2 Bakgrunnen for lovforslagene

2.1 NOU 2008: 9 Med barnet i fokus - en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

2.1.1 Barnelovutvalgets mandat, sammensetning og arbeid

Regjeringen oppnevnte et offentlig utvalg i statsråd 18. januar 2007 (Barnelovutvalget). Utvalget ble gitt følgende mandat:

«Utvalget skal vurdere endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær og eventuelle konsekvensendringer i andre bestemmelser i loven i tråd med dette mandatet. Hovedmålsettingen med gjennomgangen er å vurdere endringer av barneloven i et perspektiv der begge foreldre ansees å være like viktige for barnet og der en søker å støtte opp under en samfunnsutvikling der begge foreldres tid, ansvar, omsorg og medbestemmelse over vesentlige sider ved barnets liv står sentralt. Utvalget skal vurdere begrepene bostedsforelder og samværsforelder i lys av et sidestilt foreldreskap også etter samlivsbrudd.

Utvalget skal ta utgangspunkt i at FNs barnekonvensjon er innarbeidet i norsk lov og at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Utvalget bør se nærmere på innholdet i begrepet barnets beste. Utvalget skal i den forbindelse se nærmere på om barnets beste kan ivaretas bedre gjennom å legge forholdene til rette for en mer lik fordeling av omsorg og ansvar mellom foreldrene. Utvalget bør se særlig på om et mer likestilt utgangspunkt kan bidra til å dempe konflikter mellom foreldrene.

Utvalget skal i sin gjennomgang drøfte og komme med eventuelle lovforslag i forhold til problemstillinger som felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene har bodd sammen eller ikke, delt bosted og normering av samværets omfang. Utvalget skal også vurdere om det bør gjøres endringer i forhold til hvilken beslutningsmyndighet som skal ligge til det å inneha foreldreansvar, ev. enkeltbeføyelser inn under foreldreansvars- og bostedsmyndigheten. Utvalget skal særlig se på bostedsforelderens rett til å flytte innenlands med barnet uten den andre forelderens samtykke samt samværsforelderens mulighet til å benytte sitt foreldreansvar til å hindre at barnet undergis nødvendig undersøkelse og behandling.

Utvalget skal videre se nærmere på hvem av foreldrene som bør ha søksmålsbyrden og vurdere reglene om tvangsfullbyrdelse i et barneperspektiv.

Utvalget skal ivareta helhetsperspektivet også i forhold til de øvrige kapitlene i barneloven og gjøre en vurdering av hvordan fordelingen av omsorgen for barnet kan påvirkes av økonomiske betraktninger, både i forhold til trygdelovgivning og bidragsregelverk.

Utvalget skal i sitt arbeid ta i betraktning internasjonale konvensjoner, øvrige nordiske lands lovgivning og erfaringer, rettspraksis og forskning på området.

Økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av forslagene skal utredes i samsvar med utredningsinstruksens kapittel 2. Minst ett forslag skal baseres på uendret ressursbruk.

Utvalget skal legge fram sitt arbeid for Barne- og likestillingsdepartementet i form av en NOU innen 1. mai 2008.»

Utvalget fikk følgende sammensetning:

Leder:

Asbjørn Strandbakken, professor dr. juris, Bergen

Medlemmer:

Sonja Cassidy, tidl. leder i Foreningen 2 Foreldre, Bergen

Anne Lise Ellingsæter, professor dr. philos, Oslo

Hanne Haavind, professor dr. philos og psykologspesialist, Oslo

Marianne Fallan Kristensen, tingrettsdommer, Trondheim

Jørgen Lorentzen, dr. art i litteraturvitenskap og kjønnsforsker, Oslo

Annette Janicke Musæus, advokat, Oslo

Tor-André Ribe-Anderssen, psykologspesialist, Oslo

Stig Rusten, leder i Aleneforeldreforeningen, Oslo

Frode Thuen, professor dr. philos, Bergen

Inge Unneberg, amanuensis, Tromsø

Rådgiver i Justisdepartementets lovavdeling, Henning A. Jakobsen, har vært utvalgets sekretær.

Utvalget hadde sitt første møte 12. april 2007. Det siste møtet ble holdt 13. mars 2008. Til sammen har utvalget hatt 12 møter, hvorav ett gikk over to dager.

Når det gjelder utvalgets arbeid for øvrig vises det til NOU 2008: 9 kapittel 1.

Utvalget leverte NOU 2008: 9 Med barnet i fokus - en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær 29. april 2008. Utredningen følger vedlagt. Nedenfor under 2.1.2 gjengis sammendraget i utredningen.

