13 Særlig om stiftelser som er opprettet av offentlige myndigheter

13.1 Innledning. Utredninger om stiftelser opprettet av statlige myndigheter

Det offentlige kan opprette stiftelser på lik linje med private. Dette gjelder både staten, fylkeskommuner og kommuner, samt frittstående offentlige institusjoner. Særlig de siste tiår har det offentlige opprettet en rekke stiftelser, enten alene eller i samarbeid med andre. Dels gjelder det omorganisering av offentlig virksomhet som tidligere har vært drevet i andre former, dels er det tale om oppstart av ny virksomhet. Bakgrunnen for denne utviklingen har i første rekke vært et ønske om større grad av selvstendighet og fleksibilitet innenfor deler av forvaltningen, blant annet på sektorer som forskning og kulturforvaltning. Dessuten er stiftelsesformen i mange tilfeller funnet hensiktsmessig som rettslig ramme for langsiktige samarbeidsprosjekter av forskjellig art.

Gjeldende stiftelseslov er primært utformet med sikte på tradisjonelle stiftelser, som kjennetegnes av passiv kapitalforvaltning og utdeling til destinatarer. Loven omfatter imidlertid også stiftelser opprettet av det offentlige, selv om forvaltning av grunnkapitalen her gjerne kommer i skyggen av den virksomhet som utøves, jf. § 3 første ledd. Slike stiftelser finnes både blant de private og de offentlige stiftelsene, og enkelte av dem har også status som næringsdrivende stiftelser.

Stiftelsesloven har bare én særregel for offentlig opprettede stiftelser: Etter § 3 første ledd kan Kongen (Justisdepartementet) i det enkelte tilfellet unnta fra loven stiftelser som helt eller delvis er opprettet av et offentlig organ. Ved siden av dette har stiftelsesloven enkelte regler som har særlig betydning for offentlig opprettede stiftelser, men som ikke er begrenset til disse. Loven åpner således for at kommunerevisjonen, fylkesrevisjonen eller Riksrevisjonen på nærmere vilkår blir valgt til stiftelsens revisor, jf. § 11 niende og tiende ledd. Videre kan inhabilitetsreglene i § 7 annet ledd annet og tredje punktum være praktisk viktige for stiftelser som er opprettet av det offentlige. Et spørsmål som reiser seg ved utarbeidelsen av en ny lov, er om det i større grad bør utformes regler som er særlig tilpasset bruken av stiftelsesformen i offentlig forvaltning. Dette blir drøftet i kapittel 13.4.

Stiftelser som er opprettet av offentlige myndigheter, reiser i og for seg ikke særegne stiftelsesrettslige spørsmål. Det er tale om velkjente problemstillinger som til dels kommer i et noe annet lys når det offentlige opptrer som oppretter. Dette henger sammen med at det i slike tilfeller kan være flere og andre tilknytningspunkter mellom stiftelsen og oppretteren enn det som er tilfellet i forhold til private opprettere. I tillegg til de påvirkningsmulighetene som private opprettere har (blant annet gjennom oppnevning av styremedlemmer, utarbeidelse og endringer av vedtekter og ved å knytte vilkår til kjøp av tjenester), kan offentlige opprettere øve innflytelse over stiftelsene gjennom lov- eller forskriftsregulering av virksomheten, ved å innlemme stiftelsens virksomhet i offentlige planer, og ved å gi bevilgninger og tilskudd med vilkår. Hvis det blir delegert til stiftelsen å utøve offentlig myndighet, vil det delegerende organ kunne gi stiftelsen instruks om myndighetsutøvelsen. Det er særlig grunn til å fremheve at en del offentlig opprettede stiftelser har lav grunnkapital og liten inntjeningsevne, noe som gjør dem avhengige av økonomiske tilskudd fra offentlige myndigheter.

Med de styringsmidlene som står til rådighet for offentlige opprettere, kan et ønske om styring og kontroll over stiftelsen lett medføre problemer i forhold til selvstendighetskravet i § 2 og andre bestemmelser som skal sikre stiftelsen uavhengighet. Departementet foreslår flere konkrete regler som reelt innebærer en skjerping av kravet til selvstendighet, jf. kapittel 4. Dette gir aktualitet til spørsmålet om det bør gis unntaksbestemmelser for stiftelser som er opprettet av offentlige myndigheter. Langt på vei er dette et spørsmål om hvilken rolle man ønsker at stiftelsesinstituttet skal spille innen den offentlige forvaltning, men det er også et prinsipielt spørsmål om videreføring av stiftelsesformens egenart.

