7 Krav til personlige kvalifikasjoner for å være lekdommer

7.1 Innledning

Den som skal delta ved pådømmelsen av en sak, må nødvendigvis kunne møte frem i en rettssal og oppfatte det som blir fremført der. Hvilke krav som nærmere bestemt skal stilles, avhenger av hvilke hensyn lekdommerdeltakelsen skal ivareta.

De hensynene som ligger til grunn for at vi har lekdommere i rettspleien, kan deles inn i to hovedgrupper. Den ene hovedgruppen er hensyn som knytter seg til et mål om kvalitativt gode avgjørelser i den enkelte sak. Til denne gruppen hører blant annet hensynet til at retten skal ha lokalkunnskap, gjenspeile en «folkelig» rettsfølelse og sunn fornuft, og at avgjørelsene skal overveies grundig. Den andre hovedgruppen er hensyn knyttet til at domstolene skal være en integrert del av samfunnet for øvrig. Til denne gruppen hører blant annet hensynet til en demokratisk kontroll av rettsvesenet, til offentlighet i rettspleien og til at allmennheten skal ha tillit til det som skjer i domstolene. Den første hovedgruppen hensyn tilsier at lekdommere bør velges på grunnlag av den enkeltes kvalifikasjoner eller særlige kompetanse, av Lekdommerutvalget betegnet som et kvalifikasjonsprinsipp . Den andre gruppen hensyn tilsier at lekdommere bør velges på en måte som innebærer at de – som gruppe – i størst mulig grad gjenspeiler befolkningen. Lekdommerutvalget betegner dette som et representasjonsprinsipp .

I det følgende drøftes hvilke krav til personlige egenskaper som skal gjelde for henholdsvis lagrettemedlemmer og meddommere, medlemmer av forliksrådet og skjønnsmedlemmer. De kravene som behandles her, kommer i tillegg til en rekke krav av mer formell art, som at lekdommerne må være over en viss alder, ha tilknytning til det geografiske området der saken pådømmes og så videre. Denne typen krav behandles i kapittel 8.

7.2 Gjeldende rett

Domstolloven § 76 første ledd har regler om lagrettemedlemmer og meddommeres personlige kvalifikasjoner, og lyder:

«Til lagrettemedlemmer og meddommere bør bare vælges folk, som paa grund av sin retsindighet, dygtighet og selvstændighet ansees for særlig skikket til hvervet, og som ikke paa grund av utilstrækkelig kjendskap til det norske sprog eller av andre aarsaker vil ha vanskelig for at opfylde de pligter, som hvervet fører med sig.»

Som det fremgår, inneholder bestemmelsen blant annet et krav om at lagrettemedlemmer og meddommere skal være «særlig skikket til hvervet». Regelen bygger på det som i foregående punkt er betegnet som et kvalifikasjonsprinsipp. Det har imidlertid lenge eksistert en tanke om representativitet ved siden av kravet om kvalifiserte lekdommere. Allerede i 1885, i Jurykommisjonens utkast til straffeprosesslov, ble det lagt vekt på at alle lokale, politiske og sosiale oppfatninger skulle bli representert i utvalgene av lagrettemedlemmer. I rundskriv G-50/99 fra Justisdepartementet, som ble sendt til kommunene og domstolene i forbindelse med valget av lekdommere etter kommune- og fylkestingsvalget i 1999, er det uttalt at utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere bør være sammensatt slik at de representerer alle samfunnslag og forskjellige aldersgrupper, og at det er viktig at utvalgene gjenspeiler den norske befolkning. Lekdommerutvalget har oppsummert dagens bilde slik (NOU 2002: 11 side 66):

«Sammenfatningsvis kan det ... hevdes at mens loven klart gir uttrykk for et kvalifikasjonsprinsipp, har praksis utviklet seg slik at man i økende grad ønsker – og prøver å få – en representativ lekdommerstand. Samtidig har man ikke forlatt kravet om at den enkelte lekdommer skal inneha visse kvalifikasjoner. Man kan derfor hevde at valgene av meddommere og lagrettemedlemmer i dag bygger på et sammensatt prinsipp; et kvalifikasjonsprinsipp med innslag av et representasjonsprinsipp.»