2.1.2 Sammendraget i NOU 2008: 9

«Generelt

Regjeringen besluttet ved kongelig resolusjon av 18. januar 2007 å nedsette et utvalg som skulle vurdere endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, bosted og samvær, og eventuelle konsekvensendringer i andre bestemmelser i loven, i et perspektiv der begge foreldre ansees å være like viktige for barnet. Utvalget fikk frist til 1. mai 2008 med å legge fram sin utredning. Utvalgets sammensetning og mandat er i sin helhet gjengitt i kapittel 1.

Kapittel 2 og 3 inneholder en oversikt over relevant gjeldende rett i Norge og Norden for øvrig. Lovgivningen på barnerettens område har nylig vært revidert både i Sverige og Danmark, og utvalget har i sitt arbeid sett hen til de løsninger som er valgt der. I kapittel 2.7 er det gjort rede for statistikk og relevant forskning som viser noe om hvordan barn er knyttet til og mottar omsorg fra foreldre som ikke lever sammen.

I kapittel 4 har utvalget en nærmere drøftelse av mandatets forutsetninger og målsettinger, særlig forholdet mellom hvilke føringer i lovverket som kan bidra til større likestilling mellom foreldre, og hvordan lovverket skal sørge for at hensynet til barnets beste får gjennomslag ved avgjørelser. Det er utvalgets oppfatning at normdanning og påvirkning gjennom lovgivning må skje i lys av hva som er til beste for barnet. Barnekonvensjonen artikkel 3 (1), jf. artikkel 9 (1) må være overordnet norm for de avgjørelser som skal treffes vedrørende barn.

Begrepene i barneloven

Kapittel 5 inneholder en diskusjon omkring begrepene og strukturene i barnelovens bestemmelser som omfattes av mandatet. Utvalget har vært opptatt av om den eksisterende begrepsbruk kan bidra til å fastholde en kjønnsskjev praktisering av barnelovens regler. Det er blitt reist spørsmål om det kan være grunn til å fjerne begrepene «samvær» og «samværsforelder» fordi disse fungerer «kjønnet» ved at de gir fedre en sekundær plass i sine barns liv. For både samværsbegrepet og de øvrige sentrale begrepene i barneloven har imidlertid utvalget kommet til at både mangel på alternativer og fordelene ved en innarbeidet språkbruk tilsier at man bør være varsom med større endringer og reformer.

Barnets beste

Begrepet «barnets beste» er tema for kapittel 6. Utvalget har drøftet barnets beste som kriterium for avgjørelse av barnefordelingssaker, særlig om begrepet bør utdypes nærmere i lovteksten. Det er pekt på at et så generelt prinsipp bidrar til manglende forutberegnelighet mht. hvilket resultat domstolene lander på. Likevel har utvalget konkludert med at man ikke bør definere begrepet nærmere i loven. Hensynet til barnets beste skal først og fremst bidra til at barnets perspektiv legges til grunn for drøftelser og løsninger, slik at dette blir overordnet hensynet til ønsker og rettigheter for hver av foreldrene.

Når utvalget drøfter hva som kan være til barnets beste i de enkelte kapitler om foreldreansvar, bosted og samvær, er det med forbehold om at best mulig omsorg for barn avgjøres etter en sammensatt vurdering, der ikke ett aspekt kan overskygge alle andre. Det er til barnets beste at foreldrene sikrer barnets forsørgelse; men også at det etableres kontakt og tilhørighet mellom foreldre og barn og at denne vedlikeholdes; og videre at barnet mottar praktisk omsorg og utviklingsstøtte fra sine foreldre. Alt dette bør skje på måter som er forutsigbare og samtidig følsomme og respektfulle overfor barnets behov, personlige kapasiteter og preferanser. Barn med foreldre som ikke lever sammen, skal ha den samme tilgang som alle andre barn til foreldre som står fritt til å avtale og gjennomføre omsorgsordninger som de sammen er enige om og går god for. Avgjørelser ved dom er bare aktuelt når enighet ikke oppnås, og også ved rettslige avgjørelser må det legges betydelig vekt på hva foreldrene samlet er i stand til å enes om. De rettslige løsninger bør ta høyde for at de ikke skal fastholde foreldre i konflikt, men primært bidra til at foreldre kan få et solidarisk ansvar for sine barn. Sekundært består det rettsbaserte bidraget i å avskjære eller regulere konflikter om utøvelse av barneomsorgen mellom foreldre. Således er barnets beste ikke bare et kriterium for avgjørelser, men også en rettesnor for saksbehandlingen. Likestilling mellom foreldre er et relevant hensyn når det bidrar til å optimalisere barnets beste. På denne bakgrunn fremhever utvalget barns behov for best mulig kontakt med begge sine foreldre.

