8 Øvrige krav til lekdommerne

8.1 Innledning

I tillegg til visse krav til den enkeltes personlige kvalifikasjoner, gjelder det en rekke krav av formell art for å kunne velges som lekdommer. I dette kapitlet drøftes det hvilke slike krav som skal stilles. Det første som behandles, er spørsmål om det skal innføres en øvre aldersgrense (punkt 8.2), og om de nedre aldersgrensene skal justeres (punkt 8.3). Videre drøftes det om loven fortsatt skal inneholde et krav til den enkeltes personlige økonomi, og hva dette kravet i tilfelle skal gå ut på (punkt 8.4). I punkt 8.5 drøftes om kravet om valgbarhet ved kommunale valg skal videreføres, og om det fortsatt skal være krav om norsk statsborgerskap for forliksrådsmedlemmer. I punkt 8.6 drøftes hvilke krav som skal stilles til den enkeltes vandel, mens punkt 8.7 gjelder utelukkelse fra valg på grunn av annen stilling. Avslutningvis behandles enkelte spørsmål om sletting fra utvalgene i løpet av valgperioden (punkt 8.8).

8.2 Innføring av en øvre aldersgrense

8.2.1 Gjeldende rett. Lekdommerutvalgets forslag

I dag er det ingen øvre aldersgrense for å kunne være lagrettemedlem, meddommer, medlem av forliksrådet eller skjønnsmedlem. Justisdepartementet hadde høsten 1999 på høring et forslag om å innføre en øvre aldersgrense på 70 år for meddommere og lagrettemedlemmer, men kom senere til at spørsmålet skulle inngå i Lekdommerutvalgets mandat.

Lekdommerutvalget foreslår en øvre aldersgrense for lagrettemedlemmer, alminnelige meddommere, lagrettemedlemmer og forliksrådsmedlemmer, i form av en regel om at den som skal velges til disse vervene, ikke må ha fylt 67 år. Forslaget ville innebære at disse lekdommerne maksimalt vil være ca. 70 år. Utvalget har begrunnet forslaget med at lekdommernes rolle i stor grad er lik fagdommernes, og at det da ikke er grunn til å fravike den alminnelige grensen for dommere, som er 70 år. Etter utvalgets syn vil det være hensiktsmessig med en øvre aldersgrense, idet man da slipper å foreta en vurdering av den enkelte kandidats egnethet på grunn av alder.

Etter utvalgets forslag skal ikke den øvre aldersgrensen gjelde for fagkyndige meddommere og skjønnsmenn. Som begrunnelse for dette har utvalget vist blant annet til at tilgangen på kandidater til disse vervene er atskillig mindre enn det som er tilfelle for lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere, og at det vil være uheldig med en ytterligere begrensning i tilgangen. Utvalget har også vist til at fagkyndige meddommere og skjønnsmedlemmer til den enkelte sak ikke trekkes tilfeldig, og at det ved oppnevningen av dem således er større mulighet til å vurdere egnetheten enn ved trekningen av lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

Mange av høringsinstansene som har uttalt seg om utvalgets forslag, støtter dette. Dette gjelder blant annet Den Norske Advokatforenings lovutvalg for strafferett og straffeprosess, Nord-Troms tingrett, Vardø tingrett og Hordaland statsadvokatembeter. Nord-Troms tingrett har foreslått at grensen settes ved 65 år, det vil si lavere enn utvalgets anbefaling.

Sosialdepartementet, Borgarting lagmannsrett og Asker og Bærum tingrett har forståelse for forslaget, men mener at grensen bør være høyere. Borgarting lagmannsrett uttaler blant annet at:

«forslaget om en øvre, absolutt aldersgrense kommer i tillegg til de generelle kvalifikasjonskrav i § 65 første ledd, og stemmer ikke godt overens med den generelle holdning til eldres deltagelse i samfunnslivet. Jeg er enig i at det er nødvendig med fast aldersgrense for å unngå personvurderinger som kan være vanskelige, men denne bør etter mitt syn settes til 70 år. Dette stemmer best overens med den aldersgrense som er forutsatt praktisert ved konstituering av pensjonerte embetsdommere etter domstolloven § 55 f.»

Sosialdepartementet peker på at det er positivt at eldre deltar i samfunnslivet så lenge som mulig, ikke minst på bakgrunn av den erfaringen de kan bidra med. De vil således også kunne være et positivt bidrag i rettsvesenet. Høringsinstansen stiller seg ikke avvisende til å innføre en øvre aldersgrense, men mener at lagrettemedlemmer og meddommere i så fall bør kunne velges inntil fylte 70 år.

Også Agder lagmannsrett og Oslo tingrett , som i utgangspunktet ikke støtter utvalgets forslag, mener at en grense på rundt 70 år kan være akseptabelt.

Trygderetten, Oslo politidistrikt, Hamar kommune og Statens seniorråd er imot innføring av en øvre aldersgrense. Disse peker særlig på det positive i at eldre deltar i samfunnslivet så lenge som mulig, og at de utgjør en stadig friskere gruppe som kan tilføre retten verdifull erfaring og kompetanse. Hamar kommune anfører blant annet at en øvre grense som foreslått vil stride mot representasjonsprinsippet. Statens seniorråd viser til at den undersøkelsen som Lekdommerutvalget fikk foretatt, viser at det er svært få lekdommere over 70 år. Rådet mener at problemet er skjev aldersfordeling, ikke at de eldste er for gamle. Organisasjonen mener at forslaget vil innebære at en stor del av befolkningen fratas demokratiske og statsborgerlige rettigheter, og uttaler blant annet:

«Forslaget representerer et klart brudd på FNs prinsipper om eldres rett til deltakelse i samfunnslivet, uttrykt i resolusjon 46/91 som ble vedtatt av FNs generalforsamling 16. desember 1991. Et forbud mot usaklig diskriminering av innbyggernes sivile og politiske rettigheter på bakgrunn av alder (fødsel) er også tatt inn i Den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 2.»

Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner (nå Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn) uttaler seg om innføring av en øvre aldersgrense for forliksrådsmedlemmer. Samarbeidsutvalget mener at aldersgrensen kan være 67 år ved førstegangsvalg, men at man bør kunne ta gjenvalg til fylte 70 år. Standpunktet er begrunnet blant annet slik:

«Erfaringsmessig blir mange medlemmer av forliksrådet valgt på grunnlag av tidligere posisjoner i politiske verv. Dette er i seg selv ikke betenkelig dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Konsekvensen av en slik holdning er imidlertid at mange medlemmer velges i relativt høy alder. Av hensyn til kontinuitet og bevaring av kompetanse bør slike personer kunne fortsette i minst en periode. Av den grunn bør også valg av forliksrådsmedlemmer kunne skje inntil fylte 70 år.»

Samme høringsinstans har dessuten vist til at hvert enkelt forliksrådsmedlem velges spesielt, og at det derfor kan foretas en konkret vurdering av den enkeltes skikkethet ut fra alder.

Bergen forliksråd støtter ikke forslaget om innføring av en øvre aldersgrense for å kunne bli valgt som medlem av forliksrådet, men foreslår i stedet en maksimumsgrense for forliksrådsmedlemmenes sammenlagte alder. Høringsinstansen uttaler blant annet:

«Skal en ta utgangspunkt i representasjonsprinsippet fullt ut vil en stor og voksende del av befolkningen være utelukket. Da det for forliksrådsmedlemmer også vil være et personlig egnethetskriterie, bør de eventuelle negative utslag av høy alder kunne ivaretas gjennom dette.

For å sikre en bedre aldersmessig fordeling i forliksrådene foreslår Bergen forliksråd at ved valg kan forliksrådets alder til sammen ikke overstige 160 år. Dette vil åpne nødvendig fleksibilitet og sikre en mer representativ aldersfordeling.»

Bergen kommune har foreslått det samme.

