7 Stiftelsers kapital

7.1 Innledning

Når det gjelder stiftelsers kapitalforhold, reiser det seg flere spørsmål. For det første kan det stilles spørsmål om loven bør stille krav til den kapital som oppretteren overfører til stiftelsen i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen, for eksempel om den bør være over et visst minstebeløp, og om det bør gjelde begrensninger for hva slags eiendeler som kan brukes ved slike overføringer. For det annet kan det reises spørsmål om loven bør oppstille begrensninger for anvendelsen av stiftelsens kapital etter opprettelsen. Et sentralt spørsmål i den sammenheng er om en viss del av kapitalen skal være bundet («urørlig»), det vil si at den ikke kan brukes til å foreta utdelinger for å realisere stiftelsens formål. Det er også aktuelt å vurdere om det mer generelt bør stilles krav til stiftelsers egenkapitalsituasjon og forvaltningen av egenkapitalen.

Ved vurderingen av disse spørsmålene er det flere hensyn som gjør seg gjeldende. Et viktig hensyn er ansvarsforholdene når det gjelder stiftelsers forpliktelser, siden stiftelser ikke har eiere som kan gjøres ansvarlige dersom stiftelsen ikke er i stand til å dekke kreditorene. Dette kan tilsi at det i loven oppstilles regler som begrenser stiftelsens adgang til å disponere over kapitalen. På den annen side er det ikke alle stiftelser som nødvendigvis pådrar seg forpliktelser, og i hvert fall vil det først og fremst være næringsdrivende stiftelser som har forpliktelser av et visst omfang. Det kan også sies at styret bør ha en handlefrihet, og at det vanligvis er nærmest til å vurdere hva som er en fornuftig forvaltning av stiftelsens kapital. Synspunktet her er at dersom loven i for stor grad begrenser styrets handlefrihet, kan det ha negative konsekvenser både for kreditorer og det formål stiftelsen er opprettet for å realisere. Et hensyn som også bør tas i betraktning, er respekten for oppretterens vilje, som er særegent for stiftelsesretten, og som kan trekke i en annen retning enn både hensynet til kreditorene og hensynet til styrets handlefrihet.

Ved utformingen av eventuelle rettsregler om stiftelsers kapitalforhold er det i mange sammenhenger naturlig å ta utgangspunkt i begrepet «grunnkapital». Dette begrepet har to sider. For det første siktes det til den kapital som skytes inn i stiftelsen i forbindelse med opprettelsen. Grunnkapitalen skal angis beløpsmessig i stiftelsens vedtekter, jf. utkastet § 10 første ledd bokstav e. Det beløpet vedtektene angir som grunnkapital, kan etter enkelte bestemmelser ha betydning også etter opprettelsen. I slike sammenhenger sikter begrepet dermed til en formell størrelse som fremgår av vedtektene. Denne siden av begrepet grunnkapital har en viss parallell til begrepet «aksjekapital» i aksjelovgivningen.

Siden lovforslaget bygger på at grunnkapitalens størrelse skal angis i vedtektene, er begrepet «grunnkapital» entydig og presist. Flere av de bestemmelser som foreslås når det gjelder reguleringen av stiftelsers kapitalforhold, er knyttet til dette begrepet.

7.2 Bør det stilles minstekrav til grunnkapitalen og bør grunnkapitalen være bundet?

7.2.1 Gjeldende rett

Stiftelsesloven har ikke noen generell regel om at stiftelser skal ha en viss grunnkapital. For hovednæringsdrivende stiftelser (jf. § 24 første ledd nr. 1) følger det imidlertid av § 25 at stiftelsen på tidspunktet for registrering i Foretaksregisteret skal ha en innbetalt grunnkapital på minst 200.000 kroner. Etter forskrift 10. oktober 1990 nr. 797 om offentlige stiftelser § 1 skal også offentlige stiftelser ha en grunnkapital på minst 200.000 kroner.

Det gjelder heller ikke noen alminnelig regel om at stiftelsers grunnkapital skal være bundet («urørlig»), det vil si at grunnkapitalen ikke kan brukes til utdelinger. For offentlige stiftelser følger det imidlertid et slikt krav av lovens § 16 første ledd nr. 4 første punktum. Også i vedtektene til mange private stiftelser er det tatt inn bestemmelser om at grunnkapitalen er urørlig.

For offentlige stiftelser gjelder det dessuten en regel om tilleggsavsetninger til den bundne kapitalen, jf. § 16 første ledd nr. 4 annet punktum, som bestemmer at minst en tidel av kapitalavkastningen «vanligvis» skal legges til den urørlige kapitalen.

7.2.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

Stiftelseslovutvalget vurderer i kapittel 11.2 (side 28-30) om det bør stilles minstekrav til den formuesverdi stiftelsen blir tilført ved opprettelsen, det vil si grunnkapitalen. Utvalget viser til at spørsmålet ble vurdert også ved vedtakelsen av den nåværende stiftelsesloven, hvor man ikke gikk inn for en slik regel. Utvalget mener at de argumenter som ble anført den gang, ikke er tungtveiende nok, og går dermed inn for at den nye loven stiller minstekrav til grunnkapitalens størrelse, jf. side 28:

«Begrunnelsen for dette standpunktet var i første rekke at for en del stiftelser så vil den avsatte kapital spille en mindre rolle for stiftelsens virksomhet, og at i andre tilfelle så forutsettes den avsatte kapital å vokse, jfr Ot prp nr 3 (1979-80) s 24. Det ble også pekt på at en del små stiftelser utøver en positiv funksjon i samfunnet ved at de tar sikte på å tilgodese skjulte, udekte behov, som lett kan falle utenfor samfunnets støtteapparat, jfr referatet i Ot prp nr 3 (1979-80) s 23-24.

Man viste også til at hensiktsmessige omdanningsregler til en viss grad kunne avdempe de uheldige følger det kan ha at små stiftelser har et lavt kapitalgrunnlag, jfr Ot prp nr 3 (1979-80) s 24.

Utvalget har vurdert de foran nevnte argumenter mot at det fastsettes krav om minstekapital for stiftelsene, og er for sin del kommet til at de ikke er tungtveiende nok. De beste grunner taler for at det bør gjelde et minimumskrav til kapitalen i enhver stiftelse, slik at stiftelsen ved opprettelsen vil ha et rimelig kapitalgrunnlag.»

Utvalget legger stor vekt på at stiftelsen styrker sitt særpreg som organisasjonsform ved et krav om minste grunnkapital, og mener at dette er viktig for å markere avstand til andre organisasjonsformer, i første rekke foreninger. Utvalget legger også vekt på selvstendighetskriteriet, og mener at dette kan styrkes ved at kravet om minste grunnkapital gir stiftelsen et bedre grunnlag for å realisere sitt formål uten å måtte være avhengig av kapitaltilførsel utenfra. Utvalget legger dessuten en viss vekt på at et krav om minste grunnkapital kan motvirke at det etableres stiftelser der etablerings- og driftskostnadene «spiser opp» grunnkapitalen.

Når det gjelder hvor høyt kravet til minstekapital skal settes, foreslår utvalget 100.000 kroner for alminnelige stiftelser, og 200.000 kroner for næringsdrivende stiftelser.

Utvalget foreslår at alminnelige stiftelser skal kunne få dispensasjon fra kravet om en minste grunnkapital på 100.000 kroner, likevel slik at kravet ikke kan settes til et beløp på under 50.000 kroner. Det er et vilkår for å få dispensasjon at det foreligger «særlige grunner». Når det gjelder praktiseringen av dispensasjonshjemmelen, uttaler utvalget på side 29-30:

«Ved utøvelsen av skjønnet bør det etter utvalgets mening særlig tas hensyn til tre forhold. For det første kan det være begrunnet å gi dispensasjon hvor det sentrale ikke er å forvalte en grunnkapital, men å drive en eller annen ideell aktivitet som f eks kulturvern, sosialarbeid mv. For det annet kan det forhold at det som skytes inn som grunnkapital vanskelig kan verdsettes i penger, være et grunnlag for å dispensere. Det skytes f eks inn et gammelt hus på leiet grunn, der bruksverdien er det sentrale. For det tredje vil utvalget vise til at det kan være aktuelt å gjøre unntak for innsamlingsstiftelser. Disse kan ta sikte på å samle inn større beløp, men på etableringstidspunktet kan det beløp som kommer inn på stiftelsens konto være ubetydelig. Det er et spørsmål for seg om innsamlingsstiftelser oppfyller de ulovfestede kravene til varighet som gjelder for en stiftelse. Dette er imidlertid et spørsmål som vanskelig kan avgjøres på etablerings- og registreringstidspunktet, og prinsipielt bør det være en adgang til å etablere innsamlingsstiftelser under stiftelsesloven, slik tilfellet er etter gjeldende rett. For at dette skal være mulig, må det være adgang til å gi dispensasjon for slike former for stiftelser.

