10 Uttak av lagrettemedlemmer og meddommere til den enkelte sak

10.1 Innledning

Lagrettemedlemmer og meddommere skal i utgangspunktet trekkes fra de alminnelige utvalgene for henholdsvis lagmannsretten og tingretten. I tillegg til ordinære medlemmer, skal det trekkes varamedlemmer. Domstolloven §§ 85–86 a har regler om trekningen. Av § 90 fremgår det at trekningen av den enkelte skal være tilfeldig. For øvrig gir ikke loven nøyaktig anvisning på hvordan trekningen skal skje.

I dette kapitlet behandles en rekke spørsmål om uttak av lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer. Fremstillingen starter med en redegjørelse for visse prinsipper som er sentrale ved utformingen av regelverket (punkt 10.2). Deretter behandles enkelte spørsmål om hvordan selve trekningsprosessen skal legges opp (punkt 10.3). Videre tar departementet opp flere problemstillinger som gjelder varamedlemmer (punkt 10.4). Blant det som drøftes, er om varamedlemmet skal tre inn ved forfall hos en ordinær meddommer, eller om det som utgangspunkt skal trekkes en ny meddommer, og om varamedlemmene allerede i utgangspunktet skal pålegges å møte frem til saken.

I punkt 10.5 behandles spørsmål om uttak av fagkyndige meddommere.

Erfaringsmessig hender det at behovet for lekdommere i en sak ikke fullt ut dekkes av dem som er trukket ut på ordinær måte. Da kan det bli aktuelt med «hurtigtilkalling». I punkt 10.6 drøftes spørsmål om vilkår for og virkninger av å ta ut lekdommere på denne måten.

Trekningen av lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer må nødvendigvis skje noen tid forut for at saken skal behandles i retten. Punkt 10.7 tar opp forskjellige spørsmål om frister, herunder for når sakens parter skal informeres om utfallet av trekningen. I punkt 10.8 behandles spørsmål om hva som kvalifiserer til gyldig fravær for en som er trukket ut til å gjøre tjeneste, og i punkt 10.9 hva som gir grunnlag for å gå forbi en person ved trekningen.

Uttaking og innkalling av lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer reiser en rekke spørsmål som domstolen må ta stilling til i den enkelte sak. Blant spørsmål som ofte oppstår, er om et gitt forhold gir grunnlag for gyldig fravær, om det skal oppnevnes fagkyndige meddommere og om retten skal suppleres ved hurtigtilkalling. I punkt 10.10 behandles spørsmål om kompetanse og delegasjon av myndighet til å treffe slike avgjørelser internt i domstolen.

Avslutningsvis i kapitlet behandles enkelte spørsmål om bruk av meddommere i saker om overprøving av administrative tvangsinngrep (punk 10.11), og saker tilknyttet de store havfiskeriene (punkt 10.12).

10.2 Sentrale hensyn ved utformingen av reglene

Domstoladministrasjonens arbeidsgruppe for revisjon av domstolloven kapittel 5 (om arbeidsgruppen se punkt 2.3 ovenfor), har pekt på en rekke hensyn som etter arbeidsgruppens syn bør stå sentralt ved utformingen av reglene om uttak av lagrettemedlemmer og meddommere. Gruppen har for det første vist til et prinsipp om tilfeldighet , som innebærer at uttaket bør skje på en måte som innebærer at det i utgangspunktet er tilfeldig hvem som skal gjøre tjeneste i den enkelte sak. Ikke sjelden er det dissens ved domstolenes avgjørelse av en sak. Noe av bakgrunnen for dette er at det kan være forskjellige oppfatninger om en sak, uten at noen av oppfatningene nødvendigvis er «feil», juridisk sett. Dermed er det klart at utfallet av en sak kan avhenge av hvem som dømmer. På denne bakgrunnen mener arbeidsgruppen at det er viktig at både utformingen og praktiseringen av reglene gir tillit til at rettens sammensetning i den enkelte sak beror på tilfeldigheter, og ikke «styrt» mot et bestemt resultat.

Blant de øvrige hensyn som arbeidsgruppen har pekt på, er at det er behov for korrekte avgjørelser om forbigåelse og fritak , at reglene må utformes på en måte som innebærer minst mulig risiko for at saker må utsettes fordi retten ikke er fulltallig, at reglene om uttak ikke må medføre større bruk av ressurser i domstolene enn nødvendig , at innholdet i regelverket må være lett tilgjengelig , og at regelverket må være tilstrekkelig «elastisk» til at det i noen grad kan tilpasses forholdene i den enkelte domstol .

Som også arbeidsgruppen nevner, kan det være motstrid mellom disse hensynene. Eksempelvis kan et ønske om å unngå fare for utsettelse tilsi at det innkalles varamedlemmer i større grad enn ressurshensyn tilsier. Og fleksibilitet og rom for lokale vurderinger kan gjøre regelverket mindre oversiktlig enn om uttakingen skal praktiseres likt over alt. Dette betyr imidlertid ikke at noen av hensynene er uten betydning. Departementets forslag er basert på en avveining av alle de hensyn som er nevnt.

10.3 Trekningen

10.3.1 Innledning

Etter domstolloven §§ 85 og 86 skal lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere tas ut fra de alminnelige utvalgene i lagsognet eller domssognet «ved loddtrekning». Trekningen skal foregå på en måte som innebærer at det er tilfeldig hvem av de utvalgsmedlemmene som er med i trekningen som trekkes ut, jf. domstolloven § 90. I praksis skjer trekningen i dag maskinelt, ved bruk av domstolenes elektroniske saksbehandlingsprogram. Arbeidsgruppen for vurdering av reglene i domstolloven kapittel 5 har ikke fremsatt forslag om endring av ordningen med tilfeldig trekning ved bruk av IT-systemer. Det har heller ikke for øvrig fremkommet noe som tilsier en endring i disse hovedelementene.

I dette punktet behandles enkelte andre spørsmål som gjelder selve trekningen. For det første drøftes om det er grunn til å endre dagens ordning med inndeling av et lag- eller domssogn i flere loddtrekningskretser (punkt 10.3.2), og et spørsmål om valg av trekningskrets i saker som overtas fra en sideordnet domstol (punkt 10.3.3). Videre behandles spørsmål om lagrettemedlemmer og meddommere skal trekkes ut til å tjenestegjøre en eller flere bestemte dager eller til en eller flere bestemte saker , og om plikt til å tjenestegjøre i flere saker som behandles i umiddelbar rekkefølge (punkt 10.3.4). Dernest drøftes et spørsmål om kjønnsfordeling i saker hvor det skal delta et ulikt antall meddommere (punkt 10.3.5). Avslutningsvis i punkt 10.3 behandles spørsmålet om hva som skal til for at et lagrettemedlem, en meddommer eller et varamedlem til meddommere skal anses å ha gjort tjeneste, og dermed stå utenfor trekningen til nye saker frem til «bunken snus» (punkt 10.3.6).

10.3.2 Inndeling av lagsogn og domssogn i flere trekningskretser

10.3.2.1 Gjeldende rett

Hvert domssogn og lagsogn utgjør i utgangspunktet en trekningskrets. Meddommere og lagrettemedlemmer til den enkelte sak skal i utgangspunktet trekkes fra hele utvalget for doms- eller lagsognet.

Etter domstolloven § 86 a kan Domstoladministrasjonen bestemme at et lagsogn eller et domssogn skal deles i loddtrekningskretser når de stedlige forholdene gjør det hensiktsmessig. Inndeling i loddtrekningskretser betyr at lagrettemedlemmer og meddommere ikke skal trekkes fra det totale utvalget for hele domssognet (lagsognet), men fra den loddtrekningskretsen der rettsmøtet skal holdes, jf. domstolloven § 86 a annet ledd.

Domstolloven § 86 a ble tilføyd ved lov 21. juni 1963 nr. 5. Det hadde også tidligere vært adgang til inndeling i loddtrekningskretser, men ikke for uttak av lagrettemedlemmer i straffesaker. Ved vedtakelsen av § 86 a ble det ansett hensiktsmessig å ha en særskilt bestemmelse om oppdeling i loddtrekningskretser med felles regler for både meddommere og lagrettemedlemmer, jf. Ot. prp. nr. 38 (1962-63) side 10. Hovedhensynene bak bestemmelsen var å spare meddommere og lagrettemedlemmer for reisefravær og staten for utgifter til reisegodtgjøring. I tillegg har det vært et formål å sikre at meddommerne har tilstrekkelig lokalkunnskap, jf. Ot. prp. nr. 36 (1939) side 3 flg.

Regelen om trekning fra loddtrekningskretsen der rettsmøtet skal holdes er ikke absolutt. Etter § 86 a annet ledd tredje punktum kan retten, «når særlige grunner taler for det», bestemme at lagrettemedlemmene eller meddommerne kan trekkes fra en annen loddtrekningskrets. I forarbeidene til denne unntaksbestemmelsen er det nevnt at den kan være anvendelig i tilfeller der man vil få lekdommere med bedre kjennskap til de forholdene saken gjelder, ved å trekke fra en annen loddtrekningskrets enn der rettsmøtet skal holdes.

Før opprettelsen av Domstoladministrasjonen var det Kongen i statsråd som hadde myndigheten til å dele doms- og lagsogn inn i loddtrekningskretser. Myndigheten var delegert til Justisdepartementet.

10.3.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har foreslått at loven skal gi uttrykk for utgangspunktet om at det er domssognet som er trekningskretsen for tingretten og lagsognet som er trekningskretsen for lagmannsretten (forslag til domstolloven § 86 første ledd første punktum). Videre har arbeidsgruppen pekt på at uttrykkene «loddtrekning» og «loddtrekningskrets» bør erstattes med trekningskrets, siden trekningen nå skjer ved bruk av datasystemer.

Når det gjelder inndeling av doms- og lagsogn i flere trekningskretser, har arbeidsgruppen pekt på at dagens regel om at lagrettemedlemmer og meddommere skal trekkes fra den loddtrekningskretsen der rettsmøtet skal holdes, medfører at lekdommere fra trekningskretser som ikke har et fast rettssted i liten grad gjør tjeneste. Enkelte loddtrekningskretser er så å si aldri representert i lagretten. Arbeidsgruppen anser dette uheldig, blant annet fordi belastningen blir ujevnt fordelt mellom lekdommerne i de ulike kretsene. Innvendingen er etter gruppens syn blitt sterkere i de senere årene, ettersom domstolene i mindre grad enn tidligere setter rett utenfor sitt faste rettssted. Arbeidsgruppen legger til grunn at adgangen etter § 86 a annet ledd tredje punktum til å trekke lagrettemedlemmer og meddommere utenfor den aktuelle loddtrekningskretsen ikke kan brukes utelukkende for å få en jevnere fordeling av oppdragene eller mer spredt representasjon.

Videre har arbeidsgruppen gjort rede for at det har vært vanskelig å få oversikt over de vedtak som er truffet om inndeling av domssogn og lagsogn i loddtrekningskretser, og har uttalt at det er behov for en gjennomgåelse av ordningen. Av hensyn til gjenfinnbarheten av de vedtakene som gjøres, mener arbeidsgruppen at det bør lovfestes at inndeling i trekningskretser skal skje ved forskrift, alternativt ved en beslutning som kunngjøres på en måte som fastsettes ved lov.

Arbeidsgruppen har foreslått at ordningen med trekningskretser skal reguleres i domstolloven § 86 første og annet ledd, med følgende ordlyd:

«Trekningskretsen er for tingretten domssognet og lagmannsretten lagsognet. Domstol­administrasjonen kan ved forskrift dele domssogn og lagsogn i flere trekningskretser.

Meddommere, varameddommere og lagrettemedlemmer skal på tilfeldig måte trekkes blant alle som er registrert i utvalgene i den trekningskretsen der rettsmøtet skal holdes. Dersom det foreligger særlige grunner, kan en dommer i den enkelte sak beslutte at meddommere, varameddommere eller lagrettemedlemmer skal trekkes fra en annen krets eller andre kretser innenfor domssognet eller lagsognet. Når det er nødvendig for å få uhildede meddommere eller lagrettemedlemmer, kan en dommer beslutte at det skal trekkes fra utvalg utenfor domssognet, lagsognet eller lagdømmet. Retten kan be vedkommende domstol foreta trekning utenfor domssognet eller lagdømmet eller gjøre det selv.»

10.3.2.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser, herunder Agder lagmannsrett , Frostating lagmannsrett og Gulating lagmannsrett , gir sin tilslutning til arbeidsgruppens forslag vedrørende inndeling av domssogn og lagsogn i flere trekningskretser. Frostating lagmannsrett har fremsatt en merknad til arbeidsgruppens forslag til § 86 som primært gjelder situasjonen ved overføring av en sak til sideordnet domstol, og som derfor behandles i punkt 10.3.3 nedenfor. For øvrig har ingen av høringsinstansene hatt innsigelser mot arbeidsgruppens forslag til regler om inndeling av domssogn og lagsogn i flere trekningskretser.

10.3.2.4 Departementets vurdering

Arbeidsgruppens forslag til lovtekst innebærer at Domstoladministrasjonen fortsatt skal kunne beslutte at doms- og lagsogn skal deles i flere trekningskretser, og at lagrettemedlemmer og meddommere (og varameddommere) som hovedregel fortsatt skal trekkes fra trekningskretsen der rettsmøtet skal holdes. Det «nye» i forslaget fra arbeidsgruppen er at vedtak om inndeling i trekningskretser skal treffes som forskrift, og dermed være underlagt saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel VII.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er en negativ side ved ordningen at den kan innebære markert ulik tjenestefrekvens for lekdommere innenfor ett og samme doms- eller lagsogn. I sin tid foreslo da også det såkalte Domstolsutvalget at adgangen til inndeling i trekningskretser ikke lenger skulle gjelde for domssognene , jf. NOU 1980: 12 «Distriktsrettene – herreds- og byrettene i fremtiden», særlig side 94 flg. På den annen side kan det ikke utelukkes at ordningen med inndeling i trekningskretser fortsatt kan være hensiktsmessig og ressursbesparende i både doms- og lagsogn. Departementet er kjent med at Domstoladministrasjonen nå, etter innføringen av det elektroniske saksbehandlingssystemet LOVISA, har oversikt over de avgjørelser som er truffet om inndeling i trekningskretser. Det må dessuten forutsettes at Domstoladministrasjonen, i samarbeid med domstolene, følger med på om de individuelle vedtakene som er truffet om inndeling har negative virkninger som tilsier at de bør endres. På denne bakgrunnen går heller ikke departementet inn for å oppheve ordningen nå. Den adgangen som retten har etter domstolloven § 86 a annet ledd tredje punktum til å bestemme at lagrettemedlemmer og meddommere skal trekkes fra en annen trekningskrets innenfor doms- eller lagsognet enn der rettsmøtet skal holdes, foreslås beholdt, jf. lovforslaget § 86 tredje ledd.

Avgjørelser om inndeling i trekningskretser kan ha virkninger for utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere. For å sikre gode saksbehandlingsrutiner slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag om at avgjørelser om inndeling av doms- og lagsogn skal betegnes som forskrift, og således være omfattet av forvaltningsloven kapittel VII. En endret inndeling i trekningskretser bør først få virkning fra neste valg til utvalgene, siden det er behov for å tilpasse valget til trekningskretsene for å sikre et passende utvalg av meddommere eller lagrettemedlemmer. Tidspunkt for når en endring skal tre i kraft, bør imidlertid fastsettes i den enkelte endringsforskrift.

10.3.3 Trekningskrets ved overføring av en sak til en sideordnet domstol

10.3.3.1 Gjeldende rett og arbeidsgruppens forslag

I visse tilfeller skal en sak overføres fra en tingrett til en annen, eller fra en lagmannsrett til en annen. Eksempelvis følger det av domstolloven § 38 at en domstol kan beslutte overføring av en sak til en annen domstol av samme orden «når særlige grunner gjør det påkrevd eller hensiktsmessig». Etter dagens regler må den domstolen som skal behandle saken trekke lagrettemedlemmer og meddommere fra eget doms- eller lagsogn, også om rett settes i den opprinnelige domstols embetskrets, slik det etter domstolloven § 44 annet ledd kan være adgang til.

Arbeidsgruppens forslag til § 86 annet ledd inneholder en regulering av hvilken trekningskrets lagrettemedlemmer og meddommere skal trekkes fra (forslaget til lovtekst er gjengitt i punkt 10.3.2 ovenfor). Arbeidsgruppen har ikke uttrykkelig drøftet spørsmålet om valg av trekningskrets i tilfeller der en sak er overtatt fra en sideordnet domstol.

10.3.3.2 Høringsinstansenes syn

Under høringen har Frostating lagmannsrett i en merknad til arbeidsgruppens forslag til § 86 i domstolloven reist spørsmål om hvilken løsning de nye reglene skal gi for valg av trekningskrets etter overføring:

«Hittil har det vært slik at meddommere og lagrettemedlemmer har måttet trekkes fra egen domstols domssogn eller lagsogn. Det har skapt problemer for saker som er overtatt fra annen sideordnet domstol, for eksempel i medhold av domstolloven § 38. Ofte vil det være naturlig og hensiktsmessig at hoved/-ankeforhandling for disse saker holdes innen doms-/lagsognet for den opprinnelige domstol. Da vil det være praktisk og kostnadsbesparende om meddommerne/lagrettemedlemmene kan tas fra de lokale utvalg.

Vi ser ikke dette omtalt i arbeidsgruppens rapport, men det kan se ut som om formuleringen av lovforslagets § 86 annet ledds første punktum, imøtekommer dette behov, jf. uttrykksmåten « i den trekningskretsen der rettsmøtet skal holdes.»

Ser man utkastets § 86 annet ledds første og annet punktum i sammenheng, er det mulig å innfortolke at den opprinnelige domstols utvalg skal brukes, som hovedregel, men at den nye domstols utvalg kan brukes når det er særlig grunn til det. I så fall blir det en fornuftig sammenheng.

Det kan vel imidlertid være behov for å få presisert at dette virkelig er meningen. I motsatt fall kan det hevdes at «den trekningskrets der rettsmøtet skal holdes» (jf. første punktum) er ment å være «innenfor domssognet eller lagsognet» (jf. annet punktum).»

10.3.3.3 Departementets vurdering

Departementet forstår arbeidsgruppens forslag slik at domstolene fortsatt skal måtte trekke lagrettemedlemmer og meddommere fra egen trekningskrets, også om saken er overtatt fra en annen domstol. Departementet er enig med Frostating lagmannsrett i at dagens regel kan være uhensiktsmessig fordi den i praksis kan avholde en domstol fra å sette rett i den opprinnelige domstols embetskrets i tilfeller hvor dette ellers kunne vært ønskelig, eller øke kostnadene til og ulempene for dem som trekkes ut. Samtidig må en ta i betraktning at det er truffet en beslutning om overføring som forutsetningsvis bygger på en vurdering av flere forhold, blant annet de geografiske. En regel om at lagrettemedlemmer og meddommere skal kunne trekkes fra utvalgene for den domstolen som saken er overført fra, vil i praksis kunne fungere som en delvis opphevelse eller «nøytralisering» av overføringsbeslutningen. En slik myndighet er det tvilsomt at den domstolen som har fått saken overført til seg, bør ha. På denne bakgrunn foreslår ikke departementet en slik regel.

