11 Endringer i annet lovverk

11.1 Pasientrettighetsloven - foreldrenes samtykke til helsehjelp til barnet

11.1.1 Gjeldende rett

Det følger av pasientrettighetsloven § 4-4 at begge foreldre med foreldreansvar som hovedregel skal samtykke til helsehjelp til barn under 16 år.

Det følger også av barneloven § 30 at større avgjørelser i barnets liv må tas av foreldrene i fellesskap når de har felles foreldreansvar. I henhold til lovforarbeider og praksis omfatter dette blant annet medisinsk behandling, nå omtalt som helsehjelp i pasientrettighetsloven.

Barneloven og pasientrettighetsloven tolkes slik at den som den som ikke har omsorgen for barnet, likevel ikke kan motsette seg at det gis helsehjelp som må regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet, for eksempel behandling av øreverk, halsbetennelse, influensa og så videre. Det ligger til den forelder som til enhver tid er sammen med barnet å ta slike avgjørelser om den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. barneloven §§ 37 og 42 andre ledd.

For en nærmere beskrivelse av gjeldende rett vises det til NOU 2008: 9 kap.7.3.1.

11.1.2 Fremmed rett

I Danmark har bostedsforelderen rett til å treffe helsemessige beslutninger som ikke anses som vesentlige uten den andre forelderens samtykke. Familiestyrelsen/Civilretsdirektoratet har i en konkret sak uttalt at den ene forelder uten den andres samtykke kan la barnet få alminnelig helseundersøkelse og behandling.

I Sverige er det i SOU 2007: 52 foreslått at domstolene kan gis anledning til å bestemme at kun én av foreldrene får rett til å treffe beslutninger for visse spørsmåls vedkommende, herunder barnets tilgang til helsetjenester.

For en nærmere beskrivelse av fremmed rett vises det til NOU 2008: 9 kap. 7.3.2.

11.1.3 Utvalgets forslag

Utvalget peker på at det er en reell problemstilling at enkelte barn i dag ikke får nødvendig eller hensiktsmessig helsehjelp fordi samtykke fra en av foreldrene mangler. Utvalget foreslår at barnet kan gis helsehjelp dersom helsepersonell mener at det er til barnets beste og én av foreldrene samtykker. Den forelder som motsetter seg behandlingen, kan imidlertid etter forslaget få domstolen til å avgjøre spørsmålet. Se nærmere om utvalgets vurdering og konklusjon i NOU 2008: 9 kap. 7.3.3.

11.1.4 Høringsinstansenes syn

31 av høringsinstansene, Justisdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Vestfold, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Borgarting lagmannsrett, Den norske Dommerforening, Oslo tingrett, Trondheim tingrett, Advokatforeningen, Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Redd barna, Kirkens Familievern, Kvinneuniversitetet Nord, JURK, Fellesorganisasjonen, Foreningen 2 Foreldre (F2F), Aleneforeldreforeningen, Norsk Kvinnesaksforening, Norsk krisesenterforbund, Reform, Kirkens bymisjon, Landsgruppen av helsesøstre NSF, MIRA-senteret, Stine Sofies Stiftelse og åtte advokater som har avgitt felles høringsuttalelse, uttaler seg om utvalgets forslag, og samtlige av disse er enige i at barnet bør kunne gis helsehjelp dersom helsepersonell mener at det er til barnets beste og én av foreldrene samtykker. Det pekes på at problemstillingen kan være svært aktuell, og at det er en viktig og nødvendig endring for at barn skal kunne få hjelp i tide.

Justisdepartementet bemerker at ordlyden bør gi en klarere anvisning på hva domstolens vurderingstema vil være i disse sakene.

Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet påpeker at begrepet «helsehjelp» bør benyttes framfor begreper som «medisinsk behandling og hensiktsmessig undersøkelse».

