4 Uføreytelser i tjenestepensjonsordninger

4.1 Innledning

I privat sektor stiller lov om obligatorisk tjenestepensjon vilkår om at foretakets tjenestepensjonsordning skal gi rett til to ytelser – alderspensjon og premie- og innskuddsfritak ved uførhet, jf. lov om obligatorisk tjenestepensjon §§ 4 annet ledd og 5 første ledd. Premie- og innskuddsfritak ved uførhet er knyttet til muligheten for at arbeidstakere blir uføre. Ved uførhet sikres da videre opptjening/oppbygging av rett til alderspensjon i den perioden man er ufør, jf. foretakspensjonsloven § 6-6 og innskuddspensjonsloven § 2-4 annet ledd. Premie- og innskuddsfritaket er således en sikring av at uføre arbeidstakere oppnår en alderspensjon på et nivå som kan sammenlignes med det de ville fått om de hadde hatt muligheten til å forbli i sitt arbeid fram til opptjeningsalder (normalt 67 år). Dette er ingen ytelse som sikrer noen inntektskompensasjon som følge av redusert eller bortfalt arbeidsmulighet på grunn av uførhet i den perioden man ellers hadde arbeidet fullt og skulle levd av arbeidsinntekt.

Sikringen av en uføreytelse i form av en løpende uførepensjon eller engangsutbetaling som følge av at det inntreffer uførhet, er ikke obligatorisk i privat sektor. Etter foretakspensjonsloven kapittel 6 kan foretaket velge at tjenestepensjonsordningen også skal omfatte en løpende uføreytelse som normalt innebærer at arbeidstakerne sikres en løpende inntekt som ufør på samme nivå som alderspensjonen. Innskuddspensjonsloven § 2-4 fastsetter at foretak med innskuddspensjonsordninger kan tegne særskilt forsikring etter foretakspensjonsloven som gir medlemmene rett til uførepensjon.

Nedenfor i avsnitt 4.2 er det gitt en nærmere beskrivelse av uføreordningen i foretakspensjonsloven. I stedet for uførepensjon etter foretakspensjonsloven kapittel 6 kan et foretak tegne andre forsikringsdekninger som ikke er koblet til tjenestepensjonsordningen, men som sikrer arbeidstakerne utbetalinger ved uførhet. En del eksempler på slike ordninger er gitt nedenfor i avsnitt 4.4.

Utforming av uførepensjonsytelser for tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor gjennom lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse vil ikke være direkte relevant eller ha direkte sammenligningsverdi i forhold til private tjenestepensjonsordninger. For det første vil det i forhold til offentlige tjenestepensjonsordninger være snakk om utforming av regelverk for uførepensjon i én konkret pensjonsordning for de som er omfattet at Statens pensjonskasse og ikke en rammelovgivning som i privat sektor. Rammelovgivningen i privat sektor skal derimot dekke et vidt spekter av ulike pensjonsordninger. Videre er de offentlige tjenestepensjonsordningene basert på en bruttotankegang som reflekterer den samlete pensjonsytelse fra folketrygden og den offentlige tjenestepensjonsordningen. Dette gir seg utslag i den konkrete utformingen av lovverket for de offentlige tjenestepensjonsordningene og i valget av ytelsesnivå. Utformingen av uførepensjon i de offentlige tjenestepensjonsordningene gir imidlertid et eksempel på utforming av en uførepensjonsordning og til tilpasning til ny uføretrygd i folketrygden. Arbeidsdepartementet arbeidet i lengre tid med utkast til en tilpasning av uførepensjonsbestemmelsene i lov om Statens pensjonskasse til ny uføretrygd. Utkast til lovendringer ble sendt på høring 21. juni 2013. Høringsfristen var satt til 22. august 2013. Proposisjon om saken ble avgitt 4. oktober 2013. I Prop. 202 L (2012–2013) Endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (ny uførepensjonsordning) framlegger Arbeidsdepartementet et lovutkast som i all hovedsak er i samsvar med høringsutkastet. I avsnitt 4.5 nedenfor er det gitt en kort oversikt over forslagene i proposisjonen til ny uføreordning i offentlige tjenestepensjonsordninger.

