Kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1

§ 1 angir stiftelseslovens virkeområde og avløser stiftelsesloven 1980 § 1. Bestemmelsen svarer til § 1-1 i Stiftelseslovutvalgets forslag. Annet ledd i utvalgets forslag er likevel ikke videreført. Dette har imidlertid ikke noen innholdsmessige konsekvenser. Videre foreslår departementet et tredje ledd, som ikke er med i utvalgets lovforslag.

I første ledd første punktum slås det fast at loven gjelder for stiftelser, hvis ikke noe annet er fastsatt i lov eller i medhold av lov. Hva en stiftelse er, er definert i § 2. I § 6 er det gjort unntak for visse rettsdannelser som ikke omfattes av loven.

Stiftelsesloven skiller mellom alminnelige og næringsdrivende stiftelser. Dette fremgår av annet punktum. Skillet mellom de to formene for stiftelser er gjennomført på den måten at næringsdrivende stiftelser er underlagt visse særregler. Hva som er næringsdrivende stiftelser, og hva som er alminnelige stiftelser, er definert i § 4. Se også kapittel 6 i de alminnelige motiver.

Skillet etter stiftelsesloven 1980 mellom private og offentlige stiftelser er ikke videreført i forslaget til ny lov, jf. kapittel 5 i de alminnelige motiver.

Annet ledd utvider virkeområdet for reglene i kapittel 6, jf. § 55 og merknaden til denne bestemmelsen.

I tredje ledd foreslås det en hjemmel for å fastsette i forskrift i hvilken grad loven skal gjelde på Svalbard. Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 2 fastsetter at norsk privatrett, strafferett og lovgivning om rettspleien gjelder på Svalbard. Siden stiftelsesloven har regler både av privatrettslig og offentligrettslig art, kan det være behov for presiserende regler om lovens anvendelse på Svalbard.

Spørsmålet om nærings- og selskapslovgivningens anvendelse på Svalbard er nærmere drøftet i St.meld. nr.9 (1999-2000) punkt 4.5 (side 30). Det konkluderes der med at: «Regjeringen vil på denne bakgrunn utarbeide egne bestemmelser om anvendelsesområdet for den sentrale nærings- og selskapslovgivningen på Svalbard». Forslaget til tredje ledd er i tråd med dette.

Til § 2

§ 2 avløser § 2 i gjeldende lov. Bestemmelsen er i tråd med § 1-2 i Stiftelseslovutvalgets forslag.

Første punktum definerer hva en stiftelse er. Dette er en forskjell fra gjeldende lovs § 2 første ledd, som bare gir en indirekte definisjon av stiftelsesbegrepet ved at bestemmelsen beskriver hvordan en stiftelse dannes.

Bestemmelsen tar ikke sikte på å endre innholdet i stiftelsesbegrepet i forhold til gjeldende lov. Som utvalget uttaler på side 55 i utredningen, legges det snarere opp til å videreføre den tradisjonelle oppfatningen av hva en stiftelse er. Se for øvrig kapittel 2.1 i de alminnelige motiver.

Som det fremgår av definisjonen, kan en stiftelse ha alle slags typer formål. Oppregningen gir bare eksempler på hvilke formål stiftelser kan ha. Se for øvrig kapittel 3 i de alminnelige motiver.

Definisjonen innebærer at en stiftelse må ha en selvstendig stilling i forhold til mulige eierpretendenter. Dette uttrykkes gjerne som stiftelseslovens «selvstendighetskriterium», og anses som grunnleggende når man skal ta stilling til om man har å gjøre med en stiftelse. Selvstendighetskriteriet er nærmere behandlet i kapittel 4 i de alminnelige motiver.

Annet punktum presiserer at en rettsdannelse som oppfyller definisjonen i første punktum, anses som en stiftelse og reguleres av stiftelsesloven, selv om den er betegnet som noe annet.

Til § 3

Bestemmelsen svarer til utvalgets § 1-3, og avløser gjeldende lovs § 4. Utvalget uttaler om bestemmelsen i gjeldende lov (side 55-56 i utredningen):

«Gjeldende stiftelseslov § 4 gir uttrykk for når en stiftelse er opprettet, og angir at dette er når den rettslige disposisjon som danner grunnlaget for opprettelsen, etter alminnelige regler er bindende for den som har avgitt disposisjonen. Fra dette tidspunkt har han ikke eierrådighet over stiftelsen og dens formuesverdier. Utvalget vil peke på at bestemmelsen i gjeldende lov § 4 er uklar. Selv om ordlyden viser at den tilsikter å si noe om når stiftelsen er opprettet, er realiteten at den bare sier noe om når avgiveren av formuesverdien ikke lenger har rådighet over denne. Om stiftelsen kan sies å være opprettet, er avhengig av om formuesverdien i samsvar med § 2 er stilt selvstendig til rådighet til et bestemt formål. Paragrafen får derfor ikke klart nok frem at det må sondres mellom når avgiverdisposisjonen er bindende for avgiveren og når stiftelsen kan anses opprettet som selvstendig rettssubjekt. Ofte vil dette skje samtidig, men det er ikke noe i veien for at avgiveren binder seg til å overføre formuesverdien til en stiftelse før denne opprettes.»

Utvalget viser til at etter lovforslaget vil en stiftelse være opprettet når vilkårene i § 2 (utvalgets § 1-2) er til stede. Når det gjelder utvalgets § 1-3, heter det:

«Utkastet § 1-3 tar i samsvar med det som er fremholdt foran om realiteten i gjeldende lovs § 4, sikte på å regulere fra hvilket tidspunkt avgiveren ikke lenger kan angre seg, når han har disponert med sikte på å opprette en stiftelse. Det er fra dét tidspunkt han ikke lenger har rådighet over formuesverdien. Sistnevnte må fastsettes med grunnlag i alminnelige formuerettslige regler vedrørende arten av den disposisjon det gjelder (gave, arv mv).»

Departementet er enig med utvalget i at spørsmålet om når en stiftelse er opprettet, må vurderes etter § 2, slik at det avgjørende er om formuesverdien selvstendig er stilt til rådighet for formålet. Departementet er mer i tvil når utvalget uttaler at det er på det tidspunktet oppretteren har bundet seg til å opprette en stiftelse, at han eller hun ikke lenger har rådighet over formuesverdien. Som utvalget peker på, er det ikke noe i veien for at oppretteren binder seg til å overføre formuesverdien til en stiftelse før stiftelsen opprettes. Etter ordlyden i utvalgets forslag mister oppretteren adgangen til å råde over formuesverdien allerede fra det tidspunktet han eller hun har avgitt et slikt bindende utsagn. Hvis disposisjonen går ut på at opprettelsen av stiftelsen ligger noe frem i tid, kan ikke departementet se at det er grunn til å frata oppretteren enhver rett til å råde over formuesverdien i den mellomliggende perioden. En ting er at han eller hun ikke kan råde over den på en slik måte at det ikke lenger vil være mulig å opprette stiftelsen («dobbeltsuksesjon»). Andre former for rådighet må oppretteren imidlertid kunne utøve, for eksempel utleie av en fast eiendom som senere skal inngå som grunnkapital i stiftelsen.

Utvalget uttaler om forslaget at bestemmelsen tar sikte på å regulere tidspunktet «fra hvilket tidspunkt avgiveren ikke lenger kan angre seg, når han har disponert med sikte på å opprette en stiftelse». Slik departementet leser bestemmelsen, synes det imidlertid å være et hovedpoeng å fremheve fra hvilket tidspunkt oppretteren ikke lenger har rådighet over formuesverdien. Departementet er enig i at det er dette bestemmelsen bør ta sikte på å regulere. Som utvalget peker på, må tidspunktet for når det foreligger en bindende rettslig disposisjon om å opprette en stiftelse, fastsettes med grunnlag i alminnelige formuerettslige regler for arten av den disposisjon det gjelder (gave, arv, mv.). (Se nærmere om dette Ot.prp. nr. 3 (1979-80) side 10.) Dette er et spørsmål som ikke er egnet for regulering i stiftelsesloven. Som nevnt ovenfor mener departementet at det er fra det tidspunkt stiftelsen er opprettet, at oppretteren har mistet enhver eierrådighet over formuesverdien som inngår i stiftelsen, og det er også dette departementets lovforslag tar sikte på å presisere.

Den foreslåtte bestemmelsen innebærer etter dette først og fremst en presisering av selvstendighetskravet slik dette kommer til uttrykk i § 2, og det kan hevdes at forslaget strengt tatt er unødvendig ved siden av § 2. På bakgrunn av erfaringer de senere år, hvor man har sett eksempler på at oppretteren har utøvet rådighet over stiftelsen som neppe er i samsvar med selvstendighetskravet, antar imidlertid departementet at det kan være behov for at prinsippet om at oppretteren ikke kan utøve eierrådighet over stiftelsen og dens formuesverdier, kommer klart til uttrykk i lovteksten.

Til § 4

§ 4 presiserer hvilke stiftelser som skal anses som alminnelige stiftelser, og hvilke stiftelser som skal anses som næringsdrivende stiftelser, jf. § 1 første ledd, hvor det fremgår at loven gjelder for disse to typene stiftelser. Bestemmelsen svarer til § 1-4 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag. Gjeldende lov har ikke noen bestemmelse som er helt parallell med § 4, men annet og tredje ledd i lovforslaget avløser § 24 første ledd i nåværende lov, og lovforslagets femte ledd er en videreføring av annet ledd i denne bestemmelsen. For nærmere omtale av § 24, se kapittel 6.1.1 i de alminnelige motiver.

Første ledd slår fast at stiftelser kan være alminnelige eller næringsdrivende. Forskjellen har den betydning at det for næringsdrivende stiftelser (eller visse former for næringsdrivende stiftelser) gjelder enkelte særregler, som ikke gjelder for de alminnelige stiftelsene, se kapittel 6.1.4 i alminnelige motiver. Utover disse særreglene er alminnelige og næringsdrivende stiftelser undergitt samme regulering.

Lovforslaget skiller ikke mellom forskjellige former for stiftelser utover den nevnte inndelingen mellom alminnelige og næringsdrivende stiftelser. Dette innebærer at skillet mellom private og offentlige stiftelser i nåværende lov ikke er videreført. Det vises til kapittel 5 i de alminnelige motiver.

Lovens skille mellom alminnelige og næringsdrivende stiftelser er gjennomført på den måten at det er positivt bestemt hvilke stiftelser som skal regnes som næringsdrivende stiftelser, jf. annet og tredje ledd. Alminnelige stiftelser er på den annen side negativt definert - ved at det i fjerde ledd bestemmes at alminnelige stiftelser er de stiftelser som ikke er næringsdrivende stiftelser.

Når det gjelder spørsmålet om det bør gjelde særregler for næringsdrivende stiftelser, og hvilke stiftelser som bør omfattes av en slik særregulering, vises til alminnelige motiver kapittel 6.1.

Annet ledds definisjon av næringsdrivende stiftelser opererer med tre kategorier næringsdrivende stiftelser. Departementet har i motsetning til utvalget valgt som lovteknisk løsning å inndele bestemmelsen i bokstaver. Dette betyr imidlertid ikke at det etter departementets lovforslag er lagt opp til at man nødvendigvis må ta stilling til hvilken kategori næringsdrivende stiftelse man har med å gjøre. I likhet med utvalget foreslår departementet som utgangspunkt en felles regulering av de tre formene for næringsdrivende stiftelser, jf. alminnelige motiver kapittel 6.1.4. I forhold til reglene i §§ 22 til 25, § 34 annet punktum og §§ 41 og 42 må det likevel skilles mellom næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, og såkalte holdingstiftelser etter bokstav c.

Definisjonen i annet ledd omfatter for det første stiftelser som har til formål å drive næringsvirksomhet ( bokstav a). Dette er den samme typen stiftelser som omfattes av § 24 første ledd nr. 1 i nåværende lov. Videre regnes også stiftelser som faktisk driver næringsvirksomhet uten at dette følger av stiftelsens formål, som næringsdrivende, jf. bokstav b (som tilsvarer nåværende § 24 første ledd nr. 2). Dessuten omfattes etter bokstav c stiftelser som på grunn av avtale eller som eier av aksjer eller andeler har bestemmende innflytelse over næringsvirksomhet utenfor stiftelsen (såkalte «holdingstiftelser»), jf. nåværende § 24 første ledd nr. 3.

Felles for de tre kategoriene er at de knytter seg til begrepet «næringsvirksomhet». Dette begrepet skal forstås på samme måte som etter nåværende lov, jf. utredningen side 25 første spalte og omtalen av næringsvirksomhetsbegrepet på side 25-26 i utredningen, som departementet slutter seg til.

Når det gjelder stiftelser som nevnt i bokstavene a og b, må disse etter dette fullt ut anses å svare til stiftelser som nevnt i gjeldende § 24 første ledd nr. 1 og 2. Når det gjelder holdingstiftelser, foreslås det imidlertid en viss endring i forhold til nåværende § 24 første ledd nr. 3, selv om hovedkriteriet etter bestemmelsen er beholdt i forslaget.

Spørsmålet er hvilken grad av innflytelse en holdingstiftelse bør ha over næringsvirksomhet utenfor stiftelsen selv for at den skal anses som næringsdrivende. Utvalget drøfter forskjellige alternativer på side 26-27 i utredningen, men konkluderer med at man bør beholde hovedkriteriet etter nåværende lov, som stiller krav om at stiftelsen må ha «bestemmende innflytelse». Utvalget foreslår imidlertid at bestemmelsen bygges noe ut i tråd med utformingen av konserndefinisjonen i lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper § 1-3 annet ledd. Departementetslutter seg til dette.

Etter gjeldende § 24 første ledd nr. 3 regnes som næringsdrivende stiftelser «stiftelser som gjennom aksjer eller andeler har bestemmende innflytelse over næringsvirksomhet utenfor stiftelsen». I tråd med aksjelovens konserndefinisjon foreslås det at ikke bare aksje- eller andelseie, men også avtale som sikrer en bestemmende innflytelse over næringsvirksomhet utenfor stiftelsen, skal ha betydning.

I tredje ledd foreslås det en presisering av begrepet bestemmende innflytelse ved at bestemmelsen angir to former for innflytelse som alltid skal anses som «bestemmende innflytelse», jf. bokstav a og b. Også denne bestemmelsen har en parallell i aksjeloven § 1-3. Bestemmelsen i annet ledd bokstav c har selvstendig betydning i forhold til tredje ledd, men i praksis vil det antakelig være alternativene i tredje ledd, og da særlig tredje ledd bokstav a, som vil få anvendelse og føre til at en stiftelse skal anses som næringsdrivende.

Når det gjelder innholdet i bokstav a og b, uttaler utvalget på side 27:

«Normalt vil stiftelsen ha «bestemmende innflytelse» over næringsvirksomhet utenfor stiftelsen når den eier mer enn 50 % av aksjene i virksomheten. Er det ikke samsvar mellom stemmeandel og kapitalandel, er det etter gjeldende rett stemmeandelen som er avgjørende. På den ene siden vil en stiftelse som eier mer enn 50 % av aksje- eller andelskapitalen ikke bli omfattet, hvis den ikke har stemmeflertallet. På den annen side vil en stiftelse som har flertallet av stemmene bli omfattet, selv om den ikke har kapitalflertallet.

Utvalget legger til grunn at loven bør bli slik å forstå også etter utkastet, men finner grunn til å foreta en presisering, slik at det ikke kan være tvil om at det avgjørende i de nevnte tilfellene vil være at stiftelsen eier så mange aksjer eller andeler at den representerer flertallet av stemmene i selskapet, jfr utkastet § 1-4 tredje ledd bokstav a.

I en del tilfeller vil en stiftelse som ikke har bestemmende innflytelse gjennom eierskap/stemmeflertall, likevel ha en betydelig innflytelse i forhold til næringsvirksomhet utenfor stiftelsen ved at den har rett til å velge eller avsette et flertall av styremedlemmene i et selskap som driver næringsvirksomhet.

Utvalget mener at det er naturlig å likestille en slik innflytelse med den innflytelse stiftelsen har i egenskap av eierskap/stemmeflertall, og fremmer forslag om dette, jfr utkastet § 1-4 tredje ledd bokstav b. Dette er for øvrig, som påpekt, i samsvar med den nye aksjelovens regulering av hva som skal anses som et konsern, jfr 1997 aksjeloven § 1-3 annet ledd.»

Departementet legger til at siden den utbygging som foreslås i annet ledd bokstav c og tredje ledd er hentet fra aksjelovgivningens konserndefinisjon, vil det ved tolkningen av de nevnte bestemmelsene være naturlig å se hen til juridisk teori og praksis knyttet til den tilsvarende § 1-3 i aksjeloven.

Fjerde ledd gir som nevnt en legaldefinisjon av begrepet «alminnelig stiftelse». Når det gjelder begrunnelsen for innføringen av dette begrepet i loven, vises til utvalgets merknad på side 56 i utredningen, som departementet slutter seg til.

I femte ledd foreslås det en hjemmel for Stiftelsestilsynet til å avgjøre i tvilstilfelle om en stiftelse skal regnes som næringsdrivende eller alminnelig. Bestemmelsen viderefører nåværende § 24 annet ledd, hvor kompetansen er lagt til Kongen. Kompetansen etter nåværende § 24 annet ledd til å avgjøre hvilken kategori næringsdrivende stiftelse man har med å gjøre, er likevel ikke videreført i utkastet. Bakgrunnen for dette er at lovforslaget langt på vei gir felles regler for de næringsdrivende stiftelsene, slik at det ikke er det samme behovet for ta stilling til hvilket av alternativene i annet ledd stiftelsen faller inn under, jf. alminnelige motiver kapittel 6.

Nåværende stiftelseslov § 24 tredje ledd første punktum bestemmer blant annet at stiftelser som har til formål å erverve boliger med sikte på salg eller utleie (boligstiftelser) er å anse som næringsdrivende stiftelser etter bestemmelsens første ledd nr. 1 («hovednæringsdrivende stiftelser»). Annet og tredje punktum i bestemmelsen gir Kongen kompetanse til å fastsette enkelte særordninger for boligstiftelser. Bestemmelsen er ikke videreført i utkastet. Heller ikke Stiftelseslovutvalget har foreslått en slik regel. Kommunal- og regionaldepartementet går under høringen inn for en videreføring av § 24 tredje ledd. Det blir gitt uttrykk for at utredningen etterlater betydelig tvil om hvorvidt en boligstiftelse skal anses som næringsdrivende eller alminnelig stiftelse.

Departementet vil bemerke at det ikke vil være hensiktsmessig at enhver boligstiftelse skal følge reglene for næringsdrivende stiftelser. En slik lovfesting vil uansett ikke løse alle tolkningsspørsmål, men vil i stedet gjøre det til et spørsmål om hva som skal regnes som «boligstiftelse» i lovens forstand. Dessuten ville det være uheldig om boligstiftelser som ikke utøver «næringsvirksomhet», skulle bli underlagt de strengere reglene som gjelder for næringsdrivende stiftelser. Det kan for eksempel dreie seg om stiftelser som står for oppføring og drift av eldreinstitusjoner og som i forbindelse med dette mottar betydelig offentlig støtte.

Departementet kan ikke se at utvalget har begrunnet hvorfor regelen i § 24 tredje ledd er sløyfet i utkastet. At første punktum ikke er videreført, må ses i sammenheng med at det etter lovforslaget ikke er det samme behovet for å ta stilling til hva slags næringsdrivende stiftelse man har med å gjøre, jf. foran. Like klart er det ikke hvorfor Kongens kompetanse etter annet og tredje punktum til å fastsette særordninger for boligstiftelser er sløyfet. Dette krever en nærmere vurdering.

Bakgrunnen for vedtakelsen av § 24 tredje ledd var todelt. - Dels var begrunnelsen at initiativtakere til mindre private boligprosjekter kunne få problemer med å oppfylle kravet til innbetalt grunnkapital, dels hadde man et ønske om enklere og mer oversiktlige regler om forvaltning og drift av boligstiftelser, jf. Ot.prp. nr. 3 (1979-80) Om lov om stiftelser m.m. side 28 og 29. Ved forskrift 29. oktober 1987 nr. 839 ble det gjort unntak fra kravet til minste grunnkapital for visse boligstiftelser. Denne forskriften ble opphevet ved forskrift 18. februar 1997 nr. 138. Ordningen i dag er dermed at de næringsdrivende boligstiftelsene er underlagt de samme reglene som andre næringsdrivende stiftelser, herunder kravet om innbetalt grunnkapital på minst 200 000 kroner. Ifølge Kommunal- og regionaldepartementets høringsuttalelse er erfaringene fra Husbanken at dette ikke dette i vesentlig grad har vanskeliggjort etablering av boligstiftelser. Tvert imot anses det som viktig at boligstiftelsene fullt ut er underkastet reglene for næringsdrivende stiftelser. Departementet har utfra dette ikke funnet grunn til å videreføre særreglene for boligstiftelser i gjeldende lovs § 24 tredje ledd.

Til § 5

§ 5 gir en legaldefinisjon av begrepet «nærstående». Bestemmelsen er i samsvar med § 1-5 i utvalgets lovforslag, og er ny i forhold til nåværende lov. Lov om aksjeselskaper (lov 13. juni 1997 nr. 44) § 1-5 første ledd og lov om allmennaksjeselskaper (lov 13. juni 1997 nr. 45) § 1-5 første ledd har tilsvarende legaldefinisjoner av begrepet «nærstående».

Bakgrunnen for definisjonen er at flere bestemmelser i lovforslaget identifiserer en persons slektninger og selskaper som personen har innflytelse over, med hovedpersonen selv. I stedet for å regne opp hvilke personer og selskapene dette gjelder i hver enkelt paragraf hvor det skal foretas identifikasjon, foreslås det en legaldefinisjon som har betydning for alle disse bestemmelsene. Ved en slik utforming forenkles lovteksten.

Begrepet «nærstående» brukes i følgende bestemmelser i lovforslaget: § 19 annet ledd, § 20 første ledd, § 27 tredje ledd bokstavene b og d og § 37 første ledd.

Den Norske Advokatforening uttaler om bestemmelsen:

«Bestemmelsen er øyensynlig gitt for å begrense oppretterens mulighet for å påvirke forvaltningen av stiftelsen. Slike regler knyttes da til et strengt kriterium hvor defineringen av begrepet nærstående blir avgjørende. Etter foreningens oppfatning fjerner man da fokus fra det som er hovedproblemet, nemlig misbrukssituasjonene. Eksempelvis vil det kunne være vanskelig å avgrense kravene til styreflertallet noen generasjoner etter oppretterens død.

Bestemmelser av denne karakter kan lett skape en uberettiget oppfatning av at selvstendighetskriteriet er ivaretatt bare man holder seg utenfor kretsen av lovens nærstående.»

De innvendinger Den Norske Advokatforening her viser til, synes ikke først og fremst å knytte seg til spørsmålet om bruk av en legaldefinisjon, men har vel først og fremst å gjøre med hvilket nedslagsfelt de berørte bestemmelsene skal ha, med andre ord om man skal la disse bestemmelsene også ramme personer som har nær tilknytning til hovedpersonen. Hvis man først mener at slike nærstående skal omfattes, er det vanskelig å se at dette kan gjøres på noen annen måte enn å regne opp de persongrupper man antar typisk har nær tilknytning til hovedpersonen. Det forhold at en oppregning ikke treffer like godt i alle enkelttilfeller, er etter departementets syn ikke noe avgjørende argument mot en bestemmelse som også rammer personer med nær tilknytning til hovedpersonen. Det må tross alt være bedre med en bestemmelse som i hvert fall rammer typetilfellene, enn ikke å ha noen regulering i det hele tatt, eventuelt basere vurderingen fullt ut på en skjønnsmessig bestemmelse.

Som utvalget peker på (side 57), må det legges til grunn at registrert partnerskap skal likestilles med ekteskap i forhold til § 5 bokstav a, jf. lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap § 3 annet ledd. Tilsvarende må det legges til grunn at samboere også omfatter samboere av samme kjønn.

Det følger av bokstav e at som noens nærstående regnes også selskap der vedkommende selv eller noen som er nevnt i bokstavene a til d, har bestemmende innflytelse, slik dette er definert i § 4 tredje ledd. Med «selskap» forstås alle typer selskaper, ikke bare aksjeselskaper, jf. utredningen side 57. Den Norske Advokatforening peker på at bestemmelsen ikke rammer tilfeller hvor hovedpersonen og/eller noen av de personer som er nevnt i bokstavene a til d til sammen har bestemmende innflytelse. Advokatforeningen ser det som et paradoks at et selskap hvor hovedpersonens barnebarn har bestemmende innflytelse, regnes som hovedpersonens nærstående, men ikke et selskap hvor hovedpersonens og barnebarnets eierskap til sammen innebærer at man har bestemmende innflytelse. Departementet er enig i dette. Ved utformingene av aksjelovenes definisjoner ble det vist til at en definisjon som også rammet tilfeller hvor flere nærstående i fellesskap hadde bestemmende innflytelse, kunne bli for omfattende. Denne innvendingen gjør seg ikke ikke gjeldende på samme måte i forhold til stiftelseslovens regler. Departementet legger derfor til grunn at en i stiftelsesloven bør ha en noe annen regel enn aksjelovene, slik at bokstav e omfatter selskap der vedkommende selv eller noen som er nevnt i bokstavene a til d hver for seg eller til sammen har slik bestemmende innflytelse som nevnt i § 4 tredje ledd.

Til § 6

Paragrafen presiserer at visse rettsdannelser og formuesverdier skal være unntatt fra loven. Bestemmelsen er i samsvar med § 1-6 i utvalgets forslag. I forhold til gjeldende stiftelseslov § 3 tredje ledd er det foreslått tre endringer:

For det første er uttrykket «Lovens regler om stiftelser omfatter ikke» endret til «Loven gjelder ikke». Formuleringen i gjeldende lov ble valgt for å understreke at omdanningsreglene også gjelder for en del formuesverdier som faller utenfor stiftelsesbegrepet. Dette følger imidlertid uttrykkelig av § 38 i gjeldende lov, jf. § 1 annet ledd (forslaget § 55, jf. § 1 annet ledd). Formuleringen i gjeldende lovs § 3 er etter departementets syn ikke helt klar, idet den kan reise tvil om de tilfeller som er listet opp uten videre faller inn under omdanningsreglene.

For det annet er det foreslått å sløyfe unntakene for stamhus og fideikommisser og for verdier som selskaper, andelslag eller foreninger eier, jf. nr. 4 og 5 i gjeldende lov. Departementet viser til utvalgets begrunnelse på side 58 i utredningen, hvor utvalget slår fast at det er helt klart at slike rettsdannelser ikke er stiftelser, og at de derfor uansett ikke omfattes av stiftelsesloven. Det er grunn til å understreke at forslaget ikke er ment å innebære noen endring i rettstilstanden.

For det tredje foreslås det å utvide unntaket i gjeldende lov § 3 tredje ledd nr. 2, som bestemmer at tjenestepensjonsordninger etter skatteloven § 6-46 første ledd ikke omfattes. Departementet er enig med utvalget i at det avgjørende ikke bør være om pensjonsordningen faller inn under skatteloven § 6-46 første ledd (tidligere § 44 første ledd bokstav k), men om den er undergitt Kredittilsynets tilsyn. Det foreslås etter dette å utvide unntaket til også å gjelde pensjonskasser som etter sine vedtekter er forsikringsteknisk oppbygget og som gir de forsikrede tilsagn om hvilke pensjoner de er berettiget til, samt fylkeskommunale og kommunale pensjonskasser (herunder pensjonskasser stiftet av kommunale selskaper), jf. forskrift 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond.

Nåværende lov har i § 3 annet ledd en regel om offentlige fond, institusjoner og innretninger som ikke er stiftelser i lovens forstand, men som likevel går inn under loven dersom vedkommende myndighet bestemmer det.

Departementet mener i likhet med utvalget at regelen ikke bør videreføres, og viser til begrunnelsen på side 58 i utredningen. Departementet vil særlig fremheve poenget med at man ved å fjerne regelen kan bidra til en klarere og mer gjennomtenkt organisasjonsstruktur innen offentlig forvaltning, jf. alminnelige motiver kapittel 13.4. Endringen innebærer at man må ta prinsipielt standpunkt til om et offentlig fond eller en offentlig innretning er en stiftelse, eller bare en utskillelse av offentlige midler under egen forvaltning.

Etter gjeldende lovs § 3 første ledd kan Kongen (Justisdepartementet) i det enkelte tilfellet unnta fra loven stiftelser som helt eller delvis er opprettet av offentlige organ. Regelen er sløyfet i utvalgets lovutkast uten at det er nærmere kommentert. Heller ikke noen av høringsinstansene knytter bemerkninger til dette, bortsett fra at Olje- og energidepartementet peker på bruk av denne unntakshjemmelen som en mulighet i tilfeller hvor det er en nær tilknytning mellom det offentlige og stiftelsen.

Departementet mener at regelen ikke bør videreføres i den nye loven. For så vidt kan det vises til den prinsipielle drøftelsen i de alminnelige motiver kapittel 13.4. Av særlig betydning er det at særregler for stiftelser som er opprettet av det offentlige, kan bidra til uklarhet omkring styrings- og ansvarsforhold. Videre er det departementets syn at utforming av organisasjonsmodeller som skal ivareta særskilte offentlige interesser og behov, mest hensiktsmessig bør skje innenfor rammen av den offentlige forvaltningsstruktur, og ikke ved at man fraviker de alminnelige regler som gjelder for stiftelser eller andre privatrettslige rettsdannelser. Det er dessuten et poeng at dispensasjonsregelen i § 27 femte ledd også gjelder for stiftelser opprettet av det offentlige, og at man gjennom den har muligheten til å ivareta særlige hensyn som kan gjøre seg gjeldende når det gjelder styrets sammensetning når et offentlig organ opptrer som stifter.

Utvalget vurderer på side 58 i utredningen om det er grunn til å unnta stiftelser som opprettes i forbindelse med omdanning av finansinstitusjon til aksjeselskap etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 2-19 annet ledd bokstav b. Utvalget uttaler:

«Det kan være en viss uklarhet knyttet til spørsmålet om disse stiftelsene faller inn under stiftelsesloven, jfr blant annet prinsippet om lex specialis, og i bekreftende tilfelle hvor langt stiftelseslovens regler skal få anvendelse. De sider av stiftelsenes virksomhet som i mer snever forstand gjelder forhold som knytter seg til finansieringsvirksomhet og Finansdepartementets ansvarsområde, er ivaretatt av finansieringsvirksomhetslovens regler. De forhold ved stiftelsene og deres virksomhet som i større grad har tilknytning til stiftelsene som formuerettslige rettssubjekter og som ligger under Justisdepartementets ansvarsområde, har finansieringsvirksomhetsloven ikke hatt til formål å regulere. I disse tilfellene kan det være naturlig at stiftelseslovens regler kommer til anvendelse. Utvalget har av denne grunn ikke funnet grunn til å unnta disse stiftelsene fra stiftelsesloven.»

Spørsmålet om forholdet mellom stiftelsesloven og de nevnte stiftelsene etter finansieringsvirksomhetsloven er også tatt opp av enkelte høringsinstanser. Dette gjelder Kredittilsynet, Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge, som alle er særlig opptatt av forholdet til Banklovkommisjonens forslag til lov om finansforetak mv. i NOU 1998: 14 Finansforetak mv. I lovforslaget §§ 8-1 til 8-10 foreslås det regler om omdanning av selveiende finansforetak til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, og etter § 8-2 annet ledd skal det ved omdanningen opprettes en såkalt finansstiftelse som i hovedsak skal eie samtlige aksjer i det nye selskapet. I utkastets §§ 8-7 til 8-10 er det gitt enkelte særregler for finansstiftelser, men det følger av § 8-7 tredje ledd at stiftelseslovens regler for næringsdrivende stiftelser gjelder så langt de passer. Banklovkommisjonen uttaler på side 188 i utredningen at forslaget bygger på at Kongen skal godkjenne finansstiftelsens vedtekter og at Kredittilsynet fører tilsyn med stiftelsens virksomhet. Videre heter det at så lenge stiftelsen er en finansstiftelse etter finansforetaksloven, skal stiftelsen følge bestemmelsen i denne loven.

Departementet slutter seg til Stiftelseslovutvalgets uttalelser om forholdet mellom de lovene. Departementet er dermed enig i at stiftelsesloven vil gjelde i den grad det ikke er fastsatt særregler i finansieringsvirksomhetsloven. Dette må også gjelde dersom det vedtas en lov om finansforetak mv. med særregler om finansstiftelser i tråd med Banklovkommisjonens forslag.

Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet har under høringen pekt på at Opplysningsvesenets fond ikke kan betraktes som en stiftelse, både fordi det er regulert ved en egen lov 7. juni 1996 nr. 33, og fordi loven fastsetter i § 4 at fondet blir forvaltet av Kongen og derfor ikke oppfyller stiftelseslovens selvstendighetskrav. Departementeter enig i dette.

Til § 7

§ 7 omhandler Stiftelsestilsynet, jf. alminnelige motiver kapittel 11, hvor det forutsettes at det skal opprettes et sentralt tilsyn med stiftelser som skal erstatte fylkesmennenes tilsynsoppgaver etter nåværende lov. Bestemmelsen svarer til § 1-7 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag.

Første ledd slår fast at Stiftelsestilsynet skal føre tilsynet med stiftelser, og angir tre hovedoppgaver for Stiftelsestilsynet. Etter annet punktum bokstav a skal Stiftelsestilsynet føre Stiftelsesregisteret, jf. § 8 og alminnelige motiver kapittel 12. Etter bokstav b skal Stiftelsestilsynet føre tilsyn og kontroll med at stiftelsene forvaltes i samsvar med vedtektene og stiftelsesloven, se nærmere alminnelige motiver kapittel 11.3. Dessuten følger det av bokstav c at Stiftelsestilsynet skal treffe vedtak med hjemmel i loven.

I likhet med utvalget foreslår departementet i annet ledd at stiftelsen selv, de ansatte og tillitsvalgte og revisor skal gi Stiftelsestilsynet de opplysninger og den bistand som er nødvendig for at Stiftelsestilsynet kan gjennomføre tilsynet i samsvar med loven. Det foreslås også å videreføre nåværende lovs § 11 syvende ledd annet punktum om at revisors taushetsplikt ikke gjelder i forhold til Stiftelsenstilsynet, se utvalgets merknad på side 59 i utredningen.

Etter tredje ledd kan Kongen blant annet gi regler om Stiftelsestilsynets organisasjon, lokalisering og virksomhet og om registrering av stiftelser. Departementet har ikke fulgt opp utvalgets foreslåtte lovbestemmelse om at Stiftelsestilsynet skal ledes av et særskilt styre som skal oppnevnes av Kongen. Etter departementets syn er dette et spørsmål som bør vurderes i sammenheng med organiseringen av Stiftelsestilsynet for øvrig, og som dermed bør reguleres i forskrift sammen med eventuelle andre regler om organiseringen. Se for øvrig alminnelige motiver kapittel 11.4.

Til § 8

§ 8 er en generell regel om Stiftelsesregisteret. Etter denne bestemmelsen skal enhver stiftelse registreres i Stiftelsesregisteret, og det er blant annet også gitt regler om hvilke opplysninger Stiftelsesregisteret skal inneholde. Nåværende stiftelseslov har ikke noen tilsvarende bestemmelse om et felles register for alle stiftelser, se nærmere 12.1 i alminnelige motiver. Se også kapitlene 12.2 til 12.4 om begrunnelsen for forslaget. Bestemmelsen har heller ikke noen direkte parallell i Stiftelseslovutvalgets lovforslag, men den svarer langt på vei til utvalgets § 2-4 første ledd første punktum, § 2-5, § 2-7 og § 2-9. I Stiftelseslovutvalgets lovforslag er reglene om Stiftelsesregisteret plassert i kapittel 2 om opprettelse av stiftelser. Siden registeret ikke bare har betydning i forbindelse med opprettelse av stiftelser, og departementet ser behov for en noe mer omfattende regulering av registeret enn det som er foreslått av utvalget (jf. særlig siste ledd), har departementet valgt å utforme en generell regel om Stiftelsesregisteret i kapittel 1.

