjonsordningen.

I annet ledd annet punktum er det videre fastsatt at dersom uførepensjonistens inntektsevne blir ytterligere nedsatt som følge av forhold inntrådt etter at ny pensjonsplan er trådt i kraft, kan medlemmet i stedet kreve at denne økningen fastsettes etter lovutkastet § 9-5 og at økningen i uføregrad beregnes som et tillegg til uførepensjonen etter reglene i den nye pensjonsplanen. Samlet uførepensjon vil i et slikt tilfelle bestå av uførepensjon beregnet og utbetalt etter den tidligere pensjonsplanen og ny uførepensjon beregnet etter den nye pensjonsplanen på bakgrunn av den forverrede helsetilstand og ytterligere nedsatt inntektsevne. Dersom det ikke framsettes et slikt krav vil økningen bli behandlet på grunnlag av tidligere pensjonsplan.

Tredje ledd regulerer hvilke virkninger selve endringene av pensjonsplanen for en eksisterende pensjonsordning skal få for rett til uførepensjon opptjent før ny pensjonsplan trer i kraft. Dersom foretaket har videreført sin pensjonsordning med uførepensjon i henhold til pensjonsplan tilpasset ny uføretrygd, vil medlemmet i slike tilfelle – foruten rett til ny uføretrygd – også ha rett til uførepensjon opptjent i henhold til den nye pensjonsplanen. Hovedspørsmålet er da om uførerettighetene etter den nye pensjonsplanen skal anses å ha avløst de tidligere opptjente uførerettigheter, eller om – og i hvilken utstrekning – disse fortsatt kan gjøres gjeldende, jf. foran i avsnitt 13.4 punkt 2). I tredje ledd første punktum er dette søkt løst ved at rett til uførepensjon opptjent etter den tidligere pensjonsplanen ved tjenestetid fram til ny pensjonsplan er trådt i kraft, ikke kan gjøres gjeldende i den utstrekning den uførepensjon som medlemmet vil ha rett til i henhold til pensjonsordningens nye pensjonsplan sikrer inntektstap ved senere uførhet på en like god måte. Når det gjelder konsekvensene av dette for avsetninger og uførepremier vises det til avsnittene 13.7.2 punkt 2) og 13.7.3 ovenfor. Fradragsregelen kommer imidlertid ikke til anvendelse i tilfelle hvor uførerettigheter opptjent etter tidligere pensjonsplan vil gi rett til uførepensjon for inntektstap som verken reglene for ny uføretrygd eller reglene i den nye pensjonsplanen gir, for eksempel fordi minstekravene til uføregrad er forskjellige. I slike situasjoner har medlemmet ved senere uførhet rett til den uførepensjon som er opptjent etter den eksisterende pensjonsplanen ut fra lønn og tjenestetid fram til dette tidspunkt.

I tredje ledd annet punktum er det – sett i sammenheng med de forhold som nevnt i bemerkningen til første punktum – tatt hensyn til at rett til uførepensjon opptjent i den eksisterende pensjonsordningen ved tjenestetid før ny pensjonsplan trer i kraft også vil kunne få betydning i tilfelle hvor et medlem som ikke er ufør, senere har fratrådt sin stilling i foretaket. Det er derfor fastslått at det i slike tilfeller skal utstedes et pensjonsbevis etter lovutkastet § 9-12 fjerde ledd som sikrer rett til uførepensjon som er opptjent etter den tidligere pensjonsplanen fram til dette tidspunktet. Denne bestemmelsen forutsettes også å komme til anvendelse i tilfelle hvor foretaket senere velger å avvikle uførepensjonsordningen. For en arbeidstaker som blir ufør etter ansettelse i nytt foretak, vil fradragsreglene i lovutkastet § 9-14 annet ledd i så fall bli bestemmende for i hvilken utstrekning rettigheter etter pensjonsbeviset skal kunne gjøres gjeldende sammen med retten til uførepensjon etter pensjonsplanen for dette foretaket, jf. lovutkastet § 9-14 første ledd.