8.2.3 Departementets vurdering

Eldre lekdommere tilfører domstolene verdifull erfaring og kompetanse. Samtidig er det viktig at alle dommerne har forutsetninger for å se, høre og oppfatte det som blir lagt frem for dem i retten. Det er også vesentlig at regelverket utformes på en måte som innebærer at domstolene, som ofte ikke får anledning til å bli kjent med lekdommerne før saken er i gang, så langt mulig unngår vanskelige vurderinger av den enkelte lekdommers egnethet. Ordningen med personlige valg av lekdommere og det generelle kravet til egnethet gir en viss grad av sikkerhet for den som velges, har de nødvendige forutsetningene for å fylle vervet. Særlig på grunn av de betydelige negative konsekvensene det kan få om domstolene starter behandlingen av en sak med en lekdommer som ikke fungerer, mener departementet likevel at det er behov for en øvre aldersgrense for lagrettemedlemmer, alminnelige meddommere og forliksrådsmedlemmer. Etter departementets syn vil ikke en fast øvre aldersgrense bryte med FNs prinsipper om eldres rett til deltakelse i samfunnslivet eller innebære en usaklig diskriminering av innbyggernes sivile og politiske rettigheter. Det vises til at aldersgrensen er utslag av et saklig behov for stor grad av sikkerhet for at de lekdommerne har de nødvendige forutsetningene for tjenesten, og til at det ikke er noen demokratisk eller borgerlig rettighet å delta i dømmende virksomhet.

I likhet med mange av høringsinstansene mener departementet at aldersgrensen bør være høyere enn 67 år. Det vises til at folk i den aktuelle alderen generelt er friskere enn før, og at det er viktig å ta vare på de ressursene som folk over 67 år representerer. I utgangspunktet mener departementet at de aktuelle kategorier lekdommere bør kunne gjøre tjeneste inntil de fyller 75 år. For at regelverket skal være enklest mulig å praktisere, bør imidlertid regelen formuleres som en aldersgrense for valgbarhet, slik også utvalget har lagt opp til. Departementet forslår at aldersgrensen settes til 70 år ved valgperiodens start , jf. lovforslaget § 70 annet ledd nr. 1. Departementets forslag innebærer at man vil kunne gjøre tjeneste inntil man fyller 74 år. Aldersgrensen vil da ligge så vidt over aldersgrensen for konstituering av pensjonerte embetsdommere etter domstolloven § 55 f, som ikke skal løpe ut over den måneden dommeren fyller 73 år, jf. Ot. prp. nr. 44 (2000-2001) side 192.

Departementet er enig med Lekdommerutvalget i at den øvre aldersgrensen ikke bør gjelde for fagkyndige meddommere og skjønnsmedlemmer. Etter departementets forslag vil fagkyndige meddommere bli oppnevnt for den enkelte sak, og retten kan da unngå å oppnevne en meddommer som ikke bør gjøre tjeneste på grunn av høy alder.

8.3 De nedre aldersgrenser

8.3.1 Gjeldende rett

I dag er det en nedre aldersgrense på 18 år for å kunne velges til utvalgene av lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer, jf domstolloven § 65 og skjønnsprosessloven § 14. For medlemmer av forliksrådet er aldersgrensen 25 år, jf. domstolloven § 56. For lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer ble aldersgrensen senket fra 25 til 18 år ved lov 2. juni 1995 nr. 26. Begrunnelsen for endringen var å oppnå en jevnere alderssammensetning og en lavere gjennomsnittsalder i utvalgene, jf. Innst. O. nr. 35 (1994-95) side 4. Justiskomiteen pekte også på «det ulogiske i at aldersgrensen for å kunne velges inn på Stortinget og fungere som lovgiver er 18 år, mens aldersgrensen for å være lagrettemedlem eller meddommer er 25 år» (samme sted).

Den nedre aldersgrensen for dommerfullmektiger er 21 år, og for juridiske dommere i tingretten og lagdommere 25 år.

8.3.2 Lekdommerutvalgets forslag

Lekdommerutvalget har foreslått å heve aldersgrensen fra 18 til 21 år for å kunne velges til utvalgene av meddommere til tingretten, og for å kunne oppnevnes som fagkyndig meddommer og skjønnsmedlem. For valg til utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere til lagmannsretten, har utvalget gått inn for at aldersgrensen skal endres fra 18 til 25 år. Utvalget har begrunnet forslagene blant annet slik (NOU 2002:11 side 46):

«Vervet som meddommer og lagrettemedlem er en ansvarsfull oppgave som krever en viss livserfaring og modenhet. Det finnes helt klart mange 18-åringer som er tilstrekkelig modne. Men selv i dag skjer ikke valget av meddommere alltid på basis av inngående vurderinger av den enkelte kandidat. Dersom man, som utvalget foreslår i kapittel 8, innfører et valgsystem der lekdommerne er tilnærmet tilfeldig valgt, vil det ikke skje noen vurdering av kandidatenes modenhet. Med det foreslåtte systemet øker dessuten sjansene for at to 18-åringer sammen skal gjøre tjeneste som meddommere i tingretten for eksempel i en alvorlig drapssak. Dette vil antakelig kunne vekke en del reaksjoner og neppe være heldig for den alminnelige tilliten til domstolene.

Også i vurderingen av den nedre aldersgrensen mener utvalget at det må tas utgangspunkt i rollelikheten, slik at de samme aldersgrenser bør gjelde for fagdommere som for lekdommere.»

For medlemmer av forliksrådet foreslår utvalget at aldersgrensen på 25 år opprettholdes.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på om de nedre aldersgrensene bør heves. Om lag halvparten av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, har støttet utvalgets forslag. Oslo politidistrikt har anbefalt at den nedre aldersgrensen for å være meddommer eller lagrettemedlem heves til en felles grense på 25 år, og uttaler blant annet:

«I dag starter alle sakene i tingretten, også de mest alvorlige. Det bør derfor være like krav til aldersgrense. Begrunnelsen er alvoret i oppgaven som meddommer og lagrettemedlem. Man skal som dommer foreta vurderinger og ta standpunkter som krever stor grad av modenhet. Ikke minst hensynet til tiltaltes oppfatning av rettssystemet tilsier at dommerne fremtrer som voksne med en viss livserfaring. Vi fo­reslår en felles aldersgrense for alle med­dommere/lagrettemedlemmer. To-instansreformen medførte at også meddommere i tingretten nå behandler de alvorligste straffesaker, og det synes da unødvendig med noe aldersskille.»

Agder lagmannsrett ser ingen sterke grunner for å heve den nedre aldersgrensen, men uttaler at spørsmålet kanskje kan stille seg noe annerledes dersom det blir lovfestet en bestemt aldersfordeling i utvalgene.

Statens seniorråd, Stavanger kommune, Bergen kommune, Den Norske Advokatforenings lovutvalg for strafferett og straffeprosess og Oslo tingrett er negative til forslaget om å heve den nedre aldersgrensen. Oslo tingrett har begrunnet sitt syn blant annet slik:

«Av prinsipielle grunner mener vi at myndighetsalder fortsatt bør være grensen. Personer som anses modne nok til å være valgbare og stemme og til å utføre verneplikt, bør også oppfattes som modne nok til å være meddommere. Det er også verdifullt at lekdommerutvalgene tilføres yngre menneskers holdninger, erfaring og kunnskaper, både av hensyn til representativitetsprinsippet og på bakgrunn av at en stor andel av de tiltalte er under 21 år.»

Oslo tingrett ser for øvrig ikke at det er grunnlag for en høyere nedre aldersgrense for lagrettemedlemmer og meddommere til lagmannsretten enn for meddommere til tingretten.

8.3.4 Departementets vurdering

Lekdommerutvalgets forslag om å heve aldergrensene må ses i lys av utvalgets forslag til en ordning der kandidater til utvalgene av meddommere til tingretten skal trekkes tilfeldig fra folkeregisteret, og forslaget om at det skal lovfestes en bestemt aldersfordeling i utvalgene (utvalgets forslag til domstolloven § 74). Disse forslagene er behandlet i kapittel 5 og 6 foran, og videreføres ikke i proposisjonen. Spørsmålet om de nedre aldersgrenser skal justeres, består imidlertid likefullt.