Foreldreansvaret

Kapittel 7 inneholder en drøftelse av ulike problemstillinger knyttet til reglene om foreldreansvar. I kapittel 7.2 diskuteres om barneloven § 35 første ledd bør endres, slik at det oppstilles et felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene er gift eller har bodd sammen ved fødselen. Ut fra et generelt prinsipp om at barnets rettigheter og forhold til foreldrene skal være uavhengig av det formelle og faktiske forholdet mellom foreldrene, fremtrer et felles automatisk foreldreansvar som naturlig. Det samme gjelder hvis man ser regelverket i et likestillingsperspektiv.

Utvalget har imidlertid delt seg i spørsmålet om det er ønskelig med en lovendring. Uenigheten er knyttet til de praktiske konsekvenser av å beholde gjeldende regel eller å endre den til automatisk felles foreldreansvar for alle.

Flertallet, som ser gjeldende regel som den mest praktiske løsning, viser til at det ikke alltid, og derfor heller ikke automatisk, vil være til barnets beste med et felles foreldreansvar. Det kan være snakk om alvorlige tilfeller hvor barnets mor har vært utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, eller tilfeller hvor far av ulike grunner mangler de personlige egenskaper som må være til stede for å påta seg foreldreansvar. Det er grunner som kan være medvirkende til at foreldrene ikke lever sammen, men hvor det likevel kan være en stor belastning for moren å måtte reise sak for å hindre at faren tar del i foreldreansvaret. Det vil normalt være enkelt for den far som ønsker å ta del i foreldreansvaret, både å inngå avtale om det og å bli tildelt dette. Vedkommende må i praksis være uegnet til å inneha foreldreansvar for at retten skal kunne avskjære et slikt ønske.

Mindretallet, som ønsker en endring, har vist til at barneloven § 35 første ledd er den eneste gjenværende lovparagrafen som opprettholder presumsjonen om at mor automatisk er den viktigste for barnet. Å fjerne denne presumsjonen vil være et signal om betydningen av et likeverdig foreldreskap. Mindretallet anser at en unntaksbestemmelse i tilstrekkelig grad kan fange opp de tilfelle hvor felles foreldreansvar ikke er til barnets beste.

I kapittel 7.3 går et samlet utvalg inn for å endre reglene om helsehjelp til barnet, slik at det skal være tilstrekkelig med samtykke fra én forelder når helsehjelp til barnet fremstår som nødvendig. Bakgrunnen er at man ønsker å unngå situasjoner der barn ikke får undersøkelse eller behandling fordi en av foreldrene motsetter seg dette - aktivt eller passivt. Motivene hos den ene av foreldrene for å nekte barnet helsemessig undersøkelse eller behandling varierer, fra mistro til behandlingstilbudet til forsøk på å dekke over fysiske eller psykiske skader hos barnet.

I kapittel 7.5 drøfter utvalget kort spørsmålet om det kan være til beste for barn med delt bosted at de også får grunnskoleopplæring ved to skoler eller har plass i to barnehager. Utvalget vurderer ikke dette som noen rimelig følge for barn som har to bosteder, men antar at det i de aller fleste tilfelle vil være til barnets beste at barnet går på én skole eller i én barnehage. Dermed understreker utvalget viktigheten av at det er foreldrene som må tilpasse seg barnets behov etter et samlivsbrudd og ikke omvendt.

Bostedskompetansen

I kapittel 8 gjennomgås reglene om bostedsforelderens kompetanse til å treffe avgjørelser om «vesentlege sider» av omsorgen for barnet. Det er særlig innenlands flytting med barnet som kan bli en kilde til konflikt mellom foreldrene etter et samlivsbrudd, fordi dette kan redusere barns kontakt med samværsforeldre, og medføre at barnets rett til samvær i praksis blir vanskelig eller umulig å gjennomføre. Det er et problem at barneloven i dag ikke har regler som hindrer at en forelder kan flytte med barnet uten verken å informere eller innhente samtykke fra den andre. Utvalget er delt i et flertall og et mindretall som har ulike forslag til lovendringer som kan møte dette problemet. Et medlem vil beholde gjeldende bestemmelse.

Flertallet i utvalget går inn for at adgangen til å beslutte innenlands flytting med barnet legges inn under foreldreansvaret. Ved felles foreldreansvar må således begge foreldre samtykke dersom flytting med barnet skal kunne skje. Flertallet fremhever at forutsetningen bør være at flyttingen i vesentlig grad vanskeliggjør samværet mellom barnet og den forelderen som ikke flytter - kortere flyttinger skal derfor ikke trenge samtykke. Videre bør det oppstilles et generelt unntak der en flytting er til barnets beste. Det foreslås samtidig at flyttespørsmålet skal kunne prøves rettslig dersom foreldrene ikke makter å bli enige. Domstolene skal imidlertid ikke ha en generell adgang til å kunne regulere eller begrense foreldreansvaret for så vidt gjelder flyttespørsmålet, men bare gis kompetanse til å kunne avgjøre konkrete tvister knyttet til flytting med barnet.