Første ledd første punktum slår fast at alle stiftelser skal være registrert i et sentralt register, og at dette registeret skal føres av Stiftelsestilsynet, jf. § 7 første ledd.

Annet til fjerde punktum regulerer hvilke basisopplysninger registeret skal inneholde for begge typer stiftelser, det vil si både alminnelige og næringsdrivende. Lovforslaget bygger på at Stiftelsesregisteret bare skal inneholde disse basisopplysningene. Næringsdrivende stiftelser skal også meldes til Foretaksregisteret med en del særlige opplysninger, jf. § 13 og foretaksregisterloven §§ 3-16 og 3-7, men det er lagt til grunn at disse opplysningene ikke også skal meldes til Stiftelsesregisteret, jf. alminnelige motiver 12.4.

Stiftelsesregisteret vil få tilgang til disse basisopplysningene ved meldingen av stiftelsen i forbindelse med opprettelsen etter § 11, og senere ved endringsmeldinger etter annet ledd.

Når det gjelder annet punktum bokstav a (utvalgets bokstav c), uttaler utvalget på side 61 i utredningen:

«Oppretter i første ledd bokstav c's forstand er den som formelt oppretter stiftelsen ved å undertegne stiftelsesdokumentet. Dette vil ofte, men ikke alltid, være den samme som avgir formuesverdien (grunnkapitalen) til stiftelsen. En forskjell på dette punkt foreligger hvor den som er initiativtager og som formelt oppretter stiftelsen, har sørget for at formuesverdien er stilt til stiftelsens rådighet av andre, f eks av en giver, som ønsker å støtte det formål oppretteren har villet tilgodese gjennom stiftelsen.

Når lovutkastet benytter begrepet oppretteren, dekker dette både den som formelt står bak opprettelsen av stiftelsen og giveren, hvis dette er en og samme person.

Er disse forskjellige personer, er det utkastets ordning at den som avgir formuesverdien ikke regnes som oppretter i lovens mening, hvis han bare har stilt formuesverdien til disposisjon, uten å ha besørget stiftelsen opprettet. Utkastet inneholder imidlertid særregler som ikke tilsikter å ramme oppretteren, men utelukkende den som har avgitt formuesverdien, jfr utkastet § 4-2 tredje og fjerde ledd.

Når det mer generelt gjelder bruken av betegnelsen oppretter, har utvalget kommet til at dette er en mer hensiktsmessig betegnelse enn stifter. Utvalget viser særlig til at det både i dagligtalen, lovteksten og i forarbeidene bør legges opp til at det ikke tales om «stiftelsens stifter» mv. Ordene stifter og stiftelse, som betegner forskjellige fenomener, ligner så mye på hverandre at det i kombinasjoner og sammenhenger kan virke anstrengt og til tider forvirrende å gjøre bruk av dem samtidig. Utvalget vil ellers vise til at betegnelsen oppretter ikke er ny, jfr f eks Aarbakke, som gjør bruk av den i artikkelen i TfR 1984 nr 1-2, side 1-53.»

Når det gjelder bokstav c, vises det til bestemmelsene i § 26 om hvem som kan være medlemmer av stiftelsens styre, § 26 annet ledd om plikt til å utpeke en styreleder og § 41 om observatører til styret. Når det gjelder varamedlemmer for styremedlemmene, er det i utgangspunktet ingen plikt til å velge dette, men se § 41.

Til bokstav d bemerkes at det som hovedregel ikke er noen plikt for stiftelser til å ansette daglig leder, se likevel 34 første ledd annet punktum.

At stiftelsen skal ha revisor, jf. bokstav e, følger av revisorloven § 2-1, jf. de alminnelige motiver kapittel 9.

Etter bokstav g skal registeret også inneholde stiftelsens vedtekter, jf. § 10. En konsekvens av dette er at også vedtektsendringer må meldes og registreres, jf. annet ledd og utredningen side 61. Gjennom vedtektene vil også grunnkapitalens størrelse fremgå, jf. § 10 første ledd bokstav e.

Tredje og fjerde punktum presiserer enkelte tilleggsopplysninger som skal være registrert.

Annet ledd gjelder endringsmeldinger mv., og presiserer at endringer i det som er registrert i Stiftelsesregisteret etter første ledd, skal meldes. Også vedtektsendringer skal etter dette meldes og registreres, jf. første ledd annet punktum bokstav g. Bare adresseendringer for andre enn stiftelsen selv er det etter fjerde punktum unødvendig å melde.

Tredje ledd regulerer hvilke vedlegg som skal følge meldinger til Stiftelsesregistret. Når en stiftelse meldes første gang til registeret i forbindelse med opprettelsen, jf. § 11, gir § 12 en uttømmende regulering av dette, jf. henvisningen i første punktum. Når det gjelder endringsmeldinger, følger det av annet punktum at hvis endringen gjelder sammensetningen av styret, eller det er valgt en ny revisor, skal det med meldingen følge en erklæring som nevnt i § 12 første ledd bokstav b. Gjelder endringen grunnkapitalens størrelse ved at det skytes inn et tingsinnskudd, jf. § 16 annet ledd bokstav b, skal det vedlegges en erklæring om at innskuddet er overført og om innskuddets verdi, jf. § 12 første ledd bokstavene c og d.

Fjerde ledd presiserer at meldinger til stiftelsesregisteret kan sendes elektronisk. § 12 inneholder krav om dokumentasjon som delvis må sendes ved papirforsendelse. Dette vil derfor begrense muligheten til elektronisk forsendelse. Det vil i disse tilfellene likevel ikke være noe til hinder for at selve meldingen sendes elektronisk, selv om vedlegg må sendes ved papirforsendelse.

I femte ledd første punktum er flere regler i foretaksregisterloven gitt tilsvarende anvendelse for Stiftelsesregisteret. Reglene som er gitt anvendelse, dreier seg blant annet om kontroll av innkomne meldinger, retting av feil og endringer uten melding og innsyn i registeret. Bestemmelsen har ingen parallell i Stiftelseslovutvalgets forslag. Heller ikke annet punktum har noen parallell i utvalgets forslag, se nærmere merknaden til § 29.

Kapittel 2 Opprettelse av stiftelser

Til § 9

§ 9 pålegger oppretteren av en stiftelse å utarbeide et stiftelsesdokument, og stiller krav til hva stiftelsesdokumentet skal inneholde. Bestemmelsen svarer til § 2-1 i utvalgets lovforslag. Bestemmelsen er ny i forhold til nåværende lov. Utvalget begrunner forslaget med at bestemmelsen for det første gir en forklaring på hvordan man formelt går frem når man skal opprette en stiftelse. Videre innebærer bestemmelsen at det gjennom stiftelsesdokumentet gis opplysninger som gir grunnlag for registrering av stiftelsen, jf. § 11. Den Norske Advokatforeninguttaler i sin høringsuttalelse at det av hensyn til publisitet, kontroll og notoritet virker hensiktsmessig med et krav om at det skal utarbeides et skriftlig stiftelsesdokument. Departementet er også enig med utvalget i at det bør tas inn en slik bestemmelse i loven.

Første ledd fastslår for det første plikten til å utarbeide et stiftelsesdokument. Departementet foreslår en noe annen formulering enn utvalget for å få klart frem at plikten påligger oppretteren av stiftelsen. Det følger riktignok av fjerde ledd at dersom det ikke er opprettet noe stiftelsesdokument, skal styret opprette dokumentet. At oppretteren har utarbeidet et stiftelsesdokument, er dermed ikke noe gyldighetsvilkår i den forstand at stiftelsen ikke regnes som gyldig opprettet uten at oppretteren har sørget for å utarbeide et stiftelsesdokument som fyller vilkårene i bestemmelsen. Alternativet om at styret kan opprette stiftelsesdokumentet, må ses som en sikkerhetsventil, og kan ikke sidestilles med den plikten oppretteren er pålagt etter første ledd.

I bokstav a til d angis hvilke opplysninger som stiftelsesdokumentet minst må inneholde. Disse punktene svarer til utvalgets første ledd bokstavene a til c og annet ledd - som etter det departementet forstår ved en inkurie har blitt et eget ledd i stedet for bokstav e i første ledd, jf. utredningen side 59 annen spalte første avsnitt. Bokstav d i utvalgets forslag om stiftelsens vedtekter er i departementets lovforslag plassert som annet ledd i bestemmelsen. Dette skyldes blant annet fjerde ledds henvisning til første ledd, og det forhold at tilfeller hvor det ikke er utformet lovlige vedtekter, er håndtert særskilt i § 10 tredje ledd.

Ifølge bokstav a skal stiftelsesdokumentet angi stiftelsens formål. Lovforslaget oppstiller ikke begrensninger med hensyn til hva slags formål en stiftelse kan ha. Dette spørsmålet er vurdert i alminnelige motiver kapittel 3. Det finnes imidlertid mer allmenne begrensninger som kan få betydning for hvilket formål en stiftelse kan ha, jf. kapittel 3.1.

Bokstav b krever en angivelse av hvilke midler som skal skytes inn som stiftelsens grunnkapital. Det følger av § 14 at alminnelige stiftelser må ha en grunnkapital på minst 100.000 kroner, mens næringsdrivende stiftelser etter § 22 må ha en grunnkapital på minst 200.000 kroner. Det vises også til § 15 som stiller krav til hva slags eiendeler som kan skytes inn som grunnkapital.

Hvis grunnkapitalen skal bestå av andre eiendeler enn penger, innebærer bestemmelsen at stiftelsesdokumentet må gi en beskrivelse av eiendelen eller eiendelene. Beskrivelsen må være så presis at det er mulig å identifisere eiendelen.

Etter bokstav c skal stiftelsesdokumentet opplyse om styrets sammensetning. Utvalgets forslag kan leses slik at stiftelsesdokumentet alltid skal angi de styremedlemmer som skal sitte i stiftelsens første styre. Blant annet fordi stiftelsesdokumentet kan være utarbeidet lenge før stiftelsen trer i funksjon (for eksempel i tilfeller hvor stiftelsen opprettes ved testament), kan det være uhensiktsmessig å kreve at oppretteren selv må ta stilling til hvem som skal sitte i det første styret. Departementet mener at oppretteren, som etter gjeldende lov, må kunne overlate til andre å oppnevne det første styret, eventuelt fastsette dette selv på et senere tidspunkt enn ved utarbeidelsen av stiftelsesdokumentet, jf. § 10 første ledd bokstav c, som krever at vedtektene skal ha regler om hvordan styret skal velges. Departementet foreslår derfor en tilføyelse, slik at det fremgår at styrets sammensetning bare skal angis dersom sammensetningen av det første styret ikke skal være regulert av vedtektsbestemmelse etter § 10 første ledd bokstav c.

Etter bokstav d skal stiftelsesdokumentet angi eventuelle særrettigheter som er gitt om oppretteren eller andre i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen. Utvalget utaler om bestemmelsen (side 59 i utredningen):

«Når det gjelder særrettigheter som nevnt, er det flere grunner til at disse bør fremgå av stiftelsesdokumentet: For det første vil en angivelse i stiftelsesdokumentet gjøre det enklere å bli klar over og vurdere om rettighetene innebærer brudd på selvstendighetskriteriet. For det annet vil slike rettigheter være relevante ved vurderingen av om kravet til grunnkapital er oppfylt. Det er derfor viktig med klarhet og åpenhet med hensyn til rettighetenes eksistens og omfang. Videre vil slike rettigheter være en byrde for stiftelsen. En angivelse i stiftelsesdokumentet vil i denne forbindelse skape en ønskelig notoritet omkring rettigheten.

Hva angår særrettigheter gitt etter opprettelsen av stiftelsen, vil utgangspunktet være at slike må ligge innenfor stiftelsens formål, hvis de skal kunne påheftes stiftelsen. Utkastet oppstiller ikke særlige regler om særrettigheter av denne typen.»

Riksrevisjonen mener at det bør stilles krav om at stiftelsesdokumentet også skal angi hvem som skal være stiftelsens revisor. Departementet har ikke fulgt opp forslaget. Det vises til § 43 første ledd, som regulerer hvordan revisor velges.

Stiftelsesdokumentet skal etter annet ledd også inneholde vedtekter for stiftelsen. Minstekrav til vedtektene følger av § 10.

Etter tredje ledd skal stiftelsesdokumentet dateres og underskrives av oppretteren. Dette er et formkrav, og det er ikke lagt opp til at det skal ha noen rettslige konsekvenser at kravet ikke er oppfylt. Etter fjerde ledd er det bare brudd på vilkårene i første ledd som innebærer at styret har kompetanse til å utarbeide stiftelsesdokumentet, eller eventuelt supplere det. Det er med andre ord ikke slik at stiftelsesdokumentet ikke kan anses som gyldig opprettet dersom det mangler underskrift og dato. Etter § 11 annet ledd er dette heller ikke ansett som et registreringsvilkår. En annen sak er at hvis oppretteren er i live, og kan nås, må det være adgang for Stiftelsestilsynet i forbindelse med registreringen av stiftelsen etter § 11 å returnere dokumentet og be om at det dateres og underskrives.

Fjerde ledd pålegger styret å utarbeide stiftelsesdokument for stiftelsen, dersom oppretten ikke selv har sørget for dette. Bestemmelsen er noe endret i forhold til utvalgets forslag. I utvalgets forslag skilles det mellom tilfeller hvor stiftelsen er opprettet ved testament (første punktum), og andre tilfeller (annet punktum). I testamentstilfellene etter første punktum skal styret utarbeide et stiftelsesdokument for stiftelsen hvis vilkårene i første ledd ikke er oppfylt, mens styret etter annet punktum har en slik plikt også hvis vilkårene i annet ledd ikke er oppfylt. (Med annet ledd siktes antakelig til tredje ledd om at stiftelsesdokumentet skal dateres og underskrives av oppretteren, jf. ovenfor om denne inkurien.) Departementet er i tvil om henvisningen til formkravet i annet (tredje) ledd er tilsiktet, men etter departementets syn bør det uansett ikke være slik at manglende dato og underskrift på stiftelsesdokumentet skal ha som konsekvens at det er styret som skal utarbeide stiftelsesdokumentet. Utvalgets første og annet punktum er etter dette slått sammen til ett punktum i departementets lovforslag.

Departementet har også tatt inn en tilføyelse om at styret skal supplere stiftelsesdokumentet i tilfeller hvor oppretteren har utarbeidet et stiftelsesdokument, men hvor dette mangler enkelte opplysninger som kreves etter første ledd. Når det gjelder slike endringer, se § 12 tredje ledd og merknaden til denne bestemmelsen.

Fjerde ledd i departementets lovforslag omhandler ikke tilfeller hvor det ikke er utarbeidet vedtekter, eller hvor vedtektene er mangelfulle, jf. annet ledd. Dette er regulert i § 10 tredje ledd, jf. omtalen av § 9 første ledd ovenfor.

Som utvalget påpeker på side 59 i utredningen, oppstiller ikke § 9 regler for hva som skal til for at det foreligger en gyldig opprettet stiftelse, slik at den får stilling som selvstendig rettssubjekt. Dette må vurderes etter definisjonen av stiftelse i § 2.

Departementet har vurdert om stiftelsesdokumentet bør kunne lages i elektronisk form, men er kommet til at hensynet til autentisering og tidsstabilitet av dokumentet tilsier at man ikke bør åpne for at stiftelsesdokumentet kan være elektronisk.

Til § 10

Paragrafen svarer til utvalgets § 2-3, og avløser §§ 6 og 27 i nåværende lov. Kravene til hvilket innhold vedtektene skal ha, er mer omfattende enn etter nåværende lov. Som utvalget viser til på side 60 i utredningen, kan dette føre til at den som oppretter en stiftelse og stiftelsens forvaltere kan få et mer bevisst forhold til hvordan en stiftelse skal drives, og kan skape mer ordnede forhold omkring organiseringen av stiftelsen.

Første ledd stiller minstekrav som vedtektene i alle stiftelser må oppfylle.

Bokstav b i utvalgets forslag om at vedtektene skal angi i hvilken kommune stiftelsen er hjemmehørende, er sløyfet i departementets lovforslag. Departementet er i tvil om hvilke rettsfølger utvalget har ment at en slik angivelse skal ha. For stiftelser som ikke driver næringsvirksomhet, vil det ofte være slik at stiftelsens virksomhet ikke går ut på noe annet enn den aktivitet styret utfører på vegne av stiftelsen, og hvor styret utøver sin virksomhet, kan variere alt etter hvem som til enhver tid er medlem av styret. Departementet kan ikke se at det er behov for å kreve at alle stiftelser skal ha et vedtektsbestemt forretningskontor hvor stiftelsen kan nås, slik det for eksempel kreves for aksjeselskaper (jf. aksjeloven § 2-2 første ledd nr. 2 og Høyesteretts dom inntatt i Rt. 1991 side 943), og ut fra utvalgets merknad til bestemmelsen synes det heller ikke å være dette som er ment. Det er først og fremst i prosessuelle sammenhenger at det er behov for en regulering av hvor stiftelsen skal anses å høre hjemme, og regler om dette finnes i tvistemålsloven § 21, jf. domstolsloven § 191. Det kan være uklart hvordan den foreslåtte bestemmelsen skal forstås i forhold til tvistemålslovens regler, men departementet antar at reguleringen i tvistemålsloven uansett gir en riktigere løsning av det prosessuelle spørsmålet enn det som eventuelt vil følge av utvalgets bokstav b.

Når det gjelder næringsdrivende stiftelser, nevnes at stiftelsens forretningskommune og adresse skal registreres i Foretaksregisteret, jf. foretaksregisterloven § 3-16 første ledd nr. 2.

Det følger av bokstav a at alle stiftelser skal ha et navn, som skal fremgå av vedtektene.

Etter bokstav b i lovforslaget kreves det at vedtektene skal angi stiftelsens formål. Dette skal også fremgå av stiftelsesdokumentet, jf. § 9 første ledd bokstav a og merknaden til denne bestemmelsen.

Også antallet styremedlemmer, eventuelt fastsatt til et maksimum og et minimum, og hvordan styret skal velges, skal fremgå av vedtektene, jf. bokstav c. Vedtektsbestemmelse om hvordan styret skal velges, kan for eksempel gå ut på at vedtektene direkte angir hvem som skal utgjøre styret, eller det kan fastsettes at oppretteren eller bestemte andre skal velge styremedlemmene. Krav til antallet styremedlemmer og hvem som kan være styremedlemmer, fremgår av §§ 26 og 27.

Når det gjelder bokstav d, vises til § 36.

Bokstav e krever at vedtektene skal opplyse om grunnkapitalens størrelse, jf. § 14 første ledd, som bestemmer at stiftelser som hovedregel må ha en grunnkapital på minst 100.000 kroner, og § 22 som krever at næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, må ha en grunnkapital på minst 200.000 kroner. I § 15 annet ledd foreslås det at det er dagen for åpningsbalansen som er avgjørende for verdsettingen av grunnkapital som består av annet enn penger. I revisorerklæringen etter § 12 første ledd bokstav d kan det være at revisor konkluderer med at eiendelen som skal skytes inn som grunnkapital, har en annen verdi enn den verdien oppretteren la til grunn da stiftelsesdokumentet og vedtektene ble utarbeidet. I slike tilfeller vil styret kunne endre angivelsen av grunnkapitalens størrelse, se tredje ledd annet punktum.

Etter annet ledd skal vedtektene for en næringsdrivende stiftelse opplyse om stiftelsens firma. Det følger av firmaloven § 2-2 syvende ledd at en næringsdrivende stiftelses firma må inneholde ordet «stiftelse» eller ordene «selveiende institusjon». Hvis det er klart ved opprettelsen av stiftelsen at den skal være næringsdrivende, skal oppretteren angi firma for stiftelsen i vedtektene allerede ved utarbeidelsen av stiftelsesdokumentet. Hvis det er på et senere tidspunkt at stiftelsen blir næringsdrivende, er det styret som må sørge for at det tas inn en bestemmelse om firma i vedtektene, se nærmere omtalen av tredje ledd og merknaden til § 45 tredje ledd annet punktum. Se også alminnelige motiver kapittel 6.2.

Nærings- og handelsdepartementet går i sin høringsuttalelse inn for at kravet i firmaloven § 2-2 syvende ledd om at firmaet skal inneholde ordet «stiftelse» eller ordene «selveiende institusjon», bør gjelde for alle stiftelser, ikke bare de næringsdrivende stiftelsene. Departementet er i tvil om man med uttalelsen mener at alle stiftelser skal ha et firma, siden § 2-2 syvende ledd er en bestemmelse som stiller krav til firmaets innhold for næringsdrivende stiftelser. Å stille krav om at alle stiftelser skal ha et firma, bryter imidlertid med firmalovens system, som går ut på at det å erverve et firma er en juridisk rett som er reservert næringsdrivende, jf. firmaloven § 1-1 første ledd.

Etter tredje ledd første punktum skal styret utarbeide vedtekter for stiftelsen, hvis dette ikke er gjort av oppretteren. Dersom oppretterens vedtekter er mangelfulle i forhold til kravene i første og annet ledd, skal styret supplere eller endre vedtektene. Når det gjelder annet punktum, vises til omtalen av første ledd bokstav e.

Ved utformingen av vedtektene eller vedtektsendringene etter tredje ledd er styret bundet av stiftelsens formål og andre bestemmelser som måtte følge av disposisjonen som gir grunnlag for opprettelsen av stiftelsen. Det er et krav at styret opptrer så lojalt som mulig i forhold til det man må anta at har vært oppretterens vilje. I § 12 tredje ledd foreslås det at i de tilfeller styret har gjort endringer i vedtektene etter de regler som er omtalt ovenfor, skal de opprinnelige vedtektene følge som vedlegg når stiftelsen meldes til Stiftelsestilsynet. På denne måten gis Stiftelsestilsynet mulighet til å føre en kontroll med de endringer styret har foretatt.

Tredje ledd reiser et spørsmål om forholdet til lovens omdanningsregler, jf. blant annet § 45 første ledd, som i utgangspunktet gir omdanningsreglene i kapittel 6 anvendelse for enhver endring av vedtektene. Loven må forstås slik at § 10 tredje ledd går foran § 45, slik at styrets utarbeidelse av vedtektsbestemmelser etter denne bestemmelsen ikke anses som omdanning etter kapittel 6. § 10 tredje ledd gir imidlertid ikke styret kompetanse til annet enn å bringe stiftelsens opprinnelige vedtekter i samsvar med kravene i § 10 første og annet ledd i forbindelse med opprettelsen og registreringen av stiftelsen. Senere vedtektsendringer kan styret ikke foreta uten å følge omdanningsreglene, se likevel § 45 tredje ledd første punktum, som gjør unntak for noen særlige former for vedtektsendringer.

Til § 11

Etter § 11 skal styret sørge for at stiftelsen meldes for registrering i Stiftelsesregisteret, og det gis regler om frist for å gi slik melding, hvilke opplysninger meldingen skal inneholde, og hvilke vilkår som må være oppfylt for at stiftelsen kan registreres. Bestemmelsen svarer til utvalgets § 2-4 og delvis § 2-5. Departementet har valgt en noe annen lovteknisk løsning enn utvalget når det gjelder reguleringen av Stiftelsesregisteret, jf. § 8 og merknaden til denne bestemmelsen.

Etter første ledd er det styret som har ansvaret for at stiftelsen blir meldt til Stiftelsesregisteret. Utvalget foreslår en bestemmelse om at stiftelsen må være meldt «senest seks måneder etter at den er opprettet». Departementet foreslår en tilføyelse, slik at det kommer frem at det er det tidspunktet stiftelsen er opprettet etter § 2, som er utgangspunktet for fristen. Departementet vil ikke se bort fra at enkelte ellers vil kunne lese bestemmelsen slik at det er dateringen av stiftelsesdokumentet eller avgivelsen av den disposisjon som danner grunnlaget for stiftelsen, som er bestemmende for når fristen begynner å løpe. I og med det kan gå lang tid mellom disse tidspunktene og det tidspunktet stiftelsen trer i funksjon ved at formuesverdien stilles til rådighet for stiftelsen (for eksempel i testamentstilfellene), virker det klart at det bør være det siste tidspunktet som er utgangspunkt for fristen.

En slik bestemmelse innebærer at det i noen tilfeller kan være uklart når fristen begynner å løpe, siden det kan være vanskelig å bestemme nøyaktig hvilken dato man må anse at formuesverdien «selvstendig er stilt til rådighet», slik at stiftelsen kan anses opprettet etter § 2. I forhold til denne uklarheten må det imidlertid tillegges vekt at det ikke er knyttet noen rettsvirkninger til at stiftelsen meldes for sent. Departementet kan heller ikke se at det er andre hendelser i prosessen med å opprette en stiftelse, som kan brukes som utgangspunkt for fristen.

Departementet foreslår dessuten at fristen for å melde stiftelsen til Stiftelsesregisteret settes til tre måneder, og ikke til seks måneder slik utvalget foreslår. En frist på tre måneder skulle etter departementet syn være mer enn tilstrekkelig for å få ordnet de forhold som er nødvendige for å melde stiftelsen til registeret. Det vises blant annet til at etter aksjeloven og allmennaksjeloven gjelder det en frist på tre måneder for å melde aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper til Foretaksregisteret, jf. § 2-18 første ledd i de to lovene. På denne bakgrunn foreslås det også å endre foretaksregisterloven § 4-1 første ledd, slik at fristen for å melde næringsdrivende stiftelser til Foretaksregisteret blir tre måneder, jf. utkastet § 13 annet punktum.

Etter annet ledd er det to vilkår som må være oppfylt for at stiftelsen kan registreres. For det første må det være opprettet et stiftelsesdokument som fyller vilkårene i § 9 første og annet ledd. Når det gjelder formkravet i § 9 tredje ledd om at stiftelsesdokumentet skal være datert og underskrevet av oppretteren, vises til merknaden til denne bestemmelsen. Se også § 9 fjerde ledd og § 10 tredje ledd som gir styret kompetanse til å utarbeide eller supplere stiftelsesdokument eller vedtektene dersom oppretteren ikke har utarbeidet slike dokumenter som fyller lovens krav.

Videre er det et vilkår at hele grunnkapitalen må være stilt selvstendig til rådighet for stiftelsen. Denne bestemmelsen må anses som en henvisning til § 2 og kravene der, og er strengt tatt unødvendig siden man overhodet ikke har å gjøre med noen stiftelse hvis ikke kravene i § 2 er oppfylt, jf. også første ledd i § 11. Departementet mener likevel at det kan være behov for å presisere at § 2 også har betydning som vilkår for registreringen.

Til § 12

§ 12 har regler om hvilke vedlegg som skal følge meldingen til Stiftelsesregisteret etter § 11. Se for øvrig § 8 tredje ledd første punktum. Bestemmelsen svarer til utvalgets §§ 2-2 og 2-8.

Det følger av bokstav c at det må foreligge en erklæring fra revisor om at grunnkapitalen er stilt til rådighet for stiftelsen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kravet etter § 11 annet ledd, jf. merknaden til denne bestemmelsen. Erklæringen vedlegges meldingen etter § 11.

Bokstav d gjelder bare i de tilfeller grunnkapitalen består av andre eiendeler enn penger. I så fall må det også foreligge en revisorerklæring om disse eiendelenes verdi. Revisor må erklære at de eiendeler som skal inngå som grunnkapital, har en virkelig verdi som minst svarer til det beløpet grunnkapitalen er oppført med i vedtektene, jf. § 15 annet ledd og § 10 første ledd bokstav e. Det følger av § 15 annet ledd at det er dagen for åpningsbalansen, som er avgjørende for verdifastsettelsen, jf. § 12 annet ledd som stiller krav om at åpningsbalansen ikke kan være eldre enn fire uker på det tidspunkt stiftelsen meldes til Stiftelsesregisteret. Når det gjelder eventuelle verdiendringer i forhold til det beløpet oppretteren har lagt til grunn i vedtektene, se merknaden til § 10 første ledd bokstav e.

Etter annet ledd må det også utarbeides en åpningsbalanse for stiftelsen, som skal vedlegges meldingen etter § 11. Bestemmelsen svarer til § 2-2 og § 2-8 bokstav b i utvalgets lovforslag. Utvalgets forslag går ut på at åpningsbalansen skal utarbeides av oppretteren i forbindelse med opprettelsen av stiftelsesdokumentet. Etter departementets forslag skal åpningsbalansen utarbeides i forbindelse med at stiftelsen meldes for registrering etter § 11. Grunnen til dette er at det kan gå lang tid fra utarbeidelsen av stiftelsesdokumentet og frem til stiftelsen opprettes i den forstand at grunnkapitalen er stilt til rådighet for stiftelsen. Etter departementets syn er det lite behov for en åpningsbalanse som har balansedag flere år før stiftelsen opprettes og starter sin virksomhet. I departementets forslag er det etter dette lagt til grunn at åpningsbalansen tidligst skal være datert fire uker før meldingen til Stiftelsesregisteret etter § 11.

Åpningsbalansen skal settes opp i samsvar med regnskapslovens bestemmelser, jf. lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. Den skal bekreftes av revisor.

Departementet har vurdert spørsmålet om dokumenter som nevnt i § 12 kan sendes inn elektronisk. Når det gjelder bekreftet kopi av stiftelsesdokument mv., vil elektronisk forsendelse ikke tilfredsstille kravene i § 12. Spørsmålet er om revisors erklæringer og bekreftelser bør kunne sendes inn elektronisk, eller om hensynet til revisors autensitet tilsier en begrensning i adgangen til å sende inn disse vedleggene i elektronisk format. Departementet er kommet til at det ikke er grunn til å kreve at revisors erklæringer mv. må sendes ved papirforsendelse. Stiftelsesregisteret må imidlertid kunne stille visse krav til bevis for autensitet ved elektronisk forsendelse, og er derfor i tredje ledd gitt hjemmel til å stille nærmere krav til slike elektroniske vedlegg.

I fjerde ledd foreslår departementet et krav om at Stiftelsestilsynet også skal tilsendes en kopi av det opprinnelige stiftelsesdokumentet eller de opprinnelige vedtektene i de tilfeller styret på grunnlag av reglene i § 9 fjerde ledd og § 10 tredje ledd har gjort endringer i disse dokumentene. Bestemmelsen gir Stiftelsestilsynet mulighet til å føre en kontroll med at endringer styret har foretatt, ikke går lenger enn det de nevnte bestemmelsene gir grunnlag for, og at styret har opptrådt lojalt i forhold til det som må antas å ha vært oppretterens vilje.

Til § 13

Departementets lovforslag bygger på at det bare er de opplysninger som skal meldes for alle stiftelser etter § 8, som skal registreres i Stiftelsesregisteret. For næringsdrivende stiftelser skal det meldes enkelte særlige opplysninger som gjelder næringsvirksomheten, men disse skal bare meldes til Foretaksregisteret og de skal bare registreres der, jf. alminnelige motiver kapittel 12.4. På denne bakgrunn mener departementet at det i stiftelsesloven er tilstrekkelig med en påminnelse om meldeplikten til Foretaksregisteret for næringsdrivende stiftelser, jf. første punktum, og det er ikke tatt med regler tilsvarende utvalgets § 2-6 og § 2-7 annet ledd. Som nevnt foran under punkt 12.4 er det en grunnleggende forutsetning at Foretaksregisteret og Stiftelsesregisteret, uansett hvor Stiftelsesregisteret legges, samordnes slik at alle opplysninger som skal meldes til de ulike registre kan meldes ett sted på felles blankett.

Annet og tredje punktum presiserer på hvilket tidspunkt stiftelsen skal meldes til Foretaksregisteret. Bakgrunnen for disse reglene er at foretaksregisterlovens egne regler om frist for melding til registeret ikke alltid passer så godt for stiftelser. Det vises for det første til foretaksregisterloven § 4-1 første ledd annet punktum om at blant annet stiftelser skal være meldt innen seks måneder etter at stiftelsesdokumentet er undertegnet. Denne fristen passer ikke i tilfeller hvor stiftelsesdokumentet er utarbeidet i lang tid før stiftelsen er etablert og påbegynner sin virksomhet, for eksempel når stiftelsen opprettes ved testament. Foretaksregisterloven § 4-1 første ledd første punktum vil heller ikke alltid gi en hensiktsmessig regulering når det gjelder stiftelser. I tilfeller hvor en stiftelse først blir næringsdrivende en viss tid etter opprettelsen, kan man gjerne tenke seg at virksomheten legges om gradvis, slik at det kan være vanskelig å tidfeste nøyaktig fra hvilket tidspunkt virksomheten må anses som næringsdrivende. For å samordne foretaksregisterlovens frister med de foreslåtte reglene i stiftelsesloven, foreslås det en endring også i foretaksregisterloven § 4-1. Når det gjelder tredje punktum, se for øvrig kapittel 6.2 i de alminnelige motiver.

Det følger også av tredje punktum at meldingen til Foretaksregisteret skal vedlegges en erklæring fra revisor om at stiftelsen har en egenkapital som minst svarer til grunnkapitalen, jf. § 23. Bakgrunnen for dette forslaget er omtalt i kapittel 6.2 i de alminnelige motiver.

Annet ledd i § 2-7 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag er ikke videreført i departementets forslag. De særlige opplysninger som kreves for næringsdrivende stiftelser, skal som nevnt bare meldes til Foretaksregisteret, og foretaksregisterloven § 3-17 tredje ledd har en egen regel om innskrenkning av signaturretten mv. som er i samsvar med utvalgets § 2-7 annet ledd.

Kapittel 3 Kapital

Til § 14

Paragrafen stiller krav til minste grunnkapital for stiftelser. Den svarer med en del endringer til utvalgets § 3-12. For prinsipielle vurderinger vises til alminnelige motiver kapittel 7.2, hvor det også er gitt en redegjørelse for gjeldende rett.

For næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, stilles det særlige krav til grunnkapitalen, jf. § 22.

Som det fremgår av alminnelige motiver kapittel 7.2.4.1, går departementet i likhet med utvalget inn for at stiftelser skal ha en grunnkapital på minst 100.000 kroner. Dette er slått fast i første ledd første punktum. Departementet har imidlertid ikke fulgt opp forslaget om at grunnkapitalen i alminnelige stiftelser skal være bundet. Kravet om en minste grunnkapital på 100.000 kroner har i departementets forslag bare funksjon som en «inngangsbillett» for å kunne bruke stiftelsesformen, og innebærer dermed ingen formell begrensning for adgangen til å foreta utdelinger. Dette kommer frem ved at det i bestemmelsen er presisert at minstekravet gjelder ved opprettelsen av stiftelsen.

Hvis kravet etter første ledd ikke er oppfylt, er det ikke opprettet noen stiftelse, jf. annet ledd.

Men «grunnkapital» skal forstås den kapital som skytes inn i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen. Grunnkapitalen skal etter § 10 første ledd bokstav e være angitt i vedtektene, og i forbindelse med meldingen av stiftelsen til Stiftelsesregisteret skal det som vedlegg til meldingen følge en erklæring fra revisor om at hele grunnkapitalen er stilt til stiftelsens rådighet, jf. § 12 første ledd bokstav c. Dette gir grunnlag for Stiftelsestilsynets kontroll med at kravet til minste grunnkapital er oppfylt.

Dersom grunnkapitalen består av annet enn penger, reiser det seg enkelte særspørsmål om verdivurderingen. Hvilke eiendeler som kan benyttes som grunnkapital, hvilke prinsipper eiendelen skal verdsettes etter, og hvilket tidspunkt verdsettingen skal knyttes til, er regulert i § 15. Når det gjelder Stiftelsestilsynets kontroll av om kravet til minste grunnkapital er oppfylt, vises til § 12 første ledd bokstav d, som krever at det som vedlegg til meldingen til Stiftelsestilsynet skal følge en erklæring fra revisor om at eiendelen har en verdi som minst svarer til det beløpet grunnkapitalen er fastsatt til i vedtektene.