10.3.4 Trekning til dag eller sak. Tjeneste i flere saker som behandles i sammenheng

10.3.4.1 Gjeldende rett

Lagrettemedlemmer og meddommere skal etter dagens regler trekkes til den enkelte sak , jf. domstolloven § 85 og § 86. Etter § 99 plikter likevel lagrettemedlemmer og ordinære meddommere å gjøre tjeneste i saker som behandles i umiddelbar rekkefølge på samme rettssted, dog slik at det så vidt mulig skal unngås at samme sett lekdommere gjør tjeneste i mer enn ti dager i lagmannsrettene og seks dager i tingrettene.

10.3.4.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har vurdert om loven bør åpne for å trekke meddommere og lagrettemedlemmer til en eller flere bestemte dager , slik at lekdommerne ved oppmøte fordeles på de sakene hvor lekdommere skal delta. Etter arbeidsgruppens syn kan dette være en hensiktsmessig ordning, i hvert fall i store domstoler. Gevinsten ved en slik ordning ville være at man ikke trenger å bruke ressurser på å «hurtigtilkalle» lekdommere som følge av forfall på dagen for rettsmøtet. Med trekning til dag istedenfor sak ville det på den andre siden måtte gjennomføres en trekning blant de frammøtte til den enkelte sak, slik at man sikret en tilfeldig fordeling.

Arbeidsgruppen hadde kontakt med domstolene om blant annet dette, og antok deretter at det bare er de største domstolene (i praksis Oslo tingrett) som har behov for en ordning hvor meddommere trekkes til dag istedenfor sak. Den har beskrevet en praksis i Oslo tingrett som går ut på at retten, ved forfall eller liknende fra meddommere på dagen for rettsmøtet, hurtigtilkaller varameddommere og meddommere til andre saker som det ikke har blitt behov for. Etter arbeidsgruppens oppfatning er denne fremgangsmåten praktisk, og uten store betenkeligheter i forhold til tilfeldighetsprinsippet. Arbeidsgruppen har antatt at fremgangsmåten til en viss grad ivaretar behovet for å kunne trekke meddommere til dager istedenfor til bestemte saker, og foreslår derfor ikke en lovendring som åpner for å trekke meddommere til dag. I forslaget til lovtekst har arbeidsgruppen tvert imot søkt å gjøre koblingen mellom meddommer og sak tydeligere enn i dagens lov, blant annet ved at det i utkastet til § 85 sies uttrykkelig at meddommere, varameddommere og lagrettemedlemmer skal trekkes «til den enkelte sak».

Samtidig har arbeidsgruppen foreslått å opprettholde en adgang til å pålegge meddommere og lagrettemedlemmer å gjøre tjeneste i flere saker som behandles i umiddelbar rekkefølge. Gruppen har foreslått at bestemmelser om dette tas inn i §§ 87 og 88 om trekning av henholdsvis lagrettemedlemmer og meddommere til den enkelte sak, med slik ordlyd:

«En dommer kan i forbindelse med trekningen bestemme at de samme lagrettemedlemmene [meddommerne] skal gjøre tjeneste i flere saker, dersom sakene skal behandles i umiddelbar sammenheng og det må antas at de til sammen ikke vil vare i mer enn ti dager. Dersom det foreligger tungtveiende grunner, kan de samme lagrettemedlemmene [meddommerne] pålegges å gjøre tjeneste i flere saker i umiddelbar sammenheng også når det må antas at sakene vil vare i mer enn ti dager.»

10.3.4.3 Høringsinstansenes syn

Nord-Troms tingrett understreker at det må tas med en bestemmelse om at retten kan trekke de samme meddommerne til flere saker. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til arbeidsgruppens forslag vedrørende trekning til saker (ikke til dager) og plikt til å tjenestegjøre i flere saker i umiddelbar sammenheng.

10.3.4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at trekningen av lekdommere fortsatt skal skje til bestemte saker, og i forslaget til regler om at det kan besluttes at lagrettemedlemmer og meddommere skal tjenestegjøre i flere saker som skal behandles i umiddelbar sammenheng. Av tekniske grunner er reglene om myndighet til å beslutte at lagrettemedlemmer og meddommere skal tjenestegjøre i flere saker, skilt ut i en egen paragraf (§ 89) i departementets lovforslag.

10.3.5 Kjønnsfordeling i saker med et ulikt antall meddommere

10.3.5.1 Gjeldende rett

Både lagmannsretten og tingretten har særskilte utvalg for kvinner og menn. Til den enkelte sak skal det som hovedregel trekkes samme antall lekdommere fra hvert av utvalgene, jf. domstolloven §§ 85 og 86, begges første ledd. Dette gjelder både sivile saker og straffesaker, og sikrer lik fordeling av mannlige og kvinnelige lekdommere i den enkelte sak. Reglene om særskilte utvalg for hvert kjønn er utslag av prinsippet om likestilling mellom kjønnene, og av at dette prinsippet bør komme til uttrykk også ved lekdommeres deltakelse i rettspleien.

I noen tilfeller skal retten settes med et ulikt antall meddommmere. Etter straffeprosessloven § 276 annet ledd kan domstollederen beslutte at tingretten skal settes med to fagdommere og tre meddommmere i saker som er særlig omfattende eller hvis andre særlige grunner foreligger. Det samme kan skje i sivile saker etter tvisteloven § 9-12 femte ledd. For slike tilfeller følger det av domstolloven § 86 første ledd femte punktum at det «kastes lodd» om hvilket av utvalgene den siste meddommeren skal trekkes fra. Videre følger det av straffeprosessloven § 276 femte ledd og § 332 første ledd tredje punktum, og av tvistemålsloven § 324 annet ledd, at rettens formann i vidløftige saker kan bestemme at en eller flere varameddommere skal følge forhandlingene og tre inn i retten om noen av meddommerne får forfall. For disse tilfellene inneholder ikke loven noen klar regel om hvordan valget av kjønn skal foregå. Tvisteloven § 324 annet ledd er ikke videreført i tvisteloven.

10.3.5.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har foreslått at regelen i domstolloven § 86 første ledd femte punktum om loddtrekning for hvilket av utvalgene den siste meddommeren skal trekkes fra, skal videreføres. Forslaget er tatt inn i arbeidsgruppens utkast til domstolloven § 88 første ledd annet punktum, med slik ordlyd:

«Dersom det skal trekkes et ulikt antall meddommere eller varameddommere, skal det trekkes lodd om hvilket utvalg den siste meddommeren eller varameddommeren skal trekkes fra.»

Også for tilfeller der en eller flere varameddommere skal følge forhandlingene i henhold til beslutning etter straffeprosessloven § 276 femte ledd, samme lov § 332 første ledd eller tvistemålsloven § 324 annet ledd, anbefaler arbeidsgruppen at spørsmålet om kjønn skal avgjøres gjennom loddtrekning. Forslaget kommer til uttrykk i gruppens utkast til § 88 tredje ledd, som lyder:

«Dersom en varameddommer skal følge forhandlingene, skal det trekkes lodd om personvalget.»

10.3.5.3 Høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslagene.

10.3.5.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering av at det bør avgjøres på grunnlag av tilfeldighet hvilket kjønn den siste meddommeren eller varamedlemmet skal ha når det skal trekkes et ulikt antall. I departementets lovforslag er arbeidsgruppens forslag til § 88 første ledd annet punktum ført videre.

Også når det gjelder forslaget om utvelgelse av varameddommer til å følge forhandlingene, er departementet enig i realiteten i arbeidsgruppens syn. Slik departementet ser det, bør det imidlertid fremgå klarere av lovbestemmelsen at det bare er ved utvelgelsen av et ulikt antall, og ved utvelgelsen av den siste, at valget av kjønn skal bero på tilfeldighet. Skal det velges to, skal det velges én av hvert kjønn. På denne bakgrunn viderefører departementets arbeidsgruppens forslag til § 88 tredje ledd i en noe justert form.

En tilsvarende problemstilling oppstår også i saker om prøving av fylkesnemndas vedtak etter barneverntjenesteloven, hvor retten etter sosialtjenesteloven § 9-10 a skal settes med én fagkyndig og én lek meddommer. Denne problemstillingen behandles under punkt 10.11.

10.3.6 Midlertidig forbigåelse på grunn av trekning til en annen sak

10.3.6.1 Gjeldende rett

Domstolloven § 85 annet ledd, som etter § 86 annet ledd gjelder for trekning av både lagrettemedlemmer og meddommere, har følgende regel:

«Loddtrekningen foretas blant alle som står i vedkommende alminnelige utvalg for lagsognet, unntatt dem som har gjort tjeneste etter siste valg eller er trukket ut eller oppnevnt til et rettsmøte som ennå ikke er holdt. Blir det ikke minst dobbelt så mange tilbake som det skal trekkes, foretas trekningen blant alle som står i vedkommende utvalg.»

Av første punktum av det siterte fremgår at den som har gjort tjeneste som lagrettemedlem eller meddommer etter siste valg ikke skal delta ved trekningen til nye saker før utvalget av dem som fortsatt skal være med i trekningen er blitt så lite at det teller færre enn dobbelt så mange personer enn det som skal trekkes til en nye saken. Når utvalget er redusert til denne grensen, skal alle i utvalget være med i trekningen igjen («bunken snus»). Loven presiserer ikke hva som skal til for at en meddommer eller et varamedlem for meddommere skal anses å «ha gjort tjeneste», og dermed utelates fra trekningen. Domstolenes saks­behandlingssystem LOVISA fungerer i dag slik at den som er trukket ut som meddommer eller varamedlem for meddommere registreres som å ha gjort tjeneste, uavhengig av om vedkommende har møtt frem til rettsmøte eller ei.

10.3.6.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har påpekt at dagens lovtekst er uklar når det gjelder hva som skal til for å ha gjort tjeneste i lovens forstand, og at uklarheten gjelder både den som har møtt frem som enten lagrettemedlem eller meddommer uten å gjøre tjeneste, og varamedlem for meddommere som er bedt om å holde seg klar, men ikke har møtt frem i retten. Til spørsmålet om hva de nye reglene bør gå ut på, uttaler arbeidsgruppen (rapporten side 21):

«Det kan ikke være tvil om at varameddommere, på samme måte som de ordinære meddommerne, bør anses for å ha tjenestegjort i alle saker hvor de faktisk har tatt sete i retten. Varameddommerne bør etter arbeidsgruppens oppfatning også anses for å ha gjort tjeneste i tilfeller hvor de har møtt på rettsstedet uten at de har deltatt i behandlingen. Arbeidsgruppen finner det mer tvilsomt om varameddommerne som ikke har møtt skal anses for å ha gjort tjeneste. Spørsmålet er om det at de må holde seg klare til å møte, er en byrde som tilsier at de bør holdes utenfor resten av trekningsomgangen.

Arbeidsgruppen mener at den beste løsningen er at bare de varameddommere som har møtt, får dette registrert som tjenestegjøring. På samme måte bør de ordinære meddommerne (og lagrettemedlemmene) som er trukket ut men av en eller annen grunn ikke har møtt, for eksempel på grunn av lovlig forfall, ikke anses for å ha tjenestegjort, mens de som møter men dimitteres uten å delta, bør anses for å ha tjenestegjort. Samlet sett utgjør de tilfellene hvor varameddommerne må møte, et lite antall, bortsett fra i de få domstolene hvor de alltid pålegges å møte. Dagens ordning med at trekning som varameddommer automatisk registreres som tjenestegjøring, kombinert med at varameddommerne skal trekkes fra de kommunene som er nærmest rettsstedet, ikke fra hele trekningskretsen, skaper en del problemer. Blant annet blir det en overrepresentasjon av utvalgsmedlemmer fra de kommunene som ligger nærmest «hoved»-rettsstedene som stadig trekkes ut som varameddommere uten rent faktisk å gjøre tjeneste. ... Når gruppen nå foreslår at varameddommere skal trekkes fra hele trekningskretsen på linje med de ordinære meddommerne, … vil slike ulemper falle bort. Men gruppen mener at den gjennomsnittlige byrden ved å måtte holde seg klar til å møte uten at oppmøte blir nødvendig, ikke er tyngre enn at dette ikke bør regnes som tjenestegjøring.»

Arbeidsgruppen har i denne sammenhengen også vist til kontakt med det såkalte LOVISA-prosjektet om de tekniske konsekvenser av en løsning som går ut på at bare de lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer for meddommere som har møtt frem til et rettsmøte skal holdes utenfor trekningen til nye saker før «bunken snus».

Arbeidsgruppen har følgende forslag til en regel om dette i § 86 tredje ledd:

«De i utvalget som har gjort tjeneste som meddommer eller lagrettemedlem, eller som har møtt som meddommer, varameddommer eller lagrettemedlem uten å gjøre tjeneste, etter at man siste gang begynte å trekke fra hele utvalget, deltar likevel ikke i trekningen. I trekningen deltar heller ikke de som allerede er trukket ut til å gjøre tjeneste som meddommere, varameddommere eller lagrettemedlemmer i krettsmøter som ennå ikke er holdt. Dersom det etter dette ikke er minst dobbelt så mange igjen i utvalget som det antallet som skal trekkes, skal det trekkes fra hele utvalget.»

10.3.6.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har innvendinger mot arbeidsgruppens forslag.

10.3.6.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i realiteten i arbeidsgruppens forslag og viderefører forslaget med en del språklige justeringer.

10.4 Varamedlemmer for lagrette­medlemmer og meddommere

10.4.1 Innledning

Varamedlemmer for meddommere betegnes ofte som varameddommere . Av praktiske grunner bruker departementet likevel for det meste uttrykket varamedlemmer for meddommere i proposisjonen her.

Etter domstolloven § 85 første ledd skal det trekkes to varamedlemmer til lagretten, ett av hvert kjønn. Varamedlemmene skal trekkes fra den kommunen hvor rettsmøtet skal holdes eller de nærmeste kommuner, jf. § 85 tredje ledd, og de skal innkalles til rettsmøtet.

Videre skal det trekkes varamedlemmer for meddommerne i saker for tingretten og lagmannsretten, jf. domstolloven § 86 første og tredje ledd. Det skal være to varamedlemmer for meddommere i lagmannsretten, ett av hvert kjønn. For meddommere i tingretten krever loven bare ett varamedlem, jf. § 86 tredje ledd, mens det i praksis ofte trekkes to (ett fra hvert av utvalgene). Også varamedlemmer for meddommerne skal trekkes fra den kommunen der rettsmøtet skal holdes eller de nærmeste kommuner. Etter domstolloven § 98 første ledd har domstolene stor frihet til å bestemme om varamedlemmene for meddommere skal innkalles til rettsmøtet eller om de bare skal varsles med beskjed om å holde seg klare.

Ved oppnevning av meddommere fra det særskilte utvalget av fagkyndige meddommere kan det oppnevnes ett varamedlem i tingretten og to i lagmannsretten i tilfeller der retten finner dette hensiktsmessig. Også disse varamedlemmene skal oppnevnes blant dem som bor nærmest rettsstedet, jf. § 87.

I dette punktet behandles en rekke spørsmål om varamedlemmer for lagrettemedlemmer og meddommere fra de alminnelige utvalgene. Det første spørsmålet er om det fortsatt skal trekkes varamedlemmer (punkt 10.4.2). Videre drøftes om varamedlemmer for meddommere skal gjøre tjeneste ved forfall hos de ordinære meddommerne, eller om utgangspunktet fortsatt skal være at det skal trekkes en ny meddommer (punkt 10.4.3). Dernest behandles spørsmål om hvilket geografisk område varamedlemmer for meddommere skal trekkes fra (punkt 10.4.4), og til slutt om varamedlemmene i utgangspunktet skal innkalles til rettsmøtet eller bare varsles om trekningen med beskjed om å holde seg klare (punkt 10.4.5).

10.4.2 Fortsatt varamedlemmer for lagrettemedlemmer og meddommere?

10.4.2.1 Gjeldende rett

Som nevnt, følger det av domstolloven §§ 85 og 86 at det skal trekkes varamedlemmer både til lagretten og for meddommere til lagmannsretten og tingretten. Bakgrunnen for dette er at de lagrettemedlemmer og meddommere som innkalles til tjeneste kan få forfall, og at det i så fall kan bli nødvendig at ett eller flere varamedlemmer gjør tjeneste for at retten kan bli lovlig sammensatt.

10.4.2.2 Arbeidsgruppens syn

Etter arbeidsgruppens syn er det ikke nødvendig med varamedlemmer til lagretten . Den har derfor foreslått at ordningen oppheves. Arbeidsgruppen uttaler (rapporten side 15):

«Det er lovens ordning at de to varamedlemmene, av hensyn til utskytingsretten, alltid pålegges å møte, jf. forutsetningsvis domstolloven § 97. På grunn av forfall blant og utskyting av de ordinære medlemmene vil varamedlemmene svært ofte måtte gjøre tjeneste, slik at den opprinnelige statusen som varamedlem får liten praktisk betydning. Deres status som varamedlemmer kompliserer trekningen etter strpl § 356 tredje ledd, og det gjøres i en del tilfeller feil, jf. Rt. 2003 side 308. Den unødvendig kompliserende særregelen i domstolloven § 85 siste ledd om hvor varamedlemmene skal trekkes fra, kan dermed også fjernes, jf. drøftingen nedenfor i punkt 3.3 av spørsmålet om hvor varameddommere bør trekkes fra. Gruppen foreslår at domstolloven § 85 og § 97 og strpl § 355 og § 356 endres i samsvar med dette, slik at det samme antallet som tidligere skal innkalles, men at alle får status som (ordinære) lagrettemedlemmer.»

Arbeidsgruppens forslag om at antallet ordinære lagrettemedlemmer skal økes med én, og at det ikke lenger skal trekkes varamedlemmer til lagretten, kommer til uttrykk i gruppens forslag til § 87 første ledd, som lyder:

«Når en sak skal behandles med lagrette, skal en av domstolens tjenestemenn i god tid før hovedforhandlingen trekke åtte lagrettemedlemmer fra hvert av utvalgene, jf. § 70.»

