16 Merknader til de enkelte paragrafene

16.1 Endringene i straffeloven

16.1.1 Endringene i straffeloven kapittel 19

Til § 192

Voldtektsbestemmelsen er betydelig endret i forhold til gjeldende § 192, både i oppbyggingen og innholdsmessig. Forslaget omfatter foruten voldtekt forhold som i dag er regulert i § 193 om utnytting av noens hjelpeløshet, og utuktig omgang ved trusler, jf. gjeldende § 194. Forslaget rammer også grovt uaktsom voldtekt.

Voldtekt er først og fremst ved ulike virkemidler å tiltvinge seg seksuell omgang med den personen som er utsatt for tvangen. I gjeldende rett brukes begrepet «utuktig omgang». Endringen er bare språklig. Hensikten er å bringe lovteksten mer i samsvar med dagens språkbruk og derved gjøre den lettere tilgjengelig. Se for øvrig omtalen ovenfor under punkt 3.1.2 om begrepsendringen og punkt 4.1 om hvilke forhold som i dag anses som «utuktig omgang».

Første ledd bokstav a viderefører innholdsmessig gjeldende § 192. Det stilles ikke lenger noe uttrykkelig krav om tvang, men den årsakssammenheng som følger av at den seksuelle omgangen skal være skaffet «ved» vold, vil gjennomgående innebære et element av tvang. Et uttrykt krav om tvang kan føre til uønsket stor fokusering på fornærmedes atferd og valgmuligheter i en situasjon som ellers er karakterisert ved at vedkommende er utsatt for vold eller truende atferd. Ved denne språklige endring er det tatt sikte på å forhindre dette. Etter endringen blir således det avgjørende spørsmålet om det forelå årsakssammenheng mellom voldsutøvelsen og/eller den truende atferden, og den seksuelle omgangen.

Begrepet «truende atferd» omfatter både «frykt for noens liv eller helse» i gjeldende § 192 og trussel-alternativet i gjeldende § 194.

Hva som skal anses som «vold» og som «truende atferd», er relativt. Hvorvidt gjerningsmannens atferd er av en slik karakter at den omfattes av en eller begge disse to begrepene, er altså situasjonsbetinget. Typisk kreves mindre styrke i overgrepet når fornærmede er mindreårig, eller på annet vis står i en sårbar posisjon i forhold til gjerningsmannen. I en dom inntatt i Rt. 1989 s. 979 kom Høyesterett til at det var utøvd vold når domfelte tok «tak rundt sin 16 år gamle niese B og klemte henne hardt inn til seg». Truende atferd kan innebære frykt for liv og helse, men omfatter også andre trusler. Det er heller ikke noe ubetinget krav om at trusler må gjelde forhold som er straffbare. Også trusler om å sette ut rykter om fornærmede, eller anmelde vedkommendes kriminelle handlinger til politiet, kan etter omstendighetene omfattes av dette straffbarhetskravet. Jo mindre alvorlig trusselen er, desto mindre sannsynlig vil det imidlertid være at den har vært årsaken til den seksuelle omgangen.

Bokstav b rammer den som har seksuell omgang ved å utnytte noens hjelpeløshetstilstand, nærmere bestemt at offeret er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen. Bestemmelsen viderefører gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 193 første ledd, og innebærer ingen realitetsendringer. Ved å karakterisere denne type overgrep som voldtekt og heve strafferammen slik at den blir lik, markeres at slike forhold kan være like alvorlige som dem som tradisjonelt er bedømt som voldtekt.

Første ledd annet punktum presiserer at vurderingen er relativ når det gjelder spørsmålet om det er utøvd vold eller trusler eller om offeret var uten av stand til å motsette seg handlingen. Det skal legges vekt på om fornærmede er under 14 år. Lovteknisk innebærer regelen en utvidelse i forhold til lovendringen 22. mai 1998 nr. 31. Men innholdsmessig betyr presiseringen ingen endringer i gjeldende rett.

