7 Flytting med barnet innenlands

7.1 Gjeldende rett

Etter barneloven § 37 kan den av foreldrene som barnet bor fast hos alene ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet også der foreldrene har felles foreldreansvar. Det framgår av bestemmelsen at det blant annet gjelder spørsmålet om hvor i landet barnet skal bo. Bostedsforelderen kan med andre ord flytte innenlands med barnet uten den andre forelderens samtykke. En nærmere beskrivelse av bostedskompetansen gis i NOU 2008: 9 kapittel 8.1.

Den som har samværsrett med barnet skal etter barneloven § 46 så langt råd er få uttale seg før den som har foreldreansvaret tar avgjørelser som vil gjøre det umulig eller vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten. Denne bestemmelsen gjelder der den samværsberettigede ikke har del i foreldreansvaret. En som har del i foreldreansvaret anses å ha en mye sterkere rett til å være med på avgjørelser vedrørende barnet. Barneloven § 46 vil for eksempel særlig være relevant ved spørsmål om flytting utenlands eller ved spørsmål om adopsjon.

Foreldre kan endre en avtale eller avgjørelse om hvor barnet skal bo fast, jf. barneloven § 64 første ledd. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan hver av dem reise sak for retten. En domsavgjørelse kan likevel bare endres dersom det foreligger særlige grunner, jf. barneloven § 64 andre ledd. Med «særlige grunner» menes imidlertid ikke sterke grunner. Flytting vil helt klart være et forhold som tilsier at domsavgjørelsen kan endres. Ved vurderingen av hvor barnet skal bo fast skal retten legge avgjørende vekt på barnets beste. Fare for at miljøskiftet ved flytting kan være uheldig for barnet, vil i henhold til rettspraksis kunne være et argument for at barnet får fast bosted hos en samværsforelder som blir boende i barnets nærmiljø. Retten må imidlertid foreta en totalvurdering av barnets livssituasjon, hvor alle relevante argumenter veies opp i mot hverandre.

7.2 Fremmed rett

Spørsmålet om innenlands flytting har vært drøftet i Danmark, hvor man har blitt stående ved at bostedsforelderen alene kan treffe beslutning om innenlands flytting. Fra 1. oktober 2007 gjelder imidlertid en varslingsplikt i henhold til forældreansvarsloven § 18. Bestemmelsen har følgende ordlyd:

«En forælder, der vil ændre sin eller barnets bopæl til et andet sted her i landet eller i udlandet, skal underrette den anden forælder herom senest 6 uger før flytningen.»

En nærmere beskrivelse av drøftelsene fram mot lovendringen i Danmark gis i NOU 2008: 9 kapittel 8.2.

I henhold til svensk teori kan ikke den barnet bor hos, og som ønsker å flytte, på egenhånd bestemme at barnet skal følge med. 1

For nærmere beskrivelse av beslutningsmyndigheten vises til NOU 2008: 9 kapittel 3.

7.3 Utvalgets forslag

Flertallet i utvalget foreslår at avgjørelsen om å flytte med barnet legges inn under foreldreansvaret, slik at begge må samtykke til flytting innenlands. I forslaget er det en forutsetning om at flyttingen i vesentlig grad vanskeliggjør samværet mellom barnet og den forelderen som ikke flytter. Kortere flyttinger krever derfor ikke samtykke. Det oppstilles som et generelt unntak der en flytting er til barnets beste. Det foreslås samtidig at flyttespørsmålet skal kunne prøves rettslig dersom foreldrene ikke makter å bli enige.

Første mindretallet foreslår at flyttekompetansen blir liggende hos bostedforelderen, men slik at det oppstilles en varslingsplikt. Derved kan den andre forelderen få mulighet til å ta spørsmålet om flytting opp i mekling, eventuelt også bringe det inn til rettslig avgjørelse, før flyttingen er gjennomført.

Både i flertallets og første mindretallets forslag ligger det en forutsetning om at domstolene gis kompetanse til å avgjøre konkrete tvister knyttet til flytting med barnet.

Et medlem ønsker ingen endring av dagens regelverk vedrørende spørsmål om flytting med barnet.

For nærmere beskrivelse av utvalgets vurdering og konklusjon vises til NOU 2008: 9 kapittel 8.3.