I annet punktum er det gitt en hjemmel for Stiftelsestilsynet til å dispensere fra kravet om minste grunnkapital. Se nærmere alminnelige motiver kapittel 7.2.4.1 om praktiseringen av bestemmelsen.

Annet ledd har en regel om virkningene av at kravet til minste grunnkapital i første ledd ikke er oppfylt, det vil si at grunnkapitalen er under 100.000 kroner, og at Stiftelsestilsynet ikke har gitt dispensasjon etter første ledd annet punktum. Bestemmelsen har ingen parallell i Stiftelseslovutvalgets forslag.

I første punktum slås det fast at dersom kravet til minste grunnkapital ikke er oppfylt ved opprettelsen av stiftelsen, er det ikke opprettet noen gyldig stiftelse.

Det er grunn til å understreke at ugyldighetsvirkningen bare inntrer hvis kravet i første ledd ikke er oppfylt. Annet ledd første punktum gjelder ikke ved overtredelse av kravet i § 22 om at næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, skal ha en grunnkapital på minst 200.000 kroner. Dette må anses som et ulovlig forhold på linje med andre overtredelser av lovens bestemmelser. Det er med andre ord bare kravet i første ledd første punktum som angir «inngangsbilletten» for å kunne drive i stiftelsesformen, ikke kravet i § 22. Bakgrunnen for dette er blant annet hensynet til de stiftelser som ikke er næringsdrivende fra opprettelsen, men som blir det etterhvert. I slike tilfeller inntrer kravet om en grunnkapital på minst 200.000 kroner først når stiftelsen påbegynner næringsvirksomheten. Å knytte ugyldighetsvirkninger til dette kravet, ville dermed innebære at en gyldig opprettet stiftelse likevel kunne bli ansett ugyldig flere år etter opprettelsen. Dette ville etter departementets syn være en for dramatisk konsekvens, og ville medføre mange uklare rettsspørsmål.

Ugyldighetsvirkningen etter annet ledd første punktum innebærer at det ikke er opprettet noen egen juridisk person, og i prinsippet må midlene dermed fortsatt anses som «oppretterens» eiendom. Som det fremgår av alminnelige motiver kapittel 7.2.4.1, mener departementet at det er behov for en særskilt regulering av hva som skal skje med grunnkapitalen hvis oppretteren er død. Hvis disposisjon som danner grunnlaget for stiftelsen, er et testament, vil det ofte være slik at det først er etter at oppretteren er død, at det kommer frem at han eller hun har hatt til hensikt å opprette en stiftelse, og det er dermed først etter dødsfallet at det vil være klart at grunnkapitalen ikke er tilstrekkelig til at hans eller hennes intensjoner kan gjennomføres. I slike tilfeller kan det virke urimelig uten videre å legge til grunn at midlene fortsatt skal anses som oppretterens eiendom, slik at de inngår i dødsboet. Forholdene kan for eksempel være slik at det ville være stikk i strid med oppretterens vilje at midlene skulle tilfalle arvingene.

Departementet foreslår en bestemmelse om at det er Stiftelsestilsynet som i disse tilfellene skal bestemme hva som skal skje med midlene, jf. annet punktum. Før vedtaket treffes skal berørte om mulig gis anledning til å uttale seg, jf. henvisningen i tredje punktum. Fjerde punktum innebærer at beslutningen i størst mulig grad skal ta hensyn til det formålet stiftelsen var ment å ha, og andre forhold som det må antas at oppretteren la vesentlig vekt på. Dersom stiftelsen skulle utdele midler til et ideelt formål, kan det for eksempel være nærliggende at midlene overføres til en annen organisasjon som arbeider for å tilgodese det samme formålet. Hvis det ut fra det tiltenkte formålet og oppretterens intensjoner for øvrig ikke er mulig å finne en passende mottaker, skal midlene overføres til arvingene, eventuelt til et allmennyttig formål, jf. femte punktum. Bestemmelsene i fjerde og femte punktum innebærer at overføring til arvingene er et subsidiært alternativ i forhold til det å søke å oppfylle stiftelsens formål ved å overlate midlene til andre som kan tilgodese formålet. Overføring til arvingene skal dessuten bare skje dersom det ikke fremstår som mer rimelig at midlene overføres til allmennyttige formål. I denne vurderingen vil det først og fremst være aktuelt å legge vekt på forholdet mellom oppretteren og arvingene. Hvis det for eksempel er på det rene at oppretterens høyeste ønske var at hans eller hennes eiendeler ikke skulle tilfalle arvingene, bør dette respekteres. Hva som ut fra bredere samfunnsmessige hensyn fremstår som den mest fornuftige bruk av midlene, er på den annen side mindre relevant. Stiftelsestilsynet kan for eksempel ikke bestemme at midlene skal overlates til en ideell organisasjon alene av den grunn at dette fremstår som mer sympatisk enn å overlate dem til oppretterens velstående arvinger.

I sjette punktum slås det fast at dersom noen går til sak for domstolene for å angripe Stiftelsestilsynets vedtak, kan retten prøve alle sider av saken. Bestemmelsen gir retten adgang til også å prøve vurderinger som det ellers kunne være nærliggende å legge til grunn at hørte inn under Stiftelsestilsynets frie skjønn.

Reglene i annet til sjette punktum gjelder bare i tilfeller hvor det er manglende grunnkapital alene som er grunnen til at stiftelsen må anses å være ugyldig. For øvrig må kravene til at det er opprettet en gyldig stiftelse være til stede. Stiftelsestilsynet har dermed ingen myndighet etter bestemmelsen i tilfeller hvor det ikke bare er grunnkapital som mangler, men hvor oppretteren for eksempel har oversett formkravene for å opprette et gyldig testament, eller legalarvingers eller kreditorers rettigheter er til hinder for opprettelsen av stiftelsen.

Til § 15

§ 15 gjelder tilfeller der grunnkapitalen består av andre eiendeler enn penger. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov. Den svarer til § 3-13 første og annet ledd i Stiftelseslovutvalgets forslag. Første ledd angir hva slags eiendeler som kan brukes som grunnkapital, mens annet ledd gjelder verdsettingen. Bestemmelsen gjelder både eiendeler som overføres til stiftelsen i forbindelse med opprettelsen, og eiendeler som gir grunnlag for forhøyelse av grunnkapitalen etter § 16 annet ledd bokstav b.

Etter første ledd første punktum er det bare eiendeler som etter regnskapsloven kan føres opp i balansen, som kan brukes som grunnkapital. Dette innebærer at alle slags realobjekter og alle slags finansobjekter i prinsippet kan benyttes.

Bestemmelsen kan likevel ikke forstås slik at en eiendel som tilfredsstiller dette kravet, alltid kan benyttes som grunnkapital. For den enkelte stiftelse kan andre rettsregler sette begrensninger for hva som kan benyttes som grunnkapital. På bakgrunn blant annet av ordlyden i § 2 må det for eksempel legges til grunn at eiendeler som skal brukes som grunnkapital, på en eller annen måte er egnet til å oppfylle det formålet stiftelsen skal ha. Dette kravet bør ikke tolkes strengt, men er det på det rene at stiftelsen overhodet ikke kan nyttiggjøre seg eiendelen, vil den heller ikke kunne godtas som grunnkapital for stiftelsen. Forutsetningen om at en stiftelse må ha en viss varighet, kan også sette grenser for hva slags eiendeler som kan brukes som grunnkapital, for eksempel visse forbruksgjenstander.

Første ledd første punktum er i samsvar med aksjelovens bestemmelse i § 2-7 første punktum. Også første ledd annet punktum er hentet fra aksjeloven, jf. § 2-7 annet punktum.

Annet ledd har regler om hvordan en eiendel skal verdsettes og tidspunktet for verdsettingen, og har en parallell i aksjeloven § 2-7 tredje punktum. Bestemmelsen slår fast at eiendeler som skal brukes som grunnkapital, skal vurderes til virkelig verdi. Dette må forstås som en henvisning til vurderingsreglene i regnskapsloven, jf. redegjørelsen for begrepet «virkelig verdi» i NOU 1995: 30 Ny regnskapslov side 130 flg.

Som utvalget foreslår departementet at verdsettingstidspunktet settes til dagen for åpningsbalansen. Det er likevel en viss realitetsforskjell mellom de to forslagene, siden det etter § 12 annet ledd i departementets forslag er fastsatt at åpningsbalansen tidligst kan være datert fire uker før meldingen av stiftelsen til Stiftelsesregisteret. Etter utvalgets § 2-2 annet ledd tredje punktum kan åpningsbalansen ikke være datert tidligere enn fire uker før opprettelsen av stiftelsesdokumentet, et tidspunkt som kan ligge vesentlig lenger frem i tid enn meldingen til Stiftelsesregisteret, jf. merknaden til § 12.

Til § 16

Bestemmelsen gjelder forhøyelse av grunnkapitalen, og svarer med enkelte endringer til § 3-14 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag.

Gjeldende lov har ingen tilsvarende bestemmelse.

Det følger av § 24, jf. alminnelige motiver kapittel 7.2.4, at det bare er i næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, at grunnkapitalen er bundet. I andre stiftelser skulle det derfor ikke være noe særlig behov for regler om verken forhøyelse eller nedsetting av grunnkapitalen. Når departementet foreslår at reglene likevel skal gjelde for alminnelige stiftelser, skyldes det først og fremst hensynet til alminnelige stiftelser som etterhvert blir næringsdrivende. Det følger av § 22 at næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, skal ha en grunnkapital på minst 200.000 kroner. Uten en regel som ga adgang til å forhøye grunnkapitalen, ville alminnelige stiftelser som var opprettet med en lavere grunnkapital enn dette, være utelukket fra å starte med næringsvirksomhet. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at alminnelige stiftelser forhøyer grunnkapitalen også i andre tilfeller.

Å endre grunnkapitalen innebærer at det må foretas en vedtektsendring, noe som i utgangspunktet er å anse som omdanning av stiftelsen, jf. § 45 første ledd. I § 45 tredje ledd første punktum er det imidlertid gjort uttrykkelig unntak for vedtektsendringer som skyldes forhøyelse eller nedsetting av grunnkapitalen, slik at omdanningsreglene ikke får anvendelse.

I § 16 annet ledd er det foreslått at grunnkapitalen kan forhøyes på to måter: a) ved overføring fra annen kapital og b) ved at eiendeler som stiftelsen tilføres etter opprettelsen ved testament, gave eller annen ensidig disposisjon, legges til grunnkapitalen.

Alternativet i bokstav a om at grunnkapitalen skal kunne forhøyes ved overføring fra annen kapital, innebærer en oppskrivning av grunnkapitalen som regnskapsmessig dekkes av stiftelsens egne fonds. Dette tilsvarer det man i aksjelovgivningen kaller fondsemisjon, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 10-20 flg. Omgjøringen til grunnkapital har for næringsdrivende stiftelser som konsekvens at kapitalen ikke kan brukes til utdelinger, jf. § 24. Bestemmelsen innebærer dermed en adgang for styret til selv å bestemme at en større del av stiftelsens kapital enn den opprinnelige grunnkapitalen, ikke skal brukes til utdelinger. Dette kan komme i strid med oppretterens forutsetninger om hvordan stiftelsen skal realisere sitt formål. Departementet foreslår på denne bakgrunn en regel i første ledd annet punktum om at styret ikke kan forhøye grunnkapitalen dersom forhøyelsen vil være i strid med stiftelsens formål, vedtekter eller oppretterens forutsetninger for øvrig.

Annet ledd bokstav b gir adgang til å foreta kapitalforhøyelse på den måten at eiendeler som tilføres ved testament, gave mv. etter opprettelsen, legges til grunnkapitalen. Er det penger som tilføres stiftelsen, kan grunnkapitalen forhøyes opp til det tilførte beløpet. Dreier det seg om andre eiendeler enn penger («tingsinnskudd»), oppstår det spørsmål blant annet om hva slags eiendeler som kan gi grunnlag for forhøyelse av grunnkapitalen, og verdsetting av eiendelen tilsvarende det som gjelder i forbindelse med opprettelse av stiftelser, jf. merknaden til § 14. Dette er også for innskudd i forbindelse med kapitalforhøyelse regulert i § 15. Bestemmelsen innebærer blant annet at grunnkapitalen bare kan forhøyes med et beløp som ligger innenfor eiendelens virkelige verdi. Når det gjelder kontroll med verdien og at eiendelen virkelig er overført til stiftelsen, vises til bestemmelsen i tredje ledd annet punktum om hvilke vedlegg som skal følge meldingen til Stiftelsesregisteret og Foretaksregisteret.

Utvalget uttaler på side 63 i utredningen at bestemmelsen innebærer at eiendeler som er tilført stiftelsen ved testament, gave eller annen ensidig disposisjon, skal legges til grunnkapitalen.

Innsamlingskontrollen i Norge - som uttaler seg om alminnelige stiftelser - er ikke enig i at det bør foreligge en slik plikt. Det heter i uttalelsen:

«Innsamlingskontrollen vil ta avstand fra dette prinsippet forsåvidt gjelder de stiftelser som omfattes av våre merknader. Prinsipalt mener vi at tilføringer som nevnt må kunne anvendes til realisering av formålet fullt ut, subsidiært at prinsippet må snus slik at binding av tilskudd må forutsette at giveren selv har truffet beslutning om det.

Utvalgets forslag vil med det innholdet det har åpenbart også skape problemer som må avklares i forhold til midler som ytes av det offentlige, og hvor Riksrevisjonen etter det vi har kjennskap til har vært opptatt av at overføringer til formålet i flere tilfeller ikke har skjedd raskt nok.»

Departementet er ikke enig med utvalget i at det kan utledes av lovteksten at det foreligger en plikt til å binde eiendeler som er overført ved testament mv som grunnkapital i stiftelsen, jf. ordene «[s]tyret kan beslutte» i utvalgets utkast § 3-14 første ledd. Departementet kan heller ikke se at man bør oppstille en slik plikt. Lovens krav for å kunne drive næringsvirksomhet er knyttet til et fastsatt minstebeløp som stiftelsen må oppfylle, jf. § 22. I hvilken grad stiftelsen skal ha grunnkapital som overstiger dette beløpet, bør være opp til stiftelsen selv å bestemme. I hvert fall kan det virke tilfeldig om lovens krav til grunnkapital skal avhenge av i hvilken grad stiftelsen mottar ensidige overføringer etter opprettelsen. Slike overføringer trenger ikke å ha noen sammenheng med hva slags virksomhet stiftelsen driver og om den innebærer en risiko for kreditorene. Heller ikke i aksjeselskaper er det slik at enhver ensidig overføring fra aksjeeiere må anses som aksjekapital eller annen bundet egenkapital. Departementet antar også at den pliktregelen utvalget foreslår kan medføre enkelte praktiske problemer, for eksempel ved at den tvinger styret til å ta stilling til om det ved et kjøp eller salg foreligger et misforhold mellom ytelsene, eller ved at overføringen gjelder et ubetydelig beløp som det virker omstendelig å behandle etter reglene om kapitalforhøyelse.

Tredje ledd gjelder melding til Stiftelsesregisteret og Foretaksregisteret. I første punktum foreslås det at fristen settes til seks uker. Den samme fristen foreslås når det gjelder melding om kapitalnedsetting etter § 17, jf. tredje ledd. I tredje punktum foreslår departementet en bestemmelse om bortfall av kapitalforhøyelsesbeslutningen dersom den ikke meldes innen fristen etter første punktum, jf. den tilsvarende bestemmelsen i § 17 om kapitalnedsetting. Utvalget har i merknaden til § 3-14 (side 63) forutsatt at oversittelse av fristen skal ha denne virkningen, men dette har ikke kommet direkte til uttrykk i teksten i utvalgets lovforslag.

Til § 17

§ 17 gjelder nedsetting av grunnkapital, og svarer til § 3-15 i utvalgets lovforslag. Gjeldende stiftelseslov har ingen tilsvarende regel.

Når det gjelder forholdet til omdanningsreglene, vises til merknaden til § 16.

Departementet foreslår at reglene om nedsetting av grunnkapitalen får anvendelse for både alminnelige og næringsdrivende stiftelser. Selv om alminnelige stiftelser neppe har noe særlig behov for regler om nedsetting av grunnkapitalen, jf. merknaden til § 16, kan departementet ikke se at det skulle være noe i veien for at alminnelige stiftelser foretar kapitalnedsetting. Lovtekniske hensyn taler også for at reglene om kapitalnedsetting og kapitalforhøyelse har samme anvendelsesområde.

Bestemmelsen i første ledd annet punktum er ikke med i utvalgets lovforslag. Departementet foreslår her en bestemmelse om at styret bare kan nedsette grunnkapitalen hvis oppretteren ikke har bestemt at den skal være urørlig. Det kan ofte forekomme at oppretteren har fastsatt at grunnkapitalen ikke skal kunne angripes, selv om dette antakelig er mest aktuelt i alminnelige stiftelser. I slike tilfeller bør oppretterens vilje respekteres, i hvert fall er det etter departementets syn å gå for langt om styret skal ha en alminnelig adgang til å sette til side oppretterens beslutning og bestemme at deler av grunnkapitalen ikke lenger skal være bundet slik at verdiene kan brukes til utdelinger.

Utvalgets tredje ledd er ikke videreført i departementets lovforslag. Det følger direkte av § 22 at næringsdrivende stiftelser som der nevnt må oppfylle kravet til minste grunnkapital også etter nedsettingen. I alminnelige stiftelser er grunnkapitalen ikke bundet, og kan derfor nedsettes under minste grunnkapital, jf.alminnelige motiver kapittel 7.2.4.1.

For øvrig er departementets forslag innholdsmessig i samsvar med utvalgets forslag, se likevel merknaden til § 16 om fristen i tredje ledd første punktum. Fjerde ledd i departementets forslag erstatter femte, sjette og syvende ledd i utvalgets forslag. I stedet for å skrive ut reglene om kreditorvarsel, har departementet valgt å henvise til de tilsvarende reglene i aksjeloven § 12-6.

Til § 18

§ 18 gir uttrykk for et forsvarlighetskrav når det gjelder forvaltningen av stiftelsens kapital. Det slås fast at kapitalen skal forvaltes forsvarlig på den måten at det skal tas tilstrekkelig hensyn både til sikkerhet og mulighetene for avkastning. Dette kan til dels være motstridende formål, hvor styret må foreta en avveining.

For mer prinsipielle vurderinger vises til alminnelige motiver kapittel 7.4. Bestemmelsen svarer innholdsmessig i hovedsak til § 3-18 i utvalgets forslag, men departementet foreslår noen språklige endringer for å gjøre den enklere.

Når det gjelder praktiseringen av bestemmelsen, uttaler utvalget på side 33:

«Mer generelt vil utvalget likevel fremheve at hvis og i den grad styret retter seg inn mot plasseringer som tilsikter å gi mer kortsiktig gevinst og som derved innebærer øket risiko, f eks i aksjer, opsjoner mv, så må dette forutsette at plasseringene foretas på bakgrunn av vurderinger foretatt av personer med spesiell ekspertise. Hvis stiftelsens tillitsvalgte ikke selv representerer slik ekspertise, må det forutsettes at man først rådfører seg med personer med den innsikt som etter dette kreves. Annerledes stiller saken seg ved f eks plasseringer i fast eiendom, aksjefond mv. I disse tilfellene kreves det ikke like meget for at sikkerheten vedrørende plasseringen skal bli ansett som fullt ut forsvarlig.

Utvalget vil også nevne at utkastets krav til forsvarlig forvaltning, rekker ut over selve det å foreta en plassering av stiftelsens midler. Det retter seg også mot vedlikehold mv, f eks hvor den innskutte grunnkapitalen består i et hus.»

Til § 19

§ 19 om utdelinger svarer delvis til § 3-9 i utvalgets forslag. Utvalgets annet ledd første punktum, som i departementets forslag bare er gjort gjeldende for næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, er plassert i § 24. Utvalgets tredje ledd er videreført i departementets § 44 annet ledd. Departementet foreslår dessuten en ny bestemmelse i tredje ledd, som ikke er med i utvalgets lovforslag.

Nåværende stiftelseslov har ingen tilsvarende bestemmelse.

§ 19 har blant annet regler om hvem som har myndighet til å beslutte utdelinger, og det oppstilles begrensninger med hensyn til hvem det kan foretas utdelinger til. Reglene reiser et spørsmål om hva som ligger i begrepet «utdeling». Begrepet må langt på vei forstås på samme måte som utdelingsbegrepet i aksjeloven § 3-6, likevel med det forbehold at aksjelovens bestemmelse forutsetter at den som er tilgodesett, er aksjeeier i selskapet. I aksjeloven § 3-6 annet ledd første punktum er utdeling definert som «enhver overføring av verdier som direkte eller indirekte kommer aksjeeieren til gode». Dette innebærer at enhver overføring av økonomiske goder i utgangspunktet omfattes. Ikke bare ensidige overføringer rammes, men også tilfeller hvor det ytes et vederlag, men hvor det foreligger et visst misforhold mellom vederlaget og overføringen fra stiftelsen.

Etter første ledd første punktum er det styret som har myndighet til å treffe vedtak om utdelinger av stiftelsens midler. Bestemmelsen innebærer at kompetansen ikke kan legges til andre organer ved delegasjon.

Annet punktum slår fast at utdelingene skal være i samsvar med stiftelsens formål. Prinsippet kommer også mer indirekte til uttrykk i § 30 tredje ledd første punktum.

Annet ledd første punktum setter begrensinger for hvem det kan foretas utdelinger til. Det kan for det første ikke foretas utdelinger til oppretteren selv. Økokrim uttaler at man støtter forbudet. Regelen har bakgrunn i selvstendighetskravet og behovet for å markere at det å opprette en stiftelse skal ha en realitet for oppretteren, se alminnelige motiver kapittel 4.

Ut fra omgåelsesbetraktninger foreslår utvalget at forbudet utvides til også å omfatte nærstående som nevnt i § 5 bokstavene a og e. Begrunnelsen for at utvalget ikke foreslår at forbudet også skal omfatte nærstående som nevnt i § 5 bokstavene b til d, er at regelen i så fall ville favne så vidt at det kunne vanskeliggjøre opprettelse av familiestiftelser. Departementetslutter seg til forslaget. Ved henvisningen til § 5 bokstav a omfattes oppretterens ektefelle og samboer, jf. merknaden til bestemmelsen. På samme måte som når det gjelder § 5 e, finner departementet imidlertid at begrensningen bør gjelde i forhold til selskap der disse hver for seg eller til sammen har slik bestemmende innflytelse. Når det gjelder selskaper som nevnt i § 5 bokstav e, foreslår departementet likevel en direkte angivelse i § 19 i stedet for en henvisning til § 5. Bakgrunnen for dette er at § 5 bokstav e omfatter alle selskaper der vedkommende selv eller noen som nevnt i bokstavene a til d har bestemmende innflytelse. Siden slektninger og personer som nevnt i bokstavene b til d ikke omfattes av forbudet i § 19, virker det lite rimelig at selskaper de har bestemmende innflytelse over, likevel skal rammes. Departementet foreslå derfor i stedet en bestemmelse som mer direkte slår fast at det er selskaper hvor oppretteren eller hans eller hennes ektefelle eller samboer hver for seg eller til sammen har bestemmende innflytelse, som ikke kan motta utdelinger fra stiftelsen. Når det gjelder begrepet «bestemmende innflytelse» vises til merknadene til § 4 tredje ledd.

Annet ledd annet punktum gir Stiftelsestilsynet adgang til å dispensere fra forbudet i første punktum når det foreligger særlige grunner. Utvalget uttaler på side 66:

«Dette er ment som en snever unntaksregel. Formålet er å unngå at ideelle organisasjoner ol som, eventuelt sammen med andre slike organisasjoner, oppretter en stiftelse til et formål som organisasjonen ivaretar, skal være forhindret fra å motta utdelinger fra stiftelsen. Et annet tilfelle som kan omfattes er f eks hvor en person har avgitt en formuesverdi til en stiftelse som har til formål å legge forholdene til rette for personer med en bestemt sykdom, og hvor denne senere får samme sykdom. I disse tilfellene er det ikke en så nær identifikasjon mellom oppretteren og formålet som hovedregelen ellers tilsikter å motvirke følgene av.»

Utvalget uttaler på side 66 at utdelinger i strid med begrensningene i bestemmelsen skal tilbakeføres stiftelsen i samsvar med alminnelige selskaps- og stiftelsesrettslige regler. Departementet mener at tilbakeføringsplikten bør komme direkte til uttrykk i loven, jf. tredje ledd, hvor det foreslås en regel tilsvarende aksjeloven § 3-7. Bestemmelsen innebærer at mottakeren har en tilbakeføringsplikt, med mindre han eller hun verken forsto eller burde ha forstått at utdelingen var ulovlig. Bestemmelsen omfatter ikke bare utdelinger som er i strid med § 19, men gjelder også når utdelingen er foretatt i strid med andre bestemmelser i loven, jf. særlig § 24 om at næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b ikke kan foreta utdelinger som angriper stiftelsens bundne egenkapital.

Som det uttales på side 65 i utredningen må mange stiftelser langt på vei sies å ha en plikt til å foreta utdelinger. Utvalget foreslår likevel ingen bestemmelse som slår fast denne plikten:

«Særlig i næringsdrivende stiftelser vil det kunne være et behov for å stå fritt i så måte. I hvilken grad styret kan la være å foreta utdelinger vil etter dette følge av en tolkning av vedtektene, herunder stiftelsesformålet. Siden utkastet ikke opererer med en plikt til å foreta utdelinger, ligger det i saken at en stiftelse har anledning til å bygge opp en egenkapital.»

Departementet tilføyer at det også for stiftelser som ikke er næringsdrivende, kan være lite aktuelt med noen plikt til å foreta utdelinger - f.eks. en stiftelse med formål å drive et museum.

Utvalget går heller ikke inn for noen regel om at Stiftelsestilsynet kan pålegge en stiftelse å foreta utdelinger:

«Utvalget har vurdert om det burde foreslås en regel om at Stiftelsestilsynet, etter å ha rådført seg med styret, kan pålegge stiftelsen å foreta utdelinger, hvis det er utdelt så lite at det er i strid med vedtektenes bestemmelser om utdelinger. Utvalget har imidlertid kommet til at det ikke er gode nok grunner som kan tilsi en slik regel. For det første vil en slik regel stå i en viss disharmoni med utgangspunktet om at det er opp til stiftelsen selv å avgjøre hva som skal utdeles og hva som skal brukes til å bygge opp stiftelseskapitalen, jfr foran. For det annet mener utvalget at en regel som dette ville kunne være egnet til å gi det (uriktige) inntrykk at Stiftelsestilsynet kan ha et rettslig ansvar for at utdelinger foretas. Dette vil på en måte løfte ansvaret bort fra stiftelsens styre, der det hører hjemme.»

Se også kapittel 11.10 på side 34 i utredningen.

Foreningen for Omplassering av Dyr mener på den annen side at loven bør sørge for at stiftelser i større grad foretar utdelinger. Foreningen mener at styrene i mange stiftelser er mer opptatt av at kapitalen skal vokse, enn å dele ut midler i samsvar med formålet, se sitatet fra høringsuttalelsen i alminnelige motiver kapittel 7.2.3. Foreningen foreslår på denne bakgrunn en regel om at visse typer stiftelser skal være tidsbegrensede, slik at stiftelsen innen den fastsatt frist må ha delt ut hele kapitalen.

Departementet er ikke i tvil om at det finnes en del stiftelser som i større grad burde ha foretatt utdelinger, og hvor styret på denne måten forvalter kapitalen i strid med stiftelsens formål. Departementet er likevel av den oppfatning at dette problemet neppe lar seg løse ved lovregulering. En regel som bare slår fast at stiftelsen plikter å foreta utdelinger i samsvar med formålet, har antakelig liten hensikt, siden dette uansett vil følge av vedtektene og kan utledes allerede av bestemmelsen i første ledd og 31 tredje ledd første punktum. En regel som pålegger mer konkrete plikter når det gjelder utdeling, vil det også være vanskelig å utforme slik at den «treffer» riktig. Det samme gjelder en slik bestemmelse som er foreslått av Foreningen for Omplassering av Dyr, om at visse typer stiftelser skal være tidsbegrensede. Det vises også til at en regel om at stiftelser skal være tidsbegrensede vil kunne komme i strid med oppretterens ønsker, som kanskje går ut på at stiftelsen skal ha et evig liv.

Departementet slutter seg også til utvalgets vurdering når det gjelder en regel om at Stiftelsestilsynet kan pålegge stiftelser å foreta utdelinger.

Økokrim mener at utvalgets regulering av overføringer fra stiftelsen til oppretteren og hans eller hennes nærstående ikke er tilstrekkelige. Det heter i uttalelsen:

«Av materielle overføringer (transaksjoner) fra stiftelsen som ønskes unngått, omtaler utkastet spesielt utdelinger (Utkastet § 3-9), samt lån og sikkerhetsstillelser til oppretteren eller hans nærstående (Utkastet § 3-10).

Erfaringen har vist at «tapping» av stiftelsesmidlene svært ofte skjer i andre former, feks ved tilsynelatende forretningsmessige transaksjoner mellom oppretteren (eller hans nærstående) og stiftelsen. Dette omfatter enkeltstående transaksjoner, mer permanente forhold som forretningsføreravtaler, avtaler om å utføre rådgivningsvirksomhet mm. Praktisk kan forfordeling skje ved at varer og tjenester prises på en måte som tilgodeser oppretteren (eller hans nærstående) på stiftelsens bekostning.

ØKOKRIM kan ikke se at «transaksjonstilfellene» er omhandlet i utkastet. (Uttrykket «nærstående transaksjon» er ikke helt dekkende, ettersom en stiftelse etter opprettelsen pr definisjon skal være helt selvstendig og uavhengig oppretteren). Til en viss grad kan kravet om uavhengig styre bidra til å forhindre at oppretteren eller hans nærstående tilgodeses på uberettiget måte. Men styremedlemmene blir gjerne utpekt blant personer som oppretteren har spesiell tillit til og står oppretteren nær, selv om de faller utenfor kretsen av personer som etter Utkastet § 4-2 formelt ikke kan sitte i styret. Det synes videre som om daglig leder i prinsippet også kan være oppretter eller hans nærstående, hvis styret først ønsker en daglig leder, jf Utkastet 4-9. I så fall er det særlig viktig at nærstående transaksjoner undergis spesiell oppmerksomhet. ØKOKRIM vil her også peke på at det er grunn til å tro at det stadig oftere vil forekomme styremedlemmer bosatt i EØS-området. Dette vil medføre praktiske problemer med å vite om styret er sammensatt av personer som opptrer uavhengig av oppretteren.

Etter ØKOKRIMs oppfatning bør nærstående transaksjoner omtales særskilt i lovforslaget. Dette kan skje ved at det uttrykkelig fremgår av lovteksten om og eventuelt i hvilke tilfeller «nærstående» transaksjoner skal være tillatt. Videre bør det - hvis man ønsker å tillate «nærstående» transaksjoner - vurderes å innføre regler som svarer til bestemmelsene i aksjelovene av 1997 § 3-8, og/eller at det skal opplyses om slike transaksjoner skal omtales særskilt i styreprotokollen og/eller at Stiftelsestilsynet skal informeres om disse transaksjoner særskilt. Endelig bør det vurderes om Stiftelsestilsynet eventuelt skal ha anledning til å underkjenne uakseptable tilfeller av «nærstående» transaksjoner.

I praksis vil ren opplysningsplikt om «nærstående» transaksjoner ikke være tilstrekkelig til å forhindre misbruk av stiftelsesmidlene. Selv om det opplyses at det forekommer en eller flere «nærstående» transaksjoner, vil bytteforholdet - forholdet mellom ytelse og motytelse - i svært mange tilfeller være vanskelig eller umulig å etterprøve. Spesielt gjelder dette ved omsetning av de fleste varer og tjenester som ikke har noen entydig markedspris. I den grad det anses som viktig å forhindre at stiftelsen tappes ved transaksjoner mellom «nærstående», bør det derfor etter ØKOKRIMs oppfatning vurderes om det ikke bør gjelde svært snever adgang til dette - om i det hele tatt noen. En regulering av «nærstående» transaksjoner må omfatte såvel enkeltstående tilfeller, som mer permanente avtaleforhold om levering av varer og tjenester.

ØKOKRIM kan ikke se at det bør gjelde forskjellige regler for interntransaksjoner mellom alminnelige og næringsdrivende stiftelser, selv om omfanget av interntransaksjoner kanskje er større ved næringsdrivende stiftelser.»

Utdelingsbegrepet i § 19 må som nevnt forstås slik at det omfatter transaksjoner hvor det foreligger et misforhold mellom vederlaget og overføringen fra stiftelsen. En avtale mellom stiftelsen og oppretteren eller visse nærstående som innebærer en overprising, vil dermed være forbudt etter bestemmelsens annet ledd. Transaksjoner som ikke innebærer et slikt misforhold mellom ytelsene, har lovutkastet derimot ikke noe direkte forbud mot, og etter departementets syn ville det være å gå for langt å forby også enhver slik transaksjon. Det er ikke vanskelig å tenke seg at oppretteren (for eksempel en ideell organisasjon) tilbyr en form for varer eller tjenester som stiftelsen har bruk for i sin virksomhet. Et annet spørsmål er om det bør innføres en form for kontrollordning, som sikrer at avtaler som inngås mellom stiftelsen og oppretteren (eller nærstående) tar tilstrekkelig hensyn til stiftelsens interesser. Økokrim viser som eksempel til aksjeloven § 3-8, men etter departementets syn er denne bestemmelsen neppe egnet som noe mønster, siden den er basert på en eierkontroll ved kravet om at avtalen må godkjennes av selskapets generalforsamling. Et alternativ er å pålegge Stiftelsestilsynet å kontrollere slike avtaler ved en godkjenningsordning. Dette ville imidlertid antakelig i de fleste tilfeller oppfattes som en unødvendig byråkratisering, og ville dessuten beslaglegge uforholdsmessig store deler av Stiftelsestilsynets ressurser. At man ikke har regler om offentlig godkjenning av alle slags avtaler mellom stiftelsen og oppretteren eller oppretterens nærstående, innebærer likevel ikke at slike avtaler kan inngås uten fare for inngrep fra Stiftelsestilsynets side. Oppdager revisor at det er inngått en avtale som er uforenlig med stiftelsens interesser, er dette et forhold som han eller hun har en plikt til å opplyse om i revisjonsberetningen, jf. utkastet § 44 annet ledd. Dette kan igjen gi grunnlag for tiltak fra Stiftelsestilsynets side, jf. reglene i lovforslaget kapittel 8.

Til § 20

§ 20 første ledd setter forbud mot at enkelte personer med nær tilknytning til stiftelsen har lån i stiftelsen, og at stiftelsen stiller sikkerhet til fordel for disse personene. Bestemmelsen avløser § 8 annet ledd i nåværende stiftelseslov, og svarer til § 3-10 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag.

Bestemmelsen i gjeldende lov omfatter styremedlem, observatør eller forretningsfører i stiftelsen. Utvalget foreslår for det første at bestemmelsen utvides til også og omfatte oppretteren og hans eller hennes nærstående. Begrunnelsen for dette er dels hensynet til vern om stiftelsens kapitalgrunnlag, dels hensynet til å styrke selvstendighetskriteriet, jf. utredningen side 66. Når det gjelder forbudet mot å yte lån eller stille sikkerhet til fordel for oppretteren, mener utvalget at dette allerede må antas å følge av uskreven rett.

