6 Forholdet til helselovgivningen og endring i andre lover

6.1 Helselovgivningen og tilsynsloven

Utvalgets vurderinger og forslag

Om sykehusselskaps helserettslige forhold uttaler utvalget:

«I forslaget til lov om spesialisthelsetjenesten (jf. Ot.prp. nr. 10 (1998-99)) er pliktene som følger av loven dels lagt på fylkeskommunen, dels på eier og dels på sykehuset selv. Det kan synes som om loven tar utgangspunkt i et system hvor sykehusene er en del av fylkeskommunen, og ikke organisert som selvstendige rettssubjekter. Det er imidlertid også i dag sykehus som er organisert som selvstendig rettssubjekt Det er i loven forutsatt at slike sykehus kan inngå i de offentlige helseplaner. Problemstillingen er slik sett ikke ny, og eventuell bruk av formen kommunalt selskap skaper slik sett ikke nye helserettslige problemer.

Utvalget har ikke foretatt noen systematisk gjennomgang av ansvarstilordningen i lovutkastet om spesialisthelsetjenesten (jf. Ot.prp. nr. 10 (1998-99)). Det kan likevel reises spørsmål om det bør foretas en gjennomgang av ansvarstilordningen i helselovgivningen, slik at en sikrer samsvar mellom de oppgavene et rettssubjekt skal løse og det ansvaret som rettssubjektet er tillagt. Særlig bør det vurderes om sykehuset i større grad bør gjøres til pliktsubjekt, eller om ansvaret bør ligge på fylkeskommunen, for eksempel for å ivareta koordinering og samordning eller fordi de ønskede forhold bør underlegges et politisk ansvar.»

Høringsinstansene

Høringsinstansene har i liten grad konkrete merknader til denne problematikken.

Departementets merknader

Departementet ser det som en grunnleggende forutsetning for å åpne for organisering av fylkeskommunale sykehus som selskaper, at den nye tilknytningsformen verken skal få konsekvenser for det lovpålagte ansvaret fylkeskommunen har som sykehuseier, eller for det ansvaret som er lagt på sykehusene som institusjoner. Sykehusselskap må få ansvar for samme oppgaver og være pliktsubjekt i samme relasjoner som sykehus som er tilknyttet fylkeskommunen gjennom andre tilknytningsformer. Det overordnede ansvaret for å yte spesialisthelsetjeneste i fylket er lagt på fylkeskommunen og bør fortsatt ligge på fylkeskommunen uansett hvordan fylkeskommunen organiserer sine sykehus. Ansvaret for for eksempel individuelle planer, undervisning og forskning, regionalt samarbeid og det generelle ansvaret for spesialisthelsetjeneste må fortsatt ligge på fylkeskommunen. Fylkeskommunen bør ikke kunne organisere seg bort fra noe av dette ansvaret. Fylkeskommunen må fortsatt ha det overordnede ansvaret selv om den har pålagt et sykehusselskap konkrete oppgaver, eller generelt å forvalte driften av sykehusvirksomheten. Helsemyndighetene kan derfor gjøre fylkeskommunen ansvarlig for hvorledes sykehusselskapet løser oppgavene. Dette er i samsvar med generelle delegasjonsprinsipper.

På denne bakgrunn mener departementet at lovfesting av adgangen til å organisere fylkeskommunale sykehus som selskap heller ikke krever nye virkemidler for å oppnå rimelig fordeling av legestillinger. Fordelingsprinsippet må være det samme uansett hvilken tilknytningsform fylkeskommunen velger for det enkelte sykehus, og de regionale helseutvalgene vil fordele stillinger også til sykehusselskap.

Det er fylkeskommunen som har det økonomiske og finansieringsmessige ansvaret for sykehusselskapet. Fylkeskommunen eier sykehusselskapet og har dermed den øverste beslutningsmyndighet i selskapet. Ved å kontrollere det øverste selskapsorganet (selskapsmøtet) har fylkeskommunen rettslig adgang til å pålegge sykehusselskapet å oppfylle de juridiske og økonomiske forpliktelsene som sykehusselskap har. Fylkeskommunen har dermed midlene til både å pålegge sykehusselskapet forpliktelser og sette det i stand til å ivareta disse forpliktelsene. Fylkeskommunen må selv, gjennom vedtekter og annen eierstyring, sørge for å pålegge sykehuset/ene i fylket å gjennomføre de oppgavene som skal til for at fylkeskommunen kan oppfylle sine forpliktelser etter helselovgivningen. Dette ansvaret har fylkeskommunen uansett hvilken tilknytningsform den velger for sine sykehus.