Når det gjelder varamedlemmer for meddommere (varameddommere) , har arbeidsgruppen foreslått at domstolene får frihet til å unnlate å trekke varamedlemmer dersom de anser dette mest hensiktsmessig. Gruppens begrunnelse for forslaget refereres i punkt 10.4.2.4 nedenfor. Forslaget om at det som utgangspunkt fortsatt skal trekkes varamedlemmer for meddommerne, men at domstolene skal kunne beslutte ikke å trekke varamedlemmer, kommer til uttrykk i arbeidsgruppens forslag til § 88 første og annet ledd, som lyder:

«Når en sak skal behandles med meddommere i tingretten eller lagmannsretten, skal en av domstolens tjenestemenn i god tid før hovedforhandlingen trekke ut like mange meddommere og varameddommere fra hvert av utvalgene, jf. § 70 og 71. Dersom det skal trekkes et ulikt antall meddommere eller varameddommere, skal det trekkes lodd om hvilket utvalg den siste meddommeren eller varameddommeren skal trekkes fra.

Domstolleder kan for alle eller enkelte sakstypers vedkommende beslutte at det ikke skal trekkes varameddommere. En dommer kan likevel i den enkelte sak beslutte at det skal trekkes varameddommere. Domstolleder kan for alle eller enkelte sakstypers vedkommende bestemme om varameddommerne i forbindelse med at de varsles om trekningen, skal pålegges å møte til rettsmøtet eller ikke. En dommer kan i den enkelte sak endre denne beslutningen...»

10.4.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot arbeidsgruppens forslag. Vedrørende antall varamedlemmer for meddommerne, uttaler Tønsberg tingrett :

«Kjønnsfordeling av meddommere er ikke et så viktig prinsipp at det for den enkelte sak må ha konsekvenser som hindrer et enkelt varameddommersystem. En felles varameddommer – og i hver fall at bare en pålegges å møte – for begge meddommerne vil kunne være hensiktsmessig. Ved enten å trekke om vedkommende skal være mann eller kvinne, eller trekke fra utvalgene til annen hver sak, bør likestillingsmomentet være vel ivaretatt.»

10.4.2.4 Departementets vurdering

Varamedlemmer til lagretten

Ved et notat september 2006 om hurtigere behandling av straffesaker har departementet sendt på høring en lang rekke forslag til endringer i særlig straffeprosessloven. Blant forslagene er et forslag om opphevelse av ordningen med utskyting av lagrettemedlemmer. Forslaget går i korthet ut på at det bare skal trekkes og innkalles så mange ordinære lagrettemedlemmer som det som skal delta i saken (det vil si som hovedregel ti, fem fra hvert utvalg, jf. straffeprosessloven § 355 første ledd). Dersom en slik ordning vedtas, vil det antakelig være nødvendig at det trekkes (og innkalles) varamedlemmer for lagrettemedlemmene. Foreløpig er det åpent om forslaget vedrørende utskytingsretten vil bli ført videre i en proposisjon. Departementet vil ikke forskuttere noen bestemt konklusjon vedrørende dette, og vurderer arbeidsgruppens forslag på grunnlag av dagens regler.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det i dag er liten realitet i statusen som varamedlem for lagretten, og at det således er liten grunn til å skille mellom ordinære lagrettemedlemmer og varamedlemmer. Ved samtidig å øke antallet ordinære lagrettemedlemmer fra syv til åtte fra hvert av utvalgene, foreligger det heller ikke noe som tilsier økt fare for at retten ikke kan bli lovlig sammensatt. Under henvisning til dette, og til at det vil bety en viss forenkling og et mer oversiktlig regelverk, slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag. Ordningen med varamedlemmer for lagretten kan måtte gjeninnføres i forbindelse med en eventuell opphevelse av ordningen med utskyting av lagrettemedlemmer, jf. foregående avsnitt. Etter departementets oppfatning bør imidlertid ikke dette stå i veien for å utforme et mest mulig hensiktsmessige system under dagens forutsetninger.

Varamedlemmer for meddommere

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at utgangspunktet må være at det skal trekkes varamedlemmer for meddommerne. Det er denne ordningen som i størst grad sikrer tilfeldighet med hensyn til hvem som skal gjøre tjeneste som meddommer.

Det fremgår ikke uttrykkelig av arbeidsgruppens lovforslag hvor mange varamedlemmer meddommerne skal ha. Forslaget til § 88 går ut på at det skal trekkes «like mange meddommere og varameddommere fra hvert av utvalgene», men denne formuleringen er det mest nærliggende å anta gjelder kjønnsfordelingen, og ikke at det skal trekkes like mange varamedlemmer som meddommere. Etter departementets syn bør det fortsatt fremgå av loven hvor mange varamedlemmer for meddommerne som skal trekkes.

Etter domstolloven § 86 tredje ledd skal det i dag velges to varamedlemmer for meddommerne i lagmannsretten. Departementet ser ikke grunn til å endre antallet. Ved denne vurderingen har departementet tatt i betraktning at det i noen grad viderefører arbeidsgruppens forslag om at domstolen skal kunne unnlate å trekke varamedlemmer for meddommerne, og at den også skal kunne bestemme at det skal trekkes bare ett, jf. nedenfor.

For tingretten foreslår departementet de samme regler som for lagmannsretten. I dette ligger at det som utgangspunkt skal trekkes to varamedlemmer også i tingretten, mot ett i dag. Begrunnelsen for økningen er dels at mange av tingrettene allerede trekker to, og dels at dette kan være hensiktsmessig av hensyn til kjønnsrepresentasjonen og muligheten for at et varamedlem av samme kjønn som den meddommer som har forfall, kan rykke opp, jf. lovforslaget § 92 og punkt 10.4.3 nedenfor. Tatt i betraktning den valgfriheten domstolene vil få med hensyn til hvorvidt det skal trekkes varamedlemmer for meddommere, jf. straks nedenfor, antar departementet at endringen ikke vil medføre en unødig merbelastning for tingrettene.

Arbeidsgruppen har som nevnt foreslått at domstollederen for alle eller for enkelte sakstypers vedkommende skal kunne beslutte at det ikke skal trekkes varamedlemmer for meddommerne. Forslaget er begrunnet blant annet slik (rapporten side 16 flg.):

«Som argument mot å videreføre plikten til å trekke varameddommere kan særlig ressursmessige hensyn trekkes fram. Dette gjelder for det første i forhold til domstolenes arbeid. Det å trekke, varsle og administrere varameddommere i tillegg til de ordinære, innebærer grovt sett at rettens arbeid og utgifter ved ut­taking av meddommere fordobles. Det skal utformes og sendes brev, og antallet fritakssøknader må også anses å bli tilnærmet fordoblet. Det gjelder også for registreringsarbeidet i Lovisa. Arbeid og utgifter med å administrere de tilfellene der det på grunn av forfall blir nødvendig å innkalle nye meddommere, eventuelt hurtigtilkalle dem, vil naturlig nok bli langt lavere.

Man må også ta i betraktning de ressursmessige konsekvensene trekning som varameddommer har for dem som blir trukket ut. Det kan innebære praktiske problemer å skulle forberede seg til å gjøre tjeneste, for eksempel ved å skaffe vikar. Dette argumentet forsterkes av at problemstillingen gjelder et stort antall personer hvert år. I 2003 behandlet førsteinstansdomstolene i alt 16 626 meddomsretts­saker. Problematikken gjelder følgelig over 33 000 personer pr. år. Mange domstoler har meldt til gruppen at forfall hos meddommere forekommer svært sjelden, slik at det sjelden er behov for varameddommere eller hurtigtilkalling. I tråd med dette unnlater de fleste domstoler å innkalle varameddommerne. I domstoler med større saksmengder, og særlig i Oslo, er derimot erfaringen at det forholdsvis ofte kan oppstå inhabilitet og andre former for forfall kort tid forut for rettsmøtet.

Arbeidsgruppen finner det klart at man i alle domstoler må ha et system for innkalling av reserver. Varameddommerordningen bidrar til å styrke tilfeldighetsprinsippet, ved at varameddommerne trekkes ut tilfeldig ved bruk av IT-systemer på samme måte som ordinære meddommere. Alternativet til trekning av varameddommere er å trekke ny meddommer ved forfall inntil noen dager før hovedforhandling eller å benytte hurtigtilkalling av meddommere i tilfeller hvor det oppstår forfall i løpet av de siste dagene før hovedforhandlingen. Hurtigtilkalling skjer ikke etter tilfeldig trekning på samme måte som trekning av varameddommere, jf. dagens § 97 og § 98 andre ledd og redegjørelsen nedenfor (...).

For å ivareta tilfeldighetsprinsippet på en bedre måte ved hurtigtilkalling, kan man i de større domstolene utarbeide lister over meddommere som kan møte på kort varsel, slik at det skjer en tilfeldig trekning/ utvelgelse fra denne hurtiglisten. På denne måten kan man i en viss utstrekning ivareta tilfeldighetsprinsippet også ved hurtigtilkalling. Men hurtigtilkalling innebærer alltid en viss fare for en form for utplukking av meddommere etter uklare kriterier.

Dersom det er trukket varameddommere, har man noe større sikkerhet for at inhabilitetsspørsmål er avklart før rettsmøtet, i hvert fall i forhold til partene og deres prosessfullmektiger. Habilitetskontrollen blir ikke like god ved hurtigtilkalling eller dersom ny meddommer må trekkes kort tid i forveien. I tillegg kommer fordelen ved å ha varameddommere parate som på forhånd er varslet om at de risikerer å måtte møte, mens ny trekning kort før hovedforhandlingen eller hurtigtilkalling ofte vil bli møtt av forfallsgrunner, særlig i forbindelse med høytider og ferier, der forfallssituasjonene kan ha en tendens til å oppstå også for de ordinære meddommerne.

Gruppen mener at unnlatelse av å trekke varameddommere først og fremst er aktuelt i det store antallet straffesaker som kan avvikles i løpet av én dag. I de mange domstoler hvor forfall sjelden forekommer, vil det antakelig heller ikke by på store problemer å trekke ny meddommer som kan møte på kort varsel, slik at bruk av hurtigtilkalling kan holdes på et minimum. Som nevnt foran i punkt 1.2 kan man for eksempel i Oslo tingrett trekke og innkalle varameddommere til saker som skal gå over flere dager. Disse kan så med hjemmel i bestemmelsen om hurtigtilkalling «omdisponeres» til endagssaker som mangler meddommere, hvis det ikke blir behov for dem i den saken de er innkalt som varameddommer til (...). Dette vil tilfredsstille tilfeldighetsprinsippet i rimelig grad.

Det er en klar forutsetning at en adgang til å unnlate å trekke varameddommere brukes på en slik måte at betenkelighetene i forhold til tilfeldighetsprinsippet blir ubetydelige. Utgangspunktet skal være at det skal trekkes varameddommere. Det bør gå fram av lovteksten at dersom utgangspunktet skal være et annet, må den enkelte domstolleder ta en generell beslutning om dette. En slik generell beslutning om at det ikke skal trekkes varameddommere, bør kunne fravikes av forberedende dommer eller en annen dommer i tilknytning til en konkret sak. Se forslaget til § 88 andre ledd.

En adgang til å unnlate trekning av varameddommere innebærer også at man kan unnlate å trekke ny varameddommer når en varameddommer rykker opp fordi en meddommer har forfall.»

Departementet ser at innkallingen av varamedlemmer krever betydelige ressurser i domstolene og belastninger for dem som blir forpliktet til å stå til disposisjon. Departementet merker seg også at mange domstoler rapporterte til arbeidsgruppen at forfall hos meddommere forekommer svært sjelden, men at situasjonen synes å være en annen i domstoler med store saksmengder. På denne bakgrunn er departementet enig med arbeidsgruppen i at det bør åpnes for at domstolene kan unnlate å trekke varamedlemmer. Man bør imidlertid være forsiktig med å renonsere på den tilfeldighet ved utvelgelsen og mulighet for tidlig avklaring om inhabilitet som ligger i at varamedlemmer blir trukket, noe også arbeidsgruppen er inne på. Betenkelighetene ved å unnlate å trekke varamedlemmer er mindre i de helt kortvarige sakene, som typisk vil gjelde mindre alvorlige forhold, og det er ved kortvarige saker at det i praksis vil være lettest å få en ny meddommer til å møte ved trekning eller hurtigtilkalling etter at en som opprinnelig var trukket ut, har fått forfall. Siden mange av straffesakene er éndagssaker, vil man få fordelen ved en adgang til å unnlate å trekke varamedlemmer selv om den begrenses til disse sakene. Departementet foreslår på denne bakgrunn en adgang til å la være å trekke varamedlemmer for meddommere i saker som antas å kunne bli behandlet på én dag, og at beslutningen om dette kan treffes av en dommer som har saken til behandling (eller domstollederen). Det vises til forslaget til § 88 annet ledd tredje punktum i domstolloven. Ved vurderingen av om det skal unnlates å trekke varamedlemmer, vil det måtte legges vekt blant annet på om det erfaringsmessig er stor fare for forfall i den aktuelle domstolen til det aktuelle tidspunktet, og på utsikten til å kunne trekke (og i nødsfall hurtigtilkalle) nye meddommere ved forfall.

I saker der domstolen skal kunne la helt være å trekke varamedlemmer, bør den i stedet kunne nøye seg med å trekke én meddommer. Hensynet til lik kjønnsrepresentasjon ivaretas da ved at det trekkes lodd om hvilket av utvalgene varamedlemmet skal trekkes fra og av reglene om opprykk for varamedlem, jf. lovforslaget § 88 første ledd annet punktum og § 92.

Et ytterligere spørsmål er om også adgangen til å trekke bare ett varamedlem skal begrenses til éndagssaker, eller om domstolene bør kunne velge en slik løsning også i andre tilfeller. For saker i tingretten er det i dag hovedregelen for alle saker at det skal trekkes bare ett varamedlem, jf. domstolloven § 86 tredje ledd. Det er vanskelig å se noen grunn til å stramme inn denne regelen, i den forstand at adgangen til å beslutte at det skal trekkes bare ett varamedlem skal begrenses, eksempelvis til bare å gjelde éndagssaker. Departementet ser heller ikke grunn til å begrense lagmannsrettens adgang til å beslutte at det skal innkalles bare ett varamedlem. Lagmannsretten har ut fra sitt kjennskap til de lokale forholdene og tidspunktet for saken forutsetninger for å vurdere om det i den enkelte sak er tilstrekkelig at det innkalles bare ett varamedlem. Departementets forslag til en regel om adgang til å trekke bare ett varamedlem for meddommerne fremgår av lovforslaget § 88 annet ledd annet punktum.

10.4.3 Fravær mv. – trekning av ny med­dommer eller opprykk for vara­medlem?

10.4.3.1 Innledning og gjeldende rett

Etter domstolloven § 91 skal lagrettemedlemmer og meddommere i visse tilfeller forbigås ved trekningen. Blant annet gjelder dette når vedkommende ville vært inhabil etter domstolloven §§ 106 og 107, når vedkommende har meldt forfall, når han eller hun skulle ha vært slettet fra utvalget etter domstolloven § 81 eller er siktet for en straffbar handling av en viss alvorlighet. Det kan imidlertid skje at slike forhold oppdages eller oppstår på et senere tidspunkt. Etter domstolloven § 95 tredje ledd skal det trekkes et nytt lagrettemedlem eller en ny meddommer dersom et lagrettemedlem eller en meddommer har gyldig forfall, vedkommende skulle vært slettet fra utvalget etter § 81 første til tredje ledd, er siktet for et straffbart forhold som kan antas å medføre frihetsstraff eller tap av offentlig stemmerett eller melder forfall eller nekter å møte. Videre åpner domstolloven § 97 og § 98 for at det under visse omstendigheter kan foretas hurtigtilkalling av henholdsvis lagrettemedlemmer og meddommere. Dagens lov gir ikke klare anvisninger for når det skal trekkes nye lagrettemedlemmer eller meddommere og når varamedlemmene skal innkalles.

Som det fremgår av punkt 10.4.2.4, viderefører departementet arbeidsgruppens forslag om å oppheve ordningen med trekning av varamedlemmer til lagretten. Med en slik løsning oppstår det ikke spørsmål om i hvilke situasjoner varmedlemmer til lagretten skal innkalles. I det følgende er problemstillingen derfor begrenset til å gjelde innkalling av varamedlemmer for meddommere. Ordningen med varamedlemmer for fagkyndige meddommere behandles under punkt 10.5 nedenfor.

10.4.3.2 Arbeidsgruppens syn

I sin kontakt med domstolene registrerte arbeidsgruppen at det i dag er noe ulik praksis om i hvilke situasjoner det trekkes ny meddommere og i hvilke situasjoner varamedlemmer innkalles. De fleste domstolene trekker nye meddommere ved forfall, mens andre innkaller varamedlemmer. Etter arbeidsgruppens syn illustrerer domstolenes svar at det er behov for en klargjøring av regelverket vedrørende dette.

Arbeidsgruppen forstår dagens lov dit hen at varamedlemmer for meddommerne ikke skal rykke opp til tjeneste hvis det er tid til å trekke en ny ordinær meddommer. Rettstilstanden bør etter gruppens syn endres, slik at det i saker hvor det er trukket varamedlemmer, som hovedregel er disse som skal gjøre tjeneste. Arbeidsgruppen uttaler blant annet (rapporten side 18 flg.):

«Arbeidsgruppen mener at i saker hvor det er trukket varameddommere, bør varameddommerne så langt som praktisk mulig gjøre tjeneste ved forfall hos de ordinære meddommerne. Arbeidsgruppen foreslår at hovedreglen bør være at varameddommere rykker opp ved forfall, istedenfor at det trekkes en ny ordinær meddommer. Det at varameddommerne pålegges å holde seg klare til å møte og at de rykker opp ved forfall, vil skape større trygghet for at retten blir fulltallig.

Dagens regler framstår som nokså motsigelsesfylte. Det synes paradoksalt at man skal trekke og varsle varameddommere, men ved senere forfall hos ordinære meddommere likevel trekke nye meddommere i stedet for å innkalle de varameddommerne som allerede er varslet. Spørsmålet om en meddommer kan anses for å ha lovlig forfall og derfor kan nekte å møte, jf. domstolloven § 105, vil til en viss grad påvirkes av hvor kort tid det er til rettsmøtet skal holdes. Risikoen for at nyuttrukne meddommere etter § 95 tredje ledd har forfallsgrunner er stor, alt etter hvor kort fristen er. Det synes ikke naturlig at henvendelsen skal gå til disse i stedet for til varameddommere som allerede er varslet og forberedt på at tjenestegjøring kan bli aktuelt. Reglene praktiseres ved enkelte domstoler slik at retten overhodet ikke varsler de uttrukne varameddommerne, og bruker ny trekning og hurtigtilkalling ved forfall. Prinsippet bør være at uttrukne varameddommere skal benyttes så sant det ikke vil medføre uforholdsmessig ulempe.

(...)

