2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Problemet

Politiet får opplysninger om straffbare forhold fra ulike hold. Politidirektoratet opplyser i brev til departementet 25. september 2002 at politiet skiller mellom roller som henholdsvis kilde, informant og under cover-agent:

«- En kilde er eksempelvis en person som gir politiet informasjon ved et engangstilfelle (informativ kilde). Det kan også være informasjon innhentet fra etterretningsregister, dokumenter fra utenlandsk politi/myndigheter etc. (ikke-person kilder). En kilde (person) kan videreutvikle kontakten med politiet og bli en informant.

- En informant kan være en som aktivt innhenter opplysninger for politiet etter klare instrukser fra politiet. Informanten kan også brukes som infiltratør og/eller provokatør.

- En Under Cover Agent er en polititjenestemann/-kvinne som infiltrerer det aktuelle miljøet og utgir seg for å være noe annet enn politi.»

Skillene er ikke skarpe. For eksempel kan det ofte være en smakssak om vedkommende skal betegnes som en kilde eller en informant. Lovgivningen sondrer ikke mellom disse gruppene, og for fremstillingen i proposisjonen her er det heller ikke behov for å sondre skarpt.

Mye tyder på at forbrytere i større grad enn tidligere utøver vold eller truer med å utøve vold overfor kilder, informanter og vitner i straffesaker. Formålet kan være å hindre at en forbrytelse kommer til politiets kunnskap, eller å påvirke en vitneforklaring for politiet eller for retten. Eller det kan være å hevne seg på noen som har gitt opplysninger i en straffesak.

Metodeutvalget beskriver situasjonen slik i NOU 1997:15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet (på side 26):

«I de senere år ser vi en utvikling i retning av at profesjonelle kriminelle i større utstrekning enn tidligere benytter seg av vold og/eller trusler for å sikre sine interesser, og også for å vanskeliggjøre politiets etterforsking og iretteføring av konkrete saker.

(...)

For politiet viste det seg nærmest umulig å få ofrene for denne type kriminalitet til å stå frem og anmelde forholdene pga at de var utsatt for alvorlige trusler. Denne tilbakeholdenhet overfor politiet ser vi også i andre miljøer og sammenhenger, noe som åpenbart fører til at en del alvorlig kriminalitet ikke kommer til politiets kjennskap, eller i hvert fall at det blir umulig å følge opp sakene i forhold til domstolene.

I konkrete saker hender det ofte at personer endrer forklaring under etterforsking, eller at et vitne i retten benekter innholdet av tidligere avgitte forklaringer. Bakgrunnen for dette er ofte at vedkommende person har mottatt alvorlige trusler. I større utstrekning enn tidligere benyttes denne arbeidsmetode fra de kriminelles side. Særlig gjelder dette i alvorlige narkotikasaker.

Den subjektive frykten for represalier kan innebære en enorm belastning selv om det rent faktisk fortsatt er sjelden at vitner utsettes for overgrep. En annen sak er at vi i de senere år har fått flere miljøer hvor det foreligger en reell fare for represalier. F eks har vi i de kriminelle motorsykkelmiljøer og i enkelte ungdomskriminelle gjenger sett en streng selvjustis og brutal voldsutøvelse både innad og utad.»

Situasjonen bekreftes av redegjørelser som departementet har mottatt fra politi og påtalemyndighet. For eksempel uttaler riksadvokaten i notat til departementet 11. september 2002:

«Kriminalitetsbekjempelsen er i stigende grad knyttet til straffbar virksomhet hvor politiet i liten [utstrekning] kan bygge på opplysninger fra fornærmede eller fra vitner som står den kriminelle virksomhet nær. Årsaken er dels at fornærmede også er gjerningsmann, slik tilfellet er med narkotikasaker, men også at flere kriminelle miljøer gjør bruk av uttalte eller underforståtte trusler overfor de som kunne tenke å gi opplysninger til eller på annen måte samarbeide med politiet. Forhold av denne karakter gjør seg ikke gjeldende bare i saker om slik alvorlig kriminalitet som angitt i strpl. § 130a. Politiet har erfaring for at opplysninger fra informanter som må holdes skjult av hensyn til deres sikkerhet, og behovet for å skjule metoder også gjør seg gjeldende ved straffbar virksomhet som for eksempel:

• Saker om menneskesmugling, jf. utlendingsloven §§ 47 fjerde ledd

• «Satanist»-miljøer som står for kirkebranner og skadeverk på gravlunder, jf. straffeloven § 292, jf. § 291.