Som blant annet Oslo Politidistrikt har påpekt, byr dømmende virksomhet på vanskelige vurderinger som krever stor grad av modenhet. Individuell modenhet er dessuten ikke tilstrekkelig; det er også viktig at den eller de parter saken gjelder, får tillit til at alle dommerne er voksne nok for oppgaven. Partene selv vil som oftest være mer enn 18 år.

Oslo tingrett har vist til at myndighetsalderen fortsatt bør være grensen, og anført at den som anses moden nok til å være valgbar, avgi stemme og utføre verneplikt, også bør oppfattes som moden nok til å være meddommer. Etter departementets syn tar ikke denne betraktningsmåten i tilstrekkelig grad tar høyde for de store faktiske ulikhetene som ligger i særlig det å utføre militærtjeneste og avgi stemme ved valg på den ene siden og det å være dommer. Dømmende tjeneste innebærer å treffe avgjørelser med direkte virkning for enkeltmennesker, ofte om noe som er av meget stor betydning for den eller dem saken gjelder, og ikke sjelden under oppmerksomhet fra pressen. Ikke minst gjelder dette for straffesaker, hvor rettens vurderinger i praksis kan bli en helt sentral premiss for en persons fortsatte livsløp. Etter departementets syn er ikke dette sammenlignbart med det å avgi stemme ved valg eller utføre verneplikten. Mer treffende er sammenligningen med det å være valgbar til politiske styringsorganer, jf. også Justiskomiteens bemerkning i Innst. O nr. 35 (1994-95) side 4 (se punkt 8.3.1 ovenfor). Også som lovgiver treffer man beslutninger av stor betydning for enkeltmennesker. Lovgivers avgjørelser vil dessuten vanligvis få betydning for langt flere mennesker enn en dom. Etter departementets syn er imidlertid heller ikke denne sammenligningen avgjørende for at aldersgrensen fortsatt skal være 18 år. Myndigheten som lovgiver utøves i et stort kollegium, hvor sakene vanligvis er grundig forberedt gjennom utredning, høringer og komitéarbeid. Lekdommerne arbeider i langt mindre kollegier (i tingretten vil det vanligvis være totalt tre dommere), uten et særskilt utredningsapparat, og i situasjoner hvor det ikke alltid har vært en grundig saksforberedelse.

Departementet er enig i at det er verdifullt at lekdommerutvalgene tilføres den kompetansen som yngre mennesker kan bidra med. Etter departementets syn veier imidlertid denne fordelen mindre enn behovet for en stor grad av sikkerhet for at retten i den enkelte sak settes med lekdommere som kan fylle oppgaven, og som gir grunnlag for tillit også hos partene. På denne bakgrunn foreslår departementet at den nedre aldersgrensen for å kunne velges eller oppnevnes som lagrettemedlem, meddommer (alminnelig eller fagkyndig) og skjønnsmedlem heves fra 18 til 21 år. I liket med blant annet Oslo tingrett ser ikke departementet at det er grunn til å ha forskjellig aldersgrense for lagrettemedlemmer og meddommere til lagmannsretten og meddommere til tingretten.

Departementet er enig i at aldersgrensen på 25 år for forliksrådsmedlemmer bør opprettholdes, og viser særlig til at forliksrådene utøver sin virksomhet på egen hånd, uten samarbeid med juridiske dommere.

8.4 Krav til den enkeltes økonomi mv.

8.4.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven § 65 er det et krav at personer som skal velges til utvalgene av lagrettemedlemmer, meddommere eller skjønnsmedlemmer er «vederheftige». Forliksrådsmedlemmer omfattes ikke av § 65, men siden disse er dommere i domstollovens forstand, følger det samme kravet av domstolloven § 53. Også meddommere og skjønnsmedlemmer omfattes av dommerbegrepet, slik at kravet etter § 65 har selvstendig betydning bare for lagrettemedlemmer.

For juridiske dommere tolkes kravet til vederheftighet som et krav om å være solvent, det vil si i stand til å dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Dommere skal heller ikke ha en så anstrengt økonomi at det er en nærliggende fare for at de blir insolvente. For lekdommere har Justisdepartementet i rundskriv G-50/99 uttalt at vederheftighetskravet ikke skal tolkes strengt. Lekdommerutvalget har beskrevet kravet i NOU 2002: 11 side 46-47.

8.4.2 Utvalgets forslag

Lekdommerutvalget har lagt til grunn at det ikke gjør seg gjeldende de samme hensyn for meddommere, som gjør tjeneste bare en gang i blant, som for heltidsansatte fagdommere når det gjelder vederheftighet. Under henvisning til dette, og til at et krav om vederheftighet vil være vanskelig å praktisere i et system med trekning av kandidater til lekdommerutvalgene fra folkeregisteret, har Lekdommerutvalget foreslått at kravet om vederheftighet ikke skal opprettholdes for lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer. For forliksrådsmedlemmer har utvalget gått inn for at kravet om vederheftighet skal opprettholdes.

8.4.3 Høringsinstansenes syn

Asker og Bærum tingrett har uttalt at utvalgets lovforslag har fått en noe uheldig formulering ved at det uttrykkelig sies at det for meddommere og skjønnsmenn ikke gjelder noe krav om vederheftighet.

Rettsvesenets IT- og fagtjeneste (nå en del av Domstoladministrasjonen) har påpekt at utvalgets forslag innebærer at meddommere kan være under konkursbehandling eller gjeldsordning, og har uttalt blant annet:

«Dette kan være noe vidtgående. Vi peker på at med LOVISA vil det være uproblematisk å legge inn en automatisk rutine, som innebærer at angjeldende lekdommer kan strykes eller ikke trekkes når det er åpnet konkurs i boet til meddommer NN eller at vedkommende har søkt om frivillig gjeldsordning, eller annen tvungen gjeldsordning. Tilsvarende vil det være enkelt å lage en slik løsning i forhold til konkurskarantene hos en meddommer.»

8.4.4 Departementets vurdering

Dommere må ha integritet og en viss grad av uavhengighet for å kunne treffe de avgjørelsene saken tilsier, og for at partene og allmennheten skal ha tillit til at de gjør det. Behovet for uavhengighet tilsier at lekdommerne ikke bør være økonomisk avhengig av andres velvilje. Hensynet til allmennhetens tillit tilsier dessuten at lekdommerne har en ryddig økonomi. Disse hensynene er fortsatt aktuelle, selv om departementet er enig med Lekdommerutvalget i at de ikke gjør seg gjeldende med samme styrke for lekdommere, som gjør tjeneste bare en gang i blant, som for profesjonelle dommere. Medlemmer av forliksrådet står i en mellomstilling mellom andre lekdommere og profesjonelle dommere med hensyn til hvor omfattende dommergjerningen er.

Dagens krav til vederheftighet er ikke enkelt å praktisere overfor en så stor gruppe mennesker som alle lekdommere. Innholdet i kravet er klart nok, men det viser ikke til objektive fakta som er lett konstaterbare uten å gå inn i selvangivelser eller liknende. Siden mange er vant til en viss diskresjon med hensyn til egen privatøkonomi, og «vederheftighet» dessuten ikke er et alminnelig brukt uttrykk i dag, ligger det heller ikke godt til rette for å praktisere kravet gjennom egenrapportering.