Det er i den senere tid foretatt grundige utredninger om bruken av stiftelser til organisering av offentlige engasjementer. Enkelte utredninger setter først og fremst fokus på stiftelsesformens utbredelse innen forvaltningen og hvilke forbindelseslinjer det i praksis er mellom det offentlige og stiftelsene. Andre legger hovedvekten på de rettslige skrankene for bruk av stiftelsesformen og reiser spørsmål om det er hensiktsmessig å organisere offentlig virksomhet på denne måten. Samlet gir disse utredningene et godt grunnlag for å vurdere om stiftelser som er opprettet av det offentlige, bør settes i en særstilling. I det følgende gis en summarisk gjennomgang av enkelte hovedfunn og hovedsynspunkter fra utredningene.

Det såkalte Hermansenutvalget avga sin utredning våren 1989 i form av NOU 1989: 5 En bedre organisert stat. Utvalget ble oppnevnt for å utrede tilknytningsformer i statsforvaltningen. Mandatet gikk blant annet ut på å vurdere de formelle og praktiske rammene for statsinstitusjoners deltakelse i etablering og medvirkning i drift av stiftelser og aksjeselskaper som er opprettet i tilknytning til ordinære statsinstitusjoner. Utvalget konkluderer med at stiftelsesformen er lite hensiktsmessig fra et styrings- og ansvarssynspunkt, og tilrår derfor at staten bare unntaksvis kanaliserer statlig engasjement og virksomhet gjennom denne tilknytningsformen. Bruk av stiftelsesformen blir særlig frarådet i tilfeller der staten har styringsinteresser i virksomheten av innholdsmessig karakter, eller er innstilt på å ta et langsiktig økonomisk ansvar for opprettholdelse av virksomheten. Utvalget anbefaler heller en organisasjonsform av typen forvaltningsorgan med særskilte fullmakter for virksomheter som staten tar det politiske og økonomiske ansvaret for, men der oppgavenes karakter samtidig tilsier at den løpende virksomheten må eller bør styres på en måte som understreker uavhengighet og selvstendighet i forhold til politiske myndigheter. Stiftelsesformen kan være godt egnet som organisasjonsform for samarbeidstiltak der det er viktig at ingen av de samarbeidende partene gis noen innflytelse i kraft av myndighetsposisjon eller eierskap. Utvalget mener også at stiftelsesformen kan være hensiktsmessig for virksomheter som etter sin karakter er basert på en særlig sterk grad av faglig og verdibasert selvstendighet, eksempelvis forskning eller religiøs og kulturell virksomhet. Det blir imidlertid understreket at dersom en benytter de mulighetene som foreligger til å gi forvaltningsorganer særskilte fullmakter, så vil det ikke være behov for å velge stiftelsesformen. I St.meld. nr. 35 (1991-92) Om statens forvaltnings- og personalpolitikk ga Arbeids- og administrasjonsdepartementet sin tilslutning til utvalgets synspunkter vedrørende bruk av stiftelser i statlig forvaltning.

Statskonsult har utarbeidet en rapport med tittelen Fakta, former og fristilling (Rapport 1998:18). Denne omhandler blant annet stiftelser som har visse former for statlig tilknytning, herunder stiftelser som er opprettet av statlige organer. Undersøkelsen viser at omfanget av omdanning til stiftelsesformen ble redusert på 1990-tallet i forhold til 1980-årene. Nyetableringer finner imidlertid fortsatt sted, særlig for å organisere samarbeid. Totalt er det registrert 240 stiftelser som har én eller annen form for statlig tilknytning, og til sammen mottar disse mellom 1,5 og 2 milliarder kroner i årlig statstilskudd. Over 100 stiftelser mottar mer enn 50 prosent av sine inntekter fra staten, og i om lag halvparten av disse har staten medvirket aktivt ved opprettelsen av stiftelsen. I ca 70 stiftelser har departementet, i enkelte tilfeller Kongen, adgang til å oppnevne ett eller flere styremedlemmer. Ved etableringen har staten i de fleste tilfeller sikret seg adgang til å godkjenne vedtektsendringer. Når staten velger å kanalisere et engasjement gjennom å opprette en stiftelse, ser det som oftest ut til å skje i samarbeid med andre aktører. Av de 46 stiftelsene hvor det foreligger opplysninger om etableringsforholdene, er 31 samarbeidsstiftelser.

