4 Spørsmålet om offentlig ansvar for visse bidragssaker.

Barneloven § 70 regulerer når bidraget skal fastsettes av trygdekontoret, enten av eget tiltak eller når en av partene ber om det. Blant annet har trygdekontoret ansvar for å fastsette bidraget dersom partene ikke levde sammen ved fødselen og heller ikke har gjort avtale om bidrag. Bidragsinnkrevingsloven § 2 følger opp dette ved å bestemme at TI skal kreve inn bidrag i slike tilfeller.

Reglene i barneloven og bidragsinnkrevingsloven er på dette området ikke helt samsvarende. Etter barneloven skal bidragsfogden fastsette bidraget med mindre partene har inngått bidragsavtale, mens Innkrevingssentralen innkrever bidraget med mindre partene på annen måte godtgjør at det blir sørget for barnet.

Etter innkrevingsloven § 2 første og andre ledd skal TI kreve inn bidraget når foreldrene ikke levde sammen ved barnets fødsel. Dette gjelder likevel ikke dersom det foreligger erklæring om betaling fra bidragspliktige og bidragsmottaker samtykker, eller omsorgspersonen ber om unnlatt innkreving og godtgjør oppfostring på annen måte. Dette er som nevnt en oppfølging av barneloven § 70. Dersom bidragsfogden har truffet et bidragsvedtak etter barneloven § 70 femte ledd, vil således Innkrevingssentralen få bidraget til innkreving, med mindre partene godtgjør overfor bidragsfogden at barnet er forsørget på annen måte, jf. bidragsinnkrevingsloven § 2 andre ledd.

Det synes ikke lenger å være behov for disse reglene om obligatorisk innkreving via det offentlige, utover tilfeller hvor det utbetales bidragsforskott. Det antas at partenes rett til å avtale bidrag seg i mellom og retten for begge parter til å kreve offentlig fastsettelse og innkreving i enhver bidragssak, i tilstrekkelig grad sikrer barnas rett til forsørgelse. Obligatorisk offentlig innkreving bør kunne begrenses til tilfellene der dette er nødvendig med henblikk på å sikre folketrygdens refusjonskrav for utbetalt bidragsforskott.

Det kan likevel tenkes et fåtall tilfelle hvor den som har omsorgen for barnet presses av bidragspliktige til gå med på at det offentlige ikke skal kreve inn bidraget, eventuelt ved inngåelse av en proforma betalingsavtale som ikke er ment å oppfylles. Bidragsfogden kan da ikke fastsette bidraget, med mindre forholdet avdekkes. Slike situasjoner unngår man imidlertid heller ikke i dagens system. Det eksisterer i dag ingen direkte offentlig kontroll med bidragsavtaler (med unntak av saker med bidragsforskott).

Departementet finner ikke at det er tilstrekkelig grunn til å lovfeste detaljerte krav til partene som vilkår for privat håndtering av saken, særlig ikke på grunnlag av et skille mellom barn som har bodd sammen med begge foreldrene og barn med foreldre som aldri har bodd sammen.

Landsorganisasjonen i Norgegår i mot forslaget for «å sikre at partene ikke blir presset til å akseptere dårligere private løsninger enn de ellers ville ha krav på.».

Arbeids- og sosialdepartementet finner likevel at det bør være tilstrekkelig at lovverket sikrer retten til underhold, kombinert med offentlig inngripen dersom det avdekkes at barnet ikke får tilstrekkelig forsørgelse. I den altoverveiende delen av sakene vil omsorgspersonen ha interesse av å medvirke til at bidragspliktige betaler. Det vil i praksis neppe dreie seg om mange problemsaker, hvorav langt fra alle vil omfattes av den obligatoriske offentlige innkrevingen etter dagens regler. Som nevnt er ordningen begrenset til tilfelle der foreldrene ikke bodde sammen da barnet ble født.

Gjeldende bestemmelse i bidragsinnkrevingsloven § 2 om at TI som hovedregel skal innkreve bidraget når foreldrene ikke levde sammen da barnet ble født, foreslås etter dette ikke videreført i den nye loven.

Departementet har ikke funnet grunn til å vurdere nærmere den tilsvarende bestemmelsen i barneloven § 70 femte ledd om at bidragsfogden av eget tiltak skal fastsette bidrag i disse sakene. Bestemmelsen ble ikke foreslått endret/opphevet i forbindelse med nye bidragsregler, jf. Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) og lov 15. juni 2001 nr. 34.