Etter gjeldende rett skal antakelig uttrukne varameddommere fra de alminnelige utvalgene anses som varameddommere for samtlige innkalte ordinære medlemmer uavhengig av kjønn, jf. Bøhn side 211 med henvisning til Ot. prp. nr. 53 (1983-84). Men hensynet til lik kjønnsfordeling i retten tilsier at varameddommer av samme kjønn som den meddommeren som ikke kan tjenestegjøre, rykker opp hvis det er mulig. Arbeidsgruppen foreslår at denne regelen videreføres, slik at varameddommer av samme kjønn fortrinnsvis skal rykke opp. Det kan stilles spørsmål om varameddommer av «feil kjønn» fortsatt skal rykke opp, eller om det bør skje hurtigtilkalling i tilfeller hvor opprykk vil medføre at retten blir kjønnsmessig skjevt sammensatt. Bøhn skriver på side 211-212 at:

«dersom forfallssituasjonen i en byrettssak for eksempel er slik at det eneste varamedlemmet som er til stede, er en kvinne, og et mannlig ordinært medlem også viser seg å være inhabilt eller ha annet forfall, skal det kvinnelige varamedlemmet rykke opp som ordinært medlem, selv om dette fører til at det blir to kvinnelige meddommere. Det skal i et slikt tilfelle ikke tilkalles et nytt mannlig varamedlem. Det blir derfor ikke alltid lik kjønnsfordeling blant meddommerne.»

Som nevnt ovenfor vil opprykk av varameddommer på en bedre måte ivareta tilfeldighetsprinsippet enn hurtigtilkalling av meddommere. Det vises til at varameddommere skal trekkes ut tilfeldig, mens hurtigtilkalling i de aller fleste domstoler skjer fra et mye mer begrenset utvalg, og ikke alltid tilfeldig (...). Arbeidsgruppen mener at hensynet til å ivareta tilfeldighetsprinsippet tilsier at hurtigtilkalling bør være sekundært i forhold til opprykk av varameddommer, selv om det medfører at retten blir kjønnsmessig skjevt sammensatt. Men hvis det er tid til det, bør det trekkes ny varameddommer av samme kjønn som den som har forfall.»

Arbeidsgruppens syn kommer til uttrykk i forslaget til § 91 i domstolloven, som lyder:

«Dersom en uttrukket meddommer ikke skal gjøre tjeneste etter § 89, § 90 eller § 108, eller ikke møter, skal varameddommeren av samme kjønn innkalles og gjøre tjeneste. Har også varameddommeren av samme kjønn forfall, skal den andre varameddommeren gjøre tjeneste, dersom det vil medføre uforholdsmessig ulempe å trekke og innkalle ny varameddommer av samme kjønn som den meddommeren som ikke møter.

Dersom det ikke er trukket varameddommere i saken, skal det i tilfeller som nevnt i første ledd trekkes ny meddommer av samme kjønn som den meddommeren som ikke skal gjøre tjeneste.

Hvis domstolen innkaller en varameddommer til å gjøre tjeneste i forbindelse med forfall, kan det trekkes en ny varameddommer.»

10.4.3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot arbeidsgruppens forslag.

10.4.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at dagens ordning med fordel kan avløses av en hovedregel om at domstolene innkaller ett av varamedlemmene når det viser seg at en av de opprinnelige meddommerne har forfall eller av andre grunner ikke kan delta. Hvis det ikke er trukket varamedlemmer, må det trekkes en ny meddommer av samme kjønn som den opprinnelige, jf. arbeidsgruppens forslag til § 91 annet ledd.

I tilfeller hvor det er bare ett varamedlem til disposisjon, og dette ikke er av samme kjønn som den meddommeren som er forhindret fra å delta, oppstår det spørsmål det hva som skal prioriteres, å sette rett med en meddommer av hvert kjønn, eller å gjøre bruk av et varamedlem som er forberedt på å skulle delta. Arbeidsgruppens forslag til lovtekst inneholder ikke en direkte løsning på dette spørsmålet (siden arbeidsgruppen, i motsetning til departementet, ikke har foreslått regler om adgang til å trekke bare ett varamedlem). Arbeidsgruppens forslag til § 91 første ledd annet punktum gjelder imidlertid reelt sett samme problemstilling, ved at gruppen der foreslår en løsning for tilfeller hvor det bare er et varamedlem av «feil» kjønn tilgjengelig. Arbeidsgruppens forslag går ut på at det aktuelle varamedlemmet skal gjøre tjeneste dersom det ville medføre uforholdsmessig ulempe å trekke og innkalle nytt varamedlem av samme kjønn som den meddommeren som er forhindret.

Departementet mener at det prinsipielt sett er viktig at begge kjønn er representert i retten, og peker på at det er reglene om meddommernes kjønnsfordeling som kan gi full sikkerhet for at dette realiseres. Dette tilsier at domstolene, i tilfelle hvor det ikke står et varamedlem til disposisjon av samme kjønn som den opprinnelige meddommeren, skal trekke og innkalle en ny meddommer av «riktig» kjønn. Samtidig bør ikke hensynet til kjønnsfordelingen veie så tungt at det medfører fare for at saker må utsettes. Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at det er bedre å bruke et varamedlem av «feil» kjønn enn å benytte hurtigtilkalling. Arbeidsgruppens forslag til § 91 første ledd annet punktum videreføres derfor i en noe justert form, og slik at bestemmelsen også omfatter tilfeller der det i utgangspunktet er trukket bare ett varamedlem, se departementets forslag til ny § 92 i domstolloven.

10.4.4 Fra hvilket geografisk område skal varamedlemmene trekkes?

10.4.4.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven 86 tredje ledd skal varamedlemmer for meddommere til lagmannsretten trekkes blant utvalgsmedlemmene i den kommunen hvor rettsmøtet holdes eller i de nærmeste kommunene. Varamedlemmene til tingretten skal etter samme bestemmelse trekkes «blant de meddommerne som bor nærmest retsstedet».

10.4.4.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen mener at varamedlemmer for meddommere, i likhet med ordinære meddommere, bør trekkes fra hele trekningskretsen. Gruppen viser til forslaget om at varamedlemmene skal gjøre tjeneste ved forfall. Fordi man i dag vanligvis trekker nye meddommere fra hele trekningskretsen i stedet for å tilkalle varamedlemmer fra nærområdet (jf. punkt 10.4.3 foran), mener arbeidsgruppen at forslaget ikke vil innebære noen dårligere løsning enn i dag, heller ikke på steder med store avstander eller vanskelige kommunikasjonsforhold. For det tilfellet at forfall oppstår i løpet av de to siste virkedagene før rettsmøtet, vil det være adgang til å hurtigtilkalle meddommere. Arbeidsgruppen viser for øvrig til at man ved å trekke varamedlemmer fra hele trekningskretsen også slipper problemer med over- og underrepresentasjon som følge av dagens særregel om trekningssted for varamedlemmer.

10.4.4.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om at varamedlemmer for meddommerne skal trekkes fra hele trekningskretsen har møtt innvendinger fra flere av lagmannsrettene. Agder lagmannsrett har blant annet uttalt:

«Vi er tilbøyelige til å anta at kommunikasjonsforhold og avstander i enkelte kretser gjør det mer hensiktsmessig å beholde dagens regel i dl [...] § 86 tredje ledd. Vi har vanskelig for å se at dette vil medføre en slik grad av skjevfordeling av representasjon mellom distriktene at det utgjør en tungtveiende innvending.»

Også Frostating lagmannsrett og Gulating lagmannsrett mener det er nødvendig at ordningen med å trekke varamedlemmer fra nærområdet opprettholdes. Frostating lagmannsrett skriver blant annet:

«Vår erfaring i Frostating lagmannsrett er at det slett ikke sjelden er behov for å ha varameddommere som nødvendig reserve. De behøver ikke møte uten etter særlig varsel, men de må være forberedt på å kunne stille på kort varsel. De må finnes i nærheten og altså være trukket fra nærområdet. Det som noen ganger skjer, og det er ikke helt unntaksvis, er at det kvelden før, eller om morgenen samme dag, varsles forfall. Om det er en sak av lengre varighet, vil det ofte ikke la seg gjøre å finne frem til brukbare meddommere som uten videre kan forlate sine øvrige gjøremål for mange dager fremover. Resultatet vil da bli at retten bare må reise hjem igjen, utsette saken, og håpe på at det går bedre neste gang. Dette blir ganske ressurskrevende, ikke bare for retten, men også for partene, aktørene og vitnene. – Dette problemet er særlig aktuelt på rettsreiser, der kostnadene er betydelige og utvalget av meddommere for hurtigtilkalling mindre.

Hurtigtilkallingsreglene i utkastets § 92 dekker ikke behovet idet de som kan hurtigtilkalles, ikke har hatt noen plikt på seg til på forhånd å ha dagene reservert.»

10.4.4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det kan innebære forenklinger og en jevnere belastning på medlemmene av utvalgene om varamedlemmene kan trekkes fra hele trekningskretsen. Samtidig legger departementet stor vekt på at flere av landets lagmannsretter ser behov for å beholde ordningen med at varamedlemmene trekkes fra nærområdet.

Det sentrale er at domstolene trekker varamedlemmer som i praksis har mulighet til å stille på kort varsel, og at kostnadene ved å tilkalle varamedlemmene ikke blir unødvendig høye. Dette siste har nær sammenheng med spørsmålet om varamedlemmene bare skal varsles om trekningen, eller om de også skal innkalles (se om dette i punkt 10.4.5 nedenfor). I tillegg bør trekningsreglene utformes slik at de ikke gir en uforholdsmessig stor belastning på noen av utvalgsmedlemmene fremfor andre. Høringsinstansenes uttalelser kan tyde på at spørsmålet om hvilken løsning som best ivaretar alle disse hensynene, avhenger av forholdene i den enkelte embetskrets. På denne bakgrunnen går departementet inn for å lovfeste en hovedregel om at også varamedlemmer for meddommere skal velges fra hele trekningskretsen, men at embetslederen kan beslutte at de skal trekkes fra den kommunen der rettsmøtet skal holdes eller de nærmeste kommuner. Det vises til departementets forslag til § 86 annet ledd i domstolloven.

10.4.5 Tidspunktet for innkalling av ­ vara­medlemmer

10.4.5.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven § 98 første ledd står domstolene i dag fritt til å velge om varamedlemmene for meddommere allerede i utgangspunktet skal innkalles til rettsmøtet eller om de bare skal varsles om å holde seg klare til å møte. Med sistnevnte løsning må varamedlemmene innkalles når det eventuelt viser seg at det blir bruk for dem, typisk fordi en meddommer får gyldig fravær.

10.4.5.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har klarlagt at det bare er Gulating lagmannsrett og Borgarting lagmannsrett som rutinemessig innkaller varamedlemmer for meddommerne. De øvrige domstolene innkaller sjelden eller aldri varamedlemmene uavhengig av forfall.

Arbeidsgruppen går inn for å videreføre dagens rettstilstand. Den viser til forslaget om at varamedlemmer for meddommere skal trekkes fra hele trekningskretsen på samme måte som meddommere og lagrettemedlemmer, og uttaler blant annet (rapporten side 20):

«Slik arbeidsgruppen ser det, kan det stille seg forskjellig for ulike domstoler om det er behov for å innkalle varameddommere til rettsmøtet eller ikke. Dette vil blant annet være avhengig av avstandene i den enkelte trekningskretsen, av hvor ofte forfall på selve rettsdagen erfaringsmessig oppstår og av om det i enkeltsaker foreligger en særlig fare for at forfall vil oppstå eller en utsettelse vil få særlig store konsekvenser, for eksempel hvis saken skal gå i mange dager. Arbeidsgruppen foreslår derfor å videreføre regelen om at det er valgfritt for domstolene om varameddommerne skal innkalles til rettsmøtet allerede når de varsles om at de er trukket ut, eller om de bare skal varsles om at de må være forberedt på å møte. Arbeidsgruppen foreslår at den enkelte domstolleder kan ta en generell beslutning om varameddommerne skal innkalles eller ikke, for eksempel at de rutinemessig skal innkalles i saker av en viss varighet, ellers ikke. Noen av domstolene opplyste at de innkaller varameddommerne til å møte i spesielle saker. Behovet for å ha varameddommerne tilstede kan som nevnt variere fra sak til sak. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det i tillegg til domstolleders generelle beslutning, åpnes for at en dommer i den enkelte sak kan treffe en annen beslutning om frammøte, enn det som følger av domstolleders generelle beslutning.»

Arbeidsgruppens syn kommer til uttrykk i forslaget til § 88 annet ledd tredje og fjerde punktum, som lyder:

«Domstolleder kan for alle eller enkelte sakstypers vedkommende bestemme om varameddommerne i forbindelse med at de varsles om trekningen, skal pålegges å møte til rettsmøtet eller ikke. En dommer kan i den enkelte sak endre denne beslutningen.»

10.4.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har innvendinger til arbeidsgruppens forslag på dette punktet.

10.4.5.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i at det fortsatt bør ligge til domstolene å vurdere om varamedlemmer for meddommere allerede i utgangspunktet skal innkalles, eller om de bare skal varsles om trekningen frem til det eventuelt foreligger noe som tilsier at de skal gjøre tjeneste. Ordningen synes hensiktsmessig, selv om domstolene etter departementets forslag også får anledning til å beslutte at varamedlemmene skal trekkes fra nærområdet rundt der rettsmøtet skal holdes (jf. punkt 10.4.4 ovenfor). Departementet viderefører arbeidsgruppens forslag til lovtekst med enkelte justeringer.

10.5 Oppnevning av fagkyndige ­meddommere

10.5.1 Innledning og gjeldende rett

Som tidligere nevnt, er det tvistemålsloven/tvisteloven og straffeprosessloven som regulerer spørsmålet om hvilke saker som skal pådømmes med meddommere. Disse lovene inneholder også regler om når meddommerne skal tas fra de alminnelige utvalgene og når det skal oppnevnes fagkyndige meddommere, jf. særlig tvistemålsloven §§ 323-325/tvisteloven §§ 9-12 og 29-17 og straffeprosessloven §§ 276 og 277. Retten har vid adgang til å oppnevne fagkyndige meddommere etter reglene i domstolloven § 88, det vil si utenfor de særskilte utvalgene, jf. tvistemålsloven § 325 annet ledd/tvisteloven § 9-12 tredje ledd jf. § 29-17 og straffeprosessloven § 277 annet ledd.

Domstolloven § 87 har regler for hvordan oppnevningen av meddommere fra det særskilte utvalget av fagkyndige meddommere skal skje. Av bestemmelsen fremgår det blant annet at oppnevningen skal foregå «etter tur, og den bør ikke fravikes uten når det er nødvendig av hensyn til den kyndighet som kreves i saken, eller når de som står for tur er hindret fra å gjøre tjeneste. Hvis det finnes hensiktsmessig, kan det forut for rettsmøtet oppnevnes et varamedlem, eller ved lagmannsretten to, blant de meddommere som bor nærmest rettsstedet», jf. § 87 annet og tredje punktum.

Etter domstolloven § 88 kan domstolene i en del tilfeller oppnevne fagkyndige meddommere fra de alminnelige utvalgene, utenfor utvalgene eller utenfor den trekningskretsen det som hovedregel skal oppnevnes eller trekkes fra. Regelen anvendes ofte. Sammenholdt med tvistemålsloven § 325 og straffeprosessloven § 277, innebærer den at domstolene i praksis langt på vei kan velge om de vil oppnevne fagkyndige meddommere fra de særskilte utvalgene etter § 87 eller om de vil oppnevne utenfor disse utvalgene etter § 88, jf. også arbeidsgruppens rapport side 14.

Avgjørelser om oppnevning av fagkyndige meddommere kan påkjæres, jf. eksempelvis Rt. 1995 side 1404.

Som det fremgår av kapittel 5, går departementet inn for å oppheve ordningen med særskilte utvalg av fagkyndige meddommere etter domstolloven, slik at vi ikke lenger skal ha regler tilsvarende dagens § 72 og 87. Det vil imidlertid fortsatt være behov for en regel om fremgangsmåten ved oppnevnelse av fagkyndige meddommere.

10.5.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har lagt til grunn at ordningen med særskilte utvalg av fagkyndige meddommere skal oppheves. Den har foreslått at domstolloven skal ha følgende regel om oppnevning av fagkyndige meddommere (arbeidsgruppens forslag til § 93):

«Når det trengs særlig fagkyndighet, kan en dommer beslutte at det skal oppnevnes fagkyndige meddommere. Om nødvendig kan de oppnevnes selv om de bor utenfor embetskretsen. I siste tilfelle kan retten foreta oppnevnelse selv eller be vedkommende domstol gjøre det.

Fagkyndige meddommere som oppnevnes etter reglene i første ledd må ha fylt 21 år. Reglene i § 65 unntatt andre ledd nr. 1, § 66 a og § 67 gjelder tilsvarende for fagkyndige meddommere. Retten har ansvaret for kontroll som nevnt i § 66 a tredje ledd og for avgjørelser av søknader om fritak etter § 67.

Beslutning om det skal oppnevnes fagkyndige meddommere eller ikke kan påkjæres.»

Som det fremgår, går arbeidsgruppen inn for å lovfeste at avgjørelse av spørsmål om det skal oppnevnes fagkyndige meddommere eller ei, kan påkjæres. Arbeidsgruppen har ikke ment å endre innholdet av kjæremålsinstansenes prøvingsadgang (rapporten side 15).

10.5.3 Høringsinstansenes syn

Agder lagmannsrett har pekt på at arbeidsgruppens forslag til § 93 tredje ledd om anledning til kjæremål over avgjørelse om oppnevning av fagkyndige meddommere, bare er en lovfesting av gjeldende rett. Domstolen uttaler blant annet:

«Etter vår oppfatning har en avgjørelse om dette temaet et så vidt betydelig innslag av skjønnsmessige elementer at avgjørelsen bare bør kunne påkjæres på grunnlag av saks­behandlingen eller lovanvendelsen. En saks­behandlingsfeil vil for eksempel kunne være manglende kontradiksjon. Begrensningen er i samsvar med Tvistelovutkastet § 9-12, sammenholdt med § 11-3 (3).»

Frostating lagmannsrett kan ikke se at det er behov for noen adgang for retten til å «be vedkommende domstol» oppnevne fagkyndige meddommere utenfor embetskretsen. Videre har samme domstol uttalt at det ikke bør være et krav til fagkyndige meddommere at de står innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen. Som konsekvens av dette bør unntaket i arbeidsgruppens forslag til § 93 annet ledd vedrørende § 65 gjelde både nr. 1 og nr. 3 i Lekdommerutvalgets forslag til § 65 annet ledd.

10.5.4 Departementets vurdering

Departementet mener at det fortsatt bør være tvistemålsloven/tvisteloven og straffeprosessloven som regulerer spørsmålet om det skal delta meddommere, og om disse skal være fagkyndige. Dette er lagt til grunn i tvisteloven, som i § 9-12 annet ledd slår fast at «[m]eddommerne skal være fagkyndige om hensynet til forsvarlig behandling av saken tilsier det». Spørsmål om adgang til å få overprøvd en avgjørelse om oppnevning (eller ikke å oppnevne) fagkyndige meddommere, må likeledes besvares på grunnlag av tvistemålslovens/tvistelovens og straffeprosesslovens regler med til­hørende rettspraksis. Det som skal reguleres i domstolloven, er hvem som kan oppnevnes som fagkyndig meddommere, og hvordan en beslutning om oppnevning for øvrig skal effektueres.