Utvalget vil peke på at bruken av dispensasjonshjemmelen ikke er begrenset til de tre foran nevnte typetilfellene, selv om utvalget vil anta at det er i forhold til disse at det i praksis vil være mest aktuelt å innvilge dispensasjon. Dersom det skal gjøres unntak fra kravet om kr 100 000 i minste grunnkapital i andre tilfeller, må det imidlertid som nevnt kunne sies å foreligge «særlige grunner» i utkastets forstand, noe som indikerer at det ikke skal være kurant å oppnå dispensasjon, jfr begrunnelsen for minstekapitalkravet.»

Utvalget foreslår at grunnkapitalen skal bindes i stiftelsen, slik at det kapitalgrunnlaget stiftelsen har ved opprettelsen, ikke kan angripes gjennom utdelinger, jf. side 30:

«I prinsippet kan de hensyn som foran er anført til fordel for en minste grunnkapital på etableringstidspunktet, også tale for at grunnkapitalen skal bindes, dvs at den ikke kan brukes til utdelinger mv. Dersom den minstekapital som tilføres stiftelsen, uten videre kan deles ut, vil stiftelsen ikke kunne beholde det særpreg man har søkt å bygge opp gjennom et minstekrav til kapitalgrunnlaget. Det vil heller ikke være lett å oppretteholde noen reell selvstendighet over tid, fordi stiftelsen vil kunne bli avhengig av kapitaltilførsler fra andre, f eks det offentlige. I det hele vil stiftelsens formål bedre kunne oppfylles, hvis forholdene legges til rette for at formålet kan realiseres også på noen sikt. Dette kan best skje ved at grunnkapitalen bindes i stiftelsen. I denne forbindelse er det også av betydning at kravet til at stiftelsen er av en viss varighet, ikke vil kunne oppfylles hvis grunnkapitalen uten videre skal kunne angripes gjennom utdelinger.»

Utvalget vurderer om reglene om bundet grunnkapital bør gjennomføres bare for næringsdrivende stiftelser, siden det er i slike stiftelser at kreditorinteressene med styrke tilsier at grunnkapitalen bindes. Utvalget avviser at reglene bør begrenses på denne måten, og viser til at de hensyn som er angitt som begrunnelse for å stille krav om at grunnkapitalen skal være bundet, tilsier at kapitalen bør bindes i alle slags stiftelser.

I kapittel 11.5 (side 31) går utvalget inn for at loven bør ha regler om bundet kapital også utover grunnkapitalen. I lovforslaget § 3-7 foreslås en regel om plikt til å foreta avsetning til tilleggskapital. Etter denne bestemmelsen skal minst en tidel av stiftelsens årsoverskudd legges til stiftelsens bundne kapital. På side 33 uttaler utvalget at det kan være behov for en regel som sikrer en viss kapitaloppbygging, og som på den måten gir grunnlag for at stiftelsen kan få en varig eksistens. En slik bestemmelse sikrer også at stiftelsen over tid kan ha en kapital som er tilstrekkelig til å sørge for tilfredsstillende avkastning til formålet.

Utvalget foreslår at virkningen av at kravet til minste grunnkapital og kravet om at grunnkapitalen skal være bundet, ikke er overholdt, skal være ugyldighet, jf. kapittel 11.6 på side 31 i utredningen. Dette innebærer at det ikke kan anses å være opprettet noen stiftelse som selvstendig juridisk person. Når det gjelder spørsmålet om hvem som skal anses å være eier av midlene, uttaler utvalget:

«I prinsippet er dette et tolkningsspørsmål, men ofte vil det være naturlig å tolke opprettelsesdisposisjonen slik at midlene faller tilbake til giveren, eller hvis giveren er død; dennes arvinger.»

Når det gjelder plikten til å foreta avsetninger til tilleggskapital, mener utvalget at manglende overholdelse ikke skal føre til ugyldighet. Utvalget viser imidlertid til at forholdet blant annet kan gi grunnlag for at Stiftelsestilsynet avsetter styremedlemmene, jf. § 4-18 annet ledd i forslaget, eller eventuelt at det foretas omdanning etter forslagets § 6-6 annet ledd.

Utvalget vurderer på side 83 om kravet til minste grunnkapital bør gjelde for stiftelser som er opprettet før ikrafttredelsen av loven. Spørsmålet er aktuelt for alminnelige stiftelser, men ikke for næringsdrivende stiftelser, siden slike stiftelser allerede etter gjeldende lov skal ha en grunnkapital på minst 200.000 kroner. Utvalget går inn for at også eldre (alminnelige) stiftelser i prinsippet skal være omfattet av de nye reglene, og at grunnkapitalen skal være hevet til minst 100.000 kroner innen fem år fra lovens ikrafttredelse. Det foreslås likevel at Stiftelsestilsynet skal kunne gi dispensasjon fra kravet, også slik at det kan gis adgang til å ha grunnkapital på under 50.000 kroner. Utvalget begrunner forslaget slik:

«Utvalget har kommet til at det vil innebære en for stor byrde for alminnelige stiftelser, som ikke kan henvende seg til en eier eller et «marked» for å innhente ny kapital, om disse uten begrensninger skulle måtte oppfylle lovens krav om minste grunnkapital, og dermed også reglene om innbetalingen av denne. På den annen side vil det være en del stiftelser som har en mulighet til å innhente kapital utenfra, eller som i dag har en grunnkapital under lovens krav - 100 000 kroner, jfr utkastet § 3-2 første ledd - men som likevel har en egenkapital som gjør det mulig, etter en overføring til grunnkapital, å tilfredsstille kravet. Det er ingen grunn til at stiftelser i noen av disse kategorier ikke skal være omfattet av kravet til minste grunnkapital. Utvalget har på denne bakgrunn kommet til at det ikke vil være riktig helt generelt å unnta eldre stiftelser fra lovens regler om minste grunnkapital. En mer fleksibel regel vil være å oppstille som krav at også eldre stiftelser prinsipielt er omfattet av de nevnte reglene, men å gi Stiftelsestilsynet en adgang til å gjøre unntak. Dette kan skje ved at Stiftelsestilsynet gjør bruk av hjemmelen i utkastet § 3-2 annet ledd, jfr utkastet § 8-2 første ledd bokstav a.

Det er utvalgets forutsetning at stiftelser som ikke uten urimelige oppofrelser makter å tilfredsstille minstekapitalkravet, skal gis dispensasjon, og at det for de eldre stiftelsene for så vidt vil måtte foretas et skjønn etter noe andre retningslinjer enn når det ellers gjelder praktiseringen av utkastet § 3-2 annet ledd. I det skjønn som må foretas, vil det også være relevant å ta stilling til om minstekapitalkravet kan tilfredsstilles ved at stiftelsen slås sammen med andre stiftelser.»

7.2.3 Høringsinstansenes syn

Den norske Bankforeninguttaler generelt at foreningen støtter forslaget om minste grunnkapital, at grunnkapitalen skal være bundet, og at det stilles krav om avsetning til tilleggskapital.