4.2 Uførepensjon etter foretakspensjonsloven kapittel 6

Uførepensjonsordningen i foretakspensjonsloven kapittel 6 (vedlegg 2 i utredningen her) bygger på hovedprinsippene i gjeldende uførepensjonsordning i folketrygden, jf. folketrygdloven kapittel 12 og beskrivelsen ovenfor i kapittel 3. Dette innebærer blant annet at det er en nær sammenheng mellom uførepensjonens størrelse og alderspensjonen. Videre skal uføregraden i folketrygden normalt legges til grunn eller fastsettes etter folketrygdens regler.

Vilkår for uførepensjon

Uførepensjon fra tjenestepensjonsordning etter foretakspensjonsloven kapittel 6 ytes til medlemmer av pensjonsordningen og eventuelt til fratrådte arbeidstakere som gjennom fripolisen har opparbeidet seg en rett til uførepensjon etter regelverket i pensjonsordningen.

Regelverket i pensjonsordningen skal fastsette minstekravet til uføregrad for rett til uførepensjon. Minstekravet til uføregrad kan være fra 20 prosent til 50 prosent, jf. foretakspensjonsloven § 6-1 første ledd. Dette innebærer at kravet til uføregrad kan settes lavere enn i folketrygden. Ved å sette kravet til uføregrad i regelverket for pensjonsordningene lavere enn i folketrygden vil man kunne ha en forventning om at arbeidstakers uføregrad holdes så lav som mulig over tid, i stedet for at man opplever et press på å få satt uføregraden slik at den oppfyller et minstekrav på 50 prosent. Ved en lavere prosentsats som gir rett til uførepensjon kan vedkommende også tenkes å forbli lenger i arbeidslivet enn om vedkommende hadde jobbet fullt en stund til og gjennom det bli påført en høyere uføregrad.

De nærmere reglene om fastsettelse av uføregraden i det enkelte tilfelle framgår av foretakspensjonsloven § 6-2. Dersom det er fastsatt en uføregrad etter folketrygden (som dermed normalt vil være 50 prosent eller mer) skal denne legges til grunn. I andre tilfeller skal uføregraden fastsettes etter folketrygdens regler i samsvar med pensjonsordningens regelverk. Når det gjelder de nærmere regler og prinsipper for fastsettelse av uføregrad etter folketrygden vises det til beskrivelsen ovenfor i avsnitt 3.2. Når særlige grunner foreligger er det åpnet for at fastsettelse av uføregraden kan skje på en annen måte.

Uførheten må ha vart i minst ett år for at uførepensjonen skal kunne begynne å løpe, jf. § 6-1 annet ledd. I denne perioden vil arbeidstakeren normalt ha rett på sykepenger fra folketrygden som dekker hele tapet av arbeidsinntekt. Uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen vil dermed normalt begynne å løpe i den perioden vedkommende kan ha krav på arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Det vises til avsnitt 5.2 nedenfor. Arbeidsavklaringspengene vil imidlertid kunne ha betydning for uførepensjonens størrelse, se nedenfor i dette avsnitt. I henhold til foretakspensjonsloven § 6-1 fjerde ledd kan det i pensjonsordningens regelverk fastsettes som vilkår for utbetaling av uførepensjonen at medlemmet har fått innvilget krav om ytelser etter folketrygdloven. Denne bestemmelsen var tidligere inntatt i foretakspensjonsloven § 2-3 tredje ledd. Det legges til grunn at det kan være tilfeller hvor arbeidstaker som følge av krav til medlemskap, manglende medlemstid og lignende ikke har krav på ytelse fra folketrygden, men likevel kan ha krav på uførepensjon fra tjenestepensjonsordning. Et særlig spørsmål er i så fall om uførepensjonen fra pensjonsordningen også skal dekke manglende folketrygd, jf. foretakspensjonsloven § 6-3 annet ledd annet punktum.

Siden en tjenestepensjonsordning er en kollektiv forsikringsdekning stilles det ikke spørsmål om arbeidstakers helse ved innmelding av en arbeidstaker i en foretakspensjonsordning. Det kan dermed tenkes tilfelle der arbeidstaker ved innmelding i pensjonsordning vet at det er oppstått skade eller sykdom som på et senere tidspunkt medfører uførhet. For å unngå slike tilfeller er det vanlig å innta såkalte karensbestemmelser i regelverket for pensjonsordningen som innebærer at et medlem ikke har rett til uførepensjon ved uførhet som skyldes sykdom, skade eller lyte som medlemmet led av og som medlemmet må antas å ha kjent til ved opptak som medlem av pensjonsordningen og som medfører arbeidsuførhet innen to år etter medlemsopptaket, jf. forsikringsavtaleloven § 19-10. Karensreglene kan også ses i sammenheng med kravet i foretakspensjonsloven § 3-8 om at en arbeidstaker må være arbeidsfør for å bli tatt opp som medlem av pensjonsordningen.

