7 Forslag for å forhindre ekteskap inngått ved bruk av stedfortreder

7.1 Innledning

Ved ekteskapsinngåelse etter norsk rett må begge parter være tilstede under vigselen. Etter prinsippene i norsk ulovfestet internasjonal privatrett godtas stedfortrederekteskap som er inngått etter utenlandsk rett dersom dette er i samsvar med inngåelseslandets ekteskapslovgivning. I dette kapittelet foreslås en innstramming av dette, slik at i de tilfellene hvor minst en av partene er norsk statsborger eller er bosatt i Norge, vil et ekteskap inngått ved stedfortreder ikke bli anerkjent i Norge. Hovedhensynet bak forslaget er å forhindre omgåelse av ekteskapsloven og å redusere risikoen for tvangsekteskap.

7.2 Bakgrunn

I brev av 8. august 2003 ba Utlendingsnemnda (UNE) om daværende Barne- og familiedepartement sitt syn på hvorvidt ekteskap inngått i utlandet ved stedfortreder, hvor den ene parten er bosatt i Norge på vigselstidspunktet, er gyldig etter norsk rett. Bakgrunnen for henvendelsen var at Utlendingsnemnda syntes å ha merket en økning i antallet søknader om familiegjenforening på grunnlag av slike ekteskap. Barne- og familiedepartementet svarte i brev av 15. september 2003 at ekteskap inngått ved stedfortreder er et spørsmål om form, og det da følger av norsk internasjonal privatrett at det er reglene i det landet hvor ekteskapet inngås, som må legges til grunn. Slike ekteskap legges derfor som hovedregel til grunn som gyldig i Norge. Et unntak er der inngåelsen strider mot vår rettsfølelse, såkalt «ordre public». Barne- og familiedepartementets svar bygger på en langvarig tolkningspraksis. Saken førte til en del omtale i media, hvor det ble reist spørsmål om dagens hovedregel også skal gjelde for ekteskap inngått av norske statsborgere eller personer som er bosatt i Norge.

I forbindelse med registrering av ekteskap i folkeregisteret, godtar folkeregisteret stedfortrederekteskap basert på erklæringsfullmakt, men ikke basert på valgfullmakt, se punkt 2.3.2. (I følge Håndbok i folkeregistrering må folkeregisteret kreve dokumentert at det er foretatt en vigsel i utlandet. Dette gjelder imidlertid bare i de tilfellene hvor det er snakk om å endre sivilstatus som allerede er registrert. Ved første gangs registrering i folkeregisteret vil det parten eller partene opplyser om sivilstand bli lagt til grunn.) Departementet har blitt kjent med at det i praksis er svært vanskelig å skille mellom erklæringsfullmakt og valgfullmakt. En sondring krever en nøye og konkret vurdering av den enkelte fullmakt, og vil særlig volde problemer i stater hvor troverdigheten til de opplysninger som fremgår av offentlige dokumenter, er liten. Dette gjelder særlig land med manglende infrastruktur. Departementet har også blitt kjent med at parter har blitt ufrivillig viet gjennom ordningen med fullmektigekteskap. Noen holdepunkter for å fastslå at dette er utbredt praksis foreligger imidlertid ikke.

Utlendingsmyndighetene legger Barne- og likestillingsdepartementets vurdering til grunn ved avgjørelsen av hvorvidt stedfortrederekteskap skal kunne danne grunnlag for familiegjenforening. Dersom ekteskapet er inngått i henhold til inngåelseslandets ekteskapslovgivning, herunder at ekteskapsinngåelsen ikke strider mot ordre public, jf. pkt. 1.3 ovenfor, anerkjennes ekteskapet etter norsk internasjonal privatrett. Et ekteskap inngått ved stedfortreder vil derfor kunne danne grunnlag for familiegjenforening.