Et åpenbart vilkår for å kunne oppnevnes som fagkyndig meddommer, må være at vedkommende har særskilt kyndighet innenfor det fagområdet saken gjelder. Kyndigheten trenger ikke nødvendigvis være basert på yrke eller teoretisk utdanning, men vil i de fleste tilfeller være det. Det sentrale er at retten har stor grad av sikkerhet for at vedkommende har de kvalifikasjonene saken krever. Det er ikke meningen å endre kriteriene for hvem som kan sies å ha «særskilt» eller «særlig» kyndighet, jf. § 94 i departementets lovforslag sammenliknet med domstolloven § 88 første ledd.

Videre mener departementet at det bør være en forutsetning at den som oppnevnes, fyller vilkårene for å være meddommer. I dette ligger blant annet at vedkommende må være fylt 21 år og ikke utelukket til valg som meddommer. I likhet med arbeidsgruppen mener departementet at det ikke skal være et krav om at fagkyndige meddommere må være bosatt i kommunen, og at heller ikke den øvre aldersgrensen for lekdommere skal gjelde for fagkyndige meddommere. Dette kommer til uttrykk i § 94 første ledd i departementets lovforslag. Departementet legger til grunn at domstolene sørger for at det ikke pådras høyere kostnader til reise mv. enn det som er nødvendig.

Forutsatt at de har den nødvendige kyndigheten, er det ikke noe i veien for å oppnevne personer som er medlemmer av utvalget av lagrettemedlemmer, alminnelige meddommere eller skjønnsmedlemmer. Dette er i samsvar med ordlyden i lovforslaget, og departementet har ikke funnet det nødvendig med en presisering i lovteksten.

I samsvar med prinsippet om lik representasjon fra begge kjønn foreslår departementet en regel om at det ved oppnevning av mer enn én fagkyndig meddommer så vidt mulig skal oppnevnes like mange av hvert kjønn. Dette må likevel skje under hensyn til det aktuelle behovet for fagkyndighet i saken. Siden det ofte vil være vanskeligere å finne erstatning for en fagkyndig enn for andre meddommere, går departementet videre inn for å lovfeste en hovedregel om at det skal oppnevnes minst ett varamedlem, men at det bør være opp til domstolen å avgjøre, på bakgrunn av forholdene i den enkelte sak, om det skal oppnevnes ett eller to varamedlemmer, eller om det er åpenbart unødvendig å oppnevne varamedlem. Ved forfall skal et varamedlem som hovedregel rykke opp, jf. henvisningen til § 92 i lovutkastet.

Departementet er enig med Frostating lagmannsrett i at det ikke er behov for en regel om adgang for retten til å «be vedkommende domstol» oppnevne en fagkyndig meddommer som hører til utenfor embetskretsen. Særlig fordi de fagkyndige meddommere som hovedregel ikke lenger skal tas fra et særskilt utvalg, er det vanskelig å se gode grunner for at ikke den domstolen som har saken, selv foreta oppnevningen.

10.6 Hurtigtilkalling av lagrette­medlemmer og meddommere

10.6.1 Innledning

Når det blir klart at et lagrettemedlem eller en meddommer ikke vil møte eller er forhindret fra å gjøre tjeneste, skal det i utgangspunktet trekkes et nytt lagrettemedlem eller en ny meddommer, jf. domstolloven § 95 tredje ledd. Når hindringen blir kjent, er det likevel iblant så liten tid igjen før saken skal starte at det ikke er tid til en ny trekning. For slike tilfeller åpner domstolloven § 97 og § 98 annet ledd for å tilkalle lagrettemedlemmer og meddommere etter en enklere prosedyre, ofte betegnet som «hurtigtilkalling» eller «hurtiginnkalling». I korthet går denne prosedyren ut på å finne et annet medlem av utvalget som har anledning til å gjøre tjeneste, typisk ved å ringe til utvalgsmedlemmer som kan tenkes å ha anledning til å stille. Med hurtigtilkalling blir valget av person mindre tilfeldig enn ved ordinær trekning. Samtidig dekker fremgangsmåten et praktisk behov, og det er vanskelig å tenke seg et system hvor det ikke kan oppstå behov for denne typen «krisetiltak». I likhet med arbeidsgruppen legger departementet således til grunn at det fortsatt bør være regler om hurtigtilkalling.

I det følgende behandles først spørsmålet om i hvilke situasjoner domstolene skal kunne benytte hurtigtilkalling (punkt 10.6.2). Videre drøftes den nærmere fremgangsmåten ved hurtigtilkalling (punkt 10.6.3). Til slutt i punkt 10.6 behandles spørsmålet om det å ha gjort tjeneste etter hurtigtilkalling skal ha betydning for muligheten til å bli trukket ut etter ordinær prosedyre i andre saker (punkt 10.6.4).

10.6.2 I hvilke situasjoner skal det være adgang til hurtigtilkalling?

10.6.2.1 Gjeldende rett

Domstolloven § 97 har regler om hurtigtilkalling av lagrettemedlemmer, og lyder:

«Er antallet av de lagrettemedlemmer som møter og kan gjøre tjeneste i en sak, mindre enn 12, eller når lagretten skal settes med flere enn 10 lagrettemedlemmer, mindre enn 14, varamedlemmene iberegnet, uten at lagrettelisten i sin helhet er ugyldig, tilkaller rettens formann det nødvendige antall blant de utvalgsmedlemmer som hurtigst kan komme til stede. Han forbigår såvidt mulig dem som tidligere har gjort tjeneste og trekker lodd hvis det kan velges mellem flere. Tilkallelse kan undlates såfremt partene er villige til ikke å skyte ut flere enn at det blir tilbake minst ti lagrettemedlemmer som kan gjøre tjeneste, eller i tilfelle det nødvendige større antall.»

Som det fremgår, er det i tilfeller hvor det ikke er tilgjengelig et tilstrekkelig antall lagrettemedlemmer og varamedlemmer til at partene kan utøve utskytingsretten uten at det blir for få lagrettemedlemmer igjen, at lagretten kan suppleres gjennom hurtigtilkalling. Bestemmelsen sier ikke noe om fra hvilket tidspunkt fremgangsmåten kan benyttes, men det er antatt at den ikke er begrenset til tilfeller hvor hindringen blir kjent først på rettsdagen, jf. forutsetningsvis Bøhn: Domstolloven. Kommentarutgave (2000) side 237.

Domstolloven § 98 annet ledd har regler om hurtigtilkalling av meddommere, og lyder:

«Uteblir en meddommer, eller må han fratre, kan rettens formann i ethvert tilfelle tilkalle en av de meddommere som bor nærmest rettsstedet.»

Ordlyden i denne bestemmelsen kan reise spørsmål om adgangen til hurtigtilkalling av meddommere bare gjelder for situasjoner som oppstår på selve rettsdagen. I praksis oppfattes imidlertid også denne å gi en noe videre adgang.

10.6.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har pekt på at ordningen med hurtigtilkalling kan ha betenkelige sider. Tilkallingen skjer under tidspress, resultatet avhenger av hvem vedkommende funksjonær rent faktisk får tak, og det må raskt treffes avgjørelser vedrørende lovlig forfall. Av hensyn til tilfeldighetsprinsippet mener arbeidsgruppen at adgangen til hurtigtilkalling bør gjøres så snever som mulig, og at det behov for å oppstille klare vilkår for når hurtigtilkalling kan skje.

Arbeidsgruppen foreslår at hurtigtilkalling skal kunne benyttes i tilfeller der i det løpet av de to siste virkedagene før rettsmøtet eller under rettsmøtet blir klart at et lagrettemedlem eller en meddommer ikke kan gjøre tjeneste. Videre mener arbeidsgruppen at det bør gå klart fram av loven at hurtigtilkalling i meddomsrettssaker først kan skje når heller ikke eventuelle varamedlemmer for meddommerne kan møte, eller det vil medføre uforholdsmessig ulempe å innkalle et varamedlem. Arbeidsgruppen foreslår at adgangen til hurtigtilkalling skal reguleres i domstolloven § 92 første og annet ledd, med slik ordlyd:

«Dersom det i løpet av de to siste virkedagene før eller samme dag rettsmøtet skal holdes blir klart at en meddommer ikke møter eller av andre grunner ikke kan gjøre tjeneste, og varameddommerne har forfall eller ikke møter etter innkalling eller det vil medføre uforholdsmessig ulempe å innkalle dem, eller det ikke er trukket varameddommere i saken, kan retten tilkalle en meddommer fra utvalgene som kan møte på kort varsel. Det samme kan retten gjøre dersom den ikke benytter adgangen til å fortsette forhandlingene med færre medlemmer etter § 15 første ledd og § 21 andre ledd siste punktum.

Dersom det i løpet av de to siste virkedagene før eller samme dag rettsmøtet skal holdes, blir klart at et lagrettemedlem ikke møter eller av andre grunner ikke kan gjøre tjeneste, kan retten tilkalle et lagrettemedlem fra utvalgene som kan møte på kort varsel. Er antallet lagrettemedlemmer som møter og kan gjøre tjeneste i en sak, mindre enn tolv, eller når lagretten skal settes med flere enn ti lagrettemedlemmer, mindre enn fjorten, uten at lagrettelisten i sin helhet er ugyldig, kan retten tilkalle det nødvendige antallet lagrettemedlemmer fra utvalgene som kan møte på kort varsel. Tilkalling kan unnlates dersom partene er villige til ikke å skyte ut flere enn at det blir tilbake minst ti lagrettemedlemmer som kan gjøre tjeneste, eller i tilfelle det nødvendige større antall.»

10.6.2.3 Høringsinstansenes syn

Frostating lagmannsrett mener at det, for å unngå unødige diskusjoner, bør klargjøres at det med virkedager menes hverdager unntatt lørdager, jf. uttrykket «de to siste virkedagene» i forslaget til § 92 første ledd.

10.6.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget om at hurtigtilkalling skal være begrenset til en periode på inntil to virkedager før den dagen rettsmøtet begynner. Med «virkedager» menes ukedagene mandag til og med fredag som ikke er hellig- eller høytidsdag. Departementet ser ikke behov for å presisere dette i selve lovteksten.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det bør fremgå klart av lovteksten at bemanningssituasjonen primært skal søkes løst gjennom innkalling av eventuelle varamedlemmer. Varamedlemmene er trukket ut på tilfeldig grunnlag og varslet med beskjed om å holde seg i beredskap, hvilket er gode grunner for å benytte dem. Med det behovet som det i enkelte tilfeller kan foreligge for å skaffe et lagrettemedlem eller en meddommer på meget kort tid, ser departementet likevel at det unntaksvis kan bli nødvendig å henvende seg til andre enn et varamedlem, eksempelvis dersom varamedlemmet ikke svarer på telefonhenvendelser. På denne bakgrunnen slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag vedrørende utformingen av plikten til først å innkalle eventuelle varamedlemmer.

Det hender at et lagrettemedlem eller en meddommer får forfall etter at saken har startet. Etter domstolloven §§ 15 og 21 vil retten i slike tilfeller, under visse forutsetninger og tingretten bare i sivile saker, kunne fortsette saken med redusert bemanning. For tilfeller der retten ikke ønsker å benytte denne adgangen, ligger det i arbeidsgruppens forslag til § 92 første ledd siste punktum at retten skal kunne bli fulltallig igjen ved hjelp av hurtigtilkalling.

Dagens lov nevner ikke uttrykkelig at det kan foretas hurtigtilkalling i tilfeller etter at rettsmøtet har startet. Siden det må være en grunnleggende forutsetning at alle dommerne er presentert for alle deler av saken, er det dessuten i utgangspunktet heller ikke lett å se at det kan være rom for en slik regel. I Bøhn: Domstolloven. Kommentarutgave (2000) er det imidlertid antatt at dagens regler om hurtigtilkalling kan anvendes analogisk i tilfeller hvor et lagrettemedlem eller en meddommer får forfall etter at saken har startet, forutsatt at forhandlingene gjentas i nødvendig omfang (side 238 og 240). Departementet ser ikke tungtveiende innvendinger mot en slik regel for tilfeller der retten etter § 15 (eventuelt § 21 jf. § 15) kunne ha valgt å forsette saken med redusert bemanning. På denne bakgrunnen viderefører departementet arbeidsgruppens forslag, men med en presisering av at forhandlingene må gjentas i nødvendig omfang. Siden regelen – også etter arbeidsgruppens forslag – skal gjelde både for lagrettesaker og meddomssaker, er det dessuten tilføyd en henvisning til den i departementets forslag til § 93 annet ledd.

Forøvrig viderefører departementet arbeidsgruppens forslag til § 92 første og annet ledd (som § 93) med en del justeringer av språklig art.

10.6.3 Fremgangsmåten ved hurtigtilkalling

10.6.3.1 Gjeldende rett

Selve fremgangsmåten ved hurtigtilkalling er lite regulert. Det følger av § 97 andre ledd at rettens formann ved hurtigtilkalling av lagrettemedlemmer «forbigår så vidt mulig dem som tidligere har gjort tjeneste og trekker lodd hvis det kan velges mellom flere». Domstolloven § 98 andre ledd om hurtigtilkalling av meddommere inneholder ingen regler om hvordan slik tilkalling skal skje.

I praksis skjer tilkallingen som regel ved telefonhenvendelse til medlemmer av utvalgene som bor eller arbeider nærmest rettsstedet.

10.6.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har vurdert om det bør gis mer detaljerte saksbehandlingsregler for hvordan hurtigtilkallingen skal skje, og uttaler blant annet (rapporten side 22):

«Framgangsmåten bør være enklest mulig. Både rettssikkerhetshensyn og hensynet til en jevn arbeidsfordeling for lekdommerne tilsier likevel at det stilles krav om at lekdommere også ved hurtigtilkalling tas fra et utvalg av en viss størrelse. Noen domstoler utarbeider i dag lister over lekdommere som kan møte på kort varsel, og forsøker å legge et slags «etter tur-prinsipp» til grunn ved hurtigtilkalling av dem som står på listen. For eksempel opererte Oslo tingrett i 2000-2004 med en hurtigliste med 85 navn, og Trondheim tingrett har en liste med 57 navn. Ved bruk av slike hurtiglister av tilstrekkelig størrelse kan domstolen langt på vei ivareta tilfeldighetsprinsippet også ved hurtigtilkalling. Det er imidlertid på det rene at muligheten for å utarbeide hurtiglister av tilstrekkelig omfang vil variere i forhold til størrelsen på utvalgene av meddommere og lokale forhold for øvrig. Det bør derfor antakelig ikke stilles noe absolutt krav om at alle domstoler skal utarbeide særskilte hurtiglister. Arbeidsgruppen foreslår isteden at det innføres en regel i loven om at hurtiginnkalling må skje så tilfeldig som mulig. I dette generelle kravet kan det ligge en plikt til å utarbeide hurtiglister av en viss størrelse sett i forhold til samlet antall i utvalgene i den grad dette er praktisk mulig for domstolene. Arbeidsgruppen antar at en slik hurtigliste ved mindre domstoler bør inneholde minimum ti navn med noenlunde lik kjønnsfordeling, men at listen helst bør inneholde minst 30 navn for å ivareta tilfeldighetsprinsippet godt nok. Man bør unngå at hurtigtilkalling skjer ved bruk av noen få «gjengangere».»

Arbeidsgruppen foreslår altså at det skal lovfestes at hurtigtilkallingen skal skje så tilfeldig som mulig, og peker på at det i dette generelle kravet etter omstendighetene kan ligge en plikt til å utarbeide «hurtiglister» av en viss størrelse. Arbeidsgruppen nevner også at «hurtiglister» i praksis vil måtte bestå av personer som har sagt seg villig til å stå der, og at domstolene, med gruppens forslag til lovbestemmelse, vanligvis vil kunne benytte lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer som har møtt frem den aktuelle dagen for å delta i andre saker, men som det av en eller annen grunn ikke har blitt bruk for.

Videre har arbeidsgruppen påpekt at dagens lov ikke inneholder noe krav om kjønnsmessig balanse ved bruk av hurtigtilkalling, men at det er forutsatt i Ot.prp. nr. 53 (1983-84) at retten –«så langt råd er» – tar hensyn til kjønnsaspektet og tilkaller en person av samme kjønn som den som har meldt forfall. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør det gå frem av lovteksten at det ved hurtigtilkalling fortrinnsvis bør velges en person av samme kjønn som den som ikke møter. Forslaget til en slik regel er imidlertid bare ment å gjelde for tilfeller der det skal hurtigtilkalles. Det skal ikke foretas hurtigtilkalling i tilfeller der det finnes et eller flere varamedlemmer som kan gjøre tjeneste, og ordinære medlemmer og varamedlemmer til sammen utgjør et tilstrekkelig antall. Dette gjelder selv om løsningen ikke gir den kjønnsfordelingen som vanligvis følger av trekningsreglene (rapporten side 24).

Arbeidsgruppens forslag til § 92 første og annet ledd er sitert under punkt 10.6.2.2 ovenfor. Tredje og fjerde ledd i samme bestemmelse skal etter forslaget lyde:

«Beslutning om tilkalling etter denne paragrafen skal tas av en dommer, eller godkjennes av en dommer før rettsmøtet dersom den er tatt av en tjenestemann. Beslutning om tilkalling etter at rettsmøtet er begynt tas av samlet rett. Tilkallingen skal så langt råd er skje tilfeldig.

Ved tilkalling av lagrettemedlem eller meddommer etter denne paragrafen bør det så vidt mulig tilkalles en meddommer eller et lagrettemedlem av samme kjønn som den som opprinnelig var trukket ut».

10.6.3.3 Høringsinstansenes syn

Tønsberg tingrett har vist til arbeidsgruppens forslag til § 92 tredje ledd annet punktum, om at beslutning om tilkalling etter at rettsmøtet er begynt skal tas av samlet rett. Domstolen har blant annet uttalt:

«Generelt bør det unngås at meddommere skal delta i avgjørelser om bruk av meddommere. Rettens formann bør ta avgjørelse alene når habilitetsspørsmålet kommer opp i hovedforhandlingen. Utsettelse for å tilkalle en varameddommer eller hurtigtilkalling av meddommer gir unødvendig forsinkelse hvis innsigelsen ikke fører frem. Tilkallelsen vil medføre at vedkommende også deltar i avgjørelsen om selv «å få fri» eller å fortsette som meddommer. Det kan gi grunnlag for habilitetstvil også for den tilkalte pga. egeninteressen.

