16 Merknader til de enkelte paragrafer

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

§ 1 Anvendelsesområde

Etter reglene i loven her innkreves underholdsbidrag som påhviler noen etter barneloven, ekteskapsloven eller barnevernloven. Det samme gjelder andre krav som etter loven her eller andre lover skal innkreves av Trygdeetatens innkrevingssentral. Også krav på saksomkostninger som det offentlige er tilkjent i rettssaker om krav som nevnt i første og andre punktum, innkreves etter reglene i loven her.

Til § 1

Bestemmelsen svarer til gjeldende lov § 1 første ledd, men for ordens skyld og av informasjonshensyn presiseres at også bidrag som påhviler noen etter barnevernloven skal innkreves av Innkrevingssentralen, jf. barnevernloven § 9-2 femte ledd (som riktignok sier at «bidragsfogden» innkrever bidraget etter innkrevingsloven, hvilket foreslås endret i proposisjonen her, se endringsloven punkt 5).

Bestemmelsen angir rammene for TIs innkreving etter innkrevingsloven med de tvangsmidler som loven gir anvisning på. TI skal for det første innkreve de krav som direkte nevnes i paragrafen. Videre skal visse krav som følger av bidragsinnkrevingsloven selv innkreves av TI: Ansvarsbeløp som påhviler trekkpliktige etter lovforslaget § 12 andre ledd, tilbakebetalingskrav som gjelder bidrag eller bidragsforskott etter lovforslaget §§ 25 til 29, krav på purregebyrer pga. forsinket bidragsbetaling etter forskrifter fastsatt i medhold av lovforslaget § 36 bokstav c, jf. gjeldende lov § 7 tredje ledd, og eventuelle formidlingsgebyrer etter de regler som måtte bli fastsatt i medhold av lovforslaget § 36 bokstav d.

Andre lover kan også overlate innkrevingen til TI, f.eks. gebyr på fastsettelse og endring av bidrag etter barneloven § 70 andre ledd. I tillegg ivaretar TI også innkreving av kostnader pålagt den bidragspliktige ved innkreving av utenlandske bidragskrav etter bidragskonvensjonene, jf. gjeldende lov § 6 tredje punktum og lovforslaget § 2 første ledd tredje punktum. Endelig er ansvaret for tilbakekreving av feilutbetalt eller for mye utbetalt pensjon/stønad etter folketrygdloven overført til TI i 2004.

Tredje punktumer tilføyd for å slå fast at TI kan innkreve saksomkostninger i forbindelse med domstolsbehandling hvor bidragsspørsmålet inngår som del av en større skifte- og barnefordelingssak i forbindelse med separasjon/ skilsmisse. TI har også i dag adgang til å innkreve saksomkostninger sammen med bidraget der saksomkostningene bare refererer seg til bidraget eller omkostningene kan knyttes direkte til bidraget.

§ 2 Gjensidighetsavtaler

Ved overenskomst med fremmed stat kan det bestemmes at en rettskraftig dom om underholdsbidrag som kan fullbyrdes der, også kan fullbyrdes i Norge. Det samme gjelder for annen rettsavgjørelse, forvaltningsvedtak eller skriftlig vedtakelse som kan tvangsfullbyrdes i vedkommende fremmede stat. Første punktum gjelder også for bidrag til utgifter ved fødselen og for kostnader som er pålagt den bidragspliktige i forbindelse med bidragssaken.

Avtale som nevnt i første ledd kan også inngås med områder innenfor en stats territorium, som i følge statens lovgivning er gitt myndighet til å inngå slike avtaler.

Fullbyrdingen av utenlandske bidragskrav mv. som nevnt i første og andre ledd skjer etter reglene i loven her. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 tredje ledd gjelder ikke.

Kongen kan gjøre unntak fra bestemmelsene i tredje ledd.

Til § 2

Bestemmelsens første ledd er identisk med gjeldende lov § 6 første, andre og tredje punktum.

Andre ledd er nytt og gir en utvidet kompetanse til å inngå bidragsavtaler med andre autonome regioner enn stater. Særlig aktuelt er avtaler med canadiske provinser, hvor det på gjensidig basis vil kunne bli aktuelt å inngå avtaler om anerkjennelse og fullbyrdelse av hverandres bidragsvedtak.

Tredje og fjerde leddtilsvarer gjeldende § 6 fjerde punktum, men det er foretatt presiseringer for å understreke at utgangspunktet er at de samme saksbehandlings- og innkrevingsregler skal gjelde uansett om bidragsgrunnlaget er utenlandsk eller norsk. Dette innebærer blant annet at utenlandske bidragsavgjørelser som sendes til Norge i medhold av innkrevingsavtalene i prinsippet kan sendes direkte til TI for innfordring. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 tredje ledd bestemmer riktignok at begjæring om utlegg etter utenlandske tvangsgrunnlag generelt skal behandles av domstolene, men disse reglene gjelder ikke for krav etter innkrevingsavtalene, som skal innkreves etter reglene i bidragsinnkrevingsloven. I gjeldende lov er imidlertid Kongen gitt fullmakt til å bestemme unntak fra dette og øvrige regler om innholdet av de avtaler som kan inngås om innfordring. Dette har ført til ulike regler for de ulike innkrevingsavtalene:

• Krav som mottas etter Haag-konvensjonene av 1958 og 1973 skal godkjennes av tingretten før TI kan ta dem til innfordring. Dette følger av bestemmelsene i § 7 i forskriftene til 1958-konvensjonen og § 6 i forskriftene til 1973-konvensjonen.

• Krav som mottas etter den nordiske innkrevingskonvensjonen og etter innkrevingsavtalen med USA av 10. juni 2002 går direkte til innfordring.

På denne bakgrunn er det forståelig at det i praksis er oppstått tvil og unødvendig saksbehandling og tidsspille på dette punktet i sakene fra utlandet. I tredje ledd i lovforslaget foreslås det derfor tatt inn en bestemmelse som slår fast at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 tredje ledd ikke gjelder for saker etter innkrevingsavtalene.

I tråd med dette tar departementet videre sikte på å endre forskriftene etter Haag-konvensjonene slik at ordningen med behandling i tingretten bringes til opphør. Gjennom årene har ordningen ikke hatt nevneverdige virkninger utover å forsinke innkrevingen i sakene fra utlandet. Praksis bør i framtiden være at sakene behandles av Folketrygdkontoret for utenlandssaker (FFU) som mottakerorgan og forberedende organ, og TI som innkrevende og utbetalende organ. Disse to enhetene er etablert nettopp for å ha særskilt kompetanse i bidragssaker. De ulike tingrettene kan ikke ventes å ha tilsvarende spesialkompetanse, ikke minst pga. at mange domstoler mottar begjæringer fra utenlandsk myndighet relativt sjelden. Etter departementets vurdering vil en endring derfor innebære klare effektiviseringsgevinster og spare domstolene for unødig merarbeid.

I fjerde ledd beholdes likevel hjemmelen for Kongen til å bestemme unntak fra hovedregelen i tredje ledd om at tvangsfullbyrdelsen etter innkrevingsavtaler skal skje etter reglene i bidragsinnkrevingsloven. Hjemmelen vil også kunne benyttes til å bestemme foreleggelse av utenlandske saker for domstolene for godkjenning dersom dette i den konkrete sammenhengen framstår som en fornuftig ordning.

§ 3 Definisjoner

Med underholdsbidrag menes bidrag til barn eller ektefelle som er pålagt i tvangskraftig dom eller forvaltningsvedtak, eller som er fastsatt i skriftlig avtale.

Med bidragsmottaker menes den som har rett til å motta underholdsbidrag som bidragsberettiget eller på vegne av bidragsberettigede barn.

Med bidragspliktig menes den som er pålagt å betale underholdsbidrag.

Med trekkpliktig menes arbeidsgiver eller andre som er pålagt å foreta trekk i bidragspliktiges lønn mv. i medhold av § 11.

Med nære slektninger menes barn, barnebarn, foreldre, besteforeldre, søsken, søskenbarn, onkel, tante, nevø og niese.

Til § 3

Paragrafen definerer fem viktige begreper i loven, «underholdsbidrag», «bidragsmottaker», «bidragspliktig», «trekkpliktig» og «nære slektninger». Definisjonen av nære slektninger er ny. For øvrig innebærer forslaget at definisjoner som i dag er spredt rundt i flere paragrafer, nå blir samlet i en egen definisjonsparagraf.

Første ledd definerer underholdsbidrag som bidrag fastlagt i dom eller forvaltningsvedtak eller i skriftlig avtale, og tilsvarer gjeldende lov § 4 annet ledd. I forhold til nåværende ordlyd er «bidrag til ektefelle eller barn» endret til «bidrag til barn eller ektefelle» for å få fram at barnebidrag er det primære slik situasjonen er i dag. Videre er uttrykket «etter samlivsbrudd» sløyfet som unødvendig (det heter nå skriftlig avtale etter samlivsbrudd).

Andre leddsvarer til gjeldende lov § 3 siste ledd og forklarer hva som menes med bidragsmottaker. Det er foretatt to språklige endringer. For det første er uttrykket «som mottar bidrag» erstattet med «den som har rett til å motta bidrag», dette for å understreke at mottakeren ikke alltid er identisk med den berettigede (omsorgen for barnet kan i mellomtiden være overført, feilutbetalinger osv). For det andre foreslås «for sine bidragsberettigede barn» erstattet med «på vegne av bidragsberettigede barn». Det er ikke nødvendigvis bare egne barn man kan være berettiget til å motta bidrag på vegne av, f.eks. når en av foreldrene er døde, jf. barneloven § 66 andre ledd.

Tredje ledd er nytt og definerer bidragspliktig som den som skal betale underholdsbidrag (som er definert i første ledd).

Fjerde ledd er nytt og definerer trekkpliktig som arbeidsgiver eller andre som skal foreta trekk i bidragspliktiges lønn mv. i medhold av § 11.

Femte ledd definerer begrepet nære slektninger, som anvendes i lovforslaget §§ 11 tredje ledd og § 21 tredje ledd i tilknytning til at bidragspliktige søker å unndra seg bidragsplikten ved å ta arbeid i slike personers bedrift. Definisjonen er vidt utformet. En rekke av de personer som omfattes, vil normalt være mindre aktuelle i disse sammenhengene.

§ 4 Innkrevingssentralen

Innkreving etter loven her foretas av Trygdeetatens innkrevingssentral (Innkrevingssentralen). Innkrevingssentralen er underlagt Rikstrygdeverket.

Departementet kan bestemme at innkreving skal skje gjennom en særskilt bidragsfogd dersom en av partene bor i utlandet. Reglene i loven her gjelder tilsvarende for slik særskilt bidragsfogd så langt de passer.