Riksrevisjonen fremla i 1998 en rapport om bruk av stiftelser i statlig forvaltning (Dokument 3:6 (1998-99)). Utgangspunktet for Riksrevisjonens undersøkelse er en mulig konflikt mellom statens behov for å påvirke eller styre virksomheten i de aktuelle stiftelsene, og stiftelseslovens selvstendighetskrav. Undersøkelsen omfatter 18 stiftelser som sorterer under til sammen 7 departementer. Disse stiftelsene kjennetegnes ved at de er sentrale aktører på områder av statlig interesse og samtidig økonomisk avhengige av til dels betydelige statlige tilskudd eller statlige oppdragskjøp. Statens behov for å påvirke eller styre virksomheten i stiftelsene og stiftelsenes avhengighet av staten kommer i enkelte tilfeller i konflikt med selvstendighetskravet i stiftelsesloven. Stiftelsene Norsk Romsenter (NRS), Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) og Internasjonalt program for petroleumsforvaltning og administrasjon (PETRAD), står i et så tett tilknytningsforhold til staten at det etter Riksrevisjonens syn kan stilles spørsmål om de er reelle. Et interessant funn er at flere av de statlige organene som har opprettet stiftelser, er gitt omdanningsmyndighet eller myndighet til å godkjenne omdanninger uten at vedtektene nevner de klare begrensningene som gjelder for denne myndigheten, jf. stiftelsesloven § 37. Det er også verd å merke seg at de fleste departementene i undersøkelsen oppfatter stiftelsesformen som en hensiktsmessig og velfungerende organisasjonsform. Når det gjelder oppfølgning av rapporten, forutsetter Riksrevisjonen at Arbeids- og administrasjonsdepartementet holder seg oppdatert på forvaltningens bruk av stiftelser, og det forventes at Arbeids- og administrasjonsdepartementet går i dialog med fagdepartementene for å finne alternative løsninger i tilfeller der gjeldende praksis er uheldig.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har igangsatt en slik dialog med fagdepartementene. Man har bl.a. sendt til departementene Statskonsults rapport 1998: 18, som inneholder en «sjekkliste for gjennomgang av statens bruk av stiftelser». Fagdepartementene har avgitt en tilbakerapportering om status i gjennomgangen på eget område, og det tas sikte på en første tilbakerapportering til Stortinget i forbindelse med St.prp. nr. 1 for 2001.

Riksrevisjonens rapport er behandlet i Innst. S. nr. 177 (1998-99) fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at regjeringen må klargjøre ansvarsforholdene på en bedre måte, og ber om at Arbeids- og administrasjonsdepartementet tar et ansvar overfor fagdepartementene for å finne alternative løsninger.

Inger-Johanne Sand drøfter i sin doktoravhandling «Styring av kompleksitet» (Oslo 1996) de problemene som knytter seg til bruk av stiftelsesformen i offentlig forvaltning. Hun fremhever at stiftelsesformen er en knapp og relativt enkel form som er rettslig og organisatorisk mangelfull når den brukes på mer aktive og kompliserte virksomheter enn kapitalforvaltning. Sand påpeker også at stiftelsesformens enkelhet og vekt på selvstendighet rettslig sett er vanskelig å kombinere med deltakelse i offentlig styring og regulering. Det er ingen ordinære organisasjonsrettslige styringskanaler mellom stiftelsen og de offentlige myndighetene. Det dreier seg tvert imot om to helt ulike, nærmest motsatt-rettede styringsstrukturer. Videre uttaler Sand at betydelig offentlig finansiering i kombinasjon med at det stilles krav til virksomheten gjennom vilkår eller offentlig regulering, kan bidra til kompliserte og uklare ansvarsspørsmål.

13.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

Stiftelseslovutvalget foreslår ingen særlig regulering av stiftelser som er opprettet av stat eller kommune, og drøfter heller ikke de spørsmålene som knytter seg til bruk av stiftelsesformen i offentlig forvaltning. Regelen i nåværende lovs § 3 første ledd, som gir Kongen (Justisdepartementet) myndighet til i det enkelte tilfellet å unnta fra loven stiftelser som er opprettet av et offentlig organ, er ikke videreført i utvalgets forslag. Utredningen inneholder ingen begrunnelse for denne endringen. Utvalget foreslår videre å sløyfe gjeldende lovs § 3 annet ledd. Denne regelen gir det offentlige myndighet til å bestemme at offentlige fond, innretninger og institusjoner helt eller delvis skal være underlagt reglene i stiftelsesloven, selv om de ikke er stiftelser i lovens forstand. Forslaget er begrunnet på side 58 i utredningen.