• Organiserte kriminelle gjenger som står for «ordinær» vinningskriminalitet i form av sprengning av minibanker, «sjokk-brekk» i forretninger og tyveri av dyre og raske biler, jf. straffeloven § 258, jf § 257, § 260 og § 292, jf. § 291.»

Politidirektoratet beskriver situasjonen slik i brev til departementet 25. september 2002:

«Problemets omfang

Etter henvendelse fra Politidirektoratet har 22 politidistrikter gitt tilbakemeldinger om problemer med trusler og vold mot kilder og informanter.

Tilbakemeldingene viser at det ikke er mulig å gi en sikker beskrivelse av problemets omfang. Flere politidistrikter har likevel overfor Politidirektoratet gitt uttrykk for at problemet med vold og trusler mot informanter/kilder er vel kjent. Fenomenet utgjør et stadig voksende problem, både når det gjelder omfang og alvorsgrad, og møtes i stort sett alle større saker. Det ligger i sakens natur at det her er store mørketall, i alle avskygninger av problemstillingen. Kun et lite antall saker blir anmeldt og straffeforfulgt.

Det er viktig å poengtere at graden av trusler og vold mot kilder og informanter ikke nødvendigvis harmonerer med strafferammen i den aktuelle saken. Det er eksempler på at det i saker med relativt lave strafferammer har forekommet grove trusler, vold og skadeverk mot kilder og informanter. Det sentrale er hva slags informasjoner som er gitt, og ikke antall kontakter vedkommende har hatt med politiet. Det kriminelle miljøet i Norge er ikke større enn at de som er aktive deltakere selv etter hvert får en god oversikt over andre aktører. Dette medfører at et anonymt vitneprov ikke nødvendigvis vil kunne ivareta en persons sikkerhet. Den siktede vil til tross for anonymisering lett kunne få en klar indikasjon på hvem som er opphavet til politiets kunnskap.

Trusler og voldsanvendelse

Truslene eller volden kan være forskjellig fra sak til sak eller fra gruppering til gruppering:

• Trusler forekommer i mange forskjellige former; brev, SMS-meldinger, telefonsamtaler, truende adferd, oppmøte i retten osv.

• Voldsanvendelsen spenner over et vidt spekter, der slag og knivskader er hyppigst forekommende.

• Skadeverk brukes også hyppig som en del av trusselvirksomheten. Beskadigelse av bolig, biler og personlige eiendeler er vanlig.

Noen politidistrikter har gitt eksempler på hva kilder er blitt utsatt for:

• Kilden ble overfalt og, med barn til stede, slått helseløs og påført alvorlige bruddskader. Dette skjedde etter at aktor i en fengsling så seg nødt til å oppgi kildens navn.

• Ved etterforsking i et mc-miljø ble en kilde delvis invalidisert etter å ha blitt mishandlet med balltre av flere gjerningsmenn. Vedkommende ble utsatt for overfall ved flere anledninger.

• Kilde i et ungdomsmiljø ble - etter serieoppklaring i sak hvor han tilsto mange forhold - utsatt for en rekke episoder, blant annet slått ut tenner, rispet med kniv m.v.

• I forbindelse med en drapssak har det vært en rekke tilfeller der vitner/informanter ikke tør å stå frem av frykt for represalier. Mange har gitt uttrykk for at de er redd for å bli tatt av dage. Et av de sentrale vitnene i saken ble oppsøkt hjemme. Far til vitnet ble kraftig mishandlet i sitt eget hjem. Kilder har kommet med opplysninger om hvem gjerningsmennene er. De tør ikke å stå frem av frykt for represalier.