7.4 Høringsinstansenes syn

Enig i flertallets forslag

Fylkesmannen i Vest-Agder, Aksjonsgruppen barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre, Familiestiftelsen av 15. mai, Foreningen 2 Foreldre (F2F), Forum for menn og omsorg (FMO), Juss-Buss, Jusshjelpa i Nord-Norge ved Universitetet i Tromsø, Kirkens Bymisjon, Kirkens familievern, Landsgruppen av helsesøstre NSF, Norsk krisesenterforbund, Reform - ressurssenter for menn, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning UiO og åtte advokater som har avgitt felles høringsuttalelse støtter flertallets forslag om at avgjørelsen om å flytte med barnet legges inn under foreldreansvaret slik at begge må samtykke til flytting innenlands.

Høringsinstansene som går inn for flertallets forslag viser blant annet til at flytting er en stor endring i barnets liv og at det da er viktig at begge foreldre har myndighet til å vurdere sakens ulike sider og de konsekvenser en flytting kan medføre. Det pekes på at en ubegrenset rett til å flytte vil kunne føre til at barnets behov blir tilsidesatt, og at barns interesse i å bevare kontakten med begge foreldre bør tillegges større vekt enn bostedsforelderens interesse i å flytte. Det pekes også på at dette vil kunne virke konfliktdempende i forhold til de langvarige konfliktene som følger i kjølvannet av en flytting med barn, og gi økte muligheter for å oppnå avtale gjennom dialog eller mekling. Det pekes på at flytting undergraver samværsretten og at mange opplever at den andre forelderen saboterer deres samværsrett gjennom å bytte bosted.

Fra høringsrunden siteres følgende uttalelser:

Kirkens familievern:

«Med utgangspunkt i barnets beste går KF sentralt inn for flertallets forslag om at flytting innenlands med barnet bør ligge inn under foreldreansvaret, slik at foreldrene må drøfte og bli enige om flytting av barn ut fra perspektivet «barnets beste». Vi tror barnets beste blir bedre ivaretatt hvis begge foreldre kan være med på å drøfte dette i stedet for at en av foreldrene skal ta beslutningen alene. Slike drøftelser bør foregå i god tid før flytting skal skje, og det må være en varslingsfrist for dette på 2-3 måneder.»

Senter for kvinne- og kjønnsforskning:

«Barns interesse i å bevare kontakten med begge foreldre bør tillegges større vekt enn bostedsforelderens interesse i å flytte.»

Jusshjelpa i Nord-Norge, UiT:

«Vi er enig i at en ubegrenset rett til å flytte med barnet hvor som helst i landet vil kunne føre til at barnets behov blir tilsidesatt til fordel for omsorgsforelderens. Dette gjelder ikke bare når samværet mellom barnet og samværsforelderen blir vanskeliggjort, men også dersom barnet blir flyttet fra trygge og stabile miljøer hvor det har funnet seg godt til rette, til et sted hvor det har vanskeligere for å tilpasse seg. Man bør søke å lage regler som begrenser en forelders rett til å flytte når flytting ikke er til barnets beste.»

Uenig i flertallets forslag

Justisdepartementet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Vestfold, Den norske Dommerforening, Borgarting lagmannsrett, Drammen tingrett, Oslo tingrett, Trondheim tingrett, Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Advokatforeningen, Aleneforeldreforeningen (AFFO), Alternativ til vold, Barnerettsgruppa ved Universitetet i Tromsø, Fellesorganisasjonen (FO), Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kvinneuniversitetet Nord (KUN), Norsk kvinnesaksforening (NKF), Redd Barna og Stine Sofies Stiftelse går imot flertallets forslag om at avgjørelsen om å flytte med barnet legges inn under foreldreansvaret slik at begge må samtykke til flytting innenlands.

Av disse gir alle, med unntak av Borgarting lagmannsrett, Drammen tingrett, Aleneforeldreforeningen, Barnerettsgruppa ved Universitetet i Tromsø, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og Kvinneuniversitetet Nord (KUN), uttrykk for at de støtter det første mindretallets forslag om at flyttekompetansen blir liggende hos bostedsforelderen, men slik at det oppstilles en varslingsplikt.

Fylkesmannen i Vestfold og Aleneforeldreforeningen går inn for andre mindretalls forslag om å beholde dagens regelverk.