For § 92 tredje ledd nevnes at «samlet rett» i tilfelle vil være rettens formann og den gjenværende meddommeren hvis en meddommer har fått forfall i form av et illebefinnende som hindrer vedkommende i å ta stilling til spørsmålet om hurtigtilkalling. Hvis det også for dette kreves at retten er domfør (§ 21 krever alltid 2 meddommere i straffesaker), må det hurtigtilkalles en meddommer for å delta i avgjørelsen av om vedkommende også skal delta som meddommer i hovedsaken. At slike spørsmål oppstår, illustrerer behov for enklere regler...…»

10.6.3.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag til en generell regel om at hurtigtilkalling så langt råd er skal baseres på tilfeldig utvelgelse. Det blir opp til den enkelte domstol, på basis av størrelse og andre lokale forhold, å vurdere hvorledes tilfeldighetsprinsippet nærmere skal ivaretas, herunder om det skal etableres såkalte «hurtiglister». Videre er departementet også enig i forslaget til § 92 fjerde ledd om vektlegging av kjønnsmessig representasjon. I likhet med arbeidsgruppen legger departementet til grunn at nevnte regel ikke skal påvirke plikten til å innkalle varamedlem etter § 93 første ledd.

Departementet mener at både praktiske og i noen grad prinsipielle grunner taler for at avgjørelsen om å tilkalle en ny meddommer etter at en meddommer har fått forfall etter at retten er satt, bør treffes av den eller de fagdommere som deltar i rettsmøtet. Men en slik regel unngår man at blir reist slike spørsmål som Tønsberg tingrett har tatt opp.

10.6.4 Virkningen av hurtigtilkalling for innkalling til andre saker

10.6.4.1 Gjeldende rett

Meddommere og lagrettemedlemmer som gjør tjeneste etter hurtigtilkalling anses i dag for å ha «gjort tjeneste» i domstolloven § 85 annet ledds forstand. Dermed er de ikke med i trekningen til andre saker før domstolen på ny har begynt å trekke blant alle som står i vedkommende utvalg, jf. samme bestemmelse.

10.6.4.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen reiser spørsmål ved om tjenestegjøring etter hurtigtilkalling bør medføre at vedkommende skal forbigås ved senere uttak inntil «bunken snus». Dette vil lett medføre at den som hurtigtilkalles, sjeldnere enn andre blir trukket ut som lagrettemedlem eller meddommer på vanlig måte. Etter arbeidsgruppens syn kan dette ses som et brudd på tilfeldighetsprinsippet. Samtidig mener arbeidsgruppen at de samme lekdommerne vil kunne bli for hardt belastet med tjenesteoppdrag dersom oppmøte på grunnlag av hurtigtilkalling ikke skal anses som en vanlig tjenestegjøring som meddommer. Arbeidsgruppen finner at dette siste bør være avgjørende, og går derfor inn for å beholde dagens ordning.

10.6.4.3 Høringsinstansenes syn

Agder lagmannsrett har uttalt blant annet:

«Vi antar at løsningen bør være at tjenestegjøring, enten det er etter ordinær trekning eller etter hurtigtilkalling, har til følge at vedkommende ikke skal delta i senere ordinære trekninger før man begynner å trekke på nytt fra hele utvalget. Derimot blir vedkommende stående på hurtiglisten. Vi er noe i tvil om det er det arbeidsgruppen har foreslått».

10.6.4.4 Departementets vurdering

Departementet forstår arbeidsgruppens forslag som å være i samsvar med det Agder lagmannsrett har gått inn for, nemlig at de som gjør tjeneste etter å ha blitt hurtigtilkalt fortsatt skal kunne hurtigtilkalles i senere saker, men at de ikke skal være med i ordinære trekninger før domstolen neste gang begynner å trekke fra hele utvalget. Departementet er enig i at dette er den beste løsningen og anser at den kommer tilstrekkelig klart frem gjennom departementets forslag til §§ 86 og 93 i domstolloven.

10.7 Frister

10.7.1 Innledning

Etter domstolloven §§ 85 og 86 skal trekningen av lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer skje «i god tid» før hovedforhandlingen eller rettsmøtet. Med tanke på mulige fritakssøknader og andre forhold som kan kreve tiltak, er det nærliggende å tenke seg at trekningen normalt bør skje umiddelbart etter berammelsen. Enkelte domstoler berammer imidlertid så lang tid før rettssaken at det ikke er hensiktsmessig å trekke lekdommere så tidlig. Arbeidsgruppen foreslår derfor å opprettholde formuleringen i dagens § 85 første ledd og § 86 første ledd om at trekningen skal skje «i god tid». Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette, og også departementet foreslår at trekningen skal skje «i god tid før hovedforhandlingen», jf. utkastet til §§ 87 og 88, begges første ledd.

Når trekningen er foretatt, må de lekdommere som er trukket ut til saken, få melding om dette. Meldingen må nødvendigvis gis en viss tid før saken skal begynne. I punkt 10.7.2 behandles spørsmål om frister for når lagrettemedlemmer og meddommere skal få beskjed om trekningen. Deretter drøftes det hvilke regler som skal gjelde for orientering om trekningen til partene (punkt 10.7.3).

Frem til lov 22. mai 1981 nr. 27 inneholdt domstolloven en regel om at listen over de lagrettemedlemmene som skulle gjøre tjeneste i en sak, skulle slås opp på rettsstedet senest dagen før hovedforhandlingen (domstolloven § 96). Endringen er ikke nærmere kommentert i lovforarbeidene. Det fremgår av NOU 2002: 11 at Norsk Redaktørforening henvendte seg til Lekdommmerutvalget og ba om at plikten til å slå opp listen på rettsstedet gjeninnføres. Lekdommerutvalget valgte selv ikke å ta stilling til forslaget fra Redaktørforeningen, og uttalte (side 101):

«Utvalget ønsker ikke å ta stilling til forslaget, og vil påpeke at det reiser enkelte prinsipielle problemstillinger. Blant annet må hensynet til lagrettemedlemmene selv, særlig dersom saken har stor medieinteresse, vurderes opp mot hensynet til offentlighet i rettspleien. Utvalget anbefaler imidlertid at det foretas en vurdering av forslaget til Norsk Redaktørforning.»

Den arbeidsgruppen som har fremsatt forslag til en revisjon av domstolloven kapittel 5, har henvist problemstillingen videre til Justisdepartementet og Domstoladministrasjonen. Etter arbeidsgruppens oppfatning er det naturlig at den ses i sammenheng med oppfølgning av forskrift 6. juli 2001 om offentlighet i rettspleien (rapporten side 26).

Høringsinstansene har ikke kommentert spørsmålet.

Departementet ser ikke noe presserende behov for å gjeninnføre den ordning som gjaldt før 1981. Det kan hevdes at betenkelighetene – f.eks. i form av muligheter for press mot de uttrukne lagrettemedlemmene – gjør seg sterkere gjeldende i dag. En mer inngående overveielse bør eventuelt foretas når andre spørsmål om offentlighet i rettspleien blir tatt opp til vurdering.

10.7.2 Melding til den som er trukket ut til en sak

10.7.2.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven § 95 første skal rettens formann skal sørge for at de lagrettemedlemmer og meddommere som er trukket ut, får melding om det. Etter samme bestemmelse annet ledd bør de «så vidt mulig» få én ukes varsel. Dersom saken trenger hurtig behandling, «bør de så vidt mulig gis minst én dags varsel», jf. annet ledd annet punktum. Det fremgår av ordlyden at fristene ikke er absolutte.

10.7.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår (rapporten side 25-26) at det skal lovfestes en regel om at lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer for meddommere snarest mulig skal gis melding om at de er trukket ut. Etter gruppens syn er det ingen grunn til at meldingen skal utsettes til det er en uke igjen til rettsmøtet. Den ser ikke at loven bør angi noen minstefrist for lovlig innkalling, og peker på at det i enkelte tilfeller kan bli nødvendig å trekke og innkalle lekdommere med kort varsel.

Arbeidsgruppen mener videre at det bør fremgå av loven at lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer for meddommere også skal varsles om hvem som er sakens parter og om tid og sted for rettsmøtet og forventet varighet av tjenestegjøringen. Den viser til at informasjon om sakens parter kan bidra til at habilitetsspørsmål blir avklart så raskt som mulig.

Som følge av forslaget om at et varamedlem som hovedregel bør rykke opp når en meddommer ikke kan gjøre tjeneste, mener arbeidsgruppen videre at det bør fremgår av loven at domstolen skal gi eventuelle varamedlemmer beskjed om at de skal møte eller holde seg klare til å møte på kort varsel.

Arbeidsgruppen har foreslått at ovenstående kommer til uttrykk i domstolloven § 94 første ledd, med følgende ordlyd:

«Retten sørger for at meddommere, varameddommere og lagrettemedlemmer snarest mulig gis melding om at de er trukket ut, om hvem som er sakens parter, samt om tid og sted for rettsmøtet og forventet varighet av tjenestegjøringen. Dersom det er trukket ut varameddommere til saken, og disse ikke innkalles til å møte, skal de samtidig gis melding om å holde seg klare til å møte på kort varsel.»

10.7.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til arbeidsgruppens forslag.

10.7.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i realiteten i arbeidsgruppens forslag, og viderefører forslaget som § 95 første ledd, med visse språklige justeringer i forhold til arbeidsgruppens forslag.

10.7.3 Melding til sakens parter

10.7.3.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven § 96 skal en liste over de lagrettemedlemmene som skal gjøre tjeneste, være meddelt sakens parter senest dagen før hovedforhandlingen. Vi har i dag ingen tilsvarende regel om underretning om hvilke meddommere som er trukket ut. Dermed er det bare i straffesaker for lagmannsretten som skal behandles med lagrette at loven sikrer partene slik informasjon på forhånd.

10.7.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen mener at det er hensiktsmessig at partene får oversendt listen over lagrettemedlemmer før rettsaken, blant annet for å få klarhet i habilitetsspørsmål tidligst mulig. Den peker på at slik melding i de aller fleste tilfeller bør gis i god tid, men at det kan tenkes tilfeller der dette ikke er mulig. På denne bakgrunn har arbeidsgruppen foreslått å videreføre kravet om meddelelse av listen over lagrettemedlemmer til sakens parter senest dagen før hovedforhandlingen. Arbeidsgruppen har dessuten foreslått å utvide regelen til også å gjelde melding om meddommere og varamedlemmer for slike, og slik at den skal gjelde for både sivile saker og straffesaker. Reglen skal etter arbeidsgruppens forslag komme til uttrykk i domstolloven § 94 annet ledd, med slik ordlyd:

«Senest dagen før hovedforhandlingen skal partene få en liste over de meddommere, varameddommerne eller lagrettemedlemmene som skal gjøre tjeneste i saken.»

10.7.3.3 Høringsinstansenes syn

Tønsberg tingrett mener at regelen bør være at partene inntil dagen før hovedforhandlingen kan få opplyst på forespørsel hvem som da er aktuelle meddommere.

10.7.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at regelen om melding til sakens parter om lagrettens sammensetning senest dagen før hovedforhandlingen, bør videreføres. Dette kommer til uttrykk i lovutkastet § 95 annet ledd.

Etter departementets syn er det positivt om domstolene før rettsmøtet informerer også om navn på meddommere og eventuelle varamedlemmer, både i straffesaker og i sivile saker. En slik praksis kan bidra til at eventuelle habilitetsspørsmål avdekkes og avklares før selve saken, og kan således være et bidrag til forenkling av hovedforhandlingen. Fordi antallet meddommere (inkludert varamedlemmer) i en sak er langt mindre enn antall lagrettemedlemmer, og potensialet for habilitetssspørsmål dermed også er mindre, er imidlertid det praktiske behovet for at partene på forhånd skal være kjent med navnene ikke like stort i meddomssaker. For tilfeller der det blir endring i personsammensetningen kort tid før rettsmøtet, vil en slik liste dessuten kunne virke mer forvirrende av avklarende. Av den grunn, og fordi en lovbestemt plikt til på eget initiativ å sende partene en liste over meddommere og eventuelle varamedlemmer vil medføre ekstraarbeid for domstolene, slutter ikke departementet seg til arbeidsgruppens forslag på dette punktet. Det er imidlertid ingen ting i veien for at de domstolene som anser det hensiktsmessig, kan praktisere en regel i samsvar med det arbeidsgruppen har foreslått.

I samsvar med forslaget fra Tønsberg tingrett foreslår departementet en regel om at partene ved henvendelse til domstolen skal få opplyst hvem som er trukket ut som meddommere og eventuelle varamedlemmer. Forutsetningen for å få opplysningene er naturligvis at trekningen er foretatt, men departementet ser på den annen side ikke behov for å begrense partenes rett etter dette forslaget til dagen før rettsmøtet.

10.8 Gyldig fravær

10.8.1 Gjeldende rett

Den som har gyldig forfall (gyldig fravær), er ikke forpliktet til å gjøre tjeneste som lagrettemedlem eller meddommer. Domstolloven § 105 annet ledd har regler om hva som er gyldig forfall for lagrettemedlemmer, meddommere og rettsvitner, og lyder:

«Til gyldig forfall medregnes omstendigheter som fører til at vedkommende ikke uten fare for helbred eller velferd eller uten å forsømme viktige og uoppsettelige forretninger eller plikter kunne ha møtt. Som gyldig forfall kan også godtas særlig lang reisetid eller reiselengde mellom bopel og rettssted. For lagrettemedlemmer og meddommere regnes ingen andre offentlige verv som gyldig forfall enn vervet som medlem av fylkesting, militærtjeneste og tjeneste ved høyere rett.»

Bestemmelsen inneholder kriterier som beror på skjønn («viktige og uoppsettlige forretninger», «særlig lang reisetid» mv.). Det foreligger en del rettspraksis av betydning for tolkningen av bestemmelsen, for eksempel avgjørelsene i Rt. 1970 side 540, Rt. 1981 side 53, Rt. 1997 side 1696 og Rt. 2003 side 476.

Oppregningen i § 105 er ikke uttømmende. Ved vurderingen av om et forhold utgjør en gyldig forfallsgrunn, kan det også være aktuelt å se hen til tvistemålslovens/tvistelovens regler om hva som er gyldig forfall for parter og prosessfullmektiger i sivile saker, jf. også Bøhn: Domstolloven. Kommentarutgave (2000) side 248.

Et lagrettemedlem, en meddommer eller et rettsvitne som har gyldig fravær, plikter å melde fra om dette «i tide», jf. domstolloven § 105 første ledd. Den som unnlater å møte uten å ha gyldig forfall, eller som unnlater å melde fra om forfallet i tide, risikerer rettergangsbot og erstatningsansvar etter domstolloven § 200.

10.8.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen påpeker at det bør være så enkelt som mulig for lagrettemedlemmer og meddommere å få klarhet i sine rettigheter og plikter. Dette tilsier at reglene skal gjøres klare og presise. Med presise regler har man også større sikkerhet for at reglene praktiseres likt i de forskjellige domstolene. Arbeidsgruppens erfaring er at det er store ulikheter i hvor strenge domstolene i dag er ved vurderingen av søknader om forfall. Samtidig viser arbeidsgruppen til at domstolene har behov for fleksibilitet, og at dette er et argument mot å gjøre forfallskriteriene mindre skjønnsmessige. Hvor strenge domstolene bør være, kan variere med omstendighetene, for eksempel med hvor lang tid det er igjen til hovedforhandlingen. Det kan også ha betydning hvilken utsikt det er til å få skaffet en erstatning, et forhold som kan variere fra domstol til domstol. Arbeidsgruppen legger stor vekt på behovet for fleksibilitet, og går derfor inn for å beholde dagens skjønnsmessige kriterier for hva som er gyldig forfall.

Regelen i § 105 første ledd om at forfall skal meldes «i tide», er etter arbeidsgruppens syn upresis. Gruppen ser ikke noen grunn til at ikke lekdommere skal være forpliktet til å melde fra om forfallsgrunnen så snart som mulig etter at de er blitt kjent med den. Uttrykket «i tide» foreslås således erstattet med «uten ugrunnet opphold». Arbeidsgruppen mener at loven ikke bør kreve at anmodninger om fritak skal være skriftlige, men at det bør fremgå av lovteksten at anmodninger om fritak skal begrunnes.

Arbeidsgruppen foreslår at spørsmål om gyldig forfall skal reguleres i domstolloven § 89, med følgende ordlyd:

«Meddommer, varameddommer eller lagrettemedlem plikter ikke gjøre tjeneste dersom vedkommende har gyldig forfall. Det som mener å ha gyldig forfall, plikter å fremme en begrunnet begjæring om å bli fritatt for tjenestegjøring uten ugrunnet opphold.

Gyldig forfall foreligger dersom vedkommende ikke kan møte uten fare for helbred eller velferd eller uten å forsømme viktige og uoppsettlige oppgaver eller plikter. Som gyldig forfall kan også godtas særlig lang reisetid eller reiselengde mellom bopel og rettssted. Offentlige verv regnes ikke som gyldig forfall, med unntak av vervet som medlem av fylkesting, militærtjeneste eller tjeneste ved høyere rett.

Dersom det ved trekninger er på det rene at det foreligger forhold som nevnt i første ledd, foretas ny trekning. Ellers gjelder § 91.

Beslutning om det foreligger gyldig forfall tas av en dommer, eller av en tjenestemann ved domstolen etter retningslinjer gitt av domstolleder.

Avgjørelse av spørsmål om gyldig forfall som er tatt av tjenestemann, kan den det gjelder forlange forelagt for en dommer. Dommerens avgjørelse kan påkjæres.»

10.8.3 Høringsinstansenes syn

Agder lagmannsrett foreslår «at kriteriene for gyldig forfall i utkast til dl § 89 annet ledd skal formuleres i samsvar med tvistelovutkastet § 17-4 (1): «Gyldig forfall til et rettsmøte foreligger hvis sykdom eller andre hindringer utenfor vedkommendes kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å møte». Uttrykket «i tide» i § 105 første ledd bør etter denne domstolens mening erstattes med «straks», jf. det som var foreslått for tviste­loven.

Tønsberg tingrett går inn for at arbeidsgruppens forslag til § 89 annet ledd bør suppleres med «sterke velferdsgrunner», og uttaler:

«Dette gir mulighet for lovlig fritak for eksempel for en ferietur som ikke kan sies å bety fare for velferden ved nektelse. Hvor strengt en slik «kan-regel» regel bør praktiseres, vil avhenge av bl.a. hyppigheten av slike anmodninger og hvor lang tid det er til hovedforhandlingen. Praksis bør kunne variere noe fra sted til sted og tid til tid.»