• I forbindelse med en pågående sak måtte politiet ha bevæpnet vakthold og voldsalarm overfor et vitne - en kilde - som møtte for retten.

• I en narkotikasak om omsetning av en større mengde heroin ble politiet i retten pålagt å oppgi navn på kilden, som i sin tur ble innkalt som vitne. Vedkommende måtte etterpå rømme distriktet p.g.a. trusler, og bor nå i en annen landsdel. Hovedmannen er dømt til langvarig fengselsstraff.

Kilder - kriminelle nettverk

I svært mange saker er politiet helt avhengig av kilder. Dette gjelder spesielt i arbeidet med å bekjempe kriminelle nettverk, og i særdeleshet der man står overfor grensekryssende kriminalitet.

De fleste kriminelle nettverkene er involvert i kriminalitet først og fremst for å oppnå vinning. Høy fortjeneste, lav oppdagelsesrisiko og lave straffer er sentrale elementer i deres virksomhet. Mens nettverkene tidligere for en stor del var spesialiserte innenfor ett hovedområde, ser man nå at de samme nettverkene er engasjert i en rekke forskjellige kriminelle aktiviteter. Det er et gjennomgående trekk at nettverkene er raske til å utnytte muligheter for profitt, og at de tar i bruk forskjellige virkemidler for å beskytte sine interesser; vold, trusler, bestikkelser m.v. Trusler og voldsbruk overfor dem som utfordrer nettverkene, ved eksempelvis å gi informasjon til politiet, kan derfor være like sterke om opplysningene avslører virksomhet knyttet til eksempelvis menneskesmugling, som narkotikaomsetning. Det er skadefølgen for medlemmene av nettverket som er viktig, og ikke primært hvilken del av virksomheten politiet kommer i kontakt med gjennom kildeopplysninger. I enkelte tilfeller går truslene eller volden også ut over informantens familie eller bekjentskapskrets.

I dette perspektivet har også den generelle trusselsituasjonen endret seg i de siste årene. Mens det tidligere gjerne var gjerningsmannen selv som sto for truslene eller volden mot en informant, blir dette nå ofte utført av andre etter oppdrag fra gjengleder eller bakmenn for organisert kriminalitet.

Avveininger

For politiet vil hensynet til en kilde eller informants liv og helse være helt sentralt. Dette hensynet er en hyppig forekommende problemstilling, både i initialfasen og senere under etterforsknings- og iretteføringsfasen. Dersom en informant i initialfasen rapporterer å være utsatt for trusler, vil som regel saken bli stilt i bero. Politi og påtalemyndighet kan da vurdere den potensielle trusselen mot kilden som så stor, at hensynet til en mulighet for å avdekke alvorlig kriminalitet må vike for hensynet til kildens liv og helse.

Oppsummering

Tilbakemeldingene fra politidistriktene tyder på at trusler og bruk av vold mot informanter er et økende problem. Med de nye kriminelle nettverkene som ser ut til å befeste seg i landet, er det god grunn til å frykte at det vil bli et enda større problem i tiden fremover. Det er et sterkt behov for tiltak som kan være med på å beskytte kilder/informanter mot trusler og skader.»