Høringsinstansene som går imot flertallets forslag peker blant annet på at forslaget vil kunne føre til økt konfliktnivå og antall rettssaker. Det framheves også at flytting kan være godt begrunnet, for eksempel på grunn av utdanning, arbeid, arbeid med gunstigere arbeidstid for en aleneforelder, å ha råd til et sted å bo og å få bedre nettverk, samt at dette også kan være i barnets interesse. Det pekes videre på at det er urimelig at bostedsforelderens muligheter for å flytte begrenses, uten at det samtidig legges tilsvarende begrensninger på samværsforelderen, og at forslaget ikke vil fremme økt samvær så lenge samværsforelderen står fritt til å flytte. Flere peker også på at samværsforelderen får en urimelig makt over sin ekspartner som kan misbrukes, og at det er erfaring med at foreldre i mange tilfeller øker konfliktene ved å utnytte de rettigheter og muligheter regelverket gir dem uten at de nødvendigvis fokuserer på barnets beste. Det anføres også at en slik regel vil ramme kvinner mer enn menn, og hindrer kvinners bevegelsesfrihet og frihet til å velge bosted, samt at de som bor i distriktene vil rammes uforholdsmessig hardt i forhold til muligheter for jobb, utdanning eller omskolering. Det pekes videre på at det er en ulempe ved forslaget at det kan være mulig å ikke samtykke til flytting, samtidig som det ikke er et krav om at samværsforelderen i så fall må overta omsorgen for barnet. Det pekes også på at flytting kan være et beskyttelsestiltak hvor barn og nærmeste omsorgsperson er utsatt for den andre forelderens vold og overgrep, og at denne form for beskyttelse kan bli forhindret ved flertallets forslag.

Herifra siteres følgende uttalelser:

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet:

«Det er familievernets og meklernes erfaring at foreldrene i mange tilfeller øker konfliktene ved å utnytte de rettigheter og muligheter regelverket gir dem, uten at de nødvendigvis samtidig fokuserer på barnets beste. (...) Videre kan den foreslåtte løsningen også virke urimelig i forhold til den alminnelige rettsoppfatning, siden samværsforelderen fritt kan flytte fra barnet og dermed redusere kontakten med barnet, uten at bostedsforelderen har mulighet til å påvirke denne beslutningen.

Flertallets forslag til endring av barneloven § 40 er dessuten lovteknisk komplisert med vanskelige fortolkninger, som etter vårt syn vil kunne øke konfliktene og føre til flere rettsavgjørelser. Dette gjelder særlig unntaket fra enighet dersom samværet ikke blir "vesentlig vanskeligere" dersom flyttingen gjennomføres, og unntaket om at det heller ikke kreves samtykke dersom flytting vil være "det beste for barnet ". Barneloven benyttes aktivt av alle foreldre, og lovforslaget fra utvalgets flertall vil gi liten veiledning i hva som er gjeldende rett i forhold til flytting med barn. Foreldrene vil også naturlig nok ha ulik oppfatning både om hva som er barnets beste og hvorvidt flyttingen i vesentlig grad vanskeliggjør samværet.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet:

«Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.»

Høringsinstansene som støtter det første mindretallets forslag om en varslingsplikt peker i tillegg blant annet på at det er svært viktig at den andre forelderen får mulighet til å ta flyttespørsmålet opp i mekling og eventuelt til rettslig avgjørelse før flyttingen er gjennomført. Flere av disse mener at varslingsplikten også bør gjelde samværsforelder.

7.5 Stortingsmeldingen og Stortingets vurderinger

I St.meld. nr. 8 (2008-2009) Om menn, mannsroller og likestilling, gir regjeringen i kapittel 5 punkt 5.7.4.2 følgende vurdering og konklusjon:

«Det kan i mange tilfelle vere ei belastning for barnet å flytte, både fordi det mister nærleik til den andre forelderen, og fordi det blir skilt frå venner, skule og nærmiljø. Ei avgjerd om flytting kan i mange høve òg auke konfliktnivået mellom foreldra. Dette kan vere ekstra vanskeleg i samband med skilsmisse/samlivsbrot, der barnet er særleg sårbart. Samtidig kan det i visse høve vere gode grunnar til å flytte, mellom anna grunnar knytte til utdanning, arbeid og arbeidstider, økonomi, familie og sosialt nettverk.