Til § 4

Bestemmelsen er hentet fra gjeldende § 1 andre ledd.

Første leddfastslår at TI foretar innkrevingen etter loven og at TI er underlagt Rikstrygdeverket. Bestemmelsen er identisk med gjeldende § 1 andre ledd første og andre punktum.

Andre leddbestemmer at departementet kan gi innkrevingsmyndighet til annet organ i utenlandssakene og tilsvarer gjeldende § 1 andre ledd tredje og fjerde punktum, men er noe forenklet.

Gjeldende § 1 tredje ledd om hjemmel til å gi forskrift om at andre organer kan få innkrevingsoppgaver, er sløyfet. Slik forskrift er gitt av Sosialdepartementet i 1993 om avgjørelsesmyndighet for Statens innkrevingssentral i gjeldssaker, dvs. for bidragssaker der bidraget opphørte å løpe senest 31. mars 1991, og det anses ikke aktuelt med tilsvarende løsninger i dag.

§ 5 Når Innkrevingssentralen skal foreta innkreving

Bidragsmottakeren eller bidragspliktige kan når som helst kreve at framtidige bidrag skal betales til Innkrevingssentralen. Det samme gjelder bidrag som er forfalt inntil ett år forut for den måned da kravet om innkreving blir framsatt. Innkrevingssentralen kan også overta innkrevingen av bidrag som er forfalt lenger tilbake i tid dersom det foreligger særlige grunner til at bidragsmottaker ikke har framsatt kravet tidligere.

Innkrevingssentralen skal alltid kreve inn det samlede underholdsbidrag når folketrygden har krav på refusjon i bidrag for utbetalt bidragsforskott etter forskotteringsloven. Innkrevingssentralen skal også kreve inn bidrag fastsatt etter barnevernloven § 9-2 på grunnlag av omsorgsovertakelse.

Til § 5

Bestemmelsen regulerer tilfellene hvor TI skal kreve inn bidrag. For det første skal sentralen, når minst en av partene ber om det, alltid kreve inn framtidige bidrag og bidrag som er forfalt inntil 1 år forut for begjæringen. For det andre skal sentralen innkreve bidrag i saker hvor folketrygden har refusjonskrav for utbetalt bidragsforskott. For det tredje foreslås for ordens skyld presisert at TI skal innkreve bidrag ved omsorgsovertakelse etter barnevernloven. TI har denne oppgaven også i dag, jf. barnevernloven § 9-2 femte ledd. Dette bør, ikke minst av informasjonshensyn, tas inn også i innkrevingsloven, jf. også forslaget til henvisning til barnevernloven i lovforslaget § 1. Vurderingen av hvorvidt TI skal kreve inn bidraget i de ulike tilfellene foretas i praksis ikke av TI, men derimot av bidragsfogden (trygdekontoret).

I dag er reglene om når TI skal innkreve bidraget fordelt på tre paragrafer - § 2 første ledd, § 3 første ledd og § 4 første ledd - noe som gir et unødig komplisert og detaljrikt bilde. Det foreslås derfor at gjeldende §§ 3 og 4, begge paragrafenes første ledd slås sammen til én paragraf samtidig som det foretas betydelige forenklinger. Gjeldende § 2 om at TI som hovedregel skal innkreve bidraget når foreldrene ikke har levd sammen, foreslås sløyfet som unødvendig. Bakgrunnen for et redusert offentlig ansvar på dette området er det gjort nærmere rede for i punkt 4.

Samtidig som nye bidragsregler trådte i kraft 1. oktober 2003 ble refusjonsordningen i bidrag for utbetalt overgangsstønad opphevet. Det er derfor heller ikke nødvendig å ta dette tilfellet med i ny innkrevingslov som et av de tilfelle der innkreving skal foretas av TI, jf. at bestemmelsen om dette er tatt ut allerede i gjeldende lov. I lovforslaget er obligatorisk innkreving ved TI på grunn av offentlige refusjonskrav derfor begrenset til tilfellene med refusjon for forskott.

Første leddi lovforslaget § 5 tilsvarer gjeldende § 4 første ledd med enkelte presiseringer og språklige endringer. I motsetning til dagens lovtekst presiseres det at også bidragspliktige kan kreve at bidrag kan betales til TI. Forslaget samsvarer med gjeldende praksis. Dernest erstattes «skal» med «kan» i siste punktumuten at dette innebærer noen realitetsendring. «Forestå» er byttet ut med «overta» og «bidragsberettigede» med «bidragsmottaker». Sistnevnte uttrykksmåte er gjennomført helt generelt i lovforslaget.

Andre ledd første punktum tilsvarer gjeldende § 3 første ledd, men er omskrevet og forenklet.

Andre ledd andre punktum er nytt og presiserer at Innkrevingssentralen skal kreve inn bidrag fastsatt på grunnlag av omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 9-2. Bestemmelse om dette finnes også i barnevernloven § 9-2 femte ledd.

§ 6 Forholdet til farskap

Innkreving av underholdsbidrag til barn kan ikke iverksettes før farskapet er fastsatt etter reglene i barneloven. Bidrag som blir krevd inn før en dom er rettskraftig, eller etter at en farskapssak er gjenopptatt eller det er reist sak om endring av farskapet, skal avsettes og gjøres opp først når saken er endelig avgjort.

Til § 6

Bestemmelsen gjelder innkrevingsrutinene i saker hvor farskapet ikke er rettskraftig avgjort. For å hindre at gjeld hoper seg opp, pålegges den som trolig er barnas far å betale bidrag til Innkrevingssentralen i tiden etter at det foreligger en avgjørelse i saken som ikke er rettskraftig. Men inntil farskapssaken er endelig avgjort, skal ikke pengene formidles videre til kravhaverne, men holdes på egen konto.

Bestemmelsen er identisk med gjeldende § 5 med unntak av at uttrykket «foretas» er byttet ut med «iverksettes» og «utbetales» i siste setning er endret til «gjøres opp». Dersom det i den enkelte sak godtgjøres at den utpekte allikevel ikke er far, vil oppgjøret gå ut på tilbakebetaling av bidraget til vedkommende. Dessuten henspeiler uttrykket «gjøres opp» på at det kan være flere kravhavere til bidraget.

§ 7 Tvangsgrunnlag

Avgjørelse eller skriftlig avtale om underholdsbidrag og andre krav som etter loven her eller andre lover skal innkreves av Innkrevingssentralen, er tvangsgrunnlag for utlegg. Dette gjelder også når Innkrevingssentralen sender begjæring om utlegg til namsmannen etter § 16. Bidragskrav som overføres for privat innkreving etter §§ 17 og 30, beholder tvangsgrunnlaget.

Til § 7

Bestemmelsen er ny og fastslår at bidrag og andre krav som er innkrevbare etter loven er tvangsgrunnlag for utlegg. Det har vært noe uklart om tvangsgrunnlaget er til stede når TI innkrever bidrag etter en privat avtale, og det ordinære namsapparatet er bedt om bruk av tvangsmidler som TI ikke rår over (f.eks. utlegg i en bil). Etter barneloven § 78 første ledd er ikke bidrag etter privat avtale tvangsgrunnlag for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Justisdepartementets lovavdeling antar likevel at skriftlige bidragsavtaler etter gjeldende rett «bør danne grunnlag for tvangsinndriving gjennom det ordinære namsapparat etter begjæring fra Trygdeetatens innkrevingssentral.» For ordens skyld og i samråd med Lovavdelingen presiseres likevel i lovs form at bidrag etter skriftlig avtale er tvangsgrunnlag for utlegg når det gjelder inndriving etter innkrevingsloven, jf. tilsvarende forslag til tilføyelse i barneloven § 78 tredje ledd. For ordens skyld tas inn til slutt at der TI avslutter innkreving av småbeløp og av uerholdelige krav og sender eventuelle private restkrav tilbake til parten, se lovforslaget §§ 17 og 30, skal den private parten beholde tvangsgrunnlaget for sitt krav ved eventuell privat innkreving.

Kapittel 2. Innkrevingen

§ 8 Igangsetting av innkreving

Bidragsfogden skal straks overføre saken til innkreving når henvendelse om dette er mottatt og det er klart at det foreligger grunnlag for innkreving, jf. § 5 og barneloven § 78.

Når det er nødvendig for å hindre at innkrevingen forsinkes vesentlig, skal innkreving av framtidige terminer iverksettes uten å vente på avklaring av om det er grunnlag for å kreve inn bidrag for tilbakelagte tidsrom.

Til § 8:

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 4 andre ledd andre og tredje punktum, men det er foretatt suppleringer og presiseringer. Det slås fast at saker skal overføres til innkreving så snart det er grunnlag for det (dvs. overføres fra trygdekontoret til TI). I dag er reglene om dette noe uklare og unødvendig kompliserte. I gjeldende lov § 4 andre ledd tredje punktum heter det at «Bidragsfogden avgjør om og i hvilken utstrekning innkreving skal iverksettes.» Dette kan tyde på at bidragsfogden har en skjønnsmessig adgang til å begjære innkreving, samtidig som det tilsynelatende skal treffes et særskilt innkrevingsvedtak i tillegg til vedtak som fastsetter bidragets størrelse. Dersom en av partene har bedt om offentlig innkreving, gir loven imidlertid ikke hjemmel til å nekte dette, og det er tilsvarende åpenbart at TI skal ha saken når det er offentlige refusjonskrav for bidragsforskott inne i bildet. Det bidragsfogden kan og skal ta standpunkt til, er imidlertid i hvilken utstrekning det foreligger bidragsgjeld som skal innkreves.

Første ledd er nå formulert enklere slik at det klart framgår at saken skal overføres TI når TI skal foreta innkrevingen i henhold til lovforslaget § 5. I den forbindelse er det også innarbeidet en henvisning til barneloven § 78, som gir vedtak i bidragssak tvangsgrunnlag.

Andre leddrepresenterer en nyordning ved at saken kan oppsplittes i forfalte og uforfalte terminer, og slik at framtidige bidragsterminer kan innkreves straks når innkrevingen ellers ville forsinkes vesentlig, dvs. når det kan ta lang tid å avklare i hvilken utstrekning bidragsgjeld skal innkreves. Hvor lang forsinkelse som kan tillates uten at bestemmelsen kommer til anvendelse, blir et skjønnsspørsmål. Det antas at en utsatt iverksetting på mer enn 1 måned for å avdekke gjeldens størrelse, bør være tilstrekkelig til å begrunne øyeblikkelig innkreving av framtidige terminer. Det foreslås imidlertid ingen lovfesting av vilkårene.