Datatilsynet har pekt på personvernmessige sider ved registrering av opplysninger, og har uttalt:

«Uttaking av lagrettemedlemmer, meddommere mv forutsetter at det opprettes et register over hvilke personer som er valgt for den gitte perioden. Slik Datatilsynet vurderer det vil et slikt register være underlagt personopplysningslovens bestemmelser. I den grad det registreres sensitive personopplysninger, for eksempel opplysninger knyttet til helse og straffbare forhold, må man utvise særlig aktsomhet blant annet hva gjelder sikkerheten i datasystemet. Eksempelvis vil registreringer i medhold av lovutkastets § 90, bokstav c og § 89 (helbred og velferd dersom dette sier noe om helsetilstand) anses som sensitiv informasjon, jf. personopplysningslovens § 2, nr. 8. Det vises også til personopplysningsloven § 28 og reglene om sletting av personopplysninger når formålet er oppfylt.»

10.8.4 Departementets vurdering

I Ot.prp. nr. 74 (2005-2006) om tilpasning av annen lovgivning til tvisteloven er uttrykket gyldig forfall erstattet av uttrykket gyldig fravær.

Departementet er enig i at det er hensiktsmessig at det kommer til uttrykk innledningsvis i bestemmelsen at den som har gyldig fravær ikke plikter å gjøre tjeneste som lagrettemedlem, meddommer eller rettsvitne. I samsvar med anbefalingen fra Agder lagmannsrett, går lovforslaget ut på at den som mener å ha gyldig fravær, og således vil be seg fritatt, må ta dette opp med domstolen «straks», se lovutkastet § 90. Formuleringen utelukker imidlertid ikke at det skal være anledning til å se an forholdene noe dersom det kan være håp om at hindringen forsvinner. For eksempel vil den som er syk, men som regner med å bli frisk igjen innen saken begynner, kunne se an situasjonen til saken nærmer seg.

Departementet mener som arbeidsgruppen at reglene om hva som er gyldig fravær må være skjønnsmessige, slik at de gir rom for fornuftige løsninger i det enkelte tilfellet og variasjoner som skyldes ulike faktiske forhold. Innenfor loven kan den enkelte domstol gi utfyllende retningslinjer, og på den måten sikre at like tilfeller behandles likt.

Tvisteloven § 13-4 har regler om hva som er gyldig fravær for parter, vitner og sakkyndige i sivile saker. Bestemmelsens første ledd første punktum lyder:

«Gyldig fravær fra et rettsmøte foreligger hvis sykdom eller andre hindringer utenfor vedkommendes kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å møte.»

Parter og vitner innkalles på grunn av sin personlige tilknytning til saken, og opplysning og avvikling av saken avhenger av at det er nettopp disse som møter. For lagrettemedlemmer og meddommere er utgangspunktet et annet, i den forstand at de ikke skal ha personlig tilknytning til saken, og derfor i prinsippet kan erstattes av en annen. Denne forskjellen innebærer at domstolene må legge en annen – mer «liberal» – norm til grunn for vurderingen av hva som er gyldig fravær hos lekdommere enn ved tilsvarende vurdering for parter, vitner og sakkyndige. Men selv om vurderingene skal være forskjellige, er formuleringen i tvisteloven § 13-4 første ledd første punktum etter departementets oppfatning egnet som utgangspunkt for reguleringen i domstolloven, slik Agder lagmannsrett har pekt på. I tvistelovens uttrykk «uforholdsmessig byrdefullt» ligger jo nettopp at det må foretas en avveining av den enkeltes behov for ikke å gjøre tjeneste og konsekvensene av at vedkommende ikke møter. For å markere i lovteksten at utgangspunktet er et noe annet for vurderingen etter domstolloven enn etter tvisteloven, er vilkåret om at hindringen ligger «utenfor vedkommendes kontroll» ikke tatt med i departementets forslag til domstolloven § 90. Dette ivaretar også bedre Tønsberg tingretts merknad om fritakelse ved sterke velferdsgrunner.

Særlig lang reisetid eller reiseavstand vil etter omstendighetene kunne gi grunnlag for gyldig forfall også etter departementets forslag. Departementet har ikke funnet grunn til at lovteksten forsatt skal nevne dette.

På samme måte som etter dagens § 105 annet ledd siste punktum skal utførelse av andre offentlige verv som hovedregel ikke gi gyldig fravær for lagrettemedlemmer og meddommere. Unntak skal etter departementets forslag bare gjelde for militærtjeneste og tjeneste for en høyere rett. På den annen side foreslår departementet tilføyd «vanligvis» til regelen om offentlige verv slik at det i helt spesielle tilfeller kan gjøres unntak. Dette er imidlertid ment som en snever unntaksregel. For eksempel skal det ikke være tilstrekkelig for gyldig fravær at et lagrettemedlem eller en meddommer er medlem av et politisk organ som skal holde møte den aktuelle dagen, og møtet er avhengig av den aktuelle personen.

Departementets forslag inneholder ikke noe om registrering av helseopplysninger i fortegnelsen over utvalgsmedlemmene. Det legges ikke opp til registrering av begrunnelsen for et eventuelt fravær.

Departementet viderefører arbeidsgruppens forslag om at en dommers avgjørelse i spørsmål om gyldig fravær skal kunne kreves overprøvd av den avgjørelsen gjelder, jf. lovforslaget § 90 femte ledd. Kjæremålet skal følge de prosessuelle reglene som gjelder for hovedsaken, det vil si straffeprosessloven for straffesaker og tvistemålsloven for sivile saker. Ved tvistelovens ikrafttreden erstattes rettsmidlet kjæremål med anke. I lovforslaget brukes derfor uttrykket «kan bringes inn for overordnet domstol», som dekker både kjæremål etter någjeldende regler og anke etter de nye reglene.

Spørsmålet om hvem i domstolen som skal kunne treffe avgjørelse om et forhold gir grunnlag for gyldig fravær, behandles i punkt 10.10 nedenfor.

10.9 Forbigåelse av meddommer og ­lagrettemedlem

10.9.1 Gjeldende rett

Domstolloven § 91 har regler om forbigåelse av lagrettemedlemmer og meddommere ved trekningen. Etter denne bestemmelsen skal domstolen forbigå utvalgsmedlemmer som:

• ville ha vært inhabile til å dømme i saken etter domstolloven §§ 106 eller 107,

• er meldt eller vites å ha gyldig forfall,

• skulle ha vært slettet fra utvalget etter § 81 første til tredje ledd (det vi si er døde, har flyttet fra kretsen, er ute av stand til å gjøre tjeneste på grunn av fysiske eller psykiske forhold, ikke tilfredsstiller valgbarhetsvilkårene etter § 65 eller er idømt fengselsstraff),

• er siktet for en straffbar handling som kan antas å medføre frihetsstraff eller tap av offentlig stemmerett, eller

• ikke har tilstrekkelig kjennskap til det norske språket.

I saker hvor det blir gitt informasjon som etter sikkerhetsloven er skjermingsverdig, skal dom­stolene ved trekningen dessuten gå forbi personer som ikke kan klareres og autoriseres for den aktuelle sikkerhetsgraden.

I mange tilfeller vil et forhold som etter § 91 ville medført forbigåelse ved trekningen, bli kjent først etter at trekningen er avsluttet. For slike tilfeller følger det av domstolloven § 95 tredje ledd at det skal trekkes en ny lekdommer blant annet dersom vedkommende har gyldig forfall, skulle ha vært slettet fra utvalget etter § 81 første til tredje ledd eller er siktet for en straffbar handling som kan antas å medføre frihetsstraff eller tap av offentlig stemmerett. Videre følger det av domstolloven § 114 at det skal trekkes en ny lekdommer dersom det viser seg at en av dem som opprinnelig er trukket vil være inhabil etter §§ 106 eller 107.

10.9.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har foreslått å samle reglene i domstolloven § 91 og § 95 tredje ledd i én bestemmelse om forbigåelse (arbeidsgruppens forslag til § 90). Denne bestemmelsen skal gi regler om forbigåelse av lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer, uavhengig av på hvilket tidspunkt det diskvalifiserende forholdet viser seg. Foruten gyldig forfall, skal den som er trukket ut forbigås dersom vedkommende

«a. skulle vært slettet etter § 81 første, andre eller tredje ledd,

b. ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper, jf. likevel § 136 a,

c. er siktet for et straffbart forhold, med mindre siktelsen har ført til et forelegg,

d. er utelukket fra å gjøre tjeneste etter § 106 eller § 107 eller

e. skal delta i en sak hvor det blir gitt informasjon som etter sikkerhetsloven er skjermingsverdig, og ikke kan klareres og autoriseres for den aktuelle sikkerhetsgrad.»

Reglene om forbigåelse på grunn av gyldig forfall er foreslått overført til bestemmelsen om gyldig forfall, jf. utvalgets forslag til § 89.

Når det gjelder straffesiktelse som forbigåelsesgrunn (bokstav c), mener arbeidsgruppen at domstolene bør slippe å vurdere om den aktuelle handlingen kan antas å medføre frihetsstraff eller tap av offentlig stemmerett, slik det følger av dagens bestemmelser. Etter gruppens forslag skal enhver siktelse medføre forbigåelse, unntatt i tilfeller hvor det er utstedt et forelegg.

Henvisningen til domstolloven § 136 a (bokstav b) innebærer at en person vil kunne forbigås dersom rettsspråket skal være samisk, og vedkommende ikke har tilstrekkelige samiskkunnskaper.

Om virkningen av, og fremgangsmåten for, en beslutning om forbigåelse, har arbeidsgruppen foreslått følgende regler (forslaget til § 90 annet til fjerde ledd).

«Dersom det ved trekningen er på det rene at det foreligger et forhold som nevnt i først ledd a-e, foretas ny trekning. Ellers gjelder § 91.

Beslutning etter første ledd a-c kan tas av en tjenestemann ved domstolen. Beslutning etter første ledd bokstav d og e skal tas av en dommer.

Avgjørelser av fritaksspørsmålet som er tatt av en tjenestemann, kan den det gjelder forlange forelagt for en dommer. Dommerens avgjørelse kan påkjæres.»

Forslaget til § 90 annet ledd går ut på at det i utgangspunktet bare er når forbigåelsesgrunnen er kjent allerede ved trekningen, at det skal trekkes på nytt. I andre tilfeller skal varamedlem rykke opp etter reglene i forslaget til § 91. I tilfeller hvor det ikke er trukket varamedlem, eller heller ikke disse kan gjøre tjeneste, vil det imidlertid kunne følge av § 91 at det skal skje en ny trekning. Med forslaget til § 90 mener arbeidsgruppen at domstolloven § 114 blir overflødig, og den foreslår at denne bestemmelsen oppheves.

10.9.3 Høringsinstansenes syn

Sametinget har støttet forslaget om en henvisning til domstolloven § 136 a, og uttalt blant annet:

«Dette vil for det første kunne bidra til å styrke samisk som rettsspråk. Videre kan kravet om tilstrekkelige kunnskaper innen samisk språk også være med på å gi samiske sedvaner en mer sentral plass i rettspleien, da språket er en av de fremste bærere av samisk kultur og rettsoppfatninger.»

Tønsberg tingrett har hatt enkelte merknader av lovteknisk karakter til § 90 i arbeidsgruppens forslag. Samme domstol har også fremsatt kommentarer til den fordelingen av beslutningsmyndighet i spørsmål om forbigåelse som ligger i arbeidsgruppens forslag til § 90 tredje og fjerde ledd. Videre har Tønsberg tingrett påpekt at ordet «fritaksspørsmål» i arbeidsgruppens forslag til § 90 siste ledd ikke er velvalgt, i den har uttalt:

«En utelukkelse begrunnet med for dårlige norskkunnslaper vil ikke alltid oppfattes som et (positivt) fritak, men kanskje som en diskriminerende beslutning. Overskriften i § 90 har ordet «forbigåelse». Det vil være en bedre formulering også i siste ledd».

Drammen tingrett har uttalt at det forekommer at meddommere av ulike grunner ikke er innstilt på å utføre sin samfunnsplikt, og at disse bør kunne forbigås som uskikket, samtidig som de slettes av listene. Domstolen mener at en domstolleder i slike tilfeller ex officio bør kunne ta en beslutning om sletting, som kan påkjæres. Etter Drammen tingretts syn bør en slik meddommer dessuten kunne forbigås.

10.9.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å samle reglene om forbigåelse (med unntak for gyldig fravær og allerede utført tjeneste) i én bestemmelse, som blir § 91 i departementets lovforslag.

I kapittel 7 har departementet drøftet om det bør kunne være et vilkår for valg som lagrettemedlem eller alminnelig meddommer at en person har samiskkunnskaper. Som det fremgår av punkt 7.5.1, går ikke departementet inn for en slik ordning. Av de samme grunner som er nevnt der, mener departementet at det heller ikke skal være anledning til å forbigå en person ved trekningen fordi vedkommende ikke kan samisk. I saker hvor samisk skal være rettsspråk, og det er noen av rettens medlemmer som ikke behersker samisk, må det benyttes tolk. Dersom det er behov for kunnskap om samisk kultur, sedvaner og rettsoppfatninger, må behovet dekkes gjennom bruk av fagkyndige meddommere eller sakkyndig.

For øvrig er departementet enig i arbeidsgruppens utforming av forbigåelsesgrunnene. Tønsberg tingrett har korrekt bemerket at innholdet i bokstav d (om inhabilitet) er overflødig. Etter departementets syn kan det imidlertid være lettere å se sammenhengen i regelverket når også inhabilitet er nevnt som en forbigåelsesgrunn.

Departementet viderefører arbeidsgruppens forslag som § 91 første og annet ledd. Departementet foreslår ikke en regel om forbigåelse på grunn av manglende vilje til å utføre sin samfunnsplikt, slik Drammen tingrett har gått inn for. Det vises til at vervet som lekdommer er en plikt for den enkelte, og til det som er uttalt i punkt 8.8 ovenfor.

Departementet går som arbeidsgruppen inn for at en dommeravgjørelse om forbigåelse skal kunne overprøves. I lovforslaget bruker departementet uttrykket «kan bringes inn for overordnet domstol», som dekker både kjæremål etter dagens regler og anke etter de nye reglene i tvisteloven og straffeprosessloven.

Spørsmål om beslutningsmyndighet etter § 91 behandles i punkt 10.10 straks nedenfor.

10.10 Beslutningsmyndighet

10.10.1 Gjeldende rett

Myndigheten til å ta beslutninger eller utføre oppgaver etter domstolloven kapittel 5 er i dag i hovedsak lagt til «retten» eller «rettens formann». For et fåtall av oppgavene følger det av loven at de kan utføres av «domstolens tjenestemenn», det vil si av saksbehandlere som ikke driver dømmende virksomhet, og som vanligvis heller ikke er jurister. Etter domstolloven §§ 85 og 86 skal således selve trekningen av lagrettemedlemmer og meddommere foretas av «en av domstolens tjenestemenn». Denne ordningen ble lovfestet ved lov 27. juni 1986 nr. 48, idet man fant at det for domstolene ville innebære «en viss effektivisering at fagdommere fritas for rutinepregede oppgaver som ikke krever særskilt juridisk innsikt» (Ot. prp. nr. 47 (1985-86) side 68).

10.10.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har pekt på at hensynet til en effektiv ressursbruk tilsier at beslutningsmyndighet etter domstolloven kapittel 5 legges på et så «lavt nivå» i domstolene som mulig, og at rutinepregede avgjørelser derfor bør overlatens til domstolenes tjenestemenn (saksbehandlere). På denne bakgrunn har arbeidsgruppen vurdert hvorvidt avgjørelser etter nevnte kapittel som i dag ligger til dommere, kan overlates til saksbehandlere (rapporten side 31 følgende).

Arbeidsgruppen har vist til at det etter dagens §§ 97 og 98 i domstolloven er «rettens formann», det vil si rettens administrator i den enkelte sak, som har myndig til å treffe beslutning om hurtigtilkalling av lagrettemedlemmer og meddommere , mens det kan overlates til saksbehandlere å stå for det praktiske omkring tilkallingen. Arbeidsgruppens mener at det fortsatt bør være en dommeroppgave å vurdere om vilkårene for hurtigtilkalling er oppfylt. Etter gruppens syn bør imidlertid dette kunne skje i form av en etterfølgende godkjenning av en foreløpig beslutning tatt av en saksbehandler. Godkjenningen bør skje før rettsmøtet, slik at dommeren har full oversikt over rettens sammensetning og bakgrunnen for den når vedkommende går i retten. Videre går arbeidsgrupppen inn for at også en annen dommer i domstolen enn rettens administrator kan beslutte eller godkjenne hurtigtilkalling. Kompetansen foreslås således lagt til «en dommer» (rapporten side 31-32).

For avgjørelser om å forbigå et lagrettemedlem eller en meddommer ved trekningen etter domstolloven §§ 91 og 95, tar arbeidsgruppen utgangspunkt i at myndigheten i dag ligger til «rettens formann eller en annen dommer». Ved vurderingen av hvor beslutningsmyndigheten bør ligge, skiller arbeidsgruppen mellom de ulike forbigåelsesgrunnene. Beslutning om forbigåelse fordi vedkommende skulle vært slettet fra utvalget etter domstolloven § 81 første, annet eller tredje ledd, ikke har tilstrekkelige språkkunnskaper eller er siktet for et straffbart forhold som ikke har medført utferdigelse av et forelegg, bør etter arbeidsgruppens syn kunne tas av en saksbehandler. Forbigåelse på grunn av inhabilitet eller fordi vedkommende lekdommer ikke kan klareres eller autoriseres for den aktuelle sikkerhetsgraden i en sak som vil inneholde skjermingsverdig informasjon, bør etter gruppens syn derimot tas av en dommer. Forbigåelse på grunn av gyldig forfall bør kunne tas av saksbehandlere, forutsatt at domstolen har utferdiget retningslinjer for vurderingen av hva som kvalifiserer til gyldig forfall. Etter arbeidsgruppens syn bør en lekdommer kunne kreve spørsmål om gyldig forfall forelagt en dommer (rapporten side 32-33).

For avgjørelser om oppnevning av fagkyndige meddommere , viser arbeidsgruppen til at det etter domstolloven §§ 87 er «rettens formann», det vil si domstollederen eller forberedende dommer i den enkelte sak, som i dag har den aktuelle myndigheten. Etter arbeidsgruppens syn bør det fortsatt høre under rettens administrator (eventuelt forberedende dommer dersom ikke administrator er utpekt) å avgjøre om det skal oppnevnes fagkyndige meddommere. Også beslutningen om hvem som i tilfelle skal oppnevnes, bør etter gruppens syn tas av en dommer. En dommer bør imidlertid kunne overlate til en saksbehandler å finne frem til fagkyndige meddommere etter en nærmere angitt fremgangsmåte, for eksempel ved å bruke en liste som foreligger. Også den praktiske håndteringen av oppnevningen, herunder å kontakte den fagkyndige, kan etter arbeidsgruppens syn overlates til saksbehandlere (rapporten side 33-34).