Rettsvesenets IT- og fagtjeneste har pekt på at kravet til vederheftighet kan erstattes med et krav om at lekdommere ikke skal være under offentlige gjeldsforhandlinger eller konkursbehandling, eller underlagt konkurskarantene. Dette er objektivt konstaterbare kriterier som er relevante i forhold til det behovet for uavhengighet og ryddighet som gjør seg gjeldende. Departementet legger ikke nå til rette for å koble informasjon i LOVISA om gjeldsforhandlinger og konkurs til utvalgene av lekdommere, slik høringsinstansen har beskrevet. Etter departementets syn utelukker imidlertid ikke dette at et krav om at lekdommere ikke skal være under gjeldsforhandlinger eller konkurs eller underlagt konkurskarantene, kan være et hensiktsmessig alternativ til dagens krav om vederheftighet. Gevinsten ved en slik endring vil først og fremst være at det «nye» kravet viser til konkrete fakta som den enkelte kandidat selv vil kunne belyse, eksempelvis gjennom avkrysning på et skjema. På denne bakgrunn går departementet inn for at kravet til vederheftighet skal erstattes av et krav som nevnt for lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer, se domstolloven §§ 53 og § 70 annet ledd nr. 3 i departementets lovforslag.

For forliksrådsmedlemmer foreslår departementet å videreføre kravet til vederheftighet. Denne kategorien lekdommere utgjør et lite antall mennesker i hver kommune, slik at det ikke representerer noen stor belastning for kommunene å måtte skaffe seg et inntrykk av om den enkelte er solvent. Videre legger departementet vekt på at en stor del av sakene for forliksrådene gjelder tvister om pengekrav. Både dette, og det faktum at forliksrådsmedlemmer ofte tilbringer mer tid med dømmende virksomhet enn andre lekdommere, taler for å stille et noe større krav til det enkelte forliksrådsmedlems økonomi.

8.5 Krav til valgbarhet mv.

8.5.1 Gjeldende rett

Domstolloven § 65 krever at lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer må være valgbare ved kommunale valg. Hvem som er valgbar til kommunale valg, er regulert i valgloven (lov 28. juni 2002 nr. 57) § 3-3 annet ledd, som slår fast at man må ha stemmerett ved valget, stå innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen på valgdagen og ikke omfattes av valglovens utelukkelsesregler.

Stemmerett ved valget har den som fyller 18 år i valgåret, som ikke er fradømt stemmeretten, som er norsk statsborger eller har stått innført i folkeregisteret som bosatt i Norge de tre siste år før valgdagen (evt. registrert bosatt i Norge senest 31. mars i valgåret dersom vedkommende er statsborger i et annet nordisk land), og som er innført i et kommunemanntall på valgdagen, jf valgloven § 2-2 jf. § 2-1.

Hvem som er utelukket fra valg, fremgår av valgloven § 3-3 tredje ledd. Bestemmelsen utelukker fylkesmannen, assisterende fylkesmann og kommunens revisor, og dessuten administrasjonssjefen og enkelte andre i sentrale stillinger i den kommunen valget gjelder. Personene i de aktuelle kommunale stillingene er ikke utelukket fra valg til andre kommuner enn den de er ansatt i.

Domstolloven § 65 gjelder ikke for forliksrådsmedlemmer. Disse er derimot omfattet av domstolloven § 53, som krever at de må være norske statsborgere og ikke fradømt stemmeretten i offentlige anliggender. Det absolutte kravet til norsk statsborgerskap gjelder ikke for meddommere og skjønnsmenn, jf. § 53, og heller ikke for lagrettemedlemmer.

8.5.2 Lekdommerutvalgets forslag

Utvalget peker på enkelte uklarheter vedrørende forholdet mellom valglovens regler og domstolloven § 65, og mener at reglene om hvem som kan velges som lekdommer bør være så klare som mulig. Utvalget har derfor foreslått at alle valgbarhetsreglene, herunder regler om hvem som er utelukket fra valg, bør fremgå direkte av domstolloven. En slik systematikk kan også bidra til å markere at valget av lekdommere ikke er et politisk valg.

Utvalget går inn for å opprettholde kravet om at lekdommere ikke må ha mistet stemmeretten. Det samme gjelder kravet om at de enten må være norsk statsborger, ha stått innført i folkeregisteret som bosatt i riket de siste tre år, eller være statsborger i et annet nordiske land. Datogrensen for statsborgerskap i andre nordiske land (31. mars i valgåret) tilsvarer skjæringsdatoen for innføring i manntallet etter valgloven, og foreslås ikke opprettholdt. Derimot vil utvalget opprettholde regelen om at lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer må stå innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen på valgdagen.

For forliksrådsmedlemmer gjelder det i dag ikke et krav om å være bosatt i kommunen på valgdagen. Etter utvalgets syn er det heller ikke grunn til å innføre et slikt krav for denne kategorien lekdommere. Utvalget har dessuten foreslått at kravet om norsk statsborgerskap skal fjernes for forliksrådsmedlemmer. Bakgrunnen for dette forslaget er at utvalget ikke har sett noen grunn til at det skal være andre regler for forliksrådsmedlemmer enn for andre lekdommere på dette punktet (NOU 2002: 11 side 48).

Utvalgets syn på spørsmålet om hvem som skal være utelukket som lekdommer på grunn av en annen stilling, fremgår av punkt 8.7 nedenfor.

8.5.3 Høringsinstansenes syn

Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitne (nå Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn) og Drammen forliksråd har gått inn for at kravet om norsk statsborgerskap for forliksrådsmedlemmer skal beholdes. Samarbeidsutvalget har vist til at hensynene vedrørende dette er de samme som for dommere i de øvrige domstolene, og ser ikke noen grunn til at forliksrådsmedlemmene skal stå i en annen stilling selv om de er lekdommere.

8.5.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Lekdommerutvalget i at det bør fremgå direkte av domstolloven hvem som kan velges som lekdommere. Kravene til valgbarhet kommer til uttrykk i departementets forslag til endringer i domstolloven § 53 og §§ 70-72.

Departementet er enig i at kravet om at lekdommere må ha stemmeretten i behold, skal videreføres. Det samme gjelder kravet om nordisk statsborgerskap eller tre års botid i Norge, og om at lekdommere unntatt forliksrådsmedlemmer må være bosatt i kommunen på valgdagen. Dette er krav som sikrer at lekdommerne har tilknytning til det geografiske området vedkommende de skal dømme i, og som således kan bidra til at befolkningen oppfatter dem som legitime ut over det rent juridiske. I likhet med utvalget ser ikke departementet tungtveiende grunner for å innføre et krav om å bosetting i kommunen for forliksrådsmedlemmene.

Lekdommerutvalget har som nevnt foreslått at kravet om norsk statsborgerskap skal oppheves for medlemmene av forliksrådet, under henvisning til at utvalget ikke ser noen grunn til at det skal være andre regler om dette for forliksrådsmedlemmer enn for andre lekdommere. Forslaget har møtt motstand fra dem som berøres av forslaget, jf. punkt 8.5.3, under henvisning til at det ikke er noen grunn til å ha andre regler for forliksrådsmedlemmene enn for dommere i de øvrige domstolene. Argumentasjonen bak de to ulike standpunktene er den samme, men utgangspunktet for argumentene – hvem forliksrådsmedlemmene skal sammenliknes med – er forskjellig. Forliksrådet er en meklingsinstitusjon med egen domsmyndighet. Etter departementets mening er det nok synsmåten til Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn som er mest treffende. Ut over sammenlikningen med de øvrige lekdommerne, har hverken Lekdommerutvalget eller andre pekt på tungtveiende argumenter for at kravet om norsk statsborgerskap skal oppheves. På denne bakgrunnen går departementet inn for å opprettholde kravet om at forliksrådsmedlemmer må være norske statsborgere.

Spørsmålet om hvem som skal være utelukket som lekdommer på grunn av annen stilling, behandles i punkt 8.7 nedenfor.

8.6 Krav til vandel og vandelskontroll. Straffesiktelse

8.6.1 Gjeldende rett

Domstolloven § 66 a har regler om utelukkelse fra valg til utvalgene av meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmedlemmer på grunn av domfellelse for straffbare forhold. Utelukket fra valg er den som i løpet av de siste fem år før valgperiodens begynnelse er idømt betinget frihetsstraff, og den som er idømt ubetinget frihetsstraff og ikke løslatt innen ti år forut for valgperiodens begynnelse. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 27. juni 1986 nr. 48. Tidligere inneholdt ikke loven uttrykkelige krav til vandel.