Bestemmelsen åpner som nevnt for en totrinnsiverksetting i saker hvor parten ønsker innkreving av bidrag for perioder tilbake i tid og det eventuelt kan være tvist om bidragsgjeldens størrelse (hvor mye som er betalt osv). Det er da viktig å få i gang innkreving av framtidige bidrag så raskt som mulig. Ved tvil om bidragsgjeldens størrelse, må bidragsfogden treffe et eget vedtak om umiddelbar innkreving av framtidige terminer og deretter sende saken til TI for innkreving. Hurtigere iverksetting av innkrevingen vil ofte være en fordel også for mange bidragspliktige Det er dessverre mange som venter med å betale bidrag til bidraget er formelt fastsatt, til tross for at forsørgingsplikten løper fra og med den måned samlivsbruddet skjedde. Mange starter derfor opp med betydelig gjeld.

§ 9 Betalingsfrister

Den bidragspliktige skal ukrevd og uten opphold betale forfalte bidragsterminer til Innkrevingssentralen.

Løpende bidrag skal betales forskottsvis for hver måned og på et så tidlig tidspunkt at bidraget kan være bidragsmottakeren i hende i begynnelsen av hver måned. Betalingsfristen fastsettes av Innkrevingssentralen.

Til § 9

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 7 men er betydelig endret. Bakgrunnen er behovet for å gi en mer dekkende beskrivelse av hva som faktisk kreves av bidragspliktige i forhold til betalingsplikten. I tillegg er bestemmelsen ment å utfylle kravet etter barneloven § 67 tredje ledd om å betale «på forskot for kvar månad» til bidragsmottakeren og kravet etter barneloven § 78 nåværende første ledd (nytt andre ledd), som gir en oppfyllelsesfrist på tre dager.

Gjeldende bestemmelser konkretiserer i liten grad de faktiske forpliktelsene som påhviler bidragspliktige. Det er hensiktsmessig å få en klarere regulering i innkrevingsloven. Rettidig betaling etter barneloven innebærer betaling den 1. i måneden. Formidlingstiden når betalingene skal gå om TI innebærer imidlertid at betaling må skje før egentlig forfallstidspunkt for at pengene skal kunne komme mottakeren i hende tidsnok. Nødvendig innbetalingstidspunkt vil blant annet avhenge av hvilken betalingsmåte som nyttes.

Første leddkonkretiserer som nevnt oppfyllelsesfristen på tre dager etter barneloven § 78 når det gjelder allerede forfalte terminer. Denne fristen vil for lengst være overskredet for slike terminer når TI tar over innkrevingen av bidraget. Første ledd i § 9 angir derfor at bidraget skal betales ukrevd og uten opphold, dvs. uten hensyn til om TI har sendt krav eller ikke.

Plikten til å betale bidraget til sentralen uten påkrav tillempes i praksis for å få i gang betaling på hensiktsmessig måte. Hvordan betaling skal skje, avtales ofte med TI, som iverksetter en betalingsordning, utsteder betalingsblanketter etc. Bestemmelsen her markerer i første rekke nødvendigheten av rask innbetaling.

Andre ledder nytt og klargjør hvordan rettidig betaling skal skje når det gjelder løpende bidrag. Det gjøres klart at bidraget skal betales så tidlig at innkrevingssentralen kan formidle det til mottakers konto tidligst mulig hver måned. Når TI foretar utleggstrekk i lønn, er betalingsfristen den 25. i måneden før den måned bidraget gjelder for. Også frivillig betaling vil måtte skje omtrent på dette tidspunkt for at beløpet med sikkerhet skal være inne på mottakers konto i begynnelsen av bidragsmåneden. Den konkrete betalingsfristen fastsettes av TI.

§ 10 Betalingsordning ved mislighold

Dersom betalingsfristene etter § 9 ikke holdes, skal den bidragspliktige innen åtte dager etter fristen underrette Innkrevingssentralen om grunnen til dette og samtidig redegjøre for sine arbeids-, inntekts- og formuesforhold.

Dersom Innkrevingssentralen finner det hensiktsmessig, kan bidragspliktige tilbys en betalingsordning.

Til § 10:

Bestemmelsen regulerer hva bidragspliktige skal gjøre ved betalingsproblemer for å unngå tvangsinnkreving og åpner samtidig for et tilbud fra TI om en minnelig betalingsordning. Bestemmelsens første ledd svarer til gjeldende § 7 andre ledd, men er forenklet og knyttes utelukkende opp til opplysningsplikt på grunn av unnlatt betaling. Opplysningsplikt for bidragspliktige om endringer i arbeidsforhold mv. som nevnt i gjeldende § 7 andre ledd andre punktum er gjort generell og gitt i egen paragraf, se lovforslaget § 19. Bestemmelsen i andre ledd om betalingsordning ved uteblitt betaling er ny og innebærer en lovfesting av gjeldende praksis.

Første ledd innebærer at meldeplikten utløses når betalingsfristen i lovforslaget § 9 ikke overholdes. Bidragspliktige skal som i dag begrunne hvorfor betaling helt eller delvis har uteblitt. Melding skal gis innen åtte dager. Dagens regel om at underretning også kan gis overfor bidragsfogden (trygdekontoret) er imidlertid verken praktisk eller hensiktsmessig og foreslås sløyfet. Bidragsfogden har ikke ansvar for innkrevingen, og det er bare TI som kan inngå betalingsordning med vedkommende. Det er derfor tilstrekkelig og nødvendig at det er TI som underrettes om betalingsproblemene.

I andre ledd foreslås en lovfesting av dagens praksis med å gi bidragspliktige mulighet til fortsatt frivillig betaling når mislighold skyldes økonomiske problemer. Det dreier seg her oftest om tilfeller der bidragspliktige har bidragsgjeld og ikke har økonomi til å nedbetale gjelden umiddelbart. Mulighetene til å tvangsinnkreve gjelden med en gang vil oftest ikke være til stede på grunn av dekningslovens regler om rett til å beholde midler til nødvendig livsopphold. I slike saker gis bidragspliktige en nedbetalingsplan som sikrer forsvarlig betaling av bidrag, samtidig som bidragspliktige kan opprettholde en forsvarlig levestandard for seg og sin husstand. I alminnelighet vil takten i nedbetalingen ligge opp mot dekningslovens grenser i forhold til hva skyldneren trenger til nødvendig livsopphold.

Det kan dessuten i enkelte tilfeller vise seg lite innkrevingseffektivt å alltid tvangsinnkreve bidraget strengt innenfor dekningslovens grenser. Overfor bidragspliktige med god betalingsvilje, men svekket betalingsevne, synes det hensiktsmessig å vise smidighet, særlig i tilfeller hvor bidragspliktige uforskyldt har kommet i økonomiske vanskeligheter. En god dialog mellom TI og bidragspliktige kan dessuten sikre fortsatt vilje fra bidragspliktiges side til å prioritere betaling av bidrag. Det understrekes at dersom forutsetningene endres - at det avdekkes at vedkommendes økonomi er bedre enn forutsatt - kan TI umiddelbart foreta endringer i betalingsordningen.

En lovfesting av en adgang til tilbud om betalingsordning antas å gi et signal til bidragspliktige om at man kan oppnå en hensiktsmessig betalingsordning ved å melde fra tidlig om oppståtte betalingshindringer.

§ 11 Trekk i lønn e.l. ytelser

Blir et bidrag ikke betalt ved forfall, kan Innkrevingssentralen uten opphold innkreve den forfalte termin ved trekk i skyldnerens krav på lønn eller andre liknende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7.

Når skyldneren har misligholdt sin bidragsplikt og ikke stiller sikkerhet, kan det gis pålegg om trekk også for uforfalte bidragskrav.

Bidrag pålagt en som arbeider i ektefellens, samboerens eller nære slektningers bedrift, kan innkreves hos de nevnte personene.

Til § 11

Første og andre ledd er identisk med gjeldende lov § 8 første ledd første og andre punktum. Bestemmelsene regulerer TIs adgang til å foreta utleggstrekk i lønn og lignende ytelser og angir hvor langt trekkadgangen går ved at det henvises til dekningsloven § 2-7.

Tredje ledd utvider adgangen i gjeldende § 8 første ledd tredje og fjerde punktum til å innkreve bidrag hos ektefelle og foreldre til å omfatte også bidragspliktiges samboer og andre nære slektninger enn foreldre, se definisjonen av nære slektninger i lovforslaget § 3 femte ledd. Forutsetningen er at bidragspliktige arbeider i disse personenes bedrift. Ved å likestille samboerskap tas det også sikte på å inkludere de tilfeller hvor bidragspliktige bor sammen med andre av samme kjønn. Forslaget om et utvidet virkeområde er omtalt i punkt 5 foran. Det bemerkes ellers at gjeldende adgang til å innkreve hos foreldre og ektefelle er ikke hyppig brukt, og det antas at det utvidede virkeområdet ikke vil innebære vesentlige endringer i dette.

En kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg (Rt.1965.1209) angir at adgangen er undergitt visse begrensninger. I denne saken sa retten at innkreving hos bidragspliktiges foreldre og ektefelle må skje ved trekkpålegg før det kan tas utpanting. I tillegg kan kjennelsen tolkes som at ansvaret for bidragspliktiges gjeld bare gjelder bidragsgjeld som er pådratt i den perioden skyldneren arbeidet hos foreldrene. Denne lovforståelsen vil bli videreført.

§ 12 Trekkpliktiges oppgaver mv.

Dersom trekkpliktige ikke overholder trekkplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22, skal vedkommende snarest underrette Innkrevingssentralen om årsaken til unnlatelsen.

Krav mot trekkpliktige etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd kreves inn av Innkrevingssentralen etter reglene i loven her.

Til § 12

Bestemmelsen omhandler arbeidsgiveres og andre trekkpliktiges ansvar for å underrette TI om årsaken til at bidragsbeløp ikke er trukket eller at trukne beløp ikke er videreformidlet til TI. Videre fastslås at krav mot trekkpliktige kreves inn av TI etter loven her.

Første ledd bestemmer at trekkpliktige som ikke overholder trekk- og/ eller utbetalingsplikten skal grunngi årsaken til forsømmelsen. Dette er en parallell til gjeldende plikt for bidragspliktige til å grunngi unnlatelse av å betale bidrag, jf. gjeldende § 7 andre ledd og lovforslaget § 10. Det synes hensiktsmessig at trekkpliktige får plikt til å redegjøre for bakgrunnen for betalingsforsinkelsen. Dette synes utelukkende til trekkpliktiges egen fordel, idet overtredelser alt etter omstendighetene kan være straffbare.