Sjølv om det kan vere ei belastning for barnet å flytte, kan det likevel i nokre tilfelle vere til beste for barnet, fordi situasjonen for familien samla sett blir betre, noko som igjen kan verke positivt inn på den totale livssituasjonen til barnet. Det kan òg vere at det er betre for barnet å bli i nærmiljøet og få fast bustad hos den andre forelderen, enn å flytte. Regjeringa meiner at ei lovregulering av dette spørsmålet bør handle om kvar det er best for barnet å ha fast bustad, alt i alt, og ikkje om éin forelder må ha samtykke frå den andre for å kunne flytte.

Regjeringa meiner at det å flytte kan innebere store endringar, og kan vere ei stor belastning for barnet. Det er derfor viktig at foreldra får tid og eventuell hjelp til å drøfte på nytt kor barnet skal bu fast, og korleis samværsordninga skal vere dersom den eine av foreldra ønskjer å flytte. Regjeringa vil derfor sjå nærmare på om det bør innførast ein varslingsregel som inneber at foreldra får nok tid til å tenkje grundig igjennom situasjonen og eventuelt kan gå til mekling og rettssak om kvar barnet skal bu. Ein eventuell varslingsregel bør òg gjelde for samværsforelderen.»

I Innst. S. nr. 208 (2008-2009) slutter komiteen seg til regjeringens vurdering. Stortinget ga sin tilslutning til dette ved behandlingen 12. mai 2009.

7.6 Departementets vurdering og forslag

Som det framgår både i høringsrunden og stortingsmeldingen kan det være gode grunner for å flytte. Av og til vil det også være helt nødvendig, for eksempel av hensyn til økonomi. Flytting kan være en stor belastning for barn. I noen tilfelle kan det være nødvendig at foreldre strekker seg langt for å unngå en flytting, av hensyn til barnets behov for stabilitet. I andre tilfelle vil fordelene ved å flytte, eller nødvendigheten av å flytte, veie tyngre enn de ulemper flyttingen medfører. Etter departementets vurdering vil det være den forelderen avgjørelsen faktisk gjelder, som er nærmest til å foreta vurderingene og avveiningen av om flytting er en riktig eller nødvendig avgjørelse, alle forhold tatt i betraktning. Departementet mener at verken det offentlige eller den andre forelderen skal kunne hindre en i å flytte. Flyttingen kan imidlertid medføre behov for en fornyet vurdering av hvor barnet skal ha fast bosted. Departementet viser i så henseende til regjeringens vurdering og konklusjon som er gjengitt ovenfor, hvor det også framgår at det skal vurderes å innføre en varslingsplikt.

Det vil være en stor fordel om foreldre har en best mulig dialog når det gjelder avgjørelser som får stor betydning for barnet generelt, og for forholdet mellom barnet og foreldrene. Det vil være behov for å snakke om hvordan en flytting vil kunne virke inn på barnets livssituasjon, samværsordningen og hvordan hensynet til barnet kan ivaretas best mulig. Foreldrene kan ha ulike syn på om det vil være best for barnet å flytte med den forelderen den i dag bor fast hos, eller å bli boende i nærmiljøet og få fast bosted hos samværsforelderen. Det bør i utgangspunktet være en selvfølge at den forelderen den som ønsker å flytte gir informasjon til den andre forelderen i så god tid som mulig. Den andre forelderen bør gis anledning til å komme med synspunkter på en slik avgjørelse. Den som ønsker å flytte bør videre ta seg tid til å ta disse i betraktning, fortrinnsvis før avgjørelsen er endelig.

Det er vanskelig å tvinge igjennom ved lov at foreldre skal gi hverandre god og fyllestgjørende informasjon til enhver tid, og at de skal ha en god dialog om større avgjørelser i barnets liv. Det kan imidlertid legges til rette for at foreldrene får tid og anledning til å tenke igjennom situasjonen, og diskutere hva som vil være den beste løsningen for barnet. En avgjørelse om flytting må antas å få særlig stor betydning, både for barnet og den andre av foreldrene. Departementet foreslår derfor å innføre en varslingsplikt ved flytting, for å tydeliggjøre det ansvaret foreldre har for å holde hverandre gjensidig orientert om avgjørelser som må antas å få så stor innvirkning på barnets liv. Dersom foreldrene ikke kommer fram til enighet gjennom samtaler seg imellom, eller har behov for bistand i forhold til å kommunisere, kan de få hjelp fra en nøytral tredjeperson ved mekling. Det vil da være viktig at det er tid til både å tenke igjennom og diskutere saken, og å få time til mekling før flyttingen eventuelt gjennomføres. Hvis foreldrene fortsatt ikke blir enige om hva som er best for barnet, kan det være behov for å få løst spørsmålet ved retten. Det må være tilstrekkelig tid til å få reist sak for å få en foreløpig avgjørelse på hvor barnet skal bo fast. Departementet foreslår at varslingsplikten skal gjelde både bostedsforelderen og samværsforelderen.

