9 Unntak

9.1 Innledning

De tre forslagene som er omtalt i kapittel 6-8 vil innebære et unntak fra grunnprinsippet i norsk internasjonal privatrett om at ekteskap som er gyldig inngått i utlandet anerkjennes i Norge.

For enkelte par kan det få alvorlige negative konsekvenser at ekteskapet som er gyldig i inngåelseslandet ikke blir anerkjent i Norge. For å avhjelpe dette foreslår departementet i dette kapittelet en mulighet for etterfølgende anerkjennelse av ekteskapet dersom sterke grunner taler for det.

9.2 Forslag i høringsnotatet

9.2.1 Unntak fra alderskravet og kravet om at begge parter må være tilstede

Ettersom en manglende anerkjennelse av ekteskapet kan få store negative konsekvenser for partene, ble det i høringsnotatet vurdert og konkludert med at det bør være en mulighet til en etterfølgende godkjennelse av ekteskapet dersom det foreligger sterke grunner for å anerkjenne ekteskapet.

Siden lovendringene som foreslås har til hensikt bl.a. å motvirke tvangsekteskap/referere seg til situasjoner hvor det utøves tvang, ble det påpekt i høringsnotatet at det er særlig nødvendig å vurdere potensialet for at eventuelle unntaksbestemmelser kan innebære en risiko for ytterligere overgrep i omgåelseshensikt. Det er ikke mulig å se bort fra at for eksempel et unntak for parter som har eller venter barn sammen vil kunne innebære en risiko for at kvinnen blir presset inn i et ufrivillig svangerskap. Tilsvarende vil et unntak for de tilfeller hvor partene har bodd sammen en viss tid, kunne skape en risiko for tilbakeholdelse i opprinnelseslandet mot sin vilje.

Det ble i høringsnotatet argumentert med det at man har dispensasjonsadgang nasjonalt taler for at det også bør være mulig å gjøre unntak for utenlandske ekteskap inngått av noen under 18 år. I høringsnotatet mente departementet at unntaksadgangen bør begrenses til å gjelde tilfeller der partene er mellom 16 og 18 år. Forslaget innebærer at et utenlandsk ekteskap som er inngått av personer under 16 år etter at en eller begge parter har fått en sterk tilknytning til Norge aldri vil bli anerkjent.

I høringsnotatet ble det uttalt at hvorvidt det bør gjøres unntak vil måtte bero på en konkret helhetsvurdering. Etter departementets syn kunne blant annet følgende momenter være relevante i vurderingen av om det foreligger «sterke grunner» for å anerkjenne ekteskapet: 1

• Partene har betydelig sterkere tilknytning til vigselslandet enn til Norge. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom parets eneste tilknytning til Norge består av et norsk statsborgerskap for en av partene og vedkommende i lang tid har vært bosatt i vigselslandet. I slike tilfeller kan det være at man ikke har hatt samme forutsetning for å sette seg inn i norsk ekteskapslovgivning.

• Det foreligger et tilfelle som ville ha gitt grunnlag for dispensasjon fra fylkesmannen, dersom ekteskapet hadde vært inngått etter norsk rett

• Dersom det foreligger opplysninger som viser at en manglende anerkjennelse av ekteskapet vil kunne få andre sterke negative konsekvenser for ekteparet.

• Det er lang tid siden vigselen, og partene har innrettet seg på at de er gift.

I høringsnotatet ble det vurdert som hensiktsmessig å utforme unntaksbestemmelsen i tråd med bestemmelsen om etterfølgende godkjenning av ugyldige ekteskap i ekteskapsloven § 16 annet ledd (omtalt under pkt. 2.2.3). En etterfølgende godkjenning vil innebære at rettsvirkningene av ekteskapet løper fra vigselstidspunktet. 2

9.2.2 Unntak ved polygame ekteskap

I kapittel 8.3 vurderes det hvorvidt det skal inn­føres en regel i ekteskapsloven som sier at ekteskap inngått i utlandet der en eller begge parter allerede er gift ikke skal anerkjennes i Norge dersom minst en av partene er norsk statsborger eller bosatt i Norge.