I rundskriv G-50/99 har Justisdepartementet lagt til grunn at kommunene må kontrollere vandelen for dem som skal velges. Kommunene er også oppfordret til å foreta rutinekontroller av utvalgsmedlemmenes vandel i løpet av valgperioden. Forskrift 20. desember 1974 nr. 4 om strafferegistrering § 6 a gir hjemmel for at blant annet kommunene kan få opplysninger fra strafferegisteret til bruk for valg og uttaking av lagrettemedlemmer og meddommere. Eventuelle valg i strid med § 66 a skal slettes av kommunens administrasjonssjef, som også skal slette den som idømmes frihetsstraff i løpet av valgperioden, jf. domstolloven § 81.

Når domstolene oppdager tilfeller der et utvalgsmedlem ikke skulle ha vært valgt eller skulle ha vært slettet fra utvalget, skal disse slette av eget tiltak med varsel til kommunen, jf. § 82 annet ledd. Denne bestemmelsen tar mer sikte på enkelttilfeller der feil blir oppdaget, enn på systematisk kontroll.

Det er noe varierende praksis med hensyn til hvem som kontrollerer lagrettemedlemmenes og meddommernes vandel, og hvor ofte det kontrolleres. Lekdommerutvalget foretok en undersøkelse i Gulating lagdømme i februar 2002 som viste at bare 22 % av kommunene kontrollerte lekdommernes vandel i forbindelse med valget, og at bare 12 % kontrollerte vandelen i løpet av perioden. Enkelte steder har domstolene gjennomført systematiske kontroller. Eksempelvis har Oslo tingrett ukentlig gjennomført kontroller av dem som er trukket ut til å gjøre tjeneste ved å oversende lister til Politiets datatjeneste.

Kravene til vandel etter domstolloven § 66 a gjelder idømt straff. Den som er siktet eller tiltalt for et straffbart forhold, er i prinsippet ikke utelukket fra å kunne velges til utvalgene. Etter domstolloven §§ 91 og 95 skal imidlertid domstolen ved trekning av lagrettemedlemmer eller meddommere til den enkelte sak gå forbi personer som er siktet for en straffbar handling som kan antas å medføre frihetsstraff eller tap av offentlig stemmerett.

8.6.2 Lekdommerutvalgets forslag

Som det fremgår av kapittel 5, har Lekdommerutvalget foreslått en mer tilfeldig utvelgelse av alminnelige meddommere og lagrettemedlemmer enn det som ligger i dagens ordning, jf. særlig forslaget om at meddommere til tingretten skal velges direkte fra folkeregisteret. For å avbøte enkelte uheldige sider ved en slik ordning, har utvalget foreslått strengere vandelskrav og mer presise regler om vandelskontroll. Når det gjelder vandelskravet , mener utvalget at ikke bare tiden siden domfellelsen/løslatelsen, men også alvorlighetsgraden i det en person er dømt for, bør ha betydning for adgangen til å bli valgt som lekdommer. Utvalget har foreslått følgende regel om krav til vandel (utvalgets forslag til § 66 a):

«Utelukket fra valg på grunn av vandel er:

1. den som er idømt ubetinget fengselsstraff i mer enn tre måneder,

2. den som er idømt særreaksjoner etter reglene i straffeloven §§ 39 – 39 c,

3. den som er idømt samfunnsstraff og den subsidiære fengselsstraffen er mer enn tre måneder,

4. den som er idømt ubetinget fengselsstraff i tre måneder eller mindre, og det er mindre enn 15 år siden dommen var rettskraftig,

5. den som er idømt betinget fengselsstraff, og det er mindre enn 10 år siden dommer var rettskraftig,

6. den som er idømt samfunnsstraff og den subsidiære fengselsstraffen er tre måneder eller mindre, og det er mindre enn 15 år siden dommen var rettskraftig, og

7. den som er idømt bøtestraff for forbrytelse, og det er mindre enn 10 år siden dommen var rettskraftig,

8. den som har fått betinget påtaleunnlatelse for forbrytelse eller domsutsettelse og det er mindre enn 10 år siden avgjørelsen var rettskraftig.

Ved deldom vurderes hver del for seg etter reglene i første ledd.

Ansvaret for å kontrollere at ingen velges i strid med bestemmelsene i første og annet ledd, tilligger fylkesmannen.»

Når det gjelder vandelskontroll , foreslår Lekdommerutvalget at loven skal gi uttrykk for hvem som skal kontrollere, og for når og hvor ofte det skal kontrolleres. Utvalget har foreslått at det organet som velger medlemmer til utvalgene skal sørge for en vandelskontroll i forbindelse med valget, og at samme organ skal sørge for månedlige kontroller av medlemmene i utvalgene av meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsrettsmedlemmer. De domstolene som ønsker det, skal etter forslaget likevel kunne gjennomføre de månedlige kontrollene.

Reglene om vandel bør etter utvalgets syn gjelde for alle kategorier lekdommere, også for forliksrådsmedlemmer. For medlemmene av forliksrådet mener utvalget at det ikke er behov for kontroll ut over den som skjer i forbindelse med valget, jf. NOU 2002: 11 side 51-52.

Etter utvalgets forslag skal siktelse eller tiltale for et straffbart forhold fortsatt ikke stå i veien for å kunne velges til utvalgene. Utvalget går inn for å videreføre dagens regler om forbigåelse ved trekningen til den enkelte sak, men slik at den som er siktet (eller tiltalt) skal forbigås ved trekningen uansett hva siktelsen kan tenkes å resultere i, jf. NOU 2002: 11 side 51 (dog noe annerledes i utvalgets lovforslag § 91).

8.6.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene har støttet forslaget om strengere krav til vandel og vandelskontroll. Støtten er i stor grad begrunnet med at skjerpede krav er en naturlig følge av forslaget om trekning direkte fra folkeregisteret. Oslo tingrett mener forslaget muligens går noe langt ved bøtestraffer for forbrytelser. Domstolen har vist til at mange slike forhold er av bagatellmessig art, og at det ikke synes rimelig å behandle dette på linje med betingede fengselsstraffer.

Gulating lagmannsrett har uttalt at man går for langt når det foreslås at den som er idømt ubetinget fengselsstraff i mer enn tre måneder, skal være varig utelukket fra valg:

«Jeg kan vanskelig se de tungtveiende hensyn som taler for at personer som i ung alder er idømt straff på dette nivå og har brukt et langt liv på å gjøre opp for seg for alltid bør være utelukket fra lekdommertjeneste.»

Enkelte høringsinstanser er uenige i at det er behov for å skjerpe vandelskravene, selv med trekning fra folkeregisteret. Oslo Politidistrikt har uttalt at en endring av valgordningen krever skjerping av vandelskontrollen, men ikke av vandelskravene i seg selv.

Rettsvesenets IT- og fagtjeneste (nå en del av Domstoladministrasjonen) har kommentert forslaget om å opprettholde dagens regel om at den som er siktet for et straffbart forhold, skal forbigås ved trekningen til den enkelte sak. Høringssinstansen har vist til at det vil være domstolenes ansvar å fange opp tilfeller der en meddommer er siktet eller tiltalt, for eksempel ved å gjøre oppmerksom på reglene i innkallingen og å spørre meddommerne direkte om dette ved fremmøte. Samme høringsinstans har gitt uttrykk for at det vil være uproblematisk å lage en intern kontroll for dette i domstolenes saksbehandlingssystem LOVISA og overføre informasjon fra politiets saksbehandlingssystem for å finne ut om en meddommer er tiltalt eller siktet. Høringsinstansen har betegnet dette som et økonomisk spørsmål, men også pekt på at informasjonsoverføring fra politiets saksbehandlingssystem reiser visse personvernspørsmål. Den har anbefalt at det utvikles en generell løsning for «vasking» av meddommere mot strafferegisteret og eventuelt andre registre, og at det utvikles en sentral løsning for slik vasking.

