6 Uførepensjon i tjenestepensjonsordninger

6.1 Behovet for et nytt regelverk om uførepensjon

Etter foretakspensjonsloven kan foretak i privat sektor opprette tjenestepensjonsordning som skal gi arbeidstakerne rett til uførepensjon i tillegg til uføreytelsene fra folketrygden til enhver tid (folketrygdloven kapitlene 11 og 12). Foretakspensjonsloven ble i sin tid utformet i nær tilknytning til pensjonssystemene i gjeldende folketrygdlov. Foretakspensjonsloven kapittel 6 om uførepensjon framtrer derfor i hovedsak som en påbygning av uførepensjonssystemet i gjeldende folketrygdlov kapittel 12 (foran i kapitlene 3 og 4). Regelverket om uførepensjon er på samme måte som i folketrygden direkte knyttet til alderspensjonssystemet, og bygger dermed også på prinsippet om lineær opptjening av rett til alders- og uførepensjon, se NOU 2012: 13 side 44.

Ved lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven er det nå foretatt så vel prinsipielle som omfattende endringer i folketrygdloven kapittel 12 om uførepensjon. Formålet er å erstatte uførepensjonssystemet i folketrygden med en helt ny uføretrygdeordning (foran i kapittel 5). Det er videre lagt til grunn at den nye trygdeordningen skal yte uføretrygd til de personer som blir uføre etter at lovendringen er satt i kraft, antakelig 1. januar 2015. Dette gjelder alle arbeidstakere, følgelig også alle arbeidstakere som på dette tidspunkt opptjener eller har opptjent rett til uførepensjon som medlem av eksisterende tjenestepensjonsordninger, eller som senere blir medlem av tjenestepensjonsordning med uførepensjon. Det er derfor ikke til å unngå at denne omleggingen må få virkninger som vil være av meget stor betydning for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon, og som vil kreve betydelige tilpasninger i pensjonslovgivningen og i utformingen av uførepensjonsordningene. Dette har først og fremst sammenheng med følgende forhold:

• Den nye ordningen for uføretrygd er utformet som en selvstendig pilar i folketrygdloven, og er derfor ikke lenger koblet sammen med eller knyttet til regelverket om rett til og opptjening av alderspensjon i folketrygden. Rett til uføretrygd er generelt knyttet til medlemskap i folketrygden.

• Folketrygdens uføretrygd er utformet som en ren risikobasert ordning og er ikke som hittil basert på lineær årlig opptjening av rett til uførepensjon i løpet av yrkeskarrieren. Det prinsipielle utgangspunkt er at uføretrygd skal erstatte inntektsbortfall som følge av varig uførhet forårsaket av sykdom, skade eller lyte, og uføretrygden beregnes derfor ut fra nedsatt inntektsevne og inntektsforhold på uføretidspunktet. Selve nedsettelsen av inntektsevnen i medlemskapstiden utløser altså rett til full uføretrygd etter uføregraden, uavhengig av på hvilket tidspunkt i yrkeskarrieren dette skjer.

• Uføretrygden skal ved 100 prosent uførhet dekke et inntektstap tilsvarende 66 prosent av arbeidstakeres lønnsgrunnlag på uføretidspunktet, begrenset til lønn inntil 6 G. For arbeidstakere med lønn inntil 6 G vil ny uføretrygd gi en kompensasjonsgrad i forhold til lønn på 66 prosent av lønnsgrunnlaget, og uføretrygden vil derfor også dekke en vesentlig del av en samlet uføreytelse på inntil 66 prosent av lønn som hittil er blitt dekket ved uføretjenestepensjon. For arbeidstakere som også har lønn i området fra 6 til 12 G, blir imidlertid kompensasjonsgraden av ny uføretrygd i forhold til lønn til dels vesentlig lavere enn 66 prosent, og vil være fallende med høyere lønn. Disse forhold får vesentlige virkninger for behovet for supplerende uføretjenestepensjon.

