14 Likestillingsmessige, økonomiske og administrative konsekvenser

14.1 Hovedpunkter i lovutkastet

Banklovkommisjonen framlegger i denne utredningen et utkast til nye regler om uførepensjon knyttet til skattegunstige tjenestepensjonsordninger i privat sektor. Regelsettet er foreslått å inngå som et nytt kapittel 9 i det utkast til lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring (tjenestepensjonslov) som Banklovkommisjonen fremmet i NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II, og som ble foreslått utbygget med blant annet overgangsregler i NOU 2013: 3 Pensjonslovene og folketrygdreformen III. Utkastet vil videre kunne inngå i det forslaget til tjenestepensjonslov som er fremmet i Prop. 199 L (2012–2013). Utkastet til tjenestepensjonslov fremmet i disse utredningene og i Prop. 199 L (2012–2013) gjelder bare alderspensjon og en tilpasning til ny alderspensjon i folketrygden. Denne utredningen omhandler på sin side tilpasning av de private tjenestepensjonsordninger til den nye uføretrygden i folketrygden. Utredningen representerer således en selvstendig del av det totale arbeidet med tilpasningen av pensjonslovene til nye regler i folketrygden.

Gjeldende regler om uførepensjon i tjenestepensjonsordninger er å finne i foretakspensjonsloven kapittel 6. Disse reglene er utformet i nær tilknytning til alderspensjonsreglene blant annet gjennom at uførepensjonens størrelse settes lik alderspensjonen. Dette var etter mønster fra tidligere regler i folketrygden der det inntil endringene i folketrygden var nær tilknytning mellom alderspensjon og uførepensjon. Ny uføretrygd i folketrygden er derimot en selvstendig ytelse oppbygget som en ytelse uavhengig av reglene om alderspensjon. Det er derfor ikke til å unngå at en omlegging av folketrygdens system for uføreytelser må føre til både prinsipielle og vesentlig endringer i uførepensjonssystemet i privat sektor.

Banklovkommisjonen har lagt til grunn at det er mest hensiktsmessig om det nye regelverket for kollektiv uførepensjonsforsikring kan virke som en påbygning på folketrygdens uføretrygdordning (nettoprinsipp). Dette tilsier blant annet at uføretjenestepensjonen ikke dekker samme inntektstap som ny uføretrygd og at de sentrale hensyn og prinsipper for ny uføretrygd i folketrygden må ligge til grunn for et utkast til regler om uføretjenestepensjon i privat sektor. Dette medfører at en ordning for uføretjenestepensjon så vidt mulig bør være tilpasset de prinsipper som ligger til grunn for ny uføretrygd i folketrygden. Ved utformingen av lovutkastet er det derfor lagt til grunn at et nytt regelverk for uførepensjon i pensjonsordninger i privat sektor bør bygges opp etter det samme systematiske grep og begrepsapparat som regelverket for ny uføretrygd i folketrygdloven kapittel 12, og som etter planen skal tre i kraft 1. januar 2015. Det er videre lagt stor vekt på hensynet til arbeidslinjen i form av at reglene bør utformes slik at de stimulerer til at tallet på uføre holdes så lavt som mulig og at restarbeidsevne utnyttes i så stor grad som mulig.

Et vesentlig punkt ved utformingen av lovutkastet, har vært at den nye ordningen for uføretrygd er utformet som en selvstendig pilar i folketrygden, helt løsrevet fra regelverket om rett til alderspensjon i ny folketrygd. Utgangspunktet er at uføretrygden skal erstatte inntektsbortfall ved uførhet og det tidligere systemet basert på opptjening av rett til uføretrygd i løpet av yrkeskarrieren er således forlatt. Folketrygdens uføretrygd framtrer nå som en ren risikobasert ordning fordi det er selve nedsettelsen av inntektsevnen som utløser retten til uføretrygd. Dette har medført at lovutkastet her bygger på et prinsipp om at ny uførepensjon må være frittstående i forhold til systemene for alderspensjon i tjenestepensjonsordninger i privat sektor, og at retten til uførepensjon er utformet som en risikobasert ytelse uavhengig av medlemstid i pensjonsordningen. Dette innebærer videre at det i utgangspunktet er den enkelte arbeidsgiver som er ansvarlig for å sikre sine arbeidstakere uførepensjon ved uførhet som oppstår som følge av sykdom, skade eller lyte i den tid arbeidstakeren er medlem av pensjonsordningen. Ved uførhet som inntrer etter fratreden av stilling i foretaket, skal pensjonsordningen i utgangspunktet ikke sikre noen rett til uførepensjon. Det er imidlertid i lovutkastet åpnet for at foretaket kan velge å sikre slik opptjent rett til uførepensjon basert på tjenestetid i pensjonsordningen og lønn på fratredelsestidspunktet. En slik rett vil sikres ved pensjonsbevis som utstedes ved fratreden.