Medvirkning er fremdeles straffbar, men foreslås regulert i en egen bestemmelse, se lovforslaget § 205 og særmerknadene til denne nedenfor.

Strafferammen er fengsel inntil 10 år, og innebærer ingen endringer i forhold til gjeldende § 192. For forhold som i dag faller inn under gjeldende § 193 og § 194 innebærer lovforslaget en heving av strafferammen fra 5 år til 10 år. Spørsmålet om straffutmåling i voldtektssaker er nærmere omtalt ovenfor under punkt 4.6.4.

Annet ledd setter en minstestraff på 1 år for handlinger hvor den seksuelle omgangen var samleie eller ble oppnådd ved å fremkalle den hjelpeløse tilstanden til fornærmede. Den øvre strafferammen heves samtidig til 15 år, jf. straffeloven § 17 første ledd bokstav a.

Bokstav a rammer den som oppnår samleie ved voldtekt. Straffskjerpelsen er ny for voldtekt som følge av truende atferd som ikke fremkaller «frykt for noens liv eller helse» eller utnytting av noens hjelpeløshetstilstand. Hva som regnes som samleie, er definert i forslaget § 206.

Bokstav b omhandler tilfelle hvor gjerningsmannen har fremkalt en hjelpeløshetstilstand, f.eks. ved neddoping, som han så har utnyttet til å skaffe seg seksuell omgang.

Tredje ledd åpner for å idømme lovens strengeste straff dersom nærmere angitte skjerpende omstendigheter foreligger.

Bokstav a er ny og rammer gruppevoldtekter. Straffskjerpelsen markerer det graverende i at en person både begår en voldtekt, og medvirker til de øvriges overgrep. Medvirkningsansvaret i lovutkastet § 205 blir dermed bare aktuelt for gjerningsmenn som medvirker til en voldtekt uten selv å begå en sådan forbrytelse.

Bokstav b er også ny. Denne omhandler voldtekter som er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte. Hvilke handlinger som skal gis en slik karakteristikk, er relativt. Fornærmedes alder og utrustning skal stå sentralt i vurderingen. Følgende eksempler på overgrep mot barn er hentet fra NOU 1991: 13 s. 35:

«Som eksempel kan nevnes overgrep som innebærer særlig smertefull inntrengning i skjeden eller endetarmsåpningen. Som eksempel på overgrep som er begått på en særlig krenkende måte, kan nevnes oralsexovergrep og overgrep som medfører at det skjer sædutløsning på barnets kropp. Også inntrengning i skjeden eller endetarmsåpningen med gjenstander kan oppleves som særlig krenkende.»

Bokstavene c og d er en videreføring av gjeldende § 192 annet ledd og skal forstås på samme måte som tidligere. Om innholdet i begrepet «betydelig skade på legeme eller helse», vises til legaldefinisjonen i straffeloven § 9. Etter endringslov 22. mai 1992 nr. 49 er også «alvorlig psykisk skade» omfattet av § 9. Straffskjerpelsen er imidlertid ny for voldtekt som følge av truende atferd som ikke fremkaller «frykt for noens liv eller helse», eller utnytting av noens hjelpeløshetstilstand.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, jf. fjerde ledd. Endringen representerer en utvidelse i forhold til gjeldende rett idet kravet i dag er forsett, jf. straffeloven § 40 første ledd. Grov uaktsomhet antas mest praktisk for kravet til årsakssammenheng mellom gjerningspersonens atferd og den seksuelle omgangen, men kan imidlertid også tenkes ved mild voldsanvendelse og «truende atferd». Vurderingen er relativ og kravene forholdsvis små overfor en fornærmet i en utsatt situasjon, typisk barn. Hva som ligger i kravet om grov uaktsomhet, er nærmere behandlet ovenfor under punkt 4.2.

Selv om forslaget til ny § 192 setter straff for grovt uaktsom voldtekt, antas det at domfellelse for forsettlig voldtekt fortsatt vil være det mest praktiske. Det reduserte skyldkravet skal ikke gi grunnlag for en nedsubsumering av det straffbare forholdet der forsett kan bevises.