Oslo kommune har støttet forslaget om en løpende vandelskontroll i perioden, og foreslått at den praktiske ordningen skal administreres av domstolene og bare omfatte de lagrettemedlemmer eller meddommere som blir trukket ut for å delta i en sak.

Datatilsynet har uttalt at kontrollorganets henvendelse til politiet i forbindelse med vandelskontroll bør besvares ved avkrysning av om de aktuelle personene er registrert i strafferegisteret etter de kriterier som er listet opp i den lovbestemmelsen som angir vandelskravene. Høringsinstansen har pekt på at en slik metode vil hindre unødig spredning av sensitive personopplysninger og harmonere bedre med prinsippet i personopplysningsloven § 11.

8.6.4 Departementets vurdering

8.6.4.1 Vandelskrav. Straffesiktelse

Selv om dagens ordning med personlig valg av lekdommere beholdes, er det etter departementets syn grunn til å skjerpe kravene til vandel. Etter dagens regler vil en person som har begått de alvorligste forbrytelser, kunne velges som lekdommer bare ti år etter avsluttet soning. Etter departementets syn bør det være større «avstand» mellom alvorlige forbrytelser og dømmende virksomhet enn dette. Departementet er også enig med Lekdommerutvalget i at det kan være grunn til å sondre mellom mer og mindre alvorlige straffbare handlinger når det gjelder hvor lang «karantenetid» det skal være fra domfellelse til man igjen er valgbar.

Lekdommerutvalgets forslag innebærer varig utelukkelse etter en dom på ubetinget fengsel i mer enn tre måneder. Forslaget reiser spørsmål om vi bør ha regler om varig utelukkelse, og om hvilke straffedommer som eventuelt skal ha en slik virkning.

Hensynet til at en forbrytelse skal være oppgjort når straffen er sonet, og til at lekdommerne skal være representative for befolkningen, taler imot varig utelukkelse. På den annen side kan det være egnet til å svekke tilliten til domstolene om en som selv er straffedømt for et alvorlig forhold, skal delta ved pådømmelsen av en straffesak. Allmennhetens tillit til domstolene er en vesentlig premiss for hele vårt styringssystem, og hensynet til denne tilliten må etter departementets syn veie tyngst. Som også Gulating lagmannsrett har gitt uttrykk for, bør imidlertid ikke grensen for hva som skal medføre varig utelukkelse ligge så lavt som ved dom på ubetinget fengsel i mer enn tre måneder. Varig utelukkelse er en vidtrekkende konsekvens, og forhold som medfører fengselsstraff i området rundt tre måneder kan være «ungdomssynder» som ikke sier så mye om en persons skikkethet senere i livet. For å knytte varig utelukkelse til mer alvorlig kriminalitet, kvalitativt eller kvantitativt, går departementet inn for at grensen for denne virkningen settes ved dom på ubetinget fengsel i mer enn ett år. Dette kommer til uttrykk i domstolloven § 72 første ledd nr. 1 etter departementets lovforslag.

Når det gjelder virkningen av ubetinget fengsel i inntil ett år, følger departementet utvalgets forslag til virkning av korte straffer, det vil si at en person med en slik dom bare kan velges dersom det er mer enn 15 år siden rettskraftig dom. For virkningen av betingede fengselsstraffer går departementet inn for at den domfelte bare skal kunne velges dersom det er mer enn 10 år siden rettskraftig dom.

Samfunnsstraff er en reaksjon som i alvorlighet ligger mellom ubetinget og betinget fengselsstraff. Også en dom på samfunnsstraff bør medføre en viss karantenetid. Ved idømmelse av samfunnsstraff utmåles det en subsidiær fengselsstraff, jf. straffeloven § 28 a annet ledd. Departementet går inn for at det er lengden av den subsidiære fengselsstraffen som skal være avgjørende for karantenetidens lengde, jf. domstolloven § 72 annet ledd første punktum etter departementets lovforslag. Siden den subsidiære fengselsstraffen vanligvis ikke vil overstige ett år, jf. straffeloven § 28 a første og annet ledd, vil en dom på samfunnsstraff i praksis innebære en karantenetid på 15 år, jf. utkastet til § 72 første ledd nr. 3.

Straffeloven 2005 viderefører ikke skillet mellom forbrytelser og forseelser. Lekdommerutvalgets forslag om 10 års karantenetid for den som har vedtatt eller er idømt bot for forbrytelse, kan derfor ikke legges til grunn uendret. Den mest nærliggende måten å skille mellom alvorlige og mindre alvorlige bøtestraffer er da å se hen til strafferammen i det straffebudet vedkommende har forsømt seg mot, og trekke grensen mellom forhold som etter loven kan medføre fengsel i mer enn ett år og forhold med en lavere strafferamme. Departementet foreslår en regel om 10 års karantenetid fra vedtakelsen, eventuelt fra rettskraftig dom, for den som har vedtatt eller er idømt en bot for overtredelse av et straffebud som etter loven kan medføre fengsel i mer enn ett år. Vedtatt eller idømt bot for et forhold med en strafferamme på bøter eller fengsel inntil ett år vil etter departementets forslag ikke medføre noen karantenetid.

I likhet med Lekdommerutvalget ser departementet god grunn til at de samme vandelskravene skal gjelde for medlemmene av forliksrådet. Også forliksrådet er avhengig av befolkningens tillit. Departementets forslag kommer til uttrykk i forslaget til domstolloven § 56, i form av en henvisning til § 72.

Departementet er enig med Lekdommerutvalget i at en straffesiktelse (inkludert tiltale) ikke bør utelukke fra valg, men at en siktelse fortsatt skal gi grunnlag for forbigåelse ved trekning eller oppnevning til den enkelte sak. Departementet er også enig i at domstolene ikke skal måtte vurdere om en siktelse kan antas å medføre frihetsstraff eller tap av offentlig stemmerett, slik dagens § 91 går ut på. Samtidig mener departementet at det vil føre for langt om enhver straffesiktelse, som jo inkluderer tilfeller hvor det er utstedt et forelegg for forholdsvis bagatellmessige forhold, skal medføre forbigåelse. Departementet foreslår derfor å begrense regelen slik at en siktelse som har resultert i utstedelse av et forelegg, ikke skal gi grunnlag for forbigåelse, jf. domstolloven § 91 første ledd bokstav c etter departementets lovforslag. Tilfeller hvor det er vedtatt et forelegg eller idømt en bot på grunnlag av et forelegg er regulert i forslaget til domstolloven § 72 første ledd nr. 5. Det legges ikke til rette for en slik kobling mot politiets registre som Rettsvesenets IT- og fagtjeneste har nevnt. Domstolene vil derfor fortsatt måtte undersøke om en lekdommer er siktet, typisk ved å spørre vedkommende før saken starter.

8.6.4.2 Vandelskontroll

Etter at Lekdommerutvalgets rapport var på høring, har Domstoladministrasjonen i brev 15. august 2005 til Justisdepartementet fremsatt forslag til en sentralisert ordning med regelmessig kontroll av vandel for utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere. Hovedtrekkene i forslaget er at Domstoladministrasjonen med jevne mellomrom skal sende en liste over alle meddommere og lagrettemedlemmer til politiet, som så sammenholder listen med strafferegisteret. Melding om «treff» sendes tilbake til Domstoladministrasjonen, som sender meldingen videre til den aktuelle domstolen for vurdering av sletting. Domstoladministrasjonen har pekt på at et slikt system bør forankres i domstolloven, som i dag legger kontrollansvaret på kommunene og den enkelte domstol, og i strafferegisterforskriften.

Departementet går inn for at det fortsatt skal være kommunene som kontrollerer at kandidatene til valg som lagrettemedlem eller meddommer oppfyller vandelskravene, jf. lovforslaget § 73. Inntil det er etablert en ordning med sentralisert kontroll, jf. lovforslaget § 77, bør kommunene dessuten ha plikt til å overvåke at kravene fortsatt er oppfylt gjennom valgperioden. De skal dessuten slette fra utvalgene personer som ikke lenger fyller kravene etter § 72, jf. lovforslaget § 76 første ledd annet punktum. I tillegg skal domstolene slette vedkommende fra utvalget når de oppdager at vandelskravene ikke er oppfylt, jf. § 78.