Mindretallet foreslår at flyttekompetanse blir liggende hos bostedsforelderen, men slik at det oppstilles en varslingsplikt. Dermed kan den andre forelderen få mulighet til å ta spørsmålet om flytting opp i mekling, eventuelt også bringe det inn til rettslig avgjørelse, før flyttingen er gjennomført.

Et medlem ønsker overhodet ingen endringer i reglene om bostedsforelderens kompetanse, og viser til at dersom flyttekompetansen legges til foreldreansvaret eller det innføres en formalisert varslingsplikt, vil dette nærme seg et flytteforbud for enslige foreldre.

Samværsreglene

Ulike sider ved samværsreglene er tema for kapittel 9. Utvalget har i kapittel 9.3 en drøftelse av hvorvidt det er hensiktsmessig fortsatt å ha en subsidiær legaldefinisjon av «vanleg samværsrett», jf. barneloven § 43 andre ledd fjerde punktum. I spørsmålet om en legaldefinisjon vil styrke barns kontakt med begge foreldre og hvilket omfang av samvær som skal inngå i definisjonen, er utvalget delt i et flertall og et mindretall.

Et flertall vil beholde en legaldefinisjon, men utvider omfanget slik at «vanleg samværsrett» omfatter totalt fem overnattinger per 14 dager. Det er det ukentlige ettermiddagssamværet i dagens definisjon som på denne måten utvides til å inkludere overnatting, men slik at det blir mer fleksibelt om dette koples til helgesamvær eller til frittstående ukedager. Dermed vil det vanlige samværet også i noen grad omfatte felles hverdagsliv. Utover dette foreslår flertallet at vanlig fordeling av sommerferie blir tre uker hos hver av foreldrene, mens antall ferier utvides til også å inkludere høst- og vinterferier. Flertallet vektlegger foreldres avtalefrihet, og anser derfor ikke legaldefinisjonen som et minimumssamvær eller som et hinder for mer omfattende samvær.

Mindretallet foreslår å fjerne den subsidiære legaldefinisjonen helt, under henvisning til at denne lett kan oppfattes som en norm om hva som er passende eller ønskelig. Det argumenteres for en fri og helt konkret vurdering av hvilket samvær som er til barnets beste. Videre antar mindretallet at det er mulig å sikre et minimumssamvær gjennom angivelse av dette i forarbeider og rettspraksis.

I kapittel 9.4 går et samlet utvalg inn for en viss utvidet bruk av ordningen med samvær under offentlig tilsyn. Utvalget legger vekt på at tilsyn ikke må benyttes som et middel til å gjennomføre samvær av tvilsom verdi for barnet, men snarere må være et bidrag til å bygge opp god kontakt mellom barn og den av foreldrene som de ikke bor sammen med. Det må skje på en måte som reduserer usikkerhet for barnet og virker beroligende på den av foreldrene som barnet bor hos. For å realisere slike formål, er det ønskelig at antall timer domstolen har til disposisjon kan utvides.

I kapittel 9.5 drøfter utvalget om det kan være grunn til å oppstille en samværsplikt, men kommer til at dette verken er hensiktsmessig eller nødvendig.

Delt bosted

Kapittel 10 er i sin helhet viet spørsmålet om delt bosted for barn etter foreldrenes samlivsbrudd. Barneloven inneholder ingen definisjon av delt bosted, men begrepet forstås slik at barnet ikke har fast bopel hos én av foreldrene, men bor skiftevis hos begge.

I kapittel 10.2 går et samlet utvalg inn for at foreldre må stå helt fritt til å avtale den bostedsløsning som passer dem og barnet best. Som en følge av dette foreslår et flertall i utvalget i kapittel 10.3 å endre barneloven § 36 første ledd slik at det ikke opereres med noe lovregulert utgangspunkt om barnets bosted etter et samlivsbrudd. Et medlem går inn for at delt bosted skal være lovens utgangspunkt, og begrunner en slik lovendring med at dette vil sikre barnet mest mulig kontakt med begge dets foreldre.

I kapittel 10.4 drøftes spørsmålet om domstolene skal gis adgang til å kunne idømme delt bosted. Utvalget er i dette spørsmålet delt i et flertall og et mindretall. Flertallet går inn for at domstolene skal gis en slik kompetanse. Etter flertallets vurdering vil det være betenkelig med en absolutt avskjæring av dette alternativet for domstolene. I et gitt tilfelle kan avskjæring være i strid både med prinsippet om barnets beste og Barnekonvensjonen. Flertallet kan heller ikke se noen grunn til å ha et forbud mot idømmelse av delt bosted så lenge domstolen kan idømme samvær opp til 50 %. Et mindretall ser det som en fordel at domstolene ikke har adgang til å idømme delt bosted. I de saker som kommer opp til doms vil konfliktnivået normalt være høyt, og forutsetningene for nødvendig samarbeid til barnets beste vil ikke være til stede. Lovens krav om at delt bosted må være basert på en felles beslutning mellom foreldrene, har etter mindretallets syn også en positiv effekt på mulighetene til å oppnå en minnelig løsning gjennom mekling.