Banklovkommisjonen har ved utformingen av lovutkastet lagt vesentlig vekt på at det bør bygges inn betydelig fleksibilitet i regelverket for ny uførepensjon. Store variasjoner i norske foretaks lønnsevne og størrelse, og det forhold at et meget stort flertall av eksisterende pensjonsordninger bare omfatter alderspensjon, har medført at utkastet til regelverk er utformet som et rammeverk. Dette innebærer at det vil være opp til det enkelte foretak å velge om de vil ha en pensjonsordning som omfatter uførepensjon og størrelsen på og de nærmere vilkår for rett til uførepensjon.

Lovutkastet krever at det i utgangspunktet må foreligge varig nedsatt inntektsevne. Det kan ytes midlertidig uførepensjon parallelt med arbeidsavklaringspenger fra ett år etter at uførheten inntrådte. Hvor stor den nedsatte inntektsevnen må være for å gi rett til uførepensjon skal fastsettes i pensjonsplanen. Uføregraden skal være minst 20 prosent og maksimalt 50 prosent. Lovutkastets bestemmelser om beregning av uføregrad følger opp uføretrygdens prinsipp om at denne fastsettes på grunnlag av en sammenligning mellom inntektsmulighetene før uføretidspunktet og inntektsmulighetene for arbeidstakeren etter uførheten. Inntekt før uførhet skal fastsettes til medlemmets normale årslønn i full stilling i foretaket før uføretidspunktet. Inntekt etter uføretidspunktet skal fastsettes etter de samme kriterier som i uføretrygden. Dersom det er fastsatt en uføregrad i folketrygden skal denne uføregraden normalt legges til grunn også ved beregning av uførepensjon fra pensjonsordningen.

Uførepensjonen skal ytes så lenge minstekravet til uføregrad er oppfylt, men maksimalt til fylte 67 år da alderspensjon vil erstatte uførepensjon. Dersom arbeidstaker oppnår en høyere arbeidsinntekt etter at uføregraden er fastsatt enn det som er lagt til grunn ved beregning av uføregraden, vil dette ikke medføre en automatisk reduksjon av uføregraden. Inntekten vil i stedet komme som fradrag i uførepensjonens størrelse.

Når det gjelder uførepensjonens størrelse er det i lovutkastet lagt opp til at maksimalrammene for uførepensjon skal innebære at uførepensjonen kan ha et nivå inkludert uføretrygd, som hittil har vært vanlig for de tjenestepensjonsordninger som har omfattet uførepensjon. Uførepensjonen skal i pensjonsplanen fastsettes som en prosent av lønnsgrunnlaget for det enkelte medlem. Denne prosenten (grunnprosenten) kan for lønn inntil 12 G være på maksimalt 10 prosent. For lønn mellom 6 og 12 G der folketrygden ikke yter noen uføretrygd, kan det i tillegg kompenseres for bortfallet av uføretrygd med inntil 66 prosent av inntekt (tilleggsprosent). For å sikre et rimelig forhold mellom disse to prosentsatsene i den enkelte pensjonsordning er det foreslått et krav om at grunnprosenten for lønn inntil 12 G ikke kan framtre som uforholdsmessig lav i forhold til tilleggsprosenten for lønn i området 6 til 12 G. Ved lavere uføregrad enn 100 prosent skal det skje en forholdsmessig avkortning av uførepensjonen. Lovutkastet er videre utformet slik at det er mulig å ta hensyn til situasjoner hvor det ikke ytes, eller ytes begrenset, uføretrygd fra ny folketrygd. Uførepensjonen kan imidlertid ikke kompensere for manglende eller redusert uføretrygd som følge av manglende trygdetid eller manglende oppfyllelse av vilkår for rett til uføretrygd for øvrig.