Behovet for kontroll er etter departementets mening mindre enn det ville ha vært dersom kandidatene til utvalgene skulle trekkes tilfeldig fra folkeregisteret. Samtidig tilsier både Lekdommerutvalgets erfaring for at kommunene i liten grad utøver kontroll gjennom valgperioden, og resultatene av en kontroll som Domstoladministrasjonen gjennomførte våren 2005 – hvor det ble avdekket tilfeller hvor utvalgsmedlemmene ikke oppfylte vandelskravene – at det kan være behov for kontroll ut over det som skjer i dag. Samtidig er det viktig at en ny kontrollordning gjøres så enkel som mulig, uten etablering av et særskilt register med opplysninger fra strafferegisteret knyttet til lekdommerne, og uten unødig spredning av opplysninger fra strafferegisteret. Etter departementets syn kan det ikke være behov for kontroll så ofte som hver måned.

En slik sentralisert kontroll som Domstoladministrasjonen har skissert, synes å være en hensiktsmessig løsning. Ordningen forutsetter at Domstoladministrasjonen får anledning til å be om opplysninger fra strafferegisteret, og at det gis nærmere regler om Domstoladministrasjonens samarbeid med politiet og formidling av utskrifter til domstolene. Etter departementets syn bør dette ivaretas gjennom forskrifter. Departementet foreslår at det vedtas en forskriftshjemmel som åpner for en ordning som beskrevet, jf. lovutkastet § 77. Som det fremgår, mener departementet at kontrollene bør være halvårlige. Ved utarbeidelse av forskrifter bør det vurderes om henvendelsen til politiet skal knyttes til kriteriene i § 72, slik Datatilsynet har tatt opp.

Departementets utkast til § 77 gjelder kontroll av vandel i valgperioden . Kommunene må fortsatt kontrollere vandel i forbindelse med valget, jf. lovutkastet § 73. Inntil det er etablert et annet system for regelmessige kontroller, vil kommunene dessuten også ha ansvar for å kontrollere vandelsforholdene etter valget. Departementet understreker at kommunenes henvendelser vedrørende vandel så vidt mulig bør knyttes til kriteriene i § 72.

Den kontrollordningen som lovutkastet § 77 åpner for, gjelder kontroll av utvalgene av lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere. Departementets foreslår at ordningen også skal omfatte de fylkesvise utvalgene av skjønnsmedlemmer, jf. ordlyden i § 77.

Hver kommune velger tre forliksrådsmedlemmer og tre varamedlemmer. Siden antallet forliksrådsmedlemmer er lite, er departementet enig med Lekdommerutvalget i at det ikke er nødvendig med regelmessige kontroller av vandelen gjennom valgperioden for dem. Ved at fagkyndige meddommere etter departementets forslag skal oppnevnes for den enkelte sak, vil heller ikke disse være omfattet. Ved oppnevning av fagkyndige meddommere er det altså domstolen som må kontrollere at vandelskravene er oppfylt.

8.7 Utelukkelse på grunn av stilling

8.7.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven § 66 er følgende yrkesgrupper i dag utelukket fra valg til utvalgene av lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer; stortingsrepresentanter (både faste representanter og vararepresentanter), regjeringens medlemmer, «øvrighetspersoner», embetsmenn i dømmende stilling, tjenestemenn ved påtalemyndigheten, politiet og i fengslene, prester i kirken og prester eller forstandere i registrerte trossamfunn og praktiserende advokater. I tillegg er enkelte stillingsgrupper utelukket gjennom kravet etter domstolloven § 65 om at den som velges, skal være valgbar ved kommunale valg. Dette gjelder blant annet fylkesmannen, assisterende fylkesmann, administrasjonssjefen i kommunen, leder av kommunal forvaltningsgren, regnskapsansvarlig i kommunen og revisor, jf. valgloven § 3-3.

Regelen om at stortingsrepresentanter er utelukket, ble tilføyd ved lov 15. juni 2001 nr. 60. For øvrig har bestemmelsen røtter tilbake til straffeprosessloven 1887. Bakgrunnen for reglene om utelukkelse på grunn av stilling er at domstolene skal være uavhengige av de øvrige statsmaktene, se nærmere NOU 2002: 11 side 53.

Domstolloven §§ 65 og 66 gjelder ikke for forliksrådsmedlemmer. Etter domstolloven § 56 er det bare embetsmenn i dømmende stilling og dommerfullmektiger som er utelukket fra å være forliksrådsmedlemmer. Tidligere var også fylkesmenn, embetsmenn ved påtalemyndigheten og praktiserende advokater utelukket, men denne regelen ble opphevet ved lov 27. juni 1986 nr. 48, se nærmere NOU 2002 side 56-57.

8.7.2 Lekdommerutvalgets forslag

Under henvisning særlig til uttrykket «øvrighetspersoner», har utvalget konstatert at reglene om utelukkelse på grunn av stilling er foreldet. Domstolloven § 66 reiser vanskelige avgrensningsspørsmål, blant annet ved at den ikke gir klart svar på om funksjonærer i politiet og påtalemyndigheten er utelukket. Etter en avveining av hensyn blant annet til dommernes uavhengighet og til et ønske om representativitet, har utvalget foreslått følgende regel om hvem som skal være utelukket fra valg til utvalgene av lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer (forslaget til § 66):

«Utelukket fra valg på grunn av stilling er:

1. Stortingets representanter og vararepresentanter,

2. statsrådets medlemmer, statssekretærer og statsrådenes personlige politiske rådgivere,

3. fylkesmenn og assisterende fylkesmenn,

4. utnevnte og konstituerte dommere og ansatte ved domstolene,

5. ansatte ved påtalemyndigheten, politiet, fengslene og Kriminalomsorg i frihet,

6. ansatte og studenter ved Politihøgskolen og Fengselsskolen,

7. ansatte i Justisdepartementet, Politidirektoratet, Domstoladministrasjonen og dets styre,

8. praktiserende advokater og advokatfullmektiger.»

Dersom kommunene skal ha ansvaret for gjennomføring av valget, har utvalget gått inn for at også de som er direkte involvert i valget og forberedelsen av det, skal være utelukket.

Utvalget mener at de samme reglene om utelukkelse på grunn av stilling bør gjelde for forliksrådsmedlemmer. Selv om vervet som medlem av forliksrådet er personlig, og således ikke knyttet til utførelsen av et yrke, vil den som er part i en sak for forliksrådet kunne ha vanskelig for å skille mellom forliksrådsmedlemmet som privatperson og som innehaver av en annen profilert stilling. Ikke minst gjelder dette for lensmannen, som i mange bygdesamfunn har en fremtredende posisjon. Utvalget skriver videre (NOU 2002: 11 side 57):

«I tillegg har mange som har saker i forliksrådet, tidligere vært i kontakt med lensmannen som namsmann, eller de vil få det som resultat av forliksrådsbehandlingen. Mange vil nok ha liten tillit til at personer i slike stillinger klarer å fri seg fra sitt daglige virke i utøvelsen av sin dommergjerning.

Domstollovens alminnelige habilitetsregler vil etter utvalgets syn ikke være tilstrekkelig til å forhindre at det oppstår tilfelle der partenes – mer eller mindre velbegrunnede, men like fullt tilstedeværende – tillit til forliksrådet svekkes som følge av at representanter for visse yrkesgrupper siter som medlemmer i forliksrådet.»

8.7.3 Høringsinstansenes syn

Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner (nå Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn) har uttalt at utvalgets forslag går noe langt i å utelukke personer fra valg, og har vanskelig for å se hvorfor eksempelvis kokken på Politihøgskolen ikke skal kunne velges.