Utvalget foreslår også at bestemmelsen generelt skal gjelde «tillitsvalgte» og «ledende ansatte». Forslaget begrunnes slik på side 66:

«Utvalget mener videre at de nevnte hensyn også gir grunnlag for å la samtlige tillitsvalgte og daglig leder omfattes av forbudet. Å la grensen gå ved styremedlemmer når det gjelder de tillitsvalgte og forretningsføreren når det gjelder ansatte, gir etter utvalgets oppfatning en for tilfeldig og snever avgrensning. Lovutkastet opererer imidlertid ikke med betegnelsen forretningsfører, jfr nærmere om dette under spesialmerknadene til utkastet § 4-9. For å markere at det ikke bare er daglig leder, men også andre i ledelsen som rammes av forbudet, har utvalget gjort bruk av betegnelsen ledende ansatt. Med dette vil det avgjørende være den funksjon vedkommende har, ikke hvilken betegnelse som er brukt (forretningsfører, kontorsjef osv). Forbudet er etter dette ikke til hinder for at andre ansatte enn de i ledelsen mottar personallån på vanlig måte, slik praksis er i aksjeselskaper o l.»

Gjeldende § 8 annet ledd gir fylkesmannen hjemmel til å dispensere fra forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse. Denne adgangen er ikke videreført i utvalgets forslag. Departementet kan ikke se at utvalget gir noen begrunnelse for denne delen av forslaget.

Fylkesmannen i Nordland og Økokrim uttaler at man støtter utvalgets § 3-10.

Det Norske Veritas mener på den annen side at forslaget går unødvendig langt, og det uttales:

«Det virker lite rimelig at eksempelvis daglig leder i en næringsdrivende stiftelse ikke kan innvilges lån av rimelig størrelse som en del av den totale lønnspakken. Dette hensynet må etter vår vurdering veie tyngre enn hensynet til en enkel regel.

[...]

Vi er av den oppfatning at de beste grunner taler for å opprettholde dagens ordning med dispensasjonsmulighet for den etablerte kontrollinstansen.»

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler følgende om forbudet mot at det ytes lån eller stilles sikkerhet til fordel for oppretteren eller dennes nærstående:

«Det bør vurderes om forbudet skal gjøres tidsbegrenset. Det bør også vurderes om reglene for oppretteren og for oppretterens nærstående bør være identiske, da de alminnelige habilitetsreglene også gjelder på dette området. Tildelinger må dessuten ligge innenfor stiftelsens formål.»

Departementet er enig med utvalget i at forbudet bør omfatte oppretteren og oppretterens nærstående. Tatt i betraktning selvstendighetskravet og prinsippet om at man ved opprettelsen av en stiftelse fullt ut skal ha oppgitt eiendomsretten til vedkommende formuesgode, har departementet vanskelig for å se at det skulle være noen avgjørende grunner som tilsier at oppretteren eller hans eller hennes nærstående bør kunne ha lån i stiftelsen. Et slikt lån vil sjelden bidra til å fremme stiftelsens formål (forutsatt at formålet er fastsatt slik at det tilfredsstiller selvstendighetskravet). Ut fra denne betraktningen er departementet også enig i at forbudet bør omfatte styremedlemmer og daglig leder.

Når det gjelder «andre tillitsvalgte», foreslår departementet at det i stedet angis direkte at man sikter til observatører og personer med verv i organ som nevnt i § 36, jf. merknaden til § 40.

Departementet har ikke fulgt opp utvalgets forslag om at også «annen ledende ansatt» skal være omfattet av forbudet. Bakgrunnen for dette er at begrepet er svært upresist, og kan være vanskelig å håndtere i praksis. Her må man ta i betraktning at det antakelig ikke helt sjelden kan forekomme at personer som ikke omfattes av forbudet, har lån i stiftelsen (som ledd i vanlig finansiell bistand til ansatte), slik at spørsmålet om hvem som skal anses som «ledende ansatt», gjerne kan komme på spissen. Når en overtredelse av forbudet samtidig er straffbart, jf. § 58, vil det være helt avgjørende at man er i stand til å trekke en presis grense mellom hvem som lovlig kan ha lån i stiftelsen, og hvem som ikke kan det. Begrepet «ledende ansatt» er riktignok benyttet i § 40 om godtgjørelse til personer med ledende posisjoner i stiftelsen, men siden denne bestemmelsen ikke går ut på mer enn å gi et pålegg om at godtgjørelsen skal stå i et rimelig forhold vervet eller stillingen, er det ikke like avgjørende at man klart kan definere hvem som omfattes, og hvem som ikke omfattes av lovens pålegg.

Verken i gjeldende lov eller i utvalgets forslag er det gjort unntak for styremedlemmer som er valgt av og blant de ansatte etter §§ 41 og 42. Det kan virke urimelig om slike ansatte skal være avskåret fra å motta lån fra arbeidsgiveren når slik finansiell bistand er ledd i en låneordning som generelt tilbys stiftelsens ansatte. Departementet foreslår i annet ledd en bestemmelse tilsvarende aksjeloven § 8-9 annet ledd, som gjør unntak fra låneforbudet når det gjelder de ansattes styrerepresentanter og observatører. Med et slikt unntak antar departementet at man ikke har det samme behovet for en dispensasjonshjemmel som den man finner i den nåværende stiftelsesloven.

I tredje ledd foreslår departementet en bestemmelse om virkningen av at stiftelsen har ytet lån eller stilt sikkerhet i strid med forbudet i første ledd. Det foreslås en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i aksjeloven § 8-11, som blant annet innebærer at slike disposisjoner er ugyldige, og at midlene straks skal føre tilbake til stiftelsen. Når det gjelder sikkerhetsstillelse, kan ugyldighet likevel ikke gjøres gjeldende overfor en aktsomt godtroende medkontrahent.

Til § 21

Bestemmelsen er innholdsmessig fullt ut i samsvar med Stiftelseslovutvalgets §§ 4-1 og 4-5.

Første ledd slår fast hovedregelen om separasjonsplikt, det vil si at stiftelsens eiendeler skal holdes atskilt fra andre eiendeler. En slik hovedregel gjelder også etter nåværende stiftelseslov § 12 første ledd første punktum. Når det gjelder hva som ligger i kravet til atskillelse, uttaler utvalget på side 67:

«Kravet til adskillelse gjelder både i relasjon til midler som andre stiftelser eier og i relasjon til midler som andre fysiske og juridiske personer eier. Stiftelsens midler kan ikke inngå i en formuesmasse som forvaltes sammen med andres midler og hvor stiftelsen eier en ideell anpart. Dette er likevel ikke til hinder for at en stiftelse kan være sameier i formuerettigheter. Det er heller ikke til hinder for at en stiftelse f eks kan eie en ideell andel i et aksjefond. Aksjefondet er et eget rettssubjekt, og stiftelsen kan eie en andel i fondet, på linje med at den kan eie aksjer i et aksjeselskap.»

Annet ledd gjør to unntak fra separasjonsplikten, jf. første punktum bokstavene a og b. Unntakene er i samsvar med gjeldende lov § 12 første ledd første og annet punktum. For nærmere detaljer vises til utvalgets merknad på side 67 i utredningen.

Annet ledd annet punktum svarer til utvalgets § 4-5, og er ny i forhold til gjeldende lov. Bestemmelsen gjelder tilfeller hvor Stiftelsestilsynet har bestemt at en stiftelses eiendeler kan forvaltes sammen med eiendeler fra andre stiftelser, jf. første punktum bokstav b. Bestemmelsen innebærer at hvis det er en stiftelse som forestår fellesforvaltningen, kan Stiftelsestilsynet beslutte at forvaltningsstiftelsen skal være styre i de stiftelser den forvalter. Denne adgangen må ses på bakgrunn av § 27 første ledd første punktum som ellers forbyr juridiske personer å være styre i en stiftelse. For øvrig vises til utvalgets merknad til bestemmelsen på side 70 i utredningen.

Gjeldende lov § 12 annet ledd om forvaltning av verdipapirer og kassabeholdning er ikke videreført i lovforslaget. Departementet slutter seg til den begrunnelse utvalget gir for dette på side 67 i utredningen.

Til § 22

§§ 22 til 25 gir enkelte særregler for næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b. Bestemmelsene gjelder blant annet grunnkapitalens størrelse og det forhold at grunnkapitalen skal være bundet i slike stiftelser. For mer prinsipielle betraktninger vises til alminnelige motiver kapittel 7.2.4.2.

§ 22 stiller særlige krav til grunnkapitalens størrelse i næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, jf. § 14 om kravet til grunnkapital i andre stiftelser. Minstekravet er satt til 200.000 kroner. Det samme kravet foreslås av utvalget i § 3-2 første ledd annet punktum. For stiftelser hvor det fremgår av formålet at de skal drive næringsvirksomhet, eller hvor det av andre grunner er på det rene allerede fra opprettelsen at de skal drive næringsvirksomhet, innebærer bestemmelsen at de må ha en grunnkapital på 200.000 kroner fra opprettelsen. For stiftelser som blir næringsdrivende på et senere tidspunkt, innebærer bestemmelsen at fra det tidspunktet de må anses som næringsdrivende etter definisjonen i § 4 annet ledd bokstavene a og b, skal de ha en grunnkapital på minst 200.000 kroner, se alminnelige motiver kapittel 6.2. Slike stiftelser må ved overgangen dessuten ha en egenkapital som minst svarer til grunnkapitalen, jf. § 23.

Det fremgår også av bestemmelsen at grunnkapitalen er bundet, jf. § 24, som innebærer at grunnkapitalen setter en formell grense for hva som kan brukes til utdelinger.

Til § 23

§ 23 har ingen parallell i Stiftelseslovutvalgets forslag. Bestemmelsen krever at en stiftelse som går over fra å være alminnelig stiftelse til å bli næringsdrivende stiftelse som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, ved overgangen skal ha en egenkapital som minst svarer til grunnkapitalen. Når det gjelder kravet til grunnkapitalens størrelse i slike stiftelser, se § 22 og merknaden til denne bestemmelsen. Bakgrunnen for bestemmelsen er at etter departementets forslag er det bare for næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, at det stilles krav om at grunnkapitalen skal være bundet, se alminnelige motiver kapittel 6.2.

Til § 24

§ 24 har ikke noen direkte parallell i Stiftelseslovutvalgets forslag, men den svarer delvis til utvalgets § 3-1 og § 3-9 annet ledd første punktum. Stiftelseslovutvalget foreslår at prinsippet om at grunnkapitalen skal være bundet, skal gjelde alle stiftelser, mens departementet foreslår at regelen begrenses til næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, se alminnelige motiver kapittel 7.2.4. Departementet foreslår også en noe annen teknisk utforming av prinsippet, jf. nedenfor.

At grunnkapitalen i de nevnte næringsdrivende stiftelsene er bundet, betyr i realiteten ikke annet enn at det beløpet grunnkapitalen er angitt med i vedtektene, setter en terskel for hvor stor del av egenkapitalen som kan brukes til utdelinger. Det er bare den delen av egenkapitalen som overstiger grunnkapitalens størrelse, som kan deles ut. I selskapsretten bruker man gjerne begrepet «fri» egenkapital om den delen av egenkapitalen som ikke er bundet. I utvalgets § 3-1, jf. § 3-9 annet ledd første punktum, er reguleringen av utdelingsadgangen knyttet til begrepene fri og bundet egenkapital. Departementet foreslår at prinsippet om bundet og fri egenkapital uttrykkes mer direkte. I første punktum foreslår departementet en bestemmelse som slår fast at grunnkapitalen begrenser adgangen til å foreta utdelinger uten å gå veien om definisjonene av fri og bundet egenkapital.

Bestemmelsen presiserer at det er det beløpet som grunnkapitalen er angitt med i vedtektene, som begrenser utdelingsadgangen. Bestemmelsen regulerer dermed ikke adgangen til å dele ut selve den eiendel som ved opprettelsen ble skutt inn i stiftelsen som grunnkapital. Et forbud mot en slik utdeling kan imidlertid følge av vedtektene - enten indirekte eller ved en uttrykkelig bestemmelse.

Det er ikke noe i veien for at oppretteren fastsetter i vedtektene at egenkapitalen skal være bundet i større grad enn det som følger av første punktum. Dette er slått fast i annet punktum, selv om denne presiseringen neppe er stengt nødvendig.

Begrepet «utdeling» skal forstås på samme måte som etter § 19, jf. merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 25

Bestemmelsen svarer innholdsmessig til utvalgets § 3-11, med det unntak at den etter departementets lovforslag bare gjelder for næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, jf. alminnelige motiver kapittel 7.2.4. Se også alminnelige motiver kapittel 7.5 om begrunnelsen for bestemmelsen.

§ 25 pålegger styret en handleplikt i tilfeller hvor stiftelsen har tapt en betydelig del av sin egenkapital. Bestemmelsen angir to grunnlag for handleplikt. For det første må styret handle i tilfeller hvor egenkapitalen antas å være lavere enn forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten. For det annet må styret handle hvis egenkapitalen antas å ha blitt lavere enn en tredel av grunnkapitalen. På samme måte som etter de liknende handlepliktreglene i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-5, siktes det med begrepet «egenkapital» til den reelle, og ikke til den regnskapsmessige egenkapitalen.

Bestemmelsen innebærer en plikt til å styrebehandle saken og til å varsle Stiftelsestilsynet, jf. første punktum. Bestemmelsen innebærer også en plikt for styret til å vurdere behovet for tiltak og til å foreslå eventuelle tiltak, jf. annet punktum. Handleplikten inntrer på et tidligere stadium enn plikten til å begjære oppbud etter straffeloven § 283 a, og et vesentlig siktemål med bestemmelsen er å hindre at stiftelsen havner i en slik situasjon som er beskrevet i straffelovens bestemmelse.

Oslo skifterett mener at bestemmelsen bør ha en tilføyelse om at styret har en plikt til å begjære oppbud dersom vilkårene for dette er til stede, og det vises til at aksjeloven og allmennaksjeloven § 6-18 kan gi et mulig mønster for en slik bestemmelse. Departementetviser til at plikten til å begjære oppbud følger direkte av straffeloven § 283 a, slik at det er unødvendig med en egen bestemmelse om dette i stiftelsesloven. Når det gjelder aksjeloven og allmennaksjeloven § 6-18, er dette en regel om hvem i selskapet som har kompetanse til å begjære oppbud, og hvem som skal representere selskapet som konkursskyldner. Selve oppbudsplikten følger også for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper av straffelovens bestemmelse.

Den norske Bankforening mener at handleplikten bør inntre allerede når stiftelsen har tapt halve grunnkapitalen, og viser til at dette er terskelen etter handlepliktregelen i aksjeloven § 3-5. Etter departementets syn er det vanskelig å hevde at den ene brøken er riktigere enn en annen i en slik sammenheng. Departementet kan heller ikke se at det bør legges avgjørende vekt på aksjelovens bestemmelse, fordi denne bestemmelsen omhandler en annen type handleplikt, og fordi aksjelovens regler om bundet egenkapital heller ikke er helt sammenlignbare med de foreslåtte reglene i § 24. Etter en helhetsvurdering foreslår departementet å følge utvalgets forslag.

Kapittel 4 Stiftelsers organisasjon

Til § 26

§ 26 omhandler styret, og svarer til § 4-2 første ledd og § 4-11 første ledd i utvalgets forslag.

Første ledd første punktum pålegger enhver stiftelse å ha et styre, jf. den tilsvarende bestemmelsen i nåværende lov § 5 første ledd første punktum. Se nærmere om forslaget, alminnelige motiver kapittel 8.1.

Annet punktum stiller krav til antallet styremedlemmer. I stiftelser som har mindre enn tre millioner i grunnkapital, kan styret bestå av bare ett eller to styremedlemmer, hvis man ønsker det. I stiftelser med en høyere grunnkapital skal styret ha minst tre styremedlemmer. Departementets forslag avviker på dette punktet fra utvalgets forslag, som krever at alle stiftelser må ha et styre på minst tre medlemmer, se nærmere alminnelige motiver kapittel 8.3. Med grunnkapital menes stiftelsens vedtektsbestemte grunnkapital.

Etter annet ledd skal styret velge en styreleder. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 34 tredje punktum, som bestemmer at daglig leder ikke kan velges til styreleder i næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, som har en grunnkapital på tre millioner kroner eller mer.

Til § 27

Bestemmelsen svarer til utvalgets § 4-2 annet til syvende ledd. Departementet forslår en del innholdsmessige endringer i forhold til utvalgets forslag.

I første ledd første punktum er det bestemt at juridiske personer ikke kan være styremedlemmer. Forslaget er nærmere behandlet i alminnelige motiver kapittel 8.5.

Annet punktum svarer til utvalgets annet ledd annet punktum, se merknaden til bestemmelsen på side 68 i utredningen. Det følger av konkursloven § 142 at personer som er ilagt konkurskarantene, ikke kan ha styreverv i næringsdrivende stiftelser, jf. femte ledd. Utvalget foreslår en utvidelse av virkningen av karantenen ved at den foreslåtte § 4-2 annet ledd annet punktum omfatter styreverv i både alminnelige og næringsdrivende stiftelser. Departementet foreslår en endring av reglene om konkurskarantene i konkursloven § 142 femte ledd, slik at også styreverv i alminnelige stiftelser omfattes av karantenen.

Annet ledd oppstiller bostedskrav for styrets medlemmer tilsvarende kravet i aksjeloven § 6-11. Ut fra et forenklingshensyn forslår departementet at unntaksbestemmelsen for EØS-borgere gjøres gjeldende både for næringsdrivende og alminnelige stiftelser. Stiftelsens vedtekter kan sette strengere bostedskrav, men ikke dispensere fra de bostedskrav som følger av loven.

Når det gjelder reglene i tredje til femte ledd, vises til alminnelige motiver kapittel 8.4.

Sjette ledd bestemmer at lovens regler om styremedlemmer gjelder så langt de passer også for varamedlemmer og observatører. En tilsvarende lovteknisk løsning er benyttet i aksjeloven § 6-9.

Til § 28

§ 28 har regler om styremedlemmers tjenestetid. Med en mindre endring i tredje ledd stemmer bestemmelsen innholdsmessig fullt ut med utvalgets § 4-6.

I første ledd første punktum er tjenestetiden for styremedlemmer satt til fire år. Det kan imidlertid bestemmes i vedtektene at tjenestetiden skal være kortere eller lengre enn dette. Bestemmelsen er i samsvar med § 7 første ledd første punktum i gjeldende lov.

Etter annet punktum har et styremedlem plikt til å bli stående i vervet inntil det er valgt et nytt styremedlem, selv om tjenestetiden er utløpt. Nåværende stiftelseslov har ingen tilsvarende bestemmelse, men det er antatt at det foreligger en slik plikt også etter gjeldende lov.

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler i sin høringsuttalelse at man støtter bestemmelsen i første ledd. Organisasjonen etterlyser imidlertid en bestemmelse tilsvarende henvisningen til aksjeloven § 6-6 fjerde ledd i nåværende stiftelseslov § 29 første ledd om tjenestetiden for styremedlemmer som er valgt av de ansatte. Departementet foreslår en slik regel i § 41 tredje ledd.

Etter annet ledd kan et styremedlem tre tilbake før tjenestetiden er ute hvis det foreligger «særlig grunn». I utvalgets forslag er bestemmelsen utformet slik at det må foreligge «særlige forhold», men departementets formulering er ikke ment å innebære noen realitetsforskjell. Departementet foreslår formuleringen «særlig grunn» fordi det er denne formuleringen som brukes i den tilsvarende bestemmelsen i aksjeloven § 6-7 første ledd første punktum.

Også bestemmelsen i annet ledd er ny i forhold til nåværende lov. Utvalget uttaler på side 70:

«Utvalget mener at det bør være en mulighet for et styremedlem til å trekke seg. Dette bør av hensyn til vervet og kontinuiteten i arbeidet i stiftelsen likevel ikke være helt kurant. Med «særlige forhold» sikter utvalget til sykdom, flytting som gjør en utilgjengelig, og i spesielle tilfeller også dyptgående samarbeidsproblemer.»

Tredje ledd pålegger de øvrige styremedlemmene å sørge for at det velges et nytt styremedlem dersom et styremedlem fratrer før tjenestetiden er ute. Departementet foreslår et forbehold for tilfeller hvor det er valgt et varamedlem for styremedlemmet som fratrer. I så fall er det varamedlemmet som fungerer som styremedlem for resten av tjenestetiden.

Til § 29

I § 29 er Stiftelsestilsynet gitt adgang til å oppnevne styremedlemmer og til å avsette styremedlemmer. Bestemmelsen svarer til § 4-18 i Stiftelseslovutvalgets forslag, med unntak av annet ledd annet punktum, som er sløyfet i departementets forslag (se nedenfor).

Første ledd gjelder oppnevning av styremedlemmer. Bestemmelsen avløser nåværende stiftelseslov § 5 annet ledd, som bestemmer at fylkesmannen kan oppnevne styre for stiftelsen når den er uten styre og det ikke er noen som etter vedtektene kan velge eller oppnevne styret. Etter forslaget er kompetansen lagt til Stiftelsestilsynet, og bestemmelsen er noe omformulert ved at den gir adgang for tilsynet til å «oppnevne styremedlem for en stiftelse når den er uten kompetent styre etter loven eller vedtektene».

Ordlyden i nåværende bestemmelse trekker i retning av at den bare omfatter tilfeller hvor stiftelsen mangler styre. Med den foreslåtte formuleringen klargjøres det at Stiftelsestilsynet har kompetanse til å oppnevne manglende styremedlemmer, og ikke bare styre som sådan. Stiftelseslovutvalget uttaler på side 74 i utredningen:

«Utvalget finner imidlertid grunn til å utvide den gjeldende regel slik at den også omfatter de tilfeller hvor stiftelsen rett og slett ikke får seg til å utnev[n]e et styre i samsvar med vedtektenes krav. Det heter f eks i vedtektene at stiftelsen skal ha et styre på fem medlemmer, uten at den får seg til å oppnevne mer enn tre. Tilsvarende bør etter utvalgets mening gjelde i en situasjon hvor medlemmene er døde eller ikke kan nås, eller hvor det ikke blir valgt noe nytt medlem selv om et annet har trådt ut. Den formulering som er foreslått i utkastet § 4-18 første ledd - «uten kompetent styre etter loven eller vedtektene» - omfatter også tilfeller som de nevnte.»

Departementet legger til at bestemmelsen også vil kunne få anvendelse i tilfeller hvor styret ikke er beslutningsdyktig på grunn av inhabilitet. Dette er lagt til grunn også i forhold til nåværende lov § 5 annet ledd, men med den foreslåtte ordlyden kommer dette klarere frem. I inhabilitetstilfellene vil det normalt være mest aktuelt å oppnevne et settestyre eller et settestyremedlem.

Annet ledd første punktum gir som nevnt Stiftelsestilsynet adgang til å avsette styremedlemmer. Utvalget uttaler følgende om forslaget (side 74-75):

«Nåværende stiftelseslov har ingen regler om at det offentlige av eget tiltak kan avsette styremedlem. Her legges det opp til at fylkesmannen på vegne av stiftelsen må reise sak for domstolene for å kunne avsette styremedlem, jfr loven § 13 tredje ledd. Det er et meget arbeidskrevende og alvorlig skritt å ta ut stevning for domstolene med slik påstand, og praksis viser at hjemmelen aldri har vært brukt. På den annen side viser erfaringer at det er et klart behov for at det offentlige innenfor visse rettssikre rammer, bør ha en kompetanse til å reagere raskere og mer effektivt enn det å reise sak for domstolene. Utvalget legger i samvar med dette opp til at Stiftelsestilsynet på visse vilkår gis kompetanse til å avsette styremedlem.

For ordens skyld nevnes det at vedkommende vil ha adgang til å påklage Stiftelsestilsynets vedtak til Stiftelsesklagenemnden og eventuelt få prøvd sin sak for domstolene. Når det gjelder domstolsprøvelse innebærer forslaget bare at søksmålsbyrden «snus»; idet det etter utkastet vil være den avsatte som må gå til søksmål for å få prøvd om Stiftelsestilsynets vedtak ligger innenfor lovens rammer. Utvalget legger for øvrig til grunn at både stiftelsen og styremedlemmet vil være part i forhold til Stiftelsestilsynets vedtak.

Utvalget anser det uaktuelt å tillegge Stiftelsestilsynet en ubegrenset myndighet til å avsette et styremedlem. Det er bare hvor medlemmet vesentlig tilsidesetter sine plikter ved utøvelse av vervet, eller hvor den det gjelder klart viser seg uegnet, at tilsynet bør ha en slik myndighet. Hertil kommer de tilfeller hvor den det gjelder ikke oppfyller lovens krav til å være styremedlem, jfr utkastet § 4-2. Utvalget legger derfor opp til at det bare er i disse tilfellene at Stiftelsestilsynet skal ha myndighet til å avsette styremedlem, jfr § 4-18 annet ledd første punktum.

Når det tas i betraktning at et vedtak om avsettelse forutsetter grunner som nevnt, og at den det gjelder både kan påklage vedtaket til Stiftelsesklagenemnden og eventuelt få det domstolsprøvet, jfr foran, anser utvalget at hensynet til styremedlemmet er forsvarlig ivaretatt.»

Justisdepartementet slutter seg til utvalgets vurderinger. En slik bestemmelse vil gjøre det mulig for tilsynsmyndighetene å reagere raskere og mer effektivt enn i dag, og må anses som et viktig bidrag for å effektivisere tilsynet med stiftelser. Forslaget må ses på bakgrunn av at stiftelser - i motsetning til selskaper - ikke har eiere som kan føre kontroll med styrets virksomhet og iverksette tiltak overfor styremedlemmer som ikke utfører vervet på en tilfredsstillende måte. Ved klageadgangen og adgangen til å bringe saken inn for domstolene mener departementet at hensynet til styremedlemmets rettssikkerhet skulle være tilstrekkelig ivaretatt. Blir vedtaket om å avsette et styremedlem bragt inn for domstolene, bør de kunne prøve alle sider av saken, i og med tvistens privatrettslige karakter. Departementet har derfor foreslått en regel om domstolens fulle prøvelsesrett i annet ledd annet punktum.

Utvalget foreslår i annet ledd annet punktum en bestemmelse om at Stiftelsestilsynet skal slette det avsatte styremedlem fra Stiftelsesregisteret. Bestemmelsen må forstås slik at Stiftelsestilsynet skal slette styremedlemmet av eget tiltak, det vil si uten at det er sendt endringsmelding til registeret, jf. henvisningen i § 8 fjerde ledd til Foretaksregisterloven § 4-2 første ledd nr. 4. Det følger av denne bestemmelsen at det ellers er hvert enkelt styremedlem som har meldeplikt til registeret om endrede forhold. Bestemmelsen er som nevnt ikke videreført i departementets forslag. Departementet viser til at det ikke er foreslått regler ellers i loven som pålegger Stiftelsestilsynet en plikt til å holde Stiftelsesregisteret à jour på vegne av stiftelsen - heller ikke i tilfeller der det er Stiftelsestilsynet som har truffet beslutningen som krever endringer i de registrerte opplysningene om stiftelsen. (Se for eksempel første ledd.) Det vises dessuten til at en endring av styresammensetningen også skal registreres i Foretaksregisteret (hvis stiftelsen er næringsdrivende) og i Enhetsregisteret, og etter departementets syn virker det uklart hvordan bestemmelsen skal praktiseres i forhold til disse registrene.

Departementet vil ikke se bort fra at det kan være behov for at Stiftelsestilsynet i tilfeller som nevnt i første og annet ledd, og også i andre tilfeller hvor tilsynet har truffet beslutning på vegne av stiftelsen, kan registrere endringer i Stiftelsesregisteret av eget tiltak. Dette reiser imidlertid praktiske og registreringstekniske spørsmål som departementet mener at best kan løses ved forskrift. Departementet foreslår en forskriftshjemmel om slike spørsmål i § 8 siste ledd.

Til § 30

Bestemmelsen svarer til § 4-7 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag. Det vises til merknaden til den nevnte bestemmelsen på side 70-71 i utredningen. For prinsipielle vurderinger, se alminnelige motiver kapittel 8.1.

Til § 31

§ 31 har regler for styrets saksbehandling. Den svarer til utvalgets § 4-11 annet til fjerde ledd. Utvalgets § 4-11 første ledd er i departementets lovforslag flyttet til § 26 annet ledd.

Departementets forslag er noe endret i forhold til utvalgets bestemmelse. Dette skyldes først og fremst at departementet i motsetning til utvalget går inn for at styrebehandling kan gjennomføres uten at det holdes møte, jf. omtalen av annet ledd nedenfor. Departementets forslag bygger etter dette på de tilsvarende reglene i aksjeloven 1997, som også åpner for slik styrebehandling, mens utvalgets lovforslag er basert på saksbehandlingsreglene i aksjeloven 1976 og gjeldende stiftelseslov § 9.

Bestemmelsen i første ledd første og annet punktum pålegger styrelederen å sørge for at aktuelle saker som skal behandles av styret, blir styrebehandlet, og den gir styremedlemmene og daglig leder rett til å kreve at styret behandler bestemte saker. Bestemmelsen stemmer med aksjeloven § 6-20.

Tredje punktum, som stiller krav til varslingen av styremøter og annen styrebehandling, er hentet fra aksjeloven § 6-22.

Annet ledd slår fast at styret som utgangspunkt skal behandle saker i møte, det vil si at styremedlemmene er fysisk til stede på samme tid. Bestemmelsen åpner imidlertid for annet enn møtebehandling, hvis dette virker betryggende. Styrebehandlingen kan dermed for eksempel gjennomføres som telefonmøte, gjennom internett, eller ved sirkulasjon av saksdokumenter. Bestemmelsen svarer til aksjeloven § 6-19 første ledd.

At styrebehandling kan gjennomføres uten å holde møte, er en endring i forhold til nåværende lov. Se § 9 første ledd første punktum, som bestemmer at styret gjør vedtak i møte. Stiftelseslovutvalget går som nevnt inn for at dette kravet videreføres, slik at styrebehandlingen alltid skal gjennomføres i et møte hvor deltakerne er fysisk samlet. Spørsmålet er behandlet på side 38 i utredningen, der utvalget uttaler:

«Utvalget har vurdert om det som etter gjeldende rett, skal være en forutsetning at det avvikles styremøter der medlemmene er fysisk til stede, eller om det kan åpnes for telemøter, dokumentsirkulasjon mv.

Etter 1997 aksjeloven § 6-19 første ledd er hovedregelen fortsatt den at styret skal behandle saker i møte, men det er med loven innført et unntak om at saker kan forelegges skriftlig eller behandles på annen betryggende måte, noe som prinsipielt åpner for mer uformell saksbehandling.

Utvalget antar at det ikke er grunn til å innføre et slikt unntak for stiftelser, fordi det vanligvis ikke er behov for samme hyppige møtefrekvens i stiftelser som i selskaper.

Hertil kommer at utvalget er opptatt av at forvaltningen av stiftelser på mange måter forutsetter en mer formell saksbehandling enn forvaltning av selskaper. Mens selskaper har eiere som i egeninteresse vil sørge for møtebehandling når dette trengs, vil noe tilsvarende ikke uten videre gjelde for stiftelser som er selveiende rettssubjekter som ikke er underlagt kontroll av utenforstående.

Utvalget har etter dette kommet til at den ordning med plikt til å avvikle styremøter der medlemmene fysisk er til stede som gjeldende lov forutsetter, bør videreføres i en ny stiftelseslov.»

Næringslivets Hovedorganisasjon er ikke enig i forslaget, og uttaler om utvalgets begrunnelse og konklusjon:

«Etter NHOs oppfatning kan det stilles flere spørsmålstegn ved begrunnelsen. Vi er heller ikke enige i konklusjonen.

Et spørsmål er om det bør trekkes en parallell til styret i aksjeselskaper, og ikke til generalforsamlingen. Ifølge utkastet til ny stiftelseslov § 4-7 (1) er styret som nevnt stiftelsens høyeste organ. Det samme gjelder for generalforsamlingen i aksjeselskaper.

Slik NHO ser det, er det likevel mest naturlig at sammenligningen på dette punkt skjer med aksjelovens regler om styret. Men vi minner om at aksjeloven av 1997 § 5-7 også tillater at generalforsamling i visse aksjeselskaper kan avvikles uten fysisk tilstedeværelse fra aksjonærene eller deres representanter. Aksjelovene av 1997 innebærer således et markert brudd med tidligere lovgivning på dette punkt.

Vi stiller oss også noe undrende til stiftelseslovutvalgets uttalelse om at det ikke bør trekkes noen parallell med aksjelovenes regler om styret fordi «selskaper har eiere som i egeninteresse vil sørge for møtebehandling når dette trengs». Riktignok tillater aksjelovene at generalforsamlingen gir styret instruks om at møtebehandling skal skje. Dette kan gjøres i kraft av generalforsamlingens kompetanse som selskapets høyeste myndighet. Men realistisk sett kommer generalforsamlingens inngripen her til å skje i ytterst få tilfeller.

Aksjelovene legger derimot opp til at det enkelte styremedlem skal kunne kreve styrebehandling. I tillegg reguleres fremgangsmåten nærmere.

Skulle det være ønskelig med overordnede retningslinjer for når styret i en stiftelse kan treffe beslutning uten fysisk tilstedeværelse, må dette kunne bestemmes i stiftelsens vedtekter. Selv om stiftelsesloven tillater at styret treffer beslutning på annen måte enn i personlig møte, behøver dette således ikke være tillatt i den enkelte stiftelse.

Styrebeslutning uten fysisk tilstedeværelse kan dessuten være nødvendig i hastesaker.

Aksjelovenes regler er lagt opp med rett for det enkelte styremedlem samt daglig leder til å kreve møte, og særlige krav til innkallingen og protokollasjon. Vi mener dette er betryggende nok til også å aksepteres i stiftelser. En uforsvarlig saksbehandling kan dessuten medføre ansvar for stiftelsens styremedlemmer.

Etter NHOs oppfatning må derfor aksjelovenes regler om styrebeslutning uten personlig fremmøte gjøres anvendelige også for stiftelser.»

Heller ikke Det norske Veritas støtter forslaget, og uttaler:

«Vi er prinsipielt tilhenger av at stiftelser skal undergis de samme regler som aksjeselskaper og kan ikke se at de argumenter som fremheves i NOU»en (side 38) er tungtveiende nok til at en annen løsning skulle gjelde for stiftelser.»

Departementet foreslår som nevnt at også stiftelsesloven skal gi adgang til å behandle styresaker uten at styremedlemmene fysisk er samlet i et møte.

Som det ble uttalt i Ot.prp. nr. 23 (1996-97) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) side 73 er det departementets oppfatning at det har en verdi i seg selv at vedtak treffes etter en åpen dialog i et møte hvor styremedlemmene er fysisk til stede. Departementet anser derfor denne møteformen normalt som den mest betryggende. Det virker likevel klart at styrer i en del tilfeller treffer avgjørelser som er av en slik art at det virker ubetenkelig å godta en annen saksbehandlingsform. Etter departementets syn bør de vurderinger som lå bak utformingen av saksbehandlingsreglene i aksjeloven 1997 legges til grunn også i forhold til den nye stiftelsesloven. Utvalget kan riktignok ha rett i at det generelt er et mindre behov for alternative saksbehandlingsformer i stiftelser enn i aksjeselskaper, men etter departementets syn kan dette ikke være avgjørende, siden behovet vil variere også for stiftelsene, og det også i stiftelser åpenbart kan være tilfeller hvor det fremstår som rimelig og fornuftig at saker behandles på annen måte enn ved møte. Når det gjelder utvalgets argument om at det ikke bør trekkes noen parallell med aksjelovens regler fordi selskaper i motsetning til stiftelser har eiere som i egeninteresse vil sørge for møtebehandling der dette trengs, er departementet enig med Næringslivets Hovedorganisasjon i at denne forskjellen antakelig er mest av teoretisk art.