Ved utbetaling av pensjonen skal det skje forholdsmessig fradrag i uførepensjonen for arbeidsinntekt som overstiger fire tideler av G. Beregningen av fradraget er basert på tilsvarende regler for uføretrygd i folketrygdloven. Det er foreslått særskilte regler om størrelsen på midlertidig uførepensjon ved samtidig mottak av arbeidsavklaringspenger. Uførepensjonen skal oppreguleres med avkastning med mindre foretaket påtar seg et ansvar for årlig oppregulering ut over det årlig avkastning dekker.

Forholdet til eksisterende uførepensjonister og uførepensjonsordninger, herunder fripoliser med opptjent rett til uførepensjon og forholdet til oppsatte rettigheter fra offentlige tjenestepensjonsordninger, er regulert gjennom overgangsregler.

14.2 Likestillingsmessige konsekvenser i forhold til kjønn og alder

I lovutkastet er det foreslått regler for en uførepensjonsordning i privat sektor som er tilpasset ny uføretrygd i folketrygdloven. Uførepensjonsordningen er utformet som en påbygning til folketrygdens uføreordning, og følger derved de prinsipper og grep som er lagt til grunn i folketrygdloven. Dette innebærer blant annet at retten til uførepensjon er risikobasert og oppstår som følge av at selve inntektsevnen er blitt nedsatt på grunn av skade, sykdom eller lyte som er oppstått under medlemstiden i pensjonsordningen. Dette innebærer at uførepensjonens størrelse vil være uavhengig av medlemmets alder på tidspunktet uførheten inntrer som følge av at retten til uførepensjon er uavhengig av tjenestetid i pensjonsordningen på uføretidspunktet. Ytelsens størrelse er fastsatt i prosent av inntekt inntil 12 G. Størrelsen er således lik både for menn og kvinner.

Premien vil bli beregnet på grunnlag av de generelle regler om premieberegning som framgår av forsikringsvirksomhetsloven kapittel 9 med tilhørende forskrifter. Banklovkommisjonen har ovenfor i avsnitt 12.2 lagt til grunn at retten til uførepensjon normalt vil opphøre ved fylte 67 år eller ved tidligere død. Alderen på arbeidstakerne i pensjonsordningen på premieberegningstidspunktet vil derfor være en beregningsfaktor ved premieberegningen som følge av at alder på uføretidspunktet vil være bestemmende for hvor lenge uførepensjonen må utbetales dersom uførhet inntrer i premieåret. Alderen vil ha en direkte sammenheng med størrelsen på pensjonsinnretningens mulige framtidige pensjonsansvar dersom uførhet inntrer.

Når det gjelder bruk av kjønn som premieberegningsfaktor ved uførepensjon, legger Banklovkommisjonen til grunn i avsnitt 12.2 ovenfor at det ikke er tvilsomt at foreliggende statistikk viser at uførerisikoen er høyere for kvinner enn for menn uavhengig av aldersgruppe, selv om forskjellen varierer en del med alder. Det er heller ikke tvilsomt at denne statistikken oppfyller kravene til «relevante og nøyaktige aktuarmessige og statistiske data» som stilles i forsikringsvirksomhetsloven § 9-3a. Denne bestemmelsen gir derfor pensjonsinnretningene adgang til å benytte forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder uførehyppighet som faktor ved selve beregningen av premier for uførepensjonsordninger etter lovutkastet. Banklovkommisjonen har ikke funnet at det er utarbeidet forsvarlige og gjennomførbare metoder for beregning av premier i kollektiv uføreforsikring som er uavhengig av forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder uførehyppighet. Banklovkommisjonen har derfor i avsnitt 12.2 punkt 3) ovenfor konkludert med at et krav om kjønnsnøytral premieberegning i kollektiv uføreforsikring neppe kan gjennomføres uten videre ved ikraftsetting av ny lovgivning om uførepensjonsordninger samtidig med gjennomføringen av ny uføretrygd i folketrygden som planlagt 1. januar 2015. I et noe lengre tidsperspektiv vil spørsmålet om kjønnsnøytral premieberegning i kollektiv uføreforsikring også måtte ses i sammenheng med hvordan forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder forventet levetid, vil bli endelig håndtert i kollektiv alderspensjonsforsikring, se Prop. 199 L (2012–2013) side 48. Ut over uførehyppigheten er de øvrige faktorene som vektlegges ved premieberegning i kollektiv uføreforsikring uavhengig av kjønn.