Utvalget foreslår likevel å videreføre reglene i stiftelsesloven § 11 niende og tiende ledd om at kommune- og fylkesrevisjonen kan velges som revisor i visse stiftelser med nær tilknytning til kommunen eller fylkeskommunen, og at Riksrevisjonen kan velges som stiftelsens revisor i visse stiftelser med nær tilknytning til staten, se utkastet § 5-2 åttende og niende ledd. Utvalgets forslag må her ses på bakgrunn av at det etter mandatet i utgangspunktet ikke skulle ta opp de spørsmål som ble vurdert i samband med endringsloven 7. april 1995 nr. 14.

Inhabilitetsreglene er praktisk viktige når stiftelsen er opprettet av det offentlige samtidig som at det er representanter fra det offentlige i ledelsen. Utvalget foreslår med enkelte mindre endringer en videreføring av presiseringene i gjeldende lovs § 7 annet ledd annet og tredje punktum. Se merknaden til § 4-14 på side 72 og 73 i utredningen.

13.3 Høringsinstansenes syn

Under høringen har enkelte av høringsinstansene tatt opp spørsmålet om det kan være grunn til å gi enkelte særregler for stiftelser med nær tilknytning til staten. Dette gjelder Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Regjeringsadvokaten og Riksrevisjonen.

Olje- og energidepartementet uttaler:

«Lovforslaget innebærer at statens muligheter til indirekte å styre stiftelser som helt eller delvis er opprettet av statlige myndigheter blir snevret inn. Stiftelsers selvstendighet er på den andre siden generelt søket styrket. Dette skjer særlig gjennom forslagene til regler om stiftelsers organisering (styret), regler om omdanning og ved regler om kapitalforhold.

[...]

Det er i dag usikkerhet og problemer knyttet til bruk av stiftelsesformen innenfor offentlig forvaltning. Problemene knytter seg særlig til forhold som ikke er regulert i den gjeldende stiftelsesloven, men som heller ikke er tilstrekkelig drøftet i NOU 1998: 7. Lovforslaget legger ytterligere begrensninger på statens styringsadgang, men reglene er som nevnt primært utformet ved tanke på de tradisjonelle stiftelsene. Olje- og energidepartementet mener det kan være grunn til å vurdere behovet for særregler for stiftelser med nær tilknytning til staten, men ser også behovet for eventuelt å vurdere alternative organisasjonsformer for Intsok og Petrad.»

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet peker på at økonomiregelverket pålegger staten å føre kontroll med statlige tilskudd som tildeles stiftelser som driftskapital, og at staten som oppretter kan risikere enten å styre stiftelsen så stramt at det kan stilles spørsmål ved om stiftelsen er reell, eller få kritikk for svak kontroll, og uttaler på denne bakgrunn at det bør vurderes om det er hensiktsmessig å lage særregler for denne type stiftelser.

Riksrevisjonen uttaler:

«Den tette tilknytningen flere stiftelser har til staten medfører at enkelte av stiftelsene oppfatter seg selv som halvoffentlige organer. Ut fra dagens stiftelseslov er det ikke mulig å sette opp klare kriterier for å vurdere om en stiftelse er så avhengig av staten eller så styrt av staten, at stiftelseslovens krav til selvstendighet ikke er innfridd. Det kan derfor være grunn til å vurdere om det i en ny stiftelseslov er mulig å konkretisere kravene til selvstendighet nærmere eller om det kan være behov for særregler for stiftelser med nær tilknytning til staten.»

Fylkesmannen i Telemark støtter forslagene om vern av selvstendighetskriteriet og begrensning i oppretterens innflytelse, og uttaler i den forbindelse:

«Vår erfaring med stiftelser som er opprettet av det offentlige for å fremme offentlige (allmenne) formål er at det ofte blir en sammenblanding av roller. Vi har sett eksempler på hvor offentlige organ skiller ut virksomhet eller legger visse oppgaver til en stiftelse, men ønsker fortsatt å ha kontroll og rådighet over midlene.»