Skyldkravet med hensyn til straffskjerpende følger er fremdeles culpa levissima, jf straffeloven § 43. Såfremt gjerningspersonen hadde mulighet til å forutse følgene, er altså skyldkravet oppfylt på dette punkt.

Til § 193

Bestemmelsen dekker situasjoner som i dag er regulert i flere ulike bestemmelser om misbruk av overmaktsforhold. Disse er gjeldende § 193 annet ledd om den som utnytter fornærmedes sinnssykdom, forstandssvakhet eller sykelige forstyrrelse av sjelsevnene, § 194 første ledd om den som ved særlig underfundig atferd eller misbruk av avhengighetsforhold, skaffer seg seksuell omgang, samt § 198 om misbruk av stilling.

Etter første ledd rammes den som ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold skaffer seg seksuell omgang. Også den som skaffer en annen seksuell omgang med noen ved å misbruke sin stilling eller et avhengighetsforhold eller tillitsforhold, rammes. En utenforstående som medvirker til at en som står i et overmaktsforhold til fornærmede, har seksuell omgang med vedkommende, vil imidlertid ikke omfattes av lovutkastet § 193 men § 205 om medvirkning. Det vil f.eks. kunne være tilfelle der andre personer stiller lokaler til rådighet for den seksuelle omgangen, vel vitende om hva som foregår. Dette innebærer ingen endringer i forhold til gjeldende rett, med unntak for gjeldende § 198. I dag er ikke medvirkning til at noen misbruker sin stilling for å skaffe seg utuktig omgang, straffbart. Slik medvirkning er imidlertid også straffverdig, og bør dessuten kriminaliseres av konsekvenshensyn.

Et vilkår for straff etter denne bestemmelsen, er at partene har seksuell omgang. I gjeldende rett er kravet «utuktig omgang», men endringen er bare av språklig karakter og medfører ingen forandring i gjeldende rettstilstand. Andre seksuelle handlinger faller utenfor.

Bestemmelsen rammer ulike former for misbruk av overmaktsforhold. Hva som skal regnes som misbruk, vil være situasjonsbetinget. Generelt vil det regnes som misbruk dersom gjerningspersonen på en utilbørlig måte utnytter sitt overmaktsforhold til å skaffe seg seksuell omgang med fornærmede, f.eks. som dennes lege, psykolog eller støttekontakt. Relevante faktorer ved vurderingen vil være partenes alder, erfaring og opptreden, herunder hvilken overlegne posisjon dette har satt gjerningspersonen i overfor fornærmede. Herav følger at ikke alle forhold mellom personer hvor den ene part står i et overordningsforhold til den andre, omfattes. Situasjonen vil kunne stille seg annerledes dersom partene uavhengig av den enes overmaktsforhold, har seksuell omgang, f.eks. som følge av at det utvikler seg et alminnelig kjærlighetsforhold. Begrunnelsen for straffebudet - vern av personer som står i et underordningsforhold til annen person - vil da ikke lenger gjøre seg gjeldende.

Det første straffalternativet er at gjerningspersonen misbruker sin stilling. Dette viderefører gjeldende § 198, men går lenger ved at det ikke er begrenset til nærmere angitte stillinger. Begrepet «stilling» må ikke forstås så snevert som bare å omfatte personer ansatt i ulike yrker, f.eks. som lege eller psykolog, men alle som står i en overordnet posisjon i forhold til fornærmede, f.eks. som sjelesørger. For så vidt gjelder de persongrupper som er omfattet av gjeldende § 198, vil tidligere rettspraksis være relevant. Den seksuelle omgangen må finne sted mens gjerningspersonen har en slik posisjon i forhold til fornærmede. Seksuell omgang etter at stillingsforholdet er avsluttet, vil måtte bedømmes etter andre regler, f.eks. som misbruk av avhengighets- eller tillitsforhold.