• I samsvar med arbeidslinjen stilles det vilkår for rett til uføretrygd som skal legge til rette for at restinntektsevnen etter uførhet blir utnyttet så langt som mulig, herunder vilkår om behandling og tiltak for å bedre arbeidsevnen før uføregraden og størrelsen av uføretrygden fastsettes. Uføretrygden blir redusert hvis mottaker av uføretrygd senere oppnår en pensjonsgivende inntekt ut over et fastsatt nivå uten at dette får umiddelbar betydning for den fastsatte uføregraden.

• I det enkelte tilfelle beregnes ny uføretrygd ut fra arbeidstakerens lønnsgrunnlag og trygdetid på uføretidspunktet, og ut fra den uføregrad som motsvarer varig/langvarig nedsatt inntektsevne. Det stilles krav om samlet trygdetid i folketrygden på 40 år beregnet fra det år arbeidstakeren ble medlem med rett til pensjonsytelser fra folketrygden og fram til og med det året vedkommende fyller 66 år (lov 16. desember 2011 nr. 59 § 12-12).

Etter Banklovkommisjonens oppfatning har folketrygdens uføretrygdordning vesentlig endret grunnlaget for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon som er utformet i samsvar med regelverket om uførepensjon i foretakspensjonsloven kapittel 6. For det første, behovet for uføretjenestepensjon i tillegg til uføreytelsene fra folketrygden vil for arbeidstakere flest bli vesentlig redusert. Dette har sammenheng med selve ytelsesnivået i ny uføretrygd, som fører til at folketrygden i framtiden vil dekke en atskillig større del, også etter skatt, av den uføreytelse som hittil er forutsatt dekket ved uførepensjon fra eksisterende tjenestepensjonsordninger. For det annet, den nye uføretrygdordningen avviker i stor grad fra de prinsipper som regelverket om uførepensjon i foretakspensjonsloven bygger på. Disse forhold medfører at tjenestepensjonsordninger med uførepensjon som er utformet i samsvar med regelverket i foretakspensjonsloven kapittel 6, ikke kan videreføres i kombinasjon med den nye uføretrygdordningen. Før ny uføretrygd blir gjennomført, må det derfor være fastsatt et nytt regelverk for så vel eksisterende som nye pensjonsordninger med uførepensjon som legger til rette for at tjenestepensjonsordninger med uførepensjon vil virke på en god måte sammen med folketrygdens nye uføretrygdordning. Banklovkommisjonen legger til grunn at dette vil være en forutsetning for at foretak i privat sektor fortsatt skal ha adgang til å ha eller opprette skattegunstige kollektive forsikringsordninger for å sikre arbeidstakerne rett til uførepensjon i tillegg til rett til de uføreytelser som til enhver tid følger av lov om folketrygd.

6.2 Utgangspunkter ved utforming av et lovutkast

6.2.1 Forholdet til uføretrygdordningen

Banklovkommisjonen viser til at regelverket om uførepensjon i foretakspensjonsloven i sin tid ble utformet slik at det i hovedsak framtrer som en påbygning på folketrygdens uførepensjonssystem. Bakgrunnen for denne tilnærmingsmåten var at uførepensjon fra skattegunstigede tjenestepensjonsordninger skulle være et supplement til uførepensjon fra folketrygden, og at det derfor også var behov for å sette grenser for hvor store uføretjenestepensjoner foretakenes pensjonsordning skulle kunne gi. Lovteknisk ble nødvendig begrensning av uførepensjonenes omfang også gjennomført på en indirekte måte i form av en lovbestemt grense for samlet årlig uførepensjon fra folketrygden og pensjonsordningen. Banklovkommisjonen viser videre til at regelverket i foretakspensjonsloven bare gjelder tjenestepensjonsordninger som på samme måte som folketrygden skal gi årlig uførepensjon. Regelverket omfatter således ikke andre typer av uføreforsikringer som foretak måtte tegne til fordel for sine arbeidstakere (se ovenfor i avsnitt 4.2). Forutsetningen var at foretakenes adgang til å tegne slike uføreforsikringer måtte fastlegges etter ellers gjeldende regler.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning er dette prinsipper som i hovedsak vil gi gode utgangspunkter også for utformingen av et nytt regelverk for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon i privat sektor tilpasset folketrygdens nye uføretrygdordning. Fordelen ved en slik tilnærmingsmåte vil være at et nytt regelverk om uføretjenestepensjon i hovedsak kan utformes ut fra de føringer som prinsippene for den nye uføretrygdordningen gir, og at hovedlinjene i det nye regelverket om uførepensjon fortsatt vil framtre som en påbygning på folketrygdens uføreordning. En viktig del av tilpasningen til ny uføretrygd vil gjelde regler som skal legge til rette for at uføretjenestepensjoner fortsatt ikke overstiger de grenser som skatteprovenyhensyn normalt setter for skattegunstige pensjonsordninger, eller et nivå for samlete uføreytelser fra uføretrygden og pensjonsordningen som vurderes som rimelig for samfunnets velferdsordning på dette området.