7.3 Forslaget i høringsnotatet

Ved ekteskapsinngåelse etter norsk rett må begge parter være tilstede under vigselen. I enkelte land kan ekteskap inngås ved hjelp av stedfortreder, og slike ekteskap blir i utgangspunktet anerkjent i Norge. I høringsnotatet ble det argumentert for og mot å anerkjenne slike ekteskap i de tilfellene hvor en eller begge parter har en sterk tilknytning til Norge. Etter en helhetsvurdering der hovedvekten har vært lagt på hensynet til å forhindre ekteskapsinngåelser uten at det nødvendige samtykke foreligger og omgåelse av bl.a. ekteskapsloven ble det konkludert med å foreslå en innstramming. Den medfører at der minst en av partene er norsk statsborger eller er fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet vil et ekteskap inngått ved stedfortreder ikke bli anerkjent i Norge.

I høringsnotatet redegjorde departementet også for tre mulige alternativer til ovenfor nevnte forslag. Et mulig alternativ er å innføre et krav om at det må foreligge tillatelse av en norsk offentlig myndighet på forhånd, for eksempel hos fylkesmannen, folkeregisteret eller Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. En slik regel ville likne dispensasjonsadgangen fra 18-årskravet etter ekteskapsloven § 1 annet ledd. Et annet alternativ kan være å stille strengere krav til hvordan fullmakten skal fremgå, for eksempel at den må gis på et eget skjema med bevitnelse av norsk offentlig myndighet. Begge disse alternativer ble i høringsnotatet avvist av departementet da de ble vurdert å kunne være tungvinte å gjennomføre i praksis. Personlig oppmøte og søknadsprosedyrer vil kunne føre til omfattende merarbeid for forvaltningen.

Et tredje alternativ som ble redegjort for i høringsnotatet, var å endre utlendingslovgivningen slik at et stedfortrederekteskap som er inngått av noen med sterk tilknytning til Norge, ikke danner grunnlag for familiegjenforening. Ekteskapet vil likevel bli anerkjent. En slik regel vil kunne forhindre omgåelser av utlendingslovgivningens familiegjenforeningsregler, og vil også kunne forebygge tvangsekteskap. Ved at ekteskapet likevel anerkjennes, unngår man en del av de negative konsekvensene som det er pekt på tidligere. Dette alternativet samsvarer til dels med forslaget i «NOU 2004:20 Ny utlendingslov» om at ekteskap inngått ved fullmektig ikke skal anerkjennes som grunnlag for familieetablering. 1 Departementet ønsket imidlertid heller ikke å gå videre med dette forslaget.

7.4 Høringsinstansenes synspunkter

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om dette forslaget støtter det. Det gjelder Kommunal- og regionaldepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Barneombudet, Likestillingsombudet, Skattedirektoratet, Politidirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Aust-Agder, Kirkerådet, Den Katolske Kirke i Midt- Norge, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM ), Juss-Buss, Norges Røde Kors, Mira ressurssenter for innvandrer og flyktningkvinner, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevern Samband, Norsk Kvinnesaksforening og Human-Etisk Forbund.

Utlendingsdirektoratet(UDI) har flere saker som gjelder stedfortrederekteskap til behandling hvert år, og ser en tendens til at antall stedfortrederekteskap er økende. Dette gjelder også søkere fra land hvor det tradisjonelt sett ikke er vanlig å inngå ekteskap med fullmektig. Fra uttalelsen siteres:

«Både mannen og kvinnen kan være representert ved fullmektig under ekteskapsinngåelsen. Det er vanlig at den ene av ektefellene oppholder seg i Norge når ekteskapet blir inngått. I de fleste tilfellene er det ikke oppgitt hvorfor parten bosatt i Norge ikke selv deltok under vielsen. Ofte reiser samme person på ferie til hjemlandet både før og etter ekteskapsinngåelsen, og har således ikke vansker med å besøke hjemlandet.

Det er grunn til å tro at flere av dem som inngår ekteskap ved stedfortreder velger å gjøre dette for å unngå en kostbar reise til hjemlandet. Enkelte kan også ha forpliktelser i riket, som jobb og familie, som gjør at det oppfattes som problematisk å reise fra Norge.»

UDI viser til at i noen tilfeller inngås ekteskap med stedfortreder fordi herboende ektefelle ikke kan returnere til hjemlandet, for eksempel fordi han eller hun er flyktning. I de tilfellene man av sikkerhetsmessige grunner ikke kan returnere til hjemlandet for å gifte seg, påpeker UDI at paret alternativt har mulighet til å inngå ekteskap i et tredjeland eller i Norge ved at parten kan søke om såkalt «forlovedetillatelse» jf. utlendingsforskriften § 24 første ledd bokstav a.