Som for aksjeselskaper mener departementet at det nødvendige korrektiv mot eventuelle utglidninger vil ligge i at det enkelte styremedlem har et selvstendig ansvar for at de vedtak som han eller hun er med på å treffe, er forsvarlig og godt nok forberedt. Et styremedlem som mener at det ikke vil være tilstrekkelig forsvarlig at saken behandles i telefonmøte eller ved sirkulasjon av saksdokumentene, må anses å ha en plikt til å kreve styrebehandling etter bestemmelsen i tredje ledd annet punktum. Det vises også til at det er et særlig ansvar for styrelederen å vurdere om vedkommende sak er egnet til å bli behandlet uten møte. Styrelederen kan ikke legge opp til slik saksbehandling dersom dette ikke virker betryggende nok for behandlingen av vedkommende sak.

Tredje ledd gir enkelte særlige saksbehandlingsregler for de tilfeller der styret behandler en sak uten å holde møte. Bestemmelsen svarer fullt ut til aksjeloven § 6-19 annet ledd. Etter første punktum skal styrelederen sørge for at styremedlemmene så vidt mulig kan delta i en samlet behandling av saken. Dette innebærer at behandlingsformen, i den grad det er mulig, skal legges opp slik at hvert styremedlem gis anledning til å fremføre sin sak overfor de andre styremedlemmene, slik at styremedlemmene kjenner de andre styremedlemmenes syn før avgjørelsen treffes, jf. NOU 1996:3 Ny aksjelovgivning side 143. Som det også uttales på samme sted i den nevnte utredningen skal styrebehandling uten møte selvsagt ikke føre til at enkelte styremedlemmer holdes utenfor saksbehandlingen eller ikke får fremmet sine synspunkter.

Etter annet punktum kan hvert enkelt styremedlem og daglig leder (hvis stiftelsen har det) kreve at en sak skal behandles i møte. Adgangen til å treffe vedtak på annen måte enn i møte forutsetter dermed at det ikke er noen styremedlemmer som motsetter seg dette.

Fjerde ledd svarer fullt ut til aksjeloven § 6-19 tredje og fjerde ledd.

Etter femte ledd skal det føres protokoll over styrebehandlingen. En slik plikt gjelder også etter nåværende lov, jf. § 9 annet og tredje ledd.

Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet uttaler:

«Det synes upraktisk med en bestemmelse som krever at protokollen skal underskrives av samtlige tilstedeværende styremedlemmer. Normal prosedyre i dag er at protokoller skrives elektronisk. Det vil ikke alltid være mulig å skrive ut protokollen i papirform ved møtets slutt. NTNU vil foreslå bestemmelsen endret slik at kravet blir at protokollen skal godkjennes av samtlige styremedlemmer som deltok i møtet.»

Departementetvil bemerke at bestemmelsen ikke pålegger noe med hensyn til når protokollen skal underskrives. Bestemmelsen krever bare at de som har deltatt i møtet, skal underskrive den. Dette trenger ikke nødvendigvis skje på selve møtet. De samme hensyn som gjør seg gjeldene i forhold til § 9 tilsier imidlertid også her at det kreves fysisk underskrift. Elektronisk underskrift er ikke tilstrekkelig.

Til § 32

Bestemmelsen gjelder vedtaksførhet for styret, og er i samsvar med § 4-12 i Stiftelseslovutvalgets forslag. Nåværende stiftelseslov har ingen tilsvarende bestemmelse. Bestemmelsen bygger på aksjeloven § 6-24, og må antas å være i samsvar med ulovfestet rett.

Til § 33

§ 33 gjelder hvilket flertall som kreves for styrets beslutning. Bestemmelsen svarer til § 4-13 i utvalgets lovforslag.

Etter første ledd er utgangspunktet at beslutninger treffes med alminnelig flertall. Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende § 9 første ledd annet til fjerde punktum.

Annet ledd er ny i forhold til nåværende lov. Etter denne bestemmelsen er det tilstrekkelig med såkalt relativt flertall ved valg og ansettelser. Dette innebærer at den som har fått flest stemmer anses valgt eller ansatt, selv om det ikke er så mange som flertallet av styremedlemmene som har stemt på vedkommende. Bestemmelsen svarer til § 6-26 i aksjeloven.

Det følger av tredje ledd at det kan fastsettes andre stemmeregler i vedtektene enn det som gjelder etter § 33. Adgangen er likevel begrenset slik at det bare kan fastsettes strengere stemmeregler, og eventuelt avvikende regler om følgene av stemmelikhet.

Til § 34

§ 34 om daglig leder svarer til utvalgets § 4-9.

Første ledd første punktum slår fast at stiftelsen kan ansette en daglig leder. Noen tilsvarende regel finnes ikke i nåværende stiftelseslov, men i mange stiftelser er det likevel ansatt en person som står for den daglige ledelsen av stiftelsen. Når det gjelder betydningen av at noen er ansatt som og betegnet som daglig leder, og eventuelt registrert som dette i Stiftelsesregisteret etter § 8 første ledd bokstav d, se utvalgets merknad på side 71 i utredningen.

Annet punktum bestemmer at næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, som har en grunnkapital på tre millioner kroner eller mer, skal ha daglig leder. For mer prinsipielle vurderinger, se alminnelige motiver kapittel 8.1.

Tredje punktum bestemmer at daglig leder ikke kan velges til styreleder i slike næringsdrivende stiftelser som har plikt til å ha daglig leder etter annet punktum, jf. § 26 annet ledd. Utvalget foreslår en regel om at daglig leder ikke kan være styremedlem. Begrunnelsen er at man ønsker å skape et skille mellom ansvarsoppgavene til styret og daglig leder.

Den Norske Advokatforening, Norges Registrerte Revisorers Forening og en privatperson går imot utvalgets forslag. Det samme gjøres det i en fellesuttalelse fra ti private og allmennyttige stiftelser.

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Forbudet mot at daglig leder skal kunne være styremedlem virker uhensiktsmessig. I mindre stiftelser er det naturlig at et av styremedlemmene eller styrets formann forestår forretningsførselen for stiftelsen.»

Også departementet mener at utvalgets forslag virker noe strengt. I stiftelser hvor det ikke er noen plikt til å ansatte daglig leder, og hvor det heller ikke er ansatt noen egen daglig leder, virker det uklart om man med bestemmelsen vil forby et styremedlem å utøve den form for arbeidsoppgaver som daglig leder vanligvis utfører. En slik regel virker lite rimelig, siden det i disse stiftelsene er ment å være valgfritt om man skal ansette en egen daglig leder til å utføres like gjøremål. På den annen side synes det heller ikke å være noe særlig poeng med forbudet om det bare skal gjelde adgangen til formelt å ansette et styremedlem som daglig leder.

Departementet mener på denne bakgrunn at et forbud mot å kombinere styreverv med en stilling som daglig leder bare bør gjelde stiftelser som har en plikt til å ansette egen daglig leder, jf. annet punktum. En slik regel samsvarer med de tilsvarende reglene i aksjeloven, jf. § 6-1 annet ledd annet punktum, jf. § 6-2 første ledd annet punktum. I likhet med aksjelovens bestemmelse foreslås det også at forbudet bare skal rette seg mot vervet som styreleder, og ikke generelt mot det å være styremedlem.

I annet ledd er reglene om umyndighet og konkurskarantene gitt tilsvarende anvendelse for daglig leder.

Til § 35

§ 35, som gjelder daglig leders myndighet og ansvar, svarer til § 4-10 i Stiftelseslovutvalgets forslag. Bestemmelsen er ny i forhold til nåværende stiftelseslov, men den må likevel antas å være i samsvar med gjeldende ulovfestete prinsipper.

Bestemmelsen er hentet fra den tilsvarende bestemmelsen i aksjeloven § 6-14. § 6-14 tredje ledd om at daglig leder kan avgjøre en sak når styrets beslutning ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for selskapet, er likevel ikke tatt med. Det vises til begrunnelsen på side 73 i utredningen (under merknaden til § 4-15), der det heter:

«Utvalget har ikke lagt opp til at daglig leder skal ha slik kompetanse som daglig leder i et aksjeselskap har etter 1997 aksjeloven § 6-14 tredje ledd. Etter denne regelen kan daglig leder i et aksjeselskap avgjøre en sak som ellers ligger utenfor hans kompetanse, når styrets beslutning ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for selskapet. Utvalget antar at det vil være helt upraktisk at daglig leder ikke kan komme i kontakt med styret eller styrets leder, slik at det ikke vil være noe særlig praktisk behov for en slik unntaksregel. Det avgjørende for utvalget er likevel at det er større grunn til å opprettholde fast definerte kompetanseforhold mellom daglig leder og styret i en stiftelse. En stiftelse er uten eiere og dermed uten utenforstående som kan kontrollere forvaltningen. I selskaper har eierne løpende kontroll med forvaltningen og dette vil kunne forhindre at daglig leder misbruker den ekstraordinære myndighet han er gitt etter aksjeloven § 6-14 tredje ledd. Noe tilsvarende vil ikke uten videre være tilfellet i en stiftelse.»

Til § 36

§ 36 regulerer adgangen til å fastsette i vedtektene at stiftelsen skal ha andre organer enn styre og daglig leder. Den svarer til § 4-8 i Stiftelseslovutvalgets forslag, og avløser § 5 første ledd tredje punktum i nåværende stiftelseslov. For prinsipielle vurderinger, se alminnelige motiver kapittel 8.2.

Første ledd slår fast at det i vedtektene kan fastsettes at stiftelsen skal ha andre organer enn styret (og eventuelt daglig leder). Som det fremgår av alminnelige motiver kapittel 8.2.4, gjelder bestemmelsen bare adgangen til å fastsette i vedtektene at stiftelsen skal ha andre organer. Den er ikke til hinder for at det opprettes organer etter vanlige delegasjonsregler slik at styret beholder sitt alminnelige og overordnete ansvar for forvaltningen av stiftelsen.

Annet ledd gir en uttømmende regulering av hva slags myndighet som kan legges til et slikt annet organ, jf. sammenhengen med tredje ledd. Det er selvsagt ikke noe i veien for at ett og samme organ gis flere av de oppgaver som er nevnt i annet ledd.

Etter bokstav a kan organet gis myndighet til å velge styremedlemmer. Videre kan det gis adgang til å avsette styremedlemmer etter de regler som følger av § 29 annet ledd. Dette innebærer at organet ikke kan gis ubetinget adgang til å avsette styremedlemmer. Adgangen gjelder bare styremedlem som vesentlig tilsidesetter sine plikter ved utøvelsen av vervet, som klart viser seg uegnet, eller som ikke fyller lovens krav til å være styremedlem. Under høringen mener Den Norske Advokatforening at adgangen til å avsette styremedlemmer ikke bør begrenses til «misligholdstilfellene», men at organet bør kunne gis en alminnelig adgang til å fjerne styremedlemmer. Departementet har ikke fulgt opp forslaget. En slik ubetinget rett til å fjerne styremedlemmer er etter departementets syn vanskelig å forene med prinsippet om at styret skal være stiftelsens øverste organ, jf. § 30 første ledd.

I bokstav d er begrepet «årsoppgjør» i utvalgets forslag erstattet av «årsregnskapet og årsberetningen», som er riktig terminologi etter den nye regnskapsloven (lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv.).

Annet punktum er nytt i forhold til utvalgets forslag, se begrunnelsen i alminnelige motiver kapittel 8.2.4.

Også fjerde ledd er nytt i forhold til Stiftelseslovutvalgets forslag, og gir § 37 om inhabilitet og § 40 om godtgjørelse tilsvarende anvendelse. Utover dette gir ikke forslaget saksbehandlingsregler for organer som omfattes av § 36 siden behovet for slike regler og spørsmålet om hvilket innhold slike regler bør ha, vil variere alt etter hva slags myndighet organet er tillagt. I noen tilfeller kan det være naturlig at vedtektene oppstiller visse regler om saksbehandlingen, og man kan heller ikke se bort fra at det for enkelte organer kan være naturlig å falle tilbake på noen av lovens saksbehandlingsregler for styret.

Til § 37

Paragrafen gjelder inhabilitet for styremedlemmer og daglig leder, og avløser nåværende § 7 annet ledd i nåværende lov. Bestemmelsen svarer til utvalgets § 4-14. Departementet foreslår noen omformuleringer for å gi bestemmelsen en mer kjønnsnøytral utforming.

Ved henvisningen i § 36 fjerde ledd er bestemmelsen gitt anvendelse også for personer med verv i organ som nevnt i denne bestemmelsen.

Begrepet «ugild», som brukes i nåværende lov, er ikke videreført. I overskriften til paragrafen brukes begrepet «inhabilitet», som departementet i likhet med utvalget mener at er vanligere og mer innarbeidet i dag. I lovteksten foreslås en mer direkte regulering av hva inhabilitet innebærer, enn å knytte reguleringen til dette begrepet.

Første ledd er en generell inhabilitetsbestemmelse som slår fast at styremedlemmer og daglig leder ikke kan delta i behandlingen eller avgjørelsen av spørsmål som har slik særlig betydning for ham eller henne selv eller for hans eller hennes nærstående, at vedkommende må anses for å ha en fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken. Bestemmelsen er fullt ut i samsvar med gjeldende § 7 annet ledd første punktum, men med den endring at forslaget bruker uttrykket «nærstående» som er legaldefinert i § 5. Utvalget uttaler på side 72 i utredningen at gjeldende lov bare omfatter personlige særinteresser, men at i praksis innfortolkes også økonomiske særinteresser. Utvalget foreslår på den bakgrunn at også økonomiske særinteresser tas med i lovteksten. Departementet vil for ordens skyld bemerke at økonomiske særinteresser allerede omfattes uttrykkelig av nåværende lov.

Annet ledd gjelder tilfeller hvor styremedlemmet eller den daglige leder i stiftelsen samtidig har stilling eller verv i et selskap eller privat eller offentlig institusjon mv. som har økonomisk eller annen fremtredende særinteresse i saken. Også i disse tilfellene er styremedlemmet eller den daglige leder avskåret fra å delta i behandlingen av saken. Første punktum er i samsvar med nåværende § 7 annet ledd annet punktum, likevel med den forskjell at det i forslaget er presisert at det bare foreligger inhabilitet hvis det er tale om en særinteresse i saken. Utvalget uttaler på side 72:

«I gjeldende lov § 7 annet ledd annet punktum har lovgiveren nøyd seg med å kreve at det aktuelle rettssubjektet har en fremtredende interesse i saken. Utvalget har i utkastet som nevnt presisert at det først er hvis det er tale om en særinteresse i saken, at inhabilitet skal foreligge etter utkastet. Grunnen til dette er at det er først hvis det foreligger en slik særinteresse at denne reelt vil komme i strid med stiftelsens interesse og dermed lovgrunnen for inhabilitetsreglene. Dette er i samsvar med reguleringen i utkastet § 4-14 første ledd, jfr foran.»

Næringslivets Hovedorganisasjonslutter seg til presiseringen, og uttaler:

«I tillegg til de argumenter som stiftelseslovutvalget har anført, vil NHO påpeke at inhabilitetsreglene ikke må gjøre det umulig for en stiftelse å overvåke bruken av pengemidler gjennom representasjon i styret hos mottakeren av støtte».

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Foreningen er av den oppfatning at habilitetsbestemmelsen ikke er tilpasset de særlige forhold som gjelder for stiftelser. Slik bestemmelsens § 4-14 annet ledd er formulert, gjør den det vanskelig for medlemmene i stiftelsesstyre å sitte i organer i selskaper eller foretak hvor stiftelsen har kontrollerende innflytelse. På samme måte utelukker habilitetsbestemmelsen at stiftelsesstyrets medlemmer ivaretar stiftelsens interesser gjennom tillitsverv i selskaper eller virksomheter hvor stiftelsen har økonomiske interesser.

Er en vesentlig del av stiftelsens grunnkapital f eks knyttet til aksjeeie i et foretak, vil det virke særdeles urimelig om ikke stiftelsesstyre kan ha representanter i vedkommende selskapsstyre, uten at dette leder til inhabilitet i stiftelsesstyre ved behandling av spørsmål knyttet til forvaltningen av denne del av stiftelsens formue.

De hensyn som skal ivaretas kan på en enklere måte løses gjennom alminnelige misbruksbestemmelser enn gjennom «firkantete» saksbehandlingsregler. Det er i rettslig teori visstnok antatt at slike inhabilitetsbestemmelser må tolkes innskrenkende i visse sammenhenger hvor stiftelsens styremedlemmer sitter i andre organer for å ivareta stiftelsens interesser. En slik innskrenkende tolkning bør imidlertid komme klart til uttrykk i loven.»

Når det gjelder slike tilfeller som Den Norske Advokatforening omtaler i sin høringsuttalelse , vil departementetbemerke at bestemmelsen må tolkes med en viss fornuft. I likhet med for eksempel inhabilitetsbestemmelsen i aksjeloven § 6-27 kan utkastet § 37 ikke forstås slik at paragrafen uten videre rammer situasjoner med felles styremedlemmer, eller at den er til hinder for en ordning med felles styremedlemmer innen konsernforhold. Departementet slutter seg etter dette ikke til den forståelsen det gis uttrykk for i høringsuttalelsen, om at bestemmelsen gjør det vanskelig for medlemmene i et stiftelsesstyre å sitte i organer hvor stiftelsen har kontrollerende innflytelse. Departementet antar at det siktes til tilfeller hvor en stiftelse på grunnlag av sin bestemmende innflytelse velger «sine folk» inn i selskapets styre for å styre selskapet i samsvar med sine interesser. Etter departementets syn må § 37 åpenbart forstås slik at en person som har styreverv både i stiftelsen og i «datterselskapet», ikke automatisk er inhabil som styremedlem i stiftelsen når stiftelsens styre behandler saker som gjelder forvaltningen av sine eierandeler i selskapet. I et slikt tilfelle kan det vanskelig hevdes at selskapet har en fremtredende særinteresse i saken, som gjør at lovgrunnen for inhabilitetsreglene slår til.

Når det gjelder spørsmålet om inhabilitet for styremedlemmet i «datterselskapets» styre, vil departementet bemerke at dette spørsmålet reguleres av lovgivningen for vedkommende selskapsform - for eksempel aksjeloven - og ikke av stiftelsesloven. Når det gjelder aksjeloven, er det lagt til grunn at en slik kombinasjon av styreverv som er omtalt ovenfor, normalt ikke medfører at styremedlemmet er inhabilt, se for eksempel NOU 1992: 29 Lov om aksjeselskaper side 155.

Den Norske Advokatforening går inn for at den typen forbehold som er omtalt ovenfor bør komme direkte til uttrykk i loven. Etter departementets syn er det vanskelig å formulere en lovtekst som presist angir hvilke konkrete situasjoner inhabilitetsbestemmelsen skal ramme, siden vurderingene uansett må baseres på et visst skjønn. En slik bestemmelse ville antakelig også bli svært omfattende, og dessuten mer «firkantet» enn den foreslåtte bestemmelsen. Når det gjelder det siste, vises det til at Den Norske Advokatforening fraråder nettopp firkantede saksbehandlingsregler i høringsuttalelsen.

Annet punktum presiserer at et styremedlem eller en daglig leder som samtidig har en offentlig stilling eller verv, ikke er inhabil i saker som gjelder bruken av midler som stiftelsen har fått stilt til rådighet fra det offentlige. Bestemmelsen svarer til gjeldende § 7 annet ledd tredje punktum, og tar blant annet sikte på tilfeller hvor driften av en institusjon bekostes av det offentlige, jf. NOU 1975: 63 Stiftelser og omdanning side 126.

Til § 38

§ 38 har regler om hvem som kan representere stiftelsen utad, det vil si retten til å inngå avtaler på vegne av stiftelsen, til å representere stiftelsen i forhold til offentlige myndigheter osv. Bestemmelsen svarer med en endring i annet ledd til utvalgets § 4-15.

I gjeldende lov er det gitt regler om representasjon i § 5 første ledd annet punktum, som bestemmer at det er styret som representerer stiftelsen utad.

Som utvalget redegjør for på side 73 i utredningen må det skilles mellom den beslutningsmyndighet et organ er tillagt internt i stiftelsen, og retten til å opptre forpliktende på vegne av stiftelsen utad. Et organs interne kompetanse og representasjonsretten trenger ikke nødvendigvis å være sammenfallende.

Første ledd slår fast at styret representerer stiftelsen utad. Med styret menes styret som sådan, og ikke det enkelte styremedlem. Bestemmelsen innebærer at styret alltid har myndighet til å representere stiftelsen utad, og at representasjonsretten gjelder alle slags saker.

Etter annet ledd første punktum kan styret gi det enkelte styremedlem eller daglig leder fullmakt til å representere stiftelsen. Det kan imidlertid bestemmes i vedtektene at styret ikke skal ha en slik adgang. Annet ledd første punktum sikter til en generell representasjonsrett av samme omfang som styrets representasjonsrett etter første ledd. Styret kan bestemme at ett eller flere styremedlemmer skal ha representasjonsrett alene, eller det kan bestemmes at representasjonsretten bare gjelder når to eller flere styremedlemmer opptrer sammen.

Utvalget uttaler for øvrig om representasjonsretten etter annet ledd (side 73):

«Andre enn styrets medlemmer og daglig leder kan ikke gis representasjonsrett. I den grad styret vil tildele andre ansatte enn daglig leder kompetanse til å handle på stiftelsens vegne, må dette derfor skje i medhold av avtalerettens regler om fullmakt eller prokuralovens regler om prokura.»

Utvalget foreslår en bestemmelse om at representasjonsrett for styremedlemmer eller daglig leder kan følge også av vedtektene, ikke bare av fullmakt fra styret. En liknende adgang til å tildele fullmakt gjennom vedtektene gjelder etter de tilsvarende reglene om representasjon i aksjeloven, jf. § 6-31 første ledd annet punktum. Bestemmelsen er ikke fulgt opp i departementets lovforslag. Bakgrunnen for dette er at styret av ulike grunner kan ha behov for å tilbakekalle fullmakten, for eksempel ved mislighold, jf. annet punktum. Hvis fullmakten følger av vedtektene, skaper dette særlige problemer i stiftelser siden hovedregelen etter stiftelsesloven er at enhver endring av vedtektene innebærer en omdanning av stiftelsen som må behandles etter reglene i kapittel 6. Vedtektene i et aksjeselskap kan derimot endres av generalforsamlingen, og har dermed en annen status enn vedtektene i en stiftelse.

Man kunne riktignok tenke seg en regel om at styret kunne tilbakekalle fullmakten uten at det var nødvendig å foreta vedtektsendring, eller at styret kunne endre en slik vedtektsbestemmelse uten å måtte følge omdanningsreglene. Tatt i betraktning at det antakelig ikke er særlig praktisk at vedtektene inneholder bestemmelser om representasjonsrett for andre enn styret, og under hensyn til hva som er den lovteknisk enkleste løsningen, foreslår departementet å sløyfe utvalgets foreslåtte regel om at representasjonsrett kan tildeles gjennom vedtektene.

Annet punktum bestemmer at styret når som helst kan kalle tilbake en fullmakt til å representere stiftelsen utad. På bakgrunn av departementets forslag om at det bare er styret som kan tildele fullmakt til styremedlemmer og daglig leder, fremgår det uttrykkelig at det er styret som kan foreta tilbakekall. I utvalgets forslag fremgår det ikke klart hvem som har denne kompetansen.

Tredje ledd slår fast at daglig leder kan representere stiftelsen utad i saker som hør under den daglige ledelse, jf. § 38 tredje ledd om daglig leders interne kompetanse. En tilsvarende bestemmelse finnes i aksjeloven § 6-32.

Til § 39

§ 39 svarer innholdsmessig fullt ut til § 4-16 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag. Bestemmelsen omhandler virkningene av at noen med representasjonsrett etter § 38 går ut over sin interne kompetanse, slik denne er fastlagt gjennom lov (jf. blant annet §§ 30 og 35), vedtekter eller interne beslutninger eller instrukser.

Nåværende stiftelseslov har ikke noen tilsvarende regel, men forslaget må i det vesentlige antas å være i samsvar med ulovfestet rett. Den samme bestemmelsen finnes blant annet i aksjeloven § 6-33. Når det gjelder det nærmere innholdet, vises til utvalgets merknad til § 4-16 på side 73 i utredningen.

Til § 40

§ 40 gir regler om godtgjørelse til styremedlemmer, daglig leder og andre med ledende stillinger i stiftelsen. Gjeldende lov har en tilsvarende regel i § 8 første ledd. Departementets forslag svarer med enkelte endringer til § 4-17 i Stiftelseslovutvalgets forslag.

Første ledd første punktum slår fast at godtgjørelsen skal stå i rimelig forhold til det arbeid og ansvar som følger med vervet eller stillingen. Utvalget begrunner bestemmelsen slik på side 73 i utredningen:

«Bestemmelsen har til formål å verne om stiftelsens kapital. En godtgjørelse som går ut over det nevnte nivået, er i realiteten en utdeling som reduserer mulighetene for å realisere stiftelsens formål. Bestemmelsen har også en side mot selvstendighetskriteriet, som kan være aktuell hvor oppretteren selv er styremedlem.»

Bestemmelsen er i samsvar med prinsippet i § 8 første ledd første punktum i gjeldende lov. En endring er likevel at kretsen av de som omfattes av bestemmelsen, er utvidet. Ved siden av daglig leder foreslås det at andre ledende ansatte skal omfattes. Utvalgetforeslår også at bestemmelsen i tillegg til styremedlemmer skal omfatte «andre tillitsvalgte». Etter departementets syn kan uttrykket «andre tillitsvalgte» være uklart. Etter det departementet forstår sikter utvalget først og fremst til personer med verv i andre organer etter § 36. Slike personer er i departementets forslag omfattet ved henvisningen i § 36 fjerde ledd. Observatører og varamedlemmer til styret vil også være omfattet, jf. § 27 sjette ledd. Se for øvrig merknaden til § 20.

I høringsuttalelsen fra Norges Registrerte Revisorers Foreninguttales det at bestemmelsen også bør omfatte godtgjørelse til eksterne advokater og konsulenter. Etter departementetssyn er dette en annen problemstilling enn det § 40 tar sikte på å regulere, og forslaget er derfor ikke fulgt opp. At det ikke skal utbetales unødvendig høy godtgjørelse til advokater og konsulenter eller andre som utfører oppdrag for stiftelsen, er noe styret må påse i kraft av sitt ansvar for å forvalte stiftelsens midler på en forsvarlig måte og i samsvar med dens formål. Poenget med § 40 er å forhindre at styremedlemmer og andre med ledende stillinger eller verv misbruker sin posisjon til å sikre seg godtgjørelse som går ut over det som må anses som et rimelig vederlag for det arbeid som utføres.

Foreningen for Omplassering av Dyr går inn for at det angis i loven hvor høye styrehonorarene kan være, og at loven sikrer en konkurranse om styreplasser:

«FOD foreslår også, uavhengig av det første forslaget, at det må lovfestes begrensninger når det gjelder styrehonorar. (f.eks. i form av x-antall tusen kroner per forvaltede million.). Det finnes mange kompetente idealister som er interessert i å påta seg et styreverv i en stiftelse. Problemet er at de aldri får muligheten, med resultat at mang stiftelser har mye høyere kostnader enn de kunne ha hatt hvis det hadde vært en reell konkurranse om styreplassene. Dette er til skade for stiftelsenes formål. En konkurranse om styreplasser i slike styrer burde derfor også lovfestes.»

Etter departementetssyn er dette spørsmål som ikke er egnet for lovregulering.

Etter annet punktum kan Stiftelsestilsynet sette ned godtgjørelse som er urimelig høy. Bestemmelsen er i samsvar med nåværende § 8 første ledd annet punktum. Stiftelseslovutvalget foreslår også en ny bestemmelse om adgangen til å sette ned godtgjørelse når godtgjørelsen er fastsatt i medhold av bestemmelse i stiftelsesdokumentet i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen. I disse tilfellene kan tilsynet bare sette ned godtgjørelsen hvis den er kommet i strid med hensikten med den disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen. Utvalget uttaler på side 74 i utredningen:

«Etter gjeldende rett er det knyttet en viss uklarhet til om fylkesmannens kompetanse til å sette ned godtgjørelsen også gjelder hvor størrelsen på denne direkte eller indirekte fremgår av stiftelsesdisposisjonen og/eller vedtektene. Utvalget går inn for å skape klarhet ved at det uttrykkelig bestemmes at kompetansen i prinsippet også gjelder hvor godtgjørelsen er fastsatt i medhold av bestemmelse i stiftelsesdokumentet i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen, jfr utkastet § 4-17 første ledd tredje punktum. Siden stiftelsesdokumentet etter utkastet § 2-1 skal inneholde stiftelsens vedtekter, jfr utkastet § 2-1 første ledd bokstav d, omfatter dette dermed også det tilfellet at godtgjørelsen direkte er fastsatt her, eller indirekte, f eks ved at det i vedtektene er oppgitt at den skal beregnes i prosent eller promille av forvaltningskapitalen e l.

Utvalget mener likevel at dersom oppretteren på den nevnte måte har fastsatt godtgjørelsen, så må det som hovedregel respekteres. Saken står annerledes, hvis forholdene har endret seg fra tidspunktet da vedtektene ble til, og det er dette som har ført til at godtgjørelsen har blitt (mye) høyere enn det oppretteren kunne forutse. I samsvar med dette foreslår utvalget at kompetansen bare kan brukes, hvis godtgjørelsen er kommet i strid med hensikten med den disposisjon som dannet grunnlaget for stiftelsen, jfr første ledd tredje punktum.»

Under høringen sier Økokrim seg enig i at det fortsatt bør være en kontroll med størrelsen på godtgjørelsen til styremedlemmer mv. Økokrim er imidlertid ikke enig i at terskelen for å sette ned godtgjørelsen bør være høyere når godtgjørelsens størrelse følger av bestemmelse i stiftelsesdokumentet, enn i andre tilfeller:

«Derimot kan Økokrim ikke se hvorfor godtgjørelser fastsatt i medhold av bestemmelsen i stiftelsesdokumentet, bare skal kunne nedsettes hvis denne kommer i strid med hensikten med den disposisjon som dannet grunnlaget for stiftelsen. Er denne urimelig høy, bør Stiftelsestilsynet også kunne nedsette godtgjørelser fastsatt i stiftelsesdokumentet. Med hensyn til hva som er «urimelig høy» bør det likevel legges vekt på oppretterens ønske.»

I en fellesuttalelse fra ti private og allmennyttige stiftelser gis det på den annen side uttrykk for at det bør kreves mye for at Stiftelsestilsynet skal kunne gripe inn hvis godtgjørelsen er fastsatt på grunnlag av bestemmelse i stiftelsesdokumentet:

«Hva oppretteren har kunnet forutse i slike sammenhenger vil ofte være vanskelig å fastslå. Utgangspunktet må derfor også her være at det skal svært meget til for at oppretterens vilje skal tilsidesettes. Selv i tilfeller der godtgjørelsen fremstår som høy kan dette nettopp ha vært oppretterens intensjon. En attraktiv godtgjørelse vil kunne ha vært vurdert som en forutsetning for å sikre stiftelsen den beste form for forvaltning. Fordelaktig godtgjøring vil derfor reglemessig kunne være et uttrykk for god forvaltning. Godtgjøring av denne type fremstår som stadig vanligere i ordinære arbeidsforhold fordi den vurderes som motiverende og prestasjonsfremmende. Det vil på denne bakgrunn være kunstig om man skulle motarbeide en slik mulighet innenfor stiftelseslovgivningen.»

Departementet er enig med utvalget i at i tilfeller hvor oppretteren har fastsatt størrelsen på eller beregningen av godtgjørelsen i stiftelsesdokumentet, bør oppretterens vilje som hovedregel respekteres. På den annen side ser departementet - i likhet med ØKOKRIM - at dette kan åpne for misbruk, og departementet er i tvil om det her bør være en annen regulering av Stiftelsestilsynets kompetanse enn det som følger av bestemmelsen om at tilsynet kan sette ned godtgjørelse som er urimelig høy. Også ved vurderingen etter denne bestemmelsen vil det være naturlig å legge vekt på oppretterens vilje, noe som innebærer at det skal mer til å sette ned godtgjørelse som er fastsatt i stiftelsesdokumentet, enn i andre tilfeller. Det prinsipielle spørsmål er om Stiftelsestilsynet skal kunne sette ned godtgjørelse som riktignok er i samsvar med oppretterens vilje, men som likevel må karakteriseres som urimelig høy. Departementet har vanskelig for å se at Stiftelsestilsynet bør være helt avskåret fra å sette ned godtgjørelsen i slike tilfeller. Det vises til at også kriteriet «urimelig høy» er strengt, noe som innebærer at det mer er i de ekstraordinære tilfeller at det vil være aktuelt for Stiftelsestilsynet å gripe inn. Første punktum, som stiller krav om at godtgjørelsen skal stå i rimelig forhold til det arbeid og ansvar som følger med vervet eller stillingen, gjelder for øvrig også i tilfeller hvor godtgjørelsen er regulert av oppretteren i stiftelsesdokumentet. I forhold til kravet i første punktum er det derfor naturlig at Stiftelsestilsynet har mulighet til å gripe inn selv om godtgjørelsen i og for seg er forenlig med oppretterens vilje.

Den foreslåtte bestemmelsen i første ledd tredje punktum i utvalgets forslag er etter dette ikke tatt med i departementets lovforslag.

Stiftelseslovutvalget foreslår også en ny bestemmelse i annet ledd som oppstiller forbud mot at nærstående til styremedlemmer, daglig leder og andre som omfattes av første ledd, mottar godtgjørelse som disse ikke kan motta selv. Forslaget er ment å hindre omgåelser av regelen i første ledd første punktum. Departementethar ikke fulgt opp forslaget. Første ledd første punktum gjelder vederlag for arbeid eller verv («godtgjørelse») i stiftelsen. Hvis stiftelsen utdeler midler til personer utenfor stiftelsen som ikke har hatt verv eller arbeid der, er det etter departementets syn unaturlig å vurdere utdelingen under en synsvinkel om at man har overtrådt reglene om godtgjørelse. Dette må gjelde selv om den personen som har fått tildelt midlene, er i familie med noen som utfører et arbeid eller et verv i stiftelsen. Etter departementets syn er det mer treffende å vurdere en slik tildeling av midler til nærstående direkte etter de regler som ellers gjelder for utdelinger og mer generelt for forvaltning av stiftelsens kapital. Det vises særlig til forbudet i § 19 annet ledd første punktum, som setter forbud mot utdelinger til oppretteren og visse nærstående, og § 19 første ledd annet punktum som bestemmer at utdelinger av stiftelsens midler skal være i samsvar med stiftelsens formål.

Etter annet ledd er godtgjørelse som er i strid med første ledd, ugyldig. Hvis godtgjørelsen er ytet (utbetalt eller tildelt på annen måte), skal den tilbakeføres til stiftelsen. Dette gjelder uavhengig av mottakerens gode eller onde tro.

Til § 41

I § 41 er det gitt regler om ansattes rett til representasjon i styret i stiftelser. Bestemmelsen svarer til Stiftelseslovutvalgets § 4-3. Den avløser § 29 første til tredje ledd i nåværende stiftelseslov.

Etter nåværende stiftelseslov er de ansattes rett til representasjon i styret knyttet til stiftelsens utøvelse av næringsvirksomhet. For det første gjelder reglene om styrerepresentasjon bare for næringsdrivende stiftelser, jf. definisjonen i § 23. For næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 23 første ledd nr. 2 og 3 («binæringsdrivende stiftelser» og «holdingstiftelser») er representasjonsretten dessuten saklig begrenset til saker som gjelder næringsvirksomheten, jf. passusen «for så vidt gjelder næringsvirksomhet».

Når det gjelder reguleringen av representasjonsretten for øvrig, er den den samme som etter aksjeloven. Reglene er utformet slik at de henviser direkte til aksjeloven. Dette innebærer at reglene bare får anvendelse for stiftelser som har flere enn 30 ansatte. Hvis det er tilfellet, kan de ansatte kreve at ett styremedlem og én observatør med varamedlemmer skal velges av og blant de ansatte. Har stiftelsen flere enn 50 ansatte, kan det kreves at inntil en tredel og minst to av styrets medlemmer med varamedlemmer velges av og blant de ansatte. Hvis stiftelsen har flere enn 200 ansatte, skal de ansatte velge ett styremedlem og ett varamedlem i tillegg til at de skal velge inntil en tredel og minst to av styrets medlemmer med varamedlemmer.