I samsvar med Finansdepartementets oppdrag til Banklovkommisjonen vedrørende tilpasninger i pensjonslovgivningen som følge av folketrygdreformen (inntatt ovenfor i avsnitt 2.1), legger Banklovkommisjonen til grunn at de prinsipper som regelverket om ny uføretrygd bygger på, skal gi viktige føringer for utformingen av nytt regelverk for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon. De betydelige endringene i folketrygdens uføreordning som omleggingen til en uføretrygdordning innebærer, gjør imidlertid at føringene fra folketrygdens regelverk må bli ganske andre enn de som ble lagt til grunn ved utformingen av foretakspensjonsloven kapittel 6. Særlig viktig i denne sammenheng er at uføretrygdordningen er utformet som en selvstendig pilar i folketrygdloven, og at den tidligere sammenkoblingen av alders- og uførepensjonssystemene som ble lagt til grunn i foretakspensjonsloven, ikke er videreført. Dette innebærer at også et nytt regelverk for uførepensjonsordninger prinsipielt må utformes uavhengig av de ulike typer av alderspensjonsordninger som foretakene skal kunne gjøre bruk av. Banklovkommisjonen legger vesentlig vekt på at et foretak skal kunne ha eller opprette tjenestepensjonsordning med uførepensjon i samsvar med det nye regelverket uavhengig av hvilken type av tjenestepensjonsordning for alderspensjon foretaket har.

Det lovutkast Banklovkommisjonen framlegger i utredningen her, er utformet med sikte på at lovutkastet skal omfatte alle hovedelementene i forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger som skal sikre arbeidstakerne årlig uførepensjon i tillegg til uføretrygd fra folketrygden. Det er lagt vekt på at lovutkastet så vidt mulig skal bygge på de prinsipper som ligger til grunn for regelverket for uføretrygd i folketrygdloven, og dermed skal legge til rette for at tjenestepensjonsordninger med uførepensjon skal kunne virke på en god måte i kombinasjon med ny uføretrygd.

Banklovkommisjonens lovutkast er lovteknisk utformet som et eget kapittel om uførepensjon i det samlete lovutkast til ny tjenestepensjonslov som er framlagt i NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II og NOU 2013: 3 Pensjonslovene og folketrygdreformen III. Lovutkastet er utformet med sikte på at uføretjenestepensjon, i samsvar med lovutkastet, også skal kunne knyttes til pensjonsordninger med alderspensjon utformet i samsvar med reglene i utkastet til tjenestepensjonslov kapitlene 1 til 6 samt til innskuddspensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven. Lovutkastet i denne utredningen er sluttbehandlet før Prop. 199 L (2012–2013) Lov om tjenestepensjon (tjenestepensjonsloven) ble framlagt. Banklovkommisjonen kan ikke se at proposisjonen inneholder synspunkter av betydning i forhold til de spørsmål som denne utredningen behandler. Lovutkastet i utredningen vil videre med enkelhet kunne innarbeides i lovutkastet som er framlagt i proposisjonen i form av et eget kapittel i loven.