Fjerde ledd regulerer virkningen av at ny pensjonsplan ikke er fastsatt innen fristen i første ledd. Etter første punktum skal i så fall videre opptjening av uførepensjon etter den tidligere pensjonsplanen opphøre, jf. foran i avsnitt 13.2. Dette medfører krav om at pensjonsinnretningen skal utstede fripoliser etter reglene i foretakspensjonsloven for den rett til uførepensjon som de medlemmer som ikke er uføre har opptjent etter den tidligere pensjonsplanen ved tjenestetid fram til opphørstidspunktet, jf. annet punktum. I tredje punktum er det presisert at bestemmelsene i leddet her er uten virkning for pensjonsinnretningens plikt til fortsatt utbetaling av uførepensjon etter reglene i den tidligere pensjonsplanen til medlemmer som på opphørstidspunktet mottar uførepensjon fra pensjonsordningen, jf. også annet ledd.

Til § 9-14. Fripoliser mv.

Paragrafen angir først og fremst regler og prinsipper for fripoliser utstedt i eksisterende pensjonsordninger før lov basert på bestemmelsene i kapitlet her er satt i kraft. Ved ikraftsettingen av reglene om uførepensjon i kapitlet her, vil det foreligge et betydelig antall fripoliser som er utstedt etter foretakspensjonsloven til arbeidstakere som har fratrådt sin stilling og opphørt å være medlem av foretakets pensjonsordning. Slike fripoliser vil som oftest også gi rett til uførepensjon, men en del av fripolisene vil bare sikre uførerettigheter fordi de er utstedt i forbindelse med avvikling av uføredelen i pensjonsordningen. Dessuten omfatter paragrafen fripoliser utstedt etter lovutkastet § 9-13 fjerde ved avvikling av uføredelen av en eksisterende pensjonsordning som følge av manglende tilpasning til den nye lovgivningen, det vil si en utstedt fripolise fra samme arbeidsgiver som vedkommende har i dag.

Utgangspunktet for bestemmelsene i paragrafen her er at fripoliser med opptjent uførepensjon i eksisterende pensjonsordninger eller i tidligere pensjonsordning, skal kunne gjøres gjeldende ved uførhet som inntreffer etter ny uføretrygd og lovgivning basert på lovutkastet her er satt i kraft. Visse overgangsproblemer kan imidlertid oppstå i tilknytning til slike fripoliser dersom fripolisesinnehaveren ved uførhet også får rett til uførepensjon fra pensjonsordning i samsvar med lovutkastet her etter at ny lovgivning er satt i kraft. Disse er søkt avklart i annet og tredje ledd. Det vises ellers til avsnitt 13.5 foran.

Første ledd er en innledende bestemmelse og fastsetter hvilke fripoliser som omfattes av reglene i bestemmelsen her. Etter første punktum omfatter dette fripoliser utstedt i pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven før bestemmelsene i kapitlet her er trådt i kraft, samt fripoliser utstedt etter lovutkastet § 9-13 fjerde ledd. Sistnevnte fripoliser er en følge av at foretaket ikke har fastsatt ny pensjonsplan innen fristen som følger av lovutkastet § 9-13 første ledd.

Pensjonsbevis utstedt etter lovutkastet § 9-13 tredje ledd er i prinsippet samsvarende med allerede utstedte fripoliser, idet de gjelder opptjent rett til uførepensjon fram til ikrafttredelsestidspunktet for bestemmelsene i kapitlet her. Forskjellen består i at de ennå ikke er tilknyttet et pensjonsbevis, ettersom arbeidstakeren fortsetter sin stilling i foretaket ved overgangen til ny uførepensjonsordning. Reglene i annet ledd som gjelder reguleringen av slike rettigheter bør derfor komme til anvendelse, jf. første ledd annet punktum som presiserer at annet ledd skal gjelde tilsvarende for rett til uførepensjon sikret ved pensjonsbevis utstedt etter lovutkastet § 9-13 tredje ledd.

Annet ledd omhandler de tilfelle hvor uførheten inntrer etter ikrafttredelsestidspunktet for bestemmelsene i kapitlet her, og hvor arbeidstakeren på uføretidspunktet er ansatt i foretak som har pensjonsordning med uførepensjon etter reglene i kapitlet her og derfor har rett til uførepensjon i tillegg til rett til opptjent uførepensjon i henhold til utstedt fripolise(r). Etter fripolisen(e)s ordlyd utløser framtidig uførhet – uavhengig av tidspunkt – rett til uførepensjon i henhold til fripolisen(e), og i tillegg til uførepensjon fra pensjonsordningen vil arbeidstakeren også ha rett til ny uføretrygd for tapt inntektsevne. På samme måte som i lovutkastet § 9-12 femte ledd foreslås det at uførepensjon fra fripolisen(e) etter omstendighetene skal kunne gi grunnlag for fradrag i det som vil regnes «overskytende uførepensjon» fra det nye foretakets pensjonsordning. En slik regel vil også her sikre at arbeidstakeren får rett til tidligere opptjent uførepensjon fullt ut og at fradraget eventuelt skjer i uførepensjonen fra ny pensjonsordning. Forskjellen mellom bestemmelsen i lovutkastet § 9-12 femte ledd og bestemmelsen her består kun i at det her dreier seg om allerede utstedte fripoliser, jf. for så vidt pensjonsbevis etter lovutkastet § 9-13 tredje ledd. For ordens skyld inntas likevel fullstendige bemerkninger.