Sparebankforeningen i Norge og Innsamlingskontrollen i Norge er imidlertid skeptiske til disse forslagene. Begge disse organisasjonene peker på at det ikke nødvendigvis bør være slik at en stiftelse skal være en varig rettsdannelse. Det samme gir Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttrykk for, og antar at et krav om avsetning til tilleggskapital lett kan komme i strid med giverens formål med stiftelsen. Sparebankforeningen i Norge mener at det bør skilles mellom næringsdrivende stiftelser og andre stiftelser, og uttaler:

«I tråd med det vi har anført innledningsvis, er vi i betydelig tvil m.h.t. de rigide kapitalkrav i forhold til særlig ikke-næringsdrivende stiftelser. Dette gjelder så vel ved etableringen og i forhold til utdelinger. Vi har bl.a festet oss ved krav til bundet kapital, herunder kravet til såkalt konsolidering, jfr. § 3-1 (2) og § 3-7, og strenge bindinger m.h.t. utdeling og bruk av midler i stiftelsen. Vi vil også nevne regelen om at senere donasjoner blir bundet kapital med mindre annet er bestemt, jfr. § 3-4 (1) b). Vi kan ikke se hvilke samfunnsmessige behov som tilsier at stiftelser skal underkastes så strenge regler m.h.t. utdeling som fremgår av § 3-9, idet det neppe er noe mål i seg selv at alle stiftelser skal ha et «evig liv» gjennom krav til bundet kapital. Dette er etter vårt syn et eksempel på at utvalget ikke sondrer tilstrekkelig mellom de forskjellig typer stiftelser.»

Følgende høringsinstanser uttaler at de støtter kravet til minste grunnkapital: Fylkesmannen i Vest-Agder, Den Norske Advokatforening, Den norske Bankforening, Norges Registrerte Revisorers Forening og Universitetet i Tromsø. I en fellesuttalelse fra fylkesmennene støttes også utvalgets forslag.

Den Norske Advokatforeningreiser spørsmål om man ikke burde satt en høyere beløpsgrense for etablering av stiftelser. Det heter i uttalelsen:

«Foreningen synes beløpsgrensen på NOK 100.000 er satt lavt hensyntatt at man skal legge til grunn de virkelige verdier. Formålet med etablering av stiftelser er ofte å sikre en langsiktig forvaltning av kapital hvor avkastningen skal øremerkes særskilte formål. Avkastningen av NOK 100.000 vil være relativt beskjedent og alternativet for giveren vil være å disponere hele beløpet direkte. Dette er forhold som taler for at man nok kunne satt en høyere beløpsgrense for etablering av stiftelser.»

Følgende høringsinstanser går imot forslaget om å innføre et krav til minste grunnkapital: Innsamlingskontrollen i Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen i Norgeog en privatperson.

I uttalelsen fra Næringslivets Hovedorganisasjonuttales det blant annet at grunnkapitalens størrelse ikke nødvendigvis er avgjørende for om formålet kan fremmes. Grunnkapitalens størrelse har betydning for hvor stor avkastning som står til disposisjon for å kunne realisere formålet, og det pekes på at i hvilken grad formålet kan realiseres, beror på hva formålet går ut på. Videre heter det i uttalelsen:

«Blant de uheldige virkninger av et krav om minste grunnkapital, kan det for det første nevnes at det kan ha betydning for donasjonsviljen. Sammenlignet med AS/ASA, hvor lovgivningen krever en minste aksjekapital, er det viktig at disse selskapstypene kan erstattes med et eneeierforetak eller en annen selskapsform, som f.eks. ANS eller DA, mens alternativet til å bruke stiftelsesformen i større grad kan være å unnlate etableringen. Det er dessuten av betydning at AS/ASA tilbyr eierne en ansvarsbegrensning, noe som ikke er en aktuell problemstilling i en stiftelse, hvor det ikke er noen eiere.

For det annet avskjæres opprettelse av stiftelser med kapital som forutsettes å vokse, slik at stiftelsen etterhvert kan dele ut midler, selvstendig stå for arrangementer av utdanningsmessig eller forskningsmessig karakter osv.

Et tilsvarende krav om minste grunnkapital som foreslått i NOU 1998: 7, forekommer heller ikke i svensk rett.

Et argument for å kreve en minste grunnkapital, kan være hensynet til utformingen av den offentlige kontrollordningen. En slik ordning, kan vanskelig omfatte de minste stiftelsene. Vi kan imidlertid ikke se at stiftelseslovutvalget tar opp spørsmålet. Etter NHOs oppfatning bør det likevel ikke få avgjørende betydning for de materielle stiftelsesreglene på dette punkt. Det bør ikke etableres kontrollordninger som avskjæres det mangfold av stiftelser som stiftelseslovutvalget fremhever at det ønsker.»

Når det gjelder kravet til minste grunnkapital for næringsdrivende stiftelser, stiller NHO dessuten spørsmålstegn ved at slike stiftelser må ha en grunnkapital som er dobbelt som stor som kravet til minste aksjekapital for aksjeselskaper, som er 100.000 kroner.

Brønnøysundregistrene, Den Norske Advokatforening, Næringslivets Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge reiser spørsmål om hvilke rettsvirkninger det skal ha at kravet til minste grunnkapital ikke er tilfredsstilt. Brønnøysundregistrene uttaler:

«Hvis en skal ha en minste grunnkapital så må en etter vår vurdering også si noe om hvilken rettslig stilling de enheter har som ikke fyller kravet til grunnkapital. Stiftelser er de jo ikke. Hvordan skal samfunnet håndtere at noen for eksempel ønsker å stille et mindre beløp til disposisjon. Vi kan bruke som eksempel at det er foretatt en testamentarisk disposisjon til et bestemt formål, men disposisjonen er ikke stor nok til å fylle minstekravet til grunnkapital. Særlig i slike situasjoner er det da hensiktsmessig å si hva en skal gjøre. Gavegiver er død og en kan ikke bare uten videre slå vedkommendes gave sammen med andre gavedisposisjoner. En kan heller ikke gi pengene til aktuelle slektninger.

Et annet meget aktuelt eksempel er opprettelse av såkalte gravlegater som benyttes i henhold til kirkelovgivningen. Spesielt vil dette være tilfellet ved opprettelse av såkalte private gravlegater som det må antas at det finnes et stort antall av i Norge. Mange av disse vil heller ikke nå opp til dispensasjonskravet. Den mulighet som foreligger til å gi dispensasjon vil i så fall være en mager trøst da det er grunn til å tro at praktiske gave og testamentdisposisjoner vil uansett undergrave det generelle kapitalkravet i stiftelsene. Vi ser selv for oss problemet når slike «fond» kommer inn til Enhetsregisteret med beskjed om at fondet skal ivareta et bestemt formål, men at vedkommende selv ikke vil stå personlig ansvarlig for fondets pengesum både av hensyn til egne skattehensyn og troverdigheten når det gjelder en adskilt forvaltning i forhold til egne midler. En kan bare tenke seg hvor mange slike bankkonti som i realiteten er slike fond i Norge i dag. Enhetsregisteret merker godt dette når bankene rydder i sine udefinerte konti. Overgangsreglene i § 8-2 (1) a dekker tross alt bare allerede eksisterende stiftelser. Vi har all mulig grunn til å tro at det både er et reelt behov for og at det i stor utstrekning vil forekomme lignende disposisjoner også i fremtiden. Slik vi ser det vil således en slik ordning blant annet gripe inn i hvordan man kan disponere i forhold til arveretten.

I hvert fall er det grunn til å tro at dispensasjonsadgangen vil bli benyttet i langt større grad enn det som utvalget ser for seg.»

Bare tre av høringsinstansene uttaler seg direkte om spørsmålet om grunnkapitalen bør bindes i stiftelsen. Den norske Bankforening støtter forslaget, mens Sparebankforeningen i Norge og Innsamlingskontrollen i Norge er skeptiske til en slik regel. Sparebankforeningen mener at det bør skilles mellom næringsdrivende stiftelser og andre stiftelser, jf. sitatet foran.

Når det spesielt gjelder kravet om obligatorisk avsetning til tilleggskapital, går Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges Museumsforbund, Sparebankforeningen i Norge og Innsamlingskontrollen i Norge imot forslaget. Det samme gis det uttrykk for i en fellesuttalelse fra ti private og allmennyttige stiftelser. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener at kravet om tilleggsavsetning ikke bør gjøres gjeldende for stiftelser som arbeider på helse-, sosial-, kultur- og undervisningssektoren, siden det som kjennetegner disse stiftelsene, er at mulig overskudd pløyes inn i virksomheten. Universitetet i Tromsø mener at det bør gis adgang til å gi dispensasjon fra kravet, og viser til stiftelser med liten kapital, hvor virksomheten er kapitalforvaltning og formålet er utdeling til begunstigede. Et krav om obligatorisk avsetning kan i slike tilfeller unødig forlenge stiftelsens liv.