6.2.2 Vilkår for rett til uførepensjon

Skal uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger kunne virke på en god måte i kombinasjon med ny uføretrygd, bør et utgangspunkt ved utformingen av et nytt regelverk for tjenestepensjoner med uførepensjon etter Banklovkommisjonens oppfatning være at de sentrale vilkår for rett til uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen som hovedregel bør være de samme som for retten til uføretrygd fra folketrygden. Hovedregelen bør være at uførhet som gir rett til uføretrygd, samtidig bør gi rett til uførepensjon fra pensjonsordningen, og det bør særskilt vurderes i hvilken utstrekning uførepensjon skal ytes i tilfelle hvor vilkårene for rett til uføretrygd ikke er oppfylt.

For det første, også retten til uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger bør – som uføretrygden – utformes som en ren risikobasert ordning som uavhengig av tjenestetid vil gi medlemmene av foretakets pensjonsordning rett til full uførepensjon ved uførhet inntrådt i medlemskapstiden. Dette prinsippet er lagt til grunn ved utformingen av lovutkastet i utredningen her. I motsetning til pensjonsordninger med uførepensjon etter foretakspensjonsloven vil retten til uførepensjon etter opplegget i lovutkastet altså ikke være basert på lineær opptjening av rett til uførepensjon etter tjenestetid. Dette innebærer at retten til uførepensjon vil være knyttet direkte til arbeidsforholdet og medlemskapet i foretakets pensjonsordning, og at det i medlemskapstiden derfor ikke som hittil også opptjenes rett til uførepensjon etter tjenestetid som vil komme til utbetaling ved uførhet inntruffet etter at arbeidsforholdet i foretaket er avsluttet og medlemskapet i pensjonsordningen dermed er opphørt.

Fra arbeidstakerhold er det imidlertid hevdet med styrke at opplegget i lovutkastet bør suppleres med et alternativ som åpner for fripoliseopptjening etter tjeneste- og medlemskapstid i pensjonsordningen på samme måte som hittil, slik at foretak som i tilfelle ønsker det, gis adgang til å knytte et slikt alternativ til sin pensjonsordning i henhold til lovutkastet. Fra annet hold i Banklovkommisjonen, blant annet arbeidsgiverhold, er det reist prinsipielle innvendinger mot dette. I lovutkastet er dette spørsmålet søkt løst ved en bestemmelse som åpner for at et foretak i regelverket for sin pensjonsordning kan fastsette særskilt at fratrådte arbeidstakere med minst tre års tjenestetid, skal ha rett til pensjonsbevis for opptjent rett til uførepensjon, og ved at det i tilfelle gjelder særlige regler om beregning av slik opptjent uførepensjon og om avkortning av overskytende pensjon dersom pensjonsbevisinnehaveren på uføretidspunktet er medlem av annen pensjonsordning med uførepensjon etter lovutkastet, jf. lovutkastet §§ 9-1 og 9-12. Ved en vurdering av om det skal åpnes for en slik mulighet til opptjening bør det også tas i betraktning hvilken endelige løsning med hensyn til opptjening av rett til uførepensjon som velges for uførepensjon i offentlige pensjonsordninger. Dette er ennå ikke endelig avklart, se ovenfor i avsnitt 4.5.

For det annet bør det prinsipielle utgangspunkt også være at uførepensjon, på samme måte som uføretrygd, skal erstatte inntektsbortfall som følge av varig uførhet, og at uførepensjonen i de enkelte tilfelle beregnes ut fra nedsatt inntektsevne og inntektsforhold på uføretidspunktet. Vurderingen av i hvilken utstrekning inntektsevnen er tapt, bør imidlertid, i samsvar med uføretrygdens vektlegging av hensynet til arbeidslinjen, også ta i betraktning hva som kan oppnås ved behandling og tiltak for bedring av inntektsevne etter uførhet. Uavhengig av dette må imidlertid det nye regelverket for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon også utformes slik at uførepensjonens oppgave blir å erstatte inntektstap ved uførhet som ikke blir dekket av arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden. Ytelsesnivåene i folketrygden vil derfor gi viktige føringer ved utformingen av reglene om størrelsen av den varige uførepensjon eller midlertidige uførepensjon en tjenestepensjonsordning skal kunne gi.