Hovedregelen i bokstav a) er derfor at det skal gjøres fradrag for overskytende uførepensjon i den utstrekning ytelsene fra uføretrygden, det nye foretakets pensjonsordning (jf. lovutkastet § 9-10) og fripolisen(e) til sammen vil gi en kompensasjonsgrad i forhold til inntekt før uførhet som er høyere enn summen av ytelsene fra uføretrygden og den uførepensjon en pensjonsordning med uførepensjon fastsatt innenfor grensene i lovutkastet § 9-8 ville gi. Det følger av denne bestemmelsen at begrepet overkompensasjon her er knyttet til de maksimale uføreytelser som etter lovutkastet kan oppnås fra en uførepensjonsordning med pensjonsplan utformet innenfor de grenser lovutkastet § 9-8 fastsetter, det vil si 10 prosent av lønn i området 0 til 12 G, og 66 prosent av lønn i området 6 til 12 G. Det maksimale ytelsesnivået er fastlagt med sikte på at uførhet i medlemskapstiden vil gi rett til full uførepensjon fra pensjonsordningen uavhengig av tjenestetid på uføretidspunktet. Dette totaltaket er begrunnet i samfunns- og skattemessige hensyn, og det vises til avsnitt 13.5 foran. Løsningen med et slikt totaltak innebærer at man ikke her kan knytte begrepet overkompensasjon til kompensasjonsgraden etter den konkrete pensjonsplan for uførepensjonsordningen i det foretaket hvor fripoliseinnehaveren er ansatt på uføretidspunktet, fordi dette ville bety at opptjente rettigheter etter pensjonsbeviset ville variere med utformingen av pensjonsplanen i det foretak arbeidstakeren ville være ansatt i på uføretidspunktet.

I bokstav b) er det presisert at uførepensjon etter fripolise ikke skal gi grunnlag for fradrag i uførepensjonen fra ny pensjonsordning i den utstrekning uførepensjonen etter fripolisen dekker inntektstap ved uførhet som ikke omfattes av uføretrygden eller uførepensjon fra det nye foretakets pensjonsordning. Dette vil være tilfellet dersom fripolisen er utstedt under en pensjonsordning hvor kravet til uføregrad er lavere enn i uføretrygden og foretakets pensjonsordning, eller hvor det foretak hvor arbeidstakeren er ansatt på uføretidspunktet ikke har uførepensjonsordning. En slik regel vil sikre at arbeidstakeren får rett til tidligere opptjent uførepensjon så lenge dette ikke vil være i strid med de offentligrettslige rammer for uførepensjon. Det vises for øvrig til avsnitt 13.5 foran.

Det legges til grunn at en avkortning etter annet ledd vil medføre en begrensning i pensjonsinnretningens ansvar etter ny pensjonsordning. Det vises til avsnitt 13.7.3 ovenfor hva gjelder konsekvensene av dette for premienivået.

Tredje ledd omhandler de tilfelle hvor uførheten inntrer før ikrafttredelsestidspunktet for bestemmelsene i kapitlet her, og hvor det allerede utbetales uførepensjon i henhold til fripolisen. Dette er uførepensjon som et tillegg til uførepensjon fra «gammel» folketrygd. Uavhengig av tilpasningen av pensjonsordningen til ny uføretrygd må pensjonsinnretningen da ha plikt til å utbetale den uførepensjon som fripolisen gir rett til sammen med ny uføretrygd eller «gammel» konvertert uførepensjon fra folketrygden. Dette innebærer at reglene i annet ledd skal være uten virkning for pensjonsinnretningenes plikt til fortsatt utbetaling av uførepensjon i henhold til den tidligere pensjonsplanen.