Beregningsgrunnlaget for uførepensjon og fastsettelse av uførepensjonens størrelse

Det følger av foretakspensjonsloven § 6-3 første ledd at full uførepensjon skal svare til den alderspensjon som medlemmet har rett til etter pensjonsordningens regelverk. Størrelsen på full alderspensjon vil i ytelsesbaserte pensjonsordninger normalt være angitt som en prosent av lønn inntil 12 G, med fradrag for beregnet folketrygd, jf. foretakspensjonsloven §§ 5-2 første ledd og 5-5. Om arbeidstakeren har rett til en uførepensjon i samsvar med full alderspensjon, vil bero på tjenestetiden beregnet fra opptakstidspunktet som medlem i pensjonsordningen og fram til nådd opptjeningsalder i pensjonsordningen, jf. foretakspensjonsloven § 4-3 tredje ledd. Dersom denne beregnete tjenestetiden svarer til full tjenestetid i pensjonsordningen vil vedkommende ha krav på en uførepensjon lik alderspensjonen. Ved kortere tjenestetid vil det skje en forholdsmessig avkortning av ytelsen.

Uførepensjonen vil bli beregnet på grunnlag av den lønn som vedkommende hadde på tidspunktet for uførheten, jf. § 6-5 første ledd. Lønnsgrunnlaget etter foretakspensjonsloven vil kunne avvike fra den personinntekten som det tas utgangspunkt i ved beregning av ytelsene i folketrygdloven ved at det i regelverket for pensjonsordningen blant annet kan fastsettes at det skal ses bort fra varierende og midlertidige tillegg, jf. foretakspensjonsloven § 6-7, jf. § 5-4.

I innskuddspensjonsordninger vil det ikke være fastsatt noen alderspensjonsytelse. Alderspensjonen i innskuddspensjonsordninger vil bero på størrelsen av den pensjonskapital man bygger opp fram til uttak av alderspensjon gjennom innskuddsinnbetalinger og tilført avkastning. Omfatter innskuddspensjonsordningen rett til uførepensjon i samsvar med bestemmelsene i foretakspensjonsloven kapittel 6, beregner man i disse tilfellene en alderspensjon på samme måte som i en foretakspensjonsordning, det vil si som en prosent av lønn. Dette innebærer at det i slike tilfeller ikke er en direkte kobling mellom den alderspensjon innskuddspensjonsordningen vil gi og uførepensjonens størrelse, jf. innskuddspensjonsloven § 2-4.

Ved fastsettelse av uførepensjonens størrelse vil det skje et fradrag for beregnet uførepensjon fra folketrygden, jf. foretakspensjonsloven § 6-7 første ledd, jf. § 5-5. På samme måte som for alderspensjonen i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger vil beregnet folketrygd kunne avvike fra den faktiske ytelsen som kommer til utbetaling fra folketrygden.

Det kan også skje fradrag for andre ytelser, jf. foretakspensjonsloven § 6-4. For det første kan det i regelverket for pensjonsordningen fastsettes at det skal gjøres fradrag for eventuell erstatning for tap i ervervsevne fra yrkesskadeforsikring. Slik yrkesskadeforsikring er obligatorisk for arbeidsgiver å tegne. For det andre framgår det av forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 til lov av 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon kapittel 5 at det skal gjøres fradrag i uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen ved utbetaling av arbeidsavklaringspenger. Slikt fradrag skal etter forskriftens § 5-2 gjøres når beregnet ytelse (summen av beregnete arbeidsavklaringspenger og uførepensjon fra pensjonsordningen) utgjør mer enn 70 prosent av lønn. I slike tilfeller skal fradraget i pensjonen tilføres pensjonsordningens premiefond.

