3 Gjeldende rett
Lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) omfatter etter sin ordlyd både offentlig og privat helsetjeneste, men loven er bare satt i kraft for den offentlige helsetjenesten.
Loven bygger på et objektivisert ansvarsgrunnlag som gir pasientene et bedre erstatningsrettslig vern enn alminnelige erstatningsregler. Det er ikke nødvendig å bevise at noen i helsetjenesten kan lastes for skaden. Hva som skal regnes som pasientskade og når det skal gis erstatning, reguleres i lovens §§ 1 til 3. Se nærmere om ansvarsgrunnlaget i Ot.prp. nr. 31 (1998-99) om lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven), særlig punkt 11.
For tapsutmåling, skadelidtes medvirkning mv. gjelder lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) og alminnelige erstatningsrettslige regler. Erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art etter skadeserstatningsloven § 3-5 og tap under 5 000 kroner erstattes likevel ikke etter pasientskadeloven.
Loven trådte i kraft for den offentlige helsetjenesten fra 1. januar 2003. Til den offentlige helsetjenesten regnes i henhold til lovens § 6 annet ledd første punktum virksomheten til staten, fylkeskommunene og kommunene. Det samme gjelder i henhold til annet punktum virksomhet som drives på oppdrag av eller med driftstilskudd fra noen av disse (med mindre det er tegnet forsikring for virksomheten i samsvar med forskrift etter § 7 annet ledd annet punktum). Etter at sykehusreformen er gjennomført, må bestemmelsen forstås slik at virksomheten til helseforetakene omfattes.
I forskrift 20. desember 2002 nr. 1625 om Norsk Pasientskadeserstatning og Pasientskadenemnda § 1 tredje ledd er det nærmere angitt hva som menes med offentlig helsetjeneste i denne sammenheng. Bestemmelsen lyder:
Med offentlig helsetjeneste menes i denne forskriften:
Statlig, fylkeskommunal eller kommunal helsetjeneste,
de deler av private tjenesteyteres virksomhet som er basert på driftstilskudd eller basistilskudd fra staten, regionalt helseforetak, fylkeskommune eller kommune, herunder institusjoner som mottar tilskudd etter folketrygdloven § 5-20,
de deler av private tjenesteyteres virksomhet som finansieres gjennom kjøpsavtaler med det offentlige,
helsetjenester i utlandet (herunder behandlingsreiser til utlandet) som det offentlige helt eller delvis bekoster,
øyeblikkelig hjelp som ytes utenfor virksomhet, dersom helsepersonellet er pliktig til å yte helsehjelpen i henhold til helsepersonelloven § 7.
Krav som gjelder skade oppstått i den offentlige helsetjenesten utredes og avgjøres av Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) som også utbetaler eventuell erstatning. NPEs avgjørelse kan klages inn for Pasientskadenemnda.
Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og Pasientskadenemnda er uavhengige forvaltningsorganer som er administrativt underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Verken departementet eller NPEs styre kan instruere NPE eller Pasientskadenemnda om lovtolkning, skjønnsutøvelse eller avgjørelse av enkeltsaker. Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten.
Finansieringen av ordningen er omtalt i punkt 6.1.2 nedenfor.
Det kan i medhold av lovens § 4 tredje ledd tredje punktum første alternativ kreves regress mot «den som selv har voldt skaden forsettlig».
Pasientskadeloven er ikke satt i kraft for helsehjelp gitt utenfor det som etter lov og forskrift anses som den offentlige helsetjenesten. Dette omfatter først og fremst private tjenesteytere som driver virksomhet uten tilskudd fra eller avtale med det offentlige, samt helsehjelp gitt utenfor virksomhet, jf. punkt 5.1 nedenfor. Den omstendighet at pasientene på visse vilkår kan ha rett til stønad fra folketrygden ved undersøkelse og behandling hos noen grupper helsepersonell, medfører ikke at helsepersonellet/virksomheten anses som en del av den offentlige helsetjenesten, selv om helsepersonellet har avtale med trygdeetaten om direkte oppgjør.