Helsedirektoratet mener også at en slik regel bør formuleres som en tydelig unntaksregel beregnet på situasjoner med uenighet mellom foreldrene, så det ikke gis inntrykk av at det heretter vil være tilstrekkelig å konsultere bare den ene forelderen i spørsmål om helsehjelp til barnet. De peker også på at det er viktig å få fram at en forelder som nekter å samtykke til helsehjelp fortsatt har rett til informasjon og medvirkning for øvrig, både fordi vedkommende kan ha viktige opplysninger å bidra med, og fordi det er en forutsetning for å kunne legge saken fram for retten. De gir videre uttrykk for at forarbeidene bør tydeliggjøre hvilke helsepersonellgrupper som skal ha adgang til å agere på tvers av en forelders uttrykte ønske, og mener det bør være helsepersonell med særskilt kompetanse, fortrinnsvis lege.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener at Helsetilsynet i fylkene er best egnet til å overprøve vurderingen av hva som er nødvendig. Barneombudet peker også på at klageorgan i disse sakene bør være et forvaltningsorgan med særlig kompetanse på helsespørsmål, og ikke domstolen.

Aleneforeldreforeningen gir uttrykk for at myndigheten bør fjernes fra foreldreansvaret og være en del av bostedsmyndigheten.

Landsgruppen av helsesøstre NSF mener at dette er en viktig forbedring av barneloven, og viser til at mange barn da vil kunne få hjelp tidligere, særlig når det gjelder psykisk helsevern. De påpeker at det bør avklares hva som ligger i begrepet nødvendig helsehjelp, og savner en belysning av mindre dramatiske tilfeller og av forebyggende helsehjelp. De finner deler av drøftelsene uklare.

11.1.5 Departementets vurdering og forslag

Som utvalget viser til, og som også påpekes i høringsrunden, er det en reell og ikke helt upraktisk problemstilling at enkelte barn i dag ikke får nødvendig eller hensiktsmessig helsehjelp. Det kan dreie seg om mange og forskjellige situasjoner, som for eksempel behov for utredning ved mistanke om vold og overgrep mot barnet, behov for samtaler med fagpersoner i forbindelse med foreldres samlivsbrudd, eller medisinering hvor det er faglig uenighet om hva som er beste behandlingsmåte. Det kan være både behandling av somatiske sykdommer og psykisk helsehjelp, og det kan være snakk om helsehjelp som er helt ordinær eller som er mer omdiskutert.

Helsehjelp krever samtykke dersom det ikke foreligger et tvangsgrunnlag eller nødrettstilfelle. Det er foreldre som normalt samtykker på vegne av sine barn inntil barnet når helserettslig myndighetsalder ved 16 år, jf. pasientrettighetsloven § 4-4. Barnet selv skal høres, og barnets mening skal tillegges økende vekt ut fra alder og modenhet. Det er ikke meningen å endre på disse utgangspunktene, slik at ansvaret og retten til å ta avgjørelser overføres fra foreldrene til det offentlige. Regelen om at begge foreldre må samtykke til større avgjørelser om barnet, kan imidlertid få alvorlige konsekvenser i forhold til helsehjelp til barnet. Det å la være å gjennomføre en handling kan innebære en like stor og alvorlig avgjørelse som det å gjennomføre en handling. Særlig når det gjelder helsehjelp kan unnlatelse bli langt mer dramatisk enn å gjennomføre en undersøkelse eller behandling. Departementet mener det er viktig og nødvendig å sørge for at barn får tilstrekkelig hjelp i tide, og støtter derfor i hovedsak utvalgets forslag. Departementet foreslår på denne bakgrunn at regelverket endres slik at det i gitte tilfelle skal være tilstrekkelig med den ene forelderens samtykke til helsehjelp.

Departementet har vurdert i hvilket lovverk endringene skal foretas. Pasientrettighetsloven § 4-4 gir hovedreglene om foreldres rett til å samtykke til helsehjelp på vegne av barna sine. De foreslåtte endringene innebærer en presisering av pasientrettighetsloven § 4-4 første ledd. Endringene vil imidlertid også innebære en presisering i forhold til barneloven §§ 37 og 42 andre ledd, og et unntak fra hovedregelen i barneloven § 30 første ledd, og endringen vil således ha relevans til begge regelsettene. Departementet mener imidlertid at endringen er nødvendig i pasientrettighetsloven, på bakgrunn av at man her må kunne forvente å finne en presis regel om samtykke til helsehjelp, og at det vil være mest hensiktsmessig at endringen bare foretas her. Departementets forslag er utarbeidet i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet.