Til § 9-15. Rett til uførepensjon opptjent i tjenestepensjonsordning i offentlig sektor

Paragrafen regulerer forholdet til rett til uførepensjon opptjent i offentlig tjenestepensjonsordning. I forhold til regler om avkortning av uførepensjon fra en pensjonsordning i privat sektor foreligger det etter Banklovkommisjonens oppfatning prinsipielt ikke grunnlag for å behandle uførepensjon utbetalt i henhold til fripoliser og i henhold til oppsatte rettigheter i offentlige pensjonsordninger på forskjellig måte, jf. lovutkastet §§ 9-12 femte ledd og 9-14 annet ledd. Prinsippet bør være at den nye lovgivningen ikke skal begrense retten til uførepensjon etter tidligere fripolise eller oppsatt rettighet, men at det skal gjøres fradrag for slik uførepensjon i den utstrekning samlet uførepensjon blir høyere enn de grenser for det maksimale pensjonsnivå som er fastlagt i lovutkastet § 9-8 (overskytende uførepensjon). I samsvar med dette er det her åpnet for samordning av ny uførepensjon fra private pensjonsordninger og medlemmets uførepensjon fra oppsatt rett til uførepensjon fra tidligere medlemskap i offentlig pensjonsordning. Det vises for øvrig til avsnitt 13.6 foran hvor bakgrunnen og forholdet til utformingen av de offentlige tjenestepensjonsordninger er beskrevet nærmere. Arbeidsdepartementets syn på samordningsspørsmål i forhold til statsansatte og fripoliser fra privat sektor i offentlige tjenestepensjonsordninger, er også beskrevet i samme avsnitt.

Banklovkommisjonen nevner at i den utstrekningen ordningen med oppsatt rett til uførepensjon ikke blir videreført i offentlige tjenestepensjonsordninger som endelig løsning, vil en ordning som paragrafen her angir, bare få betydning i forhold til oppsatte rettigheter opptjent før den nye lovgivningen for offentlige tjenestepensjonsordninger er trådt i kraft.

I samsvar med dette omhandler første ledd de tilfelle hvor en arbeidstaker som har oppsatt rett til uførepensjon opptjent som medlem av offentlig tjenestepensjonsordning, er blitt ufør mens arbeidstakeren er ansatt i et privat foretak som har uførepensjonsordning etter de øvrige reglene i kapitlet her. Kombinasjonen av uførepensjon i henhold til den oppsatte rett til uførepensjon opptjent som medlem av den offentlige tjenestepensjonsordningen og uførepensjon fra den nye pensjonsordningen i privat sektor hvor arbeidstakeren nå er medlem, kan i enkelte tilfelle gi en samlet uførepensjon som – sammen med uføretrygden – vil innebære en høyere kompensasjonsgrad i forhold til lønn før uførhet enn forutsatt. I hvilken utstrekning dette er tilfellet beror både på omfanget av den oppsatte uførerettigheten fra offentlig sektor, og på utformingen av pensjonsplanen for pensjonsordningen i det foretak hvor arbeidstakeren er ansatt på uføretidspunktet. For de tilfelle hvor vilkårene gir arbeidstakeren rett til uførepensjon både fra det private foretakets pensjonsordning og fra oppsatt rett til uførepensjon fra den offentlige tjenestepensjonsordningen, er det derfor – på samme vis som i lovutkastet §§ 9-12 femte ledd og 9-14 annet ledd – foreslått at uførepensjon som utbetales fra den offentlige tjenestepensjonsordning etter omstendighetene skal kunne gi grunnlag for fradrag i uførepensjonen fra det private foretakets pensjonsordning i den grad uførepensjonen fra den nye pensjonsordningen framstår som overskytende i forhold til uførepensjonen som utbetales fra den offentlige tjenestepensjonsordning. En slik regel vil sikre at arbeidstakeren vil ha krav på sin oppsatte rett til uførepensjon opptjent i det offentlige så lenge dette ikke vil være i strid med de offentligrettslige rammer for uførepensjon. I den forbindelse har Banklovkommisjonen lagt vekt på at det må foretas en samordning av alle uførerettigheter.