Etter skjønnsprosessloven § 14 skal det oppnevnes fylkesvise utvalg av skjønnsmedlemmer . Skjønnsmedlemmer oppnevnes på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner, men reglene inneholder også et krav om representativitet, idet det ved oppnevning av utvalget blant annet «skal tas sikte på at utvalget får en allsidig sammensetning», jf. skjønnsprosessloven § 14 annet ledd. I Husaasutvalgets utredning 12. juni 1969 om skjønnsordningen og erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon er den aktuelle delen av § 14 annet ledd kommentert slik:

«Med dette siktes ikke bare til at det bør sørges for å få med i utvalget folk med forskjellig erfaring og sakkunnskap, men også at de mest mulig kommer fra forskjellige samfunnslag og interessegrupper. Utvalgene bør ikke være slik at de for ensidig representerer grunneierinteresser og heller ikke bør de i for stor grad komme med folk som kan antas å ha interesser som faller i tråd med ekspropriantenes. En bør søke å få med i utvalgene folk som står mest mulig fritt til alle kanter, men det er selvsagt bare mulig til en viss grad, og det er derfor meget om å gjøre at det for øvrig blir så stor jamnvekt som mulig mellom de forskjellige syn og interesser…».

For medlemmer av forliksrådet er det i dag ikke noe lovbestemt krav til personlig egnethet.

7.3 Lekdommerutvalgets forslag

Lekdommerutvalget går inn for at representativitetshensynet skal være det førende for utvelgingen av alminneligemeddommere og lagrettemedlemmer . Utvalget viser til at det er et grunnleggende hensyn bak ordningen med lekdommere at ulike sosiale, økonomiske og politiske lag i befolkningen, og alle aldersgrupper, til en viss grad skal gjenspeiles i lekdommerstanden. Etter utvalgets oppfatning bør derfor sosiale, økonomiske, kulturelle og verdimessige forskjeller i befolkningen søkes representert blant lekdommerne. For meddommere mener utvalget at man, i tillegg til syn, hørsel og tilstrekkelige norskkunnskaper, må kreve at de har «evne til å forstå problemstillingene som reises og til å utføre sin oppgave på en tilfredsstillende måte» (NOU 2002: 11 side 70). Etter utvalgets oppfatning er dette egenskaper som de aller fleste av landets innbyggere har. Utvalget mener derfor at det ikke er nødvendig å stille ytterligere krav til meddommernes kompetanse eller egnethet, for eksempel i form av dagens krav om særlig skikkethet. Det bør etter utvalgets mening fokuseres på å forhindre at ukvalifiserte velges fremfor å velge personer med særlige kvalifikasjoner.

I Lekdommerutvalgets lovforslag er kravet til personlige kvalifikasjoner formulert slik (forslaget til domstolloven § 65):

«Valgbar er enhver som har tilstrekkelig kjennskap til det norske språk og som for øvrig, for eksempel fysisk og mentalt, er i stand til å oppfylle de plikter som vervet fører med seg».

For lagrettemedlemmer mener utvalget at det i tillegg bør stilles som krav at de tidligere har tjenestegjort som meddommere (i lovforslaget utformet som en «bør-regel»). Utvalget viser til at det er store forskjeller mellom meddommernes og lagrettemedlemmenes arbeidsform, blant annet ved at lagrettemedlemmene ikke får samme grad veiledning fra fagdommere, at de treffer avgjørelser bak lukkede dører uten begrunnelse, og at de tjenestegjør i de mest alvorlige og gjerne mest medieprofilerte sakene. Utvalget antar at et krav om tidligere tjenestegjøring som meddommer vil «bidra til å øke lagrettens samlede forståelse av sin oppgave». Et krav om tidligere tjenestegjøring kan etter utvalgets mening oppfylles ved at man rekrutterer lagrettemedlemmer fra forrige periodes utvalg av meddommere i tingrettene. Av praktiske årsaker mener utvalget at de samme krav som gjelder for lagrettemedlemmene, også bør gjelde for de alminnelige meddommerne i lagmannsretten.

