14 Merknader til de enkelte paragrafer

Til § 3

Ved vedtakelse av endringer i ekteskapsloven 27. juni 2008 ble det ved en inkurie vedtatt et ekstra «skal» i § 3 første ledd. Endringen innebærer at dette rettes opp.

I tredje ledd foreslås «ledd» endret til «stykke».

Til § 30

Det foreslås en endring i tredje ledd hvor det uttrykkelig sies at vold og skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd er forbudt, selv om det skjer som ledd i barneoppdragelsen. «Lettere klaps», «lette klaps» eller «forsiktige klaps» vil følgelig ikke være tillatt. Handlinger som er ment å avverge at barnet eller andre skader seg rammes ikke av tredje ledd, så lenge handlingen står i forhold til den faren som skal avverges. Et eksempel vil kunne være å løfte med seg en treåring som har slått seg helt vrang i butikken. Et annet eksempel som kan nevnes er hvor et lite barn går tynnkledd ute i snøen og nekter å komme inn. Det må da være tillatt for foreldrene å bære barnet inn og låse døren. Det presiseres at der en situasjon kan løses med lempeligere midler, vil det være forbudt å anvende fysisk tvang eller makt overfor barnet.

Skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd omfatter alle måter å skade, skremme, ydmyke eller på andre måter krenke barnet uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunnleggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket. Det kan for eksempel omfatte innelåsning av barnet i et rom, bruk av trusler om straff eller trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, trusler om å skade en av barnets omsorgspersoner, søsken eller kjæledyr, ydmykelser, utskjelling, herunder å kalle barnet ved ukvemsord, følelsesmessig manipulering, latterliggjøring, særlig mens andre hører på, nedvurdering, verbal trakassering og følelsesmessig avvisning. Eksemplene er ikke ment å være uttømmende. Ved gjentagende mønstre skal det mindre til for at atferden vil rammes. Ved mer ekstreme handlinger vil en enkelthendelse være nok til at det rammes.

Den foreslåtte ordlyden «skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd» gir kongruens med straffeloven 1902 § 390a. Formuleringen utelukker imidlertid ikke at også andre bestemmelser med forbud mot psykisk vold i straffeloven kommer til anvendelse, som for eksempel §§ 223, 246 og 247.

Det vises for øvrig til kapittel 6.

Til § 36

I første ledd er ordlyden endret slik at det går klarere fram at foreldrene har mulighet til å avtale at barnet skal bo hos en av dem eller at barnet skal ha delt bosted. Dette er en tydeliggjøring av gjeldende rett og innebærer ingen realitetsendring.

Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.

Det vises for øvrig til kapittel 8.

Til § 42

Første ledd annet punktum innfører en varslingsplikt for begge foreldrene senest seks uker før flytting. Varslingsplikten inntrer der det foreligger en muntlig eller skriftlig avtale eller avgjørelse om samvær, også selv om samværet ikke gjennomføres i tråd med avtalen eller avgjørelsen. Varslingsplikten gjelder uavhengig av om den andre forelderen har del i foreldreansvaret eller ikke. Varslingsplikten inntrer uavhengig av flytteavstand og uavhengig av hvilken innvirkning flyttingen får for samværet.

Det vises for øvrig til kapittel 7.

Til § 43

Andre ledd fjerde punktum inneholder en definisjon av hva «vanlig samværsrett» innebærer. Definisjonen kommer kun til anvendelse der foreldrene har avtalt, eller domstolen har fastsatt, at det skal være «vanlig samværsrett».

Endringen innebærer en utvidelse av definisjonen. En ordning med vanlig samvær vil gi rett til samvær én ettermiddag i uken med overnatting og annenhver helg. En slik samværsordning gir også rett til å være sammen med barnet til sammen tre uker i sommerferien. Sommerferiesamværet kan altså deles opp. Videre gir vanlig samvær rett til å være sammen med barnet annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Endringen innebærer for det første at høst- og vinterferie også inngår i en ordning med «vanlig samvær». For det andre er definisjonen endret slik at den gir rett til samvær annenhver av hver av de respektive ferier, i motsetning til gjeldende regel som gir rett til samvær jul eller påske.

Høstferie er det normalt bare skolebarn som har, men det kan også være aktuelt for yngre barn. For å fastsette lengden på høst- og vinterferie, bør man ta utgangspunkt i skoleruten.

Når det avtales eller fastsettes «vanlig samværsrett», bør i tillegg samværsordningen presiseres nærmere. For eksempel bør det tas stilling til når samværet skal starte og slutte, hvilke uker i sommerferien samværet skal finne sted, hvor lenge feriesamværene skal vare (for eksempel om juleferien omfatter nyttårshelgen og om påskeferien omfatter palmehelgen) og hos hvem av foreldrene barnet skal ha de ulike feriene første gang.

Det vises for øvrig til kapittel 9.3.

Til § 44

Endringen innebærer at departementets vedtak, på linje med fylkesmannens, gir tvangsgrunnlag for utlegg. Endringen ble ved en inkurie oversett og dermed utelatt ved behandlingen av lov 12. desember 2008 nr. 85.

Til endringer i pasientrettighetsloven § 4-4

Kompetansen til å samtykke til helsehjelp skal fortsatt ligge inn under foreldreansvaret. Hovedregelen er at begge med foreldreansvar skal samtykke til helsehjelp for barnet, jf. første ledd og barneloven § 30. Nytt andre ledd første punktum gir samtykkekompetanse til én av foreldrene for visse typer helsehjelp.