Det kan i regelverket for pensjonsordningen fastsettes at det skal utbetales barnetillegg i tillegg til uførepensjonen. En markedsstandard ved barnetillegg i foretakspensjonsordninger har vært 10 prosent av uførepensjonen. Tidligere var det vanlig å begrense barnetillegg oppad til seks barn i vilkårene selv om det ikke er satt noen slik grense i loven, men denne begrensningen har blitt fjernet i de senere år. Barnetillegget ytes til barn som er under fylte 21 år og som medlemmet forsørger eller har plikt til å forsørge.

Uførepensjon under utbetaling reguleres i samsvar med det som gjelder for alderspensjon i foretakspensjonsordninger. Det vil si ved eventuelt overskudd tilført pensjonistenes overskuddsfond, jf. foretakspensjonsloven § 5-10 annet ledd. Foretaket kan ha forpliktet seg til å tilføre midler til pensjonistenes overskuddsfond og gjennom dette ha påtatt seg et ansvar for å dekke årlig regulering om overskuddet et år ikke er tilstrekkelig til å sikre regulering, jf. foretakspensjonsloven § 5-11.

Opphør og eventuell overgang til alderspensjon

Det følger av foretakspensjonsloven § 6-1 tredje ledd at uførepensjonen skal løpe så lenge som mottakers uføregrad er så høy som minstekravet til uføregrad fastsatt i pensjonsordningens regelverk. På samme måte som for gjeldende uførepensjon i folketrygden, er faktisk uføregrad nært koblet til den arbeidsinntekt uførepensjonsmottakeren oppnår til enhver tid. Dersom arbeidsinntekten blir høyere enn uføregraden skulle tilsi, vil uføregraden bli redusert. Faller uføregraden under det minstenivået som er fastsatt i regelverket for pensjonsordningen, vil utbetaling av uførepensjon stanse. Pensjonsinnretningene legger i sine premieberegninger og beregning av nødvendige avsetninger for uførepensjon, inn faktorer for slik reaktivering av mottakere av uførepensjon (se nedenfor i avsnittet her).

Rett til uførepensjon faller bort ved død. Uførepensjonen vil også opphøre og erstattes av alderspensjon ved nådd opptjeningsalder, jf. foretakspensjonsloven § 6-1 tredje ledd.

Nærmere om opptjening av rett til uførepensjon, oppbygging av avsetninger og premieberegning

Pensjonsordninger som omfatter uførepensjon etter foretakspensjonsloven kapittel 6 sikrer medlemmene rett til uførepensjon ved uførhet som inntreffer i medlemskapstiden før nådd opptjeningsalder for alderspensjon. Retten til uførepensjon opptjenes etter tjenestetid og i samsvar med de vilkår som framgår ovenfor. Det enkelte medlems rett til uførepensjon oppstår på uføretidspunktet, og fram til dette tidspunktet, eller fram til oppnådd opptjeningsalder, vil retten til uførepensjon utgjøre en urealisert risiko på pensjonsinnretningens hånd. Dersom arbeidstaker slutter i foretaket har vedkommende normalt beholdt en rett til uførepensjon i samsvar med tjenestetid, lønn og beregnet folketrygd på sluttidspunktet. Den opptjente retten til uførepensjon vil sammen med alderspensjonen omfattes av den fripolise som utstedes på fratredelsestidspunktet, jf. foretakspensjonsloven §§ 4-1 følgende. Ved uførhet etter at arbeidsforholdet er avsluttet, vil fripolisen gi rett til den del av uførepensjonen som er opptjent ved fratreden, i tilfelle i tillegg til den uførepensjon som ytes fra tjenestepensjonsordningen i det foretak hvor arbeidstakeren da er ansatt. I de senere år har imidlertid en god del foretak etter avtale med pensjonsinnretningen droppet fripoliseopptjeningen for uførepensjon, slik at uførepensjon i samsvar med foretakspensjonsloven kun sikres ved uførhet som inntreffer så lenge arbeidstakeren er medlem av pensjonsordningen. Slike ordninger etter foretakspensjonsloven uten fripoliseopptjening er nærmere beskrevet nedenfor i avsnitt 4.4.