UDI mener at i noen tilfeller er det grunn til å tro at ekteskap inngås med stedfortreder for lettere å kunne få innvilget tillatelse på uriktig grunnlag. Det kan for eksempel være enklere å tilbakedatere en vigselsattest, slik at ekteskapet fremstår som inngått flere år i forveien. Hensikten kan være å omgå kravet om underhold i og med det ikke stilles krav til underholdsevne når referansepersonen i Norge har bosettingstillatelse og ekteskapet har vart i minst tre år.

UDI mener også at stedfortrederekteskap kan gjøre det lettere å få innvilget tillatelse på uriktig grunnlag. Dette fordi utlendingsmyndighetene får begrenset mulighet til å foreta en helhetlig vurdering av om partene har inngått et reelt ekteskap når ikke begge er tilstede under vielsen. UDI antar også at ekteskap inngått med stedfortreder kan bidra til økt risiko for å bli giftet bort ufrivillig, for eksempel ved å bli giftet bort i utlandet uten å være klar over det.

«... Det gjelder tilfeller hvor referansepersonen befinner seg i Norge og er uvitende om ekteskapsinngåelsen, men også når referansepersonen befinner seg i landet hvor ekteskapet inngås, men allikevel blir giftet bort ved stedfortreder. Dette er ikke upraktisk for eksempel i forbindelse med mer eller mindre frivillige ferieturer til familiens hjemland...

Direktoratet har forsøkt å sikre notoriteten av stedfortrederekteskap, samt å motvirke tvang ved å kreve skriftlig fullmakt fra herboende ektefelle datert før ekteskapsinngåelsen. Direktoratet ønsket opprinnelig at fullmakten skulle være stemplet av notarius publicus. I praksis har det vært vanskelig å få fremlagt slike fullmakter. Søkere har rapportert tilbake til UDI at enkelte notarius publicus ikke ønsker eller har kapasitet til å bidra til utstedelse av slik fullmakt. Mange er heller ikke klar over at utlendingsmyndighetene krever skriftlig fullmakt, da de kun har basert seg på de formkrav vigsler i hjemlandet har oppgitt. Et annet forhold er at personer som utsettes for tvangsekteskap, også kan bli tvunget til å utstede fullmakt til ekteskapsinngåelse.»

UDI ser videre behov for en presisering av begrepet «stedfortrederekteskap». Erfaring fra enkeltsaker viser at enkelte land har en tradisjon for at ekteskap inngås ved stedfortreder for bruden, men at bruden er til stede i samme rom eller i rommet ved siden av. Det bør tas stilling til om dette karakteriseres som stedfortrederekteskap. UDI har så langt ikke lagt til grunn at det er et stedfortrederekteskap i de tilfeller der bruden er tilstede i rommet ved siden av. UDI mener at man fremdeles bør anerkjenne vigsler der en kvinne representeres i tråd med hjemlandets formkrav, forutsatt at hun selv også er tilstede under vigselen. Det bør foretas en grensedragning mellom representasjon under vielsen og stedfortrederekteskap. Det bør kreves at kvinnen, eller evt. mannen, oppholder seg i en viss nærhet til selve vigselsstedet.

Den Katolske kirke i Midt-Norge støtter en streng lovgivning på dette området og uttaler:

«Det heter at ekteskapsinngåelse ved erklæringsfullmakt er tillatt i de katolskpregede stater i Europa og Latin-Amerika. Det er riktig at dette på katolsk hold prinsipielt godtaes fordi ekteskapsinngåelse i utgangspunktet er et kontraktsforhold. Men Kirken ikke bare stiller strenge formkrav i slike tilfeller (jf kan. 1105), men er dessuten meget restriktiv med å tillate slik praksis (jf kan. 1071, § 1, nr. 7). De siste praktiske eksempler på dette skriver seg vel fra Annen verdenskrig der soldater ved fronten ved stedfortreder giftet seg med hjemmeværende forlovede og derved blant annet kunne sikre henne en mulig enkepensjon om krigshendelsene skulle gjøre dette aktuelt. Følgelig støtter vi en streng lovgivning på dette området.»