Varslingsfristens lengde

Barnelovutvalget foreslo en varslingsfrist på seks uker, tilsvarende den danske varslingsfristen. Av høringsinstansene som uttaler seg om lengden på fristen, støtter Justisdepartementet og Norsk kvinnesaksforening en frist på seks uker, mens Oslo tingrett mener den bør være noe lenger enn seks uker, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener den bør være åtte uker, og Kirkens familievern foreslår to til tre måneder. Målsettingen med varslingsregelen vil som nevnt være å gi foreldrene tid og anledning til å tenke igjennom situasjonen, drøfte hvordan flyttingen vil virke inn på samværet og om det bør foretas en ny vurdering av hvor barnet skal bo fast, og eventuelt gå til mekling og rettssak dersom foreldrene ikke blir enige. Hvor lang tid foreldrene trenger til å gå igjennom en slik prosess, vil kunne variere etter omstendighetene. Det vil blant annet kunne avhenge av kommunikasjonen mellom foreldrene, barnets alder, tilknytning til hver av foreldrene og til nærmiljøet, samt flytteavstanden. Det vil også kunne variere hvor lang ventetid det vil være for å få time til mekling, og hvor lang saksbehandlingstid det er ved domstolen.

På den ene side vil det være ønskelig å komme lengst mulig i en slik prosess før flyttingen gjennomføres. På den annen side kan det også være behov for å kunne gjennomføre en flytting innen rimelig tid, i forhold til for eksempel muligheter for arbeid, bolig, av økonomiske hensyn eller andre grunner, samt å ha en viss handlefrihet generelt sett. Etter departementets syn kan en ikke ha som mål å nødvendigvis ha avklart alle spørsmål og uenigheter i forkant av flyttingen. En eventuell rettssak vil kunne ta lang tid, og å vente til en eventuell avgjørelse er endelig vil innebære en alt for stor hindring i forhold til bevegelsesfriheten. Departementet antar at seks uker vil være tilstrekkelig til å få tenkt grundig gjennom saken, drøfte den, og eventuelt få reist sak om en midlertidig avgjørelse. Departementet legger også til grunn at det vil være mulig å få meklingstime på kort varsel i en slik situasjon, slik at det ikke vil være noe problem å få gjennomført én eller flere meklingstimer.

Samværsrett uten del i foreldreansvaret

Det har i høringsrunden også kommet innspill om at det vil være vanskelig å forstå om regelendringene ved flytting bare skal gjelde overfor foreldre med del i foreldreansvaret når det er samværet man ønsker ivaretatt. Bakgrunnen for å innføre en varslingsregel i forbindelse med flytting er først og fremst de konsekvenser flytting vil kunne få for samværet og kontakten mellom den ene forelderen og barnet. Departementet mener at en varslingsregel må gjelde i forhold til den som har samvær, uavhengig av om vedkommende har del i foreldreansvaret eller ikke.

Del i foreldreansvaret uten samværsrett

I utgangspunktet ligger det i det å ha felles foreldreansvar at man generelt sett holder hverandre gjensidig orientert om vesentlige forhold i barnets liv, slik at begge foreldre kan utøve den omsorg og omtanke som barnet har krav på etter barneloven § 30. Det vil også innebære å informere om eventuell flytting. I noen tilfeller har en forelder del i foreldreansvaret uten å ha en avtale eller avgjørelse om samvær med barnet. Når en forelder verken har avgjørelse eller avtale om samværsrett, kan dette skyldes forskjellige forhold, som for eksempel at vedkommende ikke er interessert i kontakt med barnet, mener det er best for barnet at han eller hun ikke er mer deltakende i barnets liv, er utilgjengelig, at det er praktisk vanskelig å gjennomføre, eller at en domstol har kommet til at det ikke er til barnets beste at det er samvær.