I høringsnotatet ble høringsinstansene anmodet om å komme med synspunkter på hvorvidt ekteskap nr. 2 i enkelte tilfeller likevel skal godkjennes som gyldig. Slike tilfeller vil være der ekteskap nr. 1 opphører ved død og/eller skilsmisse.

9.2.3 Avgjørelsesmyndighet

I høringsnotatet foreslås det at myndigheten til å gi etterfølgende dispensasjon legges til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Direktoratet har erfaring med etterfølgende godkjenning av ugyldige norske ekteskap i medhold av ekteskapsloven § 16 annet ledd.

Et alternativ som ble diskutert, men forkastet, var at dette gjøres av de ulike offentlige myndigheter der det er relevant i forbindelse med den prejudisielle vurderingen av ekteskapets gyldighet som allerede gjøres i dag. En slik beslutning vil imidlertid ikke være bindende for andre offentlige myndigheter og det ble derfor foreslått at myndigheten legges til en særskilt instans. En slik ordning vil sikre en enhetlig praksis, og spare andre etater for arbeidet med dette spørsmålet.

9.3 Høringsinstansenes synspunkter

Kommunal- og regionaldepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Barneombudet, Utlendingsdirektoratet, Skattedirektoratet, Likestillingsombudet, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Aust-Agder, Kirkerådet, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene(KIM ), Juss-Buss, Norges Røde Kors, Mira ressurssenter for innvandrer og flyktningkvinner, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevern Samband og Human-Etisk Forbund er positive til en ordning med etterfølgende godkjennelse.

Norsk Kvinnesaksforening er den eneste høringsinstansen som går i mot muligheten til etterfølgende godkjennelse. Norsk Kvinnesaksforening mener det blir umulig å lage normer for hva som utgjør «sterke grunner», og oppfordrer til å finne andre løsninger for å beskytte den svakeste part i ugyldig inngåtte ekteskap.

Utlendingsnemnda (UNE) foreslår at det i stedet for en mulighet til etterfølgende godkjennelse blir mulig med en form for reparasjon av ekteskap. UNE skriver:

«Ekteskap inngått i strid med norsk ordre public gir ikke rett til familiegjenforening etter reglene for ektefeller. Ettersom den ene parten bor her, vil ektefellene heller aldri kunne fylle vilkårene for gjenforening etter reglene for samboere. Det betyr imidlertid ikke at partene aldri vil kunne få bo sammen i Norge. På et eller annet tidspunkt innvilger utlendingsmyndighetene en søknad om familiegjenforening, ikke minst dersom ektefellene har fått barn sammen, fordi «sterke menneskelige hensyn» taler for det. Dersom slike familier bosetter seg her, er det et tankekors om ekteparet aldri skal kunne anses som ektefeller her i landet.

I stedet for bestemmelsen i ny § 96 annet punktum om at Kongen kan anerkjenne slike ekteskap dersom det foreligger sterke grunner, foreslår vi en ny paragraf i ekteskapsloven om reparasjon av ekteskapsinngåelser i strid med norsk ordre public, når den ene er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge. Dette bør f eks kunne skje ved at ektefellene er til stede samtidig og i norsk offentlig myndighets påsyn underskriver et dokument om at de fortsatt vil være gift med hverandre. I så fall kan utlendingsmyndighetene innvilge besøksvisum for å foreta slik reparasjon og deretter eventuelt gi oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, som nå er anerkjent av norske myndigheter.»