Den norske Bankforening støtter forslaget om avsetning av tilleggskapital.

Noen av høringsinstansene gir i sine uttalelser uttrykk for at stiftelser ikke nødvendigvis bør ha et evig liv. Dette gjelder Foreningen for Omplassering av Dyr, Innsamlingskontrollen i Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen i Norge, og det uttrykkes også i en fellesuttalelse fra ti private og allmennyttige stiftelser. I den sistnevnte uttalelsen heter det:

«Vi mener pliktregler av denne type bør unngås. Utvalgets innstilling innebærer en klargjøring og understrekning av styrets ansvar. Det slutter vi oss til. Den logiske følge av dette er imidlertid at styret bør stå fritt mht. forvaltningen av stiftelsens midler, herunder treffe beslutninger vedrørende avsetninger og utdelinger. Det er liten tvil om at den foreslåtte regel vil bli fulgt, endog overoppfylt, av svært mange stiftelser, uavhengig av påbudet. På den annen side vil det kunne forekomme gode grunner for å avvike fra den foreslåtte regel. Det kan bl.a. være angitt fra oppretteren at han ikke har tenkt seg av stiftelsen skal eksistere i et evighetsperspektiv.»

Foreningen for Omplassering av Dyr mener at det bør lovfestes at visse typer stiftelser/legater - for eksempel slike som skal støtte ideelle formål eller er under en viss størrelse - skal være tidsbegrensede. Foreningen uttaler:

«Et hovedinntrykk FOD sitter igjen med etter mange år med søknader til ulike stiftelser og legater, er at det i praksis (og i loven) er stiftelsen/legatet som sådan som fokuseres og beskyttes, mens formålet kommer i bakgrunnen.

Vi ser svært ofte at styrene i disse stiftelsene/legatene tilsynelatende er mer opptatt av at kapitalen i stiftelsene/legatene skal vokse, enn av å dele ut midler til godt begrunnende søknader til de vedtektsfestede formål. I en del tilfeller gis det ikke en gang skriftlig svar på søknader. Det er også sett tilfeller der stiftelser over flere år lar være å dele ut støtte, som så på et senere tidspunkt får godkjent endringer av vedtektene som innebærer at den urørlige grunnkapitalen økes. På denne måten bygges det opp betydelig kapital i stiftelsene som aldri vil kunne utdeles til de vedtektsfestede formål. Dette finner vi meget betenkelig, og vi er overbevist om at dette neppe er i overenstemmelse med de siste ønsker fra de som har opprettet stiftelsene.

En annen årsak til at vi tror dette er bevisst politikk fra stiftelsenes styre, er stiftelsenes kostnadsprofil og styresammensetning. Vi har over flere år observert at det skjer en «snikprofesjonalisering», ved at det i mange styrer over tid velges inn påfallende mange jurister, økonomer o.l., som tilsynelatende ikke har noen forhold til stiftelsens formål.

Det kan synes som om disse styrene har en egeninteresse av at stiftelsens kapital skal vokse, slik at de kan tilgodeses med stadig høyere styrehonorar o.l. Det er helt opplagt at styrer i stiftelser har stor makt, og at den uavhengige kontrollen er utilstrekkelig. Det kan nevnes eksempler på stiftelser som kun består av en bankkonto, med årlig avkastning på rundt 100.000 kroner, som over flere år ikke har delt ut støtte, samtidig som de årlige kostnader utgjør over halvparten av den årlige avkastningen.»

Når det gjelder overgangsregler, uttaler Sparebankforeningen i Norge at utvalget ikke har foretatt noen rettslig eller annen konsekvensanalyse av de utall stiftelser som ikke vil ha mulighet til å oppfylle kravet om minstekapital, og det antas at disse vil havne i et «juridisk tomrom» med de praktiske implikasjoner dette får.

7.2.4 Departementets vurdering

7.2.4.1 Alminnelige stiftelser

Vurderingen av hvorvidt det bør stilles krav om minste grunnkapital, om grunnkapitalen bør være bundet og om det bør stilles krav om obligatoriske tilleggsavsetninger, vil ikke nødvendigvis være den samme for alminnelige stiftelser som for næringsdrivende stiftelser. I det følgende behandles derfor først reglene for alminnelige stiftelser.

Departementet slutter seg til forslaget om at stiftelser skal ha en minste grunnkapital. Et slikt krav vil riktignok avskjære dem som ønsker å avsette et mindre beløp til allmennyttige eller ideelle formål, fra å gjøre dette i form av en stiftelse. På den annen side vil en donator vanligvis ha anledning til å gi beløpet direkte til vedkommende formål. Departementet kan ikke se at enhver som ønsker å avsette midler til et bestemt formål, bør kunne gjøre dette i form av en egen juridisk person som skal sørge for at formålet realiseres. Hvis det skal opprettes en juridisk person, må man kunne forutsette at den juridiske personen skal ha en viss varighet, og et krav om at grunnkapitalen skal være over et visst beløp, kan være med på å sikre at det ikke opprettes «stiftelser» med et så dårlig kapitalgrunnlag at denne forutsetningen ikke slår til.

Det eksisterer i dag en rekke små legater, som det neppe kan hevdes at har livets rett i den forstand at de fortjener å ha status som egne juridiske personer. Tatt i betraktning at Stiftelsestilsynet etter forslaget også skal føre et generelt tilsyn med alle stiftelser (med de offentlige omkostninger det innebærer), vil det være en fordel om loven setter en viss terskel for hvilke rettsdannelser som skal kunne aksepteres som stiftelser.

Departementet foreslår i likhet med utvalget at minstebeløpet settes til 100.000 kroner for alminnelige stiftelser.

Departementet er enig med utvalget i at det bør gis en adgang for Stiftelsestilsynet til å dispensere fra kravet til minste grunnkapital, jf. utkastet § 14 første ledd annet punktum. Som utvalget påpeker på side 29-30 i utredningen, kan det være aktuelt å gi dispensasjon både i tilfeller hvor det sentrale ikke er å forvalte en grunnkapital, men å drive en eller annen ideell aktivitet, i tilfeller hvor den eiendelen som skytes inn som grunnkapital vanskelig kan verdsettes i penger, og for innsamlingsstiftelser. Dispensasjon må imidlertid også kunne gis i andre tilfeller hvor Stiftelsestilsynet etter en avveining av de hensyn som gjør seg gjeldende, mener at de beste grunner taler for å gjøre unntak. Et viktig moment vil være om stiftelsesformen er egnet for vedkommende rettsdannelse, selv om kravet om minste grunnkapital ikke er oppfylt, og i hvilken grad det er mulig å gjennomføre formålet uten å organisere virksomheten som en stiftelse. Ved praktiseringen av bestemmelsen må Stiftelsestilsynet selvsagt ta hensyn til lovgivers forutsetninger om at stiftelser som hovedregel skal ha en grunnkapital på minst 100.000 kroner, slik at det bare er unntaksvis at stiftelser bør kunne ha en lavere grunnkapital. På den annen side bør bestemmelsen ikke praktiseres for strengt. De eksempler som er omtalt ovenfor, viser at det kan være en del tilfeller i praksis hvor gode grunner taler for at det gis dispensasjon. Av den grunn har departementet ikke fulgt opp utvalgets forslag om at det bare kan gis dispensasjon når det foreligger «særlige grunner».

