11 Ekteskapslovens krav om å anerkjenne hverandres like rett til skilsmisse

11.1 Bakgrunn

Stortinget vedtok et privat lovforslag den 19. juni 2003 fremmet i Dokument nr. 8:122 (2002-2003), en ny bestemmelse i ekteskapsloven § 7 litra l som trådte i kraft straks. Denne lyder slik:

«Hver av brudefolkene skal hver for seg erklære på ære og samvittighet at ekteskapet blir inngått av egen fri vilje, og at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse.»

Det heter i Dokument nr. 8:122 (2002-2003) og Innst. O. nr. 132 (2002-2003) at:

«Muslimske kvinner som har inngått ekteskap i opprinnelseslandet, eller i muslimsk menighet i Norge, kan oppleve at selv om de får skilsmisse etter norsk lov, blir den ikke anerkjent og ansett som gyldig i opprinnelseslandet eller av familien og menigheten. Dette betyr at retten til skilsmisse i praksis ikke er lik for alle kvinner i Norge, fordi de i noen tilfeller ikke har samme rettigheter som menn til å bryte en ekteskapskontrakt.»... «Familielovverket i mange muslimske land er basert på klassisk islamsk rettstradisjon. Dette innebærer at mannen har en enkel tilgang til skilsmisse. Kvinnen har derimot en rekke begrensninger hva gjelder rettigheter til å skille seg. Hun må innfri flere ulike krav for å kunne oppnå skilsmisse mot ektemannens vilje. Erfaring fra de aktuelle landene, er at kvinner i liten grad søker skilsmisse ettersom både lovverket og rettsprosessen oftest går i kvinnens disfavør, og at skilsmisse på kvinnens initiativ er lite akseptert sosialt og religiøst sett.»... «I en muslimsk ekteskapskontrakt kan imidlertid ektemannen delegere skilsmisserett til kvinnen. Med en slik rett nedfelt, er hun så godt som likestilt med mannen, hva gjelder formell anledning til å oppløse ekteskapet. I praksis blir denne retten sjelden nedfelt i ekteskapskontrakten, og det oppleves som svært vanskelig for kvinner å be om det, fordi det er tabubelagt. I mange tilfeller er det de respektive familieoverhodene som bestemmer hvorvidt en slik rett skal kontraktsfestes.»

Videre fremgår det av lovforslaget og komiteens innstilling at:

«... Flere menigheter er gitt vigselsrett, og dette medfører at et økende antall personer inngår ekteskap ved seremoni i en menighet. For troende muslimer innebærer dette at vielsen anses som islamsk, og derav følger at islamsk familierett oftest legges til grunn ved en skilsmisse. En norsk skilsmisse vil ikke uten videre bli akseptert og ansett som gyldig i aktuelle muslimske miljøer. Kvinner kan derfor vanskelig inngå nytt ekteskap uten å ha blitt løst fra den muslimske (muntlige) ekteskapskontrakten. Ektemannen kan derimot gifte seg på nytt ettersom en tolkning av islam tillater flerkoneri.»... «Det kan ikke tillates at det inngås ekteskap i Norge som gir en ulik rett til skilsmisse mellom kjønnene. Derfor bør det nedformes et konkret krav i ekteskapsvilkårene i lov om ekteskap, at begge ektefeller gis formelle religiøse rettigheter (det skal gis like retter) til å oppløse ekteskapet for begge kjønn.»

Til slutt presiseres det i dokument nr. 8:122 (2002 - 2003) at blanketten – «Erklæring fra brudefolkene før prøving av ekteskapsvilkårene»

«...må tilpasses de endringer som gjøres i loven, slik at bestemmelsen ikke blir en sovende lov.»

Forslagsstillerne fremholder:

«at det må formuleres et punkt i erklæringen fra brudefolkene som tydeliggjør hvorvidt det i velsignelsen av ekteskapet i en menighet, er gitt begge ektefeller formelle religiøse rettigheter (lik rett) til skilsmisse. Forslagstillerne overlater til departementet å utforme slik tekst.»

Bestemmelsen i ekteskapsloven § 7 litra l er inntatt i kapittel 2 om prøving av ekteskapsvilkårene. Brudefolkene må således bevise at dette vilkåret er oppfylt før ekteskapet kan inngås. I tråd med Stortingets innstilling, endret departementet blanketten «Erklæring fra brudefolkene før prøving av ekteskapsvilkårene» (Q-0150) i overensstemmelse med ekteskapsloven § 7 litra l. Erklæringens ordlyd i skjemaet er:

«Jeg erklærer på ære og samvittighet at svarene er riktige. Jeg erklærer også på ære og samvittighet at jeg inngår ekteskapet frivillig og anerkjenner at min fremtidige ektefelle har lik rett til skilsmisse som meg.»

Ved fremleggelse av skjemaet i underskrevet stand for prøvingsmyndigheten, anses ekteskapsvilkåret i ekteskapsloven § 7 litra l for oppfylt.