Justisdepartementet har kommentarer til begrepet «sterke grunner»:

«Etter ekteskapsloven § 1 kan fylkesmannen gi tillatelse til at noen som er under 18 år (men over 16 år etter forslaget), inngår ekteskap, dersom det foreligger «særlige grunner». Etter lovforslaget § 96 kan et ekteskap som er inngått i utlandet, og der en av partene er under 18 år, anerkjennes dersom det foreligger «sterke grunner». Man kan etter dette få inntrykk av at det skal noe mer til for å få anerkjent ekteskapet dersom det er inngått i utlandet, enn for en mindreårig til å få tillatelse til å inngå ekteskap i Norge. Vi er noe i tvil om en slik løsning, siden det antakelig ofte vil fremstå som mer inngripende at et allerede etablert ekteskap nektes anerkjennelse enn det å bli nektet tillatelse etter § 1. Man bør etter vårt syn se nærmere på utformingen av kriteriene etter de to bestemmelsene. Et alternativ kan være å endre vilkåret «særlige» til «sterke» i § 1, jf at det fremgår av høringsnotatet at praksis etter § 1 allerede i dag er restriktiv.»

Likestillingsombudet mener at det ikke bør være snevrere unntak for å ettergodkjenne ekteskap inngått i utlandet enn for ettergodkjenning av ekteskap inngått i Norge. Videre påpekes det at regler helt uten unntak kan få utilsiktede virkninger, slik at unntaksregler som tolkes snevert og som gir hjemmel til å foreta en streng helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle nok vil kunne være rimelig.

Barneombudet, som støtter forslaget, ber om at det i vurderingen av om det skal tas etterfølgende godkjennelse tas spesielt hensyn til eventuelle sterke negative konsekvenser for barn som er unnfanget eller født i ekteskapet. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er også opptatt av hensynet til barna.

Utlendingsdirektoratet (UDI) mener det bør være en unntaksbestemmelse som tar høyde for de helt åpenbart urimelige tilfellene. Både når det gjelder barneekteskap og stedfortrederekteskap inngått i utlandet og hvor referansen er norsk borger eller fast bosatt i riket, må det klare utgangspunktet være at etterfølgende anerkjennelse ikke bør gis. Direktoratet mener at for eksempel reglene om oppholdstillatelse i Norge i ekteskapsøyemed, ved at søkeren søker om opphold i Norge for å inngå ekteskap her, bør kunne dekke opp for de tilfellene hvor det finnes tungtveiende hensyn for at referansen ikke har anledning til å delta i eget bryllup. Fra uttalelsen siteres:

«De foreslåtte reglene gjelder tilfeller hvor referansen er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge. Det er naturlig å tenke seg at disse føler tilknytning til, og har lojalitet til, norske regler. Det er dessuten grunn til å tro at reglene på dette området vil bli relativt godt kjent blant de som utgjør målgruppen for reglene. På bakgrunn av dette er det i utgangspunktet vanskelig å se at behovet for en adgang til etterfølgende anerkjennelse av ekteskap inngått i strid med reglene, vil være særlig stort.»

UDI viser til at barneekteskap og stedfortrederekteskap er sentrale temaer når det gjelder tvangsekteskap og mener klare regler om forbud mot dette vil være et sterkt argument for den unge i forhold til sine foreldre når det gjelder å avverge ekteskapspress. UDI mener også at de foreslåtte reglene kan ha en mer vidtrekkende effekt og skriver:

«...I mange saker som gjelder tvangsekteskap er familien i Norge utsatt for et sterkt press fra maktpersoner i familien i hjemlandet. Dette er ofte personer som har stor innflytelse i familien generelt, og i familiære spørsmål spesielt. Foreldre i Norge som ikke ønsker å gifte bort barna mot sin vilje, kan peke på forbudet som et objektivt hinder for ekteskapet, og på den måten verge seg mot presset fra familiemedlemmer i hjemlandet. En forutsetning for at et forbud skal ha denne effekten, er at reglene er klare og at praktisering av dem er kjent og entydig.

Utlendingsdirektorat vil generelt advare mot unntaksregler som det vil være mulig å innrette seg etter ved å øve press mot ungdommene og deres foreldre. Det er derfor særdeles viktig at eventuelle unntaksregler utformes slik at de ikke åpner for slike omgåelser.»

