14 Merknader til bestemmelsene i lovforslaget

14.1 Merknader til endringer i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffe­prosessloven)

Til § 3:

I nytt nr. 7 første ledd slås det fast at det i en straffesak etter straffeloven § 222 annet ledd kan fremmes sivile krav mot den andre ektefellen om ugyldiggjøring av ekteskapet jf. ekteskapsloven § 16 eller direkte skilsmisse jf. ekteskapsloven § 23. Dette gjelder uavhengig av om det er den andre ektefellen som er siktet i saken.

Til § 427:

Det er tilføyd et nytt punktum i tredje ledd slik at det fremgår at det offentlige i utgangspunktet også har en plikt til å ta med et krav mot den andre ektefellen i en straffesak om tvangsekteskap, med mindre det vil være til uforholdsmessig ulempe for straffesaken å ta med det borgerlige rettskravet. En slik uforholdsmessig ulempe kan for eksempel være at det er vanskelig å få stevnet den andre ektefellen, fordi vedkommende oppholder seg på ukjent adresse i utlandet.

For nærmere omtale av disse to bestemmelsene vises det til kapittel 10.5.

14.2 Merknader til endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap

Til § 1 Ekteskapsalder :

I nytt annetpunktum i første ledd slås det fast at fylkesmannen ikke kan gi dispensasjon fra alderskravet på 18 år, dersom søker er under 16 år. Det vil si at fylkesmannen kun kan gi dispensasjon fra alderskravet når partene er mellom 16 og 18 år. Det foreslås ingen endring i at det må foreligge samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret. Se kapittel 2.2.1.

Endringen er nærmere omtalt i kapittel 6.5.

I tredje ledd er vilkåret for når fylkesmannen kan gi tillatelse til å inngå ekteskap før fylte 18 år endret fra særlige grunner til sterke grunner . Endringen vil være i tråd med dagens praktisering av regelen.

For øvrig vises det til kapittel 6.5.

Til § 16 Ugyldighet :

Etter tredje ledd kan hver av ektefellene reise søksmål for å få kjent et ekteskap ugyldig dersom han eller hun er blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettstridig atferd. Det er lagt til grunn at påstand om ugyldighet også kan gjøres gjeldende mot en ektefelle som har vært uvitende om den utøvde tvangen. I nytt annet punktum presiseres det at dette gjelder uavhengig av hvem som har utøvd tvangen. Det vil uansett være den andre ektefellen som er rette saksøkte i en sak om ugyldiggjøring av ekteskapet.

Det vises til kapittel 10.4.4.

Til § 18a Anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet:

Hele bestemmelsen er ny.

I første ledd lovfestes den til nå ulovfestede hovedregel i norsk internasjonal privatrett vedrørende anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet. Det fremgår av bestemmelsen at et ekteskap inngått i utlandet anerkjennes her i riket, såframt ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet. Videre fremgår det at ekteskapet likevel ikke vil bli anerkjent dersom det åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden(ordre public) å anerkjenne det. Dette er en kodifisering av gjeldende rett og er ikke ment å ha noen materiell betydning.

Av annet ledd fremgår det at et ekteskap inngått i utlandet ikke vil bli anerkjent dersom ekteskapet ble inngått uten at begge parter var tilstede under vigselen, eller dersom en av partene var under 18 år, eller dersom en av partene allerede var gift. Dette gjelder imidlertid bare dersom minst en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt i riket på det tidspunktet vigselen fant sted. Ekteskapet må også være inngått etter ikrafttredelse av disse reglene.

Dette betyr at stedfortrederekteskap, ekteskap med noen under 18 år og polygame ekteskap ikke anerkjennes i Norge dersom en av partene på vigselstidspunktet har en sterk tilknytning i form av et norsk statsborgerskap eller blir ansett som fast bosatt i Norge. Dette er nærmere omtalt i kapitlene 6, 7 og 8. Dersom de nevnte ekteskapene, for eksempel et stedfortrederekteskap, ble inngått før en eller begge parter fikk en sterk tilknytning til Norge så vil det fremdeles kunne bli anerkjent i Norge.

Dersom det foreligger tillatelse fra fylkesmannen i forbindelse med utstedelse av ekteskapsattest til bruk ved vigsel i utlandet der utenlandske myndigheter krever slik attest, legger departementet til grunn at ekteskapet må anerkjennes. Dette begrunnes med at det da ikke har skjedd en omgåelse av norske regler med hensyn til alderskravet for å inngå ekteskap.

Betegnelsen «ikke anerkjenne» fremfor «ugyldig» er benyttet om statusen til et utenlandsk gyldig inngått ekteskap. Dette for å tydeliggjøre at et ekteskap som er gyldig inngått i vigselslandet vil være gyldig i vedkommende land uavhengig av om det anerkjennes i Norge.