Det andre straffalternativet er misbruk av avhengighetsforhold. Herunder faller ulike former for personlig avhengighet av gjerningspersonen, som f.eks. økonomisk avhengighet. Både terminologisk og innholdsmessig tas det sikte på å videreføre gjeldende § 194 første ledd, og tidligere praksis knyttet til forståelsen av dette begrepet vil derfor fremdeles være relevant.

Det tredje straffalternativet om misbruk av tillitsforhold, er nytt i forhold til gjeldende rett. Dette kravet vil nok ofte overlappe de to foregående, idet det lett vil være et tillitsforhold mellom en person som står i en stilling til fornærmede som nevnt, eller som fornærmede er avhengig av. Selvstendig betydning har kravet om tillitsforhold derfor først utenfor disse tilfellene, f.eks. der en person innleder et fortrolig forhold til fornærmede ved lureri eller manipulasjon, og ved misbruk av dette skaffer seg seksuell omgang. Begrepet «særlig underfundig atferd» i gjeldende § 194 første ledd er ikke videreført, men det antas at en del av de forhold som i dag faller inn under dette begrepet, etter lovforslaget vil vurderes som tillitsforhold.

Strafferammener fengsel inntil 5 år, og innebærer ingen endringer i forhold til gjeldende rett.

Skyldkravet er forsett. Gjerningspersonen må vite at han har en overordnet stilling i forhold til fornærmede, eller at vedkommende er personlig avhengig av han eller at det for øvrig består et tillitsforhold mellom dem, og at den seksuelle omgangen er oppnådd ved misbruk av dette.

Den særskilte påtaleregelen i gjeldende § 194 annet ledd, foreslås ikke videreført. Seksuelle overgrep som rammes av denne bestemmelsen er like alvorlige som andre hvor påtalen er ubetinget offentlig. Det bør være regelen også her.

Annet ledd foreskriver at straffehjemmelen i første ledd skal gjelde tilsvarende dersom den seksuelle omgangen er oppnådd ved misbruk av noen «psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming». Dette er en videreføring av innholdet i gjeldende § 193 annet ledd.

Vilkåret « psykisk lidelse eller psykisk utviklingshemming» omfatter både personer som er varig åndssvake, og personer som midlertidig lider av en psykisk forstyrrelse. Avgjørende er om vedkommende befant seg i en slik situasjon på overgrepstidspunktet.

Det kreves videre at denne tilstanden skal være « utnyttet». All seksuell omgang med personer som befinner seg i en slik situasjon, er med andre ord ikke straffbart. Avgjørende er om den seksuelle omgangen er forankret i fornærmedes psykiske tilstand og ikke lar seg forklare uten denne. Der et ekte- eller samboerpar fortsetter sitt seksuelle samliv også etter at den ene parten får en slik sykelig forstyrrelse av sjelsevnene, vil man som regel ikke kunne tale om «utnytting».

For øvrig viser departementet til redegjørelsen av gjeldende rett under punkt 7.1.

Til § 194

Bestemmelsen viderefører det materielle innholdet i gjeldende § 199, men inneholder enkelte språklige endringer. Det er straffbart å ha seksuell omgang med noen som er innsatt eller plassert i anstalt eller institusjon under kriminalomsorgen eller politiet eller i institusjon under barnevernet, og som der står under vedkommendes myndighet eller oppsikt. Enhver seksuell omgang mellom overordnede og innsatte/plasserte rammes, også rene kjærlighetsforhold. Det er altså ikke noe vilkår at det foreligger et misbruk av situasjonen, selv om dette nok oftest også vil være tilfelle.

Selv om lovutkastet § 194 konsumerer en del tilfeller som faller under § 193, vil bestemmelsene kunne brukes i idealkonkurrens dersom det er nødvendig for å dekke alle aspekter ved situasjonen. Et eksempel er dersom en ansatt i en institusjon under kriminalomsorgen har seksuell omgang med en person under hans myndighetsansvar og samtidig misbruker et avhengighetsforhold.

