7 Hvilke lovregler bør endres?

7.1 Innledning

Som det fremgår i kapittel 6 foran, er de fleste høringsinstansene enige i at det er behov for å endre loven slik at det blir større adgang til å nekte den siktede og eventuelt forsvareren innsyn i opplysninger som påtalemyndigheten har, og til å avskjære bevis. Det neste spørsmålet er hvilke lovregler som bør endres. I proposisjonsutkastet som ble sendt på høring, skisserte departementet to forskjellige muligheter. Disse gjengis i henholdsvis punkt 7.2 og punkt 7.3 nedenfor. Deretter gjøres det rede for høringsinstansenes syn på dette spørsmålet, og for departementets syn etter høringen, i henholdsvis punkt 7.4 og punkt 7.5 nedenfor.

7.2 Endringer i reglene om anonym vitneførsel?

Reglene om anonym vitneførsel skal, som det går frem av punkt 3.3 ovenfor, ivareta flere av de hensyn som det etter departementets syn er en særlig grunn til å beskytte: hensynet til kilder og informanters sikkerhet og hensynet til gjenbruk av politifolk som deltar skjult i etterforskningen. Derimot kan anonym vitneførsel ikke besluttes for å verne om politiets metodebruk, opplysninger i andre saker eller samarbeidet med utenlandske myndigheter. Man kan vanskelig endre reglene om anonym vitneførsel for å verne slike interesser.

I Ot.prp. nr. 40 (1999-2000), der reglene om anonym vitneførsel ble foreslått, pekte departementet flere steder på at reglene ville få et begrenset anvendelsesområde: Anonym vitneførsel har ikke noe for seg i saker hvor den siktede vil kunne slutte seg til hvem vitnet er. Blant annet heter det på side 115 i proposisjonen:

«Retten har adgang, men ingen plikt til å beslutte anonym vitneførsel hvis vilkårene foran er oppfylt, jf. «kan» i innledningen i første ledd. Ved denne skjønnsmessige vurderingen vil det blant annet ha betydning hvor mye det er å oppnå ved at vitnet forklarer seg anonymt. Ofte vil den siktede uansett ut fra sammenhengen kunne slutte seg til hvem vitnet er. Det gjelder særlig når det er den fornærmede som forklarer seg, men vil også være tilfelle i en rekke andre sammenhenger. Vitnet er for eksempel en av den fornærmedes nærmeste eller et medlem av det samme kriminelle miljøet som den siktede. Departementet antar at det særlig vil ha betydning at vitnet forklarer seg anonymt hvis vitnet er et tilfeldighetsvitne eller en polititjenestemann som har deltatt skjult i etterforskningen.»