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene(KIM ) finner det mest tilrådelig å støtte departementets forslag. Støtten gis med et forbehold. Kontaktutvalget mener departementet har for smalt fokus. De vil påpeke den manglende drøftingen av situasjonen for folk fra krigsområder – som i gitte tilfeller kan gjøre det meget vanskelig å kunne være til stede ved eget giftemål. Det vil heller ikke finnes noen myndighet å søke om utreisevisum hos, langt mindre ha enkel tilgang til å bevege seg fritt i landskap og over landegrenser. Like fullt kan det være aktuelt å inngå ekteskap med tanke på gjenforening i roligere tider. Kontaktutvalget mener følgelig at departementet må ha et unntakspunkt i ekteskapsloven som i helt spesielle tilfeller kan åpne for stedfortreder med skriftlig fullmakt.

Mira ressurssenter for innvandrer og flyktningkvinner støtter forslaget, men påpeker at det er viktig at ektepar som inngår stedsfortrederekteskap uten viten om forbud, og da spesielt deres eventuelt fødte barn får tilstrekkelig rettsvern i Norge.

Norsk Innvandrerforum støtter kun forslaget hvor en av partene er under 18 år. Voksne mennesker bør få velge å inngå ekteskap ved stedfortreder selv om det ikke er vanlig i Norge.

Ekteskap inngått per telefon hvor den ene personen befinner seg Norge blir ikke anerkjent i Norge. Enkelte høringsinstanser bl.a. Den Katolske kirke i Midt Norge og Utlendingsdirektoratet ønsker å få dette regulert i ekteskapsloven.

Ingen av høringsinstansene har kommentert de alternative forslagene som ble skissert i høringsnotatet.

7.5 Departementets vurderinger og forslag

7.5.1 Rettslig utgangspunkt

Som det fremgår av kapittel 2 om gjeldende rett, stiller ekteskapsloven krav om at begge ektefolkene er til stede hos vigsler samtidig. Dersom vilkåret ikke overholdes anses ekteskapet for ikke inngått/ugyldig. Når det gjelder ekteskap som inngås i utlandet, skal de formkrav som følger av inngåelseslandets rett legges til grunn, jf. reglene om norsk internasjonal privatrett. Dette innebærer at ekteskap inngått ved bruk av stedfortreder i land som tillater dette, som hovedregel anerkjennes i Norge. 2 Dette gjelder selv om en av ektefellene oppholdt seg i Norge da ekteskapet ble inngått.

Det er en absolutt betingelse for at ekteskapet skal anerkjennes at begge partene selv har gitt sitt samtykke. Dersom det ikke foreligger samtykke vil ekteskapet være i strid med norsk rettsfølelse (ordre public) og FN-konvensjonen av 10. desember 1962 om samtykke til ekteskap.

7.5.2 Tilknytningskrav

Departementet mener det er en prinsipiell forskjell på om ekteskapet er inngått før eller etter at hovedpersonen har fått tilknytning til Norge. Ekteskap inngått ved stedfortreder før personen har fått tilknytning til Norge vil som regel være et etablert forhold som partene har hatt beskyttelsesverdig grunn til å innrette seg etter. Slike ekteskap bør derfor anerkjennes her, forutsatt at stedfortrederekteskap tillates etter inngåelseslandets ekte­skapslovgivning. Både formelle og materielle vilkår vil her følge fullt ut av annen lovgivning enn norsk. Det avgjørende er imidlertid hva partene selv opplyser om sivilstand når de ankommer landet (deklarasjonsprinsippet). Dette medfører at myndighetene ofte ikke får kjennskap til at partene har inngått ekteskapet ved stedfortreder.

Eventuelle endringer i anerkjennelsesreglene bør derfor begrenses til tilfeller der en eller begge parter har en sterk tilknytning til Norge når ekteskapet blir inngått. Det bør her oppstilles samme tilknytningskrav som i forslaget vedrørende ekteskap med mindreårige, jf. kapittel 6. Det vil si at minst en av partene må være norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet. Når det gjelder det nærmere innholdet i tilknytningskravet vises det til drøftelsen i pkt. 6.4.3.