Første ledd fastsetter at den som har seksuell omgang med noen under hans myndighet i nærmere angitte institusjoner, rammes av bestemmelsen. Etter gjeldende rett er dette anstalter under barnevernet, fengselsvesenet eller politiet. Anvendelsesområdet videreføres med enkelte språklig endringer, se ovenfor under punkt 7.1.5. Fengselsvesenet endres til kriminalomsorgen, noe som skyldes en omorganisering og sammenslåing av kriminalomsorgen i anstalt og i frihet.

Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende virker innenfor en institusjon, han må også stå i et myndighetsforhold til vedkommende som han har seksuell omgang med. Typisk vil en fengselsbetjent være omfattet, mens rengjøringspersonale faller utenfor. De konkrete omstendigheter kan imidlertid gi en annen løsning. En fengselsbetjent i et annet fengsel enn der den innsatte sitter, vil ikke ha vedkommende under sin myndighet, og vil derfor ikke kunne straffes om han har seksuell omgang med vedkommende. På den annen side kan det tenkes at en innsatt/plassert har arbeidsoppgaver på dagtid f.eks. kjøkkentjeneste, og i den forbindelse står under dette personalets myndighet. Seksuell omgang med en innsatt/plassert vil da være omfattet av ordlyden i lovforslaget § 194.

Seksuell omgang mellom personale som står et over-/underordningsforhold til hverandre, rammes ikke. Det gjør heller ikke forhold mellom innsatte/plasserte som står i et tilsvarende forhold til hverandre, f.eks. at eldre innsatte/plasserte personer i en institusjon har seksuell omgang med noen andre innsatte/plasserte de har ansvar for å se etter.

Det er et krav at partene har « seksuell omgang». Andre seksuelle handlinger faller utenfor. Gjeldende § 199 omhandler «utuktig omgang», men endringen er bare språklig.

Skyldkravet er forsett. Gjerningspersonen må være klar over at han har seksuell omgang med en innsatt/plassert i en anstalt eller institusjon som der står under hans myndighet eller oppsikt.

Etter annet ledd straffes også den som ikke selv har seksuell omgang med den innsatte/plasserte, men som i kraft av sin stilling skaffer en annen seksuell omgang med vedkommende. Uttrykket «skaffer» krever noe mer aktivitet enn medvirkning, f.eks. oppmuntring, tilskyndelse, eller mild beordring av den innsatte/plasserte til å ha seksuell omgang med en annen person. Mulige motivasjoner kan være vennetjenester eller økonomisk vinning.

En utenforstående som ikke står i et slikt overordningsforhold til den innsatte/plasserte, men som medvirker til at disse personene har seksuell omgang, straffes for medvirkning etter lovforslaget § 205. Dette representerer en utvidelse i forhold til gjeldende rett, idet utenforstående i dag ikke kan straffes for medvirkning til forhold som omfattes av gjeldende § 199.

Strafferammen på 5 år videreføres.

Til § 195

Bestemmelsen omhandler seksuell omgang med barn under 14 år. Den svarer innholdsmessig til gjeldende § 195 på alle punkter, bortsett fra at området for den forhøyete strafferammen på 21 år foreslås utvidet til å gjelde også når handlingen er begått av flere i fellesskap, jf. annet ledd. Oppregningen av de omstendighetene som bringer den forhøyete strafferammen til anvendelse, er ellers redigert på en annen og mer oversiktlig måte enn i den gjeldende bestemmelsen. Medvirkningstillegget i dagens § 195 er tatt ut, men medvirkning er fortsatt straffbar etter den generelle medvirkningsbestemmelsen som departementet foreslår som ny § 205.

Bestemmelsen følger ikke opp utvalgets forslag om å regulere all seksuell omgang med barn under 15 år i én og samme paragraf, jf. utvalgets forslag til ny § 198.

For øvrig viser departementet til redegjørelsen foran under punktene 6.1-6.3.

Til § 196

Bestemmelsen omhandler seksuell omgang med barn under 16 år. Den svarer innholdsmessig til gjeldende § 196 på alle punkter, bortsett fra at området for den forhøyede strafferammen på 15 år er utvidet til også å gjelde handlinger begått av flere i fellesskap - på samme måte som i utkastet § 195. Også i § 195 er oppregningen av de omstendighetene som bringer den forhøyete strafferammen til anvendelse, redigert på en annen og mer oversiktlig måte enn etter gjeldende rett. Videre mangler medvirkningstillegget som gjeldende § 196 inneholder. Medvirkning vil likevel være straffbart i samme utstrekning som i dag etter den foreslåtte generelle medvirkningsbestemmelsen i lovutkastet § 205.

Departementet følger altså ikke opp utvalgets forslag om å senke den seksuelle lavalderen til 15 år og regulere all seksuell omgang med mindreårige i utvalgets utkast til ny § 198.

For øvrig vises til redegjørelsen foran under punktene 6.1-6.3.

Til § 197

Bestemmelsen gjelder seksuell omgang med slektninger i nedstigende linje, og erstatter gjeldende § 208. Departementets forslag innebærer enkelte innholdsmessige endringer.

For det første foreslås den forhøyete strafferammen på fengsel inntil 8 år ved samleie opphevet. Etter forslaget har altså all seksuell omgang med slektninger i nedstigende linje en strafferamme på fengsel inntil 5 år. I praksis vil imidlertid strafferammen ved slike overtredelser ofte være høyere på grunn av at bestemmelsen anvendes i konkurrens med andre bestemmelser, typisk forbudene mot seksuell omgang med mindreårige.

For det annet foreslår departementet et tillegg som utvider bestemmelsens virkeområde til å gjelde også bortadopterte, biologiske etterkommere. Disse beskyttes ikke av gjeldende bestemmelse.

Også her er medvirkningstillegget tatt ut av straffebudet. Medvirkning vil være straffbart i samme utstrekning som før etter utkastet til generell medvirkningsbestemmelse i § 205.

Innholdsmessig svarer bestemmelsen helt til utvalgets forslag til ny § 199. Departementet har imidlertid valgt en annen formulering for å inkludere bortadopterte, biologiske etterkommere. Utvalget foreslo å føye til ordet «avkom». Etter departementets syn er følgende presisering mer dekkende, jf. bestemmelsens annet punktum: «Som slektning i nedstigende linje regnes biologiske og adopterte etterkommere.»

Departementet viser ellers til fremstillingen foran under punkt 9.1.

Til § 198

Bestemmelsen setter en strafferamme på fengsel inntil 1 år for samleie med bror eller søster. Straff kommer ikke til anvendelse på personer under 18 år. Bortsett fra at den øvre strafferammen er senket fra 2 til 1 års fengsel, innebærer bestemmelsen en videreføring av gjeldende § 208. Departementets utkast svarer helt til utvalgets forslag til § 200. Som ellers gjelder at medvirkningstillegget er tatt ut av straffebudet, men det erstattes av forslaget til generell medvirkningsbestemmelse i utkastet § 205.

Det vises for øvrig til redegjørelsen foran under punkt 9.2.

Til § 199

Bestemmelsen har en strafferamme på fengsel inntil 5 år for seksuell omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen annen person under 18 år som står under ens omsorg, myndighet eller oppsikt, jf. første ledd. Den svarer innholdsmessig til gjeldende § 209 og utvalgets forslag til § 201.

Den særskilte medvirkningsbestemmelsen har fått en annen utforming enn etter utvalgets forslag, men rekkevidden er den samme. Departementet har valgt en formulering som ligger nærmere opp til formuleringen i gjeldende § 209. En tilsvarende bestemmelse foreslår departementet i utkastet til § 194. Som annet ledd foreslår departementet at på samme måte straffes den som skaffer en annen seksuell omgang med noen som han selv står i et slikt forhold til (som nevnt i første ledd). F.eks. vil en fosterfar som lar en bekjent ha seksuell omgang med sin fosterdatter, rammes av denne bestemmelsen. Dette tilfellet ville falt utenfor området for vanlig medvirkning. Vanlig medvirkning vil det derimot være om den bekjente hjelper fosterfaren til å oppnå seksuell omgang med fosterdatteren. Slik medvirkning vil rammes av forslaget til generell medvirkningsbestemmelse i § 205.