Statskonsult uttaler:

«Lovforslaget som framlegges i utredningen, har ikke særskilt fokus på stiftelser opprettet under offentlig/statlig medvirkning. En kartlegging gjennomført av Statskonsult (gjengitt i Statskonsult-rapport 1998: 18, kap. 6) viser at staten har deltatt i etableringen av minst 60 stiftelser (tallet for kommunal sektor er ukjent), at ett eller flere statlige organer medvirker i oppnevning av medlemmer til styrer (råd/representantskap) i rundt 70 stiftelser, og har adgang til godkjenne endringer i vedtektene i rundt 60 stiftelser. I tillegg mottar over 100 stiftelser størstedelen av sine driftsinntekter fra statlige bevilgninger. To eller flere av disse styringsvirkemidlene kombineres overfor en og samme stiftelse, og mye tyder på at dette gjelder ganske mange stiftelser. Statskonsult reiser spørsmålet om slik relativt tett styring og kombinasjon av styringsvirkemidler i en del tilfeller undergraver stiftelsesformens realitet. Det vises for øvrig til rapporten (kap. 8.2.5) når det gjelder aktuelle problemstillinger knyttet til statens forhold til stiftelser og bruk av stiftelsesformen for kanalisering av statlig engasjement.

Spesielt relatert til det nye lovforslaget vil vi peke på følgende problemstilling som vi mener bør tas i betraktning i det videre arbeidet, jf. også kapitlet om administrative konsekvenser. Det synes å være behov for å gjennomgå det formelle grunnlaget for statens nåværende relasjoner til stiftelsene (også) i lys av forslaget til ny stiftelseslov. Vi savner en vurdering av hvorvidt og eventuelt hvilken betydning forslagene om nye regler «som tar sikte på å verne om stiftelsens selvstendighet, dvs at stiftelsene forvaltes som selvstendige rettssubjekter, uten påvirkning fra eierpretendenter eller andre utenforstående» vil ha for statens formelle og reelle relasjoner til stiftelser med statlig tilknytning. Det samme gjelder nye bestemmelser som innskrenker muligheter for oppretteren til å omdanne stiftelsene (endring eller opphevelse av stiftelsesdisposisjonen eller endring av vedtektene).»

13.4 Departementets forslag

Problemstillingen om eventuell særregulering av stiftelser som er opprettet av eller har annen tilknytning til det offentlige er etter departementets syn todelt. For det første reiser det seg et spørsmål om slike stiftelser bør undergis en lempeligere regulering eller gis prinsipielt andre rammevilkår enn det som gjelder for andre stiftelser. For det annet er det et spørsmål om loven for øvrig bør gi særregler for stiftelser som har tilknytning til offentlige myndigheter, for eksempel regler av presiserende art på bakgrunn av at staten er en særegen juridisk person i forhold til privatrettslige rettssubjekter.

Når det gjelder den første problemstillingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i at de utredningene og rapportene som foreligger, jf. kapittel 13.1, peker på klare betenkeligheter ved bruken av stiftelsesformen i offentlig forvaltning. Fra et lovgivningssynspunkt kan de påpekte problemene løses på hovedsakelig to måter. Man kan på den ene siden utforme regler som tar hensyn til de særlige forholdene som gjør seg gjeldende innenfor det offentlige, for eksempel ved at man åpner for en større grad av offentlig styring og kontroll. Alternativet er å henvise det offentlige til å organisere sin virksomhet på annen måte dersom stiftelseslovens alminnelige regler ikke passer.

De områdene hvor høringsinstansene har gitt uttrykk for at man bør vurdere særregulering, gjelder i første rekke regler som utvalget har foreslått for å styrke stiftelsers selvstendighet. Departementet mener prinsipielt at det offentlige ikke bør settes i noen annen stilling enn private. Kravet om selvstendighet i forhold til oppretter, destinatarer og andre utenforstående er et grunnleggende trekk ved stiftelsesformen sammenlignet med andre rettsdannelser. Å stille opp unntaksregler for det offentlige på dette punktet, vil i realiteten bety at man rokker ved stiftelsens egenart som organisasjonsform. Et viktig poeng er også at en slik liberalisering av reglene i forhold til det offentlige, ville forsterke uklarhetene i styrings- og ansvarsrelasjonene mellom stiftelsen og det offentlige som oppretter. En hovedinnvending mot kritikkløst å bruke stiftelsesformen i offentlig forvaltning ligger nettopp i den uklarhet dette kan skape med hensyn til offentlig styring og ansvar. Det vises særlig til Inger-Johanne Sand: Styring av kompleksitet, Oslo 1996, side 344-347 og side 348-349. Opphevelsen av særreglene i gjeldende lovs § 3 første og annet ledd, må ses i lys av behovet for klarhet på dette området, se nærmere under merknaden til § 6.