7.5.3 Argumenter for og mot å anerkjenne stedfortrederekteskap

Departementet ser at det er flere argumenter som kan tale for å opprettholde dagens regel om at stedfortrederekteskap inngått i utlandet som hovedregel anerkjennes etter norsk rett. Et viktig hensyn er å unngå såkalte «haltende ekteskap», dvs. at et ekteskap som er gyldig inngått i ett land, ikke godtas som gyldig i et annet. «Haltende ekteskap» anses generelt som uheldig, både av hensyn til partene selv, som har behov for å innrette seg på at de er gift, og av hensyn til eventuelle barn som er født i ekteskapet. En manglende anerkjennelse av ekteskapet kan også få konsekvenser for arv, underholdskrav, sosiale ytelser m.m. En mulighet for etterfølgende anerkjennelse kan imidlertid begrense slike urimelige utslag, jf. kapittel 9.

Et annet argument for å bevare dagens regel om anerkjennelse er hensynet til reglene i norsk internasjonal privatrett. Disse bygger på langvarig europeisk rettstradisjon, som mange europeiske land har innrettet seg etter. Flere av disse landene godtar bruk av stedfortrederekteskap, jf. pkt. 2.3.2, og det vil foreligge en forventning om at slike ekteskap godtas i Norge.

Det kan videre hevdes at antall inngåtte stedfortrederekteskap ikke er omfattende nok til at man bør innføre en lovbestemmelse som medfører at slike ekteskap ikke blir anerkjent. Etter det departementet kjenner til foreligger det ingen statistikk som viser hvor utbredt ekteskap inngått ved stedfortreder er. Selv om omfanget av stedfortrederekteskap ikke lar seg tallfeste konkret, har imidlertid utlendingsmyndighetene merket en tendens til økning i antallet søknader om familiegjenforening på grunnlag av slike ekteskap.

Noen vil hevde at hensynet til lange avstander og store kostnader taler for å anerkjenne stedfortrederekteskap. Dette kan for eksempel gjelde personer med tilknytning til Norge som ønsker å inngå ekteskap med noen i opprinnelseslandet. For de fleste søkergruppene vil det imidlertid være uproblematisk å dra til hjemlandet eller et naboland for å inngå ekteskapet. Behovet for å benytte stedfortreder ved ekteskapsinngåelsen er derfor som utgangspunkt liten. Dette viser seg også ved at parten som er bosatt i Norge ofte reiser på ferie til hjemlandet eller et naboland både før og etter ekteskapsinngåelsen. Dersom det imidlertid skulle være forhold som gjør at vedkommende ikke kan reise til hjemlandet for å inngå ekteskap, for eksempel personer som er forfulgt i hjemlandet, kan det søkes familiegjenforening for å inngå ekteskapet i Norge, jf. utlendingsforskriften § 24 første ledd bokstav a. Etter at ekteskap er inngått kan det gis tillatelse til familiegjenforening med ektefelle på vanlig måte. Hensynet til kostnader og lange avstander bør derfor etter departementets syn tillegges liten vekt.

Departementet har registrert at Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) i sin høringsuttalelse mener at situasjonen for folk fra krigsområder kan være slik at gitte tilfeller kan gjøre det meget vanskelig for enkelte å være tilstede ved eget giftemål. Videre vises det til at situasjonen kan være slik at det heller ikke vil finnes noen myndighet å søke om utreisevisum hos, langt mindre ha enkel tilgang til å bevege seg fritt i landskap og over landegrenser. Like fullt kan det være aktuelt å inngå ekteskap med tanke på gjenforening i roligere tider. KIM mener følgelig at ekteskapsloven må ha et unntak som i helt spesielle tilfeller kan åpne for stedfortreder med skriftlig fullmakt.

Departementet har vurdert om det bør innføres en mulighet for godkjennelse i forkant for å inngå stedfortrederekteskap, men har kommet til at dette ikke er hensiktsmessig fordi det vil omfatte svært få tilfeller. Dersom situasjonen er slik som beskrevet av Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) vil departementet imidlertid anta at det vil være en situasjon som kan berettige til etterfølgende godkjennelse av ekteskapet.