Forsikringspremier for uførepensjon skal beregnes i samsvar med de prinsipper og regler som gjelder generelt for livsforsikring, det vil si i samsvar med bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 og forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) §§ 2-1 følgende. Ved premieberegning vil det blant annet bli tatt hensyn til hvilken uførerisiko de enkelte medlemmer representerer, størrelsen av den uføreytelsen som i tilfelle kommer til utbetaling og lengden av forventet utbetalingsperiode. I tillegg kommer forhold som forventet avkastning på innbetalte premier, bortfall av rett til uførepensjon ved nådd opptjeningsalder for alderspensjon eller ved død før dette tidspunktet og mulighet for reaktivering. Uførepremien vil reflektere de forsikringsmessige avsetninger som forsikringsvirksomhetslovens alminnelige regler (§§ 9-15 følgende) krever at pensjonsinnretningene skal ha for å sikre de forpliktelser pensjonsinnretningen har påtatt seg, samt kostnader ved å forvalte og utbetale uførepensjonen.

I de tilfeller medlemmet er sikret rett til opptjent pensjon (fripolise) etter opphør av medlemskap, innbetales det premie både for å dekke den premiereserven som sikrer denne opptjente pensjonen, og en risikopremie som dekker den delen som til enhver tid ikke er opptjent (se figur 4.1 som svarer til figur 13.3 inntatt i avsnitt 13.7.1 nedenfor). Ved opphør av medlemskap er medlemmet sikret den lineært opptjente pensjonen med tilhørende premiereserve. Denne premiereserven sikrer innbetaling av risikopremie for denne opptjente pensjonen (fripolisen) fram til opptjeningsalder gjennom frigjøring av risikopremie.

Når et uføretilfelle er inntrådt, skal retten til uførepensjon sikres ved avsetning som fullt ut tilsvarer kapitalverdien av de framtidige forpliktelser til utbetaling av årlig pensjon, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd. Premiereserven knyttet til den opptjente pensjonen frigjøres til risikoresultatet og det gjøres kun en avsetning på den utbetalende uførepensjonen (se figur 4.1).

Kilde: DNB Livsforsikring ASA, januar 2013.

Ved fastsettelse av pensjonsinnretningens pliktige avsetning på den utbetalende uførepensjon skjer det en vurdering basert på blant annet følgende størrelser:

• pensjonsytelsen (fastsatt i pensjonsordningens regelverk),

• opptjeningsalder for alderspensjon (fastsatt i pensjonsplanen og som angir slutten på uførepensjonens løpetid),

• garantert rente (vil variere som følge av historiske variasjoner),

• sannsynligheten for død (det vil si dødssannsynlighet fram til 67 år), og

• sannsynlighet for reaktivering (denne avtar med alder og hvor lenge uførepensjonen har blitt utbetalt).

Reaktivering innebærer at uføregrad reduseres helt eller delvis gjennom at den enkelte uføres arbeidsevne er forbedret. Det at reaktivering benyttes ved fastsettelse av avsetningen betyr, spesielt for lave aldre, at avsetningen blir lavere enn om reaktivering ikke ble benyttet som faktor ved beregning av avsetningene. Dette er illustrert i figur 4.2 nedenfor der heltrukken linje viser avsetning av én krone i pensjonsytelse uten at det er tatt hensyn til reaktivering og stiplet linje viser avsetning av én krone i pensjonsytelse hvor det er tatt hensyn til reaktivering.

Kilde: DNB Livsforsikring ASA, juni 2013.

4.3 Tall for uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger

Finans Norge har på forespørsel fra Banklovkommisjonen innhentet data fra syv livsforsikringsselskaper med uførerettigheter fra fripoliser eller aktive tjenestepensjonsordninger. Disse tallene viser at det totalt er 82 300 uførepensjonister knyttet til private tjenestepensjonsordninger enten fra fripoliser eller aktive pensjonsordninger. Av disse er det 47 500 kvinner og 34 800 menn. Antallet mennesker med uførepensjon fra private tjenestepensjonsordninger vil være lavere enn totalantallet som følge av at enkelte både vil motta uførepensjon fra fripolise og som medlem av en tjenestepensjonsordning.

Det er antatt at de fleste aktive ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger har tilknyttet uførepensjon. Dette omfatter i overkant av 288 000 personer. I tillegg er det en del innskuddspensjonsordninger som har tilknyttet uførepensjon etter foretakspensjonslovens regler. Av i overkant 1,08 millioner arbeidstakere med innskuddspensjon opplyser Finans Norge at 439 000 skal ha tilknyttet uførepensjon. En god del av disse innskuddspensjonsordningene er etablert etter konvertering fra ytelsesbasert foretakspensjonsordning, der uførepensjonen er blitt videreført. Det totale antall aktive medlemmer av private tjenestepensjonsordninger med uførepensjon antas derfor å være 727 000 personer, herav 34 prosent kvinner og 66 prosent menn. Det foreligger ikke tall for hvor mange som har fripoliser med uførerettigheter.