Stiftelseslovutvalget foreslår at de ansattes medbestemmelsesrett ikke lenger bare skal gjelde for næringsdrivende stiftelser, og at representasjonsretten heller ikke skal være saklig begrenset til bare å gjelde saker om næringsvirksomhet, jf. side 69 i utredningen:

«For det første går utvalget inn for at ansatte ikke bare i næringsdrivende stiftelser, men også i alminnelige stiftelser, skal ha medbestemmelsesrett i form av styrerepresentasjon. Utvalget mener at det ikke er noen vektige grunner som kan tilsi at det som i dag bare er i næringsdrivende stiftelser at de ansatte skal ha medbestemmelsesrett. Tvert i mot vil utvalget peke på at utviklingen har gått i retning av å utvide medbestemmelsesretten fra den første gang ble lovfestet i aksjeloven.

For det annet foreslår utvalget at den begrensning som oppstilles i gjeldende lov § 29 annet og tredje ledd om at medbestemmelsesretten bare gjelder spørsmål knyttet til næringsvirksomheten, ikke bør opprettholdes. Siden utvalget fremmer forslag om medbestemmelsesrett også i alminnelige stiftelser, jfr foran, kommer dette bare på spissen i næringsdrivende stiftelser. Utvalget ser ikke noen grunn til å avgrense kompetansen til de ansatte dithen at den bare gjelder spørsmål i forbindelse med næringsvirksomheten. Forslaget innebærer på denne bakgrunn at de ansattes styrerepresentanter blir fullverdige styremedlemmer på linje med de øvrige styremedlemmene.»

Ordningen med at representasjonsretten bygger på aksjelovens regler, foreslås videreført.

Den Norske Advokatforening uttaler om forslaget:

«Etter §§ 4-7 og 4-8 er styrets kompetanse eksklusiv når det gjelder forvaltning og utdeling av stiftelsers midler.

I realiteten innebærer dette at de ansatte i en virksomhet gis medinnflytelse på disponeringer og utdelinger. Noen slik har man ikke i selskapsforhold (unntatt ved utbytteutdeling). Ansatte har ikke representasjonsrett i selskapets høyeste organ. Å gi de ansatte en slik medinnflytelse vil stride mot ivaretakelsen av oppretterens disposisjonsfrihet.

Det bør i det minst kunne bestemmes at et annet organ hvor de ansatte ikke har medinnflytelse skal fatte vedtak om utdelinger.

Å gi de ansatte 1/3 av stemmene i utdelingsspørsmål vil lett kunne lede til at stiftelsen ikke oppfyller allmennyttige formål, men derimot i større grad enn ønskelig genererer kapital i virksomheten.

Bestemmelsen bør endres.»

I samme retning går uttalelsen fra Institusjonen Fritt Ord, som uttaler følgende om representasjonsrett for de ansatte i styret i holdingstiftelser:

«Nytt i utkastet er muligheten for at ansatte i et selskap, eller konsern, som en stiftelse er majoritetseier i, skal kunne få representasjonsrett i stiftelsens styre. Når stiftelsen har et ideelt, almennyttig formål, og ikke selv driver næring, blir dette en hensiktsløs sammenblanding av interesser og ansvar. Stiftelsens styre har ansvar for stiftelsens forvaltning og drift. De kollegiale organer, som ifølge aksjeloven har ansvar for selskapets drift, er dets styre og bedriftsforsamling. Det er i disse organer de ansattes medbestemmelse hører hjemme. For å uttrykke dette syn konkret for Institusjonen Fritt Ords vedkommende: Fritt Ord eier 51 prosent av aksjene i Narvesen ASA, i sin tid mottatt som gave. Dette er stiftelsens grunnkapital. Som aksjeeier skal stiftelsen bidra til at selskapet drives i samsvar med stiftelsens formål. Dens formål er å fremme ytringsfriheten og andre menneskerettigheter, og ellers gi bidrag til norsk forskning, formidling og kultur. Den fremmer sitt formål ved å dele ut Fritt Ords Pris og Fritt Ords Honnør og ved direkte støtte til særskilte prosjekter -etter søknad eller av eget tiltak. Stiftelsens styremedlemmer må dele det grunnsyn den bygger på, og ha forutsetninger for å delta aktivt i dens ledelse. Hensikten med de ansattes representasjon i selskapets styrende organer er først og fremst at de skal kunne påvirke sine egne arbeidsforhold. Dette er ikke aktuelt i stiftelsens styre. Etter vårt syn ville representanter for selskapets ansatte være et umulig fremmedelement i vårt styre.»

Departementet vil for det første bemerke at det neppe har særlig betydning i praksis om man begrenser reglene om ansattes representasjonsrett til bare å gjelde næringsdrivende stiftelser, eller om man gir reglene anvendelse også for alminnelige stiftelser. Det er neppe mange stiftelser med flere enn 30 ansatte, som ikke driver næringsvirksomhet.

Utvalgets forslag reiser et prinsipielt spørsmål om på den ene siden ansattes rett til å være med på å bestemme over sin egen arbeidsplass, og på den annen side om oppretterens selvbestemmelse ved opprettelsen av stiftelsen og hans eller hennes forutsetninger om hvordan den skal forvaltes og eventuelt hvem som skal forvalte den. Det kan hevdes at dette spørsmålet er nokså parallelt med det som gjelder for aksjeselskaper, hvor aksjeeiernes eierrådighet over selskapet ikke er til hinder for at de ansatte er gitt en lovmessig rett til å delta i forvaltningen av selskapet ved sin representasjonsrett i styret. På den annen side er det likevel et poeng - som anført av Den Norske Advokatforening - at styrets kompetanse etter de to lovene ikke er sammenlignbar. I stiftelser er styret stiftelsens øverste organ og har kompetanse når det gjelder alle slags beslutninger som skal treffes på vegne av stiftelsen. I aksjeselskaper er styret underlagt generalforsamlingen, hvor aksjeeierne alene utøver den øverste myndighet i selskapet. Generalforsamlingen har eksklusiv kompetanse når det gjelder flere typer beslutninger, og kan dessuten instruere styret i de fleste sakstyper og omgjøre styrets beslutninger.

Departementet har på denne bakgrunn kommet til at begrensningene etter nåværende lov om at representasjonsreglene bare gjelder for næringsdrivende stiftelser, og at den er saklig begrenset til saker om næringsvirksomhet, bør videreføres. Beslutninger i saker som gjelder utdelinger og realisering av stiftelsens ideelle formål, bør etter departementets syn forbeholdes de personer som oppretteren selv har fastsatt at skal forvalte stiftelsen. Når det gjelder holdingstiftelser, jf. høringsuttalelsen fra Institusjonen Fritt Ord, vises til merknaden til § 42.

Første og annet ledd bestemmer etter dette at i næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b, gjelder aksjelovens regler i § 6-4 om ansattes rett til representasjon i styret tilsvarende. Bestemmelsene avløser § 29 første til tredje ledd. Når det gjelder definisjonen av næringsdrivende stiftelser, se merknaden til § 4. Næringsdrivende stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstav c er særskilt regulert i § 42, se merknaden til denne bestemmelsen. For øvrig skiller ikke forslaget mellom de ulike typene næringsdrivende stiftelser, se alminnelige motiver kapittel 6. En forskjell i forhold til nåværende lov er dermed at begrensningen «for så vidt gjelder næringsvirksomhet» gjelder både for hovednæringsdrivende og binæringsdrivende stiftelser.

Tredje ledd svarer til henvisningen til aksjeloven § 6-6 fjerde ledd i nåværende § 29 første ledd.

Fjerde ledd første punktum svarer til gjeldende § 29 annet ledd annet punktum. Om begrunnelsen for denne bestemmelsen og avgrensningen av hvilke saker som skal anses å gjelde næringsvirksomhet uttales det i Ot.prp. nr. 3 (1979-80) Om lov om stiftelser m.m. side 32 at:

«Etter annet ledd er vendingen «for så vidt gjelder næringsvirksomheten» brukt som avgrensningskriterium. Som nevnt i de alminnelige motiver avsnitt VI pkt. 4.5 side 32 innebærer uttrykket at det bare er ansatte som er knyttet til næringsvirksomheten som kan gi grunnlag for representasjonsrett for de ansatte i styret for stiftelser som nevnt i § 24 første ledd pkt. 2, og at de ansattes representanter bare ville kunne delta ved behandlingen av saker som gjelder næræingsvirksomheten».

Denne begrunnelsen gjelder tilsvarende i forhold til utkastet § 41 fjerde ledd.

Annet punktum avløser henvisningen til aksjeloven § 6-4 fjerde ledd i gjeldende § 29. Bestemmelsen gir aksjelovens hjemmel for Kongen til å fastsette forskrift og gjøre unntak fra representasjonsreglene tilsvarende anvendelse. Bestemmelsen er etter gjeldende lov forstått slik at forskriften etter aksjeloven (jf. forskrift 18. desember 1998 nr. 1205 om ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers og allmennaksjeselskapers styre og bedriftsforsamling mv.) gjelder direkte for stiftelser. Det er naturlig å forstå fjerde ledd annet punktum på samme måte.

Bestemmelsen i nåværende § 29 siste ledd om at representasjonsretten også gjelder «andre organer for stiftelsen som vedtektene tillegger selvstendig avgjørelses- eller kontrollmyndighet» er ikke videreført i forslaget. Utvalgetbegrunner dette på side 69 i utredningen:

«På ett punkt fremmer utvalget forslag om noe som formelt kan fremstå som en viss innskrenkning i de ansattes medbestemmelsesrett, uten at dette er realiteten. Utvalget velger således ikke å videreføre bestemmelsen i gjeldende lov § 29 siste ledd om at representasjonsretten også gjelder «andre organer for stiftelsen som vedtektene tillegger selvstendig avgjørelses- eller kontrollmyndighet». Utvalget oppfatter bestemmelsen som uklar, og anser de ansattes interesser vel ivaretatt ved at styret etter utkastet § 4-7 første ledd er gjort til stiftelsens øverste organ. Sett sammen med utkastet § 4-8, er regelverket til hinder for at enkelte deler av styrets oppgaver skilles ut fra det «egentlige» styret og legges til et annet organ uavhengig av styret, slik at de ansattes representasjonsrett på denne måten kan bli undergravet. Når det er realiteten at ikke noe annet organ i stiftelsen kan ha et alminnelig overordningsforhold til styret, kan ikke utvalget se at det er noen grunn til å videreføre den uklare bestemmelsen i gjeldende lov § 29 siste ledd i en ny stiftelseslov.»

Departementetslutter seg til utvalgets vurderinger.

Til § 42

§ 42 har regler om ansattes representasjonsrett i konsernforhold, og gjelder for stiftelser som nevnt i § 4 annet ledd bokstav c. Bestemmelsen svarer til § 29 fjerde ledd i nåværende lov og Stiftelseslovutvalgets § 4-4.

For mer prinsipielle vurderinger, se merknaden til § 41. Som etter nåværende lov innebærer bestemmelsen at de ansatte i et datterselskap ikke har automatisk representasjonsrett i stiftelsens styre. Representasjonsrett i holdingstiftelsen beror på Bedriftsdemokratinemndas vedtak etter søknad fra de ansatte. Representasjonsretten er dessuten saklig begrenset til å gjelde næringsvirksomhet.

Kapittel 5 Revisor

Til § 43

§ 43 om valg av revisor mv. avløser deler av nåværende § 11. Den svarer videre delvis til § 5-2 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag. En lovteknisk endring i forhold til nåværende lov og utvalgets forslag er at reguleringen av regnskaps- og revisjonsplikten er flyttet til henholdsvis regnskapsloven og revisorloven, se nærmere alminnelige motiver kapittel 9. I stiftelsesloven er det etter dette bare behov for enkelte regler om valg av revisor mv. og om enkelte særregler om revisors plikter ved revisjon av stiftelser.

Første ledd svarer til nåværende § 11 sjette ledd, og slår fast at revisor skal velges av den eller de som har myndighet til å velge eller oppnevne styremedlemmer. I likhet med utvalgets forslag (§ 5-2 femte ledd) foreslås det en presisering om at bestemmelsen kan fravikes i vedtektene.

Annet ledd avløser nåværende § 11 åttende ledd.

Tredje og fjerde ledd kommer i stedet for nåværende § 11 niende og tiende ledd.

Nåværende § 11 niende ledd bestemmer at kommune- eller fylkesrevisjonen kan velges som stiftelsens revisor dersom en eller flere kommuner eller en fylkeskommune «har betydelig styringsfunksjon i forhold til en stiftelse, ved rett til å velge eller oppnevne styret eller et flertall i styret eller på annen måte». Det samme gjelder hvis en stiftelses virksomhet i vesentlig grad er basert på kommunale eller fylkeskommunale tilskudd eller bevilgninger. Etter § 11 tiende ledd kan Riksrevisjonen velges til revisor hvis staten eller et statsorgan er gitt betydelig styringsfunksjon i en stiftelse eller hvor stiftelsens virksomhet i vesentlig grad er basert på statlig tilskudd eller bevilgning.

Eksempler på betydelig styringsfunksjon vil være at et statlig organ oppnevner et flertall av medlemmene til stiftelsens styrende organer eller at stiftelsens vedtekter bestemmer at saker av stor viktighet må godkjennes av et statlig organ, jf. Gudmund Knudsen: Stiftelsesloven, kommentarutgave, 2. utgave side 49.

Utvalget foreslo - også på bakgrunn av det mandat som det hadde fått - en videreføring av dagens regler i § 11 niende og tiende ledd.

Norges Registrerte Revisorers Forening mener at alle revisjonspliktige stiftelser bør ha en registrert eller statsautorisert revisor. Det samme gjelder Norges Statsautoriserte Revisorers Forening, som uttaler:

«Ved Stortingets vedtak knyttet til lov om interkommunale selskaper er regjeringens forslag til valg av revisor i disse selskaper vesentlig endret. Etter vår mening bør kommunalkomiteens begrunnelse i Innst. O nr. 14 (1998-99) ha betydning også for stiftelser som nevnt i forslaget til stiftelseslov § 5-2 åttende ledd. Så lenge disse stiftelsene må avlegge regnskap etter regnskapsloven, bør det være et krav om at stiftelsen må velge en revisor som oppfyller revisorlovens krav til revisor og revisjonsselskap. Forslaget i § 5-2 åttende ledd må derfor utgå.»

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at regelen om at Riksrevisjonen kan velges som revisor kom inn i stiftelsesloven ved endringsloven 7. april 1995 nr. 14, og uttaler:

«Etter dette kan Riksrevisjonen velges som revisor for stiftelser der staten har betydelig styringsmyndighet. I henhold til Riksrevisjonens instruks bør regler om det tas inn i stiftelsens vedtekter. Det heter videre at dersom Riksrevisjonen bare skal ha den konstitusjonelle kontroll vedrørende en stiftelse, bør bestemmelse om det tas inn i vedtektene for stiftelsen.

Ovennevnte regler ble tatt inn i lov og instruks etter at en arbeidsgruppe oppnevnt av Justisdepartementet og Finansdepartementet la fram sin innstilling NOU 1993: 30, og uten at arbeidsgruppen hadde utredet eller foreslått endringen. Heller ikke Woxholth-utvalget har drøftet forholdet nærmere, men foreslått ordningen videreført i utvalgets utkast til lov.

På bakgrunn av ovenstående kan bl.a. følgende prinsipielle problemstillinger reises:

1. for det første: Det kan stilles spørsmål ved om det er i stiftelseslovens ånd å ha en så sterk statlig styring av en stiftelse som den seneste lovendringen indikerer.

2. For det annet: Stiftelser som mottar store deler av sin driftskapital fra staten, skal i henhold til økonomiregelverket pålegges bestemte forpliktelser som knytter seg til bruken av tilskuddene. Styringen skjer da på lik linje med styring av tilskudd til enhver organisasjon som mottar tilskudd, herunder skal det tas forbehold om at Riksrevisjonen skal gis anledning til kontroll med at tilskuddene brukes i henhold til Stortingets forutsetninger. Det skulle således ikke være nødvendig å ha noen spesiell regel om kontroll av stiftelser som mottar tilskudd fra staten.

3. For det tredje: Statsrådens myndighetsutøvelse når det gjelder «trufne disposisjoner over penger, forraad og værdier av enhver art», kan Riksrevisjonen kontrollere i henhold til lov om statens revisjonsvæsen.

Konsekvensen av regelverket på området kan være at staten som stifter kan risikere enten å styre stiftelsen så stramt at det kan stilles spørsmål ved om stiftelsen er reell, eller få kritikk for svak kontroll.

Dette sakskomplekset er ikke berørt i nevneverdig utstrekning i innstillingen og bør utredes nærmere før ny lov vedtas. Det bør vurderes om det er hensiktsmessig å lage særregler som denne type stiftelser.»

Riksrevisjonen uttaler:

«Paragrafen viderefører muligheten til å velge Riksrevisjonen til revisor i stiftelser med betydelig statlig styringfunksjon eller i stiftelser med virksomhet som i det alt vesentlige er basert på statlige midler. Bestemmelsen er for øvrig i tråd med Instruks for Riksrevisjonens revisjon av stiftelser som skal følge lov om revisjon og revisorer av 14. mars 1964 nr. 2, forskrifter gitt i medhold av denne og stiftelseslovens bestemmelser. Derav følger av revisjonen utføres iht standarder og prinsipper for god revisjonsskikk som gjelder for privat revisjon vedtatt av Stortinget 10. juni 1994. Dette innebærer at revisjon av stiftelser underlegges en annen vurdering enn statens regnskaper forøvrig, noe som betyr at Riksrevisjonens standarder og prinsipper for revisjon av statens regnskaper ikke kommer til anvendelse.

Så lenge nåværende ordning med Riksrevisjonen som revisor for stiftelser med nær tilknytning til staten videreføres, bør dette fremgå som en lovbestemt plikt.

Forslag: Dersom staten eller et statsorgan er gitt betydelig styringsfunksjon i en stiftelse, skal Riksrevisjonen velges til revisor. Det samme gjelder ...

Riksrevisjonen vurderer for øvrig sin rolle overfor stiftelser generelt i tilknytning til en pågående utredning vedrørende ny lov og instruks for Riksrevisjonen. Det bemerkes at disse vurderinger ikke nødvendigvis vil være i samsvar med den tidligere nevnte instruks slik den foreligger i dag.»

Departementet har vurdert om de krav som følger av selvstendighetskriteriet tilsier at bestemmelsene i utkastet § 43 tredje og fjerde ledd (nåværende stiftelseslov § 11 niende og tiende ledd), bør utgå, men er kommet til at disse bestemmelsene foreløpig bør videreføres i en noe modifisert form.

Etter departementets syn er det i utgangspunktet ikke i strid med selvstendighetskriteriet at henholdsvis kommune- og fylkesrevisjonen eller Riksrevisjonen kan velges som stiftelsens revisor i stiftelser som er opprettet av det offentlige. Det er ikke først og fremst revisjonen av stiftelsen som selvstendighetskriteriet knytter seg til, men ledelsen av stiftelsen samt tilgangen til utdelinger i ulike former fra stiftelsen o.l.

Som Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har påpekt, kan det imidlertid stilles spørsmålstegn ved behovet for en særskilt regel om Riksrevisjonens stilling i forhold til stiftelser som mottar tilskudd fra staten. Riksrevisjonen sendte i april 2000 på høring utredning om ny lov og instruks for Riksrevisjonen. Høringsfristen var 1.8.2000, og Riksrevisjonen skriver i høringsbrevet at det tas sikte på å oversende forslag om ny lov og instruks for Riksrevisjonen til Stortinget høsten 2000. I Riksrevisjonens utredning foreslås at instruks for Riksrevisjonens kontroll med og revisjon av stiftelser organisert etter lov om stiftelser, vedtatt av Stortinget 10. juni 1994, ikke videreføres i ny lov eller instruks for Riksrevisjonen. I utredningen uttales om dette (s. 100): «Dersom instruksen oppheves, vil Riksrevisjonen frasi seg nåværende revisjonsoppdrag i stiftelser». Riksrevisjonen har i den forbindelse i brev til Justisdepartementet 31. januar 2000 som er gjengitt i Riksrevisjonens utredning (s. 100) uttalt om dette at: «En naturlig følge vil i så tilfelle være at også stiftelsesloven § 11 ellevte ledd oppheves». I brevet til Justisdepartementet 31. januar 2000, ber Riksrevisjonen imidlertid om at den nåværende bestemmelsen likevel videreføres inntil Stortinget har behandlet forslaget til ny lov og instruks for Riksrevisjonen. Departementet finner det på denne bakgrunn naturlig å vente med å ta nærmere stilling til spørsmålet om det er behov for bestemmelsen om Riksrevisjonen i utkastet § 43 fjerde ledd, inntil Stortinget har behandlet Riksrevisjonens forslag, jf. Riksrevisjonens brev 31.01.2000.

Når det gjelder det nærmere innhold i bestemmelsen, ser departementet ikke grunn til å gjøre Riksrevisjonens kontroll etter fjerde ledd til en lovbestemt plikt, slik Riksrevisjonen foreslår i sin høringsuttalelse. I de aktuelle stiftelsene vil staten eventuelt ha anledning til å bestemme dette i stiftelsens vedtekter, og departementet kan da ikke se at det foreligger behov for å gjøre dette til en plikt etter loven. Når det gjelder Riksrevisjonens kontroll med/revisjon av stiftelser, viser departementet for øvrig til Innst. S. nr. 173 (1993-94) og Ot.prp. nr. 9 (1994-95).

Vilkårene i nåværende stiftelseslov § 11 niende og tiende ledd om at det offentlige «har betydelig styringsfunksjon» i en stiftelse, er etter departementets syn i dårlig samsvar med stiftelseslovens grunnleggende selvstendighetsprinsipp. I uttrykket «betydelig styringsfunksjon» kan det ligge både at det offentlige oppnevner medlemmer til stiftelsens styrende organer, og at stiftelsens vedtekter bestemmer at saker av stor viktighet skal godkjennes av et statlig organ. Offentlig innflytelse i en stiftelse ved at det offentlige oppnevner styrets flertaller det fortsatt anledning til etter lovforslaget her, jf. § 27, men slik at personer som står i et ansettelsesforhold- eller underordningsforhold til oppretteren ikke kan utgjøre helestyret. Styring av stiftelsen ved at beslutningsmyndighet legges til andre organer enn styret, er det etter utkastet bare i begrenset grad anledning til, jf. § 36. Etter lovforslaget vil det derfor ikke være adgang til å ta inn i vedtektene en bestemmelse om at saker av viktighet skal godkjennes av et offentlig organ mv., utover det som følger av § 36 annet ledd. For å markere dette er det nødvendig å ta kriteriet «betydelig styringsfunksjon» i stiftelsen, ut av bestemmelsene i tredje og fjerde ledd. Det vil da bare være rett til å oppnevne styrets flertall som gir adgang til å oppnevne offentlig revisor etter utkastet § 43 tredje og fjerde ledd, bortsett fra tilfelle hvor stiftelsens virksomhet i vesentlig grad er basert på offentlige tilskudd eller bevilgninger.

Et annet særlig spørsmål er om stiftelsene som nevnt i utkastet § 43 tredje og fjerde ledd bør ha en revisor som oppfyller revisorlovens krav til revisor og revisjonsselskap. Det vises til høringsuttalelsen fra Norges Statsautoriserte Revisorers Forening, som henviser til kommunalkomiteens begrunnelse i Innst. O. nr. 14 (1998-99), hvor komiteen uttaler under punkt 6.2 at det forhold at interkommunale selskap skal ha revisjonsplikt etter revisorloven, innebærer at revisor må være registrert eller statsautorisert. Departementet vil bemerke at det ikke uten videre kan trekkes noen direkte parallell fra lov om interkommunale selskaper, som i det vesentlige bygger på aksjelovens bestemmelser, til stiftelsesloven. Departementet vil videre bemerke at stiftelsene allerede etter dagens stiftelseslov jf. § 11 første ledd, har revisjonsplikt i henhold til reglene i revisorloven, jf. nærmere om dette foran i alminnelige motiver 9.1. Det forhold at departementet i utkastet foreslår den lovtekniske endring at bestemmelsen i nåværende stiftelseslov § 11 første ledd erstattes med en ny nr. 5 i § 2-1 annet ledd fjerde punktum i revisorloven, tilsier ikke at det derved må gjøres en slik materiell endring i reglene om revisjonen av stiftelser som foreslås av Norges Statsautoriserte Revisorers Forening. Som nevnt i alminnelige motiver 9.1 har reglene om regnskaps- og revisjonsplikt for stiftelser vært gjenstand for en omfattende revisjon nokså nylig. Departementet ser derfor ikke grunn til foreta andre materielle endringer i disse reglene nå, enn slike endringer som følger av de materielle endringene som foreslås i reglene om stiftelser.»

Til § 44

Bestemmelsen gjelder revisors plikter, og viderefører deler av nåværende § 11. Se merknaden til § 43 og alminnelige motiver kapittel 9. Bestemmelsen svarer videre til deler av § 5-2 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag.

Første ledd første punktum svarer til nåværende § 11 syvende ledd første punktum. Når det gjelder nåværende syvende ledd annet punktum, er denne bestemmelsen flyttet til § 7 annet ledd annet punktum. Ordlyden sier intet om hvordan forsendelsen skal skje, og kopi kan også sendes elektronisk.

Annet punktum svarer til nåværende femte ledd, men ordlyden er endret som følge av at den nye revisorloven § 5-2 fjerde ledd, jf. § 5-4, ikke bruker uttrykket «revisjonsprotokoll». Bestemmelsen går ut på at det skal sendes fortløpende kopi til Stiftelsestilsynet av revisors brev til stiftelsen med påpekninger som nevnt i revisorloven § 5-2 fjerde ledd. Norges Registrerte Revisorers Forening mener at kopi av disse brevene bare bør sendes i forbindelse med årsregnskapet, siden det kan være at det blir tatt opp forhold som senere blir tilbakekalt eller tilbakevist. Departementet kan ikke se at dette bør være avgjørende for hvor ofte Stiftelsestilsynet bør få slike kopier. Det kan være at revisor påpeker forhold som det er nødvendig at Stiftelsestilsynet reagerer raskt på, slik at oversendelse bare én gang i året kan være for sjelden.

Annet leddpålegger revisor å uttale seg om hvorvidt forvaltningen av stiftelsen og utdelinger er foretatt i samsvar med lov, stiftelsens formål og vedtektene for øvrig. Den erstatter nåværende § 11 tredje ledd og svarer til § 3-9 tredje ledd og § 5-2 tredje ledd i Stiftelseslovutvalgets forslag. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene på side 66 og side 75 i utredningen.

Tredje ledd viderefører bestemmelsene i nåværende § 11 fjerde ledd.

Kapittel 6 Omdanning

Til § 45

§ 45 svarer til § 6-1 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag. Bestemmelsen har ikke noen direkte parallell i nåværende stiftelseslov, men se likevel § 36 første og annet ledd som langt på vei svarer til utkastets annet ledd. For mer prinsipielle vurderinger, se alminnelige motiver kapittel 10.

Første ledd gir en definisjon av hva omdanning er. Bestemmelsen svarer fullt ut til utvalgets forslag. I departementets forslag er likevel begrepet «stiftelsesdisposisjonen» erstattet av uttrykket « den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen», som departementet mener er et mer dekkende og presist uttrykk.

Definisjonen omfatter enhver endring av vedtektene og den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen. Også opphevelse av slike bestemmelser omfattes. Sett i sammenheng med de øvrige reglene i kapittel 6 innebærer dette at det ikke gjelder noen begrensninger med hensyn til hvilke bestemmelser som kan endres eller oppheves, så lenge vilkårene for omdanning ellers er til stede. I gjeldende stiftelseslov er det samme slått uttrykkelig fast i § 34.

Annet ledd gir en oversikt over hva et vedtak om omdanning kan gå ut på. Oversikten er ikke uttømmende. Oppregningen i bokstavene a til e svarer fullt ut til utvalgets forslag, men departementet har valgt en noe annen utforming av innledningen til bestemmelsen. Særlig alternativene i bokstavene a til c gjelder endringer som har betydelige konsekvenser for stiftelsen, og departementet antar at det kan være et pedagogisk poeng å få frem at omdanningsvedtak ikke nødvendigvis må være av så omfattende karakter som de alternativer som er oppregnet der.

Tredje ledd fastsetter at reglene om omdanning ikke gjelder for enkelte særlige former for vedtektsendringer.

Første punktum bokstav a) er i samsvar med utvalgets forslag, og gjør unntak for forhøyelse og nedsetting av grunnkapitalen, som er regulert av §§ 16 og 17. Om begrunnelsen for unntaket, se utvalgets merknad til § 6-1 på side 76 i utredningen. Første punktum bokstav b) er nytt i forhold til utvalgets forslag. Departementet mener at en slik bestemmelse er nødvendig av hensyn til stiftelser som blir næringsdrivende etter at stiftelsen er opprettet og registrert i Stiftelsesregisteret, jf. definisjonen av næringsdrivende stiftelser i § 4 annet ledd. Særreglene for næringsdrivende stiftelser innebærer at det kan være nødvendig å endre vedtektene for stiftelser som opprinnelig har vært alminnelige stiftelser, men som senere begynner med næringsvirksomhet. Dette mener departementet at styret bør kunne gjøre uten å gå veien om omdanning. Det kan for eksempel dreie seg om at styret tar inn en bestemmelse i vedtektene om firma, jf. § 10 annet ledd.

Når det gjelder forholdet mellom omdanningsreglene og endringer i vedtektene som styret foretar etter § 10 tredje ledd, se merknaden til den sistnevnte bestemmelsen.

Etter fjerde ledd er omdanningsreglene i kapittel 6 ufravikelige. Verken i den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, i vedtektene eller av den som er tillagt omdanningsmyndighet, kan det fastsettes andre regler for omdanning enn de reglene som følger av stiftelsesloven. For eksempel kan det ikke fastsettes at andre skal ha kompetanse til å foreta omdanning enn de som er nevnt i § 48, det kan ikke bestemmes at omdanning skal gjennomføres på andre vilkår enn det som følger av § 46, det kan ikke fastsettes andre saksbehandlingsregler enn de som følger av kapittel 6, og det kan ikke fastsettes at omdanningsvedtak skal kunne gå ut på noe annet enn det som følger av § 47.

Utvalget uttaler følgende om regelen om ufravikelighet på side 77 i utredningen:

«Utvalget vil vise til at en stiftelse i prinsippet er uforanderlig, men at det gjennom praksis og nåværende lov har utviklet seg regler som på visse vilkår og innenfor visse rammer åpner for en omdanning. En frihet som legger forholdene til rette for at det i stiftelsesgrunnlaget eller vedtektene kan vedtas regler som gjør det lettere å foreta omdanning av en stiftelse enn det lovutkastet legger opp til, vil kunne åpne for ordninger som i praksis kan utgjøre en fare for stiftelsene som organisasjonsform, jfr i første rekke kravene til selvstendighet og varighet. Utvalget kan heller ikke se at det er noe begrunnet behov for at det skal være adgang til å avtale andre omdanningsregler enn de som følger av lovutkastet. Utvalget har nøye vurdert hvilke regler om omdanning som bør gjelde, og har kommet til at disse er tilstrekkelig fleksible til at det ikke er betenkelig å gjøre omdanningsreglene ufravikelige.

[...]

Utvalget vil for ordens skyld bemerke at utkastet § 6-1 fjerde ledd ikke kan tolkes antitetisk, dvs at lovens øvrige regler kan fravikes i stiftelsesgrunnlaget eller i vedtektene. Dette er i prinsippet et tolkningsspørsmål som må bedømmes ut fra hver enkelt regel og den konkrete problemstilling som knytter an mot regelen. Når utvalget finner grunn til spesielt å presisere at reglene om omdanning er ufravikelige, skyldes dette at det i praksis i første rekke er i forhold til omdanningsreglene at spørsmålet om fravikelighet oppstår. Både av informasjonsgrunner og av saklige grunner, jfr foran, er det derfor grunn til å presisere dette uttrykkelig i lovteksten.»

Departementet slutter seg til disse synspunktene.

Den Norske Advokatforening uttaler om fjerde ledd at bestemmelsen kan medføre en begrensning i det antall «milde» stiftelser som opprettes, fordi det ikke lenger vil være mulig prinsipielt å opprette en tidsbegrenset stiftelse. Videre heter det:

«Således vil det for eksempel ikke være mulig å opprette en stiftelse hvor selve grunnkapitalen skal utdeles i løpet av en periode. Advokatforeningen mener det vil kunne foreligge slikt behov og foreslår at det åpnes adgang til dette.»

Departementet har vanskelig for å se at omdanningsreglene skulle ha de konsekvenser Advokatforeningen omtaler her. Adgangen til å opprette tidsbegrensede stiftelser har først og fremst å gjøre med spørsmålet om i hvilken grad grunnkapitalen skal være bundet, som er behandlet i alminnelige motiver 7.2.

Til § 46

Paragrafen gir regler om hva som skal til for at det skal kunne foretas omdanning. Med enkelte språklige endringer svarer bestemmelsen til utvalgets § 6-2. Bestemmelsen bygger langt på vei på § 35 i gjeldende stiftelseslov. Når det gjelder mer prinsipielle vurderinger, se alminnelige motiver kapittel 10.

Norges Registrerte Revisorers Forening uttaler at foreningen er positiv til «[r]egler som hindrer store industrikonsern å opprette stiftelser for å unngå formuesskatt, dvs. at overføringen skal være endelig; jf. reglene om omdanning § 6-2».

Nåværende stiftelseslov § 35 skiller mellom tilfeller hvor forholdene har endret seg siden opprettelsen (første og annet ledd), og tilfeller hvor det ikke foreligger slike endrede forhold (tredje ledd). I utkastet er dette skillet ikke videreført. Første ledd - som krever kvalifiserte grunner for at en stiftelse skal kunne omdannes - er etter dette omformulert, men sett i sammenheng med nåværende lovs tredje ledd, vil forslaget ikke medføre noen realitetsendring. Se nærmere merknaden til § 6-2 på side 77 i utredningen.

Etter annet ledd kan det i likhet med nåværende lov foretas omdanning også i tilfeller hvor det ikke foreligger slike kvalifiserte grunner som nevnt i første ledd, dersom bestemmelsen som skal endres eller oppheves, ikke gjelder formålet med stiftelsen, og det ellers må antas at det ved opprettelsen ikke er lagt vesentlig vekt på den. Dersom dette er tilfellet, kan bestemmelsen omdannes «når bestemmelsen viser seg å være uheldig eller uhensiktsmessig». Utvalgetforeslår en endring i forhold til nåværende lovs annet ledd (som ved en inkurie er omtalt som nr. 4 annet punktum i utredningen), jf. side 77:

«I utkastet § 6-2 annet ledd foreslår utvalget en presisering av gjeldende lovs § 35 nr 4 annet punktum. Gjeldende lov legger på dette punkt opp til at omdanning allerede kan skje når en bestemmelse på grunn av endrede forhold viser seg å være uheldig eller uhensiktsmessig, hvis den bestemmelse det gjelder ikke gjelder formålet med stiftelsen, og det ellers må antas at det ved opprettelsen ikke er lagt vesentlig vekt på den.

Utvalget anser at det er godt begrunnet å sondre mellom på den ene side omdanning av viktige bestemmelser som formålet mv, og på den annen side mer uviktige bestemmelser, som f eks fremgangsmåten ved styrevalg. Endringer i førstnevnte type bestemmelser bør forutsette kvalifiserte grunner som nevnt i gjeldende lov § 35 første ledd og utkastet § 6-2 første ledd, mens endringer i sistnevnte type bestemmelser bør kunne gjennomføres mer kurant.