Etter den nye uføretrygdordningen gis en arbeidstaker ved 100 prosent uførhet rett til årlig uføretrygd til dekning av et inntektstap tilsvarende 66 prosent av arbeidstakeres årslønn inntil 6 G på uføretidspunktet. Dette ytelsesnivået medfører at folketrygden i stor grad vil dekke en vesentlig større del av arbeidstakernes inntektstap ved uførhet enn uførepensjonen etter gjeldende folketrygdlov. Det vises til beregninger inntatt nedenfor i avsnitt 9.2. Samtidig følger det av reglene i både den gjeldende og den nye uføretrygdordningen at inntektstap ved uførhet knyttet til lønn i området 6 til 12 G normalt vil tillegges liten eller ingen betydning ved beregningen av uføreytelsen fra folketrygden. I folketrygdlovgivningen er det således forutsatt at inntektstap ved uførhet knyttet til lønn i området 6 til 12 G i tilfelle må dekkes ved uføretjenestepensjon, og at i hvilken utstrekning lønn i området 6 til 12 G skal kunne medregnes eller skal medregnes ved beregningen av uføretjenestepensjon, vil fortsatt bero først og fremst på hvordan lov- og regelverket for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon blir utformet. Ytelsesnivået i ny uføretrygd vil derfor gi viktige utgangspunkter ved utformingen av det nye regelverket for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon.

For det tredje, det må legges til grunn at retten til uførepensjon bortfaller samtidig med retten til uføretrygd ved fylte 67 år, eller ved nådd lavere alder for alderspensjon fastsatt i eller i medhold av lov, og da normalt vil bli erstattet av rett til alderspensjon fra folketrygden og foretakets pensjonsordning.

6.2.3 Hvordan skal uførepensjonsytelsen fastsettes?

Skal tjenestepensjonsordninger med uførepensjon virke på en god måte i kombinasjon med ny uføretrygd, må det i regelverket fastsettes rammer for hvilken uførepensjon tjenestepensjonsordningen skal kunne gi i tillegg til retten til uføretrygd. Allerede skatteprovenyhensyn tilsier dette, men ved utformingen av rammer eller krav til pensjonsplaner for supplerende uførepensjon er det også påkrevd å unngå at uførepensjonen kommer til å dekke inntektstap ved uførhet som allerede forutsettes dekket ved ny uføretrygd. Bestemmelser som skal forhindre at supplerende uførepensjon kommer til å dekke inntektstap ved uførhet som også dekkes av ny uføretrygd, kan prinsipielt utformes på to måter:

• Tjenestepensjonsordninger med uførepensjon utformes som en ren nettoordning, det vil si en ordning som forhåndsfastsetter hvilke tillegg til rett til uføretrygd som skal ytes.

• Tjenestepensjonsordninger med uførepensjon utformes som bruttoordning, det vil si en ordning hvor uførepensjonen beregnes med utgangspunkt i et fastsatt samlet pensjonsnivå i forhold til lønn (for eksempel 70 prosent) og det deretter gjøres fradrag for den uføretrygd som ytes etter folketrygdloven.