I tabellene 4.1 til 4.3 er det gjort beregninger av uføreandelen i forhold til pensjonsgrunnlag (inntekt), uføregrad og kjønn. Uføreandelen i tabellene er beregnet med totalt antall uføre dividert med samlet antall aktive. Som følge av at det ikke foreligger tall for hvor mange fripoliser som har uførerettigheter vil uføreandelen ha en viss usikkerhet.

Tabellene ovenfor viser at bestanden av forsikrede med rett til uføre i privat sektor består i en høy andel menn (64 prosent). Uføreandelen er høyere for kvinner (14,16 prosent) enn for menn (9,87 prosent). Dersom den samlete uføreandelen (11,32 prosent) korrigeres for utbetalinger fra fripoliser estimerer Finans Norge at samlet uføreandel er på 4,09 prosent.

Ser man på uføreandel i forhold til pensjonsgrunnlaget viser tabellene at 93 prosent av kvinnene har et pensjonsgrunnlag lavere enn 6 G, mens 83 prosent av mennene har et lavere pensjonsgrunnlag enn 6 G. For pensjonsgrunnlag høyere enn 6 G er uføreandel for menn høyere enn for kvinner. Når det gjelder uføregrad er det få som har en lavere uføregrad enn 50 prosent, som er minstekravet i folketrygden. Om dette skyldes at det er få som får konstatert en uføregrad som er lavere enn 50 prosent i private pensjonsordninger, eller om det i private pensjonsordninger i stor grad fastsettes en nedre grense på uføregraden på 50 prosent, foreligger det ikke tall på. Hovedinntrykket som Banklovkommisjonen har fått fra bransjen tyder imidlertid på at det er forholdsvis vanlig å fastsette et minstekrav til uføregrad i private tjenestepensjonsordninger på 20 prosent eller mer. Tabellene viser at 79 prosent av de uføre har en uføregrad på 100 prosent, hvorav 83 prosent for menn og 73 prosent for kvinner.

4.4 Andre kollektive uføreforsikringsordninger

1) Forsikringsselskapene tilbyr en rekke ulike uføredekninger og forsikringer knyttet til risikoen for uførhet som ikke har noen direkte tilknytning til foretakets tjenestepensjonsordning, og som derfor ikke omfattes av det skattegunstige regelverksregime som gjelder for tjenestepensjonsordninger. Ved uførhet kan disse forsikringene utløse engangsutbetalinger eller løpende ytelser. Et fellestegn ved disse produktene er at det ikke skjer noen opptjening av rett til utbetaling ved senere inntrådt uførhet i sammenheng med opparbeidet tjenestetid på samme måte som har vært vanlig i ordninger etter foretakspensjonsloven kapittel 6. Dette er rene risikoprodukter der det bare er medlemmer som omfattes av forsikringen til enhver tid som kan ha rett til ytelser ved inntrådt uførhet. Slutter arbeidstakeren i foretaket vil også retten til uføredekning i det avsluttede arbeidsforholdet bortfalle, og arbeidstakerens stilling ved uførhet vil da bero på hvilke uføredekninger som gjelder for det foretak hvor arbeidstakeren da er ansatt.

I senere år har det som nevnt ovenfor i avsnitt 4.2, vært en tendens i markedet at flere foretak ut i fra økonomiske vurderinger har valgt å kutte ut fripoliseopptjening av rett til uførepensjon. Et foretak vil som oftest gjennomføre dette ved å opprettholde en uførepensjonsordning i samsvar med reglene i foretakspensjonsloven kapittel 6 uten fripoliseopptjening. Alternativt kan foretaket bringe uføredekningen etter foretakspensjonsloven kapittel 6 til opphør og etablere en sykdomsforsikring eller gruppelivsforsikring med uførekapital for sine ansatte. Foretakene har således valgt å tegne uføredekninger for sine ansatte som er basert på rene risikoordninger. Disse uføreordningene varierer noe og omfanget og vilkårene vil avhenge av avtalen mellom forsikringsselskap og foretak.