Både lovbestemmelsen og erklæringen i skjemaet er generell og retter seg ikke kun mot muslimer som ifølge Stortinget er den egentlige målgruppen. Dette har skapt problemer i forhold til en rekke andre religioner og kirkesamfunn. Særlig har det vært reaksjoner fra katolsk hold med henblikk på å underskrive en slik erklæring.

Som følge av reaksjonene på lovendringen i ekteskapsloven, har Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i Innst. O. nr. 17 (2003-2004) bedt departementet om å se på andre formuleringer av intensjonene i erklæringsblanketten.

11.2 Nærmere om ulike religioners forhold til ekteskap og skilsmisse 1

I katolsk teologi defineres ekteskapet som uoppløselig og begrepet skilsmisse finnes ikke. Dersom partene virkelig frivillig lover hverandre rett til skilsmisse, vil det reise tvil om ekteskapets gyldighet i katolsk forstand. Den kanoniske lov regulerer ekteskapet og definerer dets målsetting, gyldighetsvilkår og kriterier for separasjon. Ekteskap kan imidlertid erklæres ugyldige hvis det påvises formelle mangler ved selve vielsen. Hvis ektefeller søker separasjon eller nullitetserklæring skjer dette gjennom prøving i Tribunalet/Den kirkelige domstol. En nullitetserklæring innebærer at ekteskapet anses for aldri å ha funnet sted. Tvangsekteskap erklæres ugyldige, da det er essensielt at samtykke er frivillig. Det er fortsatt tre katolske stater som ikke anerkjenner noen form for skilsmisse (sivil skilsmisse), nemlig Filippinene, Chile og Malta.

Når det gjelder ortodoks jødedom, eksisterer det ikke noe teologisk hinder for skilsmisse. Ortodoks skilsmisse administreres av en Rabbinsk domstol. Det er partene selv som skiller seg fra hverandre, men domstolen har ansvar for at skilsmissen blir gyldig i religiøs forstand. Nødvendigheten av den religiøse skilsmisse gjelder for de personer som er religiøse. Innen ortodoks jødedom er det i prinsippet mannen som har skilsmisserett; det er mannen som må gi sin kone skilsmissebrev. Kvinner og menn defineres altså som ulike i forhold til skilsmisse. Ortodoks jødedom aksepterer ikke at det legges inn noen form for skilsmissegarantier.

På den annen side inngås muslimske ekteskap ved undertegning av en sivilrettslig kontrakt. Samtidig reguleres det av lover som hevdes å være i samsvar med eller inspirert av sharia, den religiøse loven. Ekteskapsinngåelse er med andre ord ingen eksplisitt religiøs handling eller sakrament, slik som for katolikker, men samtidig utgjør det en religiøs plikt. I ekteskapskontrakten kan bruden stipulere ulike krav og hun kan for eksempel kreve at mannen delegerer betingelsesløs skilsmisserett til henne. På tross av en relativt liberal skilsmisselov i Pakistan, synes det å være vanskelig for kvinner å få aksept for å initiere skilsmisse. Skilsmisse der er forbundet med skam, og gjengifte kan være vanskelig.

11.3 Forslag i høringsnotatet

Ovennevnte innebærer at den gruppen lovforslaget primært var rettet mot, i prinsippet er den gruppen som religiøst sett vil ha færrest problemer med hensyn til skilsmisse.

Endringen som Stortinget gjorde i ekteskaps­loven § 7 litra l var ment å sikre at utlendinger i Norge også sikres lik rett til skilsmisse i henhold til hjemlandets lovgivning.

Problemstillingen blir derfor om og eventuelt på hvilken måte det vil kunne la seg gjøre å ivareta Stortingets intensjoner bak lovendringen, uten å ramme noen religioner og trossamfunn.

I høringsnotatet ble det vist til at departementet ikke fant støtte i uttalelsene fra Stortinget for å oppheve bestemmelsen i ekteskapsloven som angår lik rett til skilsmisse. Departementet fant imidlertid støtte i Stortingets uttalelser for en endring i blankett Q-0150 for å unngå at ordningen støter an mot noen religioners trossetninger.

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsnotatet en annen ordlyd i erklæringsblanketten som ble antatt å kunne stå seg i forhold til de forskjellige kirke- og trossamfunnene. Ordlyden var som følgende:

«Jeg erklærer også på ære og samvittighet at jeg inngår ekteskapet frivillig og at jeg vil respektere menns og kvinners like rettigheter etter norsk lov.»

Det ble vist til at erklæringen er generelt formulert og den retter seg ikke direkte mot noen grupper i samfunnet. Samtidig er det meningen at menns og kvinners like rett til skilsmisse skal omfattes uten at dette fremgår uttrykkelig. Departementet antar at således er tilfellet her. Ordlyden nevner «norsk lov» istedenfor for eksempel «ekteskapsloven» som synes unødvendig og dessuten kan virke uheldig. Det ble antatt at «respektere» går et skritt videre og medfører en noe større grad av forpliktelse enn nåværende «anerkjenner». Departementet viste i høringsnotatet til at menns og kvinners like rettigheter må anses som et grunnleggende prinsipp som går igjen i hele det norske lovverket.