Andre leddslår for ordens skyld fast at ansvarsbeløp mot trekkpliktige innkreves etter reglene i bidragsinnkrevingsloven.

§ 13 Forretning for utleggspant som kan foretas av Innkrevingssentralen

Innkrevingssentralen kan innkreve forfalt bidrag ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd.

Til § 13

Bestemmelsen er identisk med gjeldende lov § 8 tredje ledd, bortsett fra at betegnelsen «Innkrevingssentralen for bidrag» er erstattet med betegnelsen «Innkrevingssentralen», og uttrykket «inndrive» er erstattet med uttrykket «innkreve».

Paragrafen regulerer sentralens myndighet som særnamsmann i tilfeller der lønnstrekk og lignende ikke er tilstrekkelig for å innkreve bidraget. Det dreier seg for det første om myndighet til å stifte utlegg i realregistrerte formuesgoder som fast eiendom mv. For det andre kan sentralen stifte utleggspant i enkle pengekrav som for eksempel bankinnskudd ved underretning til debitor.

§ 14 Særskilt dekningsadgang

Innkrevingssentralen kan motregne forfalt bidrag i overskytende skatteforskuddsbeløp etter skatteavregningen og i krav på tilbakebetaling av for meget innbetalt merverdiavgift eller andre offentlige avgifter.

Innkrevingssentralen kan også motregne forfalt bidrag i andre fordringer som den bidragspliktige har på det offentlige, inkludert etterbetaling av ytelser etter folketrygdloven og andre stønadslover, forutsatt at det etter dekningsloven er adgang til å ta utlegg i de aktuelle fordringene.

Til § 14

Bestemmelsen regulerer adgangen til å motregne bidrag i tilgodehavender i skatt og andre ytelser fra det offentlige. Bestemmelsen utvider dessuten gjeldende motregningsadgang til å omfatte andre fordringer på det offentlige enn skatt og merverdiavgift, jf. tilsvarende adgang for skatteoppkrevere etter skattebetalingsloven § 32 nr. 2.

Første ledder identisk med gjeldende lov § 8 fjerde ledd, med unntak av at uttrykket «statlige» erstattes med «offentlige», slik at også refusjon av for meget betalte kommunale avgifter omfattes av motregningsadgangen.

I andre ledd foreslås en utvidelse av motregningsadgangen, slik at TI kan foreta motregning i andre fordringer enn for meget betalt skatt eller merverdiavgift som bidragspliktige har på det offentlige, såfremt dekningsloven tillater dette. Av andre fordringer på det offentlige kan nevnes ulike krav på offentlige tilskudd til næringsvirksomhet - f eks krav på produksjonstilskott fra Statens kornforretning og etterbetalinger av pensjon og ulike stønader fra folketrygden. Det er et vilkår for motregning at fordringene er gjenstand for beslag etter dekningsloven §§ 2-4 til 2-7. For eksempel kan det bare motregnes i etterbetaling av trygd i den utstrekning vedkommendes krav til nødvendig livsopphold ikke rammes. Etter dekningsloven § 2-4 er det avgjørende hvorvidt fordringen på det offentlige har karakter av personlig lønn eller ikke.

Når det gjelder sosialkontorenes refusjonskrav i ulike ytelser etter folketrygdloven for utbetalt sosialhjelp, antas at dette refusjonskravet går foran. Dette forutsetter imidlertid at sosialkontoret i den enkelte sak klart og utvetydig har satt refusjonskravet som vilkår for sosialstøtten. Bidragskravet må også stille bak refusjonskrav som er direkte hjemlet i folketrygdloven og som gjelder andre ytelser gitt i etterbetalingsperioden.

Motregning kan også foretas overfor trekkpliktige i samme utstrekning som overfor bidragspliktige selv i saker der arbeidsgiver er gjort ansvarlig for unnlatt trekk og videreformidling av trekkbeløp.

§ 15 Midlertidig sikring

Innkrevingssentralen kan begjære arrest for krav som den innkrever etter loven her.

Før farskapsspørsmålet er endelig avgjort, kan arrest begjæres overfor den som etter det moren opplyser kan være far til barnet.

Til § 15

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 13, men bestemmelsen i nevnte paragrafs første ledd andre punktum om at bidragsmottaker også kan begjære arrest foreslås sløyfet som unødvendig og lite praktisk. Mottaker har dessuten rett til å begjære arrest etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14. TI vil uansett bruke de virkemidler som anses nødvendige på en profesjonell måte, og særlig med tanke på bidragsmottakers interesser.

Første ledd tilsvarer gjeldende § 13 første ledd første punktum, men det er foretatt språklige justeringer.

Andre ledd er identisk med gjeldende § 13 andre ledd.

§ 16 Utleggsforretning for alminnelig namsmann

Finner Innkrevingssentralen at forfalt bidrag bør søkes inndrevet ved forretning for utleggspant i tilfeller der den ikke selv kan holde forretningen, sender den begjæring om utlegg til namsmannen. Tvangsdekning i det formuesgodet som det er tatt utlegg i, skjer etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Til § 16

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 9, men er noe omskrevet. Gjeldende bestemmelse har en henvisning til reglene om hvilke utleggsforretninger TI selv kan utføre (utleggsforretninger «etter 8 tredje ledd»), hvilket synes unødvendig, slik at tilsvarende henvisning ikke er tatt med i lovforslaget. Dessuten er uttrykket «de alminnelige reglene» i andre punktum sløyfet ved henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven. Paragrafen er av ordensmessig art og sier kort hvordan TI skal be om bistand fra det ordinære namsapparatet.

§ 17 Beløpsmessige begrensninger

I saker der bidraget har opphørt å løpe, kan Innkrevingssentralen avslutte innkreving av bidragsgjeld dersom samlet gjeld i saken er lavere enn et halvt rettsgebyr. Gjeld til det offentlige skal i så fall slettes, mens privat gjeld overføres bidragsmottakeren for privat innkreving.

Til § 17

Bestemmelsen er ny og etablerer en beløpsmessig begrensning for TIs innkreving av gjeld i saker der bidraget har opphørt å løpe. I dag har TI mange aktive restgjeldssaker hvor skyldige beløp er bagatellmessige. I stedet for å beløpsfeste en grense i loven, er det mest praktisk å bygge nivået på en størrelse som reguleres årlig, slik at grensen foreslås satt til et halvt rettsgebyr (rettsgebyret er pr. 1. juli 2004 satt til 845 kroner). Beløpsgrensen er nærmere omtalt i punkt 12.

§ 18 Bidragskravenes beskyttelse ved konkurs mv.

Den del av lønn o.l. som den trekkpliktige skal holde tilbake, kan ikke trekkes inn i bidragspliktiges konkursbo og heller ikke gjøres til gjenstand for utlegg eller andre tvangsforføyninger fra fordringshaveres side.

Trukne beløp kan ikke trekkes inn i trekkpliktiges konkursbo eller på annen måte være gjenstand for fordringshaveres forføyninger. De trukne beløp tilhører bidragskreditorene og skal ved konkurs uten opphold overføres til Innkrevingssentralen.

Til § 18

Bestemmelsen regulerer i første ledd hvilken beskyttelse bidragsbeløp som er trukket av arbeidsgiver skal ha i bidragspliktiges konkursbo og i forhold til bidragspliktiges kreditorer generelt, mens andre ledd regulerer forholdet til trekkpliktiges konkursbo eller kreditorer.

Første ledd svarer til gjeldende lov § 8 andre ledd, men er presisert ved at uttrykket «skyldnerens konkursbo» er erstattet med «bidragspliktiges konkursbo». Dette er gjort for å unngå misforståelser. Enkelte har tolket «skyldneren» til å være arbeidsgivers konkursbo, se tilsvarende regulering for trekkpliktige i andre ledd.

Andre ledder nytt og fastslår at trukne beløp ikke kan trekkes inn i arbeidsgivers konkursbo eller på annen måte gjøres til gjenstand for kreditorbeslag, og at trukne bidragsbeløp (jf. tilsvarende for skattekrav i skattebetalingsloven § 11 nr. 4) skal tilhøre bidragskreditorene og overføres til Innkrevingssentralen. I dag blir trukne beløp en del av boets midler ved konkurs mv. Forslaget innebærer derfor en betydelig styrking av bidragskravenes stilling i disse sammenhengene, se nærmere omtale i punkt 7.3.

Kapittel 3. Opplysningsplikt

§ 19 Bidragspliktiges opplysningsplikt

Bidragspliktige skal ukrevd, og innen åtte dager, opplyse Innkrevingssentralen om skifte av bo- eller oppholdssted.

Innkrevingssentralen kan kreve at bidragspliktige gir opplysninger om sine arbeids-, inntekts- og formuesforhold. Det samme gjelder andre opplysninger som kan ha betydning for vurderingen av vedkommendes betalingsevne, jf. dekningsloven § 2-7.

Til § 19

Bestemmelsen om bidragspliktiges generelle opplysningsplikt skiller mellom plikten for bidragspliktige til å gi opplysninger av eget tiltak (første ledd), og tilfellene hvor TI kan kreve opplysninger for å kartlegge bidragspliktiges økonomi som ledd i en betalingsevnevurdering (andre ledd).

Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 7 andre ledd andre punktum, bortsett fra at gjeldende krav om å måtte melde endringer i arbeidssted er sløyfet som unødvendig. Det er først ved mislighold at TI har behov for slike opplysninger. Dessuten kan TI alltid kreve dette etter lovforslaget andre ledd. Nytt er også at bosted er tilføyd som en av de opplysninger som bidragspliktige alltid må gi av eget tiltak. Bidragspliktiges bosted kan i enkelte tilfeller være et annet sted enn hvor vedkommende tidvis oppholder seg.

Andre ledd første punktumer nytt og gir en generell adgang for TI til å kreve opplysninger om bidragspliktiges arbeids-, inntekts- og formuesforhold. Dette utfyller den spesielle opplysningsplikten ved mislighold i gjeldende lov § 7 (se lovforslaget § 10). TI bør kunne kreve opplysninger om de sider av bidragspliktiges økonomi som vil være relevant i bidragsinnkrevingen i forbindelse med vurdering av konkret betalingsevne. Tilsvarende hjemmel som ledd i bidragsfastsettelsen fins i barneloven § 10 andre ledd.

Adgangen til å kreve opplysninger er ytterligere presisert i andre ledd andre punktumslik at det klart framgår at TI kan kreve økonomiske og andre opplysninger når vedkommende, selv om det ikke er konstatert mislighold, hevder å ha slike betalingsproblemer at det bryter med kravene i dekningsloven til å ha tilstrekkelig med midler til eget og husstandens livsopphold.