Tvangsfullbyrdelse

Barneloven § 65 første ledd åpner for bruk av samtlige tvangsmidler - herunder fysisk avhenting av barnet - ved tvangsfullbyrdelse av avgjørelser om bosted og foreldreansvar. I kapittel 11 viser utvalget til at ved avgjørelser om samvær har namsmyndigheten etter barneloven § 65 andre ledd kun tvangsbot som virkemiddel.

Et flertall i utvalget foreslår at fysisk avhenting også bør være tilgjengelig som tvangsmiddel ved gjennomføring av avgjørelser om samvær. Det legges særlig vekt på at en slik lovendring kan ha en viktig preventiv effekt og gi et klart signal om at myndighetene i ytterste konsekvens kan gripe inn ved sabotering av samvær fra en forelders side. Videre vises det til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) stiller krav om internrettslige regler som sikrer borgerne en effektiv gjennomføring og oppfyllelse av både konvensjonsrettighetene og nasjonale rettsavgjørelser. Det understrekes imidlertid at tvangsfullbyrdelse gjennom fysisk avhenting er et siste skritt som kun skal benyttes der alle andre forsøk på å få samværsavgjørelsen oppfylt, ikke har ført fram.

Mindretallet har vansker med å se at et samvær basert på fysisk tvang vil kunne fungere godt for barnet. Når situasjonen er så fastlåst at det er aktuelt å benytte tvangsmidler, vil det oftest være behov for en ny realitetsprøving av saken. Med dagens bestemmelse om tvangsbot, et godt utbygd meklingssystem og en rask behandling hos domstolene, vil hensynet til barnets beste og rett til familieliv i henhold til Barnekonvensjonen være ivaretatt uten en egen bestemmelse om fysisk avhenting.

Øvrige lovforslag, avsluttende kapitler og vedlegg

I kapittel 12 drøfter utvalget behovet for særlige regler om sakskostnader i barnefordelingssaker. Et samlet utvalg foreslår en bestemmelse i barneloven som i større grad åpner for å dele kostnadene i denne type sivile saker. Ved å innta en slik særbestemmelse i barneloven unngår man også en ordlyd der utfallet i barnefordelingssaker kategoriseres som «vunnet» eller «tapt». Disse begrepene er verken dekkende eller egnet i denne type sivile saker.

De økonomiske rammene for barnet og foreldrene er temaet i kapittel 13, der utvalget fremhever at alle foreldre bør ha solidarisk forsørgelsesansvar overfor sine barn, uavhengig av samlivsforholdet mellom dem. I tråd med dette bør ordet «saman» tilføyes innledningsvis i barneloven § 66. Departementet oppfordres til å utrede om det bør gjøres endringer som også rent rettslig innebærer en solidarforpliktelse. Regler om offentlige stønadsordninger bør ikke favorisere den ene eller andre måten å innrette seg på etter et samlivsbrudd, men utformes nøytralt. Det vil være til barns beste at foreldre som praktiserer delt bosted får samme tilgang til ekstra barnetrygd og til stønader som aleneforsørger som andre atskilte foreldre.

I kapittel 14 foreslår utvalget en mindre endring i arveloven § 4, slik at man får like regler om henholdsvis farskap og morskap som grunnlag for slektsarverett. Forslaget har ingen realitetsendring.

Kapittel 15 inneholder de økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag, kapittel 16 merknader til den enkelte paragraf i lovutkastet og kapittel 17 selve lovutkastet.

Utredningen har to vedlegg: «Om begrepet «barnets beste»» av professor dr. philos Anne Lise Ellingsæter og «Overordnete rettslige normer - hvilke skranker setter menneskerettighetene?» av førsteamanuensis dr. juris Karl Harald Søvik.»