For skjønnsmedlemmer mener utvalget at oppnevning må skje på grunnlag av faglige kvalifikasjoner, slik som i dag. For øvrig bør kravene være de samme som for alminnelige meddommere og lagrettemedlemmer.

Når det gjelder forliksrådsmedlemmer, skriver utvalget blant annet (NOU 2002: 11 side 73):

«På grunn av sin svært selvstendige og omfattende rolle, antar Lekdommerutvalget at forliksrådsmedlemmer utøver sine oppgaver best dersom de innehar særskilte personlige egenskaper og i tillegg gjerne har en viss faglig kompetanse, for eksempel administrativ, som gjerne kan være uformell (realkompetanse). Av punkt 7.7.2.1 fremgår det at Lekdommerutvalget ikke ønsker å beholde kravet om at meddommere og lagrettemedlemmer skal være «særlig skikket til vervet, jf. domstolloven § 76. Lekdommerutvalget har overveid om et slikt eller lignende krav likevel bør innføres for forliksrådsmedlemmer. Utvalget har kommet til at det kan ha en positiv effekt å lovfeste et krav om at forliksrådsmedlemmer skal være særlig personlig egnet til vervet.»

Utvalget drøfter også om det skal stilles krav om bestemte faglige kvalifikasjoner i forliksrådet, men sluttet seg til Småkravutvalgets og Tvistemålsutvalgets konklusjoner om at dette ikke er veien å gå.

7.4 Høringsinstansenes syn

7.4.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for høringsinstansenes syn på spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til lekdommernes personlige kvalifikasjoner, herunder om forholdet mellom kvalifikasjonsprinsippet og representasjonsprinsippet. Temaet har nær sammenheng med spørsmålet om hvordan lekdommerne skal velges ut, som er behandlet i kapittel 5. Mange høringsinstanser har sett og kommentert spørsmålene om krav til personlige kvalifikasjoner og utvelgelsesprosess i sammenheng, og ikke oppholdt seg særskilt ved spørsmålet om kravene til den enkelte skal ta utgangspunkt i et kvalifikasjonsprinsipp eller et representasjonsprinsipp. For et dekkende bilde av høringsinstansenes syn, vises det således også til fremstillingen i kapittel 5.

7.4.2 Lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere

De fleste av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet om det prinsipielle utgangspunktet for kravene til lagrettemedlemmer og meddommere, er enige med utvalget i at representativitetsprinsippet bør være førende.

Den Norske Advokatforenings lovutvalg for strafferett og straffeprosess har således uttalt blant annet at:

«... hovedtyngden av de argumenter som anføres for lekmannsinnslaget i rettssystemet tilsier at representasjonsprinsippet bør være styrende for utvelgelse av meddommere. Kvalifikasjonsprinsippet ligger likevel bak de grunnleggende krav som stilles, samt egnethetskontrollen [...].»

Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD) anfører at dersom man vil sikre et representativt antall lekdommere med minoritetsbakgrunn, så må representasjonsprinsippet styre uttaking av lekdommere:

«Lekdommerordningens berettigelse ligger i målsetningen om å sikre dømmende organer et representativt element og derigjennom styrke borgernes deltakelse i rettspleien og domstolenes legitimitet i befolkningen. Behovet for juridisk sakkunnskap ivaretas av de juridiske dommere.

Skulle kvalifikasjonsprinsippet være rådende, ville det mest logiske være å avvikle lekdommerordningen og overlate alle avgjørelser til juridiske dommere. Det ville være uten hensikt å ha en lekdommerordning hvor kvalifikasjonskravene er så strenge at etniske minoriteter likevel vil bli lukket ute. Slik fungerer lekdommerordningen til dels i dag, noe som kan oppfattes som indirekte diskriminering.»

OMOD er kritisk til forslaget om det skal kreves tilstrekkelig kjennskap til det norske språk, og mener kravet er for upresist:

«Usaklig forskjellsbehandling (diskriminering) på grunnlag av språkkunnskaper er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, jf. bl.a. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 26. Dette er ikke desto mindre hva som kan bli resultatet, dersom ikke kravet til norskkunnskaper blir mer objektivt.