Departementet har merket seg at Mira ressurssenter for innvandrer og flyktningkvinner påpeker at det er viktig at ektepar som inngår stedsfortrederekteskap uten viten om forbud, og spesielt deres eventuelt fødte barn, får tilstrekkelig rettsvern i Norge. Til dette vil departementet bemerke at ekteskap inngått ved stedfortreder før en eller begge parter fikk en sterk tilknytning til Norge ikke vil omfattes av dette forslaget. Dette forslaget gjelder for ekteskap inngått ved stedfortreder etter at en eller begge parter har fått en sterk tilknytning og følgelig må forutsettes å ha satt seg inn i norsk ekteskapslovgivning. Manglende kunnskap om norsk lovgivning vil ikke være unnskyldelig i disse tilfellene. Som tidligere nevnt ønsker departementet i forbindelse med innføring av reglene å få laget informasjonsbrosjyre etc. for at reglene skal bli godt kjent i miljøene hvor det er tradisjon/aktuelt å inngå ekteskap ved hjelp av stedfortreder. Når partene får kunnskap om at ekteskap inngått på denne måten ikke vil bli anerkjent i Norge legger departementet til grunn at partene vil velge å inngå ekteskapet på en måte som blir anerkjent her i riket.

Det kan også hevdes at i stedet for å la være å anerkjenne ekteskapet, kan man forsøke å avhjelpe eventuelle negative følger på andre måter. Dette kan for eksempel gjøres ved å sørge for større kontroll av måten fullmakten avgis på. Det fremgår imidlertid av UDIs høringsuttalelse at det har vært vanskelig å få dette til. Uansett er det viktig å være oppmerksom på at personer som utsettes for tvangsekteskap også kan bli tvunget til å utstede fullmakt til ekteskapsinngåelse.

En eventuell lovendring vil kunne få begrenset praktisk betydning, da vurderingen av om partene er gift eller ikke som hovedregel baserer seg på det partene selv oppgir, uten krav om dokumentasjon (deklarasjonsprinsippet). 3 I de tilfellene hvor en person anses for å ha tilknytning til landet, men uten å være folkeregistrert, vil det være liten mulighet for å oppdage stedfortrederekteskap. Dersom partene skal endre sin folkeregisterte sivilstatus stiller folkeregisteret dokumentasjonskrav. I forhold til søknad om familiegjenforening på bakgrunn av ekteskap stiller også utlendingsmyndighetene krav om dokumentasjon. Det kan være et problem at i en rekke tilfeller inngås fullmektigekteskap i land hvor det er problemer knyttet til dokumentasjon og hvor det ikke er klarhet verken i forhold til hvilke formkrav som gjelder eller i forhold til hvilke formkrav som er fulgt.

Det er flere tungtveiende hensyn som taler for å endre dagens regel slik at stedfortrederekteskap inngått av noen med sterk tilknytning til Norge, ikke anerkjennes i Norge. Det er nærliggende å anta at ekteskap som inngås ved bruk av stedfortreder øker faren for tvangsekteskap og ekteskap uten samtykke. Manglende samtykke og frivillighet kamufleres enklere for vigsler når ikke begge brudefolkene er tilstede. Kravet til begges tilstedeværelse bidrar til å sikre at ekteskapet inngås frivillig.

Dagens sondring mellom de to fullmaktstypene «erklæringsfullmakt», som godtas, og «valgfullmakt», som ikke godtas, er også vanskelig å trekke. 4 En slik grensedragning krever for det første en konkret vurdering av den enkelte fullmakt. Det kan videre være lett å kamuflere noe som en erklæringsfullmakt mens det egentlig er tale om en fullmakt til å velge ektefelle (valgfullmakt). Selv om erklæringsfullmakt godtas, kan det imidlertid i mange tilfeller være vanskelig å avdekke manglende samtykke.

Departementet registrerer at UDI ser behovet for en presisering av begrepet «stedfortrederekteskap». Direktoratet viser til at enkelte land har en tradisjon for at ekteskap inngås ved stedfortreder for bruden, men at bruden er til stede i samme rom eller i rommet ved siden av. UDI har så langt ikke lagt til grunn at det er et stedfortrederekteskap i de tilfeller der bruden er tilstede i rommet ved siden av. I likhet med UDI mener departementet at man fremdeles bør anerkjenne vigsler der en kvinne representeres i tråd med hjemlandets formkrav, forutsatt at hun selv også er tilstede under vigselen. Det bør foretas en grensedragning mellom representasjon under vielsen og stedfortreder­ekteskap. Det bør kreves at kvinnen, eller ev. m­annen, oppholder seg i en viss nærhet til selve vigselsstedet.