2.1.3 Høringen

Utredningen ble sendt på høring 9. mai 2008 med høringsfrist 1. september 2008, til følgende høringsinstanser:

Akademikerne

Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre

Aleneforeldreforeningen

Alternativ til Vold

Alternativ til Vold, Drammen

Alternativ til Vold, Telemark

Amnesty International Norge

Arbeids- og velferdsdirektoratet

Arbeidsmiljøsenteret

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

Barneombudet

Datatilsynet

Den norske Advokatforening, Juristenes Hus

Den norske Dommerforening, Juristenes Hus

Departementene

Domstoladministrasjonen

Fellesorganisasjonen (FO)

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Foreningen 2 Foreldre

Forum for Menn og Omsorg

Fylkesmennene

Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder

Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland

Fylkesnemnda for sosiale saker, Buskerud og Vestfold

Fylkesnemnda for sosiale saker, Hordaland/Sogn og Fjordane

Fylkesnemnda for sosiale saker, Møre og Romsdal

Fylkesnemnda for sosiale saker, Nordland

Fylkesnemnda for sosiale saker, Oppland og Hedmark

Fylkesnemnda for sosiale saker, Oslo og Akershus

Fylkesnemnda for sosiale saker, Sør- og Nord-Trøndelag

Fylkesnemnda for sosiale saker, Troms og Finnmark

Humanetisk forbund (HEF)

Høyesterett

Institutt for menneskerettigheter

Institutt for samfunnsforskning

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

Islamsk Råd Norge

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Juss-Buss

Jussformidlingen i Bergen

Jusshjelpa i Midt-Norge

Jusshjelpa i Nord-Norge UiT

KILDEN

Kirkens Bymisjon

Kirkens Familievern

Kommunenes Sentralforbund (KS)

Kontoret for fri rettshjelp

Krisesenterforbundet

Krisesentersekretariatet

Kvinnegruppa Ottar

Kvinneuniversitetet Nord

Kvinneuniversitetet på Løten

KVINNFORSK Universitetet i Tromsø

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Likestillings- og diskrimineringsombudet

MIRA-ressurssenter

Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning

Nordlandsforskning

Norges forskningsråd

Norges Handelshøyskole

Norges juristforbund

Norges Røde Kors

Norsk institutt for by- og regionsforskning

Norsk Psykologforening

Organisasjonen mot offentlig diskriminering

Politidirektoratet

Politiembetsmennenes Landsforening

Politiets fellesforbund

Redd Barna

Reform - ressurssenter for menn

Regjeringsadvokaten

Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark

Rettspolitisk forening

Riksadvokaten

Samisk høgskole

Sarahkka - Samisk kvinneorganisasjon v/Kirsti Synnøv Suongir

Senter for kvinne- og kjønnsforskning, NTNU

Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiO

Senter for tverrfaglig kjønnsforskning

Sivilombudsmannen

Skattedirektoratet

Sosial- og helsedirektoratet

Statens helsetilsyn

Statistisk Sentralbyrå

Støttesenter mot Incest

Sysselmannen på Svalbard

Universitetet i Bergen

Universitetet i Oslo

Universitetet i Stavanger

Universitetet i Tromsø

Universitetet i Trondheim, NTNU

Utdanningsdirektoratet

Yrkesorganisasjonens Sentralforbund (YS)

Disse instansene har avgitt realitetsuttalelse:

Helse- og omsorgsdepartementet

Justisdepartementet

Arbeids- og velferdsdirektoratet

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet

Helsedirektoratet

Politidirektoratet

Skattedirektoratet

Fylkesmannen i Finnmark

Fylkesmannen i Nordland

Fylkesmannen i Oslo og Akershus

Fylkesmannen i Rogaland

Fylkesmannen i Vest-Agder

Fylkesmannen i Vestfold

Domstoladministrasjonen

Den norske Dommerforening

Agder lagmannsrett

Borgarting lagmannsrett

Drammen tingrett

Oslo tingrett

Trondheim tingrett

Barneombudet

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Datatilsynet

Statistisk sentralbyrå

Advokatforeningen

Aksjonsgruppa for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre

Aleneforeldreforeningen

Alternativ til vold i Oslo

Barnerettsgruppa ved Universitetet i Tromsø

Blålys, Landsforeningen for seksuelt misbrukte

Familiestiftelsen av 15. mai

Fellesorganisasjonen (FO)

Foreningen 2 Foreldre (F2F)

Forum for Menn og Omsorg (FMO),

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Juss-Buss

Jusshjelpa i Nord-Norge UiT

Kirkens Bymisjon

Kirkens Familievern

Kvinneuniversitetet Nord (KUN)

Landsgruppen av helsesøstre NSF

MiRA-Senteret

Norsk krisesenterforbund

Norsk kvinnesaksforening (NKF)

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)

Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD)

Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo

Redd Barna

Reform - ressurssenter for menn

Senter for tverrfaglig kjønnsforskning UiO

Stine Sofies Stiftelse

Åtte advokater som har avgitt felles høringsuttalelse

Høringsinstansenes syn er gjengitt nedenfor under behandlingen av hvert forslag.

2.1.4 St.meld. nr. 8 (2008-2009) om menn, mannsroller og likestilling

I St.meld. nr. 8 (2008-2009) om menn, mannsroller og likestilling omtalte regjeringen utvalgets forslag vedrørende felles foreldreansvar, flytting innenlands, legaldefinisjonen av vanlig samvær, samvær under tilsyn og tvangsfullbyrdelse av samvær.