Som nevnt under kapittel 7.1, tolkes barneloven og pasientrettighetsloven slik at den som ikke har omsorgen for barnet, likevel ikke kan motsette seg at det gis helsehjelp som må regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet, for eksempel behandling av øreverk, halsbetennelse, influensa og så videre. Det ligger til den forelder som til enhver tid er sammen med barnet å ta slike avgjørelser om den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. barneloven §§ 37 og 42 andre ledd. Slik grunnleggende helsehjelp kan besluttes av én av foreldrene uavhengig av om foreldrene bor sammen eller hver for seg, og uavhengig av om de har del i foreldreansvaret eller ikke. Departementet antar at regelverket vil bli lettere tilgjengelig for publikum dersom dette tydeliggjøres i pasientrettighetsloven. Departementet foreslår derfor å lovfeste at det vil være tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker til helsehjelp som må regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet.

Departementet foreslår videre at det skal være tilstrekkelig med den ene forelderens samtykke dersom kvalifisert helsepersonell anser helsehjelp som nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Kravet om kvalifisert helsepersonell sikrer at helsepersonellet innehar den nødvendige faglige kompetansen til å uttale seg om barnet vil kunne ta skade av ikke å få behandling og om helsehjelpen er forsvarlig.

Departementet har sett hen til at det i utgangspunktet er foreldrene, og ikke det offentlige som tar avgjørelser i forhold til barnet. Som nevnt vil unnlatelse av handling kunne være vel så inngripende overfor barnet som det å gjennomføre helsehjelpen. Departementet ser det derfor slik at det like gjerne kan være den ene som den andre forelderen som har vurdert situasjonen best i forholdet til barnet. Departementet antar imidlertid at konsekvensene av unnlatelse oftere vil kunne være mer alvorlige enn konsekvensene av å gi helsehjelpen, når helsepersonell mener barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelpen.

Departementet er enig med utvalget i at det ikke er en god løsning å flytte samtykkekompetansen fra foreldreansvaret til bostedskompetansen, og viser blant annet til at det kan være situasjoner hvor samværsforelderen er alvorlig bekymret for barnet, og at dette for eksempel kan skyldes forhold i bostedshjemmet.

Utvalgets forslag omfatter formålstjenlig undersøkelse og nødvendig medisinsk behandling. Departementet er enig i synspunktene som har framkommet i høringsrunden om at det er mer hensiktsmessig å benytte ordet helsehjelp, i tråd med begrepsbruken i pasientrettighetsloven. Av definisjonsbestemmelsen i pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav c fremgår at «helsehjelp» blant annet vil omfatte handlinger som har som formål å forebygge, diagnostisere eller behandle. Det er imidlertid også et spørsmål om kriterier for hvilken type helsehjelp som omfattes av forslaget. Begrepet "nødvendig helsehjelp" tilsvarer pasientrettighetslovens begrep for hvilke pasienter som får rett til prioritert helsehjelp, og er derfor uheldig å bruke når det vil ha et annet innhold. Departementet foreslår derfor at forutsetningen for at den ene forelder kan samtykke sammen med helsepersonell er at barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelpen. Hva som vil kunne være skadelig for barnet vil måtte vurderes konkret og vil bero på et helsefaglig skjønn hos helsepersonellet.

Departementet mener det er viktig at begge foreldre som har del i foreldreansvaret konsulteres før det gis helsehjelp. Det vil sikre den andre forelderen anledning til å legge fram sine eventuelle innvendinger, slik at helsepersonellet kan ta disse i betraktning ved sin vurdering. Det antas ikke som hensiktsmessig at begge foreldrene skal høres dersom barnet gis helsehjelp som ledd i den daglige og ordinære omsorgen. Dette dreier seg om et stort antall trivielle eller mindre alvorlige tilstander som behandles rutinemessig.

Utgangspunktet er at den andre forelderen skal høres. Det kan likevel være tilfeller hvor helsepersonellet ikke får tak i den andre forelderen, eller hvor denne ikke vil uttale seg. Departementet foreslår derfor at det ikke skal være et absolutt krav at den andre forelderen får si sin mening, men at vedkommende så vidt mulig skal høres før helsehjelpen gis. Dette kan kun fravikes hvis det er umulig eller urimelig byrdefullt å innhente den andre forelderens synspunkter.