Departementet har heller ikke fulgt opp forslaget om det ikke kan dispenseres fra kravet til minste grunnkapital på en slik måte at grunnkapitalen settes til under 50.000 kroner. Å sette grunnkapitalen så lavt, bør riktignok stort sett være utelukket. Når departementet likevel ikke har fulgt opp forslaget, skyldes dette først og fremst at det i enkelte tilfeller kan være så godt som umulig å verdsette den eiendelen som skal skytes inn som grunnkapital, for eksempel museumsgjenstander. Departementet ser det som en fordel at Stiftelsestilsynet i slike tilfeller ikke tvinges til likevel å måtte foreta en verdivurdering av innskuddsobjektet. De hensyn som ligger til grunn for utvalgets bestemmelse om et minstebeløp, kan ivaretas ved en fornuftig praktisering av bestemmelsen. For innsamlingsstiftelser kan det være aktuelt å gi dispensasjon selv om grunnkapitalen er lavere, og sette som vilkår at den når opp i en tilstrekkelig grunnkapital innen en bestemt frist.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke rettslige konsekvenser det skal ha at kravet om minste grunnkapital ikke er oppfylt, er departementet enig i at disposisjonen i prinsippet må anses som ugyldig. Dette innebærer at det ikke er opprettet noen egen juridisk person. Hvis «oppretteren» lever, er departementet enig med utvalget i at den naturlige følgen da vil være at midlene fortsatt må anses å tilhøre oppretteren. Er oppretteren derimot død, kan det være mer tvilsomt hvem som skal anses som eier av midlene, og etter departementets syn er det i slike tilfeller ikke tilstrekkelig å la svaret bero på en tolkning av opprettelsesdisposisjonen. Departementet går inn for at dette spørsmålet avklares i loven, og foreslår i § 14 annet ledd en bestemmelse om at Stiftelsestilsynet i tilfeller hvor oppretteren er død, skal bestemme hva som skal skje med midlene. For nærmere detaljer vises til merknaden til § 14.

Departementet har kommet til at kravet om minste grunnkapital ikke bør gjøres gjeldende for eldre stiftelser. Det vil si at det bare er stiftelser som opprettes etter ikrafttredelsen av loven, som må ha en grunnkapital på minst 100.000 kroner. Som det fremgår nedenfor, går departementet ikke inn for at grunnkapitalen skal være bundet i alminnelige stiftelser. Kravet om minste grunnkapital har dermed bare betydning i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen. Det ville da gi liten mening å kreve at eldre stiftelser likevel skulle ha en grunnkapital på 100.000 kroner i forbindelse med ikrafttredelsen av loven.

Departementet vil ikke foreslå at grunnkapitalen i alminnelige stiftelser skal være bundet. Kravet om bundet grunnkapital bygger på en forutsetning om at stiftelser i prinsippet skal ha et evig liv. Departementet er ikke enig i denne forutsetningen. Det er ikke slik at enhver stiftelse som opprettes, har et så samfunnsnyttig og fornuftig formål som tilsier at lovgiverne bør tilstrebe at rettsdannelsen varer evig. Tvert imot antar departementet at det rent samfunnsøkonomisk kan være en fordel at enkelte stiftelser realiserer sitt formål ved å angripe grunnkapitalen nokså raskt, i stedet for at betydelige midler blir bundet i stiftelsen til evig tid.

Departementet kan heller ikke se at det i seg selv er noe i veien for at grunnkapitalen etterhvert blir brukt til å tjene formålet, hvis dette er i samsvar med oppretterens vilje eller naturlig ut fra stiftelsens formål. Behovet for vern av kapitalen av hensyn til kreditorene kan tilsi at det oppstilles krav om bundet kapital i stiftelser som driver virksomhet av et visst omfang, jf. kapittel 7.2.4.2 om næringsdrivende stiftelser, men dette hensynet slår i liten grad til for alminnelige stiftelser. Departementet mener etter dette at det ikke er tilstrekkelig tungtveiende grunner til å innføre et krav om bundet grunnkapital for alminnelige stiftelser. På den bakgrunn er det heller ikke aktuelt å innføre regler om obligatoriske avsetninger til tilleggskapital.

7.2.4.2 Næringsdrivende stiftelser

Når det gjelder næringsdrivende stiftelser, er departementet i utgangspunktet enig med utvalget i at det bør være et krav om en grunnkapital på minst 200.000 kroner. Departementet er også enig med utvalget i at grunnkapitalen bør være bundet i stiftelsen i den forstand at den ikke kan benyttes til utdelinger. For næringsdrivende stiftelser gjør det seg gjeldende noe andre hensyn enn for alminnelige stiftelser. Næringsvirksomheten innebærer at slike stiftelser pådrar seg forpliktelser i et helt annet omfang enn alminnelige stiftelser. Hensynet til kreditorer og ansatte tilsier derfor at man har regler som sikrer et vern av stiftelsens kapital, og at loven på denne måten bidrar til at stiftelsen har et visst kapitalgrunnlag som kreditorene kan ta dekning i.

Når det spesielt gjelder kravet om en minste grunnkapital på 200.000 kroner, viser departementet til at dette kravet allerede gjelder for hovednæringsdrivende stiftelser etter § 25 i gjeldende lov. Som det pekes på under høringen er dette kravet vesentlig høyere enn det som gjelder for aksjeselskaper, jf. aksjeloven § 3-1 første ledd, som bestemmer at aksjeselskaper skal ha en aksjekapital på minst 100.000 kroner. Når det gjelder begrunnelsen for dette, vises til det som ble anført i proposisjonen til nåværende lov, hvor departementet uttalte (Ot.prp. nr. 3 (1979-80) Om lov om stiftelser m.m. side 30):

«Departementet er likevel enig med utvalget og Handelsdepartementet i at minstebeløpet bør settes høyere enn minste tillatte aksjekapital. Som Handelsdepartementet peker på bør hovedregelen være at næringsdrift uten personlig ansvar er organisert i de tradisjonelle selskapsformer. Man antar at stiftelsesformen primært bør nyttes for virksomhet som det er meningen skal ha en viss varighet. Som foran nevnt vil det ofte nettopp være kontinuitets- og stabilitetshensyn som taler for valget av stiftelsesformen. Riktignok vil det ikke nødvendigvis være slik at en stiftelse med 50 000 kr i grunnkapital forutsettes å ha kortere varighet enn en med 500 000 kr. Varigheten av virksomheten vil selvsagt måtte bero på mange faktorer, så som virksomhetens art, de rådende markedsforhold o s v. Men som alminnelig utgangspunkt må man kunne si at det vil være en sammenheng mellom en stiftelses størrelse og dens varighet. Departementet mener derfor at grensen for minste grunnkapital for de her nevnte næringsdrivende stiftelser som alminnelig hovedregel bør settes betydelig høyere enn kravet til minstekapital i aksjeselskaper.»

Et spørsmål er om de hensyn som begrunner regler om minste grunnkapital på 200.000 kroner og at grunnkapitalen skal være bundet, slår til i forhold til alle tre typer næringsdrivende stiftelser, jf. alternativene i utkastet § 4 annet ledd bokstav a, b og c. Det er først og fremst holdingstiftelsene det kan være tvil om i denne sammenhengen, jf. kapittel 6. Næringsvirksomheten utøves i slike stiftelser bare gjennom eierinteresser (for eksempel aksjer) i andre selskaper. Disse eierinteressene medfører vanligvis ikke i seg selv at stiftelsen pådras forpliktelser i et slikt omfang som andre næringsdrivende stiftelser. Det er det underliggende selskapet som er ansvarlig for de forpliktelser som pådras som følge av næringsvirksomheten, og det er lovreguleringen av vedkommende selskapsform (for eksempel aksjeloven) som håndterer hensynet til kreditorene. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at særreglene om grunnkapital og at grunnkapitalen skal være bundet, bare bør gjøres gjeldende for næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstav a og b. Holdingstiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstav c, vil etter dette følge de regler som er foreslått for alminnelige stiftelser.

Utvalget foreslår at ikke bare grunnkapitalen skal være bundet, men at det også skal stilles krav om obligatorisk avsetning til tilleggskapital, som også skal være bundet. Departementet har ikke fulgt opp forslaget. På den ene siden vil en slik regel riktignok sikre at stiftelsen bygger opp en kapitalreserve i gode tider, slik at man har noe å tære på dersom det skulle oppstå økonomiske problemer senere. Dette innebærer en ekstra beskyttelse av kreditorene, og vil selvsagt også kunne være en fordel for stiftelsen selv. På den annen side kan det innvendes mot en slik skjematisk bestemmelse at den i for liten utstrekning tar hensyn til behovet for egenkapitaldannelse i den enkelte stiftelse. Det er verken i stiftelsens eller samfunnets interesse at en stiftelse tvinges til å ha en bundet egenkapital som er uforholdsmessig stor i forhold til formålet. Utvalget viser i den forbindelse til at tilleggskapitalen kan nedsettes etter de foreslåtte reglene i § 3-6. Som Næringslivets Hovedorganisasjon peker på i sin høringsuttalelse, legger imidlertid ikke utvalget opp til at dette skal være kurant, jf. særlig kravet om at nedsetting av tilleggskapitalen skal godkjennes av Stiftelsestilsynet.