I perioden 1997-2001 har antallet anmeldte voldsforbrytelser i Norge, herunder trusler, økt med 18,1 % (fra 20 340 til 24 015), likevel bare med 0,9 % fra 2000 til 2001 (fra 23 798 til 24 015). Anmeldte forbrytelser mot liv, legeme og helbred har økt med 6,5 % i perioden 1997-2001 (fra 13 315 til 14 184). Året 2001 viste derimot en nedgang på 1,8 % (fra 14 450 til 14 184). Den største økningen i antall anmeldelser i femårsperioden gjelder mindre alvorlige former for vold, nemlig legemsfornærmelser (fra 8 709 til 10 126). Samtidig har det vært en viss økning i relativt alvorlige former for vold. Legemsbeskadigelse med kniv utgjør den klart største prosentvise økningen med 58,5 % (fra 265 til 420). Også trusler med kniv viser en stor prosentvis økning i femårsperioden med 58,5 % (fra 530 til 840). Økningen i anmeldelser mot den personlige frihet (trusler og frihetsberøvelse) har de siste fem årene vært på 46,4 % (fra 6 052 til 8 859). Fra 2000 til 2001 var økningen på 7,2 % (fra 8 258 til 8 859). Statistikken gjelder vold og trusler generelt og gir ikke noe klart svar på om det har skjedd en tilsvarende økning i antallet tilfeller av vold og trusler overfor personer som har opplysninger om straffbare forhold. Å tallfeste hvor mange slike forbrytelser som skjer hvert år, er vanskelig fordi lovbruddene sjelden blir anmeldt av frykt for represalier. Totalinntrykket av den informasjonen som departementet sitter inne med, er likevel at det også er et økende problem at kilder, informanter og vitner i straffesaker blir utsatt for vold og trusler.

Et illustrerende eksempel fra den senere tiden er den såkalte heroinsaken som er nevnt ovenfor. Påtalemyndigheten så seg her nødt til å frafalle en tiltale for oppbevaring av nærmere 35 kilo heroin, jf. straffeloven § 162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, av hensyn til sikkerheten for politiets kilder. Bakgrunnen var at forsvareren fikk rettens medhold i en begjæring om innsyn i dokumenter fra politiets etterforskning i tiden før den tiltalte ble pågrepet. Dokumentinnsyn kunne etter påtalemyndighetens syn medføre at identiteten til politiets kilder ble kjent. Kildenes sikkerhet sto da i fare. Dét kunne påtalemyndigheten ikke risikere.

Et grunnleggende trekk i et rettssamfunn som vårt, er at lovbrytere skal stilles strafferettslig til ansvar - i alle fall hvis forbrytelsen er av et visst alvor. Når kilder, informanter og vitner utsettes for trusler eller vold fra den mistenkte eller personer i hans miljø, er det samtidig en alvorlig trussel mot rettssamfunnet. Strafferettsapparatets evne til å bekjempe alvorlig kriminalitet svekkes hvis folk ikke tør stå frem med informasjon som de har. En kan da lett komme i den meget uheldige situasjonen at jo mer ondsinnet og hensynsløs den kriminelle er, desto vanskeligere blir det å få ham dømt. Truende og voldelige forbrytere må ikke få det inntrykket at de har kommet i en posisjon der de kan gjøre hva de vil uten at det får strafferettslige konsekvenser.

På denne bakgrunnen har Justisdepartementet i de senere år satt i verk flere tiltak for å bekjempe bruken av trusler og vold mot kilder, informanter og vitner i straffesaker. Ved lov 28. juli 2000 nr. 73 ble det vedtatt en rekke lovtiltak for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier. Endringsloven, som bygget på forslag i Ot.prp. nr. 40 (1999-2000), trådte dels i kraft straks, dels 1. august 2001. Det ble innført et eget straffebud om motarbeidelse av rettsvesenet, som skal beskytte alle straffesakens aktører, blant annet kilder, informanter og vitner (straffeloven § 132 a). På nærmere vilkår ble det åpnet adgang til å bruke anonyme politiinformanter og anonyme vitner i norske straffesaker (straffeprosessloven § 130 a og § 234 a). Også andre endringer ble gjort i straffeprosessloven for å gjøre vitneplikten mindre belastende i saker hvor det ikke åpnes for anonym vitneførsel.

I Ot.prp. nr. 40 (1999-2000) uttalte departementet at praktiske beskyttelsestiltak etter omstendighetene vil være av stor betydning for vitner som føler seg truet. Begrepet vitner ble brukt i vid forstand, og omfattet også kilder og informanter. Departementet ville nedsette en arbeidsgruppe som skulle få i oppgave å gi en samlet oversikt over praktiske tiltak for å beskytte vitner.