Banklovkommisjonen mener at det i et nytt regelverk for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon i tillegg til uføretrygd bør legges til grunn at pensjonsordninger skal utformes som en nettoordning. Banklovkommisjonen viser til at tjenestepensjonsordninger med uførepensjon er en kollektiv forsikringsordning, og at forsikringsmessige prinsipper tilsier at forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger skal kunne bygge på et sikkert lov- og regelverksgrunnlag med virkninger som lar seg forutberegne. Et krav om at den uførepensjon som pensjonsordningen gir, skal være forhåndsfastsatt i pensjonsplanen, vil være av vesentlig betydning i så måte. Dette vil legge til rette for forsvarlig premieberegning fra pensjonsinnretningenes side, og vil dessuten gi en høy grad av forutberegnelighet med hensyn til omfanget av pensjonsinnretningenes ansvar for utbetaling av uførepensjoner til medlemmene av pensjonsordningen. Begge deler er også i foretakenes og arbeidstakernes interesse. For øvrig vises det til at det også i Prop. 202 L (2012–2013) om uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger er foreslått at nettoprinsippet skal legges til grunn (foran i avsnitt 4.5).

Uførepensjonsordninger i privat sektor basert på bruttopensjoner med fradrag for den uføretrygd som vil bli ytet fra folketrygden, vil gi et til dels usikkert grunnlag for denne form for kollektiv forsikring. Dette skyldes at folketrygdlovens regelverk om ny uføretrygd er forholdvis omfattende, og at regelverket inneholder atskillige vilkår for og begrensninger av retten til uføretrygd som er begrunnet i behov for ulike avgrensninger av samfunnets velferdsordning på dette området. Dersom uførepensjonsordninger i privat sektor utformes som en bruttoordning vil det således foreligge usikkerhet når det gjelder i hvilken utstrekning pensjonsordningen vil gi rett til uførepensjon også i tilfeller som faller utenfor dekningsområdet for ny uføretrygd. Uførepensjonsplaner basert på nettoprinsippet gir derimot den fordel at det framgår direkte av pensjonsplanen hvilke ytelser som pensjonsordningen skal gi i tillegg til retten til uføretrygd fra folketrygden. Dessuten vil det kunne foretas særskilt vurdering av i hvilke tilfeller og i hvilket omfang pensjonsordningen også skal dekke inntektstap ved uførhet som uføretrygden ikke dekker. Det dreier seg blant annet om spørsmål knyttet til rett til uførepensjon ved uføregrad som ikke oppfyller minstekravet i uføretrygden og om i hvilken utstrekning lønn i området 6 til 12 G skal kunne medregnes ved beregning av uførepensjon.

Banklovkommisjonen mener at disse forhold tilsier at utgangspunktet ved utformingen av et nytt regelverk bør være at de uførepensjoner tjenestepensjonsordninger i privat sektor skal kunne gi, må være fastsatt som nettoytelser i pensjonsordningenes pensjonsplaner. Et opplegg basert på nettoprinsippet vil ikke være til hinder for at det ved utformingen av regelverket, blant annet ut fra skatteprovenyhensyn, også legges vekt på hvilket ytelsesnivå de samlete uføreytelser fra uføretrygden og pensjonsordningen bør kunne gi. Banklovkommisjonen forutsetter således at det i det nye regelverket, på samme måte som i pensjonslovgivningen for øvrig, fastsettes rammer og grenser for hvilken rett til årlig uførepensjon tjenestepensjonsordningen skal kunne gi i tillegg til rett til uføretrygd og andre uføreytelser fra folketrygden. Etter Banklovkommisjonens oppfatning vil nettoprinsippet legge til rette for at foretakene gjør bruk av den fleksibilitet som er innebygget i de lovfastsatte rammer for en ny uførepensjon. Foretaksstrukturen i norsk næringsliv tilsier at lovgivningen bør åpne for at foretakene på denne måten kan tilpasse sine uførepensjonsordninger som del av det enkelte foretaks samlete lønns- og arbeidsvilkår, blant annet ut fra virksomhetens behov, størrelse og lønnsevne.