Departementet har videre merket seg at UDI mener at stedfortrederekteskap i enkelte tilfeller kan gjøre det lettere å få innvilget oppholdstillatelse uten at kravene til bl.a. underhold og at ekteskapet må være reelt dvs. ikke et såkalt proformaekteskap er oppfylt. Til dette vil departementet bemerke at selv om det er grunn til å anta at det er tale om et såkalt «proformaekteskap», har det vært lagt til grunn at de som ønsker vigsel i Norge, har krav på dette når de ellers fyller ekteskapsvilkårene, og kravene til prøving, herunder ekteskapsattest, er tilfredsstilt. Etter norsk rett har det aldri vært noen prøving av hvilket motiv brudefolkene har hatt for å gifte seg, og til alle tider har ekteskap kommet i stand med andre motiv enn kjærlighet. Fra 1. januar 1995 ble imidlertid ekteskapsloven endret slik at det nå kreves at en utenlandsk statsborger må ha lovlig opphold i Norge på vigselstidspunktet for å kunne inngå ekteskap her i landet. Hensikten med lovendringen var å motvirke såkalte proformaekteskap for å få opphold i riket. Dersom dette forslaget til lovendring vil forhindre omgåelser av utlendingsloven vil det imidlertid være positivt.

Forskjellen fra telefonekteskap, som ikke godtas etter norsk rett, er heller ikke så stor. Som det fremgår av pkt. 2.3.2 godtas stedfortrederekteskap fordi dette er undergitt formalia med hensyn til fullmakter og lignende, mens en vigsel foretatt via telefon er mindre formell. Felles for de to måtene å inngå ekteskap på er imidlertid at brudefolkene ikke er tilstede sammen under vigselen. I enkelte saker kan det også være uklart om det foreligger et telefonekteskap eller et stedfortrederekteskap, fordi vigselen kan være en kombinasjon. Likheter mellom de to formene og uklar grensedragning mellom dem, taler for at man heller ikke godtar stedfortrederekteskap.

Departementet vil også vise til at dansk og finsk rett som hovedregel ikke anerkjenner utenlandske stedfortrederekteskap, jf. kapittel 4.

Departementet ser at det foreligger argumenter både for og mot å beholde dagens regel, men på bakgrunn av ovennevnte drøftelse og støtten fra høringsinstansene opprettholdes forslaget om at ekteskap inngått ved bruk av stedfortreder, der minst en av partene er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet, ikke skal anerkjennes etter norsk rett. Dette ut fra en helhetsvurdering der hovedvekten har vært lagt på hensynet til å forhindre ekteskapsinngåelser uten at det nødvendige samtykke foreligger og ytterligere omgåelser av ekteskapsloven. En slik regel vil også kunne motvirke omgåelser av utlendingslovgivningens regler om familiegjenforening for ektefelle. Et ekteskap inngått ved stedfortreder vil ikke danne grunnlag for familiegjenforening. Departementets forslag vil samsvare med forslaget i «NOU 2004:20 Ny utlendingslov», om at ekteskap inngått ved fullmektig ikke anerkjennes som grunnlag for familieetablering (men kan gi grunnlag for familieinnvandring dersom de øvrige vilkårene for familiegjenforening er oppfylt).

Departementets forslag til bestemmelse om anerkjennelse av stedfortreder følger av forslaget til ny § 18a i ekteskapsloven.

Ekteskap inngått per telefon hvor den ene personen befinner seg Norge blir ikke anerkjent i Norge. Ved ekteskapsinngåelser per telefon der den ene part opptrer i Norge, anses vigselssermonien for delvis å foregå i Norge. Formkravene etter ekteskapsloven § 11, blant annet at begge må være tilstede samtidig må derfor oppfylles. Enkelte høringsinstanser ønsker å få regulert i ekteskapsloven at heller ikke telefonekteskap anerkjennes. Slik forslag til ny § 18a i ekteskapsloven er utformet fremgår det at heller ikke telefonekteskap anerkjennes.