Departementet viser også til at den tilsvarende plikten til å avsette til reservefond etter aksjelovgivningen ble opphevet ved vedtakelsen av aksjeloven og allmennaksjeloven 1997. De vurderinger som ble foretatt i den anledning, har langt på vei relevans også i forhold til forslaget om obligatoriske avsetninger til tilleggskapital for stiftelser, jf. Ot.prp. nr. 23 (1996-97) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) side 43-44. I tillegg til innvendingen om at behovet for egenkapital varierer, viser departementet særlig til argumentet om at en regel om pliktig avsetning av årsoverskudd neppe treffer særlig godt i forhold til de selskaper (eller stiftelser) hvor behovet for slike avsetninger er størst. Som det hevdes i den nevnte proposisjonen, vil ordningen først og fremst ha betydning for de selskaper (eller stiftelser) som har god inntjening, og som dermed normalt vil ha økonomisk evne til å dekke kreditorenes krav.

Departementet legger også en viss vekt på at kravet om at grunnkapitalen skal være bundet, er nytt i forhold til nåværende lov, og at dette kan tilsi at man venter noe med å ta endelig stilling til om det er behov for ytterligere krav til bundet egenkapital for næringsdrivende stiftelser.

Departementet går etter dette inn for at næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstav a og b, skal ha en grunnkapital på minst 200.000 kroner, og at grunnkapitalen skal være bundet, jf. utkastet §§ 22 og 24. Departementet har imidlertid ikke fulgt opp de foreslåtte bestemmelsene om tilleggskapital i utvalgets §§ 3-6 og 3-7.

Når det gjelder virkningen av manglende overholdelse av de særlige reglene om grunnkapital for næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, kan departementet ikke se at forholdet bør føre til ugyldighet. Departementet viser til at en overtredelse av regelen om at grunnkapitalen ikke kan brukes til utdelinger, helst vil oppstå etter at stiftelsen er etablert, og etter departementets syn virker det problematisk å slå fast at en stiftelse som først har vært gyldig opprettet, i ettertid likevel skal anses som ugyldig. Det samme hensynet gjør seg til en viss grad gjeldende i forhold til kravet om minste grunnkapital på 200.000 kroner, se nærmere spesialmerknaden til § 14.

Utvalget foreslår ikke overgangsregler for næringsdrivende stiftelser når det gjelder kravet til minste grunnkapital. Dette begrunnes på side 83 i utredningen, hvor det vises til at det allerede etter nåværende lov gjelder et krav om grunnkapital på minst 200.000 kroner for slike stiftelser. Kravet i nåværende lovs § 25 gjelder imidlertid bare for hovednæringsdrivende stiftelser, jf. definisjonen i gjeldende § 24 første ledd nr. 1 og lovforslaget § 4 annet ledd bokstav a. For næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 24 første ledd nr. 2 (lovforslagets § 4 annet ledd bokstav b) er kravet om minste grunnkapital nytt. Departementet foreslår på denne bakgrunn en overgangsperiode på fem år for næringsdrivende stiftelser for å bringe grunnkapitalen opp til 200.000 kroner, jf. § 61 bokstav b. Det foreslås også en hjemmel for Stiftelsestilsynet til å gi dispensasjon for tilfeller hvor stiftelsen har store problemer med å tilfredsstille kravet, men hvor det likevel er rimelig at næringsvirksomheten fortsetter.

7.3 Grunnkapital som består av andre eiendeler enn penger

7.3.1 Innledning

Når det gjelder begrepet grunnkapital, vises til kapittel 7.1 foran.

Blant annet på grunn av de foreslåtte reglene om minste grunnkapital og at grunnkapitalen skal være bundet, er det et behov for å sikre at de verdier som er oppgitt som grunnkapital, er reelle. Det kan trekkes en parallell til aksjelovgivningen som har en rekke regler som skal sørge for at aksjetegnernes aksjeinnskudd virkelig tilføres selskapet, og at de har en verdi som svarer til det fastsatte vederlaget.

Grunnkapital som består av penger, reiser få problemer. Her er det tilstrekkelig å sørge for en kontroll med at pengebeløpet er overført til stiftelsen, jf. utkastet § 12 første ledd bokstav c, hvor det foreslås at det som vedlegg til meldingen til Stiftelsestilsynet etter § 11 skal følge en erklæring fra revisor om at grunnkapitalen er stilt til stiftelsens rådighet.

Grunnkapital som består av andre eiendeler enn penger, reiser flere spørsmål. Også i forhold til slike innskudd er det et krav etter § 12 første ledd bokstav c at revisor skal avgi en erklæring om overføringen. Når eiendelen består av annet enn penger, oppstår det imidlertid særlige spørsmål om hva slags eiendeler som kan benyttes som grunnkapital, hvordan de skal verdsettes, og hvordan man skal kontrollere verdsettingen.

7.3.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

Stiftelseslovutvalget mener at det som følge av kravet om at enhver stiftelse skal ha et visst kapitalgrunnlag ved opprettelsen, og at kapitalen skal bindes i stiftelsen (se kapittel 7.2), er nærliggende å oppstille regler som sikrer at enhver stiftelse tilføres reell grunnkapital ved opprettelsen, jf. utredningen side 32. Utvalget viser til at uten regler av denne typen vil reglene om bunden grunnkapital lett kunne omgås. Utvalget uttaler videre:

«Et tilleggsargument til fordel for regler som sikrer stiftelsen tilførsel av en reell grunnkapital, er at regler om dette vil kunne bidra til at stiftelsens formål kan realiseres i praksis. Disse forholdene tilsier at regler som sikrer at grunnkapitalen er reell ved opprettelsen bør gjelde for både alminnelige og næringsdrivende stiftelser. For næringsdrivende stiftelser tilsier for øvrig også hensynet til kreditorene at stiftelsen tilføres en reell grunnkapital.»

Utvalget foreslår på denne bakgrunn følgende regler:

• Eiendeler som en stiftelse mottar som oppgjør for grunnkapitalen, kan ikke overdras til høyere verdi enn den virkelige verdi på dagen for åpningsbalansen, jf. § 3-3 første ledd.

• Eiendeler som etter gjeldende regler ikke kan føres opp i balansen, kan ikke brukes som kapitalinnskudd, jf. § 3-3 annet ledd;

• Dersom grunnkapitalen gjøres opp i annet enn penger, skal det redegjøres for de forhold som er av betydning for vurderingen av innskuddet, jf. § 3-3 tredje ledd første punktum. Det foreslås at redegjørelsen skal inneholde en beskrivelse av de enkelte tilførte aktiva, jf. annet punktum.

• En statsautorisert eller registrert revisor skal bekrefte at de oppførte verdiene tilfredsstiller vilkårene i utkastet § 3-3 første ledd, jf. utkastet § 2-8 bokstav e.

7.3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene uttaler seg spesielt om de særlige spørsmål som oppstår når grunnkapitalen består av annet enn penger.

7.3.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter når det gjelder behovet for regler som sikrer at grunnkapitalen er reell ved opprettelsen av stiftelsen. Dette gjelder selv om departementet ikke har fulgt opp utvalgets forslag om at grunnkapitalen skal være bundet i alminnelige stiftelser. Kravet om at slike stiftelser ved opprettelsen skal ha en grunnkapital på minst 100.000 kroner, tilsier i seg selv at man har regler som sikrer at de oppgitte verdier er til stede.

Departementet slutter seg etter dette til utvalgets forslag om at det bare er eiendeler som kan føres opp i balansen, som kan brukes som grunnkapital, jf. utkastet § 15 første ledd. Regelen innebærer blant annet at en plikt til å utføre et arbeid eller en tjeneste ikke kan brukes som grunnkapital, noe som også er slått uttrykkelig fast i bestemmelsens annet punktum. § 15 første ledd gjelder for øvrig både i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen og i forbindelse med kapitalforhøyelse, jf. § 16. En tilsvarende regel finnes i aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-7. Se for øvrig merknaden til bestemmelsen.