Loven om obligatorisk tjenestepensjon gjelder ikke uførepensjon. Utgangspunktet for lovgiveren vil derfor fortsatt være at det i første rekke er opp til det enkelte foretak å avgjøre om den vil ha eller opprette pensjonsordning med uførepensjon. Praktisk sett innebærer dette at det i første rekke må være foretakenes oppgave – ved utformingen av regelverket for sin pensjonsordning innenfor lovgivningens rammer – å fastlegge i hovedsak hvor god den enkelte uførepensjonsordningen skal være. Ved utformingen av de lovfastsatte rammer for pensjonsordninger med uførepensjon må det derfor tas i betraktning at foretaksstrukturen i norsk næringsliv varierer ganske mye så vel i størrelse og risikoprofil som i lønnsevne og økonomiske ressurser, og at dette i praksis vil bli bestemmende for utbredelsen og omfanget av uførepensjonsordninger i privat sektor. Store variasjoner i norske foretaks lønnsevne og størrelse, og det forhold at et meget stort flertall av foretakenes eksisterende pensjonsordninger (herunder innskuddspensjonsordninger) bare omfatter alderspensjon, tilsier at et nytt regelverk prinsipielt bør utformes som et rammeverk for utformingen av de enkelte foretaks uførepensjonsordninger i privat sektor. Også når det gjelder uførepensjon må en vente betydelige variasjoner i utbredelse og pensjonsnivå.

6.2.4 Oppbyggingen av et nytt regelverk for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon

Som det framgår av avsnittene 6.2.1 til 6.2.3 foran, mener Banklovkommisjonen at utgangspunktet for et nytt regelverk for forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger med uførepensjon som skal virke i kombinasjon med den nye uføretrygdordningen i folketrygden, bør være at regelverket skal gjelde for pensjonsordninger som skal gi forhåndsfastsatte netto uførepensjonsytelser og være undergitt et regelverk som så vidt mulig er tilpasset de prinsipper som ligger til grunn for folketrygdens nye uføretrygdordning. Av hensyn til oversikten over og helheten i det samlete regelverk om uføreytelser, mener Banklovkommisjonen videre at det nye regelverket for uførepensjonsordninger i privat sektor i hovedsak bør bygges opp etter det samme systematiske grep og begrepsapparat som regelverket for ny uføretrygd i folketrygdloven kapittel 12. Det må likevel også tas i betraktning at regelverket for uførepensjonsordninger i privat sektor tross alt bare skal gjelde for arbeidstakere og andre medlemmer av tjenestepensjonsordninger, og at det derfor ikke er plass for bestemmelser som først og fremst gjelder ulike andre persongrupper som folketrygdloven i tillegg må omhandle. Dette innebærer blant annet at et nytt regelverk for uførepensjonsordninger kan forenkles vesentlig sammenlignet med reglene i folketrygdloven kapittel 12.

Det lovutkast Banklovkommisjonen framlegger i utredningen her, er utformet med sikte på at lovutkastet skal omfatte alle hovedelementene i forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger som skal sikre arbeidstakerne årlig uførepensjon i tillegg til uføretrygd fra folketrygden. Lovutkastet er inntatt nedenfor i kapittel 16.

Hovedelementene i et regelverk for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon som er utformet som en nettoordning (foran i avsnitt 6.2.3), og som generelt skal framtre som en påbygning på folketrygdens uføretrygdordning, bør reflektere eller omhandle følgende forhold:

• Ny uførepensjon skal utformes som en nettoordning som er frittstående i forhold til systemene for alderspensjon i tjenestepensjonsordninger i privat sektor, og må kunne kombineres med ulike tjenestepensjonsordninger for alderspensjon.

• Ny uførepensjon skal være risikobasert slik at rett til uførepensjon oppstår som følge av at selve inntektsevnen til medlem av pensjonsordningen er blitt nedsatt under medlemstiden i pensjonsordningen på grunn av sykdom, skade eller lyte.

• Retten til uførepensjon må prinsipielt være uavhengig av tjenestetid i foretaket på uføretidspunktet og av krav til årlig opptjening av pensjon fram til alderspensjonsalderen.

• Retten til uførepensjon må opphøre samtidig som retten til uføretrygd ved fylte 67 år eller ved en lavere alder for alderspensjon fastsatt i eller i medhold av lov, og blir da erstattet av alderspensjon fra tjenestepensjonsordning.