§ 20 Trekkpliktiges opplysningsplikt

Innkrevingssentralen kan kreve at arbeidsgiveren eller annen trekkpliktig gir opplysninger om bidragspliktiges inntekts- og formuesforhold.

Til § 20

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 10 første ledd, men med enkelte språklige justeringer. Gjeldende begrep «Innkrevingssentralen for bidrag» er erstattet med «Innkrevingssentralen». I tillegg er gjeldende uttrykk i § 10 første ledd «eller den som i tilfelle er ansvarlig for at trekk blir foretatt» erstattet med uttrykket «annen trekkpliktig» av språklige hensyn. Endelig er «..bidragsskyldnerens formues- og inntektsforhold..» erstattet med «..bidragspliktiges inntekts- og formuesforhold..» Inntektsforholdene er vanligvis mer sentrale enn bidragspliktiges formue og bør nevnes først.

§ 21 Opplysningsplikt for andre

Innkrevingssentralen kan kreve at likningsmyndighetene gir opplysninger om inntekts- og formuesforholdene til bidragspliktige så vel etter tidligere likninger som etter siste selvangivelse, og også om hvordan ansettelsene er framkommet. Innkrevingssentralen kan videre kreve at skattefogdene gir opplysninger om arv og gaver som det skal gis melding om etter lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver.

Innkrevingssentralen kan kreve at forsikringsselskaper, banker og andre som har formuesverdier til forvaring eller forvaltning, skal gi Innkrevingssentralen opplysninger om midler som tilhører en bidragspliktig.

Bidragspliktiges nærstående som nevnt i § 11 tredje ledd, kan pålegges å gi Innkrevingssentralen opplysninger om sine arbeids-, inntekts- og formuesforhold dersom det er grunn til mistanke om at den eller de nærstående medvirker til forsømmelse av bidragsplikten. Innkrevingssentralen kan i slike tilfelle også kreve opplysninger om nærstående etter reglene i første og andre ledd.

Rikstrygdeverket kan også kreve opplysninger som nevnt i paragrafen her.

Til § 21

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 10 andre til fjerde ledd, men er noe utvidet og omskrevet. Opplysningsplikten er utvidet til å omfatte adgang til å innhente opplysninger fra skattefogdene og fra pårørende og andre nærstående om egen økonomi når dette er viktig for å sikre et mest mulig korrekt bidragstrekk etter dekningsloven.

Første ledd første punktum tilsvarer gjeldende § 10 andre ledd andre punktum med visse språklige justeringer og angir adgangen til å kreve opplysninger om bidragspliktiges økonomi fra skattemyndighetene, som er Innkrevingssentralens hovedkilde for slike opplysninger.

I første ledd andre punktum innføres en hjemmel til å innhente opplysninger om bidragspliktige fra skattefogdene om arv og gaver som det skal gis melding om etter loven om avgift på arv og visse gaver. Dette er tatt særlig med sikte på opplysninger om arvemeldinger fra skattefogdene. Hjemmelen er ny og er nærmere omtalt i punkt 6.2 foran.

Andre ledd tilsvarer gjeldende § 10 tredje ledd, men «Innkrevingssentralen for bidrag» er erstattet med «Innkrevingssentralen» og «bidragsskyldner» er erstattet med «bidragspliktig».

Tredje ledd er nytt og innfører plikt for bidragspliktiges nærstående til å gi slike opplysninger om egne økonomiske forhold som er nødvendige for å sikre et riktig bidragstrekk, sikre kravet generelt og unngå at nærstående personer bidrar til unndragelse av forsørgingsplikten. Som nevnt kan bidraget under visse omstendigheter innkreves hos nærstående personer, se lovforslaget § 11 tredje ledd og definisjonen av nære slektninger i lovforslaget § 3 femte ledd. Opplysningsplikten tar sikte på å effektivisere slik innkreving. Av samme grunn foreslås innført adgang til å innhente opplysninger om nærstående fra ligningsmyndighetene, skattefogdene, banker o.l. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 6.3 foran.

Fjerde leddsvarer til gjeldende lov § 10 fjerde ledd, men er noe omskrevet av språklige hensyn.

Kapittel 4. Saksbehandling og klage

§ 22 Saksbehandling

Ved Innkrevingssentralens tvangsfullbyrdelse etter loven her gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-6 til 5-15, §§ 5-17 til 5-19, § 7-9 og §§ 7-11 til 7-28 om gjennomføring av utleggsforretningen så langt de passer.

Motregning etter § 14 gjennomføres ved at Innkrevingssentralen gir pålegg til den som skal foreta utbetalingen på det offentliges vegne om å overføre det aktuelle beløpet til sentralen. Samtidig skal skyldneren gis underretning om motregningen og om klagefristen etter § 23 andre ledd.

Til § 22

Bestemmelsens første ledd første punktum svarer til gjeldende lov § 15 første ledd, men henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven regler om klage mv. er i forslaget til ny lov flyttet til § 23. Videre er å merke at gjeldende lov gir en generell henvisning til «tvangsfullbyrdelseslovens regler om gjennomføring av utleggsforretningen», mens det i lovforslaget gis en konkret oppregning av hvilke paragrafer i tvangsfullbyrdelsesloven som får anvendelse. Ettersom det i praksis vil være aktuelt å foreta tilpasninger når bestemmelsene anvendes ved tvangsinnkreving av bidrag, er det føyd til et forbehold om at de aktuelle bestemmelsene gjelder «så langt de passer».

Alle de nevnte bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven er ikke like aktuelle for TI som sentralisert særnamsmann. F.eks. er det ikke aktuelt å pålegge partene møteplikt for TI etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-8.

Det samme gjelder unntak i oppregningen fra regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-10 om varsling. Bakgrunnen er behovet for å presisere gjeldende adgang for TI til å iverksette utleggstrekk ved mislighold uten å foreta særskilt varsel utover skriftlig underretning ved purring. Varslingsrutinene ved TI er fullt ut tilfredsstillende, og de generelle reglene for varsling av tid og sted for utleggsforretninger er lite egnet for utleggsforretninger som avholdes som kontorforretninger.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-25 om å gi partene utskrift fra namsboken når en sak avsluttes, er et annet eksempel på en bestemmelse som må tilpasses. På bakgrunn av at utlegg mv. skjer ved kontorforretning, fører ikke TI namsbok i den forstand som loven kan synes å bruke uttrykket. Alle relevante opplysninger som skal finnes i namsboken, vil imidlertid være registrert ved TI og tilgjengelig for partene og blir også meddelt.

Det kan likevel reises spørsmål om TIs registrering av de aktuelle opplysningene i tilstrekkelig grad tilfredsstiller de formelle kravene i tvangsfullbyrdelsesloven. Departementet har tatt spørsmålet opp med TI med sikte på hensiktsmessige og korrekte løsninger på dette punktet i samråd med Justisdepartementet.

Andre ledder nytt og slår fast at motregning skal skje ved pålegg overfor den som skal foreta utbetalingen på det offentliges vegne. Videre presiseres at skyldneren skal varsles om at motregning foretas og at han har klagerett med klagefrist på en måned. Motregning er forøvrig, på samme måte som utlegg, undergitt dekningslovens regler bl.a. om at kravet må være gjenstand for beslag og at skyldneren har rett til å beholde tilstrekkelige midler til underhold mv., se lovforslaget § 14 andre ledd.

§ 23 Klage over tvangsfullbyrdelse og motregning

Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 om klage gjelder tilsvarende for beslutninger om tvangsfullbyrdelse etter loven her.

Klageadgangen etter første ledd gjelder også beslutning om motregning etter § 14. Klagefristen er en måned etter at motregning er foretatt.

Dersom det er grunn til å anta at en nærmere begrunnelse for beslutningen kan føre til at klagen blir trukket tilbake, kan Innkrevingssentralen, uten hinder av reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 andre ledd andre punktum, gi klageren begrunnelsen med spørsmål om klagen opprettholdes.

Til § 23

Første ledd omhandler klage over TIs tvangsfullbyrdelse etter bidragsinnkrevingsloven og tilsvarer den del av gjeldende lov § 15 første ledd første punktum som refererer seg til klage. Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 om klage skal gjelde. Klagen går til tingretten (namsretten) i Sør-Varanger.

Andre leddtilsvarer gjeldende § 15 første ledd andre punktum, og fastslår at klageadgangen etter første ledd også omfatter motregning. Motregning vil normalt ikke omfattes av tvangsfullbyrdelsesloven, men den foreslåtte bestemmelsen innebærer at motregning skal behandles som tvangsfullbyrdelse med klage til tingretten. I tillegg er det i andre punktum tilføyd en klagefrist på 1 måned etter at motregning er foretatt.

Tredje leddhar ingen parallell i gjeldende lov. Det åpnes for at TI etter å ha mottatt en klage skal kunne gi en nærmere begrunnelse for sin beslutning når det er grunn til å anta at klagen da vil bli trukket tilbake. Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 andre ledd andre punktum foreskriver at skal namsmannen «uten opphold» skal forelegge klagen for tingretten. Dette har vært forstått bokstavelig, slik at TI ikke har adgang til å ta en nærmere oppklaringsrunde med saksøker før saken går til rettslig klagebehandling. Det foreslås derfor at nevnte bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven ikke skal være til hinder for en oppklaringsrunde som beskrevet.

Praksis har vist at misforståelser kan unngås dersom TI får mulighet til å forklare nærmere vedtakets innhold og de rettsregler som er anvendt. Adgangen til å gi en nærmere begrunnelse er særlig aktuell å benytte når forholdet er regulert ved klare lovbestemmelser. Dersom TI kan forhindre at en rekke uberettigede klager framsettes for tingretten, vil dette ha prosessøkonomiske fordeler, samtidig som klageren sparer et rettsgebyr og eventuelle andre saksomkostninger. Det vises sammenligningsvis til en tilsvarende bestemmelse i trygderettsloven § 13 andre ledd.

§ 24 Klage over andre vedtak mv.

Avgjørelser som treffes av Innkrevingssentralen og som ikke går ut på tvangsfullbyrdelse, kan påklages til Rikstrygdeverket for så vidt de etter sin art er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd.

Tilbud om eller endring av betalingsordning etter § 10 kan ikke påklages.

Til § 24

Paragrafen bestemmer at TIs vedtak som ikke anses som del av tvangsfullbyrdelsen kan påklages til Rikstrygdeverket. Dette kan f.eks. være klager over ileggelse av gebyr ved forsinket betaling. I tillegg er det presisert at tilbud om en frivillig betalingsordning etter lovforslaget § 10 ikke kan påklages.

Første ledder identisk med gjeldende lov § 15 andre ledd, med unntak av at «innkrevingssentralen for bidrag» er erstattet med «Innkrevingssentralen».