Privat virksomhet utøves av helsepersonell i mange ulike helsepersonellgrupper og i ulike virksomhetsformer, herunder blant annet enkeltpersonforetak og aksjeselskap. Det er ikke lovregulert i hvilke foretaksformer privat yting av helsehjelp skal organiseres. Virksomhetene varierer svært i omfang, fra enkeltpersoner som driver en deltidsvirksomhet alene til større klinikker og private sykehus. Noen driver utelukkende privat virksomhet, mens andre virksomheter delvis faller inn under den offentlige helsetjenesten idet de mottar tilskudd for en andel av virksomhetens omfang, eller en del av virksomheten finansieres gjennom kjøpsavtaler med det offentlige.
Når det gjelder avgrensning mellom private helsetjenester som omfattes av pasientskadeloven og annen privat virksomhet som er helserelatert, vises til punkt 5.4.1 nedenfor og Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) om lov om alternativ behandling av sykdom mv. punkt 7.19, se særlig side 72.
Det har vært meningen at ansvaret etter pasientskadeloven for skader oppstått i privat helsesektor skulle dekkes ved privat forsikring tegnet av tjenesteyterne. Årsaken til at loven ikke er satt i kraft for privat sektor er at ingen forsikringsselskaper har vært villig til å tilby forsikring på lovens vilkår. Det er i høringsnotatet lagt til grunn at den manglende interessen særlig skyldes den utvidede retten til erstatning på grunnlag av pasientskadelovens objektiviserte erstatningsansvar, problemer med reassuranse og at det private markedet er lite.
Det vises til punkt 2 ovenfor om bakgrunnen for loven og den delvise ikraftsettelsen samt lovendringer som har vært gjort med tanke på å sette loven i kraft også for privat helsetjeneste.
Dersom pasientskadeloven settes i kraft for privat sektor slik loven lyder nå, ville det i korte trekk innebære at de private tjenesteyterne selv ville være ansvarlig for skade som kan kreves erstattet etter loven, men at de ville være forpliktet til å tegne forsikring til dekning av ansvaret. Erstatningskrav skulle meldes til Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) eller forsikringsgiver. Krav som ble meldt til NPE skulle oversendes forsikringsgiver. Forsikringsgiver skulle utrede saken og avgjøre om erstatning skulle gis samt utbetale eventuell erstatning. Ansvarsgrunnlaget ville være det samme som for den offentlige helsetjenesten, det vil si objektivisert ansvar etter pasientskadeloven §§ 2 og 3. Forsikringsselskapets avgjørelse ville kunne klages inn for Pasientskadenemnda.
Nærmere bestemmelser om forsikringen ble fastsatt i forskrift 21. november 2003 nr. 1365 om forsikringsplikt for helsepersonell og den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten, men forskriften er ikke satt i kraft idet loven ikke er satt i kraft for privat helsesektor.
Inntil pasientskadeloven trer i kraft i sin helhet, er det helsepersonelloven § 20 og alminnelige erstatningsrettslige regler som gjelder for privat sektor.
Helsepersonelloven § 20 lyder:
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens som driver privat virksomhet, skal ved forsikring stille sikkerhet for det økonomiske ansvar som kan oppstå overfor pasienter i forbindelse med yrkesutøvelsen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til forsikring.
Norsk Pasientskadeerstatning sørger ikke for erstatning etter denne bestemmelsen. Forsikring tegnes hos private forsikringsselskap, og erstatningskrav behandles av selskapene. Forsikringsplikten oppfylles i mange tilfeller ved deltagelse i helsepersonellorganisasjoners kollektive forsikringsavtaler. Kravene avgjøres etter alminnelige erstatningsregler. Det gjelder ingen nærmere krav til denne forsikringen fastsatt i lov eller forskrift. Forskrift 21. november 2003 nr. 1365 om forsikringsplikt for helsepersonell og den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten er fastsatt også i medhold av helsepersonelloven § 20, men forskriften er som nevnt ikke satt i kraft idet den bygger på pasientskadelovens bestemmelser.
Gjeldende rett med hensyn til forsikringsplikt for apotek og pasientskadelovens virkeområde i forhold til skader skjedd på grunn av feil i apotek, omtales særskilt i punkt 5.3 nedenfor.