Under behandlingen av proposisjonen uttalte justiskomiteen i Innst. O. nr. 78 (1999-2000) på side 11 blant annet:

«Komiteen vil imidlertid sterkt understreke behovet for å få en samlet oversikt over praktiske tiltak for å beskytte vitner, og støtter departementet i at en nedsetter en arbeidsgruppe som får i oppgave å skaffe denne oversikten.»

Justisdepartementet nedsatte arbeidsgruppen i november 2001. Gruppen, som ble ledet av Politidirektoratet, fikk i oppgave å gi en oversikt over praktiske og rettslige tiltak for å beskytte vitner mv. i alle faser av en straffesak. I tillegg skulle arbeidsgruppen foreslå kriterier for å iversette beskyttelsestiltak og gi anbefalinger om hvilke beslutningsprosedyrer som bør følges.

Arbeidsgruppen avga sin utredning i mai 2002. Etter arbeidsgruppens vurdering må det sondres mellom praktiske beskyttelsestiltak som iverksettes av politiet, praktiske egentiltak for vitnet og forebyggende tiltak.

Stikkord for tiltak som politiet iverksetter, er voldsalarm, adressesperre, identitetsbytte, skjerming i offentlige og private registre, anonymisering av personalia hos politiet, relokalisering, kontaktperson, vakthold, transport og ledsagelse, samt tekniske løsninger som bruk av alarm i tilknytning til bolig og installering av sikkerhetslås.

Egentiltak for vitnet vil si tiltak som vitnet er nærmest til selv å iverksette, som skifte av bankkonto, opprettelse av postboksadresse, navnebytte som alternativ til identitetsbytte, omlegging av tidsskjema og alternative reiseruter til arbeidsplass.

Forebyggende tiltak omfatter ulike forhold som på et tidlig stadium kan begrense omfanget av eller alvoret i trusselsaker, eller gjøre politiet i stand til raskt å iverksette tiltak. Arbeidsgruppen uttaler at man bør legge mye arbeid i den straffesaken som har utløst truslene. Skaffes det bevis som gjør at vitneforklaringen ikke lenger er nødvendig, vil det heller ikke lenger være behov for å beskytte vitnet. Sikring av vitneforklaringen gjennom rettslig avhør under etterforskningen kan også fjerne eller redusere motivet for å true et vitne.

Etter arbeidsgruppens vurdering bør de fleste av tiltakene kunne ivaretas av det lokale politidistriktet med relativt liten bruk av ressurser. Politiets lokalkunnskap er en viktig faktor ved vurderingen av hvilke beskyttelsestiltak som bør iverksettes, og ved vurderingen av hvordan og i hvilket omfang tiltakene bør gjennomføres.

Mer omfattende tiltak, som relokalisering og identitetsskifte, stiller derimot store krav til kompetanse og samordning. Derfor bør slike tiltak sentraliseres på et distriktsovergripende nivå. Arbeidsgruppen mener at en sentral enhet for vitnebeskyttelse som koordinerer og bistår politidistriktene er nødvendig for å fastsette nasjonale retningslinjer, for å sikre internasjonalt nivå på prosedyrer, vurderinger og beslutninger og for at det enkelte politidistrikt skal være i stand til å møte de utfordringer som vitnebeskyttelse innebærer.

I brev til Politidirektoratet 21. juni 2002 ber Justisdepartementet om at Politidirektoratet iverksetter de foreslåtte tiltakene med umiddelbar virkning, så langt dette er praktisk mulig. Tiltakene skal fastsettes som nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse, og det må sørges for tilstrekkelig informasjon til politidistriktene og til de personer som berøres. Politidirektoratet bes også om å arbeide videre med de forslagene som krever forberedelse lokalt eller sentralt, og om at forslagene ferdigstilles og implementeres i de nasjonale retningslinjene.