Andre ledder nytt i forhold til gjeldende lov og presiserer at en betalingsplan som bidragspliktige frivillig har gått med på og betaler bidrag etter, ikke omfattes av tvangsfullbyrdelseslovens regler om klage mv. Derved understrekes sentralens adgang til når som helst å endre betalingsordningen (innenfor dekningslovens krav om tilstrekkelig livsopphold) når forholdene tilsier det (f. eks. økt inntekt, formue og lignende.), uten at bidragspliktige kan påklage dette ved å hevde at betalingsøkningen er et «avtalebrudd».

Kapittel 5. Tilbakekreving av bidrag og bidragsforskott mv.

§ 25 Tilbakekreving ved dobbeltheving av betalingsanvisning

Dersom en anvisning for utbetaling av bidragsforskott eller bidrag for en termin er kommet bort, og det er utstedt en ny anvisning mot erklæring fra mottakeren om å returnere den tidligere anvisningen dersom den skulle komme til rette, skal det som er for meget utbetalt på grunn av at mottakeren hever begge anvisninger, motregnes i senere utbetalingstermin.

Dersom det for meget utbetalte ikke kan gjøres opp som nevnt i første ledd, kan beløpet innkreves etter reglene i loven her.

Til § 25

Første ledd er, bortsett fra en mindre språklig justering, identisk med gjeldende lov § 14 nr. 1.

Andre ledd er nytt og presiserer at kravet kan innkreves etter reglene i bidragsinnkrevingsloven dersom det ikke kan gjøres opp ved trekk i framtidige terminer.

§ 26 Tilbakekreving ved feilutbetalinger

Beløp som Innkrevingssentralen har utbetalt til personer som ikke hadde krav på utbetalingen, skal kreves tilbake dersom den som har fått utbetalingen forsto eller burde ha forstått at den skyldtes en feil.

Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende for underholdsbidrag til ektefelle eller barn som bidragspliktige har betalt direkte til bidragsmottaker etter at bidragspliktige er gjort kjent med at betaling skal skje til Innkrevingssentralen. Som betaling direkte til bidragsmottaker regnes også betaling til tredjeperson etter oppfordring fra bidragsmottaker.

Til § 26

Første ledd svarer til gjeldende lov § 14 nr. 2 første ledd bokstav a sett i sammenheng med bestemmelsens andre ledd. Bestemmelsen er omformulert under hensyn til den foreslåtte omdisponeringen av loven, og uttrykket «kan kreves tilbake» er erstattet med «skal kreves tilbake» for å bringe ordlyden i samsvar med praksis, som er streng.

Andre ledd svarer til gjeldende lov § 14 nr. 2 første ledd bokstav b sett i sammenheng med bestemmelsens andre ledd. Bestemmelsen er omformulert under hensyn til den foreslåtte endrede utforming av loven.

§ 27 Oppgjør ved betaling av bidrag til andre enn Innkrevingssentralen

Bidragspliktig som er gjort kjent med at bidraget skal betales til Innkrevingssentralen, kan pålegges å betale beløpet på nytt dersom bidragspliktige likevel betaler bidraget til andre. Dette gjelder likevel bare i den utstrekning bidraget ikke blir krevd inn fra mottakeren etter § 26 andre ledd.

Til § 27

Bestemmelsen svarer til gjeldende lov § 14 nr. 2 tredje ledd, men er betydelig omskrevet av språklige hensyn og på grunn av omdisponeringen av loven.

§ 28 Innkrevingsmåten

Beløp som kreves tilbake etter § 26 eller etter pålegg om å betale på nytt etter § 27, kan innkreves av Innkrevingssentralen etter reglene i loven her. Ved tilbakebetalingskrav som retter seg mot bidragsmottaker, kan det likevel foretas trekk i løpende terminer eller i etterbetaling av bidragsforskott eller bidrag.

Til § 28

Første punktumer nytt og fastslår at innkreving kan skje etter reglene i loven når trekk i løpende terminer eller frivillig tilbakebetaling ikke er aktuelt. Dette innebærer at en uberettiget mottaker av utbetalingen, eller bidragspliktige som har unnlatt å følge pålegg om å betale bidraget til TI, først får tilbud om frivillig betaling. Dersom beløpet ikke innbetales frivillig, kan det tvangsinnkreves på samme måte som ordinære bidrag, jf. lovforslaget § 7, som fastslår at alle krav som innkreves etter loven er tvangsgrunnlag for utlegg.

Andre punktum svarer til gjeldende § 14 nr. 2 fjerde ledd, men med enkelte språklige tilpasninger. Bestemmelsen er nødvendig fordi tilbakebetalingskravet normalt vil rette seg mot den som mottar bidrag/forskott på vegne av barn, mens det er barna som har rett til bidraget/forskottet som det eventuelt skal trekkes i.

§ 29 Avgjørelsesmyndighet mv.

Vedtak om tilbakekreving etter §§ 25 og 26 og pålegg etter § 27 treffes av bidragsfogden. Vedtaket kan påklages til fylkestrygdekontoret.

Innkreving etter §§ 26 og 27 kan ikke iverksettes før eventuell klage er avgjort.

§ 29

Første leddsvarer til gjeldende lov § 14 nr. 3 og § 15 siste ledd.

Andre ledder identisk med gjeldende § 14 nr. 2 femte ledd, bortsett fra at henvisningene til de aktuelle lovbestemmelsene er endret som følge av endret plassering i forslaget til ny lov.

Kapittel 6. Forskjellige bestemmelser

§ 30 Uerholdelige bidragskrav

Et bidragskrav anses som uerholdelig når Innkrevingssentralen har forsøkt innkreving etter reglene i loven her uten at det er registrert innbetalinger de siste to årene.

I saker med uerholdelige bidragskrav kan innkrevingstiltak begrenses til regelmessig maskinell kontroll mot tilgjengelige registre, og slike krav skal tas ut av det ordinære bidragsregnskapet.

Bidragskrav som har vært ansett som uerholdelige i minst åtte år, skal ikke lenger innkreves etter loven her. Offentlige bidragskrav skal da slettes. Den delen av kravet som tilfaller en privat part skal overføres vedkommende for privat innkreving. Bestemmelsene i leddet her gjelder ikke dersom det fortsatt er løpende bidrag i saken.

Til § 30

Bestemmelsen er ny og beskriver hva som skal til for et krav skal regnes som uerholdelig. Den gir samtidig TI mulighet til å slette bidragsgjeld i tilfeller der debitor åpenbart ikke er i stand til å betale, og heller ikke anses å være i en livssituasjon hvor det er realistisk å regne med betalingsevne i framtiden. Det er foreslått gitt hjemmel til å gi utfyllende forskrifter, jf. lovforslaget § 36 bokstav a. Gjeldende forskrift av 9. januar 2001 med hjemmel i § 16 om innkreving og regnskapsmessig behandling av uerholdelige bidragskrav mv. gir bare adgang til tiltak som nevnt i andre ledd her, nemlig å redusere innkrevingsaktiviteten til maskinell kontroll og ta saken ut av det ordinære regnskapet. Bidragsgjeld kan ikke slettes i dag, med mindre den foreldes etter ordinære foreldelsesregler. Spørsmålet om å innføre adgang til sletting av gjeld mv. er nærmere omtalt i punkt 10 foran.

Første leddbeskriver når et krav skal anses for uerholdelig. Dette svarer til vilkårene i gjeldende forskrift av 9. januar 2001 § 3, men er utformet mer generelt og kortfattet. De uttømmende vilkårene i forskriften vil bli videreført i ny forskrift.

Andre ledd svarer til nevnte forskrift §§ 4 og 5, men er noe mindre detaljert enn forskriften. Også her vil forskriftens mer utfyllende tekst bli videreført.

Tredje ledder nytt og gir adgang til å slette offentlig gjeld som har vært uerholdelig i åtte år, og samtidig overlate eventuell privat gjeld til bidragsberettigede for privat innkreving. Det slås fast i fjerde punktum at sletting bare er aktuelt i saker der det utelukkende er bidragsgjeld. Sletting kan således aldri skje i saker der det fremdeles løper bidrag. Det vises til punkt 10 foran.

§ 31 Innkrevingssentralens partsstilling

Innkrevingssentralen utøver statens partsstilling ved tvangsforretning for namsmannen og annen rettslig behandling i forbindelse med innkreving og sikring av krav som inndrives etter loven her.

Innkrevingssentralen kan herunder begjære konkurs og generelt opptre som fordringshaver i saker om gjeldsforhandling, gjeldsordning, behandling av dødsbo, tvangsakkord og konkurs for å ivareta folketrygdens krav på refusjon i bidrag for dekning av utlagt bidragsforskott. I den utstrekning det er private krav i slike saker, opptrer Innkrevingssentralen også på vegne av bidragsmottaker.

Rikstrygdeverket kan overta utøvelsen av partstillingen i enkeltsaker eller i grupper av saker.

Til § 31

Første ledd svarer til gjeldende lov § 18 første punktum, men er noe omformulert.

Andre ledd inneholder en presisering av sentralens myndighet til å opptre i konkurs- gjeldsordnings-, gjeldsforhandlings- og tvangsakkordssaker på vegne av det offentlige som kravhaver mv. Praksis har vært varierende på dette punkt, og det synes hensiktsmessig at TI får et sikkert grunnlag for å påvirke gjeldsforhandlinger mv. på et tidlig nok stadium i prosessen. Andre ledd presiserer også at TI kan opptre på vegne av bidragsmottaker i de nevnte sakene. Det synes praktisk at TI kan opptre på vegne av både offentlige og private krav så lenge kravene er under innfordring ved sentralen.

Tredje ledd er identisk med gjeldende § 18 andre punktum.

§ 32 Ettersøking

Når bidragspliktiges oppholdssted ikke er kjent, kan Innkrevingssentralen kreve vedkommende ettersøkt gjennom politiet.

Til § 32

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 11, men med følgende endringer:

• Uttrykket «bidragsskyldner» er erstattet med «bidragspliktige» for å presisere at adgangen til ettersøking også er ment å omfatte tilfeller der det er grunn til å frykte unndragelse av framtidige forpliktelser.

• Bidragsfogdens adgang etter gjeldende bestemmelse til ettersøking er sløyfet, fordi det er upraktisk at trygdekontorene gjør dette. Innkrevingssentralen har imidlertid rutiner for slik ettersøking.

• Presiseringen «om nødvendig ved etterlysning i Polititidende» foreslås sløyfet som unødvendig. Dersom en person etterlyses, kan politiet ettersøke med bruk av de virkemidler som det generelt er adgang til uten at virkemidlene må nevnes spesielt i bidragsinnkrevingsloven.