Hovedregelen i bokstav a) er derfor at det skal gjøres fradrag for overskytende uførepensjon i den utstrekning ytelsene fra uføretrygden, foretakets pensjonsordning og uførepensjonen fra den offentlige tjenestepensjonsordning og i tilfelle fripolise(r) omfattet av lovutkastet § 9-14, til sammen vil gi en kompensasjonsgrad i forhold til inntekt før uførhet som er høyere enn summen av ytelsene fra uføretrygden og den uførepensjon en pensjonsordning med uførepensjon fastsatt innenfor grensene i lovutkastet § 9-8 ville gi. Det bemerkes at henvisningen til fripoliser i lovutkastet § 9-14 også vil omfatte pensjonsbevis utstedt etter lovutkastet § 9-13 tredje ledd, jf. lovutkastet § 9-14 første ledd annet punktum. Det følger av bestemmelsen i lovutkastet § 9-8 at begrepet overkompensasjon her er knyttet til de maksimale uføreytelser som etter lovutkastet kan oppnås fra en uførepensjonsordning med pensjonsplan utformet innenfor de grenser lovutkastet § 9-8 fastsetter, det vil si 10 prosent av lønn i området 0 til 12 G, og 66 prosent av lønn i området 6 til 12 G. Det maksimale ytelsesnivået er fastlagt med sikte på at uførhet i medlemskapstiden vil gi rett til full uførepensjon fra pensjonsordningen uavhengig av tjenestetid på uføretidspunktet. Dette totaltaket er begrunnet i samfunns- og skattemessige hensyn, og det vises til avsnitt 13.6 foran. Løsningen med et slikt totaltak innebærer at man ikke her kan knytte begrepet overkompensasjon til kompensasjonsgraden etter den konkrete pensjonsplan for uførepensjonsordningen i det foretaket i privat sektor hvor vedkommende er ansatt på uføretidspunktet, fordi dette ville bety at oppsatt rett til uførepensjon fra den offentlige tjenestepensjonsordning ville variere med utformingen av pensjonsplanen i det foretak arbeidstakeren ville være ansatt i på uføretidspunktet.

I bokstav b) er det presisert at uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning ikke skal gi grunnlag for fradrag i den utstrekning slik uførepensjon dekker inntektstap ved uførhet som ikke omfattes av uføretrygden eller uførepensjon fra det private foretakets pensjonsordning. Dette vil blant annet være tilfellet dersom den oppsatte uførerettigheten stiller krav til uføregrad som er lavere enn i uføretrygden og foretakets pensjonsordning, eller hvor det foretak hvor arbeidstakeren er ansatt på uføretidspunktet ikke har uførepensjonsordning. Det vil også være tilfelle dersom den oppsatte rettigheten er basert på en høyere lønn enn i den nye pensjonsordningen. En slik regel vil sikre at arbeidstakeren får rett til tidligere oppsatt rett til uførepensjon fra offentlig sektor så lenge dette ikke vil være i strid med de offentligrettslige rammer for uførepensjon. Det vises for øvrig til avsnitt 13.6 foran.

Det legges til grunn at en avkortning etter første ledd vil medføre en begrensning i pensjonsinnretningens ansvar etter ny pensjonsordning. Det vises til avsnitt 13.7.3 ovenfor hva gjelder konsekvensene av dette for premienivået.

Annet ledd omhandler de tilfelle hvor uførheten inntrer før ikrafttredelsestidspunktet for bestemmelsene i kapitlet her, og hvor det allerede utbetales uførepensjon i henhold til en oppsatt rett til uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning. Dette er uførepensjon som er et tillegg til uførepensjon fra «gammel» folketrygd. Uavhengig av tilpasningen av uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning til ny uføretrygd, vil det foreligge en plikt til å fortsette utbetaling av den uførepensjon som den oppsatte rettigheten gir krav på sammen med ny uføretrygd eller «gammel» konvertert uførepensjon fra folketrygden. Dette innebærer at reglene i første ledd ikke skal kunne omfatte uførepensjon som er kommet til utbetaling i henhold til den offentlige tjenestepensjonsordningen.