14.3 Økonomiske og administrative konsekvenser

14.3.1 Økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige

Banklovkommisjonen legger til grunn at nye regler for uførepensjonsordninger i privat sektor ikke bør utløse behov for ytterligere ressurser i Finansdepartementet eller Finanstilsynet som skal forvalte reglene, jf. også bemerkningen til utkastet til ny tjenestepensjonslov på dette punkt, se NOU 2012: 13 side 145. Både Finansdepartementet og Finanstilsynet besitter kompetanse og har bygget opp ressurser til å forvalte regelsettet.

Lovutkastet vil på mange områder kunne sammenlignes med de regler for uførepensjonsordninger som disse institusjoner allerede forvalter, jf. foretakspensjonsloven kapittel 6. På samme måte som ved annen ny lovgivningen vil myndighetene måtte bruke ressurser på å bygge opp kunnskap om regelverket hos medarbeiderne, og det vil kunne kreve ekstra ressurser i starten å dekke informasjonsbehov utenfra. På sikt bør det imidlertid ikke være knyttet noe ekstra ressursbehov til forvaltning av reglene som fremmes her sett i forhold til de eksisterende regelsett for uførepensjon som inngår i foretakspensjonsloven. Et viktig forhold i denne sammenheng er at uførepensjonsordningen er utformet som en påbygning til folketrygdens uføretrygd. Banklovkommisjonen har ved utarbeidelsen av lovutkastet lagt vekt på at uførepensjonsproduktet skal kunne utformes på en forholdsvis enkel og oversiktlig måte. Det vises også her til at reglene i stor grad benytter samme systematiske grep og begrepsapparat som regelverket for ny uføretrygd i folketrygdloven kapittel 12.

Sett fra myndighetenes ståsted, vil man gjennom lovutkastet og allerede foreslåtte regler om en lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring, få tjenestepensjonsprodukter som er bedre tilpasset de sentrale prinsippene og hensynene bak folketrygdreformen, og derigjennom vil viktige samfunnsmessige og samfunnsøkonomiske hensyn ivaretas.

Lovutkastet inneholder en generell forskriftshjemmel. Lovutkastet er imidlertid ikke lagt opp slik at forskrifter må være på plass før man eventuelt kan sette loven i kraft. Tvert imot er det lagt opp til at forskrifter kan fastsettes dersom det etter en viss tid viser seg at det er behov for nærmere regler på enkelte områder.