Dette gjelder også i forhold til anonyme politikilder og informanter som ikke skal føres som vitner for retten. Personen kan selv være involvert i den straffbare virksomheten eller ha tilknytning til det samme kriminelle miljøet som den siktede. Når politiet ønsker å beskytte en kilde eller informant, kan det av hensyn til vedkommendes sikkerhet ikke alltid argumenteres åpent om dette. Til tider kan bare det å nevne at informasjon stammer fra en kilde eller en informant være fatalt. Ved å bruke eliminasjonsmetoder vil kriminelle kunne slutte seg til hvem som har gitt opplysninger og iverksette represalier. Bakmannen i en narkotikaliga har for eksempel brukt to kurerer til å innføre narkotika. Bare han vet hvem kurerene er; ikke en gang den ene kureren kjenner til hvem den andre er. Den ene kureren blir pågrepet av politiet. Blir det kjent at politiet før pågripelsen hadde fått informasjon fra en informant, er det da ofte all grunn til å tro at dette er den andre kureren. Dermed vil det ikke alltid gi beskyttelse nok å få godkjent en politikilde eller -informant som anonymt vitne hvis først spørsmålet om hvor opplysninger stammer fra, kommer på spissen. Også dette er det vanskelig å bøte på innenfor rammen av reglene om anonym vitneførsel. Kildens eller informantens identitet kan gå frem av andre dokumenter enn protokoller fra avhør eller samtaler med ham. For eksempel vil opplysninger som kan røpe identiteten, kunne gå frem av rapporter fra andre vitneforklaringer eller av brev fra utenlandske politimyndigheter. Begjæres det innsyn i slike dokumenter, kan det være unaturlig og uhensiktsmessig å måtte gå veien om å få kilden eller informanten godkjent som anonymt vitne, for deretter å unnta andre bevis som kan røpe informantens identitet i medhold av straffeprosessloven § 292 annet ledd annet punktum. En annen side ved reglene om anonym vitneførsel som kan skape problemer i praksis, er forsvarerens rett til å få vite identiteten til en politikilde ellerrmant som har fått status av retten som anonym, jf. straffeprosessloven § 234 a. Dette gjør nok at påtalemyndigheten i en del saker viker tilbake fra å begjære anonymitet. På dette punktet hadde det vært mulig å foreta endringer innenfor rammen av reglene om anonym vitneførsel. For eksempel kunne det åpnes adgang for at retten etter begjæring fra påtalemyndigheten på nærmere vilkår kunne beslutte at forsvareren likevel ikke skal få opplysninger som kan røpe identiteten til den som har gitt opplysninger - forutsatt at påtalemyndigheten ikke ønsker å føre vedkommende som anonymt vitne for retten. Men siden en slik endring bare løser problemet i forhold til forsvarerens rett til å vite identiteten og ikke de andre problemene som er skissert foran, gikk departementet i høringsutkastet likevel ikke inn for at de aktuelle lovendringene gjøres i reglene om anonym vitneførsel.

7.3 Endringer i reglene om dokumentinnsyn og bevisførsel?

Hvis ikke politi og påtalemyndighet på eget initiativ opplyser om sider ved etterforskningen som ikke gjøres til gjenstand for bevisførsel fra aktoratets side, har forsvareren særlig to fremgangsmåter for å skaffe rede på informasjonen. Han kan begjære innsyn i dokumenter som gjelder denne delen av etterforskningen. Eller han kan føre politietterforskere som vitner og stille dem spørsmål om de aktuelle sidene ved etterforskningen, for eksempel om hvordan politiet kunne vite at et parti narkotika skulle overleveres fra personen A til personen B på nærmere angitt tid og sted. Er opplysningene av betydning for dommens innhold, vil etter gjeldende rett dokumentinnsyn ikke kunne nektes etter at tiltale er tatt ut, og bevisførsel vil ikke kunne avskjæres.

Ønsker man å skjerme sider ved etterforskningen som påtalemyndigheten ikke trekker inn i sin bevisførsel, kan det følgelig gjøres ved at adgangen til dokumentinnsyn og bevisførsel begrenses. Spørsmålet om forsvarerens rett til å få den aktuelle informasjonen kan løses på den samme måten som ved anonym vitneførsel, jf. punkt 6.2 ovenfor.

Grunnene til å begrense dokumentinnsyn og bevisførsel kan være andre og flere enn ved anonym vitneførsel. En regel om slik begrensning vil kunne beskytte alle de sider ved det å etterforske eller forebygge kriminalitet som det måtte være ønskelig å beskytte, ikke bare hensynet til andres liv, helse og frihet og til gjenbruk av politifolk som har deltatt i skjult etterforskning, som dekkes av reglene om anonym vitneførsel. Selv om reglene om anonym vitneførsel og eventuelle nye unntak fra reglene om dokumentinnsyn og bevisførsel på denne måten vil kunne komme til å overlappe hverandre noe, vil de også kunne ha forskjellige anvendelsesområder.