§ 33 Straffebestemmelser

Den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å betale løpende bidrag eller bidragsgjeld som innkreves etter denne lov, selv om vedkommende har eller har hatt midler til å betale eller evne til å skaffe seg midler, straffes med bøter eller med fengsel i inntil seks måneder. Dette gjelder likevel ikke tilfeller der farskapet er omtvistet og bidrag innkreves før det foreligger rettskraftig dom i farskapssak.

Trekkpliktig som forsettlig eller uaktsomt unnlater å foreta trekk eller betale videre trukne beløp, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22, straffes med bøter.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer opplysningsplikten etter § 10, § 12 første ledd eller §§ 19 til 21 ved å unnlate å gi opplysninger eller gi uriktige opplysninger, straffes med bøter eller med fengsel i inntil tre måneder.

Overtredelser som nevnt i første til tredje ledd regnes som forseelser.

Foreldelsesfristen for adgangen til å reise straffesak etter loven her er fem år.

Til § 33

Bestemmelsen omhandler straff ved unnlatelse av å betale bidrag, ved forsømmelse av pliktene som trekkpliktig og ved brudd på opplysningsplikten. Paragrafen svarer for bidragspliktiges vedkommende til gjeldende lov § 7 fjerde ledd og § 12, men innebærer for øvrig en utvidelse av hvem som kan rammes av straffebestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven og hvilke forhold som kan betinge straff etter samme lov. Videre inneholder § 33 en forlenget foreldelsesfrist for å reise straffesaker. Endringene i straffebestemmelsenes omfang er nærmere drøftet i punkt 8 foran.

Første ledd første punktumtilsvarer gjeldende lov § 12 første ledd første punktum, men er omformulert slik at bestemmelsen rammer forsømt betaling av løpende bidrag så vel som av bidragsgjeld. Det vil bestå et straffbart forhold inntil bidragsplikten eller bidragsgjelden eventuelt er falt bort ved foreldelse. Gjeldende bestemmelse er noe snevert formulert på dette punktet, noe som bl.a. har ført til tvil om i hvilken utstrekning man kan straffe bidragspliktige for tidligere unnlatelser i tilfeller hvor det ikke har vært innbetalt bidrag over en lang periode.

Bidragspliktiges forsømmelse av å betale purregebyrer mv. som innkreves etter loven er straffebelagt i dag. Dette foreslås tatt ut ved at passusen «eller andre pengeytelser som innkreves etter denne lov» sløyfes. Slike forgåelser har liten betydning i forhold til forsømmelse av selve bidragsplikten.

Videre foreslås passusen i gjeldende lov «såframt ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse» sløyfet. Passusen henspeiler på straffeloven § 219, som imidlertid dreier seg om alvorlig vanrøkt av barn. Så vidt vites har bestemmelsen i moderne tid ikke vært anvendt som følge av brudd på bidragsplikten. I dagens velferdssamfunn er barnets behov for materiell omsorg fra bidragspliktiges side i stor grad dekket opp av ulike støtteordninger (bl.a. bidragsforskott), slik at bidragspliktiges forsømmelse av underholdsplikten ikke får slike fatale følger som § 219 var ment å fange opp. Det antas at straffebudene i gjeldende innkrevingslov er tilstrekkelig som «ris bak speilet», og gir en følbar straff etter de strafferammer som gjelder. Konsekvensene av å sløyfe henvisningen til strengere straffebud er således at unnlatelse av å betale bidrag bare kan rammes strafferettslig av bestemmelser i innkrevingsloven. Som nevnt er dette imidlertid bare en endring i teorien, ikke i praksis.

Første ledd andre punktumtilsvarer gjeldende § 12 andre ledd og gjør unntak fra straffebestemmelsen når farskapet er omtvistet.

Andre ledd gjeninnfører særregulering av straff for trekkpliktige i bidragsinnkrevingsloven (tatt ut av innkrevingsloven i forbindelse med ny tvangsfullbyrdelses lov i 1992). Det slås fast at trekkpliktig som forsettlig eller uaktsomt unnlater å foreta trekk eller viderebefordre trukne midler kan straffes med bøter, jf. tilsvarende generelle regulering i straffeloven § 343.

Tredje leddom brudd på opplysningsplikten, svarer for bidragspliktiges vedkommende til straffebestemmelsen i gjeldende lov § 7 fjerde ledd første punktum. Bestemmelsen utvides imidlertid slik at alle som ikke følger opp opplysningsplikt etter loven kan straffes med bøter eller med fengsel i inntil tre måneder. Det bemerkes videre at det etter gjeldende lov er straffbart å gi uriktige opplysninger til bidragsfogden. Bestemmelsene i lovforslaget om opplysningsplikt inneholder ingen plikt til å gi opplysninger til bidragsfogden. Trygdekontorene er i praksis ikke en aktør i innkrevingssakene, og det er derfor ingen grunn til å opprettholde alternativet «uriktige opplysninger til bidragsfogden» i de nye straffebestemmelsene. Når det gjelder utvidelsen av straffebestemmelsene, vises for øvrig til nærmere omtale i punkt 8.

Fjerde ledder svarer til gjeldende lov § 12 første ledd andre punktum og fastlegger at overtredelse av straffebudene i bidragsinnkrevingsloven skal regnes som forseelser (ikke forbrytelser).

Femte ledd innebærer en utvidet foreldelsesfrist fra to til fem år for å reise straffesak i bidragssaker. Det er først og fremst i bidragssaker der det løpende bidrag har opphørt å løpe at det er behov for lengre frist. I saker der bidraget fortsatt løper, vil foreldelse sjelden inntre, da en kontinuerlig unnlatelse av å betale løpende bidrag bedømmes som et sammenhengende straffbart forhold, hvor foreldelse først begynner å løpe når en termin blir betalt eller bidragsplikten opphører. Se for øvrig omtalen i punkt 8.

§ 34 Utbetalingsmåten

Utbetalinger som foretas av Innkrevingssentralen skjer ved overføring til en bankkonto her i landet dersom mottakeren har eller oppretter en slik konto. Innkrevingssentralen kan kreve opplysninger om mottakerens kontonummer fra annet offentlig organ.

Dersom mottakeren ikke har bankkonto her i landet, velges utbetalingsmåten under hensyn til mottakerens ønske. Ved utbetaling til utlandet må mottakeren dekke merkostnadene i forhold til overføring til en bankkonto i Norge. Merkostnadene avregnes i utbetalingene.

Til § 34

Bestemmelsen er identisk med gjeldende lov § 19, med unntak av at forskriftshjemmelen i § 19 tredje ledd er flyttet til lovforslaget § 36 bokstav e.

§ 35 Revisjon mv.

Reglene om revisjon i folketrygdloven § 20-8 og reglene om plikt til å holde folketrygdens midler skilt fra øvrige midler mv. etter folketrygdloven § 23-11 første og andre ledd gjelder tilsvarende.

Til § 35

Bestemmelsen svarer til gjeldende lov § 17 andre ledd. I stedet for bare å henvise til nevnte paragrafer i folketrygdloven, nevnes det kort av informasjonsmessige hensyn hva reglene går ut på.

§ 36 Forskrifter

Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i loven her, herunder om

1. innkreving og regnskapsmessig behandling av uerholdelige bidragskrav mv. etter § 30, herunder regler om når et krav skal anses uerholdelig og om opphør av innkreving og sletting av krav,

2. rekkefølgen mellom offentlige krav og bidragsberettigedes krav ved fordelingen av innkrevd underholdsbidrag,

3. renter eller gebyr ved forsinket innbetaling av bidrag,

4. ileggelse av gebyr i forbindelse med innbetaling og utbetaling av underholdsbidrag, som i tilfelle blir å innkreve av Innkrevingssentralen sammen med bidraget eller ved avregning i utbetalinger av bidrag,

5. gjennomføringen av bestemmelsene i § 34 om utbetalingsmåten for bidrag mv. Det kan herunder bestemmes at visse saker eller typer av saker skal unntas fra paragrafen,

6. hvordan trekkpliktige skal innbetale trukne beløp til Innkrevingssentralen og om trekkpliktiges myndighet til å råde over trukne beløp.

Til § 36

Gjeldende forskriftshjemler er, i tillegg til den nye hjemmelen i bokstav f, samlet i en paragraf. I dag er forskriftshjemlene spredt rundt i gjeldende lov. Det gis en generell hjemmel til å gi forskrifter, samtidig som det presiseres i de påfølgende bokstaver hvilke områder det er særlig aktuelt å gi nærmere regler om.

I dag benyttes dels uttrykket «kan gi forskrift» og dels uttrykket «gir forskrifter» selv om meningen i begge tilfelle er at departementet har en valgfrihet hvorvidt man vil gi forskrifter eller ikke. Her brukes «gir forskrifter». Den generelle hjemmelen for gjennomføringsforskrifter svarer til gjeldende lov § 16 annet ledd.

Bokstav asvarer til forskriftshjemmelen i gjeldende § 16 første ledd, men er betydelig endret. Bestemmelsen er nå utformet i tråd med forskriften av 9. januar 2001 om behandling av uerholdelig gjeld. Gjeldende hjemmel gir bare adgang til å avskrive offentlige bidragskrav - ikke private krav - og har derfor vist seg å være utilstrekkelig for å oppnå en hensiktsmessig behandling av uerholdelige krav. Dessuten er uttrykket «avskrivning» så vidt upresist at det er usikkert om det omfatter kun å ta et krav ut av regnskapet eller om det også er ment å omfatte sletting/ ettergivelse. Gjeldende forskrift 9. januar 2001 nøyer seg med å gi adgang til å dempe innkrevingsaktiviteten overfor uerholdelige krav - både offentlige og private - og å skille ut uerholdelig gjeld fra inndrivbar gjeld i bidragsregnskapet. Det er altså i dag ikke adgang til slette gjeld. Hjemmel for dette er imidlertid tatt inn i lovforslaget § 30. Det vises for øvrig til punkt 10 foran.

Bokstav ber identisk med gjeldende lov § 17 første ledd.

Bokstav cer identisk med gjeldende lov § 7 tredje ledd.

Bokstav d er ny og gir hjemmel til å avkreve partene et gebyr for å dekke noe av statens kostnader ved betalingsformidlingen i bidragssaker. Det kan være aktuelt med et engangsgebyr for å anta saken til innkreving, eller et månedlig gebyr for inn- og utbetalinger. Et eventuelt gebyr vil praktisk bli å innkreve sammen med bidraget og/eller ved trekk i utbetalinger av bidrag, avhengig av hvorvidt et slikt gebyr i tilfelle skal betales bare av bidragspliktige, bare av bidragsmottaker eller deles mellom partene. Det vises til punkt 11.

