3 Internasjonale konvensjoner

3.1 Beskyttelse av menneskerettig­heter

Selv om synet på ekteskapets natur varierer i betydelig grad i ulike deler av verden, betraktes ekteskapet allment som en av de grunnsteiner samfunnet hviler på. Flere internasjonale konvensjoner Norge har tiltrådt inneholder bestemmelser som skal sikre retten til å inngå ekteskap, og som tar sikte på å avskaffe tvangsekteskap, barneekteskap og beskytte mot diskriminering av kvinner.

3.1.1 FNs Menneskerettighetserklæring

Retten til å inngå ekteskap er inntatt som en av de grunnleggende rettighetene i FNs universelle erklæring om menneskerettigheter av 10. desember 1948. I erklæringen er det uttalt at voksne menn og kvinner har rett til, uten noen innskrenkning på grunn av rase, nasjonalitet eller religion, å inngå ekteskap og å danne familie, jf. artikkel 16 nr. 1.

Artikkel 16 nr. 2 fastsetter at ekteskap skal inngås frivillig, «with the free and full consent of the intending spouses.»

3.1.2 FN-konvensjon om samtykke til ekteskap

FNs konvensjon av 10. desember 1962 om samtykke til ekteskap, minstealder for ekteskap og registrering av ekteskap har tilslutning fra et stort antall land og ble ratifisert av Norge 10. september 1964. I konvensjonens innledning sies det blant annet at: «de kontraherende parter... skal ta alle mulige forholdsregler med sikte på å avskaffe slike skikker, gamle lover og sedvaner, ved blant annet å sikre fullstendig frihet i valg av ektefelle, ved fullstendig å avskaffe barneekteskap og bortlovelse av unge piker før pubertetsalderen...».

Etter konvensjonens artikkel 1 skal ekteskap ikke lovlig kunne inngås med mindre det foreligger et fritt og selvstendig samtykke fra begge parter. Samtykke skal avgis av partene personlig «etter tilbørlig offentliggjøring», i nærvær av den myndighet som har kompetanse til å foreta vigsel og av vitner som foreskrevet ved lov. Alle ekteskap skal registreres i et offentlig register.

Når det gjelder ekteskapsalder, fastsetter artikkel 2 nr. 1 at medlemsstatene i sin interne lovgivning skal ha en minimumsalder for inngåelse av ekteskap. Unntak fra en slik alder skal likevel kunne gjøres av behørig myndighet dersom det foreligger særlige grunner for det og det er i partenes interesse. I en rekommandasjon angående samtykke til, minimumsalder og registrering av ekteskap, vedtatt av FNs generalforsamling i 1965, er det presisert at den laveste tillatte ekteskapsalder uten dispensasjon som det er adgang til å fastsette i intern lovgivning, er 15 år.

Norge har tatt reservasjon for konvensjonens artikkel 2 nr. 2, som omtaler ekteskap uten at begge er til stede under vigselen. Bestemmelsen lyder: «Uansett det som er bestemt i ovenstående punkt 1, skal det ikke være nødvendig at en av partene er til stede hvis den kompetente myndighet er overbevist om at det foreligger ekstraordinære omstendigheter, og at vedkommende part har avgitt samtykke overfor en kompetent myndighet og på en slik måte som loven måtte foreskrive, uten at samtykket senere er trukket tilbake.»

I Norge er det et krav om at partene møter personlig for en vigsler. 1 Dette innebærer at det ikke er anledning til å gifte seg gjennom en fullmektig.

3.1.3 FNs kvinnekonvensjon

Retten til fritt å velge sin ektefelle og å inngå ekteskap frivillig fremkommer også av FNs kvinnekonvensjon av 18. desember 1979 2 . Konvensjonens artikkel 16 omhandler kvinners rettigheter i ekteskap og familieforhold. Det følger av artikkel 16 nr. 1 bokstav a at kvinner og menn skal ha samme rett til å inngå ekteskap. I artikkelens bokstav b fastslås det at kvinner og menn skal ha «den samme retten til fritt å velge ektefelle og å inngå ekteskap bare når det skjer på fritt grunnlag og med fullt samtykke.»

Stortinget vedtok den 26. mai 2005 at konvensjonen skal inkorporeres i likestillingsloven, noe som innebærer en styrking av konvensjonens bestemmelser i norsk rett. 3 Endringen trådte i kraft 1. juli 2005.

Det følger av regjeringens tiltredelseserklæring at regjeringen vil inkorporere konvensjonen i lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). En inkorporering i menneskerettsloven vil innebære en ytterligere styrking av FNs kvinnekonvensjons bestemmelser i norsk rett i og med at menneskerettsloven har forrang ved motstrid. Menneskerettsloven § 3 fastslår at bestemmelsene i de inkorporerte konvensjoner og protokoller ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

3.1.4 Den europeiske menneskerettskonvensjon

Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 fastsetter i artikkel 12 at «Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte seg og til å stifte familie, i samsvar med de nasjonale lover som regulerer utøvelsen av denne rettighet.» Norge har tilsluttet seg konvensjonen, og den gjelder som lov her i landet, jf. lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) av 21. mai 1999 nr. 30.

Protokoll 7 til konvensjonen art. 5 fastsetter: «Ektefeller skal i sitt innbyrdes forhold og i forhold til sine barn ha like rettigheter og likt ansvar av privatrettslig art med hensyn til ekteskap, under ekteskapet og i tilfelle av oppløsning av ekteskapet. Denne artikkel skal ikke hindre statene i å treffe de tiltak som er nødvendig av hensyn til barnas interesser.»

3.2 Internasjonal privatrett

3.2.1 Haag-konvensjonen av 14. mars 1978

På det aktuelle sivilrettslige området har det internasjonale samarbeidet for det meste, og i lang tid, foregått innenfor rammen av Haag-konferansen for internasjonal privatrett. I regi av konferansen har det blitt utarbeidet to konvensjoner om lovvalg på familierettens område. Det er konvensjonen av 14. mars 1978 om lovvalg for ektefellers formuesforhold og konvensjonen av 14. mars 1978 om inngåelse og anerkjennelse av ekteskap. Sistnevnte konvensjon legger blant annet opp til at prøvingen av ekteskapsvilkårene skal skje på grunnlag av vigselslandets rett. Norge er ikke tilsluttet noen av konvensjonene.

3.2.2 Nordisk konvensjon av 6. februar 1931

Når det gjelder nordisk samarbeid, har Norge sluttet seg til konvensjonen av 6. februar 1931 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål med sluttprotokoll. Konvensjonen er gitt lovs kraft ved lov 19. desember 1969 nr. 75 om gjennomføring av nordiske konvensjoner om visse internasjonal-privatrettslige forhold.

Artikkel 1 første ledd fastsetter at dersom en nordisk statsborger søker prøving av ekteskapsvilkårene i en av de andre nordiske statene, skal prøvingen skje på bakgrunn av loven i denne stat dersom en av brudefolkene er bosatt der. I andre tilfelle skal prøvingen skje i den stat hvor vedkommende har statsborgerskap.

Etter annet ledd skal det ved prøving for en person som er bosatt i en annen kontraherende stat, tas hensyn til hvorvidt det gjelder krav om samtykke til ekteskapet fra foreldre eller verge etter bopellandets lov.

I medhold av artikkel 2 kan vigsel foretas uten prøving dersom ekteskapsvilkårene er gyldig prøvet i et annet nordisk land. Dette gjelder også om brudefolkene ikke er nordiske statsborgere.