Departementet har også fulgt opp forslaget om at de eiendeler som stiftelsen mottar som oppgjør for grunnkapitalen, ikke kan overtas til en høyere verdi enn virkelig verdi, jf. § 15 annet ledd. Begrepet virkelig verdi må ses som en henvisning til regnskapslovens vurderingsregler.

Når det gjelder tidspunktet for verdsettingen, foreslår departementet i likhet med utvalget at det er dagen for åpningsbalansen som er avgjørende. Det er likevel en realitetsforskjell mellom de to forslagene, noe som innebærer at verdsettingstidspunktet gjerne vil være senere etter departementets forslag enn etter utvalgets forslag, se merknadene til §§ 12 og 15.

Når det gjelder kontroll av eiendelens verdi, vises til utkastet § 12 første ledd bokstav d, som innebærer at revisor skal bekrefte at eiendelen har en verdi som svarer til den fastsatte grunnkapitalen.

Utvalgets forslag i § 3-3 tredje ledd om at oppretteren skal redegjøre for forhold som er av betydning for vurderingen av innskuddet, og at det skal gis en beskrivelse av de overførte eiendeler, er ikke fulgt opp av departementet. At oppretteren må angi hvilke eiendeler som skal brukes som grunnkapital, følger av § 9 første ledd bokstav b. Når det gjelder vurdering av eiendelen, mener departementet at det vil være tilstrekkelig med den nevnte erklæringen revisor skal avgi om eiendelens verdi i forbindelse med meldingen til Stiftelsesregisteret etter § 11, jf. § 12 første ledd bokstav d. Siden verdsettingstidspunktet gjerne vil være senere etter departementets forslag enn etter utvalgets forslag (det kan for eksempel tenkes at oppretteren er død), vil det ikke alltid passe med en regel som krever at oppretteren skal redegjøre for forhold som har betydning for verdsettingen.

7.4 Krav om hvordan stiftelsens midler skal plasseres og forvaltes

7.4.1 Gjeldende rett

Stiftelsesloven har ingen alminnelig regulering av hvordan stiftelsens midler skal plasseres og forvaltes. Som utvalget uttaler, må det imidlertid etter ulovfestet rett legges til grunn at midlene skal plasseres og forvaltes på en forsvarlig måte.

For offentlige stiftelser er det fastsatt særskilte krav til hvordan midlene skal plasseres i forskrift 10. oktober 1990 nr. 797 om offentlige stiftelser kapittel III. I § 9 slås det fast som et alminnelig krav at stiftelsens midler skal plasseres og forvaltes på en slik måte at avkastningen til enhver tid blir tilfredsstillende. I §§ 3 til 8 er det gitt detaljerte regler om plassering, ved at det er gitt en uttømmende liste over lovlige plasseringsalternativer.

7.4.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

Utvalget vurderer i kapittel 11.8 på side 32-33 i utredningen om det er tilstrekkelig med en bestemmelse som gir uttrykk for en forsvarlighetsstandard, eller om en slik regel bør bygges ut med mer detaljerte regler om plasseringsplikt tilsvarende de regler som i dag gjelder for offentlige stiftelser.

Utvalget slår først fast at loven ikke bør oppstille regler om plasseringsplikt for næringsdrivende stiftelser. Utvalget viser til at det ikke gjelder slike regler i dag, og at regler av denne typen kan motvirke næringsvirksomheten.

Utvalget går heller ikke inn for regler om plasseringsplikt for alminnelige stiftelser. Dette begrunnes slik på side 32-33:

«Regler om plasseringsplikt vil kunne virke hemmende på stiftelsens kapitalforvaltning, fordi de kanaliserer investeringer i bestemte retninger, som ikke nødvendigvis er ideelle når det tas i betraktning hva som kreves av kapitalavkastning mv for å realisere stiftelsens formål. Det vil som regel være et avveiningsspørsmål hvordan stiftelsens plasseringer bør være, hvilken vekt som bør legges på sikkerhet veiet mot avkastning mv. Regler med spesifikke krav til plasseringsmåte vil i denne sammenheng lett fremstå som rigide og lett vanskeliggjøre noe som er grunnleggende i stiftelsesretten; å sikre at kapitalen forrentes slik at stiftelsens formål kan realiseres på best mulig måte. Utvalget vil også peke på at de stiftelser som mener at det i deres tilfelle er behov for særlige regler om plasseringsplikt, har muligheten til å vedta slike i vedtektene, noe som for øvrig ikke er uvanlig.»

Utvalget foreslår i stedet en regel som pålegger styret en generell plikt til å forvalte kapitalen slik at sikkerheten til enhver tid ivaretas på en fullt ut forsvarlig måte, jf. § 3-8 i utkastet. Utvalget viser på side 33 til at «det å bevare grunnkapitalen er helt grunnleggende i enhver stiftelse, ikke minst fordi dette kan bidra til at formålet også realiseres på noen sikt». Kravet om at man ved forvaltningen skal ivareta sikkerheten, må likevel ikke føre til at det blir sett bort fra behovet for en tilfredsstillende avkastning, og i den foreslåtte § 3-8 gis det derfor også uttrykk for at forvaltningen skal være slik at avkastningen blir tilfredsstillende for å ivareta formålet.

7.4.3 Høringsinstansenes syn

Det er bare tre av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget.

Næringslivets Hovedorganisasjon slutter seg til forslaget om ikke å videreføre reglene om plasseringsplikt.

Den Norske Advokatforening mener at et krav om plasseringsplikt burde ha vært beholdt som en fravikelig regel:

«Bestemmelsen om risikograd ved plassering av stiftelsens midler kan inntas i vedtektene. Foreningen ville funnet det naturlig at man hadde opprettholdt en deklaratorisk regel om at stiftelsesmidler skal forvaltes som umyndiges midler eller med en nærmere definert risikograd med mindre det i vedtektene fastsettes en friere disponeringsadgang.

Den foreslåtte lovteksten er relativt intetsigende og oppstiller bare en ren uaktsomhetsstandard ved styrets plasseringsordning. Ved å lovfeste en deklaratorisk hovedregel vil man skape fokus på hvordan midlene skal forvaltes.

Et nærliggende regelverk vil kunne være å henvise til plasseringsplikten for pensjonskasser m.v.»

Også Fylkesmannen i Hedmark mener at loven bør gi mer presise angivelser av hvordan stiftelsers midler skal plasseres:

«Argumentasjonen i dette kapittelet til fordel for aksjer og aksjefond virker ikke overbevisende sett i forhold til uroen på dette området det siste året. Det må sies klart fra om det åpnes eller ikke åpnes for slike pengeplasseringer hva gjelder alminnelige stiftelser. Det er urealistisk å forlange at den som foretar en slik plassering skal vite, og eventuelt ta ansvaret for, at plasseringen er «forsvarlig».

7.4.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at loven bør oppstille et generelt forsvarlighetskrav når det gjelder plassering av stiftelsers midler, slik at både hensynet til sikkerhet og hensynet til avkastning ivaretas. Når det gjelder uttalelsen fra Den Norske Advokatforening om at en slik bestemmelse er intetsigende, viser departementet til at et forsvarlighetskrav uansett må antas å gjelde etter ulovfestet rett, og etter departementets syn er det en fordel at prinsippet kommer klart til uttrykk i loven. Dette har en pedagogisk fordel, samtidig som bestemmelsen kan virke som en viktig påminnelse for styret. Bestemmelsen er tatt inn som § 18 i lovforslaget.

Departementet er også enig med utvalget i at man ikke bør innføre detaljerte krav til hvordan stiftelsers midler skal plasseres, slik det i dag gjelder for offentlige stiftelser. Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse om at slike regler lett kan fremstå som rigide, og at de kan vanskeliggjøre mulighetene for en god avkastning av kapitalen. Departementet kan dermed heller ikke se at reglene bør gjennomføres som en fravikelig ordning i loven, slik Den Norske Advokatforening foreslår. De innvendinger som kan gjøres gjeldende mot slike regler, blir ikke borte av at loven gir adgang for oppretteren til å sørge for at de ikke skal gjelde. Etter departementets syn er styret nærmest til å vurdere hvordan stiftelsens midler bør forvaltes. Synspunktet fra Fylkesmannen i Hedmark om at det er urealistisk å forlange at styret skal kunne vite hva som er en forsvarlig plassering og ta ansvaret for det, kan departementet ikke slutte seg til. Forsvarlighetskravet kan selvsagt ikke tolkes så strengt at det utelukker alle andre enn dem med særskilt spisskompetanse og mot fra å være styremedlemmer i en stiftelse. På den annen side må det kunne kreves en viss grad av aktpågivenhet og sunn fornuft av dem som påtar seg et styreverv.