I de tilfelle hvor det ikke foreligger avtale eller avgjørelse om samvær, vil det ikke være et samvær som skal ivaretas. Det vil etter departementets vurdering være unødvendig byrdefullt å ha en spesifikk varslingsplikt overfor en person som ikke er deltakende i barnets liv. Etter departementets syn bør det derfor ikke innføres en slik varslingsplikt ved flytting i de tilfelle det ikke foreligger en avtale eller avgjørelse om samvær. Det understrekes at varslingsplikten vil gjelde i de tilfelle hvor det foreligger en muntlig eller skriftlig avtale eller avgjørelse om samvær, men hvor denne blir boikottet av bostedsforelderen eller samværsforelderen ikke oppfyller samværsavgjørelsen. En forelder med del i foreldreansvaret vil også alltid ha rett til informasjon om barnet, og kan få informasjon ved forespørsel, eller ved generelt sett å involvere seg i barnets liv.

Kriteriet for varslingsplikt

Både utvalgets flertall og første mindretall foreslo at det skulle være et kriterium at samværet «verte vesentleg vanskelegare», for henholdsvis samtykkekrav og varslingsplikt. Når det ikke er aktuelt med et krav om samtykke for å kunne flytte, men kun å innføre en varslingsplikt, kan et slikt kriterium synes unødvendig strengt. I tillegg ville det kunne gi grobunn for konflikt om hva som skal til for at samværet anses å bli vesentlig vanskeligere. Etter den danske lovbestemmelsen skal flytting varsles uansett. Fordelen er både at man slipper et diskusjonstema om når det skal varsles, og at det er en enkel praktiserbar regel. På den annen side kan det oppleves som unødvendig å kreve varsling for noe som overhodet ikke virker inn på samværet. Det kan imidlertid også hevdes at enhver flytting vil kunne virke inn på samværet. Dersom for eksempel en forelder flytter inn til en ny partner med barn i nærheten, behøver ikke det å gjøre det vanskeligere å gjennomføre samværet, men det kan være at den andre forelderen vil mene at barnets bosted eller omfanget av samværet bør vurderes på nytt. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at det bør varsles ved enhver flytting.

Beskyttelsestiltak ved vold og trusler

Barnelovutvalget peker på at flytting kan være et beskyttelsestiltak i tilfeller hvor den ene forelderen er utsatt for vold og overgrep fra den andre. Det er også en rekke høringsinstanser som har pekt på dette. Departementet antar at problemstillingen er mindre aktuell når det ikke er snakk om å innføre et samtykkekrav, men kun en varslingsplikt. Bergen krisesenter og Krisesentersekretariatet har gitt uttrykk for at også en varlingsplikt vil være et stort problem for kvinner som er utsatt for vold og overgrep eller trusler. Det pekes blant annet på at en varslingsregel som vil åpne for mekling og rettslig tvist om barnets bosted vil kunne bli brukt av voldelige menn som en trusselmulighet, og at kvinnene først og fremst vil tenke på å beskytte barna og derfor ikke ta sjansen på å flytte og dermed åpne opp for en eventuell rettssak. Det pekes videre på at mange av disse mennene/fedrene ikke oppfattes som voldelige av noen andre enn dem de er eller har vært i en kjærlighetsrelasjon til, noe som vil øke kvinnens redsel for ikke å bli trodd ved en eventuell rettssak.

Det er meget uheldig dersom det foretas endringer i loven som gjør situasjonen mer byrdefull enn den allerede er for personer som er utsatt for vold og trusler fra en tidligere partner. Departementet mener at det ikke kan kreves at en gir informasjon om flytting hvis det medfører en reell risiko for å utløse vold eller trusler om vold. Det må kunne legges til grunn at en domstol som behandler en sak om fast bosted, hvor den ene forelderen har unnlatt å varsle den andre av slike grunner, ikke vil la dette slå negativt ut overfor en bostedsforelder som hadde behov for å beskytte seg og/eller barnet.

Departementet ser vanskelighetene i de situasjonene hvor det synes umulig å sannsynliggjøre at den andre forelderen er truende eller voldelig. I realiteten er imidlertid dette et problem i forhold til bevissituasjonen, som etter departementets vurdering må søkes ivaretatt på andre måter. Tilsvarende problemstilling vil også kunne være aktuell i forhold til samvær. Utfordringen for domstolene vil være å avdekke hva som er den faktiske situasjonen, og om det foregår vold eller trusler. Gjennom lovendringer i barneloven i 2006 er det satt fokus på vold i nære relasjoner og bevisspørsmål, og at det er nødvendig å sørge for kunnskap og kompetanse ved domstolene. Lovendringene har blitt fulgt opp gjennom informasjonstiltak, blant annet Informasjonsheftet Barnefordelingssaker der det er påstander om vold - Psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige (2008).

Departementet mener på denne bakgrunn at det vil være riktig å videreføre og styrke innsatsen mot vold i nære relasjoner (jf. også Vendepunkt - Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008-2011), framfor å unnlate å lovfeste en varslingsplikt som i normaltilfellene vil være urimelig å ikke følge. Departementet er klar over at det å reise sak, eller å opplyse om at en ønsker å reise sak, kan oppleves som en trussel og faktisk også kan brukes som maktutøvelse overfor en tidligere partner. Selv om det i enkelte situasjoner brukes mer som et maktmiddel enn for å prøve å oppnå en best mulig omsorgssituasjon for barnet, må det være mulighet for å få prøvet bostedsspørmålet for retten dersom foreldrene ikke blir enige. Det vil da være domstolens oppgave å komme fram til den løsningen som vil være best for barnet. For aktørene ved retten vil det være viktig å være oppmerksom på problemstillingen og gjøre seg nytte av den kunnskapen som nå foreligger om dette vanskelige temaet.

Sanksjonsmuligheter

Barnelovutvalgets mindretall som foreslo en varslingsplikt, mente at det ikke ville være i samsvar med barnets beste å innføre en sanksjonsregel for det tilfellet at en forelder ikke oppfyller sin varslingsplikt. En mulig sanksjon som ble nevnt var at barnet automatisk skulle få bosted hos den andre forelderen. Departementet er enig i at det er helt klart at det alltid må være barnets beste som er avgjørende kriterium, uavhengig av foreldrenes handlinger og oppførsel.

Som utvalget peker på, og som også framheves i de danske forarbeidene, vil unnlatt varsling kunne tillegges vekt ved en eventuell etterfølgende sak om bosted for barnet. Unnlatelse av varsling vil kunne si noe om en parts samarbeidsevner og respekt for overholdelse av regler, som igjen kan si noe om hvor godt egnet forelderen er til å ivareta barnets behov for god kontakt med begge foreldre. Retten må selvfølgelig legge avgjørende vekt på hva som er barnets beste, men unnlatt varsling kan være ett av flere momenter som får betydning ved vurderingen av hva som er til barnets beste. Manglende varsling fra samværsforelderens side vil på samme måte kunne si noe om dennes evne til å gi barnet stabilitet og forutsigbarhet, og derfor kunne tilsi begrensning av samværets omfang. Det må påligge den som vil flytte å dokumentere at varslingsplikten er overholdt.

Departementet vil sørge for at det iverksettes tiltak for å gi god informasjon om varslingsplikten i forbindelse med innføringen av regelen, for eksempel gjennom familiekontorene når partene er til mekling ved samlivsbruddet.

Plassering

Barnelovutvalget foreslo en varslingsplikt i barneloven § 46. Som det framgår ovenfor under punkt 7.1 skal den som har samværsrett med barnet etter denne bestemmelsen høres før en avgjørelse om framtiden til barnet tas. Bestemmelsen gjelder der den samværsberettigede ikke har del i foreldreansvaret, og er særlig aktuell ved flytting utenlands eller ved spørsmål om adopsjon. En tilføyelse i denne bestemmelsen vil kunne gjøre det uklart, eventuelt veldig omstendelig, hvilke deler av bestemmelsen som vil gjelde for de med og uten foreldreansvar, og forskjeller i regulering av spørsmål om flytting og andre situasjoner. Det vil også reise spørsmål om forskjell på en rett til å bli hørt, som bestemmelsen gir i dag, og retten til å bli varslet.

Departementet mener at det vil være hensiktsmessig å plassere varslingsplikten i barneloven § 42, som omhandler barnets rett til samvær. Bestemmelsen gjelder uavhengig av om det er felles foreldreansvar, og retter seg både mot bosteds- og samværsforelderens ansvar for å tilrettelegge for samvær.