Ved vurderingen av om tilknytningskravet er oppfylt tas det utgangspunkt i domisilbegrepet i den internasjonale privatrett. Ved vurderingen av hva som kreves for å være fast bosatt er det naturlig å se hen til forskrift 1 nr. 979 om når en utenlandsk statsborger skal anses som fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår. I de tilfeller der en eller begge parter er under 18 år mener departementet at også foreldrenes tilknytning til riket kan få en viss betydning ved vurderingen av parten eller partenes tilknytning. Når det gjelder hvem som er norsk statsborger, fremgår dette av lov av 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. 2 Tilknytningskravet er nærmere omtalt i kapittel 6.4.3.

I annet ledd annet punktum fremgår det at departementet likevel etter begjæring fra begge parter kan anerkjenne ekteskapet dersom sterke grunner taler for det. Dette skal være en snever unntaksbestemmelse som tar høyde for anerkjennelse i de helt åpenbart urimelig tilfellene.

Selv om det er barn i forholdet skal det ikke være noen automatikk i å få etterfølgende godkjennelse. Det må foretas en konkret og svært grundig vurdering i det enkelte tilfelle, der hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.

Dersom en av partene har en betydelig sterkere tilknytning til vigselslandet enn til Norge, kan det være et moment. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom parets eneste tilknytning til Norge består av et norsk statsborgerskap for en av partene, og vedkommende i lang tid har vært bosatt i vigselslandet. I slike tilfeller kan det være at man ikke har hatt samme forutsetning for å sette seg inn i norsk ekteskapslovgivning. Foreldrenes tilknytning til Norge kan også være relevant i henhold til vurderingen av om parten/e har hatt forutsetning for å sette seg inn i norsk ekteskapslovgivning.

Hvorvidt ekteskapet kunne ha gitt grunnlag for dispensasjon fra alderskravet i ekteskapsloven § 1 kan være et moment, men må sees i sammenheng med andre momenter i saken. Det forhold at partene i ettertid har oppnådd en alder som gjør at ekteskap kan inngås i Norge, bør imidlertid ikke føre til at ekteskapet anerkjennes. Hovedhensikten med å forby ekteskap før 18 års alderen er at den unge i alminnelighet ikke har nådd den modenhet eller evne som kreves for selvstendig å ta stilling til konsekvensene av å inngå ekteskap. Dersom et for tidlig inngått ekteskap blir godkjent i ettertid, kun på bakgrunn av at den unge er blitt 18 år, får den unge ikke i moden alder mulighet til å ta stilling til spørsmålet om ekteskap. Den opprinnelige mangelen består uavhengig av personens stigende alder.

Tidsaspektet, for eksempel hvis det har gått lang tid siden vigselen og partene har innrettet seg på at de er gift, kan også være relevant. Her må det imidlertid tas hensyn til at det kan være en risiko for at den eller de parter som har blitt giftet bort mot sin vilje også blir holdt tilbake i opprinnelseslandet/hjemlandet mot sin vilje. Hvorvidt dette momentet skal være relevant må følgelig vurderes nøye og konkret, og ses i sammenheng med andre momenter i saken.

Hvis det foreligger opplysninger som viser at en manglende anerkjennelse av ekteskapet vil kunne få andre sterke negative konsekvenser for ekteparet kan det også være et moment av betydning.

For øvrig vises det til kapittel 9.

Til § 23 Skilsmisse på grunn av overgrep og tvangsekteskap:

I overskriften er det tilføyd at bestemmelsen også omfatter tvangsekteskap.

I annet ledd er det gjort en lovteknisk endring ved at «denne paragrafen » er byttet ut med «første ledd». Dette fordi søksmålsfristene etter første ledd og nytt tredje ledd er forskjellige. Søksmålsfristen etter nytt tredje ledd følger av ekteskapsloven § 16 fjerde ledd.

Bestemmelsen om direkte skilsmisse er utvidet til også å omfatte tvangsekteskap generelt. Dette fremgår av nytt tredje ledd.

Vurderingene etter ekteskapsloven § 23 tredje ledd skal være de samme som etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd. Videre må innholdet i begrepet «tvangsekteskap» være det samme som i ekteskapsloven § 16 tredje ledd. Det er lagt til grunn at påstand om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd også kan gjøres gjeldende mot en ektefelle som har vært uvitende om den utøvde tvangen. Det presiseres i lovteksten at det samme skal gjelde i forhold til ekteskapsloven § 23.

Det foreslås ingen endringer i de alminnelige bevisbyrdereglene, slik at det er disse som må legges til grunn. I en sak der en part hevder at hun eller han er blitt tvunget til å inngå ekteskap ved rettsstridig tvang, har vedkommende bevisbyrden for at de påstander hun eller han har fremsatt medfører riktighet. Det er følgelig saksøker som vil ha bevisbyrden.

Søksmålsfristen i dette tilfellet er den samme som ved krav om dom på ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 fjerde ledd. Sistnevnte bestemmelse fastslår at søksmålet må være reist innen seks måneder etter at de tvungne er blitt fri fra tvangen. Uansett må søksmålet være reist innen fem år etter inngåelsen av ekteskapet.

For nærmere omtale vises det til kapittel 10.4.

14.3 Merknader til endringer i lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap

Til § 2:

For å likestille ekteskap med partnerskap er det nødvendig å endre partnerskapsloven slik at § 18a om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet også får anvendelse for registrerte partnerskap.