...

For å hindre utilsiktet diskriminering og unødvendig frafall av etniske minoriteter etter trekning, foreslår OMOD at det innføres som regel at alle lekdommere som har bestått grunnskoleeksamen eller tilsvarende eksamen i norsk, f.eks. språkskoleeksamen, anses som kvalifisert til vervet som lekdommer.»

OMOD har også hatt merknader om forholdet mellom kravet til språkkunnskap og gjennomføringen av en kontroll av lekdommernes egnethet for vervet. Dette er behandlet i kapittel 5.

Gulating lagmannsrett, Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Trondheim tingrett og Asker og Bærum tingrett understreker betydningen av å sikre høy standard på lekdommerne, og mener at utvalget har lagt for liten vekt på dette. Agder lagmannsrett uttaler blant annet:

«Etter vår mening er det svært uheldig å tone ned kvalifikasjonsprinsippet på denne måten. Vi mener dette kravet, slik det er kommet til uttrykk i domstolloven § 76, har et sterkere reelt innhold enn slik utvalget fremstiller det på s. 64-66 i utredningen. Praksis til nå i kommunene har etter vårt inntrykk vært at man tilsikter lekdommerutvalg bestående av de særlig dyktige og kvalifiserte blant kommunens innvånere, og at det aldri har vært noe siktemål at utvalgene skal reflektere et middelnivå – et gjennomsnitt av kommunens befolkning – i så henseende.

Det er etter vår oppfatning intet i samfunnsutviklingen som tilsier noen lemping av kvalifikasjonskravene til meddommere. Utviklingen går i retning av mer komplekse og krevende sakstyper. Det taler etter vårt syn avgjørende i mot å prioritere representativitet fremfor personlige kvalifikasjoner.»

Borgarting lagmannsrett mener at det er vesentlig at lekdommerne er godt skikket til å oppfylle sine oppgaver, og uttaler blant annet:

«Lekdommernes oppgaver er så viktige og krevende at det er misvisende når utvalget uttaler på side 70 at «de aller fleste av oss har forutsetninger for å klare en slik oppgave». Loven bør gjenspeile at det bør velges folk som har egenskaper som gjør dem godt egnet til å være lekdommer. Formuleringene i gjeldende lovs § 76 første ledd kan gjerne beholdes, i alle fall oppsummeringen avslutningsvis om at lekdommerne bør være særlig skikket til vervet.

Å beholde kravet om skikkethet er ikke til hinder for lekdommerutvalg som er bredere sammensatt enn i dag. Lagmannsretten er for så vidt enig med utvalget at domstolenes legitimitet vil øke ved at lekdommerne gjenspeiler befolkningen på en representativ måte. Men blant alle deler av befolkningen finnes mange godt skikkede personer. Imidlertid gjelder her, som innen andre deler av samfunnslivet, at det trengs aktiv innsats for å motivere mange nok til å fremme forslag og få nok skikkede personer til å akseptere å bli valgt. Tallet på lekdommere som det er behov for, kan dessuten reduseres fordi de kan delta noe hyppigere enn i dag.»

Asker og Bærum tingrett påpeker at det er særdeles viktig at domstolene har tillit i befolkningen, og at det selvfølgelig stilles store krav til fagdommernes kompetanse og personlige egenskaper:

«Meddommerne er også med på å skape grunnlaget for om domstolene har tillit eller ikke. Meddommerne er i tingrettene med på hele behandlingen av sakene og er i flertall både når det gjelder skyldspørsmål og straffutmåling. Det må derfor være et grunnleggende prinsipp at det velges meddommere som folk flest har tillit til. Hensynet til tiltalte tilsier også at det stilles visse kvalifikasjonskrav slik at de tiltalte føler at de blir behandlet med respekt og at dommerne har evne til å sette seg grundig inn i saken. Resultatet i saken har store konsekvenser for den det gjelder, og ansvaret som dommer, også meddommer, er stort.