Departementet vil også bemerke at når det offentlige velger å organisere sin virksomhet som privat rettssubjekt ellers, er man henvist til å følge de alminnelige privatrettslige reglene som gjelder for vedkommende organisasjonsform. Aksjelovgivningen har riktignok enkelte særregler for statsaksjeselskaper og statsallmennaksjeselskaper. Bakgrunnen for disse reglene er imidlertid konstitusjonelle forhold knyttet til Grunnloven § 19 og § 75 bokstav k. Reglene er ikke begrunnet med et ønske om å gi statsaksjeselskaper og statsallmennaksjeselskaper bedre rammevilkår enn andre selskaper. Dessuten berører reglene i liten grad særtrekkene ved aksjeselskapsformen. En lemping av selvstendighetsreglene i stiftelsesretten vil på en helt annen måte berøre stiftelsesformens egenart.

Dersom det er behov for organisasjonsmodeller som ivaretar de særlige hensynene som gjør seg gjeldende innenfor offentlig forvaltning, bør dette skje innenfor andre rammer enn den alminnelige privatrettslige reguleringen av private rettssubjekter. Departementet vil særlig peke på muligheten for å utstyre forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Det såkalte Hermansen-utvalget tok til orde for en utvidet bruk av denne tilknytningsformen som alternativ til å organisere offentlig virksomhet gjennom stiftelser, jf. NOU 1989: 5 En bedre organisert stat side 153 første spalte og side 163 første spalte. Organisasjonsmodellen gir anledning til å markere at den løpende virksomheten skal styres på en faglig selvstendig måte. Samtidig er institusjonen en del av staten som juridisk person, og det er staten som tar det politiske og økonomiske ansvaret for virksomheten. En mer offensiv og bevisst bruk av denne formen kan fjerne noe av behovet for å bruke stiftelsesformen i den offentlige forvaltning.

I forlengelsen av dette vil departementet fremheve at de problemene som har vist seg at kan oppstå når det offentlige bruker stiftelsesformen, ikke nødvendigvis trenger å bety at reglene i stiftelsesloven ikke er gode nok. En like nærliggende årsak kan være at staten ikke har vært dyktig nok til å velge riktig organisasjonsform, og at stiftelsesformen er brukt på områder hvor den ikke passer.

Departementet har etter dette kommet til at det ikke bør utformes regler som setter stiftelser med tilknytning til det offentlige i en prinsipielt annen stilling enn andre stiftelser. Offentlige stiftelser bør i hovedsak være undergitt samme regulering som stiftelser ellers. Dette betyr for eksempel at det ikke lenger vil være anledning til å bestemme at saker av viktighet må godkjennes av et statlig organ. Videre vil det i utgangspunktet ikke være anledning til å ha et styre som utelukkende består av personer ansatt i det offentlige organ som har opprettet stiftelsen, jf. dog unntakshjemmelen i utkastet § 27 femte ledd.

Man kan likevel ikke se bort fra at det i forhold til enkeltstående bestemmelser kan være behov for mindre vidtgående særregler som knytter seg til det forhold at staten er en særegen form for organisasjon. Når det gjelder vurderingene knyttet til videreføring eller opphevelse av reglene i nåværende lovs § 3 første og annet ledd, vises til spesialmerknaden til § 6. Se også § 37 annet ledd annet punktum som viderefører inhabilitetsreglen i nåværende § 7 annet ledd tredje punktum, til § 43 om bruk av kommunerevisjonen, fylkesrevisjonen og Riksrevisjonen som revisor, og merknaden til § 55 tredje ledd vedrørende anvendelse av lovens omdanningsregler i forhold til offentlige fond. Det vises dessuten til § 48 tredje ledd, som gir Stiftelsestilsynet myndighet til å fastsette hvem som skal anses om oppretter i forhold til bestemmelsens annet ledd annet punktum når en stiftelse er opprettet av en offentlig myndighet.