Bokstav e svarer til gjeldende lov § 19 tredje ledd, men med enkelte omskrivninger.

Bokstav fer ny og gir hjemmel til å gi forskrift med nærmere regler om hvordan trekkpliktige skal kunne råde over trukne beløp og gjennomføre videreformidling av beløpene til Innkrevingssentralen. Det er usikkert i hvilken utstrekning det er behov for detaljregulering.

§ 37 Ikraftsettings- og overgangsbestemmelser

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag mv. (bidragsinnkrevingsloven).

Loven får virkning også for saker der innkreving er igangsatt eller begjært igangsatt før lovens ikraftsetting, likevel slik at straffebestemmelsene i § 33 bare gjelder for overtredelser som finner sted etter lovens ikraftsetting.

Forskrift om avgjørelsesmyndighet m v for Statens innkrevingssentral i saker om innkreving av underholdsbidrag, fastsatt av Sosialdepartementet 18. juni 1993 med hjemmel i bidragsinnkrevingsloven § 1 tredje ledd og § 16 første ledd og barneloven § 10 siste ledd, skal fortsatt gjelde.

Til § 37

Bestemmelsens første leddgir hjemmel for Kongen til å bestemme når loven skal tre i kraft og at gjeldende lov da samtidig oppheves. Før loven kan tre i kraft må blant annet gjeldende forskrifter gjennomgås og eventuelt oppdateres. Det vil også være aktuelt å fastsette nye forskrifter. Det er derfor mest hensiktsmessig at Kongen bestemmer ikrafttredelsestidspunkt for loven.

I andre ledder det inntatt generelle overgangsbestemmelser. Loven foreslås gitt anvendelse også i tilfelle der innkreving er igangsatt eller begjært igangsatt før loven trer i kraft. Loven svarer som det tidligere er gjort rede for i det alt vesentlige til gjeldende lov, og vil i tilsvarende grad føre til de samme resultater. Etter de foreslåtte overgangsreglene skal imidlertid straffebestemmelsene i § 33 bare gjelde for overtredelser som finner sted etter ikrafttredelsen. Som det vil gå fram av punkt 8, vil straffebestemmelsene i den nye bidragsinnkrevingsloven bli utvidet og omfatte nye forhold.

I tredje ledd foreslås en videreføring av forskrift fastsatt av Sosialdepartementet 18. juni 1993 med hjemmel i bidragsinnkrevingsloven § 1 tredje ledd og § 16 første ledd og barneloven § 10 siste ledd. Denne forskriften overførte innkrevingen i saker der bidrag opphørte å løpe senest 31. mars 1994 til Statens innkrevingssentral. Det er for tiden ikke aktuelt å tilbakeføre innkrevingen i disse sakene til TI, og forskriften bør derfor fortsatt ha en lovmessig forankring, Lovforslaget gir ikke hjemmel for tilsvarende overføring av saker, jf. merknadene til lovforslaget § 4.

§ 38 Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

Til § 38

Paragrafen inneholder forslag til endringer i andre lover.

1. I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant skal § 5-13 andre ledd lyde:

(2) Regelen i første ledd gjelder ikke namsutlegg for krav på skatt og offentlig avgift. Det samme gjelder namsutleggfor underholdsbidrag etter bidragsinnkrevingsloven § 13.

Til § 5-13 (2):

Panteloven § 5-13 (1) er en regel om bortfall av materiell panterett og slår fast at namsutlegg på formuesgoder som ikke er realregistrerte, faller bort dersom det ikke begjæres tvangsdekning innen tre år etter stiftelsen av pantet. Av hensyn til behovet for en mest mulig effektiv innfordring av skatte- og avgiftskrav er disse krav unntatt fra treårsfristen.

For å sikre bidragskrav det samme rettsvern som skattekrav er § 5-13 (2) foreslått gitt en tilføyelse i nytt andre punktum slik at også namsutlegg i ikke-realregistrerte goder for dekning av bidragskrav skal kunne ha lengre frist enn 3 år. Følgen av unntaket fra treårsfristen i § 5-13 (1) blir at den generelle foreldelsesfristen på fem år for utlegg gjelder, jf. tinglysingsloven § 34 andre ledd og § 30, mens den materielle panteretten kan bestå utover den tid. I tilfeller der rettsvern for utlegget er etablert på annen måte enn ved registrering i Løsøreregistret, vil verken rettsvernet eller den materielle panteretten foreldes.

2. I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre skal § 78 lyde:

§ 78 Gjennomføring av avgjerder om tilskot og gebyr. Tvangsgrunnlag

Fostringstilskot krevjast inn av Innkrevjingssentralen for fostringstilskot etter reglane i bidragsinnkrevjingslova.

Avgjerd i tilskotssak er tvangsgrunnlag for utlegg. Avgjerda har rettsverknader og kan fullførast før ho er endeleg, om ikkje anna er fastsett. Oppfyllingsfristen er tre dagar, om ikkje annan frist er fastsett.

Ei skriftleg avtale om tilskot er tvangsgrunnlag for utlegg når tilskot etter avtala vert kravd inn etter reglane i bidragsinnkrevjingslova. Det same gjeld ei avgjerd om gebyr som nemnd i § 70 andre stykket.

Vert tilskot som er gjort opp, sett ned etter § 74 andre leddet eller § 76, kan den tilskotspliktige krevje at Innkrevjingssentralen for fostringstilskot gjer frådrag i pålagt lønnstrekk m.m. på den måten og for dei terminane som sentralen finn rimeleg.

Til § 78:

Bestemmelsen foreslås endret både språklig og redigeringsmessig. I tillegg er det tatt inn presiseringer for å få med at også skriftlige avtaler og vedtak om gebyr for fastsettelse av bidrag er tvangsgrunnlag for utlegg.

Første ledd tilsvarer gjeldende andre ledd, som foreslås flyttet til første ledd fordi det synes naturlig å innlede med hvilket organ som har ansvaret for gjennomføringen av bidragsforpliktelsen. Det er dessuten gjort språklige endringer for å få fram at det er Innkrevingssentralen som skal foreta innkrevingen.

Andre ledder identisk med gjeldende første ledd, som blant annet slår fast at avgjørelser om bidrag er tvangsgrunnlag for utlegg.

Tredje ledd første punktumslår fast at også en skriftlig avtale om bidrag mellom partene i en bidragssak har tvangsgrunnlag når TI skal innkreve bidraget. Avtaler om bidrag står i utgangspunktet svakere enn bidrag fastsatt av bidragsfogden, jf. nåværende første ledd første punktum. De har ikke tvangskraft generelt, men etter gjeldende rett og praksis har også bidragsavtalene tvangskraft fra det tidspunkt TI har overtatt saken for innkreving. Det vises også til forslaget til bidragsinnkrevingslov § 7, som generelt angir at alle krav som etter lov eller etter bestemmelse gitt med hjemmel i lov skal innkreves av Innkrevingssentralen, er tvangsgrunnlag. Det anses likevel hensiktsmessig å ha tvangsgrunnlaget uttrykt også i barneloven, bl.a. av informasjonshensyn.

I tredje ledd andre punktumpresiseres at også vedtak om gebyr ved fastsettelse eller endring av bidrag er tvangsgrunnlag for utlegg. At fastsettelsesgebyret skal innkreves etter reglene i bidragsinnkrevingsloven er uttrykt i gebyrforskriften (forskrift om gebyr for offentlig fastsettelse av barnebidrag av 4. november 2001 § 4). Dette gir tilstrekkelig hjemmel for innkreving ved TI med de tvangsmidler sentralen rår over etter loven. Verken barneloven eller bidragsinnkrevingsloven har imidlertid i dag en uttrykkelig bestemmelse om at vedtak om gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Av samme grunn som når det gjelder avtaler er det hensiktsmessig å si dette klart i barneloven selv.

Fjerde leddtilsvarer gjeldende tredje ledd og regulerer vedtak om å sette ned, eventuelt ettergi, bidrag tilbake i tid og hvordan man behandler bidrag som alt er betalt, slik at bidragspliktige har krav på tilbakebetaling. Bestemmelsen hjemler at man da kan gjøre opp dette ved avkortet innkreving av framtidige bidragsterminer. Henvisningene til de aktuelle bestemmelsene i barneloven presiseres. Vedtak om nedsettelse av bidrag tilbake i tid treffes etter barneloven § 74 andre ledd og § 76, som omhandler midlertidige bidragsvedtak.

3. I lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott skal § 8 lyde:

§ 8 Tilbakekreving m.v.

For meget utbetalt forskott tilbakekreves etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven §§ 25 til 29.

Til § 8:

Som følge av endret plassering av tilbakekrevingsbestemmelsene i forslag til ny lov om bidragsinnkreving må lovhenvisningen i forskotteringsloven endres fra nå § 14 til §§ 25 til 29 i den nye bidragsinnkrevingsloven.

4. I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap skal § 85 nytt tredje ledd lyde:

Bidraget skal betales på forskudd for hver måned, fra og med den måned kravet oppstår og ut den kalendermåned retten til bidraget faller bort, dersom ikke annet er avtalt eller fastsatt.

Til § 85 nytt tredje ledd:

Bestemmelsen er ny og sikter på å etablere de samme regler for ektefellebidrag som for barnebidrag i forhold til når kravet begynner å løpe, forfallstidspunkt og opphørstidspunkt. Den tilsvarende bestemmelse for barnebidrag er i barneloven § 67 tredje ledd. Målet er primært administrativ forenkling ved at bidragsfogden og Innkrevingssentralen kan behandle en sak hvor både barnebidrag og ektefellebidrag stiller likt når det gjelder tidspunktet for igangsetting og innkreving. Samtidig vil partene beholde full rådighet ved at de fortsatt kan avtale et annet start -, opphørs- eller forfallstidspunkt.

5. I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres følgende endringer:

I § 9-2 første og andre ledd erstattes ordet «oppfostringsbidrag» med ordet «underholdsbidrag».

§ 9-2 femte ledd skal lyde:

Underholdsbidrag innkreves av Trygdeetatens innkrevingssentral etter bidragsinnkrevingsloven.

Til endringene i § 9-2

I første og andre ledd foreslås nåværende betegnelse «oppfostringsbidrag» erstattet med «underholdsbidrag» av hensyn til konsekvent begrepsbruk.

I femte ledd står det i dag at bidragsfogden krever inn bidrag. Endringen er en nødvendig følge av at TI fra 1992 har hatt ansvaret for innkrevingen av bidrag, mens trygdekontorene nå er bidragsfogd, men ikke deltar i innkrevingen.