I oppdraget fra Finansdepartementet til Banklovkommisjonen om tilpasning av pensjonslovene til ny folketrygd, er det lagt til grunn at Banklovkommisjonens forslag i utgangspunktet bør være provenynøytrale for det offentlige. En viktig del av tilpasningen til ny uføretrygd har derfor vært å legge til rette for at uføretjenestepensjoner fortsatt ikke overstiger de grenser som skatteprovenyhensyn normalt setter for skattegunstige pensjonsordninger, eller overstiger et nivå for samlete uføreytelser fra uføretrygden og pensjonsordningen som vurderes som rimelig for samfunnets velferdsordning på dette området. Om lovutkastet konkret blir provenynøytralt eller ikke, beror likevel i stor grad på hvordan foretakene vil reagere på at det etableres et nytt regelverk for uføretjenestepensjon. De provenymessige følgene vil blant annet bero på hvor mange foretak som velger å opprette uførepensjonsordning etter regelverket og hvilket nivå de vil velge både for minstekrav for rett til uførepensjon, uførepensjonens størrelse og om medlemmene skal gis rett til opptjent pensjon. Videre vil de provenymessige virkningene bero på hvilken arbeidsinntekt uførepensjonsmottakeren oppnår de enkelte år etter uføretidspunktet og som dermed vil komme til fradrag i uførepensjonen. I tillegg kommer det forhold at beskatningen av uføreytelser nylig er lagt om slik at ytelsene beskattes som inntekt og ikke som pensjon. Uføretrygden vil dekke en større andel av de samlede uførepensjonsytelsene for lønn inntil 6 G og for denne delen av lønnsgrunnlaget vil dermed kostnadene for private tjenestepensjonsordninger bli redusert og dermed vil også inntektsfradragene reduseres i forhold til i dag som følge av dette. De samlete virkningene for skatteproveny er det således vanskelig å si noe om. Ut fra de forhold Banklovkommisjonen kan vurdere, antas det uansett at lovforslaget ikke vil ha negative provenyvirkninger. Banklovkommisjonen legger til grunn at dette spørsmål i alle tilfelle vil bli vurdert av Finansdepartementet i forbindelse med en proposisjonsbehandling.

14.3.2 Økonomiske og administrative konsekvenser for pensjonsinnretningene

En ny uførepensjonsordning tilpasset og utformet som en påbygning til ny uføretrygd i folketrygden, vil medføre at pensjonsinnretningene vil måtte bruke en god del ressurser i starten dersom de ønsker å tilby produktet. De må for det første bruke ressurser på å bygge opp kompetanse på lovgivningen. Til dette bør det for øvrig anføres at pensjonsinnretningene formodentlig allerede har satt seg inn i reglene og prinsippene for ny uføretrygd i folketrygden. Dette vil medføre at pensjonsinnretningene vil sitte med en god del bakgrunnskunnskap som vil gjøre det enklere å få grep og oversikt over de nye reglene om uførepensjon i privat sektor.

Uavhengig av dette må det likevel foretas forsikringsmessige beregninger og oppbygging av datasystemer tilpasset premieberegning og forvaltning av det nye uføretjenestepensjonsproduktet. Som oversikten i avsnitt 14.1 ovenfor viser, vil lovutkastet innebære en overgang til en helt annen type uførepensjonsordning knyttet til tjenestepensjonsordninger enn det som har vært vanlig hittil. Uførepensjonen vil være uavhengig av alderspensjonen og det vil være en ren risikoytelse der retten til uførepensjon i utgangspunkt vil bero på om uførheten oppstår i det tidsrom medlemmet er medlem av pensjonsordningen. Omlegging til et rent risikoprodukt vil blant annet måtte innebære at pensjonsinnretningene må utarbeide nye pristariffer og datasystemer for generering av premie. Pensjonsinnretningene må videre gjøre avveininger av eventuelt hvilke variasjonsmuligheter de vil legge inn i sine produkter og hvordan de ønsker å markedsføre disse. Ut fra dette må det utarbeides standarder for kundeavtaler osv. Dette vil kreve en god del ressurser og investeringer i de enkelte pensjonsinnretninger.

Nye regler for uførepensjon i kollektiv tjenestepensjonsforsikring vil ellers måtte påregnes å utløse et forholdsvis stort informasjonsbehov hos foretak og arbeidstakere, som skal dekkes av pensjonsinnretningene og næringsorganisasjonene. Dette vil kreve en god del ressurser fra pensjonsinnretningene og det er viktig at behovet for informasjon ikke undervurderes.