Forslaget om identitetsbytte krever lovendring. Derfor har Justisdepartementet høsten 2002 fremmet Ot.prp. nr. 117 (2001-2002) Om lov om endringer i politiloven og straffeloven (fiktiv identitet). I proposisjonen foreslår departementet at det åpnes adgang til, i ekstraordinære tilfeller, å tildele en truet person et nytt fødselsnummer, innvilge navneendring og for øvrig foreta alle de endringer i folkeregisteret, som er påkrevd i det konkrete tilfellet. Det foreslås videre at rett til å benytte fingerte personopplysninger også kan gis til andre som bor i samme husstand som den trusselutsatte.

Justisdepartementet har også tatt initiativ til et nordisk samarbeid om vitnebeskyttelse. I brev til Politidirektoratet i november 2001 ble direktoratet bedt om å arrangere et møte med de nordiske sentrale politimyndighetene for å drøfte spørsmålet om å formalisere et nordisk samarbeid om beskyttelse av vitner. I mars 2002 ble det avholdt et nordisk samarbeidsmøte om vitnebeskyttelse i Oslo. Møtet resulterte i at man på et nordisk rikspolitisjefmøte i Finland i september 2002 nedsatte en nordisk arbeidsgruppe som skal fremme forslag til felles nordiske tiltak for å beskytte vitner i straffesaker. Arbeidsgruppen ledes av Norge.

Erfaringer har vist at det nå kan være behov for å vurdere ytterligere tiltak, særlig for å beskytte politiets kilder og informanter. Dette er hovedproblemstillingen i proposisjonen her. Som sitatet fra riksadvokatens notat illustrerer, kan det også være grunn til å vurdere behovet for å verne om andre sider ved den delen av politiets etterforskning som ikke blir brukt som bevis i retten, for eksempel politiets metodebruk og samarbeid med utenlandske myndigheter. Riksadvokaten utdyper dette slik i notatet 11. september 2002:

«Slik riksadvokaten ser det, innebærer dagens kriminalitetsbilde (...) at politiet i økende grad må skaffe seg informasjon om straffbar virksomhet ved metoder som det vil være uheldig for en effektiv kriminalitetsbekjempelse om siktede får innsyn i, og/eller som kan sette informanters liv og helse i fare. En kriminalitetsbekjempelse som fremstår som ineffektiv, og som oppfattes slik at prosessordningen gir den forfølgningen gjelder betydelige muligheter til å obstruere forfølgning, kan ikke gi befolkningen tillit til at de rettshåndhevende myndigheter er i stand til å beskytte dem mot kriminalitet. Den nylig henlagte «heroin-saken» er et eksempel på dette.»

2.2 Høringen

For Justisdepartementet har det vært sentralt å redusere risikoen for at tiltaler må frafalles i fremtiden av hensyn til sikkerheten til informanter. Departementet har ønsket å legge alle forhold til rette for en snarlig lovendring. Ved brev 10. september 2002 inviterte departementet til høringsmøte 19. september 2002, og 14. september ble det sendt ut et brev med proposisjonsutkast som grunnlag for høringen. Brevene ble sendt til følgende institusjoner og organisasjoner:

• Utenriksdepartementet

• Lagmannsrettene

• Tingrettene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø

• Riksadvokaten

• Statsadvokatembetene

• Politidirektoratet (POD)

• Politidistriktene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø

• Politiets sikkerhetstjeneste (PST)

• ØKOKRIM

• Kriminalpolitisentralen (KRIPOS)

• Den Norske Advokatforening

• Forsvarergruppen av 1977

• Den norske Dommerforening

• Norges Juristforbund

• Politiembetsmennenes landsforbund

• Politiets Fellesforbund

• Norsk forening for kriminalreform (KROM)

• Amnesty International Norge

• Den norske Helsingforskomité

• Institutt for menneskerettigheter

• Rettspolitisk forening

Følgende instanser og organisasjoner var representert på høringsmøtet:

• Utenriksdepartementet

• Borgarting lagmannsrett

• Oslo tingrett

• Riksadvokaten

• Politidirektoratet (POD)

• Politiets sikkerhetstjeneste (PST)

• Den Norske Advokatforening

• Forsvarergruppen av 1977

• Politiembetsmennenes landsforbund

• Politiets Fellesforbund

• Statsadvokatenes forening

I høringsbrevet var det satt frist til 23. september 2002 for å komme med skriftlige høringsuttalelser. Under høringsmøtet 19. september kom flere av høringsinstansene med sterke oppfordringer om å utsette høringsfristen slik at de fikk bedre tid til å vurdere lovforslaget. Departementet tok oppfordringen til følge og utsatte høringsfristen med fire uker fra utsendelsen av et noe utvidet proposisjonsutkast 27. september 2002. Flere av instansene kom under høringsmøtet med synspunkter på innholdet i lovforslaget. Disse synspunktene har departementet tatt i betraktning i arbeidet med forslaget som senere ble sendt på høring, og i det senere arbeidet med proposisjonen.

I høringsutkastet som ble sendt ut 27. september 2002, foreslo departementet at retten etter begjæring fra påtalemyndigheten, på nærmere vilkår, skulle kunne begrense retten til dokumentinnsyn og bevisførsel for den siktede og hans forsvarer. Departementet foreslo at det skulle oppnevnes en særskilt forsvarer for den siktede ved rettens behandling av slike spørsmål.

Følgende institusjoner og organisasjoner har avgitt skriftlig høringsuttalelse til departementet:

• Utenriksdepartementet

• Borgarting lagmannsrett

• Gulating lagmannsrett

• Oslo tingrett

• Riksadvokaten

• Oslo statsadvokatembeter

• Politidirektoratet (POD)

• Politiets sikkerhetstjeneste (PST)

• Den Norske Advokatforening

• Forsvarergruppen av 1977

• Dommerforeningen

• Politiembetsmennenes landsforbund

• Politiets Fellesforbund

• Norsk forening for kriminalreform (KROM)

• Rettspolitisk forening

Politidirektoratet har forelagt høringen for samtlige politimestere, Sysselmannen på Svalbard og sjefene for henholdsvis KRIPOS, ØKOKRIM og Politihøgskolen. Politihøgskolen ga uttrykk for at den ikke hadde noen merknader til høringen. Av direktoratets andre underliggende etater kom følgende med merknader før høringsuttalelsen fra Politidirektoratet ble sendt til departementet:

• Politidistriktene i Oslo, Søndre Buskerud, Troms, Vest-Finnmark, Vestfold og Østfold

• KRIPOS

• ØKOKRIM

Merknadene fra de underliggende etatene har Politidirektoratet dels vist direkte til i sin høringsuttalelse, dels innarbeidet i uttalelsen. I tillegg har Politidirektoratet vedlagt høringssvarene fra de underliggende etatene i kopi til departementet. Direktoratet har også ettersendt en senere innkommet høringsuttalelse fra Hordaland politidistrikt.

Advokat Frode Sulland har sendt brev til departementet 8. november 2002 og supplerende brev 11. november 2002.

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo har i e-post til departementet 25. oktober 2002 gitt uttrykk for at det ikke har noen merknader i saken.

Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for at det ville vært ønskelig med en enda lengre høringsfrist. Dette gjelder Utenriksdepartementet, Gulating lagmannsrett, Oslo statsadvokatembeter, Advokatforeningen, Forsvarergruppen av 1977, KROM og Rettspolitisk forening.

Det nærmere innholdet i høringsuttalelsene blir behandlet senere i proposisjonen i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget som uttalelsene gjelder. Generelt kan det sies at de fleste høringsinstansene er enige i at det er behov for å endre loven slik at det blir større adgang til å nekte den siktede og eventuelt forsvareren innsyn i opplysninger som påtalemyndigheten har, og til å avskjære bevis. Men det er delte synspunkter på hvor langt man bør gå, og på den nærmere utformingen av lovforslagene.