3 Bør det gjelde begrensninger i adgangen til å opprette stiftelser?

3.1 Gjeldende rett

Nåværende stiftelseslov oppstiller ingen uttrykkelige begrensninger med hensyn til hva slags formål en stiftelse kan ha. I lovens § 2 første ledd gis det eksempler på en del formål som stiftelser ofte har («formål av ideell, humanitær, sosial, utdanningsmessig, økonomisk eller annen art»), men oppregningen er ikke uttømmende. Visse begrensninger følger likevel av kravet om at stiftelser må være selvstendige i forhold til mulige eierpretendenter. Dette innebærer for eksempel at det ikke kan etableres stiftelser som i det vesentlige har til formål å tilgodese oppretteren selv økonomisk. Noen begrensninger følger også av annen lovgivning. Det vises til omtalen av disse reglene på side 18 i utredningen, der det heter:

«For det første kan en stiftelses formål ikke stride mot lov eller ærbarhet, jfr NL 5-1-2. Det innebærer dels at formålet ikke kan være helt ørkesløst eller direkte gå ut på ødeleggelse av samfunnsverdier. For stiftelser opprettet ved testament følger dette direkte av arveloven § 64. Dels innebærer det at formålet ikke kan gå ut på å støtte straffbare handlinger mv.

For det annet følger det av Grunnloven § 108 - som direkte gjelder et forbud mot å etablere såkalte fideikommisser og stamhus - at det gjelder visse skranker for adgangen til å opprette familiestiftelser.

Det er alminnelig enighet om at grensene i praksis må oppstilles slik: Uten å komme i konflikt med forbudet mot fideikommisser kan arvelateren som suksessive arvinger innsette så mange levende familiemedlemmer han ønsker, og dessuten bestemme at arven deretter skal tilfalle et ennå ufødt medlem av familien. Suksesjonsbestemmelser ut over dette rammes av grunnlovens forbud, jfr NOU 1975:63 Stiftelser og omdanning, s 24.

For det tredje må en stiftelses formål heller ikke være umulig, dvs at formålet etter en normal betraktningsmåte må anses som oppnåelig. Dette er likevel ikke det samme som at formålet må kunne realiseres umiddelbart; det er tilstrekkelig at dette lar seg gjøre over noen tid.»

3.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

I mandatet ble utvalget bedt om å vurdere om det bør innføres begrensninger med hensyn til hvilket formål en stiftelse kan ha. Det ble vist til at man har erfaring med at enkelte stiftelser har liten samfunnsnytte, eller at de blir brukt til å omgå annet regelverk. Utvalget vurderer spørsmålet i kapittel 7 på side 17-19 i utredningen.

I kapittel 7.1 legger utvalget til grunn at det ikke bør innføres et krav om at stiftelser må ha et samfunnsnyttig formål. Utvalget peker på utgangspunktet om at adgangen til å opprette stiftelser er fri, ved at det ikke eksisterer noe generelt forbud mot å opprette en stiftelse, og at det heller ikke kreves konsesjon fra offentlig myndighet for å gjøre dette. Utvalget viser også til at det prinsipielt sett er problematisk å skille mellom samfunnsnyttige og ikke samfunnsnyttige stiftelser. Videre peker utvalget på at det i stiftelsesretten er et overordnet synspunkt at man skal ha respekt for oppretterens vilje og mening. Utvalget uttaler at dette i realiteten er en side av disposisjons- og avtalefrihet som er grunnfestet i norsk rettstradisjon, og viser til at det ikke er vanlig at lovgiverne griper inn for å beskytte myndige og for øvrig handlingskompetente enkeltpersoner mot at de disponerer ufornuftig, eller for å sikre at deres disposisjoner fremstår som samfunnsnyttige.

Utvalget går heller ikke inn for å forby familiestiftelser eller andre stiftelser som har til formål å begunstige oppretterens og hans nærståendes interesser. Det heter i kapittel 7.2 i utredningen (side 17):

«Etter utvalgets mening er dette ikke den riktige veien å gå. Utvalget er imidlertid opptatt av at det særlig for disse stiftelsene er om å gjøre at stiftelsenes selvstendighet markeres. Disposisjoner som sikrer oppretteren eller hans nærstående en rådighet over formuesverdien etter at den er overlatt til stiftelsen, vil i realiteten innebære en selvbåndleggelse og dermed et brudd på selvstendighetskriteriet i stiftelsesloven, med den følge at stiftelsen av denne grunn ikke kan anses gyldig opprettet. Utvalget fremmer i utkastet forslag om flere nye regler som har til formål å underbygge selvstendighetskriteriet, jfr utredningen kapittel 8. Når det spesielt gjelder vern mot mulig misbruk fra oppretteren og nærstående, vises det til utkastet §§ 3-10 og 4-2.

Et motiv for å la en disposisjon fremstå som en stiftelse, kan være å unndra formuesverdier fra oppretterens kreditorer. Utvalget legger til grunn at de regler som eksisterer allerede etter gjeldende rett, og som motvirker slike disposisjoner, er tilstrekkelige virkemidler i forhold til dette, jfr særlig reglene i dekningsloven kapittel 3 om private beslagsforbud.