I Innst. S. nr. 208 (2008-2009) uttaler komiteen:

«Komiteen sluttar seg til vurderingane frå Regjeringa når det gjeld automatisk felles foreldreansvar uavhengig av foreldra si tilknytning til kvarandre på fødselstidspunktet, flytting innanlands, utviding av samværsnormen, samt tvangsfullføring av samvær, slik det går fram av meldinga.»

Når det gjelder samvær under tilsyn ga regjeringen uttrykk for at den ønsket å øke rammen for antall timer domstolen kan fastsette at det skal være samvær med offentlig oppnevnt tilsynsperson. En slik utvidelse trenger ingen lovendring, men kan skje ved forskriftsendring.

Når det gjelder tvangsfullbyrdelse av samvær ga regjeringen uttrykk for at den ønsket å få utredet alternativ til forslagene fra utvalget som vil være bedre egnet til å fremme fastsatt samvær i de fastlåste sakene der samværet ikke blir oppfylt som fastsatt. Dette omtales i kapittel 13.2.

De øvrige forslagene om flytting innenlands, legaldefinisjonen av vanlig samvær og felles foreldreansvar, som regjeringen omtalte i Stortingsmeldingen, omhandles i kapitlene 8, 10.3 og 13.1.

2.2 Høringsnotat om forbud mot fysisk avstraffelse av barn

2.2.1 Bakgrunn

I en avgjørelse fra 2005 kom Høyesterett 1 med en uttalelse om at det ikke ville anses som straffbart om foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps. Avgjørelsen skapte offentlig debatt og enkelte, bl.a. Barneombudet, hevdet avgjørelsen etterlot en uklar rettstilstand om adgangen til fysisk irettesettelse av barn.

Familie- og kulturkomiteen fremmet, på bakgrunn av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Odd Einar Dørum, Gunvald Ludvigsen og André N. Skjelstad, jf. dokument nr. 8:31 (2007 -2008), forslag om avklaring av rettstilstanden, jf. Innst. O. nr. 30 (2007-2008). Anmodningsvedtaket som ble vedtatt av Stortinget 14. mars 2008 lyder:

«Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme for Stortinget forslag om endring i barneloven § 30 i tråd med intensjonen i Dokument nr. 8:31(2007 -2008) - representantforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Odd Einar Dørum, Gunvald Ludvigsen og André N. Skjelstad.

Regjeringen bes samtidig vurdere om det er behov for å klargjøre og eventuelt forsterke barns vern mot fysisk avstraffelse i straffeloven. Regjeringen bes legge fram lovforslag i løpet av høsten 2008/våren 2009 (jf. Innst. O. nr. 30).»

På denne bakgrunn sendte Barne- og likestillingsdepartementet 21. november 2008 på høring forslag til tilføyelse i barneloven § 30 tredje ledd, hvor det uttrykkelig sies at all form for vold, både fysisk og psykisk, er forbudt selv om det skjer som ledd i barneoppdragelsen.

2.2.2 Høringen

Høringsfristen var 2. februar 2009. Totalt kom det inn 60 høringsuttalelser, hvorav 42 avga realitetsuttalelser. Høringsnotatet ble sendt på høring til følgende instanser:

Akademikerne

Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre v/Borghild Berning

Aleneforeldreforeningen

Alternativ til Vold

Alternativ til Vold, Drammen

Alternativ til Vold, Telemark

Amnesty International Norge

Antirasistisk senter

Arbeids- og velferdsdirektoratet

Arbeidsmiljøsenteret

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

Barneombudet

Bispedømmene

Childwatch International - UiO

Datatilsynet

Den norske Lægeforening

Den norske Advokatforening, Juristenes Hus

Den norske Dommerforening, Juristenes Hus

Departementene

Domstoladministrasjonen

Fellesorganisasjon (FO)

Flyktningehjelpen

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Foreningen 2 Foreldre

Foreningen for somaliske kvinner og barn

Forum for Menn og Omsorg

Forum for Barnekonvensjonen

Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS)

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon

Frelsesarmeen

Fylkesmennene

Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder

Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland

Fylkesnemnda for sosiale saker, Buskerud og Vestfold

Fylkesnemnda for sosiale saker, Hordaland/Sogn og Fjordane

Fylkesnemnda for sosiale saker, Møre og Romsdal

Fylkesnemnda for sosiale saker, Nordland

Fylkesnemnda for sosiale saker, Oppland og Hedmark

Fylkesnemnda for sosiale saker, Oslo og Akershus

Fylkesnemnda for sosiale saker, Sør- og Nord-Trøndelag

Fylkesnemnda for sosiale saker, Troms og Finnmark

Helsedirektoratet

Helseregionene (5)