• Vilkårene for rett til uførepensjon må i hovedsak tilpasses vilkårene for rett til uføretrygd begrunnet i hensynet til arbeidslinjen, blant annet når det gjelder tiltak for bedring av inntektsevne etter uførhet.

• Rett til uførepensjon forutsetter varig/langvarig nedsatt inntektsevne som oppfyller det minstekrav til uføregrad som regelverket fastsetter.

• Ny uføretrygd stiller særskilte minstekrav til uføregrad, henholdsvis på 50, 40 og 30 prosent. Retten til uførepensjon bør knyttes til disse minstekravene, men adgangen til fortsatt å benytte et enhetlig minstekrav på 20 prosent bør videreføres.

• Ved fastsettelsen av hvilken uførepensjon pensjonsordningen skal kunne gi må det tas hensyn til at ny uføretrygd skal tilsvare 66 prosent av lønn ved 100 prosent uførhet, og at bare lønn inntil 6 G blir medregnet ved beregningen av uføretrygden. For tjenestepensjonsordninger bør imidlertid adgangen til å gi full uføredekning også for inntekt mellom 6 og 12 G videreføres. Et viktig spørsmål blir i hvilken utstrekning uføretjenestepensjon skal kunne sikre en høyere samlet kompensasjonsgrad i forhold til lønn.

• I enkelttilfelle beregnes uføretjenestepensjon ut fra samme faktorer som i ny uføretrygd, det vil si medlemmets lønnsgrunnlag og uføregrad.

• Det må tas hensyn til at uføretrygden skal avkortes ut fra medlemmets uføregrad selv om minstekravet til uføregrad er oppfylt.

• Det må tas hensyn til at uføretrygd oppreguleres etter endringer i G fram til fylte 67 år og overgang til alderspensjon. Det er behov for en oppreguleringsordning også for uførepensjon hvis realverdien skal sikres.

• Det må tas hensyn til at uføretrygden reduseres ved pensjonsgivende inntekt over et visst nivå etter uførhet, det vil si ved utnyttelse av restarbeidsevne.

Et opplegg for uførepensjonsordninger i privat sektor basert på disse prinsippene er ikke til hinder for at foretak også kan gis adgang til å påbygge og supplere uførepensjonsordningen med en særskilt regelverksbasert ordning for samtidig opptjening etter tjeneste- og medlemskapstid av rett til uførepensjon ved uførhet som inntreffer etter opphør av medlemskapet i pensjonsordningen. De nærmere rammer for en slik ordning må i tilfelle lovfestes, blant annet for å motvirke at kombinasjonen av tidligere opptjent rett til uførepensjon og uførepensjon fra pensjonsordning etter lovutkastet vil gi enkelte en samlet pensjon ut over de grenser for uførepensjon som tillegg til uføretrygd som følger av lovutkastet.

I tillegg må det fastsettes overgangsregler for eksisterende tjenestepensjonsordninger med uførepensjon, og for rett til uførepensjon som er opptjent ved tjenestetid i eksisterende pensjonsordninger fram til det tidspunkt den nye uføretrygdordningen i folketrygden settes i kraft.

Ut ifra dette vil hovedpunktene i den videre behandlingen i utredningen være å se på de nærmere vilkårene for uførepensjon i form av krav til medlemskap (kapittel 7) og krav til nedsatt inntektsevne (kapittel 8). Det er videre gjort vurderinger av ytelsesnivået på uførepensjonen (kapittel 9) og beregning og utbetaling av uførepensjon (kapittel 10). I tillegg er det sett på enkelte særlige spørsmål i kapittel 11, de mer forsikringstekniske sidene ved uførepensjon i form av avsetninger og premieberegning (kapittel 12), samt behovet for overgangsregler (kapittel 13). En vurdering av de likestillingsmessige, administrative og økonomiske konsekvensene av lovutkastet er gjort i kapittel 14.