Bokstav a bestemmer at det er tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker til helsehjelp som regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Dette er en lovfesting av gjeldende fortolkning av barneloven og pasientrettighetsloven. Slike avgjørelser anses ikke som større avgjørelser i barnets liv som begge foreldre må samtykke til etter barneloven § 30 første ledd, når de har felles foreldreansvar. Med helsehjelp som er ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet regnes for eksempel behandling av øreverk, halsbetennelse, influensa, skrubbsår og så videre.

Bokstav b er en unntaksbestemmelse fra hovedregelen i første ledd og hovedregelen i barneloven § 30 om at større avgjørelser i barnets liv må tas av foreldrene i fellesskap når de har felles foreldreansvar. Bestemmelsen omhandler samtykkeregler der foreldrene er uenige om barnet skal ha helsehjelp eller ikke. Dette kan blant annet være aktuelt i forbindelse med familiekonflikter, vold, overgrep og lignende. Bestemmelsen omhandler også situasjoner hvor det ikke er mulig å få avklart begge foreldrenes synspunkt i forhold til ytelse av helsehjelp eller ikke. Dersom kvalifisert helsepersonell mener barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelp, vil det i henhold til bestemmelsen være tilstrekkelig at én av foreldrene som innehar foreldreansvar samtykker. Med kvalifisert helsepersonell menes helsepersonell som har nødvendig faglig innsikt på området til å foreta en forsvarlig vurdering av risikobildet og behovet for helsehjelp. Det vil som oftest være den legen, psykologen eller tannlegen som er ansvarlig for helsehjelpen som bør foreta disse helsefaglige vurderingene.

Forutsetningen er at helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelpen. Hva som vil kunne være skadelig for barnet vil måtte vurderes konkret og vil til dels måtte bero på et helsefaglig skjønn hos helsepersonellet. Det må være risiko for noe mer enn en ubetydelig skade eller ubehag for barnet. Både skader av somatisk og psykisk art vil være omfattet. Skadebegrepet vil derfor også omfatte tilfeller hvor det er viktig at barn får snakke med psykolog. Barnet vil typisk kunne ta skade dersom livskvaliteten uten behandling merkbart reduseres som følge av smerte eller lidelse, problemer i forbindelse med vitale livsfunksjoner som for eksempel næringsinntak, eller nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsnivå. Barnet vil også kunne ta skade dersom manglende helsehjelp medfører at det på et senere tidspunkt ikke vil være mulig å yte fullt ut effektiv helsehjelp, for eksempel i tilfeller hvor det er viktig å sette i gang behandling tidlig for å unngå mer risikofylt eller omfattende behandling senere. Muligheten for å forebygge helseproblemer bør tillegges stor vekt i vurderingen av hva én av foreldrene kan samtykke til av helsehjelp.

Hvorvidt helsehjelp skal gis og i så fall hva som kan gjøres etter kun én av foreldrenes samtykke, avhenger av helsepersonellets vurdering av hva som vil være forsvarlig helsehjelp i det konkrete tilfellet. Helsepersonellet vil måtte foreta en faglig vurdering av blant annet forholdets alvorlighet, tidsaspekt, konsekvenser av å utsette helsehjelpen og eventuell risiko ved å yte helsehjelpen. Foreldrenes innsigelser og begrunnelser for disse vil også være en del av vurderingen.

Dersom barnet gis helsehjelp som ledd i den daglige og ordinære omsorgen, er det ingen plikt til å høre begge foreldrene. Dette dreier seg om et stort antall trivielle eller mindre alvorlige tilstander som behandles rutinemessig. I andre tilfeller er det en forutsetning at den andre forelderen, så langt som mulig, konsulteres før det tas en avgjørelse om at helsehjelp skal gis, jf. nytt andre ledd andre punktum. Det kreves en viss aktivitet for å forsøke å informere og innhente den andres syn, men det kreves ikke omfattende undersøkelser. Dersom man ved bruk av normale kontaktmåter som for eksempel telefon eller e-post ikke får tak i den andre, er dette normalt tilstrekkelig. Hvor mye arbeid man skal legge i dette må også vurderes konkret og det må sees hen til hvor mye helsehjelpen haster.

Det framgår av nytt andre ledd tredje punktum at den av foreldrene som ikke får medhold hos helsepersonellet, kan anmode om å få oppfylt sin rett til å samtykke eller klage avgjørelsen inn for Helsetilsynet i fylket etter reglene i pasientrettighetsloven kapittel 7. Helsepersonellet skal orientere foreldrene om klageadgangen. Det forutsettes at denne sakstypen behandles raskt i Helsetilsynet. En eventuell klage skal normalt være ferdigbehandlet før det gis helsehjelp. Dersom helsepersonellet mener at barnet vil ta skade av å avvente en eventuell klagebehandling, kan helsehjelpen likevel påbegynnes eller gis.

Selv om bare én av foreldrene samtykker til helsehjelpen, gjelder fortsatt de alminnelige reglene om foreldrenes rett til informasjon og medvirkning ved ytelse av helsehjelp til barn.

Det vises for øvrig til kapittel 11.1.

Til endringer i arveloven § 4

Bestemmelsen omhandler barns arverett og arverett etter barnet. Bakgrunnen for bestemmelsen er likestillingen både mellom mor og far, og mellom barn uavhengig av foreldrenes status. Dette må få som konsekvens at arveloven har like regler om henholdsvis farskapet og morskapet som grunnlag for slektsarverett. Legalarverett mellom mor og barn følger av reglene i barneloven § 2. Endringen er derfor først og fremst av hensyn til signalverdien, samt at lovtekniske hensyn tilsier oppdatering. Forslaget innebærer ingen materielle endringer, heller ikke i forhold til barn født før 1917 som fortsatt reguleres av arveloven § 78.

Det vises for øvrig til kapittel 11.2.