2) En sykdomsforsikring eller gruppelivsforsikring kan inneholde en «uførekapitaldekning», som innebærer at det ved inntrådt uførhet av en viss størrelse og varighet, uavhengig av årsak, utbetales en engangsutbetaling til den ansatte. Engangsutbetalingen beskattes ikke som inntekt, men premien innberettes som inntekt og foretaket må betale arbeidsgiveravgift av premien. Dersom foretaket tidligere har hatt uføredekning i samsvar med foretakspensjonsloven kapittel 6 med rett til opptjening, vil det ved overgangen til sykdomsforsikring eller gruppelivsforsikring skje en utstedelse av fripolise til den enkelte arbeidstaker for den rett til uførepensjon som den enkelte har opptjent ut fra lønn og tjenestetid på avviklingstidspunktet.

3) Løpende ytelser ved uførhet uten oppsparing kan sikres i form av kollektiv uførerente som er regulert i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 15-41-2 bokstav j) og § 5-41-6. Noen stor utbredelse har ikke slike ordninger. Foretak og pensjonsinnretninger har i stedet valgt å etablere avtaler der løpende uførepensjonsytelser for arbeidstakerne fortsatt sikres i samsvar med foretakspensjonsloven kapittel 6, men uten fripoliseopptjening for tjenestetid etter endringstidspunktet. Man får da i prinsippet en ny uførepensjonsordning i forhold til den man hadde og det utstedes fripoliser til arbeidstakerne for allerede opptjent rett til pensjon ut fra lønn og tjenestetid på endringstidspunktet. Ofte har slike endringer skjedd samtidig med at foretaket har endret sin alderspensjonsordning fra ytelsesbasert foretakspensjon til innskuddspensjon, men etter det Banklovkommisjonen har fått opplyst har det også vært en tendens blant foretak som har beholdt sin ytelsesbaserte alderspensjonsordning å gå over fra uførepensjon med fripoliserett til uførepensjon uten fripoliserett.

4) Fra Finans Norge har Banklovkommisjonen fått opplyst at det ved utgangen av 2012 var 1 082 440 arbeidstakere som var sikret alderspensjon gjennom innskuddspensjonsordninger. Av disse var 438 510 (40,5 prosent) i tillegg sikret uførepensjon. De aller fleste av disse, 418 636 (38,6 prosent av de med alderspensjon sikret i innskuddspensjonsordninger), var uten fripoliseopptjening. Noen tilsvarende statistikk finnes ikke for de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. For disse er det kun opplysninger om at slike ordninger tradisjonelt har sikret uførepensjon med fripoliseopptjening, men at det i de senere år har vært et økende antall ordninger som har droppet fripoliseopptjeningen.

4.5 Høringsutkast til uførepensjonsordning i offentlig sektor

Arbeidsdepartementet sendte ved høringsnotat av 21. juni 2013 et utkast til endringer i lov om Statens pensjonskasse og i en del andre lover ut på høring. Høringsnotatet innebar en tilpasning av uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordning til ny uføretrygd i folketrygden. Høringsutkastet ble i all hovedsak fulgt opp i Prop. 202 L (2012–2013) Endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (ny uførepensjonsordning).

Arbeidsdepartementet uttaler innledningsvis i proposisjonen (side 5) at det har lagt vekt på å videreføre en god uføreordning for offentlig ansatte. Lovutkastet er tilpasset både den nye uføretrygden i folketrygden og nye skatteregler for uføreytelser.

Utkastet til ny uførepensjonsordning i offentlig sektor er basert på at uføreordningen blir en nettoordning slik at uførepensjonen beregnes som et direkte tillegg til uføretrygden fra folketrygden, se proposisjonen side 18. Beregningen av uførepensjon frikobles også fra beregningen av alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen. Det er foreslått å skille mellom midlertidig uførepensjon og uførepensjon, der midlertidig uførepensjon skal gis til de som mottar arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, se proposisjonen side 20.

Det er foreslått en nedre grense på 20 prosent uføregrad for å kunne ha rett til uførepensjon, se proposisjonen side 21. Etter gjeldende regler i offentlig sektor er det ikke fastsatt noen slik nedre grense.