Sammen med de regler som utvalget foreslår om kravet til selvstendighet, jfr foran, anser utvalget deknings- og konkurslovgivningens regler som hensiktsmessige og tilstrekkelige virkemidler for å hindre at oppretteren og nærstående misbruker stiftelsesformen.»

I kapittel 7.3 vurderer utvalget om det ellers bør innføres begrensninger for hvilke formål en stiftelse kan ha. Utvalget viser til at det allerede finnes en del allmenne begrensninger som følger av annen lovgivning, jf. kapittel 3.1 om gjeldende rett foran. Utvalget mener videre at det vil oppstå meget vanskelige avveininger både rettspolitisk og lovteknisk dersom visse formål skal godtas, mens andre skal diskvalifiseres. Dessuten vises det til adgangen til å omdanne stiftelser både etter gjeldende rett og etter utkastet. Disse reglene gir adgang til å foreta omdannelser når en bestemmelse i vedtektene eller stiftelsesgrunnlaget er «åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig» (se utvalgets § 6-2 første ledd bokstav d og departementets § 47 første ledd bokstav d). Utvalget konkluderer med at loven ikke bør oppstille begrensninger for hvilke formål stiftelser kan ha.

I kapittel 7.4 vurderer utvalget om man bør begrense adgangen til å opprette næringsdrivende stiftelser, og konkluderer med at det heller ikke bør være slike begrensninger. Utvalget viser til at det kan være forskjellige motiver for at en stiftelse driver næringsvirksomhet. Det pekes på at en organisering av næringsvirksomhet som stiftelse vil kunne bidra til å skape varighet, stabilitet og kontinuitet i virksomheten fordi stiftelser er selveiende. Utvalget mener at bruken av formen næringsdrivende stiftelse i praksis viser at det er et reelt behov for at stiftelsesformen kan brukes til å organisere forskjellige former for næringsvirksomhet, og at denne organisasjonsformen fremdeles bør fremstå som et tilbud for organisering av næringsvirksomhet. For øvrig uttaler utvalget på side 19:

«For utvalget har spørsmålet etter dette i første rekke vært om næringsdrivende stiftelser kan reise særlige spørsmål lovgivningsmessig. Dette må i noen grad besvares bekreftende. Utvalget anser imidlertid at den beste måten å løse disse spørsmålene på er at det utformes særlige bestemmelser for de næringsdrivende stiftelsene, når det ikke er hensiktsmessig eller tilstrekkelig utelukkende å bygge på utkastets regler om alminnelige stiftelser.

Utvalget har på denne bakgrunn foreslått enkelte særregler om næringsdrivende stiftelser som langt på vei innebærer en regulering som svarer til den som gjelder for annen næringsvirksomhet, i første rekke næringsvirksomhet som er organisert som aksjeselskaper. For utvalget har det vært av egenverdi at reglene for organisering av foretak som driver næringsvirksomhet er enhetlige, slik at det så langt som mulig gjelder samme regler for alle næringsdrivende.

Utvalget vil nevne at det, så langt utvalget kan se, ikke reiser seg særlige spørsmål om misbruk av stiftelsesformen for næringsdrivende stiftelser. Spesielt kan det påpekes at det ligger i stiftelsesformen som sådan at ingen med grunnlag i eierskap kan råde over stiftelsens kapital. F eks kan oppretteren eller dennes nærstående ikke overføre stiftelsens midler og overskudd til seg ved utdelinger eller ved oppløsning. En eventuelt rettsstridig tapping av stiftelsens kapital ved overføringer som nevnt reiser ikke andre spørsmål i næringsdrivende enn i alminnelige stiftelser.

Utvalget mener i det hele at de forslag om regler som utvalget mer generelt fremmer mot misbruk av stiftelsesformen - særlig reglene som understøtter selvstendighetskriteriet, jfr utredningen kapittel 8.3, i tilstrekkelig grad også gir et vern mot misbruk i næringsdrivende stiftelser.

Hertil kommer at de alminnelige reglene i straffe- og næringslovgivningen som mer generelt kan brukes for å håndheve overtredelser av denne lovgivningen selvsagt også kan få anvendelse i forhold til næringsdrivende stiftelser.

På dette punkt viser utvalget også til at det har foreslått særlige regler om straff for overtredelse av stiftelsesloven, jfr utkastet § 7-3 og spesialmotivene til lovutkastet kapittel 7, som også gjelder for næringsdrivende stiftelser.

Alt i alt er det på denne bakgrunn utvalgets oppfatning at utvalgets forslag og gjeldende lovgivning gir tilstrekkelig med handlings- og sanksjonsregler som kan motvirke forskjellige former for misbruk i næringsdrivende stiftelser.»

3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for at det bør gjelde begrensninger for hva slags formål en stiftelse kan ha.

3.4 Departementets vurdering

Heller ikke Justisdepartementet går inn for at det tas inn begrensninger i stiftelsesloven for hvilke formål en stiftelse skal kunne ha, og viser til utvalgets begrunnelser.