UDI mener det må klargjøres mer hva som ligger i kriteriet «sterke grunner». Videre mener de at begjæringen om etterfølgende godkjennelse må komme fra begge parter og ikke bare en part. Etter sakens natur går Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn(STL) ut fra at det skal mye til før det er aktuelt å gi slik etterfølgende godkjennelse.

Juss-Buss mener derimot at denne bestemmelsen bør åpne for en vid adgang til å gjøre unntak for de nevnte forslagene. De ønsker ikke at det legges opp til en firkantet praksis, hvor reglene kan slå skjevt ut for enkelte.

Norsk Innvandrerforum mener at det som hovedregel bør være mulig å søke dispensasjon dersom ekteskap er inngått etter fylte 16 år. Det vil likestille gjeldende lovgivning på dette området i Norge.

Regjeringsadvokaten går ut fra at vurderingen av om det foreligger sterke grunner er en avgjørelse som er ment å høre under det frie skjønnet til forvaltningen. Dersom dette ikke er tilfellet, er det hensiktsmessig å presisere nærmere hvor langt domstolene skal prøve vilkåret. Tilsvarende bør gjelde for spørsmålet om dispensasjon til å inngå ekteskap for den som er under 18 år.

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg eksplisitt om ev. etterfølgende godkjennelse av polygame ekteskap ved for eksempel død og skilsmisse. Kommunal- og regionaldepartementet støtter en slik mulighet, men mener formuleringen i høringsnotatet må problematiseres og utredes noe nærmere. Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene(KIM) er også positiv til en slik mulighet. En forutsetning må være at foregående ekteskap har formelt opphørt ved skilsmisse eller at annen ektefelle eller andre ektefeller er døde.

Fylkesmannen i Buskerud uttaler:

«Når det gjelder ekteskap inngått i utlandet uten opphør av det ekteskapet som er registrert i Norge, har vi registrert at denne problematikken er mest aktuell i de tilfellene den som gifter seg på nytt i utlandet har trodd at den norske separasjonsbevillingen har samme rettsvirkning som en skilsmissebevilling. Dersom det ikke åpnes for unntaksbestemmelser vil vedkommende først måtte gjennomføre en ordinær skilsmisseprosess i Norge og deretter gifte seg på nytt. Det ekteskapet som i mellomtiden er inngått i utlandet vil ikke bli anerkjent/registrert som gyldig i det norske folkeregister. Etter dagens bestemmelser vil det være tilstrekkelig å gjennomføre en ordinær skilsmisse og deretter foreta en registrering av det nye ekteskapet. Vi ser at dette kan virke byråkratisk og en tungrodd måte å ordne opp i det som i utgangspunktet skyldes en misforståelse, særlig dersom ekteskapet er inngått på lovlig måte i utlandet. Vi ber også departementet merke seg at en ordning med etterfølgende anerkjennelse/registrering av et slikt ekteskap skaper vanskeligheter for folkeregistrene all den tid det nye ekteskapet er inngått før det første er oppløst ved skilsmisse, og skilsmissedatoen vil da være senere enn datoen for inngåelsen av det nye ekteskapet. Det samme vil være tilfelle dersom det første ekteskapet opphører ved død.»

UDI synes imidlertid å være noe skeptisk til en unntaksmulighet i disse tilfeller og mener en slik regel vil kunne svekke respekten for regelverket. UDI uttaler følgende:

«...Direktoratet mener at manglene ved ekteskapsinngåelsen ikke bør repareres ved skilsmisse fra den første ektefellen eller død, slik regelen er i dag. Det vises her til at det er straffbart å inngå bigamiekteskap. Det fremstår som lite helhetlig at ekteskapet anerkjennes sivilrettslig og offentligrettslig, men samtidig medfører straffeansvar.

Det er en risiko for at praksisen med etterfølgende anerkjennelse av bigamiekteskap grunnet skilsmisse fra første ektefelle, kan svekke respekten for regelverket. På denne måten kan man hevde at dagens ordning tilgodeser de som gifter seg med ny ektefelle mens det foreligger ekteskapshindringer. Ekteskapslovens og utlendingslovens bestemmelser som skal forhindre bigamiekteskap kan dermed omgås.

Et eventuelt forbud mot å anerkjenne bigamiekteskap kan ikke anses for å være særlig inngripende for de som rammes. Det vises her til at personer bosatt i riket forutsettes å være kjent med at de allerede er gift, og at det er ulovlig å inngå flere ekteskap før første ekteskap har opphørt.

Tidligere ville dette forslaget kunne medført endringer i statsborgerskap for barn født i ekteskap der typisk far er norsk, og far har flere ektefeller i opprinnelseslandet. Barna ville da ikke uten videre bli norske borgere dersom ekteskapet i opprinnelseslandet ville vært ugyldig etter norsk rett. Med muligheten til å melde barna norske til fylkesmannen hvis de har norsk far, og kommende regler om automatisk avledet norsk statsborgerskap fra far vil forslaget ikke ha særlig konsekvenser for statsborgerskapet til barn født i ekteskap som blir kjent ugyldig etter norsk rett.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har ingen innvendinger til at myndigheten til etterfølgende godkjennelse legges til Bufdir. Det vises til at etaten allerede har tilsvarende oppgave og har opparbeidet en viss kompetanse i å vurdere internasjonale saker. Fylkesmannen i Buskerud mener det er en forutsetning at kompetansen legges til Bufdir for å sikre en enhetlig forståelse og praktisering av bestemmelsen. UDI mener det er viktig med en landsdekkende etat for å sikre ensartet praksis.

9.4 Departementets vurderinger og forslag

Lovendringene som foreslås i kapittel 6-8 har til hensikt å motvirke tvangsekteskap. Departementet er inneforstått med at det kan være vanskelig å lage regler som utelukkende treffer målgruppen, og det kan følgelig være problematisk å unngå at noen blir satt i en urimelig situasjon på grunn av de foreslåtte reglene. Her må imidlertid hensynet til de personene de foreslåtte reglene er ment å verne veie tungt. Det må følgelig ikke åpnes for omgåelser av regelverket ved å lage vide unntaksmuligheter. En unntaksbestemmelse må ikke innebære en risiko for ytterligere overgrep i omgåelseshensikt. I likhet med bl.a. Utlendingsdirektoratet mener departementet derfor at det bør være en snever unntaksbestemmelse som kun tar høyde for de helt åpenbart urimelige tilfellene.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser har påpekt at det er viktig å ta hensyn til eventuelle negative konsekvenser for eventuelle barn i forholdet ved at et ekteskap ikke blir anerkjent i Norge. Departementet er opptatt av at barnas situasjon blir ivaretatt, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 3 , men vil samtidig vise til at lovendringene som her foreslås referer seg til situasjoner hvor det kan bli utøvet tvang. Et unntak for parter som har eller venter barn sammen kan derfor muligens innebære en risiko for at kvinnen presses inn i et ufrivillig svangerskap. Det er heller ikke gitt at en etterfølgende godkjennelse av ekteskapet nødvendigvis vil være til barnets beste dersom ekteskapet som ligger til grunn er gjennomført ved tvang. Det bør derfor ikke være noen automatikk i etterfølgende godkjennelse selv om partene har eller venter barn sammen. Det må foretas en konkret og svært grundig vurdering i det enkelte tilfelle, der barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.

Ett tenkt tilfelle som muligens kan berettige til slik godkjennelse er hvor partene ikke får familiegjenforening på bakgrunn av ekteskap, men på bakgrunn av et barn partene har sammen. Når partene bor sammen i Norge vil de ikke kunne gifte seg med hverandre fordi de allerede er gift i opprinnelseslandet. I disse helt spesielle tilfeller, hvor det tydelig ikke er noe tvang inne i bildet og hvor partene ønsker å bo sammen og også fremstå som gift, kan det etter en konkret vurdering vurderes slik at det kan gis etterfølgende anerkjennelse.

Enkelte høringsinstanser har bedt departementet klargjøre hva som ligger i kriteriet sterke grunner, herunder forholdet til fylkesmannens dispensasjonsadgang. I høringsnotatet ble det nevnt en del momenter som bl.a. kunne være relevante i vurderingen av om det foreligger «sterke grunner» for å anerkjenne ekteskapet: 4

For det første ble det nevnt at partene kan ha en betydelig sterkere tilknytning til vigselslandet enn til Norge. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom parets eneste tilknytning til Norge består av et norsk statsborgerskap for en av partene og vedkommende i lang tid har vært bosatt i vigselslandet. I slike tilfeller kan det være at man ikke har hatt samme forutsetning for å sette seg inn i norsk ekteskapslovgivning. Foreldrenes tilknytning til Norge kan også være relevant i henhold til vurderingen av om parten(e) har hatt forutsetning for å sette seg inn i norsk ekteskapslovgivning. Det kan selvfølgelig hevdes at dersom partene har en intensjon om å bosette seg i Norge, har de også en oppfordring til å sette seg inn i de reglene som gjelder her. Men i disse tilfellene vil det trolig ikke være stor fare for omgåelse av reglene, og departementet opprettholder derfor at dette momentet kan være relevant.

Et annet moment som ble nevnt som relevant var at det foreligger et tilfelle som ville ha gitt grunnlag for dispensasjon fra fylkesmannen, dersom ekteskapet hadde vært inngått etter norsk rett. Av rundskriv Q-20/2004 om lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap fremgår det at det ikke skal være kurant med dispensasjon for personer under 18 år og tillatelse gis etter en konkret vurdering av om særlige grunner tilsier dispensasjon. Fra rundskrivet siteres:

«Når det gjelder den konkrete vurdering er det forskjellige forhold som må tas i betraktning, så som søkerens modenhet, den annen parts forhold, muligheten for støtte – økonomisk og annen fra foreldre mv. Det må foretas en samlet vurdering. Er bruden gravid, gis det dispensasjon når ikke sterke grunner taler i mot det. Som sterke grunner kan nevnes at det foreligger lite fordelaktige opplysninger om den ene eller begge parter (f.eks. når vedkommende er kriminell, løsgjenger, alkoholiker eller narkoman), og det er grunn til å frykte at et ekteskap mellom foreldrene snarere vil bli til skade enn til gagn for barna og dem selv. I de tilfellene der det foreligger et faktisk samlivsforhold bør dette tillegges vekt. Tillatelse kan også gis av hensyn til partenes religiøse overbevisning. Når det gjelder dispensasjon for helt unge - under 17 år – skal dispensasjonspraksis være meget restriktiv. »

Hvorvidt ekteskapet kunne ha gitt grunnlag for dispensasjon fra alderskravet i ekteskapsloven § 1 kan etter departementets vurdering være et moment, men må sees i sammenheng med andre momenter i saken. Det forhold at partene i ettertid har oppnådd en alder som gjør at ekteskap kan inngås, bør imidlertid ikke alene føre til at ekteskapet anerkjennes. Da vil ikke regelen virke tilstrekkelig etter sin hensikt. Hovedhensikten med å forby ekteskap før 18-årsalderen er at den unge i alminnelighet ikke har nådd den modenhet eller evne som kreves for selvstendig å ta stilling til konsekvensene av å inngå ekteskap. Dersom et for tidlig inngått ekteskap blir godkjent i ettertid kun på bakgrunn av at den unge er blitt 18 år, får den unge ikke i moden alder mulighet til å ta stilling til spørsmålet om ekteskapsinngåelse. Den opprinnelige mangelen består uavhengig av personens stigende alder.

Et tredje moment som ble nevnt er at det er lang tid siden vigselen, og partene har innrettet seg på at de er gift. Her må det imidlertid tas hensyn til at et unntak for de tilfeller hvor partene har bodd sammen en viss tid, vil kunne skape en risiko for at den eller de parter som har blitt giftet bort mot sin vilje blir holdt tilbake i opprinnelseslandet/hjemlandet mot sin vilje. Hvorvidt dette momentet skal være relevant må følgelig vurderes nøye og konkret og også ses i sammenheng med andre momenter i saken.

Et siste moment som ble nevnt var dersom det foreligger opplysninger som viser at en manglende anerkjennelse av ekteskapet vil kunne få andre sterke negative konsekvenser for ekteparet. Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) uttaler at situasjonen for folk fra krigsområder kan være slik at gitte tilfeller kan gjøre det meget vanskelig for enkelte å være tilstede ved eget giftemål. Videre vises det til at situasjonen kan være slik at det heller ikke vil finnes noen myndighet til å søke om utreisevisum hos, langt mindre ha enkel tilgang til å bevege seg fritt i landskap og over landegrenser. Like fullt kan her være aktuelt å inngå ekteskap med tanke på gjenforening i roligere tider. Dersom situasjonen er slik som beskrevet av Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), vil departementet anta at det vil kunne være en situasjon som berettiger til etterfølgende godkjennelse av ekteskapet.

Departementet har merket seg Justisdepartementets anførsel om at det ikke bør være vanskeligere å få anerkjent et allerede etablert ekteskap enn å få tillatelse for å inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 1. Justisdepartementet mener derfor at det bør ses nærmere på utformingen av kriteriene etter de to bestemmelsene. Et alternativ kan være å endre vilkåret «særlige» til «sterke» i § 1, siden praksis etter § 1 allerede i dag er restriktiv. Til det første vil departementet bemerke at hensikten med anerkjennelsesregelen som forslås er å forhindre tvangsekteskap. Den vil imidlertid bare komme til anvendelse hvor en eller begge parter har en sterk tilknytning til Norge, og hvor en eller begge parter må antas å være kjent med regelen og konsekvensene av å bryte den. Etter departementets vurdering er det også en vesensforskjell på de tilfellene hvor det bes om tillatelse i forkant til å gjøre noe som i utgangspunktet er forbudt, enn de tilfellene hvor det utføres en ulovlig handling og bes om tillatelse i etterkant. Departementet er av den oppfatning at det ikke er mer inngripende å ikke gi en etterfølgende godkjennelse hvor det foreligger et etablert ekteskap siden det i disse tilfellene må antas at de involverte parter er kjent med at de bryter en regel. En part med sterk tilknytning til Norge som omgår norske regler ved å gifte seg i utlandet må være klar over at resultatet/konsekvensen kan bli at ekteskapet er gyldig i inngåelseslandet, men ikke anerkjennes i Norge. Det samme gjelder for foreldre som planlegger å gifte bort sin sønn eller datter. Parten eller partene, og andre involverte, må også være klar over at dette kan få noen uheldige konsekvenser som for eksempel at man blir betraktet som gift i et land og ugift i et annet land. Muligheten for å få etterfølgende godkjennelse bør følgelig etter departementets vurdering være minst like streng som muligheten til å få tillatelse til å inngå ekteskap før 18 år.

Departementet er imidlertid enig med Justisdepartementet i at siden dispensasjonspraksisen etter ekteskapsloven § 1 allerede i dag er svært restriktiv så taler dette for å endre vilkåret særlige grunner til sterke grunner .

Likestillingsombudet mener at det ikke bør være snevrere unntak for å ettergodkjenne ekteskap inngått i utlandet enn for ettergodkjenning av ekteskap inngått i Norge. Departementet vil bemerke; For at et ekteskap skal være formelt gyldig må brudefolkene møte fram for vigsleren samtidig og personlig. Vigsleren må ha vigselskompetanse. Videre må det foreligge gyldig prøvingsattest fra folkeregisteret. Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt vil ekteskapet være formelt ugyldig og det anses som ikke inngått. En ugyldig vigsel kan etter begjæring fra en av partene gis etterfølgende godkjennelse av Kongen 5 når særlige grunner foreligger, jf. ekteskapsloven § 16 annet ledd. Adgangen til godkjenning av ugyldige vigsler tar sikte på å avhjelpe spesielle unntakstilfelle. Dette er nærmere omtalt i rundskrivet til ekteskapsloven 6 . Departementet legger til grunn at det ikke skal være en snevrere adgang til etterfølgende godkjennelse av opprinnelig ikke-anerkjente ekteskap, men manglene kan ha ulik relevans for spørsmålet om etterfølgende godkjennelse.