Åpnes det for at unntak fra reglene om dokumentinnsyn og bevisførsel kan gjøres for å beskytte ulike sider ved etterforskningen, som sikkerheten til kilder og informanter, politiets metodebruk og samarbeidet med utenlandske myndigheter, vil det heller ikke være så lett å slutte fra det forhold at påtalemyndigheten ønsker å holde opplysninger tilbake til at noen har gitt informasjon til politiet. Så lenge den siktede og eventuelt hans forsvarer ikke får vite på hvilket grunnlag unntak kreves og eventuelt innrømmes, vil det være vanskeligere å slutte seg til hvor politiet har fått opplysninger fra. Kanskje har en informant gitt opplysninger til politiet. Men det kan også være at opplysningene stammer fra helt andre kilder og at det ikke er enkeltpersoner påtalemyndigheten vil verne, men for eksempel politiets metodebruk i den aktuelle typen av saker eller samarbeidet med utenlandske myndigheter.

Departementet foreslo på denne bakgrunnen i høringsutkastet å gjøre unntak i reglene om dokumentinnsyn og bevisførsel. Departementet mente at endringene i tilfelle må gjelde alle bestemmelser som regulerer adgangen til dokumentinnsyn. Reglene om dokumentinnsyn under etterforskningen kan danne hovedstammen i de nye reglene om unntak fra dokumentinnsyn. Paragraf 242 om innsyn under etterforskningen er imidlertid forholdsvis omfattende allerede i dag. Det nye unntaket kan vanskelig formuleres i få ord. Derfor foreslo departementet at unntaket tas inn i en ny § 242 a, fremfor å belaste § 242 med mer lovtekst. Av samme grunn mente departementet at det bør gis en ny § 292 a om avskjæring av bevisførsel. I §§ 28, 264 og 267 om dokumentinnsyn i avsluttede saker og i pågående saker der det er tatt ut tiltale, kan man langt på vei nøye seg med å ta inn henvisninger til reglene om dokumentinnsyn under etterforskningen.

7.4 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten støtter departementets forslag om at lovendringene bør forankres i bestemmelsene om dokumentinnsyn og bevisavskjæring, og ikke i reglene om anonyme vitner.

Også Politidirektoratet og Politiets Fellesforbund støtter uttrykkelig departementets forslag. Politidirektoratet går særskilt inn på spørsmålet:

«FN-konvensjonen (artikkel 24) pålegger konvensjonspartene å legge til rette for at politiet og påtalemyndigheten skal kunne benytte seg av informanter i saker om grenseoverskridende organisert kriminalitet. Anonym vitneførsel alene viser seg ikke å være tilstrekkelig for å ivareta sikkerheten til vitner, kilder, informanter og polititjenestemenn. Det kriminelle miljøet i Norge er ikke større enn at de som er aktive deltagere selv etter hvert får en god oversikt over andre aktører. Dette medfører at et anonymt vitneprov ikke nødvendigvis vil kunne ivareta en persons sikkerhet. Den siktede vil, til tross for anonymisering, lett kunne få en klar indikasjon på hvem som er opphavet til politiets kunnskap.

Anonym vitneførsel synes å være best egnet for dem som av politiet benevnes som tilfeldighetsvitner. Dette er personer som ved tilfeldighet observerer hendelser, eller blir kjent med informasjon som er av betydning for oppklaring av en straffesak.

Politidirektoratet deler derfor departementets oppfatning av at det synes mest hensiktsmessig å endre reglene om dokumentinnsyn og bevisførsel, fremfor reglene om anonym vitneførsel.»

Ingen av høringsinstansene går inn for at lovendringene bør gjøres i reglene om anonym vitneførsel. De som går inn for endringer, legger forutsetningsvis til grunn at endringene bør skje i reglene om dokumentinnsyn og bevisavskjæring.

7.5 Departementets vurdering etter høringen

På bakgrunn av høringen holder departementet fast ved at de nødvendige lovendringene bør gjøres i reglene om dokumentinnsyn og bevisavskjæring. Departementets forslag er utformet i tråd med dette.