Når det gjelder pensjonsinnretningenes behov for ressurser ved den løpende administrasjon av pensjonsordninger med uførepensjon etter utkastet til regelverk i utredningen her, vil det ligge enkelte utfordringer i forhold til anskaffelse av informasjon. Dette gjelder for det første hvilken arbeidsinntekt den enkelte uføre oppnår etter uføretidspunktet. Utkastet er basert på at slik inntekt ut over fire tideler av G skal komme til fradrag i uførepensjonen. Det mest praktiske og kostnadseffektive ville her være en automatisk tilgang til slik informasjon gjennom for eksempel de systemer som NAV anvender. Banklovkommisjonen har foran i avsnitt 10.2.2 bemerket at en slik tilgang blant annet vil reise spørsmål knyttet til personvern og informasjonsflyt. Spørsmål om slik tilgang vil derfor måtte utredes nærmere og det må gis lovhjemler som gjør elektronisk tilgang til inntektsopplysninger mulig. I dag foreligger det videre ingen registrering av hvilke fripoliser som omfatter rett til uførepensjon. Skal eksistensen av fripoliser gis betydning for uførepensjonspremien i nye uførepensjonsordninger og medføre avkortning i uførepensjonen fra disse pensjonsordningene, vil det måtte opparbeides et slikt register. Det mest praktiske antas å være at dette skjer gjennom en utbygging av Norsk Pensjon. Utbyggingen må omfatte eksisterende fripoliser, oppsatte rettigheter i offentlige tjenestepensjonsordninger og eventuelt pensjonsbevis i samsvar med lovutkastet § 9-12. En slik utbygging av Norsk Pensjon vil kreve ressurser i bransjen og hos pensjonsinnretningene.

I mange tilfelle vil forholdet være at den nye pensjonsplanen reelt avløser den rett til uførepensjon som allerede er opptjent. Foran i avsnitt 13.7.2 er det lagt til grunn at også avsetningen til premiereserve da bør kunne inngå i den nye avsetningen til dekning av framtidig ansvar for uførepensjon i pensjonsordningen. I den utstrekning de opptjente uførerettigheter innebærer risiko for ansvar som ikke omfattes av den nye pensjonsplanen, bør det foretas omberegning og en del av den foreliggende tilordnede premiereserve benyttes til dekning av det framtidige ansvaret for slike utbetalinger. For pensjonsinnretningene innebærer disse prinsippene en nøytral avsetningsmessig overgang til ny uførepensjonsordning.

Pensjonsinnretningene og livsforsikringsbransjen har fulgt Banklovkommisjonens arbeid med utarbeidelsen av lovutkastet tett, blant annet gjennom deltakelse i Banklovkommisjonens arbeidsgruppe. Pensjonsinnretningene er således godt forberedt på å følge opp en prosess med tilbud av uførepensjonsordninger basert på lovutkastet.

14.3.3 Økonomiske og administrative konsekvenser for foretakene

For foretakene vil de økonomiske konsekvenser være knyttet til omfanget av de premier som pensjonsinnretningene vil kreve for ny uførepensjonsordning. Premiene vil naturligvis variere alt etter hvilket nivå og rammeverk som utformes for ny uførepensjon i den nye pensjonsplanen. Det må således legges til grunn at foretakene vil ha en viss forhåndsoversikt over de økonomiske konsekvenser overgang til ny uførepensjon vil kunne medføre. Prinsippet om at den uførepensjon som pensjonsordningen gir skal være forhåndsfastsatt i pensjonsplanen, vil være av vesentlig betydning i så måte. Uavhengigheten av det valgte alderspensjonsnivået for den enkelte pensjonsordning gir også foretakene mer fleksibilitet i utforming av uførepensjonsordningen. Foretak som ikke har lønns- eller kostnadsevne til å sikre uførepensjon på nivå med det valgte nivå for alderspensjon, vil med det nye utkastet kunne velge et lavere uførepensjonsnivå i stedet for ikke å etablere noen uføredekning i tjenestepensjonsordningen overhodet.

Et viktig prinsipp for ny uførepensjon er at den er utformet som en risikobasert årlig uføreytelse, uavhengig av tjenestetid i foretaket. Dette innebærer at foretakene skal betale en årlig risikopremie for medlemmene av pensjonsordningen som dekker den uførerisikoen medlemmene vil innebære for pensjonsinnretningen innenfor premieperioden fullt ut. Pensjonsplanen vil i utgangspunktet ikke innebære at foretaket påtar seg noen framtidig plikt til å dekke ytterligere pensjonsrettigheter. Selv ikke lønnsendringer vil medføre noen plikt til oppregulering av tidligere opptjente rettigheter slik som i dag. Et slikt system for ny uførepensjon innebærer i sin tur at foretakene ikke pålegges krav om regnskapsmessig balanseføring for framtidige forpliktelser. Denne omleggingen vil få konsekvenser for foretakenes økonomiske situasjon, ettersom man unngår en kapitalbinding som kan være lite gunstig sett fra foretakenes side. Krav om balanseføring vil imidlertid kunne utløses dersom foretakene har garantert en årlig oppregulering av løpende pensjoner, eller dersom pensjonsordningen er utformet etter lovutkastet § 9-12 med opptjening av rett til uførepensjon.