Det må stiles visse krav til lekdommernes egnethet i forhold til den ansvarsfulle oppgaven de har. Lekdommere må som utvalget selv har formulert det, ha evne til å forstå problemstillingene som reises og til å utføre sin oppgave på tilfredsstillende måte. I denne sammenheng bør en ha i tankene at det i mange straffesaker kreves stor evne til konsentrasjon og evne til å gjøre seg opp en selvstendig mening. Det stilles også krav til dommernes forståelse og vurderingsevne. Fagdommeren vil alltid ha et veiledningsansvar, men det må likevel kreves noen grunnleggende personlige egenskaper hos meddommerne. De må være i stand til å få med seg det som skjer i rettssalen. Videre pekes på at de som sitter i lekdommerutvalgene må kunne delta i alle typer saker. Fritak kan vanskelig tenkes å skje på bakgrunn av en saks kompleksitet og vanskelighetsgrad.»

Trondheim tingrett viser blant annet til behovet for selvstendig tenkning:

«Endelig er det viktig at lekdommerne har den egenskapen at de kan stille kritiske spørsmål ved fagdommerens resonnementer. Fagdommerens bevisvurdering kan lett være preget av det en kan kalle gjentakelseseffekten. Når en for eksempel utallige ganger har domfelt en promillekjører som har hevdet at det var en ukjent tredjemann som kjørte bilen, kan det være lett å henfalle til denne konklusjonen i den aktuelle saken. Da er det viktig at lekdommeren har evne og ikke minst styrke nok til å gi fagdommeren motstand.

Med utgangspunkt i den erfaring vi har som dommere, kan vi i det hele ikke nok understreke betydningen av å ha oppegående og kloke meddommere.

Utvalget har hatt som mål å sikre kvaliteten på meddommerne og etter Trondheim tingretts oppfatning er det foreslått tiltak som langt på vei vil bidra til dette. Det er likevel vår oppfatning at en har latt hensynet til en god representasjon fått for stor vekt i forhold til kravet om kvalitet …...»

Lekdommerutvalget foreslår – som nevnt i kapittel 5 foran – at medlemmene til utvalgene av meddommere til tingretten skal trekkes tilfeldig fra folkeregisteret. Forutsatt at dette forslaget gjennomføres, støtter Den Norske Advokatforening, Fylkesmannen i Rogaland, Trondheim tingrett, Gulating lagmannsrett og Hordaland statsadvokatembeter forslaget om at utvalgene til lagmannsretten skal velges blant dem som tidligere har vært meddommere i tingretten. Trondheim tingrett uttaler om dette:

«En vil gjennom tjenestetid i tingretten formodentlig bevisstgjøres på funksjonen som dommer ved at en fra fagdommerens side innprentes grunnleggende prinsipper, så som uskyldspresumsjonen og tvilsprinsippet, at man skal dømme etter loven og sakens beviser og ikke ta utenforliggende hensyn, at en skal se bort fra forhold av betydning for straffespørsmålet ved vurdering av skyldspørsmålet osv. Dette er erfaring som antas å ha betydning særlig når en sitter i lagretten og som forhåpentligvis kan avbøte noen av de uheldige sider ved juryordningen.»

Gulating lagmannsrett uttaler blant annet:

«Siden lagmannsrettene i praksis dømmer i siste instans i de fleste tilfeller, burde det ideelt sett være slik at lekdommerne der hadde lekdommererfaring fra tjeneste i første instans. Forslaget om at lekdommere til lagmannsretten skal trekkes tilfeldig fra tingrettutvalgene for forutgående periode, har på denne bakgrunn mye for seg. Dette gjelder likevel bare hvis utvalgene for første instans skal bestå av lekdommere som trekkes tilfeldig fra folkeregisteret. Hvis utvalgets forslag på dette punkt ikke følges opp, er det neppe behov for å ha andre regler eller prosedyrer for utvelgelse av lekdommere til lagmannsretten enn de som gjelder for første instans.»