Departementet deler ikke i samme grad Utlendingsnemnda sin bekymring for par som ikke får mulighet til å gifte seg i Norge fordi de allerede er gift i utlandet. Det legges opp til at regelen skal bli godt kjent slik at de som omgår den må påregne at dette kan være en uheldig konsekvens av omgåelsen.

Departementet har merket seg at Utlendingsnemnda i stedet for etterfølgende godkjennelse av et opprinnelig ikke-anerkjent ekteskap foreslår en form for reparasjon av ekteskapet. Dette er vurdert, men etter departementets oppfatning vil forslaget om etterfølgende godkjennelse når det foreligger sterke grunner være en form for «reparasjon» som må anses tilstrekkelig.

Departementet er enig med Utlendingsdirektoratet i at begjæringen om etterfølgende godkjennelse må komme fra begge parter, ikke bare fra en part slik det ble foreslått i høringsnotatet. Det er viktig at begges syn kommer til uttrykk. Dette er særlig viktig i disse tilfellene hvor det er tale om etterfølgende godkjennelse av ekteskap som opprinnelig ikke ble anerkjent på bakgrunn av regler som ble laget for å forhindre tvangsekteskap. Det er viktig å forhindre at en part ikke blir utsatt for tvang to ganger. Først ved inngåelsen av ekteskapet som ikke blir anerkjent i Norge, og dernest til å søke etterfølgende godkjennelse for at det skal bli anerkjent i Norge. En etterfølgende godkjennelse må under ingen omstendigheter skje mot den svake part i forholdet til sitt ønske.

Det må foretas en samlet vurdering av om det foreligger en unntakssituasjon, på bakgrunn av de nevnte momentene og tilgjengelige opplysninger. Hvorvidt det foreligger sterke grunner til å gi etterfølgende godkjennelse av et opprinnelig ikke-anerkjent ekteskap vil bero på en konkret og skjønnsmessig vurdering og det er naturlig at denne avgjørelsen hører under det frie skjønnet til forvaltningen.

Når det gjelder etterfølgende godkjennelse av polygame ekteskap vil departementet presisere at det også her må foreligge sterke grunner. Er imidlertid ektefellen fra første ekteskap død etter at ekteskap nr. 2 er inngått, kan dette tale for at sistnevnte ekteskap blir godkjent. Det samme gjelder hvis ekteskap nr. 1 er oppløst ved skilsmisse eller på annen måte. Sverige som har en tilsvarende regel nevner i sine forarbeider 7 nettopp dette som et tilfelle som gir grunn for unntak. Det argumenteres med at det da normalt savnes grunn for ikke å anerkjenne ekteskapet. Ved en slik etterfølgende godkjennelse av et opprinnelig ikke-anerkjent ekteskap på bakgrunn av et allerede bestående ekteskap må det stilles strenge dokumentasjonskrav til at det første ekteskapet er oppløst enten ved død, skilsmisse eller på annen måte, for eksempel omstøtelse eller oppløsning.

Ingen av høringsinstansene har hatt motforestillinger mot at myndigheten til å gi etterfølgende godkjennelse legges til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Departementet opprettholder forslaget. Direktoratet har erfaring med etterfølgende godkjenning av ugyldige norske ekteskap i medhold av ekteskapsloven § 16 annet ledd.

Departementets forslag til bestemmelse om etterfølgende godkjennelse følger av forslaget til ny § 18a i ekteskapsloven.