Helsetilsynet i fylkene

Humanetisk forbund

Human Rights Service(HRS)

Høyesterett

Institutt for menneskerettigheter

Institutt for samfunnsforskning

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

Innvandrernes Landsorganisasjon

Islamsk Råd Norge

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Juss-Buss

Jussformidlingen i Bergen

Jusshjelpa i Midt-Norge

Jusshjelpa i Nord-Norge UiT

KILDEN

Kirkens Bymisjon

Kirkens Familievern

Kirkens Nødhjelp

Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep

Kirkerådet

Kommunenes Sentralforbund (KS)

Kontaktutvalget for innvandrere og norske myndigheter

Kontoret for fri rettshjelp

Krisesenterforbundet

Krisesentersekretariatet

Kvinnegruppa Ottar

Kvinneuniversitetet Nord

Kvinneuniversitetet på Løten

KVINNFORSK UiT

Landsforeningen for Barnevernsbarn

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner

Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring (LLH)

Landsforeningen for Transkjønnede (LFTS)

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Likestillings- og diskrimineringsnemnda

MIRA-ressurssenter

Nasjonalforeningen for folkehelsen

Nasjonalt folkehelseinstitutt

Nasjonalt kunnskapssenter for folkehelsen

Nasjonal Kompetanseenhet for minoritetshelse

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)

Norges Forskningsråd (NFR)

Norsk Innvandrerforum

Norges Juristforbund

Norges Kristne Råd

Norges Kvinne- og Familieforbund

Norges Røde Kors

Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet (NTNU)

Norsk Barnevernsamband

Norsk Folkehjelp

Norsk Fosterhjemsforening

Norsk Fysioterapeutforbund

Norges Handelshøyskole

Norsk helse- og sosiallederlag

Norsk institutt for by- og regionsforskning

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Norsk Kommuneforbund

Norsk Lærerlag

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

Norsk Pasientforening

Norsk Psykologforening

Norsk senter for barneforskning (NOSEB)

Norsk senter for menneskerettigheter

Norsk sykepleierforbund

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

Organisasjon for foreldre/barntiltak

Organisasjon for Private barneverntiltak (OPB)

Organisasjonen mot offentlig diskriminering

Pinsebevegelsen i Norge

Politidirektoratet

Politiembetsmennenes Landsforening

Politiets fellesforbund

Press - Redd Barna Ungdom

Redd Barna

Reform - ressurssenter for menn

Regionale ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging

Regjeringsadvokaten

Ressurssenter for Pakistanske Barn

Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark

Rettspolitisk forening

Riksadvokaten

Riksrevisjonen

Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn

Sametinget

Samisk høgskole

Sarahkka - Samisk kvinneorganisasjon v/Kirsti Synnøv Suongir

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

Senter for kvinne- og kjønnsforskning, NTNU

Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiO

Senter for tverrfaglig kjønnsforskning

Sivilombudsmannen

Skattedirektoratet

Sosial- og helsedirektoratet

Statens helsetilsyn

Statistisk Sentralbyrå

Støttesenter mot Incest

Sysselmannen på Svalbard

Universitetet i Agder

Universitetet i Bergen

Universitetet i Oslo

Universitetet i Stavanger

Universitetet i Tromsø

Universitetet i Trondheim, NTNU

Utdanningsforbundet

Utdanningsdirektoratet

Utlendingsnemnda

Voksne for barn

Yrkesorganisasjonens Sentralforbund (YS)

Disse instansene har avgitt realitetsuttalelse:

Justisdepartementet

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

Helsedirektoratet

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)

Politidirektoratet

Fylkesmannen i Buskerud

Fylkesmannen i Hordaland

Fylkesmannen i Oslo og Akershus

Fylkesmannen i Vestfold

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)

Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging - Region Øst (RVTS-Ø)

Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) i Midt-Norge

Barneombudet

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO)

Advokatforeningen

Domstoladministrasjonen

Kirkerådet

Bjørgvin bispedømeråd

Borg bispedømmeråd

Nord-Hålogaland biskop

Riksadvokaten

Hordaland Statsadvokatembete

Nordland Statsadvokatembete

Det norske Hedningsamfunnet

Fellesorganisasjonen (FO)

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Human Rights Alert - Norway

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM)

Kirkens Bymisjon

Kirkens Familievern

Landsforeningen for barnevernsbarn

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner ( MiRA)

Norsk Barnevernsamband

Norsk fosterhjemsforening

Norsk psykologforening

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)

Norsk Sykepleierforbund (NSF)

Organisasjonen for Private Barneverntiltak (OPB)

Redd Barna

Stine Sofies Stiftelse

Sykehuset Buskerud

Voksne for barn

Yrkesorganisasjones Sentralforbund (YS).

Høringsinstansenes syn er gjengitt i kapittel 6.6