I de tilfellene det vil medføre fare eller på annen måte få alvorlig konsekvenser å skulle varsle den andre forelder, må det kunne legges til grunn at nåværende nødrettsregler eller akutt-tilfellelovgivning vil være tilstrekkelig.

I tråd med utvalgets forslag går departementet inn for en klageadgang. Departementet er imidlertid enig i de innspillene som har kommet i høringsrunden om at klageinstansen bør ha særlig kompetanse på helsespørsmål, og foreslår derfor at Helsetilsynet skal være klageinstans. Departementet foreslår at en forelder som mener barnet trenger helsehjelp men ikke får medhold, skal kunne klage til Helsetilsynet i fylket. Det samme gjelder en forelder som mener at barnet ikke bør få helsehjelp, men hvor helsehjelpen likevel besluttes gitt. Klageretten bør etter departementets oppfatning ikke gjelde for beslutning om å yte helsehjelp som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Helsehjelpen vil i slike tilfeller være så rutinemessig og lite inngripende at det er liten grunn til å overprøve den ene av foreldrene som ønsker helsehjelpen. Klageretten vil heller ikke ha noen funksjon i de tilfellene der helsehjelpen allerede er helt gjennomført. Da kan det eventuelt være aktuelt å be tilsynsmyndighetene om en vurdering etter pasientrettighetsloven § 7-4 av om helsehjelpen har vært forsvarlig.

Er helsehjelpen iverksatt og det er praktisk mulig, bør det være anledning for tilsynsmyndigheten å beslutte at en pågående behandling skal avsluttes inntil klagen er behandlet. Slik avslutning av behandlingen fordrer at det er grunn til tvil om begge foreldrene må samtykke til helsehjelpen og at det ikke vil være i strid med forsvarlighetskravet å stille behandlingen i ro.

I de tilfelle barnet ikke vil ta skade av ikke å få helsehjelpen, og det heller ikke dreier seg om helsehjelp ved vanlige barnesykdommer, vil det fortsatt være slik at helsehjelp gis til barnet etter samtykke fra begge foreldre med felles foreldreansvar.

11.2 Arveloven

11.2.1 Gjeldende rett

Arveloven § 4 omtaler legalarv etter far og farsslekten. Bestemmelsen har sammenheng med tidligere forskjellsbehandling mellom barn født i og utenfor ekteskap, og innføring av arverett etter far for barn født utenfor ekteskap. Det er lagt til grunn at legalarverett mellom mor og barn følger av reglene i barneloven § 2.

11.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget viser til at det ved lovendring i 1997 ble innført regler om morskap i barneloven, og at det må antas å skyldes en inkurie at endringene ikke ble fulgt opp med tilpasninger i arveloven. Utvalget foreslår en mindre endring i arveloven § 4, slik at man får like regler om henholdsvis farskap og morskap som grunnlag for slektsarverett. Forslaget innebærer ingen realitetsendring.

11.2.3 Høringsinstansenes syn

Tre av høringsinstansene, Justisdepartementet, Den norske Dommerforening og Advokatforeningen, uttaler seg om forslaget. Samtlige av disse støtter forslaget til endring.

Justisdepartementet påpeker imidlertid at man bør unngå å bruke begrepet «fastsettelse» siden dette bare blir treffende i en del av tilfellene. De foreslår at det vurderes å bruke formuleringen «[a]rverett etter kapitlet her gjelder berre morskap eller farskap som følgjer av reglane i barnelova.»

11.2.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet er enig med utvalget i at den likestilling både mellom mor og far, og mellom barn uavhengig av foreldrenes status som lovendringen tilsiktet, må få som konsekvens at arveloven inneholder like regler om henholdsvis farskap og morskap som grunnlag for slektsarverett. Departementet foreslår derfor en endring i arveloven i tråd med utvalgets forslag og med en presisering av begrepsbruken i tråd med høringsuttalelsen fra Justisdepartementet.