Utvalget mener imidlertid at det kan være misvisende hvis det i forhold til kurante endringer i sistnevnte kategori skal gjelde et krav om at endring krever «endrede forhold» i kontraktsrettslig forstand (bristende forutsetninger), fordi det i tilfelle vil kunne bli lagt til grunn at endringer også i disse tilfellene må forutsette en eller annen kvalifisert grunn. Slik gjeldende lov § 35 første ledd nr 4 annet punktum er formulert, er det oppstått uklarhet ved at den etter ordlyden synes å forutsette at «endrede forhold» (bristende forutsetninger) skal være en betingelse for at disse mer kurante endringene kan finne sted. For å bringe klarhet i at utvalgets forslag legger opp til at slike endringer kan foretas uten at det foreligger noen kvalifisert grunn, er det i samsvar med dette i annet ledd lagt opp til at omdanning allerede kan skje når «bestemmelsen viser seg» å være uheldig eller uhensiktsmessig.»

Departementet slutter seg til endringsforslaget.

Næringslivets Hovedorganisasjon mener at den lovtekniske løsningen som er valgt i første og annet ledd ikke er vellykket, fordi annet ledd etter NHOs syn innebærer at alternativene i første ledd bare tar sikte på endring av formålsbestemmelsen. Næringslivets Hovedorganisasjon mener derfor at det bør komme tydeligere frem at første ledd bare gjelder for omdanning av formålet. Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget, og viser til at det etter annet ledd også er et vilkår at man må kunne anta at det ved opprettelsen ikke er lagt vesentlig vekt på vedkommende bestemmelse. Må man anta at oppretteren har lagt slik vekt på bestemmelsen, er det dermed første ledd som får anvendelse, og ikke annet ledd, selv om det dreier seg om en bestemmelse som ikke gjelder formålet.

§ 46 regulerer ikke det tilfellet at det ved stiftelsen forelå en ugyldighetsgrunn. I slike tilfeller kan stiftelsen ikke anses etablert, og vilkårene i bestemmelsen er uten betydning, se utredningen side 77.

Til § 47

§ 47 regulerer hva et vedtak om omdanning kan gå ut på. Bestemmelsen svarer med noen mindre språklige og tekniske endringer til utvalgets § 6-3.

Første ledd gjelder omdanningsvedtak som knytter seg til stiftelsens formål eller annen bestemmelse som det må antas at det ble lagt vesentlig vekt på ved opprettelsen av stiftelsen. Bestemmelsen svarer til nåværende § 36 fjerde ledd. Som i utvalgets forslag bestemmes det at omdanning som gjelder formålet, så langt som mulig må tilpasses det opprinnelige formålet. Departementet har tatt inn en tilføyelse for omdanning som gjelder andre bestemmelser som oppretteren må antas å ha lagt vesentlig vekt på. Departementet mener at det er behov for en presisering om at omdanningen i så fall skal tilpasses det siktemålet som det må antas at lå til grunn for bestemmelsen. Det vises til nåværende lovs § 36 fjerde ledd, som bestemmer at omdanningen ikke bare skal tilpasses formålet, men også «tankegangen i stiftelsesgrunnlaget».

Annet ledd svarer til utvalgets annet og tredje ledd. Departementet foreslår å slå disse bestemmelsene sammen til ett ledd, siden de begge gjelder omdanning som innebærer at stiftelsen oppheves. Første punktum slår fast at kapitalen som er igjen etter at kreditorene er dekket, skal brukes på en måte som er i samsvar med stiftelsens formål, eller eventuelt et beslektet formål. Annet punktum presiserer at hvis det ikke er mulig å bruke kapitalen til et slikt formål, skal den brukes til et allmennyttig formål. Det foreslås en omformulering i annet punktum i forhold til utvalgets lovforslag, som tar sikte på å få frem at bestemmelsen bare gjelder i tilfeller der kapitalen verken kan brukes i samsvar stiftelsens formål eller et beslektet formål, jf. at tredje ledd i utredningen bare omtaler tilfeller hvor det ikke finnes et beslektet formål. Departementet foreslår også at bestemmelsen utformes som en «skal-regel» i stedet for en «kan-regel», slik at man har en plikt til å la den gjenværende kapitalen gå til allmennyttige formål når det ikke er mulig å bruke den til det opprinnelige eller et beslektet formål. Utvalgets bestemmelse kan leses slik at den gir vedkommende omdanningsmyndighet en adgang til å la midlene gå til allmennyttige formål, men at det også kan bestemmes at de skal gå til noe helt annet.

Som utvalget peker på, har ikke bestemmelsen regler om på hvilken måte kapitalen skal komme det allmennyttige formålet til gode, for eksempel ved at det opprettes en ny stiftelse, eller ved at kapitalen deles ut direkte. Her står omdanningsmyndigheten fritt, jf. utredningen side 77. Departementet slutter seg også til utvalgets forutsetning på side 77-78, hvor det legges til grunn at bestemmelsen i annet ledd annet punktum bare vil bli anvendt i rene unntakstilfeller, fordi det som regel finnes tilsvarende eller liknende formål som kapitalen kan brukes til.

Når det gjelder andre former for omdanning enn det som er omfattet av § 47, stiller loven ikke krav til hva omdanningsvedtaket skal gå ut på, jf. utredningen side 78.

Til § 48

I denne bestemmelsen er det regulert hvem som kan foreta omdanning etter reglene i kapittel 6. Paragrafen svarer innholdsmessig til § 6-4 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag. Den avløser §§ 32 og 37 tredje punktum i nåværende lov. For prinsipielle betraktninger, se alminnelige motiver kapittel 10.

Tradisjonelt har retten til å omdanne stiftelser ligget hos Kongen. Dette er videreført i utvalgets lovforslag, hvor det i første ledd slås fast at Kongen kan omdanne stiftelser etter reglene i kapittel 6. Departementet foreslår at omdanningsmyndigheten legges til Stiftelsestilsynet, i likhet med andre kompetansebestemmelser i lovutkastet, jf. også § 7 og alminnelige motiver kapittel 11.4. Etter nåværende lov har Kongens kompetanse til å foreta omdanning vært delegert til Justisdepartementet(jf. kgl. res. 4. desember 1981), som har delegert kompetansen videre til fylkesmennene.

Annet ledd gjelder adgangen til å bestemme i vedtektene at andre enn Stiftelsestilsynet skal kunne foreta omdanning. Utvalget mener at det bør være adgang til dette, men foreslår likevel at kompetansen aldri kan legges til oppretteren. Dersom vedtektene gir andre myndighet til å foreta omdanning, må omdanningen godkjennes av Kongen (Stiftelsestilsynet i departementets forslag) før den anses gyldig. Utvalget uttaler på side 39 i utredningen:

«Utvalget har vurdert om det bør være andre enn Kongen som har omdanningsmyndighet, dvs om det fortsatt bør være adgang for at andre (oppretteren, styret mv) tillegges omdanningskompetanse.

Det har vært tradisjon hos oss, både før og etter vedtagelsen av gjeldende stiftelseslov, at omdanningsmyndighet gjennom stiftelsesgrunnlaget og/eller vedtektene kan legges til andre enn det offentlige. Det er f eks vanlig at det i vedtektene bestemmes at styret skal ha omdanningskompetanse. I enkelte stiftelser er det også bestemt at oppretteren har omdanningskompetanse. Utvalget går inn for å videreføre den gjeldende ordning, som prinsipielt åpner for at andre enn Kongen kan tillegges omdanningsmyndighet, men har kommet til at dette ikke bør gjelde for oppretteren, jfr utkastet § 6-4 annet ledd annet punktum. Sistnevnte endring er begrunnet i behovet for å styrke kravene til selvstendighet og legge forholdene til rette for en mest mulig uavhengig forvaltning av stiftelsen.

Utvalget vil i denne forbindelse også vise til at det fremmes forslag om at Stiftelsestilsynet, når det har fått melding om omdanningsvedtak, skal prøve om vedtaket er i samsvar med loven og stiftelsens vedtekter før vedtaket registreres i Stiftelsesregistret, jfr utkastet § 6-7. Dette er en nydannelse. En del av begrunnelsen for regelen er å gjøre det mulig med en praktisk kontroll og prøvelse av de omdanningsvedtak private parter tar sikte på å gjennomføre. For omdanningsvedtak truffet av andre enn Kongen, jfr forrige avsnitt, foreslås det i utkastet § 6-4 tredje ledd, at slikt vedtak ikke er gyldig, før det er godkjent etter utkastet § 6-7.»

Fylkesmannen i Nordland og Oslo kommune støtter forslaget om at oppretteren ikke kan gis omdanningsmyndighet. Oslo kommunebegrunner dette med at man med en slik regel understreker skillet mellom oppretter og stiftelse. Det vises videre til at oppretteren kan søke omdanningsmyndigheten om å foreta omdanning, og på den måten bidra til at omdanning skjer når vilkårene foreligger. Også Økokrim synes å støtte bestemmelsen, siden det i høringsuttalelsen foreslås en utvidelse av bestemmelsen, slik at heller ikke oppretterens nærstående skal kunne tildeles omdanningsmyndighet.

På den annen side går Næringslivets Hovedorganisasjon inn for at en oppretter fortsatt bør ha adgang til å omdanne stiftelsen. Næringslivets Hovedorganisasjon mener at siden omdanningsvedtaket uansett må godkjennes av Stiftelsestilsynet, er det vanskelig å se betenkeligheter ved at oppretteren selv treffer beslutning om omdanning. Norges Bank viser til at endringer i Norges Banks Pensjonskasse i dag kan foretas av Norges Banks representantskap. I uttalelsen bes det om at departementet vurderer om de nåværende regler kan videreføres, eventuelt om det bør være adgang til å gi dispensasjon fra forbudet.

I likhet med utvalget mener departementet at vedtektene fortsatt bør kunne bestemme at andre enn Stiftelsestilsynet skal kunne treffe beslutning om omdanning. Når det legges til grunn at Stiftelsestilsynet skal kontrollere vedtakets lovlighet etter § 51, ser departementet få betenkeligheter med å videreføre ordningen. En annen sak er at det kan reises spørsmål om behovet for å legge slik kompetanse til andre enn Stiftelsestilsynet, når vedtaket uansett ikke anses gyldig før det er godkjent av Stiftelsestilsynet. Det kan hevdes at det blir liten forskjell mellom det å søke Stiftelsestilsynet om å foreta omdanning, og det at for eksempel styret treffer vedtak om omdanning som for å være gyldig, må godkjennes av Stiftelsestilsynet. Departementet kan likevel ikke se at dette kan være en avgjørende innvending mot at loven gir adgang til å bestemme at andre enn Stiftelsestilsynet skal ha myndighet til å foreta omdanning. Når Stiftelsestilsynet får et omdanningsvedtak til godkjenning etter § 51, er det bare lovligheten og om vedtaket er i samsvar med vedtektene, som skal prøves. Den som er gitt omdanningsmyndighet etter vedtektene, har dermed større mulighet til å bestemme vedtakets innhold enn i tilfeller hvor det søkes om at Stiftelsestilsynet skal foreta omdanningen. I tilfeller hvor det er Stiftelsestilsynet som foretar omdanningen, vil det riktignok være naturlig å legge vekt på anbefalinger fra styret, men det er likevel en formell og reell forskjell mellom det å godkjenne et vedtak truffet av andre, og det at tilsynet treffer vedtaket selv.

Når det gjelder spørsmålet om oppretteren bør kunne ha omdanningsmyndighet etter vedtektene, er departementet i og for seg enig med Næringslivets Hovedorganisasjon i at reglen om at Stiftelsestilsynet må godkjenne omdanningsvedtaket, gjør det mindre betenkelig å tillate slike vedtektsbestemmelser. På den annen side mener departementet at et slikt forbud vil bidra til å styrke prinsippet om stiftelsens selvstendighet i forhold til oppretteren, jf. utkastet § 2 og alminnelige motiver kapittel 4. Selvstendighetskriteriet setter grenser for hvilken rolle oppretteren kan ha når det gjelder forvaltningen av stiftelsen, og i den sammenheng kan være av betydning at loven markerer at oppretteren ikke skal være så sterkt involvert i forvaltningen at han eller hun har noen naturlig rolle når det gjelder å omdanne stiftelsen. (En annen sak er at et oppretteren selvsagt kan søke tilsynet om å foreta omdanning etter den uttrykkelige bestemmelsen i § 50.) Departementet slutter seg etter dette til utvalgets forslag om forbud mot at vedtektene gir oppretteren omdanningsmyndighet.

Forbudet reiser et særlig spørsmål om oppretterens rolle hvis han eller hun er styremedlem og vedtektene gir styret kompetanse til å treffe vedtak om omdanning. Etter departementets syn vil det være naturlig å forstå loven slik at hvis oppretteren har flertall i styret, kan styret likevel ikke treffe vedtak om omdanning.

Utvalget foreslår at den omdanningsmyndighet som kan legges til andre enn Stiftelsestilsynet, må ligge innenfor de rammer som gjelder for Stiftelsestilsynets myndighet, jf. blant annet § 46. Dette er nytt i forhold til nåværende lov. Utvalget uttaler på side 40:

«For oppretteren følger det av stiftelsesloven § 37 tredje punktum at omdanningsmyndighet ikke kan legges til oppretteren uten på nærmere vilkår av den art som er nevnt i §§ 35 og 36. Noen tilsvarende begrensning er ikke inntatt om styrets omdanningsmyndighet. Men i praksis tas det ofte inn bestemmelser i vedtektene der det også her gjøres en tilsvarende reservasjon.

Begrunnelsen for at det gjelder materielle skranker for det offentliges omdanningsmyndighet, er som foran nevnt at en stiftelse tradisjonelt og prinsipielt er uforanderlig. Gjennom praksis og stiftelsesloven har man lagt forholdene til rette for en begrenset omdanningsmyndighet. Utvalget kan ikke se at det er noen grunn til at det skulle gjelde mindre restriktive regler om omdanning for styret mv enn for det offentlige, og viser til at det for oppretteren i dag uttrykkelig gjelder regler om likestilling på dette punkt, jfr foran. I samsvar med dette legger utvalget opp til at reglene om omdanning i lovens kapittel 6, herunder de begrensninger som gjelder for omdanningsmyndigheten, gjelder generelt, dvs både for det offentlige og for rettssubjekter som er tillagt omdanningsmyndighet i vedtektene. Det ligger videre i saken at omdanningsreglene må være ufravikelige, jfr utkastet § 6-1 fjerde ledd.»

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger.

Sparebankforeningen i Norge mener at det bør vurderes å innføre en regel om at styret skal kunne endre vedtektene innenfor rammen av formålet når det samme vedtaket er truffet av et enstemmig styre i to påfølgende møter med minst en måneds mellomrom. Departementetforstår forslaget slik at styret skal kunne endre vedtektene på denne måten selv om vedtektene ikke gir styret omdanningsmyndighet. Etter departementets syn er en slik regel vanskelig å forene med prinsippet om stiftelsers uforanderlighet og forutsetningen om at man skal respektere oppretterens vilje, jf. alminnelige motiver kapittel 10.

I tredje ledd foreslås en regel som gir Stiftelsestilsynet myndighet til å fastsette hvem som skal anses som oppretter etter annet ledd annet punktum i tilfeller hvor stiftelsen er opprettet av en offentlig myndighet. Departementet antar at det i praksis kan oppstå tvil om dette særlig i tilfeller hvor det er et statlig organ som har opprettet stiftelsen. Siden det er staten som sådan som formelt må anses som oppretter, kan det være behov for å begrense eller avklare bestemmelsens rekkevidde for slike stiftelser. Den statlige forvaltning omfatter så mange forvaltningsorganer som er involvert i så mange forskjellige livsområder, at det ikke nødvendigvis alltid bør være utelukket å legge omdanningskompetanse til et statlig organ selv om det er staten som har opprettet stiftelsen. Se for øvrig alminnelige motiver kapittel 13.

Til § 49

Paragrafen stiller krav til saksbehandlingen før Stiftelsestilsynet eller noen som er gitt omdanningsmyndighet etter vedtektene, treffer vedtak om omdanning. Bestemmelsen svarer med enkelte språklige endringer til § 6-5 i utvalgets forslag og § 33 annet ledd i nåværende lov. For offentlige organer kommer bestemmelsen i tilllegg til forvaltningslovens regler.

Det kreves at det skal innhentes uttalelse fra oppretteren og styret, med mindre det er styret eller oppretteren selv som har søkt om omdanning, eller det er styret som skal treffe omdanningsvedtaket. Sparebankforeningen i Norge mener at det ikke er tilstrekkelig grunn til at oppretteren skal forhåndsvarsles i alle tilfeller, for eksempel når oppretteren har lagt omdanningsmyndigheten til styret eller andre. Departementetantar at et generelt unntak for alle tilfeller hvor oppretteren har gitt andre omdanningsmyndighet etter vedtektene, kan bli for omfattende, og slutter seg til utvalgets forslag.

For øvrig vises til merknadene til § 6-5 i utvalgets forslag, jf. side 78 i utredningen.

Til § 50

Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til § 6-6 i Stiftelseslovutvalgets forslag, med det unntak at «Kongen» er erstattet av «Stiftelsestilsynet», jf. merknaden til § 48.

Første punktum er i samsvar med nåværende lov, jf. § 33 første ledd. I denne bestemmelsen slås det fast at Stiftelsestilsynets adgang til å foreta omdanning som hovedregel er betinget av at stiftelsens styre eller oppretteren søker om dette.

Bestemmelsen i annet punktum er ny. Etter denne bestemmelsen kan Stiftelsestilsynet i visse tilfeller treffe vedtak om omdanning av eget tiltak, det vil si uten at det er fremsatt søknad av oppretteren eller styret. Vilkåret er at det åpenbart foreligger forhold som nevnt i § 46 første ledd. Utvalget begrunner bestemmelsen slik (side 78-79):

«I praksis har det vist seg at det er et reelt behov for at det offentlige gis en hjemmel - innenfor visse saklige rammer - til på eget tiltak å gjennomføre omdanning, jfr blant annet saken om Nordisk Barnefond (utrykt dom av Oslo Byrett, 23 januar 1987). [...]

Forutsetningen for omdanning etter eget tiltak er etter dette for det første at et av vilkårene for omdanning i utkastet § 6-2 første ledd er til stede. Stiftelsens kapital er f eks utilstrekkelig til å tilgodese formålet.

For det annet er det en forutsetning at oppretteren eller stiftelsens styre ikke selv fremmer forslag om omdanning. Dette kan f eks skyldes at oppretteren og styret ikke er å finne, det avvikles ikke styremøter fordi virksomheten ligger nede, eller det kan hende at oppretteren eller styret av en eller annen grunn, det kan f eks være en intern konflikt i stiftelsen, ikke tar initiativ til omdanning, selv om vilkårene for omdanning etter utkastet § 6-2 første ledd åpenbart er til stede.

I en slik situasjon kan Stiftelsestilsynet, hvis vilkårene er til stede og forholdene ligger til rette for det, i medhold av utkastet § 4-18 avsette styrets medlemmer og oppnevne nytt styre, med henblikk på at det nye styret fremmer forslag om omdanning. Men det kan tenkes at det praktisk sett ikke er mulig å avsette styrets medlemmer og finne nye medlemmer til styret, eller at en avsettelse og eventuell nyoppnevnelse av styret ikke vil føre til at det tas initiativ til omdanning, i en situasjon hvor vilkårene for omdanning åpenbart er til stede.

For å legge forholdene til rette for at en omdanning likevel kan skje, til beste for stiftelsen og stiftelsesformålet, bør Kongen i en slik situasjon ha en mulighet til av eget tiltak å vedta omdanning, jfr utvalgets utkast til § 6-6 annet ledd.

Utvalget vil fremholde at det ikke kan sies å være knyttet betenkeligheter til at Kongen gis en slik myndighet, all den tid forutsetningen er at det er åpenbart at vilkårene for omdanning er til stede. Det må også forutsettes at Kongen foretar en hensiktsmessighetsvurdering av om hjemmelen i annet ledd skal benyttes.»

Forslaget støttes av Oslo kommune. Oslo kommune uttaler at det særlig for eldre stiftelser kan være slik at det i realiteten bare er styret som kan ta initiativ til omdanning, og at bredere samfunnsinteresser som kan tale for at en stiftelse omdannes, dermed kanskje ikke vektlegges i tilstrekkelig grad.

Også departementet slutter seg til bestemmelsen.

Til § 51

Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til § 6-7 i Stiftelseslovutvalgets lovforslag. Bestemmelsen omhandler Stiftelsestilsynets prøving av vedtak om omdanning som er truffet av andre enn Stiftelsestilsynet, jf. § 48 annet ledd og merknaden til denne bestemmelsen. Gjeldende lov har ikke noen tilsvarende bestemmelse.

Stiftelseslovutvalget uttaler på side 79 i utredningen:

«Første ledd bygger på den tanke at Stiftelsestilsynet av kontrollmessige årsaker kan ha behov for å foreta en legalitetskontroll av omdanningsvedtaket. Utvalget ser for seg at vidtgående endringer som f eks endringer med hensyn til formål mv prøves forholdsvis inngående fra Stiftelsestilsynets side, mens rene administrative endringer bare blir utsatt for en rask og mer summarisk kontroll.»

Departementet slutter seg til disse synspunktene.

I annet punktum er det presisert at vedtak om omdanning skal nektes registrert dersom Stiftelsestilsynet kommer til at det ikke er i samsvar med lov eller vedtekter. En slik nektelse innebærer at vedtaket er ugyldig, og at omdanning ikke er foretatt.

Stiftelsestilsynets vedtak kan påklages og deretter bringes inn for domstolene, jf. § 8. Se utredningen side 79.

Til § 52

Nåværende stiftelseslov har ikke særlige regler om saksbehandlingen ved opphevelse av en stiftelse, men slike regler foreslås i utkastet § 52. Bestemmelsen svarer til § 6-8 i Stiftelseslovutvalgets forslag, og er lagt opp etter de tilsvarende reglene i aksjeloven kapittel 16. Departementet har gått noe lenger enn utvalget i å utforme bestemmelsen i samsvar med aksjelovens regler.

§ 52 gjelder både i tilfeller hvor det er Stiftelsestilsynet som har truffet vedtaket om opphevelse (jf. § 48 første ledd og § 50), og i tilfeller hvor vedtaket er truffet av andre etter hjemmel i vedtektene (jf. § 48 annet ledd). I det sistnevnte tilfellet er det en forutsetning at Stiftelsestilsynet har godkjent vedtaket, jf. § 48 annet ledd tredje punktum.

Etter første ledd skal Stiftelsestilsynet velge et avviklingsstyre for stiftelsen. At det skal velges avviklingsstyre, er ikke foreslått av utvalget, men er i tråd med aksjelovens system, jf. aksjeloven § 16-2. Det er ikke noe i veien for at medlemmer av stiftelsens styre velges som avviklingsstyre.

Etter annet ledd skal vedtaket om å oppheve stiftelsen kunngjøres. Bestemmelsen er bygget noe ut i forhold til Stiftelsesutvalgets forslag. Blant annet presiseres det at kreditorene i kunngjøringen skal varsles om at de må melde sine krav innen to måneder fra siste kunngjøring, jf. den tilsvarende regelen i aksjeloven § 16-4. Oversittelse av fristen vil ikke ha preklusiv virkning. Fristen på to måneder er den samme som de tilsvarende kreditorfristene etter aksjeloven, jf. § 12-6 nr. 1, § 13-14 første ledd, § 14-7 og § 16-4 første ledd. Også allmennaksjeloven har tilsvarende fristbestemmelser. I likhet med aksjelovens bestemmelse er det ellers åpnet for kunngjøring i kortform i avisen, med henvisning til den fulle kunngjøringen i Norsk Lysingsblad.

Tredje ledd svarer til utvalgets første ledd, og pålegger avviklingsstyret å lage en fortegnelse over eiendeler, rettigheter og forpliktelser. Departementet har plassert bestemmelsen etter bestemmelsen om kunngjøring, siden det er naturlig å utarbeide en slik fortegnelse etter at kreditorene har meldt sine krav på bakgrunn av kunngjøringen. I departementets utkast foreslås det dessuten at fortegnelsen og avviklingsbalanse skal sendes Stiftelsestilsynet. Lovteksten sier ikke noe nærmere om hvordan oversendelsen skal skje, og det er ingenting i veien for å sende inn dette elektronisk.

Fjerde ledd gjelder avviklingen av stiftelsen i snever forstand. Bestemmelsen går ut på at eiendelene skal gjøres om til penger, og at kreditorene deretter skal dekkes. Departementet har tatt inn en tilføyelse i siste punktum om behandlingen av eventuelle midler som er igjen etter at kreditorene er dekket. Hva slike midler skal brukes til, er regulert i § 47 annet ledd. Departementet foreslår at det ved utdelinger til de formål som er nevnt i denne bestemmelsen, skal tas forbehold om tilbakebetaling, slik at midlene om nødvendig kan brukes til å dekke ukjente kreditorer som ikke er dekket etter annet og tredje punktum. Bestemmelsen må ses på bakgrunn av at kreditorfristen etter annet ledd som nevnt ikke er preklusiv. Uten en slik bestemmelse ville ukjente eller av andre grunner forbigåtte kreditorer i liten grad ha muligheter til å oppnå dekning hvis den resterende del av kapitalen først er utdelt til de nevnte formålene. Etter aksjeloven kan man rette krav mot aksjeeierne i den utstrekning de har mottatt avviklingsutbytte, og den foreslåtte bestemmelsen erstatter denne muligheten etter aksjeloven.

Etter bestemmelsen er det forbeholdet som tas i forbindelse med utdelingen, som gir grunnlag for tilbakesøkingskravet. Departementet har vurdert om loven i seg selv burde gi adgang til å kreve tilbakebetaling, jf. aksjelovens regel om krav mot aksjeeierne. Tatt i betraktning at mottakere av utdelinger fra stiftelsen kan ha svært varierende kunnskap om stiftelsesloven, og at mottakeren ikke nødvendigvis er kjent med at utdelingen foretas i forbindelse med opphevelse av en stiftelse, mener departementet at tilbakesøking bare bør kunne kreves etter et uttrykkelig forbehold. Har avviklingsstyret forsømt å ta et slikt forbehold, vil kreditor kunne søke dekning hos avviklingsstyrets medlemmer etter bestemmelsen i femte ledd annet punktum.

Også i femte ledd foreslår departementet en tilføyelse i forhold til utvalgets forslag, som tar sikte på å ivareta hensynet til kreditorer som ikke har fått dekning. Annet punktum gjelder ansvar for avviklingsstyrets medlemmer, og svarer til aksjeloven § 16-12 første ledd annet punktum. I tredje punktum foreslås det en foreldelsesregel som svarer til aksjeloven § 16-12 tredje ledd. Foreldelsesfristen svarer til den alminnelige foreldelsesfrist etter foreldelsesloven § 2, men i motsetning til etter foreldelsesloven begynner fristen å løpe fra det tidspunktet det er registrert at stiftelsen er opphevet.

Universitetet i Tromsø mener at stiftelser med lite kapital bør kunne søke Stiftelsestilsynet om forenklet saksbehandling, og viser til at de foreslåtte saksbehandlingsreglene kan medføre tyngende kostander for slike stiftelser, og dermed være til hinder for en fornuftig omdanning. Universitetet i Tromsø ser det likevel som en forutsetning at søkeren i så fall må påta seg ansvaret for forpliktelser som ikke er meldt innen søknadstidspunktet. Departementeter i tvil om behovet for en slik regel, siden det antakelig vil være sjelden at noen er villig til å påta seg et slikt ansvar for en stiftelses forpliktelser. Dette kan riktignok kanskje tenkes hvis stiftelsen har hatt et lavt aktivitetsnivå, slik at man har god oversikt over det som måtte være av forpliktelser. Men i så fall vil heller ikke arbeidet med avviklingen av stiftelsen bli særlig omfattende, og dermed heller ikke omkostningene. Departementet antar også at det vil være vanskelig for Stiftelsestilsynet i forkant av avviklingen å ta stilling til om stiftelsen er av en slik art at det ville være forsvarlig med en enklere saksbehandling. I vurderingen måtte man dessuten antakelig ta stilling til søkerens økonomiske stilling. Departementet antar at en regel som den foreslåtte vil medføre et ikke ubetydelig merarbeid for Stiftelsestilsynet som neppe ville stå i forhold til den forenkling man kunne oppnå når det gjaldt selve avviklingsprosedyren. Departementet har etter dette ikke fulgt opp forslaget.

Til § 53

Denne bestemmelsen gjelder sammenslåing («fusjon») av stiftelser. Nåværende stiftelseslov har ingen tilsvarende regulering, men det er forutsatt i § 35 annet ledd nr. 3 at omdanning kan gå ut på at to eller flere stiftelser slås sammen.

§ 53 svarer med enkelte endringer til § 6-9 i Stiftelseslovutvalgets forslag. En terminologisk forskjell er at departementet har brukt begrepet «sammenslåing» i stedet for «sammenslutning».

Bestemmelsen omfatter både vedtak om sammenslåing som treffes av Stiftelsestilsynet etter den myndighet tilsynet er tillagt etter § 48 første ledd, og vedtak som treffes av andre etter § 48 annet ledd.

Som utvalget peker på (side 79) i utredningen, må det antas at det nokså sjelden er aktuelt å slå sammen to eller flere stiftelser. Det kan likevel være hensiktsmessig at loven gir visse saksbehandlingsregler. Reglene gir hjemmel for å slå sammen stiftelser uten at de involverte stiftelsene først må oppheves og avvikles. På samme måte som fusjonsreglene i aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 13, gir § 53 adgang til å slå sammen stiftelser med kontinuitet i rettighets- og forpliktelsesposisjoner.

Første ledd fastslår at sammenslåing kan gjennomføres på to måter: ved at to eller flere stiftelser slås sammen til en ny stiftelse, eller ved at en eller flere stiftelser går inn i en eksisterende stiftelse. De to alternativene svarer til fusjonsalternativene i aksjeloven og allmennaksjeloven § 13-4 (fusjon ved stiftelse og fusjon ved overtakelse).

Annet ledd krever at det må utarbeides en viss dokumentasjon før det treffes vedtak om sammenslåing. Stiftelseslovutvalget foreslår at styrene skal utarbeide en «plan» for sammenslåingen, jf. aksjelovens og allmennaksjelovens regler om «fusjonsplan», som blant annet er regulert i § 13-6 i de to lovene. Utvalgets forslag stiller imidlertid ingen krav til hva slags opplysninger denne planen skal inneholde. Departementeter enig i at det kan være behov for regler som sikrer at sammenslåingen bygger på et skriftlig materiale som gir grunnlag for de vedtak som skal treffes. Etter departementets syn bør imidlertid loven gi en mer konkret angivelse av hva slags dokumentasjon som skal foreligge, i stedet for å knytte plikten til begrepet «plan», som kanskje først og fremst gir assosiasjoner til det aksjerettslige begrepet «fusjonsplan», men som ikke er gitt noe presist innhold i stiftelsesloven.

Annet ledd omfatter følgende dokumentasjon: skriftlig styrerapport, årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning, mellombalanser og skriftlige uttalelser fra ansatte. Departementet foreslår imidlertid at denne dokumentasjonen bare skal utarbeides og/eller fremlegges for Stiftelsestilsynet dersom Stiftelsestilsynet krever det. Bakgrunnen for dette er at det kan variere i hvilken grad Stiftelsestilsynet har behov for slik dokumentasjon for å kunne treffe vedtak i saken. Det kan for eksempel tenkes at det fremsettes et forslag om sammenslåing, eller er truffet et vedtak om sammenslåing, som Stiftelsestilsynet finner at åpenbart ikke kan føre frem eller godkjennes. (Her må det tas i betraktning at det ikke nødvendigvis er stiftelsens styre som fremsetter forslaget eller har truffet vedtaket.) I slike tilfeller virker det unødvendig at selve forslaget eller vedtaket i seg selv skal utløse en plikt for styret til å utarbeide og oversende slik dokumentasjon som er omfattet av annet ledd. Det må likevel tas forbehold for uttalelser fra ansatte, som etter bestemmelsen alltid skal forelegges Stiftelsestilsynet. Lovteksten presiserer ikke nærmere i hvilken form dokumentasjonen i annet ledd må foreligge. Departementet kan ikke se at det skulle være noe til hinder for at rapporten mv. bør kunne sendes inn elektronisk.

Når det er Stiftelsestilsynet selv som skal treffe vedtaket, står det fritt til å vurdere både lovligheten og hensiktsmessigheten av en sammenslåing. Dersom Stiftelsestilsynet bare skal godkjenne et vedtak som er truffet av andre med omdanningsmyndighet, jf. § 48 annet ledd følger det av den alminnelige bestemmelsen i § 51 at Stiftelsestilsynet bare skal prøve om vedtaket er i samsvar med loven eller vedtektene. I tredje ledd foreslår departementet en bestemmelse som utvider Stiftelsestilsynets kompetanse i de tilfeller tilsynet skal godkjenne et vedtak om sammenslåing. Ved sammenslåing ser departementet behov for at Stiftelsestilsynet også prøver hensiktsmessigheten av et slikt vedtak. Dette skyldes først og fremst at stiftelsesloven - i motsetning til aksjeloven og allmennaksjeloven - ikke har regler som stiller krav til de involverte stiftelsenes egenkapitalsituasjon. Skulle Stiftelsestilsynet bare prøve om vedtaket var i samsvar med loven og vedtektene, kunne det dermed ikke forhindre gjennomføringen av et vedtak om å slå sammen en stiftelse med god økonomi med en stiftelse i underbalanse. På grunn av de konsekvenser en sammenslåing kan ha både for stiftelsene selv, kreditorene og de ansatte, mener departementet at Stiftelsestilsynet bør ha anledning (og plikt) til å prøve hensiktsmessigheten av sammenslåingen i vid forstand. Bestemmelsen er utformet generelt, men den har likevel først og fremst betydning for Stiftelsestilsynets kompetanse når det treffer vedtak om godkjenning av andres vedtak om sammenslåing.

Når Stiftelsestilsynet har vedtatt sammenslåing, eller eventuelt har godkjent et vedtak truffet av andre etter § 51, skal kreditorene varsles ved kunngjøring, jf. fjerde ledd. Regelen svarer til regelen om kunngjøring i § 52 annet ledd om opphevelse av stiftelser. Etter § 52 fjerde ledd første punktum er kreditorfristen er to måneder, og ikke tre, slik det er foreslått av utvalget. Departementet mener det vil være en pedagogisk fordel om fristen etter stiftelseslovens bestemmelse er den samme som de tilsvarende fristene etter aksjeloven, jf. merknaden til § 52 annet ledd.

Femte ledd innebærer at en kreditor med forfalt og uomtvistet fordring kan kreve oppgjør før sammenslåingen gjennomføres. Andre kreditorer kan kreve sikkerhet. Aksjelovens regler om at skifteretten kan ta stilling til fordringen og krav om sikkerhetsstillelse, er gitt tilsvarende anvendelse. Dette innebærer blant annet at et krav om skifterettens avgjørelse må være fremsatt innen to uker etter at kreditor fremsatte kravet om betaling eller sikkerhetsstillelse. Oslo skifterett mener at denne fristen er kort, og at den kan virke som en felle for kreditorene. Oslo skifterett foreslår også at det tas inn prosessregler i stiftelsesloven tilsvarende aksjeloven § 18-3. Departementet kan ikke se noen avgjørende grunn til at det bør gjelde en annen frist etter stiftelsesloven enn den som gjelder etter aksjeloven. Når det gjelder aksjeloven § 18-3, er departementet enig i at det er behov for slike regler, og har tatt inn en henvisning til aksjelovens bestemmelse.