Det vises ellers til at endringene for uføretjenestepensjon i privat sektor, vil innebære at grunnlaget for foretakenes premier endres. Imidlertid er ikke dette ensbetydende med at premiene vil økes eller reduseres. Premienivået vil først og fremst bero på nivået som velges på uførepensjonen i form av prosent av lønn for alle og ikke minst i form av tilleggsdekning for de med lønn mellom 6 og 12 G. Videre vil minstekravet til uføregrad som kan utløse rett til uførepensjon bety en del for premiens størrelse sammen med gjennomsnittlig alder på medlemmene i pensjonsordningen, og dermed mulig utbetalingstid for uførepensjon. Det er således vanskelig å si noe sikkert om hvorvidt en overgang til et risikobasert uførepensjonsprodukt vil medføre særskilte premieøkninger for foretakene. Overgangen til ny uføretrygdordning etter folketrygdloven medfører at folketrygden normalt vil dekke en vesentlig større del av arbeidstakernes inntektstap ved uførhet for lønn inntil 6 G enn uførepensjonen etter gjeldende folketrygdlov. Dette vil naturligvis ha betydning for foretakenes premieinnbetaling knyttet til dette lønnsspennet.

For foretakene vil loven for øvrig kreve ressurser for å sette seg inn i prinsippene og rammene for ny uføretjenestepensjon, forutsatt at foretaket faktisk ønsker å vurdere overgang til, eller etablering av, en slik uførepensjonsordning med tilhørende ny pensjonsplan. Skulle de velge å etablere en uførepensjonsordning i henhold til lovutkastet, vil arbeid med valg av ytelsesnivå og eventuelt tilvalgsmuligheter, utarbeidelse av en avtale og fastsettelse av en pensjonsplan kreve en god del ressurser. Det samme gjelder informasjon til arbeidstakerne om virkningen av innføringen av et nytt uførepensjonsregime, herunder særlig forholdet for arbeidstakere med allerede opptjent rett til uførepensjon. For at denne informasjonen skal bli tilstrekkelig og god, vil foretakene være avhengig av informasjon og informasjonsmateriell fra pensjonsinnretningene og sine egne næringsorganisasjoner.

Foretakenes organisasjoner har fulgt Banklovkommisjonens arbeid med utarbeidelsen av lovutkastet tett, blant annet gjennom deltakelse i Banklovkommisjonens arbeidsgruppe, og er således ellers godt forberedt på å følge opp en prosess med utforming av nye uførepensjonsordninger basert på lovutkastet.

14.3.4 Økonomiske konsekvenser for arbeidstakerne

Med innføringen av folketrygdens nye uføretrygdordning har både behovet for og grunnlaget for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon i privat sektor blitt vesentlig endret. Det er særlig to forhold som her gjør seg gjeldende og som vil kunne ha økonomisk betydning for arbeidstakerne. For det første, uføretrygden skal ved 100 prosent uførhet dekke et inntektstap tilsvarende 66 prosent av arbeidstakeres lønnsgrunnlag på uføretidspunktet, begrenset til lønn inntil 6 G. Dette innebærer at folketrygden i framtiden vil dekke en meget betydelig del av den uføreytelse som hittil har vært vanlig å dekke ved uførepensjon fra eksisterende tjenestepensjonsordninger. For arbeidstakere som også har lønn i området fra 6 til 12 G, blir imidlertid kompensasjonsgraden av ny uføretrygd i forhold til lønn til dels vesentlig lavere enn 66 prosent, og vil være fallende med høyere lønn. Lovutkastet er utformet på bakgrunn av disse forhold, slik at det skal være mulig ved overgangen til ny uføretrygd i folketrygden og nye regler for uførepensjon i tjenestepensjonsordninger å opprettholde dagens kompensasjonsgrader. Det er i denne sammenheng også lagt vekt på at nivået for samlete uføreytelser fra uføretrygden og pensjonsordningen skal framstå som rimelig ut fra samfunnsmessige velferdssynspunkter på dette området.