15.2 Endringer i andre lover

15.2.1 Til endringer i lov 2000-03-24 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven)

1) Lovutkastets bestemmelser vil avløse uførepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven kapittel 6. Dette innebærer at bestemmelsene i lovens §§ 6-1 til 6-5 kan oppheves som følge av det ikke lenger vil være aktuelt å ha uførepensjonsordninger som ikke lenger er tilpasset til ny uføretrygd i folketrygden. Behovet for uførepensjonsordning knyttet til private tjenestepensjonsordninger vil videre være dekket av bestemmelsene i utkastet til tjenestepensjonsloven kapittel 9 i utredningen her. Av lovutkastet § 9-13 første ledd er det lagt til grunn at eksisterende pensjonsordninger med uførepensjon i samsvar med foretakspensjonsloven kapittel 6 skal endre sin pensjonsplan senest innen en frist fastsatt av Kongen. Dersom slik endring ikke gjøres innen fristen er konsekvensene av dette regulert i lovutkastet § 9-13 fjerde ledd. Alderspensjonsdelen i ytelsesordninger etter foretakspensjonsloven er imidlertid ikke foreslått opphevet, og reglene om premie- og innskuddsfritak som er knyttet opp mot slike rettigheter vil derfor måtte videreføres. Som følge av utkastet til nye regler om uførepensjonsordning, er det imidlertid påkrevd med visse endringer i foretakspensjonsloven § 6-6 første ledd. Dette forklares nærmere i det følgende.

2) Plikten for foretaket til å tegne forsikring for premie- og innskuddsfritak ved uførhet som sikrer en fortsatt opptjening av rett til alderspensjon etter inntrådt uførhet for arbeidstakerne, følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon §§ 4 annet ledd og 5 første ledd. Her er det også forutsatt at opptjeningen skal være i samsvar med uføregraden. Dette utgangspunktet må imidlertid nå endres. Som det framgår av avsnitt 10.2.2 foran vil uførepensjon etter lovutkastet samordnes med faktisk oppnådd arbeidsinntekt slik at uførepensjonen avkortes ved inntektsfradrag dersom arbeidsinntekten overstiger inntekt etter uførhet lagt til grunn ved beregning av uføregraden med tillegg av et fribeløp på fire tideler av G. Banklovkommisjonen har da også lagt til grunn at denne endringen av uførepensjonssystemet gjør at bestemmelsene om premie- og innskuddsfritak bør praktiseres og virke slik at fritaket skal sikre opptjening av alderspensjon i samsvar med faktisk uførhet til enhver tid og den avkortning av uførepensjon som skjer som følge av arbeidsinntekt. En videreføring av opptjening i henhold til premie- og innskuddsfritak basert på fastsatt uføregrad vil kunne føre til en for høy opptjening av rett til alderspensjon. Dette er reflektert i forslaget til endring av utkastet til tjenestepensjonslov § 2-1 annet ledd første punktum i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013), se også avsnitt 15.2.4 nedenfor.

Av disse grunner er foretakspensjonsloven § 6-6 første ledd første punktum endret slik at premie- og innskuddsfritaket nå skal samsvare med uførheten tilsvarende premiefritak etter lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring § 2-1 annet ledd.

3) I foretakspensjonsloven § 6-6 første ledd annet punktum er det også foretatt en endring for å kunne tilpasse premie- og innskuddsfritaksreglene til uførepensjonssystemet i lovutkastet hvoretter opphørstidspunktet for årlig uførepensjon som utgangspunkt er satt til en aldersgrense på 67 år, jf. lovutkastet § 9-2 fjerde ledd. Begrunnelsen for denne aldersgrensen er at dette er et tidspunkt for når det er normalt at lønnsinntekt erstattes med alderspensjon.

4) Som en konsekvens av det nye uførepensjonssystemet med avkortning av uførepensjon ved høyere arbeidsinntekt framfor endring av uføregrad, har Banklovkommisjonen i avsnitt 10.2.2 foran lagt til grunn at samlet opptjening av rett til alderspensjon på grunnlag av arbeidsinntekt og premie- og innskuddsfritak ikke skal kunne overskride 100 prosent av full stilling, det vil si full stilling av grunnlaget for uførepensjonsberegningen. Dersom arbeidstakeren har arbeidet i en halv stilling og deretter blir ufør med 50 prosent og en arbeidsinntekt på 25 prosent, skal opptjening av alderspensjon på grunnlag av premie- og innskuddsfritaket bare utgjøre 25 prosent. Dette innebærer at opptjeningen av alderspensjon under premie- og innskuddsfritaket må reduseres dersom faktisk arbeidsinntekt overskrider den fastsatte uføregraden. Dette må også følges opp i foretakspensjonslovens regler om premie- og innskuddsfritak ved uførhet som er inntatt i lovens § 6-6 første ledd tredje punktum, jf. også utkastet til endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd fjerde punktum (dette vil bli § 4 tredje ledd dersom utkastet til nytt annet ledd i NOU 2013: 3 gjennomføres), se avsnitt 15.2.3 nedenfor.