For behandling av flere saker i umiddelbar sammenheng , viser arbeidsgruppen til at det ikke er regulert i domstolloven § 99 hvem som kan beslutte at de samme meddommerne eller lagrettemedlemmer skal delta. Etter arbeidsgruppens syn bør det være en dommeroppgave å beslutte dette. For foreleggssaker som skal behandles etter hverandre samme dag, mener arbeidsgruppen at det kan være praktisk at domstollederen treffer en generell beslutning om behandling med de samme meddommerne. For andre situasjoner vil det etter arbeidsgruppens syn være naturlig at det er rettens administrator, forberedende dommer eller en annen dommer som treffer avgjørelsen (rapporten side 35).

10.10.3 Høringsinstansenes syn

Agder lagmannsrett peker på at dersom beslutningsmyndighet legges til saksbehandlere, bør det være en rett til å kreve slike avgjørelser fremlagt for en dommer, slik at det er dommerens avgjørelse som i tilfelle kan påkjæres. Videre har samme domstol uttalt blant annet at den finner det forsvarlig å la primærkompetansen til å beslutte hurtigtilkalling ligge hos saksbehandler, og at en antar at dette er i samsvar med praksis i mange domstoler. For øvrig er Agder lagmannsrett enig i arbeidsgruppens forslag vedrørende beslutningsmyndighet, og domstolen har understreket av kompetansen til å beslutte oppnevnt fagkyndige meddommere bør ligge hos saksforberedende dommer.

Tønsberg tingrett mener at det bør være betydelig frihet for den enkelte domstol til å ta beslutninger vedrørende meddommere, herunder om en dommer eller en tjenestemann skal ta avgjørelsen i det enkelte tilfelle. Samtidig peker domstolen på at tjenestemenns beslutninger må baseres på fullmakt fra dommere, og at loven bør formuleres på en måte som ikke skaper tvil om dette prinsippet. Bestemmelsen om fremgangsmåten for trekningen av meddommere bør etter Tønsberg tingretts syn derfor gå ut på at «dommere eller tjenestemenn» kan forestå trekningen. Videre har samme domstol blant annet pekt på at beslutninger om forbigåelse på grunn av utilstrekkelige språkkunnskaper vil kunne være vanskelige, og at det ikke er god sammenheng i at slike skal kunne tas av saksbehandlere, mens avgjørelser om utelukkelse på grunn av inhabilitet skal måtte tas av en dommer. Tønsberg tingretts prinsipale syn er at arbeidsfordelingen bør overlates til «lokalt selvstyre». Samme domstol uttaler videre at den som mener å ha gyldig forfall eller av andre grunner forbigås ved trekningen, bør kunne kreve at en dommer avgjør spørsmålet.

Regjeringsadvokaten er enig i at spørsmålet om oppnevning av fagkyndige meddommere ikke bør kunne delegeres til saksbehandlere ved domstolen.

10.10.4 Departementets vurdering

10.10.4.1 Generelt

Myndigheten til å treffe avgjørelser under saksforberedelsen kan i prinsippet tenkes lagt til domstollederen, til saksforberedende dommer, til dommere generelt eller til domstolens administrative personale (saksbehandlere). Som det fremgår av arbeidsgruppens forslag, kan det også tenkes ulike «mellomløsninger», som at avgjørelser fra en saksbehandler skal forelegges en dommer for etterfølgende godkjenning, eller at den som er berørt av avgjørelsen, kan kreve at spørsmålet forelegges en dommer.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det, av hensyn til effektiviteten i domstolene, er ønskelig at avgjørelsesmyndigheten kan fordeles så langt «utover» og «nedover» i organisasjonen som mulig. Spørsmålet blir i stor grad hva som er «mulig» uten at hensynet til forsvarlighet og rettssikkerhet blir skadelidende.

Departementets forslag til domstolloven kapittel 5 går ut på at det overlates til den enkelte domstol å bestemme hvilket geografisk område varamedlemmmer for meddommerne skal trekkes fra (§ 86 annet ledd), og om varamedlemmene i utgangspunktet skal innkalles til rettsmøtet eller bare varsles med beskjed om å holde seg klare (§ 88 annet ledd). Disse avgjørelsene skal etter forslaget ligge til domstollederen. Begrunnelsen for dette er at disse avgjørelsene er ment å skulle gis i generell form, med virkning for alle eller mange saker. Da er domstollederen det aktuelle beslutningsnivået. For avgjørelser som gjelder den enkelte, konkrete og individualiserte sak, foreslår departementet imidlertid ikke å legge avgjørelsesmyndighet til domstollederen som sådan, men til enten «retten» eller «en dommer». Bakgrunnen for dette er blant annet at domstollederen ikke står i et overordningsforhold til de øvrige dommerne ved den faglige behandlingen av den enkelte sak. Der det åpnes for at en saksbehandler kan treffe avgjørelse, er saksbehandlerens myndighet i noen grad gjort betinget av at domstollederen har gitt retningslinjer (se lovforslaget § 90 fjerde ledd om beslutning vedrørende gyldig fravær).

Det spørsmålet om beslutningsmyndighet som først og fremst reiser seg i relasjon til reglene om uttak av lekdommere, er i hvilken grad beslutningsmyndighet skal kunne overlates til saksbehandlere. Saksbehandlerne er vanligvis ikke jurister, og har således – i prinsippet – dårligere forutsetninger for å treffe de aktuelle avgjørelsene enn dommere og dommerfullmektiger. Mange av saksbehandlerne i domstolene har imidlertid lang fartstid i tjenesten og omfattende erfaring med reglene om trekning og uttaking av lekdommere. De reelle forutsetningene vil variere fra domstol til domstol. Dette taler for at det i noen grad bør være opp til den enkelte domstol å avgjøre hvorvidt saksbehandlerne skal kunne treffe avgjørelser.

I det følgende kommenterer departementet spørsmålet om det bør åpnes for å legge beslutningsmyndighet til saksbehandlere i relasjon til de typer avgjørelser som typisk kan oppstå. Det mest sentrale vurderingskriteriet er i hvilken grad avgjørelsen beror på skjønn. I samsvar med det som er påpekt av Tønsberg tingrett, er det ikke tale om å legge avgjørelsesmyndighet eksklusivt til saksbehandlere, men bare å åpne for at myndighet som i utgangspunktet ligger til dommere også kan tildeles saksbehandlere. Det vil være opp til den enkelte domstol om den ønsker å benytte denne muligheten.

10.10.4.2 Nærmere om enkelte typer oppgaver og avgjørelser

Etter domstolloven §§ 85 og 86 er det «en av domstolens tjenestemenn» som skal forestå trekningen av henholdsvis lagrettemedlemmer eller meddommere. Departementet er enig med Tønsberg tingrett i at det bør fremgå klart av loven at myndigheten til å forestå trekningen er avledet av dommeres kompetanse, og således ikke knytter seg eksklusivt til saksbehandlere. I forslaget til §§ 87 og 88 er det derfor presisert at det er «en dommer eller en av domstolens tjenestemenn» som skal forestå trekningen.

Departementet går som arbeidsgruppen inn for at det skal kunne overlates til saksbehandlere å treffe avgjørelser om at det skal benyttes hurtigtilkalling . Departementet legger vekt på at slike beslutninger ofte må tas raskt for å unngå at saken må utsettes, og at domstolen kan bli bedre i stand til å takle situasjoner med uventet forfall mv. dersom en saksbehandler kan starte arbeidet med å skaffe en erstatning fremfor først å måtte involvere en dommer. Vurderingen av om det skal benyttes hurtigtilkalling, vil i praksis som regel bero på en lett konstaterbar premiss om at retten står i fare for å bli underbemannet, og av at det ikke lar seg gjøre å løse problemet gjennom innkalling av et varamedlem eller en ny ordinær trekning. Dette siste vil det gjerne være saksbehandlerne som gjennom sitt arbeid har de beste forutsetninger for å vurdere. På samme måte som Agder lagmannsrett ser departementet heller ikke at det er behov for en etterfølgende kontroll av beslutningen om å benytte hurtigtilkalling i den enkelte sak. Det vises til at en etterfølgende kontroll i hver sak nødvendigvis vil kreve noe ressurser, og til det som er uttalt fra Agder lagmannsrett om at det nok er praksis allerede i dag mange steder at det er saksbehandlere som beslutter hurtigtilkalling. Domstolledelsen må dessuten under enhver omstendighet føre tilsyn med saksbehandlernes utføring av sine oppgaver. En må således kunne legge til grunn at en uheldig utøving av myndigheten til å beslutte hurtigtilkalling raskt vil bli korrigert, også uten en slik ordning med etterfølgende kontroll av beslutningen som arbeidsgruppen har foreslått.

Spørsmål om gyldig fravær oppstår i praksis ofte, og hensynet til effektivitet og mulighet for raskt å sette i gang en eventuell prosess med å innkalle en erstatning, tilsier at det skal kunne overlates til saksbehandlere å avgjøre om et forhold skal anses som gyldig fravær. Samtidig er regelen om hva som skal gi grunnlag for gyldig fravær utpreget skjønnsmessig, hvilket taler i motsatt retning. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at det, i tilfeller hvor domstolen har utferdiget retningslinjer for vurderingen av hva som skal anses som gyldig fravær, skal kunne overlates til saksbehandlere å avgjøre spørsmålet. Den som berøres av en avgjørelse om gyldig fravær tatt av en saksbehandler, skal imidlertid kunne kreve samme spørsmål forelagt for en dommer, jf. lovforslaget § 90 fjerde ledd. Det er dommerens avgjørelse som kan gjøres til gjenstand for kjæremål (anke etter tvisteloven), jf. femte ledd.

Når det gjelder spørsmål omforbigåelse av andre grunner enn gyldig fravær , er departementet enig med arbeidsgruppen i at det må sondres mellom de ulike forbigåelsesgrunnene. Departementet er også enig i at spørsmål om forbigåelse fordi vedkommende utvalgsmedlem skulle ha vært slettet fra utvalget eller fordi vedkommende er siktet for et straffbart forhold (og det ikke er utstedt et forelegg), jf. lovforslaget § 91 første ledd bokstav a og c, skal som hovedregel kunne overlates til saksbehandlere. Det vises til arbeidsgruppens begrunnelse, og til at avgjørelse om dette fra en saks­behandler skal kunne kreves forelagt for en dommer, jf. lovforslaget § 91 fjerde ledd. Men en saksbehandler bør ikke få treffe avgjørelser om personlig egnethet annet enn hvor det f.eks. etter en legeerklæring fremtrer som helt kurant. For spørsmål om forbigåelse på grunn av utilstrekkelige norskkunnskaper, jf. lovutkastet § 91 første ledd bokstav b, mener departementet at beslutningsmyndigheten skal forbeholdes dommere. Det vises til at spørsmål om tilstrekkelige språkkunnskaper kan være utpreget skjønnsmessig, og at det er av forholdsvis personlig karakter. Uheldige avgjørelser om dette kan ha følelsesmessige konsekvenser som kanskje ikke alltid kan «repareres» fullt ut gjennom en eventuell etterfølgende omgjøring fra en dommer. Departementets syn kommer til uttrykk i § 91 tredje ledd i lovforslaget.

Spørsmålet om hvem som kan beslutte at det skal oppnevnes fagkyndige meddommere , reguleres i prinsippet av tvistemålsloven/tvisteloven og straffeprosessloven. I likhet med arbeidsgruppen går ikke departementet inn for i domstolloven å åpne for at saksbehandlere skal kunne avgjøre et spørsmål om oppnevnelse av fagkyndige meddommere. Etter departementets syn skal det heller ikke kunne overlates til saksbehandlere å avgjøre hvem som skal oppnevnes. Praktiske sider ved en oppnevning, herunder å kontakte navngitte personer som kan være aktuelle, vil imidlertid kunne overlates til saksbehandlere. Departementet finner ikke grunn til å ta dette siste inn i lovteksten.

Heller ikke spørsmål om lagrettemedlemmer og meddommere skal pålegges å gjøre tjeneste i flere saker som skal behandles i sammenheng , jf. lovutkastet § 89, er i utgangspunktet egnet for å kunne avgjøres av saksbehandlere. Lovutkastet inneholder således ikke noe om dette. Departementet er imidlertid enig med arbeidsgruppen i at det kan være praktisk at domstollederen treffer en generell beslutning om at foreleggssaker som skal behandles samme dag, skal behandles av de samme meddommerne, slik at saksbehandlerne kan bygge på denne, og ikke trenger å innhente en individuell beslutning ved trekningen. Det vises til at det her vil være tale om saker som avvikles i løpet av noen timer. Departemenet ser ikke innvendinger av betydning mot en slik ordning. For at denne muligheten skal bli tydelig, er den uttrykkelig nevnt i siste punktum i lovforslaget § 89.

10.11 Enkelte spørsmål vedrørende saker om administrative tvangsvedtak

10.11.1 Innledning og gjeldende rett

Tvistemålsloven kapittel 33 har regler om domstolsprøving av administrative tvangsinngrep. I tillegg inneholder sosialtjensteloven kapittel 9 særskilte regler om domstolsprøving av fylkesnemndas vedtak etter sosialtjenesteloven og barneverntjenesteloven. Sosialtjenesteloven § 9-10 annet og fjerde ledd har i dag følgende regler om rettens sammensetning i saker om prøving av fylkesnemndas vedtak etter samme lov:

«Tingretten skal settes med to meddommere oppnevnt av dommeren. Oppnevner dommeren lege meddommere, skal disse utpekes av det alminnelige utvalg.

...

Anke over tingrettens dom hører under lagmannsretten. Lagmannsretten skal settes med to fagkyndige og to lege meddommere som retten utpeker. De lege meddommere utpekes fra det alminnelige utvalg.»

For saker om prøving av fylkesnemndas vedtak etter barneverntjenesteloven, gir sosialtjenesteloven § 9-10 a tredje ledd følgende regel:

«Tingretten og lagmannsretten settes med to meddommere, hvorav en lek og en fagkyndig. I særlige tilfeller kan tingretten settes med to fagdommere og tre meddommere, hvorav en eller to skal være fagkyndige.»

Ved lov 1. desember 2006 nr. 65 om endringer i barnevernloven mv. er sosialtjenesteloven kapittel 9 vedtatt opphevet. Samtidig er barneverntjenesteloven supplert med en regel om fylkesnemndas vedtak om tvangsinngrep kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36 (barnevernloven § 7-24). Tvisteloven § 36-4 første ledd har følgende regel om rettens sammensetning:

«Tingretten settes med to meddommere, hvorav én lek og én fagkyndig. I særlige tilfeller kan retten settes med to fagdommere og tre meddommere, hvorav én eller to skal være fagkyndige.»

10.11.2 Arbeidsgruppens forslag

Saker om overprøving av administrative tvangsinngrep er ikke særskilt nevnt i arbeidsgruppens mandat. Gruppen har således ikke foretatt noen bred vurdering av denne sakstypen. Den har imidlertid pekt på at det etter sosialtjenesteloven § 9-10 skal «utpekes» meddommere fra de alminnelige utvalgene, og anbefalt at oppnevning etter denne bestemmelsen erstattes med trekning. Videre har arbeidsgruppen pekt på at det - på det tidspunktet arbeidsgruppen avga sin rapport, ikke fremgikk av sosialtjenesteloven § 9-10 annet ledd om det måtte benyttes enten to fagkyndige eller to lege meddommere, eller om det kunne oppnevnes en fagkyndig og en fra de alminnelige utvalgene. I den sammenhengen uttalte arbeidsgruppen blant annet:

«Ved valg av en ordning med en av hver, bør det gis en regel om leddtrekning eller lignende for å avgjøre hvilket av de alminnelige utvalgene, kvinner eller menn, det skal trekkes fra..»

10.11.3 Høringsinstansenes syn

Tønsberg tingrett har presisert at det ikke må skapes tvil om at det kan oppnevnes personer som fagkyndige meddommere selv om de står i et av de alminnelige utvalgene.

10.11.4 Departementets vurdering

Siden sosialtjenesteloven kapittel 9 nå er vedtatt opphevet, foreslår ikke departementet noen endring i disse reglene. Etter at arbeidsgruppen avga sin rapport, ble det gjort klart at retten skal settes med én fagkyndig og én lek meddommer. Dette er hovedregelen også etter tvisteloven § 36-4. Tvisteloven sier imidlertid ikke hvilket av utvalgene (kvinner eller menn) den lege meddommeren skal trekkes fra.

Generelt er det ønskelig at begge kjønn er representert i retten. Dette gjelder minst like mye for saker om overprøving av administrative tvangsvedtak som for andre saker. I utgangspunktet er det således nærliggende at reglene formuleres på en måte som innebærer at den lege meddommeren skal være av motsatt kjønn som den fagkyndige meddommeren og/eller rettens leder. En slik regel forutsetter imidlertid at det allerede ved trekningen er klart hvilket kjønn den juridiske dommeren og/eller den fagkyndige meddommeren vil representere. Denne forutsetningen slår ikke alltid til. Denne typen saker skal berammes raskt, og det vil etter departementets oppfatning være uheldig – gjennom reglene om oppnevning av meddommere – å «låse» domstolens tildeling av saken til dommere av det ene kjønn. På samme måte vil det være uheldig å binde oppnevningen av den fagkyndige meddommeren til trekningen av den lege. For å unngå problemer som følge av at rettens leder eller den fagkyndige meddommeren blir av et annet kjønn enn først forutsatt, slutter derfor departementet seg til arbeidsgruppens forslag om at valg av utvalg skal avgjøres ved loddtrekning, se departementets forslag til § 36-4 i tvisteloven.

Forutsatt at vedkommende har den nødvendige kyndigheten, er det i prinsippet ikke noe i veien for at den fagkyndige meddommeren kan hentes fra utvalgene av alminnelige meddommere.

10.12 De store havfiskeriene

Etter domstolloven § 89 skal meddommere til rettsmøter under de store havfiskeriene tas ut etter regler gitt av Domstoladministrasjonen. Ved kgl. res. 2. november 1933 er det gitt enkelte særregler. Reglene i den kongelige resolusjonen fra 1933 kommer bare til anvendelse når «de almindelige regler for uttagningen (domstollovens kap. 4 og 5) ikke uten ulempe kan følges, og heller ikke annen fremgangsmåte er fastsatt ved lov».

Arbeidsgruppen har kommet til at det i dag ikke er noen grunn til å opprettholde egne regler om uttaking av meddommere til de store havfiskeriene, og har foreslått at dagens § 89 i domstolloven oppheves. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette.

Etter det departementet erfarer, er ikke de særskilte reglene i bruk. Departementet kan ikke se at det i dag vil være noen vesentlig ulempe å trekke eller oppnevne meddommere etter de alminnelige reglene i domstolloven kapittel 5. Et eventuelt behov for sakkyndighet vil kunne ivaretas gjennom de alminnelige reglene om bruk av fagkyndige meddommere. På denne bakgrunnen slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag om å oppheve innholdet i dagens § 89 i domstolloven.