8 Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementets forslag vil innebære at flere erstatningskrav skal behandles av Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), og eventuell erstatning i disse sakene skal utbetales av NPE. Det vil således bli en økning i NPEs utgifter til så vel erstatningsutbetalinger, herunder advokatutgifter, som saksbehandling/drift.
Pasientskadenemnda som er klageinstans, vil også få noe økt saksmengde. I perioden 2004-2005 ble rundt en tredjedel av NPEs avgjørelser påklaget til nemnda.
I tillegg kommer utgifter til administrering av den foreslåtte tilskuddsordningen. Departementet foreslår at administrasjonsarbeidet legges til NPE. Særlig i oppstarten vil det bli et betydelig arbeid med oppbygging av et system, registrering av meldinger om virksomhet i privat sektor og plassering i tilskuddskategori ut fra virksomhetens omfang og skaderisiko. Både innledningsvis og årlig vil det bli arbeid med beregning av de beløp som skal innkalles for det aktuelle år, fordeling av beløpene på de tilskuddspliktige med en viss differensiering etter virksomhetenes omfang og risiko, registrering av innbetalinger samt eventuelt innkrevingssaker ved manglende betaling. Meldinger om endringer i virksomhetens art og omfang må også registreres.
Som det fremgår i punkt 6.4.1 ovenfor, foreslår departementet at de økte utgiftene for NPE og Pasientskadenemnda dekkes av tjenesteyterne i privat helsesektor. Det foreslås en ordning med årlige tilskudd. I tillegg kan det være aktuelt å pålegge egenandeler, jf. punkt 6.4.3 ovenfor. Ved manglende oppfyllelse av tilskuddsplikten vil det være grunnlag for regress. Det samme gjelder ved forsettlige skadeforvoldelse.
De utgifter som skal dekkes av de private tjenesteyterne er så vel erstatningsutbetalinger, herunder advokatutgifter, som kostnader ved behandlingen av erstatningskrav og ved administrering av tilskuddsordningen. Storparten av utgiftene vil være knyttet til NPEs virksomhet. En mindre andel av tilskuddet fra de private vil gå til driften av Pasientskadenemnda som vil være klageinstans.
Det er vanskelig å anslå hvilke saksmengder NPE og Pasientskadenemnda vil få som følge av den foreslåtte ordningen, og hvor mange årsverk behandlingen av sakene vil kreve. Det må ventes at saksmengden vil øke etter hvert som det blir mer kjent at ordningen gjelder også for skader voldt i privat helsesektor.
Tilskuddene må i begynnelsen beregnes ut fra tilgjengelige opplysninger som kan gi grunnlag for visse slutninger om saksmengde mv., og justeres etter hvert som NPE får erfaring å bygge på og etter hvert som saksmengde og andre forhold eventuelt endrer seg.
Det er tjenesteyterne i privat sektor som etter forslaget skal betale tilskudd. Dette trer i stedet for den nåværende forsikringsplikten etter helsepersonelloven § 20. Det er usikkert hvilke beløp som vil måtte kreves i tilskudd, både totalt og for den enkelte virksomhet, men det må antas at tilskuddene vil bli noe større enn de premier som betales i forbindelse med dagens ansvarsforsikringer, jf. punkt 6.4.1 ovenfor. Det antas imidlertid at økningen ikke vil bli så stor at det vil være av vesentlig betydning for tjenesteyterne. Tilskuddene foreslås differensiert i noen grad ut fra virksomhetens omfang og skaderisiko. Dersom utgiftsøkningen belastes pasientene i form av økte honorarer, må det antas at belastningen for hver enkelt pasient vil bli ubetydelig.
Dersom skade voldes av en tjenesteyter som ikke har overholdt plikten til å betale tilskudd, vil NPE utbetale erstatning, men etter forslaget vil NPE få hjemmel til å søke regress overfor tjenesteyteren. På den måten vil slike utbetalinger ikke belaste fellesskapet av de som oppfyller tilskuddsplikten, så sant tjenesteyteren er søkegod.
For den som er sysselsatt i privat helsesektor og således omfattes av tilskudd betalt for privat virksomhet, bør ordningen etter departementets foreløpige oppfatning bli at det ikke betales særskilt tilskudd med tanke på fritidsskader, men at risiko for slike skader tas med i beregningsgrunnlaget for tilskuddene som betales for næringsvirksomheten.
Erstatningsutbetalingene ved fritidsskader voldt av personer som er sysselsatt i den offentlige helsetjenesten, bør antagelig finansieres over tilskuddene som betales av de regionale helseforetakene, kommunene og fylkeskommunene. Dette vil utgjøre en helt ubetydelig økning av tilskuddene fra disse instansene.
For personer med autorisasjon eller lisens som helsepersonell som ikke er sysselsatt i verken offentlig eller privat helsetjeneste, må spørsmålet om tilskuddsplikt relatert til fritidsskader vurderes nærmere i forbindelse med fastsettelse av forskrift, jf. punkt 5.1.3 ovenfor.
Departementet foreslår den overgangsordning at pasientskadeloven direkte gjelder skader oppstått etter ikraftsettelsen av loven for privat sektor, men at NPE også behandler krav relatert til skader voldt før ikraftsettelsen hvis skadelidte ønsker det, men da etter ansvarsgrunnlaget i alminnelig erstatningsrett. Se punkt 5.5.3 ovenfor. Der tjenesteyteren har hatt forsikring som gjelder for det tidsrom skaden refererer seg til, vil NPE ved erstatningsutbetalinger søke regress hos forsikringsselskapet. Regressbeløpet vil omfatte selve erstatningen og advokatutgifter, som i prinsippet er å anse som en del av erstatningen. I forbindelse med overgangen fra den midlertidige NPE-ordningen til pasientskadelovens ordning, har man god erfaring med en slik ordning. Utgiftene i saker der det ikke er aktuelt å søke regress verken hos skadevolder eller forsikringsselskap, foreslås finansiert av tilskuddene de private tjenesteyterne skal betale.
Både publikum og helsepersonell må informeres om at pasientskadeloven trer i kraft også utenfor den offentlige helsetjenesten og om at NPEs ansvar utvides. Det er særlig viktig med informasjon overfor tjenesteyterne om melde- og tilskuddsplikten, jf. punkt 6.4.2.3 ovenfor. Selv om det i stor grad kan informeres via internettsider som drives av departementet, Sosial- og helsedirektoratet, NPE, helsepersonellorganisasjonene mv., kan det også bli aktuelt å annonsere i medlemsblader og lignende slik at det vil kunne påløpe noe utgifter til informasjon.