For det andre, overgangen fra et uførepensjonsprodukt med opptjening til et risikobasert produkt uavhengig av opptjening etter tjenestetid, vil generelt ha stor økonomisk betydning for arbeidstakerne. Det vises i den forbindelse til at arbeidstakerne allerede fra opptak i pensjonsordningen er sikret full uførepensjon.

Når det gjelder tidligere opptjent rett til uførepensjon, har Banklovkommisjonen lagt stor vekt på at slike rettigheter skal ivaretas ved innføringen av ny uførepensjonsordning. Det er arbeidsgiver til enhver tid som i utgangspunktet skal være ansvarlig for å sikre arbeidstaker uførepensjon dersom uførhet inntrer i medlemstiden. Sett i sammenheng med innføringen av ny uføretrygd, vil imidlertid kombinasjonen av tidligere opptjente rettigheter og foretakets nye pensjonsplan i det enkelte tilfelle kunne gi en samlet uføreytelse som – sammen med uføretrygden – vil innebære en høyere kompensasjonsgrad i forhold til lønn før uførhet enn det som er forenlig med de grenser for uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger som lovutkastet bygger på. Dette er ivaretatt ved enkelte overgangsregler. Det skal foretas en tilpasning av pensjonsordningens pensjonsplan i samsvar med de nye reglene for uførepensjon. I den grad ny uførepensjonsplan i eksisterende pensjonsordning og opptjente rettigheter etter gammel pensjonsplan i pensjonsordningen dekker samme uføreytelse på like god måte skal uførepensjon utbetales i samsvar med ny pensjonsplan. Dersom ny ordning ikke lenger er like god som tidligere opptjent rett etter gammel pensjonsplan vil denne retten komme til utbetaling. Ved fratreden fra foretaket etter endring av pensjonsplanen vil arbeidstaker ha rett til pensjonsbevis som omfatter retten til opptjent uførepensjon etter den gamle uførepensjonsplanen før endringstidspunktet. Det er videre i lovutkastet lagt inn bestemmelser som innebærer en avkortning av uførepensjonen fra den nye tjenestepensjonsordningen i den grad tidligere utstedte fripoliser eller oppsatte rettigheter fra offentlige tjenestepensjonsordninger medfører at samlet uførepensjon vil overstige lovutkastets maksimalrammer.

Det vises ellers til at et nytt risikobasert uføretjenestepensjonsprodukt er godt tilpasset den økte mobiliteten i arbeidsmarkedet, herunder overgang fra offentlig til privat arbeidsgiver. Skifte av stilling mellom foretak vil ikke ha noen videre betydning, så framt begge foretak har en uførepensjonsordning med noenlunde like vilkår og rammer. Arbeidstaker vil imidlertid kunne ha en ulempe dersom vedkommende en periode blir stående utenfor arbeidslivet eller blir medlem av en pensjonsordning som ikke omfatter uførepensjon. Denne risikoen hos arbeidstaker kan imidlertid avdempes dersom et foretak velger å sikre opptjent rett til uførepensjon ved uførhet som oppstår etter fratreden fra stilling i foretaket og dermed etter opphør av medlemskapet i pensjonsordningen.

Det legges til grunn at også for arbeidstakerne og deres organisasjoner vil det kreve ressurser å skaffe seg informasjon og sette seg inn i et nytt regelverk. Gjennom deltakelsen i Banklovkommisjonens arbeidsgruppe har arbeidstakerorganisasjonene kunnet følge Banklovkommisjonens arbeid med utarbeidelsen av lovutkastet tett, og de burde således være godt forberedt på å følge opp en prosess hvor produkter, rammer og systemer for uførepensjonsordninger basert på lovutkastet blir gjennomført.