11 Hjemmel til å avkreve partene et gebyr for kostnadene ved betalingsformidling. Lovforslaget § 36 bokstav d

Det er i dag ikke hjemmel i bidragsinnkrevingsloven for å kreve gebyr for arbeidet med betalingsformidlingen i bidragssaker. For å få dekket inn en del av statens utgifter til bidragsarbeidet, er det derimot med virkning fra 1. juni 2002 innført gebyr for fastsettelse og endring av bidrag.

I denne forbindelse er det aktuelt å vurdere om man bør ha et administrasjonsgebyr for betalingsformidling. Om gebyr bør innføres, og størrelsen på et eventuelt gebyr, må i utgangspunktet vurderes i lys av den totale gebyrbelastningen for partene i bidragssaker.

Gebyret ved fastsettelse eller endring av bidrag utgjør et forholdsvis betydelig beløp. Hver av partene skal i prinsippet betale ett rettsgebyr ved et vedtak om fastsettelse eller endring (§ 2 i forskrift 4. november 2001 nr. 1250). Rettsgebyret utgjør 845 kroner per 1. juli 2004, slik at gebyrbelastningen per vedtak nå kan utgjøre 1 690 kroner i alt. Det er innført en skjermingsordning for parter med dårlig økonomi.

Gebyr i forbindelse med innkrevingen av bidrag kan tenkes utformet som et engangsgebyr ved antakelsen av saken til innkreving. Et slikt gebyr vil kunne ligge på nivå med gebyret ved fastsettelse og endring av bidrag. I en normal sak vil dette - sett i forhold til de lange periodene som bidrag i samme sak vil kunne være under innkreving - neppe kunne anses å medføre en vesentlig økning av den totale gebyrbelastningen, og vil også framtre som en beskjeden godtgjørelse for det arbeid som innkrevingssentralen utfører på vegne av og til beste for partene.

Et gebyr kan imidlertid også ta form av et rent transaksjonsgebyr som knyttes til hver innbetaling/utbetaling av bidrag. Et slikt gebyr vil ligge nærmere bankenes gebyrer ved benyttelse av banktjenester enn gebyret ved fastsettelse og endring av bidrag. Et slikt transaksjonsgebyr vil i tilfelle utgjøre et beskjedent beløp per transaksjon og per år. Dersom gebyret for eksempel settes til 10 kroner per innbetalings- og videreformidlingshendelse, vil dette utgjøre 120 kroner per år, hvilket vanskelig vil kunne betraktes som urimelig. Et gebyr som antydet vil heller ikke være tilstrekkelig til å dekke statens utgifter til denne virksomheten.

Når det gjelder rimeligheten av gebyrer i forbindelse med innkrevingen, må man ha klart for seg at alternativet til innkreving etter bidragsinnkrevingsloven vil være innkreving ved hjelp av rettsapparatet, inkassobyråer etc. Bidragsreformen fra 1. oktober 2003 (se Ot.prp. nr. 43 og Innst. O. nr. 127 for 2000-2001) hadde som en av rettesnorene at forsørgelsesplikt for barn «i utgangspunktet er et privat anliggende, og bidrag kan som hovedregel avtales og betales uten at det offentlige blir involvert». Et gebyr ved innkrevingen vil være i tråd med dette.

I praksis vil det kunne være vanskelig å vurdere et gebyr knyttet til innkrevingen i sammenheng med gebyret ved fastsettelse og endring av bidrag. Det vil ikke være fullt sammenfall mellom gruppene som gebyrbelastes/periodene da gebyr belastes. Et eventuelt engangsgebyr for å ta en sak til innkreving vil imidlertid ofte falle om lag på samme tid som et fastsettelsesgebyr.

Forutsatt rammer for et eventuelt innkrevingsgebyr som beskrevet ovenfor, vil belastningen ved begge de alternativer som beskrives framtre som moderat. Departementet finner derfor at den nye loven om bidragsinnkreving bør hjemle et eventuelt gebyr for offentlig innkreving. Etableringen av en gebyrordning forutsetter imidlertid nærmere utredning og høring.

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til forslaget.

Det vises til lovforslaget § 36 bokstav d og til merknadene til bestemmelsen.