Den Norske Advokatforening er enig med utvalget i synet på lensmannens rolle som forliksrådsmedlem eller formann:

«Forslaget innebærer riktignok en begrensning i kompetansetilførselen til forliksrådene, men de prinsipielle hensyn veier tyngre.»

De øvrige høringsinstanser som uttaler seg om forslaget, har støttet det.

8.7.4 Departementets vurdering

Utvalgets forslag går langt i å utelukke mange fra valg til utvalgene av lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer. Særlig gjelder dette forslaget om at også ansatte i Justisdepartementet, Domstoladministrasjonen og Politidirektoratet, og dessuten studenter og ansatte ved Politihøgskolen og Fengselsskolen, skal være utelukket. Utelukkelse av disse gruppene reduserer kommunenes valggrunnlag med personer som ellers kunne ha gode forutsetninger for å være lekdommer. Med en slik regel vil dessuten de sentrale justismyndighetene miste den muligheten til utvikling og kompetansebygging som ligger i at ansatte der kan se domstolene fra lekdommeres ståsted. Samtidig mener departementet at det er særdeles viktig at domstolene ikke bare er, men også oppfattes som, uavhengige av andre statlige myndigheter. Ikke minst gjelder dette i en tid med organisatorisk kompleksitet, der det kan være vanskeligere enn før å se «hvem som er hvem». Hensynet til domstolenes uavhengighet, og til at befolkningen skal ha tillit til uavhengigheten, veier etter departementets mening så tungt at det er riktig å gå så langt som utvalget har foreslått. I tillegg foreslår departementet at også ansatte ved Statsministerens kontor skal være utelukket fra valg.

Studentene ved Politihøgskolen og Fengselsskolen har en betydelig del av sin utdannelse i praktisk politi- og fengselsarbeid. Et stykke på vei er de dermed likestilt med ansatte i politi- og fengselsvesenet, som jo er utelukket etter dagens regler. Dette tilsier at også studentene skal utelukkes. Også en del av de ansatte ved skolene vil ha tett kontakt med praktisk politi- og fengselsarbeid. Rent administrativt personale er det isolert sett ikke grunn til å utelukke. Regelverket blir imidlertid komplisert og lite oversiktlig dersom en skal skille mellom de to gruppene av ansatte. På samme måte som for ansatte i domstolene, Justisdepartementet og så videre, foreslår departementet derfor at alle ansatte ved de to skolene skal være utelukket fra valg. Det vises til lovforslaget § 71.

Siden departementet går inn for at det fortsatt er kommunene som skal velge lekdommere (jf. kapittel 5 foran), bør også kommunens administrasjonssjef (medlemmene av kommunerådet i kommuner med et parlamentarisk styringssystem) og øvrige kommunale tjenestemenn som tar direkte del i forberedelsen eller gjennomføringen av valget, være utelukket fra valg (lovforslaget § 71 nr. 9). Formålet med denne regelen er særlig å unngå grobunn for mistanke om manipulering av valget. Departementet har vurdert om også kommunestyrets representanter og andre kommunale ombudsmenn bør være utelukket, men har kommet til at en slik regel ville gå lenger enn det hensynet til domstolenes uavhengighet tilsier.

Forliksrådene behandler ikke straffesaker. Utgangspunktet for vurderingen av hvem som skal være utelukket fra valg som medlem av forliksrådet, er derfor noe annerledes enn ved vurderingen av det samme spørsmålet for lagrettemedlemmer og meddommere. Kretsen av dem som er utelukket som forliksrådsmedlem, har imidlertid vært videre enn den er i dag. Frem til 1986 var også fylkesmenn, embetsmenn ved påtalemyndigheten og praktiserende advokater utelukket. I Ot.prp. nr. 47 (1985-86) kommenterte departementet forholdet mellom lensmannen som namsmann og forliksrådet, og uttalte blant annet (side 45-46) at:

«domstollovens habilitetsregler er i alminnelighet ikke til hinder for at en person opptrer som stevnevitne, forliksrådsmedlem og senere som namsmann i samme tvist. Departementet kan ikke se at kombinasjonen forliksrådsmedlem – namsmann er prinsipielt eller praktisk uheldig.»

I ettertid har departementet fått inntrykk at av mange ser det som lite heldig at en og samme person skal kunne være både lensmann/namsmann og medlem av forliksrådet. Lekdommerutvalgets rapport har ikke endret dette inntrykket, og utvalget har altså foreslått at kretsen av dem som er utelukket skal utvides til å omfatte blant annet ansatte i påtalemyndigheten og politiet. I reformen av den sivile rettspleien på grunnplanet er sekretariatsansvaret for forliksrådene lagt til lensmennene. Også dette kan tale for å utelukke ansatte i politiet og påtalemyndigheten fra valg til forliksrådet. Under henvisning til det som er sagt ovenfor om behov for klarhet og oversikt også for befolkningen, slutter departementet seg til utvalgets forslag, jf. lovutkastet § 56 med henvisning til § 71.

8.8 Sletting fra utvalget

Etter gjeldende rett skal kommunen slette en lekdommer fra utvalget dersom vedkommende dør, flytter fra kretsen eller «av åndelige eller legemlige mangler» varig er blitt ute av stand til å gjøre tjeneste, jf. domstolloven § 81 første ledd. Etter annet ledd gjelder det samme dersom vedkommende mangler noen av valgbarhetsvilkårene, er i en stilling som ikke er forenlig med vervet, er valgt i strid med vandelskravene eller senere blir idømt fengselsstraff. Videre kan den som har rett til fritak fra vervet kreve seg slettet, jf. § 81 tredje ledd. Endelig kan også domstolene slette en lekdommer fra utvalget dersom den finner at vedkommende «med urette er innført i fortegnelsen, eller er valgt med urette eller ikke er slettet i tilfeller som nevnt i § 81 første, annet og tredje ledd», jf. § 82 annet ledd.

Bortsett fra å overføre kompetansen til å slette fra kommunen til fylkesmannen (som følge av at også oppgaven med å gjennomføre valg til utvalgene foreslås lagt til samme organ), har ikke Lekdommerutvalget foreslått vesentlige endringer i reglene om sletting.

Under høringen har Drammen tingrett uttalt at det forekommer at meddommere av ulike grunner ikke er innstilt på å utføre sin samfunnsplikt. Etter tingrettens syn bør disse kunne forbigås som usikket og slettes fra utvalget. Domstolen uttaler blant annet:

«Disse vil ønske sletting selv, men ikke alltid ta initiativ til det. Beslutningen bør derfor kunne tas ex officio av domstolleder, og den må kunne påkjæres».

Som nevnt, følger det av domstolloven § 82 at domstolene i visse tilfeller kan slette en person fra utvalget. Ren motvilje mot å utføre vervet er ikke blant det som nevnes der. Slik departementet ser det, er det heller ikke åpenbart at det bør være en slik regel. Det vises til at innbyggerne er pliktige til å ta imot valg, og til at man ikke enkelt bør kunne «riste plikten av seg» ved å vise motvilje. I ekstreme tilfeller kan forholdet muligens ses som en åndelig mangel, som kan foranledige sletting av enten kommunen eller domstolen, jf. § 81 første ledd og § 82 annet ledd.

Departementet foreslår å videreføre de aktuelle bestemmelsene i domstolloven gjennom §§ 76 og 78 i departementets lovforslag. Etter ordlyden der (henvisningen i § 76 til § 70) kan sletting skje blant annet dersom en lekdommer ikke er «personlig egnet for oppgaven». Slettingskompetansen skal imidlertid fortsatt skal være begrenset til situasjoner der det er tale om åndelige eller legemlige mangler som har gjort vedkommende varig ute av stand til å utføre vervet. Domstolen skal ikke foreta en generell overprøving av den vurderingen av personlig egnethet som kommunen har foretatt. Dette er en naturlig følge av at det ikke er domstolene som velger utvalgene av lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere, og av at domstolene ikke må kunne mistenkes for å «sensurere» lekdommerne på grunnlag av stemmegivningen.