Klar ansvarsplassering er viktig i forhold til helsemyndighetenes kontroll med at spesialisthelsetjenesten fungerer i samsvar med lov og forskrifter. I og med at lovgivningen på dette området, lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. og lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter, er helt ny, er ansvarsplasseringen nylig gjennomgått. Departementet har allikevel vurdert ansvarsplasseringen i spesialisthelsetjenesteloven med tanke på om det bør foretas endringer for å sikre samsvar mellom de oppgavene sykehusselskap skal løse og det ansvaret sykehusselskap er pålagt i lovene og for å sikre at det fremgår entydig når sykehusselskap er pliktsubjekt.

Spesialisthelsetjenesteloven legger også plikter og ansvar direkte på eier og på sykehuset. Når et sykehus er organisert som sykehusselskap, kan disse begrepene fremstå som uklare. Når loven bruker begrepet sykehus, omfatter det og sykehusselskap. Konkret er det da styret for sykehusselskapet som har ansvaret. Begrepet eier kan være vanskeligere å relatere til sykehusselskapsformen. Departementet har derfor forslått noen endringer i spesialisthelsetjenesteloven som ikke har til hensikt å endre bestemmelsenes materielle innhold, men å klargjøre forståelsen av bestemmelsene.

Det statlige helsetilsynet bør i utgangspunktet rette sine krav mot lovens pliktsubjekt. Dersom det statlige helsetilsynet i konkrete saker mener det er mer hensiktsmessig å rette krav mot fylkeskommunen i stedet for sykehusselskapet, eller eventuelt mot begge, er ikke loven til hinder for dette. Etter departementets vurdering er det tilstrekkelig fleksibilitet i lovverket til at det statlige helsetilsyn kan velge å rette kravene dit det er mest hensiktsmessig i den konkrete saken, sett i forhold til hva saken dreier seg om og hvem som har mulighet og midler til å sørge for at påleggene etterkommes. Dersom det dreier seg om at en tjeneste må utføres på en bedre måte, at rutiner eller metoder må følges, forbedres eller endres, vil det kunne være hensiktsmessig for tilsynet å gå rett på sykehusselskapet. Dersom det dreier seg om pålegg som kan føre til vesentlig økte utgifter og som kan få budsjettmessige konsekvenser, kan det være hensiktsmessig for det statlige helsetilsynet å kunne gå rett på fylkeskommunen for at de lokale, politiske myndigheter skal kunne ta ansvaret.

Dersom det allikevel i en konkret sak skulle være tvil om hvem som er pliktsubjekt, vil det statlige helsetilsynet alltid kunne gjøre generalistansvaret i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 gjeldende overfor fylkeskommunen direkte. Denne bestemmelsen vil fungere som et sikkerhetsnett.

Som en konsekvens av at sykehusselskap blir eget rettssubjekt, vil rettslig ansvar generelt (ansvar som ikke er pålagt i helselovene) som erstatningsansvar for sykehusselskapets virksomhet, herunder for pasientskade, arbeidsgiveransvar osv. ligge på sykehusselskapet. Det vil si at krav og stevning må rettes mot sykehusselskapet direkte. Sykehusselskapet blir ansvarlig for å dekke premie til forsikringsordninger. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 31 (1998-99) om lov om pasientskadeerstatning. I lovutkastet § 7 er det fastsatt at staten, fylkeskommuner og kommuner yter tilskudd til Norsk Pasientskadeerstatning. I § 7 annet ledd, annet punktum heter det:

«Det kan fastsettes at det for enkelte helseinstitusjoner i stedet kan eller skal tegnes forsikring som nevnt i § 8».

Forslaget til ny lov om pasientskadeerstatning inneholder altså bestemmelser som gir hjemmel for å pålegge sykehus å være medlem av Norsk pasienterstatning, uavhengig av tilknytningsform.

Departementet foreslår ingen endring av den ansvarsfordelingen som er foretatt mellom fylkeskommune og sykehus i spesialisthelsetjenesteloven, men det foreslås noen lovendringer for å klargjøre ansvarsfordelingen når sykehuset er organisert som sykehusselskap.

6.2 Andre lover

Som konsekvens av at det foreslås at sykehusselskap skal registreres i Foretaksregisteret, foreslås det endringer i lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak i lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til firma og andre forretningskjennetegn.

Som en konsekvens av at det foreslås at sykehusselskap ikke skal kunne gå konkurs og at det ikke skal kunne tas utlegg eller arrest i sykehusselskapets eiendeler, foreslås det endringer i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring.