4 Hovedtrekk i fremmed rett

Lovgivningen om foreldre og barn i de nordiske landene har gjennomgått mange betydningsfulle endringer i de siste tiår, for å tilpasse reglene til de store forandringer som har skjedd i samfunnet og familiemønstrene. Hensynet til hva som er best for barnet som et overordnet prinsipp når det skal treffes avgjørelser om barnets fremtid er blitt understreket. Det er også søkt å styrke foreldres likeverdige fellesskap om ansvaret for barnet etter et samlivsbrudd, for at barnets relasjon til begge foreldre kan bevares i størst mulig grad. Likestilling mellom kjønnene har også vært en målsetting ved at mødre og fedre stilles likt i forhold til muligheten for å få foreldreansvaret og få barnet boende fast hos seg. Lovregler som ga mødre en fortrinnsrett med hensyn til små barn er således fjernet. Det er også omfattende bestrebelser på å forlike foreldrene om barnas framtid, på bakgrunn av at det anses verdifullt for barna at foreldrene kan samarbeide. Avtaler anbefales som den foretrukne løsning.

Av forskjeller mellom de nordiske landene kan blant annet nevnes at det varierer om det ved uenighet mellom foreldrene kan idømmes delt bosted, og at det varier hvilke enkelttvister foreldrene kan be myndighetene om å avgjøre. Lovgivningstradisjonen varierer også noe, blant annet ved at de finske, svenske og norske lovene i større grad har et mål om å påvirke gjennom veiledning og standarder enn lovgivningen i Danmark og Island. Det viser seg blant annet gjennom beskrivelse av foreldreansvarets innhold, beslutningsmyndighet og samværsomfang. I Danmark og Island har lovgiverne generelt vært tilbakeholdne med å innføre bestemmelser som kan betegnes som programerklæringer av mer pedagogisk karakter. 1

For en nærmere beskrivelse av fremmed rett vises til NOU 2008: 9 kapittel 3, samt underpunkter i kapitlene om de forskjellige konkrete problemstillingene.