11.4 Høringsinstansenes synspunkter

Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Aust-Agder, Kirkerådet, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Norges Røde Kors og Juss-Buss er positive til forslaget om å endre blanketten.

Fylkesmannen i Buskerud stiller spørsmål ved om endringen er tilstrekkelig.

Human-Etisk Forbund mener lik rett til skilsmisse er ivaretatt i norsk lov, og mener derfor at det ikke er behov for en særskilt bestemmelse for å ivareta dette. Det samme mener Norsk Kvinnesaksforening.

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene(KIM ) skriver at utfordringene knyttet til å løse problemer for kvinner med «haltende ekteskap» i Norge, ikke kan løses gjennom lovregulering. KIM foreslår derfor noen alternative tiltak for å hjelpe muslimske kvinner i haltende ekteskap. De kommer med følgende eksempler på tiltak:

• «Informasjonstiltak som øker muslimske kvinners kjennskap til sine rettigheter etter islamsk og hjemlandets lovverk (for eksempel pakistansk lovgivning på feltet). Dette kunne inkludere informasjon om (a) at retten til å kreve skilsmisse kan inkluderes i ekteskapskontrakten og (b) rettigheter de har selv om de ikke er spesifisert i ekteskapskontrakten.

• I dag er det mulig å få utstedt skilsmissedokumentene på engelsk. Det bør åpnes for lignende mulighet for å få skilsmissedokumentene utstedt på andre relevante språk, for eksempel urdu eller arabisk.

• Informasjon om muslimske kvinners rettigheter både på norsk og andre relevante språk bør legges ut på offentlige kontorer (f.eks. helsestasjoner, familievernkontorer, trygdekontorer, arbeidskontorer, osv.)

• Det utarbeides støtteordninger for å bistå kvinner med å registrere norsk sivilrettslig skilsmisse i Pakistan og andre land der dette er mulig. Slike ordninger bør utvikles i samarbeid med hjelpeapparatet, interesserte frivillige organisasjoner, Utenriksdepartementet og relevante utenriksstasjoner.

• Det bør også gis praktisk bistand til kvinner som ønsker å få sin sak behandlet av en sharia-domstol i et annet land, for eksempel England.

• Det bør utarbeides kompetansehevingstiltak for ansatte i hjelpeapparatet , på utenriksstasjoner og i andre relevante instanser.

• Det bør søkes samarbeid med innvandrerorganisasjoner, advokatforeningen og andre relevante instanser for å utvikle og gjennomføre disse tiltakene.»

Mira ressurssenter for innvandrer og flyktningkvinner støttet ikke den opprinnelige lovendring, og heller ikke nå ny ordlyd i blanketten. Det vises til at en slik erklæring er med på å svekke ekteskap som en institusjon og ytterligere pålegge muslimske kvinner ansvar på områder de ikke har innflytelse over.

Kirkerådet er glad for endring i erklæringsskjemaet, som er et steg i riktig retning. Men forslaget løser ikke problemet med religiøs skilsmisse.

Den Katolske Kirke i Midt-Norge kritiserer i sin høringsuttalelse Stortinget for dårlig lovforarbeid i forbindelse med erklæringen. De ønsker å fjerne hele lovbestemmelsen, alternativt bør også loven endres tilsvarende formularet. Den katolske Kirke i Midt-Norge innrømmer imidlertid at løsningen som er foreslått er bedre enn situasjonen nå.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn anbefaler at endringen i ekteskapsloven blir reversert og gjentar tidligere fremsatte innvendinger mot bestemmelsen. Det innrømmes imidlertid at den foreslåtte endringen i blanketten er et skritt i riktig retning.

11.5 Departementets vurderinger og forslag

Flere av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet benytter anledningen til å si at de er i mot hele bestemmelsen og at det var feil å innføre den. Dette er naturlig siden endringen i ekteskapsloven og erklæringsblanketten ble vedtatt av Stortinget på bakgrunn av et Dokument 8 – forslag uten alminnelig høring.

Departementet registrerer at flere av høringsinstansene ønsker å oppheve bestemmelsen i ekteskapsloven § 7 litra l, men finner ikke støtte i Innst. O. nr. 17 (2003-2004) for å oppheve bestemmelsen.

Departementet ser at bestemmelsen kan ha en signaleffekt, men vil likevel peke på at alle som ønsker det får skilsmisse i Norge. Norsk ekteskapslovgivning får ikke anvendelse i utlandet og vi kan ikke ved en endring i ekteskapsloven påvirke såkalt «religiøs» skilsmisse. I den katolske lære er det for eksempel ikke mulig å få religiøs skilsmisse og det kan vi ikke påvirke ved å endre ekteskapsloven. Departementet vil imidlertid arbeide videre med problemstillingen rundt såkalte «haltende ekteskap». Dette kan blant annet gjøres gjennom den bilaterale avtalen 2 som er inngått mellom Pakistan og Norge. Departementet vil i forbindelse med dette arbeidet også vurdere nærmere forslagene til tiltak som Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) har kommet med.