15.2.2 Til endringer i lov 2000-11-24 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven)

Lovutkastets bestemmelser vil avløse uførepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven kapittel 6. Bestemmelsene er forutsatt å inngå i utkastet til tjenestepensjonslov, og dette krever en redaksjonell endring i innskuddspensjonsloven § 2-4 første ledd hvor det er henvist til foretakspensjonslovens regler om uførepensjonsordning.

Når det gjelder endringene i innskuddspensjonsloven § 2-4 annet ledd, vises det til de endringer som er foreslått i foretakspensjonsloven § 6-6 første ledd og bemerkningene rundt dette i avsnitt 15.2.1 foran. Endringen i tredje ledd er rent redaksjonell som følge av de andre endringene.

15.2.3 Til endringer i lov 2005-12-21 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven)

I lov om obligatorisk tjenestepensjon er det foreslått to endringer. For det første, som følge av at foretakspensjonslovens §§ 6-1 til 6-5 om uførepensjon er foreslått opphevet, er regler om fastsettelse av uføregrad i stedet knyttet opp mot utkastet til tjenestepensjonslov § 9-5, se lovens § 4 annet ledd annet punktum (dette vil bli § 4 tredje ledd dersom utkastet til nytt annet ledd i NOU 2013: 3 gjennomføres). For det andre, som følge av det nye uførepensjonssystemet med avkortning av uførepensjon ved høyere arbeidsinntekt framfor endring av uføregrad, har Banklovkommisjonen i avsnitt 10.2.2 foran lagt til grunn at samlet opptjening av rett til alderspensjon på grunnlag av arbeidsinntekt og premie- og innskuddsfritak ikke skal kunne overskride 100 prosent av full stilling. Dette innebærer at opptjeningen av alderspensjon under premie- og innskuddsfritaket må reduseres dersom faktisk arbeidsinntekt overskrider den fastsatte uføregraden. Selve prinsippet om slik maksimalgrense er nødvendig å nedfelle i OTP-loven, og er reflektert i lovens § 4 annet ledd fjerde punktum (dette vil bli § 4 tredje ledd dersom utkastet til nytt annet ledd i NOU 2013: 3 gjennomføres). Dette er fulgt opp i innskuddspensjonsloven § 2-4 annet ledd og foretakspensjonsloven § 6-6 første ledd, jf. også særlig avsnitt 15.2.1 foran.

15.2.4 Til endringer i utkast til lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring (tjenestepensjonsloven) i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013)

1) I utkastet til lov om tjenestepensjonslov § 2-1 annet ledd første punktum i NOU 2012: 13 og Prop. 199 L (2012–2013) var premiefritaket opprinnelig knyttet opp mot uføregraden. Som følge av endringen i uførepensjonssystemet hvor uførepensjonen samordnes med faktisk oppnådd arbeidsinntekt, slik at uførepensjonen avkortes ved inntektsfradrag dersom arbeidsinntekten overstiger inntekt etter uførhet lagt til grunn ved beregning av uføregraden med tillegg av et fribeløp på fire tideler av G, mener Banklovkommisjonen at premie- og innskuddsfritaket ved uførhet skal være i samsvar med uførheten og ikke nødvendigvis den fastsatte uføregraden. Det vises til avsnitt 10.2.2 foran, jf. også avsnitt 15.2.1.

2) Som følge av det nye uførepensjonssystemet med avkortning av uførepensjon ved høyere arbeidsinntekt framfor endring av uføregrad, har Banklovkommisjonen videre lagt til grunn at samlet opptjening av rett til alderspensjon på grunnlag av arbeidsinntekt og premie- og innskuddsfritak ikke skal kunne overskride 100 prosent av full stilling. Dette innebærer at opptjeningen av alderspensjon under premie- og innskuddsfritaket må reduseres dersom faktisk arbeidsinntekt overskrider den fastsatte uføregraden, jf. også utkastet til endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd fjerde punktum (dette vil bli § 4 tredje ledd dersom utkastet til nytt annet ledd i NOU 2013: 3 gjennomføres). Det vises også her til avsnitt 15.2.1 foran.