Arbeidsdepartementet foreslår at full uførepensjon skal utgjøre tre prosent av pensjonsgrunnlaget (sluttlønn) opp til 6 G og i tillegg til et fast beløp på 0,25 G (21 051 kroner med gjennomsnittlig G for 2013). Prosentsatsen settes til 69 prosent for inntekt i intervallet 6-12 G og for inntekt opp til 6 G for personer som ikke har noen ytelse fra folketrygden. For å unngå at det inntektsuavhengige beløpet på 0,25 G blir for høyt i forhold til pensjonsgrunnlaget, begrenses beløpet til 6 prosent av pensjonsgrunnlaget. Det vil dermed være lavere enn 0,25 G dersom pensjonsgrunnlaget er lavere enn 4,17 G (355 000 kroner). Uførepensjonen skal justeres for tjenestetid og uføregrad. Samlet mener departementet at utkastet sikrer at offentlig ansatte i gjennomsnitt får like god kjøpekraft som med dagens ordning. Dette var en forutsetning i Prop. 130 L (2010–2011).

Når det gjelder barnetillegg har Arbeidsdepartementet vurdert to alternativer som begrenser barnetillegget for person med høyt pensjonsgrunnlag. Departementet har vurdert et fast kronebeløp per barn og en andel av pensjonsgrunnlaget (som i dag), men med en lavere sats enn dagens satser og en begrensning av pensjonsgrunnlaget som kan regnes med ved beregning av barnetillegget. Departementet falt ned på sistnevnte alternativ og forslår at barnetillegget skal utmåles som 4 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 G for hvert barn som forsørges, og at samlet barnetillegg begrenses til 12 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 G, se proposisjonen side 28.

Arbeidsdepartementet har vurdert om uførepensjonsordningen i de offentlige tjenestepensjonsordningene bør utformes som en ren forsikringsordning, altså som et rent risikoprodukt uten spareelement. Dette vil innebære at tjenestetid ikke vil påvirke størrelsen på uførepensjonen, og at personer som meldes ut av tjenestepensjonsordningen ikke vil få med seg noen oppsatt rett til uførepensjon. I proposisjonen side 19 legger Arbeidsdepartementet til grunn følgende:

«Beregningen av den nye uføretrygden i folketrygden som er vedtatt innført, er løsrevet fra pensjonssystemet og er målrettet mot å erstatte det inntektsbortfallet som uførheten leder til. Dette kan tale for at også uførepensjon fra tjenestepensjonsordningene utformes som et rent risikoprodukt.

De fleste høringsinstansene er i utgangspunktet positive til å legge om uførepensjonen til en ren forsikringsordning, men peker på at spørsmålet bør utredes mer. Departementet er enig i at det er behov for ytterligere utredning av spørsmålet. Det er viktig å se reglene for uførepensjon i privat og offentlig sektor i sammenheng, og det er foreløpig ikke avklart hvordan uføreordningen vil bli utformet i privat sektor.

Departementet foreslår at uførepensjonsordningen i de offentlige tjenestepensjonsordningene ikke utformes som en ren forsikringsordning nå. Arbeidsdepartementet tar sikte på å arbeide videre med spørsmålet, blant annet i lys av løsningene som velges for privat sektor.»

I lovutkastet har Arbeidsdepartementet lagt reglene om avkortning av uførepensjon mot arbeidsinntekt tett opp til reglene om avkortning av uføretrygd i folketrygdloven. Dette innebærer at reduksjon i uførepensjonen og eventuelt barnetillegg som følge av arbeidsinntekt, skal svare til inntekt som overstiger det én har forutsatt å ha når uførepensjonen innvilges, tillagt et fribeløp på 0,4 G, multiplisert med den enkeltes kompensasjonsgrad (se proposisjonen side 31). Eventuelt barnetillegg skal reduseres i samme forhold som uførepensjonen er redusert på grunn av arbeidsinntekt. Det er foreslått at uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger skal bortfalle dersom arbeidsinntekten blir høyere enn 80 prosent av den samlete inntekten som vedkommende hadde før uførheten.

Personer med aldersgrense 70 år skal gå over til alderspensjon ved fylte 67 år. Tjenestetid fram til fylte 67 år vil medregnes når alderspensjonen fra offentlig tjenestepensjonsordning beregnes (se proposisjonen side 33).

I utkastet til overgangsregler er det lagt til grunn at de som mottar uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger når de nye reglene trer i kraft, skal beholde den samme uføreytelsen før skatt fra tjenestepensjonsordningen som de hadde med de tidligere reglene, se proposisjonen side 41.

For øvrig vises det til proposisjonen.