Oslo tingrett er uenig i at det er behov for mer erfarne meddommere i lagmannsretten enn i tingretten, og har uttalt:

«Over 90 % av alle saker avgjøres ved tingrettene, hvilket tilsier at det er behov for vel så høy kompetanse her.

…...

Vi kan derimot forstå at det kan være behov for mer erfarne meddommere i de mest alvorlige straffesakene (to-instanssakene og/eller jurysakene), både i tingretten og i lagmannsretten., bl.a. fordi reaksjonen ved en evt. domfellelse vil være mer inngripende. Ut fra dette kunne det være ønskelig at man fortrinnsvis trakk ut lekdommere med minst én periode bak seg til slike saker».

Heller ikke Agder lagmannsrett kan i utgangspunktet se grunn til å stille andre og strengere krav til lagrettemedlemmer og meddommere i lagmannsretten enn til meddommere i tingretten, og uttaler:

«Det bør følgelig ikke være noe vilkår for å kunne velges til verv i lagmannsretten at vedkommende først har gjort tjeneste en periode i tingretten. Dette kan likevel stille seg annerledes hvis hensynet til personkvalifikasjoner nedtones slik utvalget legger opp til …...»

7.4.3 Fagkyndige meddommere og skjønnsmedlemmer

Vegdirektoratet viser til at skjønnsmedlemmens faglige kvalifikasjoner er et tema som har vært diskutert lenge, herunder i NOU 1993: 35 Lov om skjønnsprosess. Direktoratet har vist til sin høringsuttalelse 1994 til nevnte utredning, hvor det har gitt uttrykk for misnøye med kvaliteten på skjønnsrettenes avgjørelser. I 1994 uttalte direktoratet blant annet at det er store, og ofte helt uforklarlige, variasjoner i erstatningsfastsettelsen fra skjønnsrettene. Som en sentral årsak til problemene, viste direktoratet til svikt i verdsettingsfasen av prosessen. Høringsinstansen mente at det er behov for å styrke det faglige grunnlaget for utmålingen av ekspropriasjonserstatning. I høringen til Lekdommerutvalgets utredning har Vegdirektoratet uttalt blant annet:

«Ettersom skjønnsmennenes faglige kvalifikasjoner er et tema som lenge har vært diskutert … synes det underlig at utvalget ikke har gått mer utførlig inn på dette. At spørsmålet om hvilke kvalifikasjonskrav som skal stilles til medlemmene i skjønnsretten ikke er utførlig drøftet, mener vi er en åpenbar mangel ved utredningen. Vi mener manglene er så stor at det er svært tvilsomt om det nødvendige grunnlag for å treffe beslutninger om hvorvidt bestemmelsen om kvalifikasjonskrav i skjønnsloven § 12 skal endres eller ikke, foreligger. Det naturlige er, mener vi, at spørsmålet utsettes og tas opp i sin fulle bredde i forbindelse med oppfølgingen av skjønnslovutvalgets innstilling. Her har det skjedd lite eller ingenting de seinere åra, men vi antar at en blir nødt til å gripe fatt i saken i forbindelse med arbeidet med ny tvistemålslov.»

7.4.4 Medlemmer av forliksrådet

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet om utformingen av kvalifikasjonskrav for medlemmene av forliksrådet, støtter forslaget om innføring av et særskilt kvalifikasjonskrav. Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner (nå Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn) har dessuten gitt uttrykk for at medlemmer av forliksrådet i loven bør pålegges å delta på kurs eller i annen opplæring.

7.5 Departementets vurderinger

Dømmende virksomhet er krevende. Lekdommerne må ha evne til å treffe selvstendige avgjørelser og gi uttrykk for sin mening. I motsatt fall kan de vanskelig målbære folks rettsbevissthet og være et supplement og korrektiv til juridiske dommere. Tatt i betraktning også de omfattende virkningene en dom i mange tilfeller kan ha, er det nærliggende å stille store krav til dem som skal delta. Samtidig står det å stille særskilte krav til den enkelte i prinsippet i veien for at lekdommerne kan utgjøre et representativt utvalg av befolkningen. Siden kravene ikke nødvendigvis skal være de samme for alle kategorier lekdommere, drøfter departementet spørsmålet i relasjon til hver kategori for seg.