7.5 Krav om forsvarlig virksomhet. Handleplikt ved tap av stiftelsens egenkapital

7.5.1 Gjeldende rett

Stiftelsesloven har ikke regler som stiller generelle krav til stiftelsers egenkapital, eller som krever at virksomheten skal tilpasses egenkapitalen. § 16 første ledd nr. 3 krever imidlertid at offentlige stiftelser skal ha en forvaltningskapital (egenkapital og fremmedkapital) som står i rimelig forhold til formålet.

7.5.2 Stiftelseslovutvalgets forslag

Stiftelseslovutvalget drøfter i kapittel 11.11 (side 34-35 i utredningen) om det bør gis bestemmelser utover de foreslåtte reglene om bundet grunnkapital og tilleggskapital (jf. kapittel 7.2.2), som tar sikte på å bevare kapitalgrunnlaget i stiftelsen.

Utvalget vurderer om det bør gis en regel tilsvarende aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-4, som bestemmer at selskapet til enhver tid skal ha en aksjekapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet. Utvalget uttaler:

«Etter utvalgets mening passer ikke en slik regel så godt for stiftelser, fordi den i for stor grad retter fokus mot kapitalgrunnlaget, noe som forutsetter at det skal være forholdsvis kurant eller iallfall ikke helt upraktisk å skyte inn ny kapital hvis kapitalgrunnlaget svikter. I en stiftelse vil dette i regelen i praksis ikke kunne la seg gjennomføre annet enn i særlige tilfelle.

Utvalget vil i denne forbindelse også peke på at det på rent ulovfestet grunnlag må sies å gjelde en regel om at virksomheten i en stiftelse til enhver tid skal være tilpasset det som ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten er forsvarlig i forhold til egenkapitalen i stiftelsen. Denne ulovfestede regelen vil langt på vei kunne ivareta de formål som den foran nevnte regel i aksjeloven tar sikte på.

Utvalget går likevel ikke inn for å lovfeste regelen. Grunnen til dette er at regelen slik den fremkommer i sin generelle form, bare passer og kan få praktisk betydning for stiftelser der det skjer en virksomhet, dvs i første rekke i næringsdrivende stiftelser og det som utvalget benevner aktivitetsstiftelser. For den tradisjonelle hovedgruppen av alminnelige stiftelser foregår det ingen virksomhet, fordi det sentrale her er å forvalte en formuesverdi, noe som ofte skjer gjennom «passive» investeringer, og foreta utdelinger til en destinatarkrets. Det å lovfeste den nevnte ulovfestede regelen om forsvarlig virksomhet vil etter dette kunne være misvisende for denne tradisjonelt sett viktige gruppen stiftelser. Den foran nevnte ulovfestede regelen vil derimot ramme de tilfellene hvor det faktisk skjer en virksomhet, og hvor det derfor kan være behov for regelen.»

Utvalget vurderer deretter om det bør gis regler om handleplikt tilsvarende reglene om handleplikt for styret ved tap av egenkapitalen i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-5. Bestemmelsene fastsetter at hvis egenkapitalen er lavere enn forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet, skal styret straks behandle saken og innkalle generalforsamlingen. Styret skal gi generalforsamlingen en redegjørelse for selskapets økonomiske stilling og foreslå tiltak som vil gi selskapet en forsvarlig egenkapital. Det samme gjelder hvis egenkapitalen er blitt mindre enn halvparten av aksjekapitalen.

Utvalget uttaler (utredningen side 35):

«Aksjelovens regel på dette punkt passer ikke som generell regel for stiftelser, fordi rettsvirkningene (handlepliktene) etter aksjeloven knytter seg til en vurdering av egenkapitalen, målt i forhold til risikoen og omfanget av virksomheten i selskapet. Dette kriteriet vil i første rekke ha betydning og være relevant, hvor det foregår en virksomhet og der denne pådrar forpliktelser i forhold til kreditorer mv. For alminnelige stiftelser med liten eller ingen virksomhet og få eller ingen kreditorer vil en regel som dette ikke passe.

På den annen side gir regler som knytter rettsvirkningene til virksomhetens egenkapital et godt grunnlag for å etablere handleplikter som nevnt i næringsdrivende stiftelser, som både driver virksomhet og normalt pådrar seg kreditorforpliktelser. Utvalget har derfor i utkastet § 3-11 annet ledd, som en særregel for næringsdrivende stiftelser, foreslått at dersom det må antas at egenkapitalen i stiftelsen er lavere enn forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten, så inntrer visse handlingsplikter. Pliktenes innhold fremgår av lovtekniske grunner, jfr like nedenfor, av bestemmelsens første ledd, jfr henvisningen i annet ledd. Styret skal i tilfelle straks behandle saken og varsle Stiftelsestilsynet. Styret skal deretter innen rimelig tid overfor Stiftelsestilsynet redegjøre for om det er behov for tiltak, og i tilfelle for hva som vil bli iverksatt.

Det forhold at aksjelovgivningens regler, hvor rettsvirkningene er knyttet til en vurdering av egenkapitalen i forhold til virksomheten, ikke passer for alminnelige stiftelser, er ikke det samme som at det ikke bør oppstilles regler om varslingsplikt, hvis stiftelsens kapitalgrunnlag på alvorlig måte svekkes eller går tapt. Tvert imot anser utvalget at hensynet til å verne om stiftelsens formål, helt uavhengig av de forannevnte regler om vern for kreditorer mv, tilsier at det oppstilles regler om varslingsplikt i enhver stiftelse. Det naturlige og nærliggende vil da være å knytte rettsvirkningene til en alvorlig svekkelse eller tap av grunnkapitalen. For at reglene skal kunne håndheves effektivt, må det etter utvalgets mening oppstilles klare, forutbestemte krav for når varslingssplikter av denne typen skal inntre. Utvalget har kommet til at det avgjørende bør være om en bestemt del av grunnkapitalen er tapt, og mener at varslingsplikten bør inntre hvis 2/3 av grunnkapitalen er tapt, jfr utkastet § 3-11 første ledd.»

Utvalget foreslår etter dette en regel om at hvis to tredeler av grunnkapitalen er tapt, skal styret straks behandle saken og og varsle Stiftelsestilsynet. Styret skal deretter redegjøre for tilsynet for om det er behov for tiltak, og hva eventuelle tiltak skal gå ut på. For næringsdrivende stiftelser foreslås det at det samme skal gjelde også når egenkapitalen er lavere enn forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten.

7.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene uttaler seg prinsipielt om det bør innføres regler om forsvarlig egenkapital eller virksomhet, eller om utvalgets foreslåtte bestemmelse om handleplikt ved tap av egenkapitalen.

7.5.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i utvalgets vurderinger når det gjelder spørsmålet om å innføre en regel tilsvarende aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-4, som stiller krav om at det skal være et forsvarlig forhold mellom egenkapitalen og den virksomhet som drives. Som utvalget peker på, ville det være mest nærliggende å gi en slik regel for næringsdrivende stiftelser. Men i likhet med utvalget ser ikke departementet dette som noen god løsning. Departementet legger blant annet vekt på faren for antitetiske slutninger i forhold til alminnelige stiftelser.

Departementet er også enig med utvalget i at det kan være behov for en regel som pålegger styret en handleplikt ved tap av egenkapitalen, og en slik regel er tatt inn i lovforslaget § 25. I motsetning til utvalgets forslag gjelder imidlertid departementets bestemmelse bare for næringsdrivende stiftelser. Grunnen til dette er at etter departementets forslag gjelder det ikke noe krav om bundet egenkapital for alminnelige stiftelser, jf. kapittel 7.2.4. Det gir da mindre mening å pålegge en handleplikt for slike stiftelser når stiftelsen ikke lenger har i behold en egenkapital av en viss størrelse.

For nærmere detaljer vises til lovforslaget § 25 og merknaden til bestemmelsen.