Etter sjette ledd kan sammenslåingen ikke gjennomføres før det er ordnet opp i forholdet til kreditorer som har kommet med innsigelser mot sammenslåingen. Bestemmelsen svarer til aksjeloven § 13-16 første ledd første punktum. Departementet foreslår i siste punktum en presisering om at sammenslåingen først har virkning fra det tidspunktet den er registrert i Stiftelsesregisteret. Kravet om skriftlighet og underskrift i siste ledd innebærer at dokumentet må foreligge på papir, med underskrift.

Reglene om saksbehandlingen ved sammenslåing bygger på at stiftelsen har et styre, og i bestemmelsen er styret tildelt visse oppgaver i forbindelse med sammenslåingen. For det tilfellet at en stiftelse unntaksvis er uten et fungerende styre, kan imidlertid ikke bestemmelsen forstås slik at den er til hinder for at Stiftelsestilsynet selv utfører disse oppgavene.

Til § 54

§ 54 gir regler om deling av stiftelser. Nåværende lov har ingen tilsvarende bestemmelse. Bestemmelsen svarer til § 6-10 i Stiftelseslovutvalgets forslag.

Etter første ledd kan en stiftelse for det første deles ved at dens eiendeler, forpliktelser og rettigheter fordeles på to eller flere stiftelser som opprettes i forbindelse med delingen. Videre kan delingen gå ut på at stiftelsen som skal deles består, og at de deler som skilles ut, går inn i en annen bestående stiftelse eller en ny stiftelse, jf. utvalget side 79.

Reglene om deling bygger på reglene om sammenslåing av stiftelser, som er gitt tilsvarende anvendelse, jf. annet ledd.

I tredje ledd første punktum foreslår departementet et uttrykkelig krav om at vedtaket om deling skal angi hvordan eiendeler, rettigheter og forpliktelser skal deles. Dette kan virke selvsagt, men departementet mener likevel det bør gå frem av lovteksten, jf. også sammenhengen med annet punktum.

I annet punktum er reglene i aksjeloven § 14-11 gitt tilsvarende anvendelse. Departementet mener det er tilstrekkelig med en henvisning til reglene i aksjeloven, i stedet for en gjengivelse, slik utvalget har foreslått. Aksjeloven § 14-11 første og annet ledd gjelder tilfeller hvor det ut fra delingsvedtaket ikke lar seg gjøre å bestemme hvilken stiftelse som skal eie en eiendel eller hefte for en forpliktelse. § 14-11 tredje ledd har dessuten en regel til beskyttelse av kreditorene for det tilfellet at en stiftelse som skal hefte for en forpliktelse etter omdanningsvedtaket, ikke oppfyller forpliktelsen. De stiftelser som har deltatt i delingen, hefter i så fall solidarisk, men likevel begrenset til et beløp tilsvarende de nettoverdier som tilfalt dem ved delingen.

Til § 55

Etter § 55 gjelder reglene om omdanning i kapittel 6 tilsvarende for enkelte andre formuerettslige disposisjoner enn stiftelsene. Bestemmelsen avløser § 38 i nåværende stiftelseslov. Den svarer i hovedsak til utvalgets § 6-11, men slik at departementet foreslår et annet ledd som viderefører bestemmelsen i dagens § 3 annet ledd, men bare forsåvidt gjelder omdanningsreglene i stiftelsesloven. Annet ledd omfatter de samme offentlige fond som i dag kan være omfattet av stiftelseslovens regler etter § 3 annet ledd hvis vedkommende myndighet bestemmer dette. Slike offentlige fond er ikke lenger omfattet av stiftelseslovens generelle regler, ut fra det generelle prinsipp at det offentlige ikke bør settes i noen annen stilling enn private. Departementet ser imidlertid et behov for å videreføre muligheten til å la stiftelsens omdanningsregler komme til anvendelse for slike offentlige fond. Begrunnelsen for gjeldende lovs § 3 annet ledd var nettopp at det skulle være mulig å bruke lovens omdanningsregler hvor muligheten for omdanning ellers ville være uklar, jf. Ot.prp. nr. 3 (1979-80) om lov om stiftelser m.m. s. 38. Utvalget sier på side 58 i utredningen at man ikke kan se at bestemmelsen har hatt noen praktisk betydning, og foreslår derfor at dagens § 3 annet ledd ikke videreføres i den nye loven. Departementet ser likevel grunn til å beholde en tilsvarende regel som begrenser seg til å gjelde omdanningsreglene. For nærmere kommentarer vises til utvalgets merknad til bestemmelsen på side 80 i utredningen.

Kapittel 7 Erstatningsansvar og straffansvar. Gransking

Til § 56

§ 56 gjelder erstatningsansvar overfor stiftelsen for personer med ledende verv eller stillinger i stiftelsen. Den svarer til § 7-1 i Stiftelseslovutvalgets forslag. Den avløser nåværende lov § 13 første og annet ledd, og bygger på de samme prinsipper som denne bestemmelsen.

Personkretsen som omfattes av bestemmelsen, er noe endret i forhold til utvalgets forslag. Uttrykket «annen som har verv i stiftelsens organer» er erstattet av «person med verv i organ som nevnt i § 36». Utvalgets forslag omfatter også «ledende ansatt». Dette er sløyfet i departementets forslag. Departementet mener at bestemmelsen av prinsipielle grunner bare bør omfatte personer med verv eller stillinger som er regulert i loven. At personer med ledende stillinger utelates fra § 56, medfører uansett ikke at disse ikke kan bli erstatningsansvarlige, siden bestemmelsen må suppleres med alminnelige erstatningsregler.

Når det for øvrig gjelder innholdet i bestemmelsen, vises til merknaden til utvalgets § 7-1 på side 80-81 i utredningen.

Til § 57

§ 57 om kompetanse til å fremme erstatningskrav på vegne av stiftelsen svarer med noen mindre endringer til Stiftelseslovutvalgets § 7-2. Nåværende lov har ingen tilsvarende bestemmelse.

Første ledd slår fast at det er styret som har kompetanse til å fremme erstatningskrav etter § 56. Annet ledd regulerer tilfeller hvor erstatningskravet skal fremmes mot ett eller flere styremedlemmer. De styremedlemmer det gjelder, må anses å være inhabile etter reglene i § 37, og annet ledd første punktum bestemmer derfor at det er de øvrige styremedlemmene som må ta stilling til om kravet skal fremmes. Utvalgets annet ledd annet punktum er ikke fulgt opp i departementets lovforslag siden bestemmelsen ikke sier noe annet enn det som uansett følger av § 37.

Annet ledd annet punktum gjelder det tilfellet at kravet er rettet mot så mange av styremedlemmene at styret ikke er vedtaksført, jf. § 32 jf. § 37. I så fall kan den eller de som har myndighet til å velge styret, fremme kravet. Hvis det er flere som hver for seg velger eller utpeker styret, forutsetter utvalget at søksmålet bare kan fremmes hvis et flertall går inn for det. Departementet slutter seg til dette synspunktet.

Etter tredje ledd kan Stiftelsestilsynet under enhver omstendighet fremme erstatningskrav mot styrets medlemmer på vegne av stiftelsen. I utvalgets forslag er bestemmelsen formulert slik at Stiftelsestilsynet kan fremme krav mot «styret». Som Sparebankforeningen i Norge peker på under høringen, bør Stiftelsestilsynet imidlertid kunne fremme krav også mot ett eller flere av styremedlemmene. Ordlyden er derfor endret i samsvar med dette.

Utvalget uttaler for øvrig om bestemmelsen på side 81 i utredningen:

«Utkastet § 7-2 regulerer søksmålskompetansen på uttømmende måte. Den setter alminnelige regler om søksmålskompetanse til side for sitt område, jfr i første rekke tvml § 54. Personer eller andre rettssubjekter som ikke har søksmålskompetanse etter utkastet § 7-2 kan eventuelt henvende seg til Stiftelsestilsynet og anmode om at dette går til sak. Utvalget legger til grunn at den avgjørelse Stiftelsestilsynet måtte ta om dette er en prosessledende beslutning, som ikke kan påklages til Stiftelsesklagenemnden. Departementet må imidlertid kunne instruere Stiftelsestilsynet om å gå til søksmål, selv om tilsynet selv f eks har besluttet ikke å ville gjøre det.»

Departementet vil bemerke at det ikke slutter seg til synspunktene i denne uttalelsen når det gjelder forholdet til tvml § 54. Etter departementets syn er det intet i ordlyden i utkastet § 57 som tilsier at bestemmelsen må begrense søksmålsadgangen i forhold til det som ellers gjelder etter tvml § 54. Departementet kan heller ikke se at det er noen hensyn som tilsier en slik begrensning. Departementet vil på denne bakgrunn presisere at bestemmelsen i utkastet § 37 ikke er å forstå slik at den setter de alminnelige regler om søksmålskompetansen til side, jf. tvml § 54, for dem som ikke er omfattet av utkastet § 57.

Til § 58

§ 58 svarer til utvalgets § 7-3. Bestemmelsen gir hjemmel for å ilegge straff ved overtredelser av stiftelsesloven eller forskrifter gitt med hjemmel i stiftelsesloven. Nåværende stiftelseslov har ingen tilsvarende bestemmelse. Forslaget er utformet etter mønster av aksjeloven § 19-1.

Utvalget vurderer på side 81-82 i utredningen om det er grunn til å la en ny stiftelseslov inneholde særregler om straff for overtredelser av loven og forskrifter etter loven. Utvalget viser til at stiftelsesloven er en privatrettslig lov, og at det da ikke uten videre er gitt at det er naturlig å utstyre den med straffehjemler. Utvalget begrunner forslaget slik:

«Utvalget vil for det første peke på at det ved overtredelse av lovens regler om utdelinger mv, som må ses i sammenheng med forslaget om å innføre bunden kapital i stiftelser, kan være nødvendig med et straffansvar. Herunder kommer reglene om utdelinger i forbindelse med nedsettelse av stiftelseskapitalen, omdanning, fusjon og fisjon. Også ved brudd på utkastets regler om separasjonsplikt kan det være grunn til å reagere med straffansvar. Det er vanskelig å gi andre eksempler på tilfeller hvor det kan være nødvendig med straffansvar for å sanksjonere overtredelser av stiftelsesloven, men de tilfeller som er nevnt, og det forhold at det ikke kan utelukkes et behov i andre tilfeller også, kan langt på vei begrunne at det i loven inntas egne straffebestemmelser.

Utvalget vil videre peke på at de fleste regler i straffelovens forbrytelsesdel som kan anvendes i forhold til rettsbrudd som skjer i stiftelser eller i tilknytning til stiftelsers virksomhet, forutsetter at det foreligger «vinnings hensikt», jfr f eks strl §§ 255 og 256 (underslag og grovt underslag) og 275 og 276 (utroskap og grov utroskap). I praksis vil det kunne være vanskelig å bevise at rettsbrudd som skjer på denne måten skjer i «vinnings hensikt», selv om det ikke er tvil om det straffverdige knyttet til handlingen eller unnlatelsen. Når det gjelder de av straffelovens regler om forseelser som kan være anvendbare i forhold til rettsbrudd i stiftelser (f eks §§ 373 og 404), er disse såpass generelle, at det kan være grunn til å vedta spesielle regler som mer direkte retter seg mot rettsbrudd ved overtredelse av stiftelsesloven. Utvalget mener på denne bakgrunn at det også av de nevnte grunner er et reelt behov for at det vedtas særlige strafferegler i stiftelsesloven. Dette er selvsagt ikke til hinder for at de nevnte regler fra straffeloven også kan anvendes i forhold til rettsbrudd i stiftelser.

Utvalget vil også fremheve at stiftelsesformen i dag brukes til å organisere et spekter av virksomheter som er mye bredere og mer forskjelligartet enn på lovens vedtagelsestidspunkt, jfr utredningen kapittel 6. Utvalget har i samsvar med mandatet lagt opp til at det offentliges kontroll med visse sider av stiftelsenes virksomhet som erfaringsmessig kan innby til misbruk av stiftelsesformen, blir bedret gjennom utkastet til ny stiftelseslov. I et slikt perspektiv er det naturlig at det vedtas sanksjonsregler som fører til at de foreslåtte pliktreglene kan håndheves effektivt.

Utvalget vil endelig nevne at vedtagelsen av særlige strafferegler for stiftelser er i samsvar med aksjelovens regulering. Utvalget kan ikke se at det er grunn til å la organisasjonsformen være avgjørende for om det skal være straffbart å overtre den lovgivning som gjelder for den enkelte organisasjon/rettssubjekt. Dette kan føre til at den organisasjonsform blir valgt som har det minst velutviklede «strafferegime».»

Økokrim slutter seg til forslaget om en egen straffebestemmelse i loven. Økokrim fremhever imidlertid at straffansvar kan og bør komme til anvendelse også i andre tilfeller enn dem som er nevnt av utvalget, og uttaler: «Stiftelser har ofte rådighet over meget betydelige midler, og driften kan berøre mange ansatte, kreditorer og andre tredjemenn. Når det er opprettet adgang til å skille ut store formuer til egen forvaltning, er det viktig at stiftelsesformen - og rammene for dens virksomhet - respekteres fullt ut.

Stiftelsen vil som regel på forskjellige måter også ha virkning for skattekreditorer, ettersom separasjonen innebærer overføring av midler fra oppretteren (skatteyter), til en egen selvstendig formuesmasse (stiftelsen). For næringsdrivende stiftelser gjelder i tillegg at vanlige kreditorinteresser må hensyntas. Det samme gjelder for øvrig generelt for alle tredje mannsinteresser som berøres.

Dette betyr at det etter omstendighetene kan være riktig og viktig også å reagere overfor andre overtredelser, som også i det ytre har preg av å være formalbestemmelser, men som er nødvendige å etterleve for å sikre forsvarlig forvaltning av stiftelsesformuen. Etter ØKOKRIMs oppfatning bør det fremgå av forarbeidene at straffansvar etter omstendighetene kan anvendes overfor andre tilfeller enn de som særlig nevnes av utvalget, feks brudd på sentrale formalbestemmelser, brudd på handleplikten etter § 3-11 mm.

Generelt må det kunne anføres at det ikke foreligger reelle hensyn som tilsier annen strafferettslig håndheving av stiftelsesloven, enn den som følges ved håndhevelse av aksjelovene.»

Departementet er enig i at § 58 ikke utelukker straffansvar ved overtredelse av andre bestemmelser enn dem som er nevnt av utvalget. Dette fremgår av bestemmelsens ordlyd. Departementet er på den annen side heller ikke overbevist om at utvalget skal oppfattes slik at man mener at bestemmelsen skal begrenses til de nevnte formene for overtredelser.

Oppregningen i første ledd av hvilke persongrupper som kan straffes, er noe endret i forhold til utvalgets forslag. For det første er uttrykket «annen som har verv i stiftelsens organer» erstattet med «person med verv i organ som nevnt i § 36». Videre er ledende ansatte ikke tatt med i oppregningen, se omtalen av annet ledd.

Bestemmelsen er ellers i samsvar med straffebestemmelsen i aksjeloven § 19-1 første ledd. Det innebærer at skyldkravet og straffenivået er det samme som etter aksjelovens bestemmelse. Det samme gjelder reguleringen av medvirkning.

Annet ledd er nytt i forhold til utvalgets forslag. Ledende ansatte er som nevnt sløyfet i oppregningen i første ledd. Departementet mener at angivelsen «ledende ansatt» er for upresis i en straffebestemmelse. Departementet foreslår i stedet en regulering tilsvarende den man finner i aksjeloven § 19-1 annet ledd, slik at bestemmelsen begrenses til å gjelde «[l]edende ansatt som er tildelt myndighet til å treffe beslutning på vegne av stiftelsen innenfor avgrensede saksområder».

Tredje ledd svarer fullt ut til utvalgets annet ledd. Det vises til omtalen av bestemmelsen på side 82 i utredningen.

Til § 59

§ 59 gir Stiftelsestilsynet adgang til å iverksette gransking av en stiftelse. Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til § 7-4 i Stiftelseslovutvalgets forslag. Den avløser §§ 22 og 23 i nåværende lov, som også gir hjemmel for stiftelsesmyndighetene til å beslutte gransking av en stiftelse.

Etter første ledd kan Stiftelsestilsynet beslutte å granske opprettelsen av en stiftelse, forvaltningen av stiftelsen eller nærmere angitte forhold ved forvaltningen eller regnskapene. Angivelsen av hva som kan granskes, er dermed ikke begrenset slik § 22 første ledd første punktum gjør i nåværende lov, og som bare omfatter møtebok og regnskaper. Stiftelseslovutvalget uttaler på side 82:

«Utvalget anser det således nødvendig at en granskning ikke begrenses til møtebok og regnskaper. Mens gjeldende lov legger opp til at granskningen er basert på en gjennomgang av stiftelsens virksomhet med sikte på overholdelse av juridiske normer, utvider utkastet kompetansen til også å gjelde rent faktiske forhold. I praksis kan det være aktuelt at granskningen bare rettes inn mot rent faktiske eller forretningsmessige forhold, uten at det blir trukket rettslige konklusjoner. Det er heller ikke gitt at rettslige konklusjoner alltid bør treffes av granskerne. I samsvar med dette åpner lovutkastet for at Stiftelsestilsynets kompetanse ikke bare omfatter en granskning av forhold som innebærer en rettslig bedømmelse, men også de andre nevnte forhold, jfr formuleringen i utkastet § 7-4 første ledd.»

Departementet slutter seg til forslaget.

Når det gjelder innholdet i bestemmelsen for øvrig, vises til merknaden til utvalgets § 7-4 på side 82 i utredningen.

Oslo skifterett reiser spørsmål om det er hensiktsmessig å opprettholde ordningen med at et forvaltningsorgan skal ha myndighet til å beslutte gransking. Oslo skifterett mener at en slik beslutning bør treffes av en domstol, og begrunner synspunktet med at dette bedre vil ivareta hensynet til rettssikkerhet og bedre vil harmonere med ordningen etter aksjelovgivningen.

Under henvisning til aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 16 mener Oslo skifterett dessuten at stiftelser bør kunne tvangsavvikles dersom lovens krav til regnskap, revisjon, styresammensetning og forvaltning ikke følges.

Departementet kan ikke se at det er tilstrekkelige tungtveiende grunner til å kreve at en beslutning om gransking av en stiftelse, må treffes av en domstol. Man finner mange eksempler i lovgivningen på at forskjellige tilsynsmyndigheter kan foreta undersøkelser og kreve opplysninger av private uten at det stilles krav om dette må godkjennes av en domstol. Når aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 5-25 flg legger myndigheten til å treffe beslutning om gransking til skifteretten, har dette antakelig vel så mye å gjøre med at det etter aksjelovgivningen ikke finnes noe annet naturlig organ å legge denne myndigheten til, som med at det er nødvendig ut fra rettssikkerhetshensyn at bestemmelsen treffes av en domstol.

Når det gjelder regler om tvangsavvikling, er heller ikke forholdene for stiftelser sammenlignbare med det som gjelder for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. For aksjeselskaper må tvangsavviklingen til dels ses som en sanksjon i forhold til eiere som ikke sørger for at selskapet oppfyller lovens krav, enten selv eller ved å sørge for å ha et ansvarlig styre. For stiftelser slår dette ikke til. Her vil en tvangsavvikling i første rekke ramme oppretteren og til dels destinatarene. Det vil imidlertid ikke være slik at oppretteren nødvendigvis kan klandres for at stiftelsen har et styre som ignorerer forskjellige lovbestemmelser, slik aksjeeierne i et aksjeselskap kan. For stiftelser er dessuten forholdet at de er underlagt et offentlig tilsyn, som langt på vei erstatter behovet for sanksjoner i form av tvangsavvikling.

Kapittel 8 Ikrafttredelses- og overgangsregler. Endringer i andre lover

Til § 60

Bestemmelsen slår fast at loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer.

Til § 61

Den nye stiftelsesloven vil gjelde også for stiftelser som er opprettet før ikrafttredelsen av loven. I § 61 er det gitt overgangsregler som gjør enkelte unntak fra dette prinsippet. Bestemmelsen svarer til § 8-2 i Stiftelseslovutvalgets forslag.

Kommunenes Sentralforbund uttaler generelt om overgangsreglene:

«På bakgrunn av de uheldige forhold som er avdekket i en del tilfelle, mener KS at overgangsordningene bør gjøres kortere. I overgangsperiodene må det føres sterkere kontroll enn hittil.»

Bokstav a fastslår at kravet til minste grunnkapital i § 14 første ledd ikke gjelder for stiftelser som er opprettet før lovens ikrafttredelse. Når det gjelder begrunnelsen for dette, se alminnelige motiver kapittel 7.2.4.1. Det kan oppstå tvil om en stiftelse skal anses som opprettet før eller etter ikrafttredelsen. Det må i hvert fall være på det rene at stiftelser som er registrert hos fylkesmannen etter § 18 i nåværende lov, eller er registrert i Foretaksregisteret, må anses som opprettet. For øvrig vil det kunne gis presiserende regler med hjemmel i bokstav h.

Bokstav b gir overgangsregler om grunnkapitalen for stiftelser som er nevnt i § 4 annet ledd bokstavene a og b. Disse stiftelsene skal etter § 22 ha en grunnkapital på minst 200.000 kroner, med mindre Stiftelsestilsynet gir dispensasjon. Bokstav b gir dem en overgangsperiode på fem år for å tilfredsstille kravet, se nærmere alminnelige motiver kapittel 7.2.4.2. Stiftelsestilsynet kan etter annet punktum gi dispensasjon fra kravet om minste grunnkapital.

Etter bokstav c skal stiftelser som er opprettet før lovens ikrafttredelse, være meldt til Stiftelsestilsynet innen to år etter ikrafttredelsen med de opplysninger som følger av § 11 første ledd, jf. § 8 første ledd, og de vedlegg som følger av § 12 første ledd bokstavene a og b. Bestemmelsen svarer til utvalgets § 8-2 første ledd bokstavene b og c, som skiller mellom stiftelser som er meldt til fylkesmannen etter nåværende lovs § 18, og stiftelser som ikke er meldt til fylkesmannen. Siden bestemmelsene pålegger stiftelsene de samme pliktene, er de i departementets forslag samlet i én bestemmelse.

Som utvalget uttaler på side 83 i utredningen, bør det nye Stiftelsesregisteret (se alminnelige motiver kapittel 12) omfatte også eldre stiftelser hvis det skal kunne fylle sine funksjoner. Bestemmelsen pålegger derfor for det første at stiftelser som i dag ikke er registrert hos fylkesmannen, meldes til Stiftelsestilsynet innen den nevnte fristen. Etter bestemmelsen skal dessuten også stiftelser som er registrert hos fylkesmannen meldes til registeret. Disse stiftelsene vil riktignok allerede være registrert i Enhetsregisteret, jf. lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret § 2 bokstav b nr. 3, som bestemmer at fylkesmennenes registre over stiftelser er tilknyttete registre til Enhetsregisteret. Man kunne dermed tenke seg at disse stiftelsene automatisk ble ført inn i Stiftelsesregisteret ved en overføring av den informasjon man har i Enhetsregisteret. Departementet mener imidlertid at det gir muligheter for en nyttig opprydding i de offentlige registrene om også de stiftelser som i dag er registrert hos fylkesmennene, pålegges å inngi nye meldinger til Stiftelsestilsynet. De opplysninger og vedlegg som kreves etter lovforslaget, er for øvrig ikke fullt ut i samsvar med den informasjon som kreves etter enhetsregisterloven og som dermed er tilgjengelig i Enhetsregisteret. Ordningen gir dermed muligheter for å bringe opplysningene om disse stiftelsene opp til det nivået som kreves etter den nye loven.

Departementet legger for øvrig til grunn at Stiftelsestilsynet i forbindelse med en slik ajourføring av Stiftelsesregisteret vil kunne gjøre bruk av den informasjon man allerede har i Enhetsregisteret. For eksempel kan det være aktuelt at stiftelser som er registrert i Enhetsregisteret, men som ikke er meldt til Stiftelsesregisteret i samsvar med bestemmelsen i bokstav c, blir tilsendt en påminnelse om meldeplikten.

Bokstav d pålegger stiftelser som er opprettet før lovens ikrafttredelse, å bringe sine vedtekter i samsvar med loven innen to år etter ikrafttredelsen. Bestemmelsen gjelder bare spørsmålet om å bringe vedtektene formelt i samsvar med loven. Den regulerer ikke fra hvilket tidspunkt stiftelsen må følge den nye lovens regler. Det selvsagte utgangspunktet er at den nye loven må følges fra det tidspunktet den trer i kraft, likevel med forbehold for de særskilte overgangsregler som gjelder etter andre bestemmelser i § 61. Poenget med overgangsregelen i bokstav d er å gi stiftelsene ekstra tid til formelt å tilpasse vedtektene til den nye loven. Dette innebærer for eksempel at en oppretter som i samsvar med stiftelsesloven 1981 har omdanningskompetanse etter vedtektene, ikke kan bruke denne fra og med den dagen loven trer i kraft, jf. § 48 annet ledd annet punktum. Vedtektsbestemmelsen som tillegger oppretteren omdanningskompetanse, kan man imidlertid vente med å endre til to år etter ikrafttredelsestidspunktet.

Bestemmelsen gjelder dessuten bare vedtektsendringer som er nødvendige for å tilpasse vedtektene til den nye loven. Som utvalget viser til på side 83 i utredningen, innebærer endringer av vedtektene en omdanning av stiftelsen som må gjennomføres etter reglene i kapittel 6, jf. § 45 første ledd. For vedtektsendringer som omfattes av bokstav d, foreslås det likevel et unntak fra reglene i § 46 om vilkår for omdanning. Adgangen til å gjennomføre vedtektsendringer uten å måtte ta hensyn til § 46 bør imidlertid bare omfatte endringer av vedtektsbestemmelser som er nødvendige for å bringe vedtektene i samsvar med den nye loven. Andre vedtektsendringer må gjennomføres etter reglene i kapittel 6 på vanlig måte. Bokstav d gir dermed ikke styret adgang til å utvide vedtektene med nye bestemmelser eller endre opprinnelige vedtektsbestemmelser på bakgrunn av nye hjemler i loven, hvis de opprinnelige vedtektene uansett er forenlige med loven uten slike endringer.

Som eksempler på bestemmelser i loven som kan nødvendiggjøre endringer av vedtektene, nevnes § 10 om minstekrav til vedtektene, § 26 første ledd annet punktum om antallet styremedlemmer, § 27 om hvem som kan være styremedlemmer, § 36 om adgangen til å ha andre organer enn styre og daglig leder og § 48 annet ledd annet punktum om at omdanningskompetanse ikke kan legges til oppretteren.

Den Norske Advokatforening reiser i sin høringsuttalelse spørsmål om bestemmelser av denne karakter er i strid med Grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lovgivning. Advokatforeningen viser videre til det overordnete synspunktet i stiftelsesretten om at man skal ha respekt for oppretterens vilje, og mener at det er av særlig betydning å legge vekt på dette hensynet når man skal ta stilling til i hvilken utstrekning den nye loven skal gis virkning for eldre stiftelser. Foreningen uttaler at det på denne bakgrunn «virker ... lite gjennomtenkt at man i ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsen fastslår at vedtekter som ikke er i samsvar med loven skal endres innen to år».

Som nevnt ovenfor, pålegger bokstav d bare en plikt til formelt å bringe vedtektene i samsvar med loven. Departementet antar at Advokatforeningens innvendinger derfor først og fremst knytter seg til selve prinsippet om at den nye loven skal gjelde også for eldre stiftelser. Når det gjelder grunnlovsspørsmålet, er det etter departementets syn på det rene at Grunnloven § 97 ikke er til hinder for at den nye loven får anvendelse også for eldre stiftelser. Grunnloven § 97 retter seg bare mot urimelig tilbakevirkning. Det forhold at man i stiftelsesretten legges stor vekt på hensynet til oppretterens vilje, gir ikke oppretteren noen ekstra grunnlovsmessig beskyttelse. Departementet kan heller ikke se at dette hensynet for øvrig skulle tilsi at oppretteren av en stiftelse bør være bedre vernet mot innføring av ny lovgivning enn det andre borgere er.

Bokstav e gir overgangsregler når det gjelder bestemmelsen om lån og sikkerhetsstillelse i § 20. Det vises til utvalgets merknad til bestemmelsen på side 83-84 i utredningen.

Etter bokstav f skal en stiftelse som er opprettet før ikrafttredelsen av loven, være organisert i samsvar med loven innen to år etter ikrafttredelsen. Innen denne fristen skal for eksempel stiftelsen ha et styre som tilfredsstiller kravet i § 26 første ledd annet punktum og § 27, og eventuelle andre organer etter § 36 må oppfylle kravene i denne bestemmelsen. Utvalget uttaler på side 84 at bokstav f gir stiftelsen en overgangsperiode til å tilpasse sine vedtekter til kravene i kapittel 4, og foreslår også en regel om at endringer etter bestemmelsen skal gjennomføres etter kapittel 6, likevel med unntak for § 6-2 (departementets § 46). Departementet legger til grunn at gjennomføringen av de nødvendige vedtektsendringene reguleres av overgangsregelen i bokstav d, og at bokstav f bare gjelder selve organiseringen av stiftelsens ledelsesorganer. Departementet har derfor sløyfet annet punktum i utvalgets bestemmelse.

Departementet slutter seg til utvalgets bemerkninger om at reguleringen i bokstav f bare gjelder reglene om organisasjon i kapittel 4. Bestemmelsen gir ikke noen overgangsperiode for plikten til å følge regler som for eksempel §§ 29, 37 og 40.

Etter bokstav g gjelder den nye lovens regler om omdanning bare for vedtak som treffes etter lovens ikrafttredelse. Er vedtaket truffet før ikrafttredelsen, eller er det søkt fylkesmannen om omdanning før ikrafttredelsen, gjelder reglene i nåværende lov kapittel VI.

Bokstav h gir Kongen hjemmel til å fastsette overgangsregler utover dem som følger av § 61. Det kan være aktuelt å gi regler som utfyller reglene bokstavene a til g, eller å gi regler som omhandler andre overgangsspørsmål enn dem som allerede er behandlet i disse bestemmelsene.

Utvalgets § 8-2 annet ledd er ikke fulgt opp i departementets lovforslag. I denne bestemmelsen er det foreslått at Stiftelsestilsynet kan avsette styremedlemmer og oppnevne nye etter bestemmelsen i § 29 (utvalgets § 4-18) hvis en stiftelse ikke har oppfylt kravene etter overgangsreglene i bokstavene a til h. Videre kan Stiftelsestilsynet om nødvendig omdanne stiftelsen av eget tiltak. Ved slik omdanning legger utvalget til grunn at omdanningen kan gjennomføres uten å følge reglene i kapittel 6. Departementet har vanskelig for å se at en overtredelse av overgangsreglene bør gi Stiftelsestilsynet andre inngrepsmuligheter enn i de tilfeller hvor en stiftelse på andre måter bryter stiftelsesloven. Det er for eksempel liten grunn til å vurdere en overtredelse av overgangsregelen i bokstav e om låneforbudet i § 20 som et forhold det bør reageres kraftigere mot enn en direkte overtredelse av selve forbudsbestemmelsen i § 20.

Når det gjelder adgangen til å avsette og oppnevne styremedlemmer, gjelder for øvrig § 29 direkte også ved overtredelse av overgangsbestemmelsene, slik at den foreslåtte bestemmelsen uansett ikke synes å ville få noen annen funksjon enn som en påminnelse.

Når det gjelder adgangen til å foreta omdanning, er det vanskelig å tenke seg omdanning av noe annet enn stiftelsens vedtekter, jf. definisjonen av omdanning i § 45 første ledd. Selv om utvalget forutsetter at omdanningen kan gjennomføres uavhengig av reglene i kapittel 6, vil det neppe være aktuelt at Stiftelsestilsynet «omdanner» stiftelsen ved for eksempel selv å gjennomføre en kapitalforhøyelse eller selv avvikler et ulovlig lån. Spørsmålet blir dermed om det er behov for at Stiftelsestilsynet gis adgang til å foreta nødvendige vedtektsendringer av eget tiltak etter bokstav d uten å følge de vanlige omdanningsreglene. Departementet kan ikke se at det foreligger et slikt behov. Etter departementets syn gir § 50 annet punktum tilstrekkelig hjemmel for Stiftelsestilsynet til å foreta nødvendige vedtektsendringer, siden ulovlige vedtektsbestemmelser må anses som et forhold som omfattes av § 46 første ledd.

Til § 62

§ 62 gjelder endringer i andre lover. Det dreier seg først og fremst om tekniske endringer som følge av den nye loven, for eksempel endringer av henvisninger i andre lover til den gamle stiftelsesloven, og andre tekniske tilpasninger. Nedenfor kommenteres bare de lovendringer som har en viss innholdsmessig betydning.

Til nr. 1. Endringer i arveavgiftsloven

Endringen i § 4 femte ledd består i at ordningen med automatisk avgiftsfrihet for offentlig godkjente stiftelser tas ut. I stedet gis en bestemmelse om at departementet for visse stiftelser kan tilstå avgiftsfrihet. Grunnen til dette er at ordningen med offentlig godkjenning (stadfesting) av stiftelser ikke fortsetter i den nye stiftelsesloven, jf. kapittel 5 i alminnelige motiver. I stedet foreslås derfor i arveavgiftsloven § 4 femte ledd en bestemmelse om at departementet for visse stiftelser, hvis grunnkapital er urørlig og overstiger 200.000.kr., kan tilstå avgiftsfrihet. Vilkårene med hensyn til kapital er tatt fra bestemmelsene om offentlige stiftelser i dagens stiftelseslov § 16 nr. 3 jf. forskrift 10. oktober 1990 nr. 797 og nr. 4 første punktum.

Til nr. 4. Endringer i foretaksregisterloven

Endringen i § 4-1 første ledd samordner fristene for å melde næringsdrivende stiftelser til Foretaksregisteret med fristene etter den foreslåtte § 13 i stiftelsesloven. For øvrig er endringene i foretaksregisterloven av mer teknisk art.

Til nr. 9. Endringer i regnskapsloven

I § 1-2 første ledd foreslås det et nytt nr. 11, slik at stiftelser tas med i oppregningen over regnskapspliktige etter regnskapsloven. Bestemmelsen avløser nåværende stiftelseslov § 10 første ledd. For mer prinsipielle vurderinger vises til alminnelige motiver kapittel 9. De øvrige endringene som foreslås i regnskapsloven, går ut på justeringer av henvisninger som følge av at det tas inn et nytt nummer i § 1-2.

Man benytter også anledningen til å rette opp noen mindre inkurier i § 1-1 i regnskapsloven. Ved lov 17. desember 1999 nr. 93 ble § 1-2 tilføyet et nytt tredje ledd. Ved lov 16. juni 2000 nr. 41 ble § 1-2 første ledd tilføyet ett nytt nr. 13. Ved en inkurie ble ikke henvisningene i § 1-1 endret samtidig. Dette foreslås rettet her. Det endres også litt på rekkefølgen i oppregningen i § 1-2 første ledd, slik at næværende nr. 12 (utenlandsk foretak) settes til slutt, og derfor blir ny nr. 14, mens nr. 13 beholder sin nummerering.

Til nr. 10. Endringer i revisorloven

Endringen i § 2-1 annet ledd fjerde punktum har å gjøre med departementets forslag om at regnskapsplikten og revisjonsplikten for stiftelser skal følge direkte av regnskapsloven og revisorloven. Se nærmere alminnelige motiver kapittel 9. Revisjonsplikten må ses i sammenheng med den foreslåtte endringen av regnskapsloven § 1-2 første ledd, jf. revisorloven § 2-1 første og annet ledd.

Til nr. 11. Endringer i skatteloven

I § 6-50 annet ledd annet punktum er henvisningen til at stiftelsen det året gaven gis skal oppfylle vilkårene i stiftelsesloven § 14 om offentlig stiftelse, strøket. Grunnen til dette er den samme som for den endringen i arveavgiftsloven som omhandles over under 1., nemlig at ordningen med offentlig godkjente (stadfestede) stiftelser ikke videreføres i den nye loven.