7.5.1 Lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere

Som det fremgår av kapittel 5 foran, går departementet inn for å videreføre ordningen med at utvalgene av lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere skal velges av kommunene gjennom personlig valg. Begrunnelsen for dette er primært at det er denne ordningen som antas å gi størst grad av sikkerhet for at den enkelte er egnet for oppgaven. Loven må imidlertid fortsatt ha en regel som gir uttrykk for at kommunene skal stille krav til nettopp den enkeltes egnethet for vervet.

Dagens § 76 første ledd i domstolloven krever at den som skal velges til utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere skal være «særlig skikket til hvervet». Etter departementets syn bør bestemmelsen avløses av en regel om at den som velges, må ha tilstrekkelige norskkunnskaper, og for øvrig være personlig egnet til oppgaven. Det avgjørende bør være nettopp om vedkommende er egnet for oppgaven. I praksis er det slik bestemmelsen praktiseres i dag. Det er ikke meningen å forbeholde vervet for en «elite», intellektuelt eller på annen måte. Dermed bør heller ikke lovteksten kunne gi inntrykk av det. I kravet om at vedkommende skal være «personlig egnet til oppgaven», ligger det at personen må ha de fysiske og mentale forutsetningene som må til for å kunne være til stede i en rettssak, forstå det som blir fremført der og gi uttrykk for sin mening om saken.

Departementet er enig med Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering i at uttrykket «tilstrekkelig kjennskap til det norske språk» er upresist. Det er imidlertid problematisk å knytte kravet til et bestemt kriterium, for eksempel grunnskoleeksamen i norsk eller tilsvarende, fordi det er vanskelig å finne et objektivt kriterium som er godt egnet til å skille mellom dem som faktisk kan tilstrekkelig norsk og andre, og som ikke gir fare for uheldige utslag i det enkelte tilfelle. Også dagens lov inneholder et krav om norskkunnskaper, og departementet er ikke kjent med at manglende presisering av dette har voldt nevneverdige problemer. Samtidig ser en muligheten for at dette kan endre seg når kommunene får et klart pålegg om å sørge for mangfold i utvalgene. Særlig fordi lekdommerne etter departementets mening fortsatt skal velges gjennom personlige valg, synes det imidlertid ikke å være noen stor fare for at manglende presisjon skal by på store problemer.

Etter domstolloven § 136 a jf. sameloven § 3-4, kan det benyttes samisk i de domstolene som hører under forvaltningsområdet for samiske språk. På denne bakgrunnen har departementet vurdert om det også bør kunne stilles krav om kunnskaper i samisk. Et slikt krav kan i prinsippet komme til uttrykk på forskjellige måter; enten i form av regler om at det skal velges egne utvalg av samiskspråklige i de aktuelle domssognene, eller i form av regler som gir adgang til å gå forbi lagrettemedlemmer eller meddommere som ikke kan samisk ved trekningen til saker som skal gå på samisk. Domstoladministrasjonens arbeidsgruppe for revisjon av domstolloven kapittel 5 har foreslått at manglende samiskkunnskaper skal kunne gi grunnlag for forbigåelse, jf. arbeidsgruppens rapport side 29 og dens forslag til domstolloven § 90 første ledd bokstav b.

Et krav om samiskkunnskaper hos lagrettemedlemmer og/eller meddommere vil kunne gjøre det lettere å benytte samisk som rettsspråk. Fordi det er begrenset hvor mange personer som tilfredsstiller dette kravet, er det imidlertid en fare for at valget mellom norsk og samisk rettsspråk i enkelte tilfeller vil kunne brukes som et virkemiddel for å oppnå – eller unngå – bestemte personer som lekdommere. Dette ville i så fall være en utilsiktet og negativ virkning av reglene om rett til å bruke samisk som rettsspråk. En annen innvending er at det ikke er noe som sikrer at den eller de juridiske dommere som skal behandle saken, kan samisk. I så fall vil det være til begrenset nytte at lekdommerne kan samisk. I noen saker kan det være behov for kunnskap om samisk språk og kulturforståelse, ut over det som kan ivaretas av en tolk. Prosessreglenes system er at et slikt behov skal dekkes gjennom bruk av fagkyndige meddommere eller sakkyndige. På denne bakgrunn mener departementet at det ikke skal stilles krav til lagrettemedlemmer og meddommere om kunnskaper i samisk.

Videre foreslår Lekdommerutvalget som nevnt at det skal være et vilkår for å bli valgt til utvalgene til lagmannsretten at vedkommende «bør ha gjort tjeneste i tingretten tidligere» (utvalgets forslag til § 65 annet ledd nr. 4). Forslaget har nær sammenheng med forslaget om at meddommere til tingretten skal trekkes fra folkeregisteret. Som det fremgår av kapittel 5, viderefører ikke departementet forslaget om trekning fra folkeregisteret. Det samme gjelder forslaget om at lagrettemedlemmer og meddommere til lagmannsretten skal ha gjort tjeneste som meddommere i tingretten.

7.5.2 Fagkyndige meddommere og skjønnsmedlemmer

Som det fremgår av punkt 5.3 foran, går departementet inn for å oppheve ordningen med særskilte utvalg av fagkyndige meddommere . Fagkyndige meddommere skal oppnevnes av retten for den enkelte sak, jf. lovforslaget § 85 tredje ledd og § 94. Departementet foreslår at det, i tillegg til kravet om særskilt sakkyndighet innenfor de temaer saken gjelder, som hovedregel gjelde de samme vilkår for å være fagkyndig meddommer som for å være alminnelig meddommer. Fagkyndige meddommere er omfattet av kravet til særlig skikkethet etter domstolloven § 76 første ledd. Departementet ser ingen avgjørende grunn til at ikke kravet til personlige kvalifikasjoner etter § 70 første ledd i lovforslaget skal gjelde for fagkyndige meddommere.

Kravene til skjønnsmedlemmer er regulert i skjønnsprosessloven § 14, som gir domstolloven §§ 64 til 69 tilsvarende anvendelse. Skjønnsprosessloven § 14 viser ikke til kravene etter domstolloven § 76. Samtidig er det angitt i overskriften til domstolloven kapittel 4 at reglene gjelder for «utvalg av lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmenn », hvilket indikerer at kravet etter § 76 gjelder også for dem. I Justisdepartementets rundskriv G-50/99 side 42 er det uttalt at selv om det i skjønnsprosessloven § 14 ikke er henvist til domstolloven § 76 om skikkethet mv., «må dette få tilsvarende betydning for valget av skjønnsmenn».

Departementet er enig med Vegdirektoratet i at spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til skjønnsmedlemmer naturlig hører under en fremtidig revisjon av skjønnsprosessloven. De problemer med den faglige standarden hos skjønnsmedlemmene som Vegdirektoratet har tatt opp, gjelder imidlertid ikke den typen krav som ligger i utkastet til § 70. På samme måte som for fagkyndige meddommere er det vanskelig å se noen gode grunner for at kravene til tilstrekkelige norskkunnskaper og personlig egnethet ikke skal gjelde også for skjønnsmedlemmer. Departementet foreslår derfor at skjønnsprosessloven § 14 suppleres med en henvisning til ny § 70 første ledd i domstolloven. En annen sak er at kravet til personlig egnethet for disse kategoriene lekdommeres vedkommende i praksis ofte vil komme i skyggen av og bli konsumert av kravet til faglige kvalifikasjoner.

7.5.3 Medlemmer av forliksrådet

Departementet er enig med Lekdommerutvalget i at det bør lovfestes et særskilt kvalifikasjonskrav for medlemmer av forliksrådene, og viser til den begrunnelsen som utvalget har gitt for sitt forslag. Departementets viderefører således utvalgets forslag til § 56 annet ledd. Siden vervet i stor grad vil bestå i å lese saksdokumenter, avholde meklingsmøter og forfatte avgjørelser, må den som skal velges, beherske norsk, både skriftlig og muntlig. Dette er presisert i departementets forslag til domstolloven § 56 annet ledd.