Utkastet til ny § 199 dekker - i likhet med gjeldende § 209 - de tilfellene som i dag kommer inn under § 197 første ledd. Denne bestemmelsen rammer den som har «utuktig omgjengelse med nogen person under 18 år som står under den skyldiges myndighet eller oppsikt». Paragraf 197 første ledd foreslås således opphevet som overflødig. § 197 annet ledd, som gir § 196 tredje og fjerde ledd tilsvarende anvendelse, videreføres ikke. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 9.3.4.

For øvrig vises til omtalen ovenfor under punkt 9.3.

Til § 200

Bestemmelsens første leddviderefører innholdsmessig forbudet i gjeldende § 212 mot seksuell handling med personer som ikke har samtykket.Terminologi og oppbygging er imidlertid noe endret. Bestemmelsen vil ramme de fleste tilfeller av seksuell trakassering som gir seg utslag i fysiske handlinger mot fornærmede. De fleste sider ved gjeldende § 212 som gjelder utuktig atferd, er videreført i lovforslaget § 201.

Det er nærmere redegjort for hvilke overgrep som omfattes ovenfor under punkt 8.1 med videre henvisninger. Det avgjørende er den faktiske situasjonen og om gjerningsmannen berørte en annen på en slik måte at det faller under betegnelsen «seksuell handling».

Videre er det et krav at fornærmede ikke samtykker. Hva som skal kreves for at man skal kunne si at samtykke foreligger, er som etter gjeldende § 212. Det kreves ikke uttrykkelig samtykke - konkludent atferd er nok. Hvorvidt fornærmede samtykket, må bero på en helhetsvurdering av situasjonen. Befant vedkommende seg i en truende eller tvingende situasjon, kan det være et moment som taler mot at samtykke forelå. En forutsetning for å anerkjenne et samtykke, er at fornærmede var i en slik posisjon at vedkommende var i stand til å gi det. Eksempelvis anses ikke personer under 16 år for å kunne gi straffriende samtykke til en seksuell handling, jf. nedenfor om lovforslagets annet ledd.

Skyldkravet er forsett. Gjerningsmannen må med vitende og vilje ha foretatt en seksuell handling med fornærmede. Å komme borti noen ved et uhell er altså ikke straffbart. Dessuten må han ha innsett at fornærmede ikke samtykket, eller i det minste regnet med at vedkommende ikke samtykket, og likevel fullført handlingen.

Som etter gjeldende rett er også medvirkning til at noen foretar en seksuell handling overfor en person som ikke samtykket, straffbar. Det følger ikke lenger av selve straffebudet, men av den generelle medvirkningsbestemmelsen i lovforslaget § 205.

Seksuelle handlinger straffes - som etter gjeldende rett - med bøter eller fengsel inntil 1 år.

Annet ledd første punktum utvider strafferammen til fengsel inntil 3 år dersom den seksuelle handlingen foretas overfor en person under den seksuelle lavalder.Hvorvidt fornærmede samtykket eller ikke, er uten betydning for handlingens straffbarhet.

Av annet ledd annet punktum følger at samme strafferamme gjelder for forledelse av personer under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd, jf. lovforslaget § 201. Regelen rammer for det første det å forlede noen til slik atferd, f.eks. blotting eller deltakelse i nakenfotografering. Med forledelse menes ulike former for psykisk påvirkning, f.eks. lokking eller luring. Dernest rammes det å påvirke en person under 16 til å foreta eller samtykke til seksuell handling med en annen person. Den som påvirker gjerningsmannen straffes derimot for medvirkning, jf. lovforslaget § 205.

Tredje ledd første punktum hever strafferammen til 5 år dersom den skyldige tidligere har vært straffet for samme eller andre, nærmere angitte seksuelle overgrep. Det samme gjelder om handlingen er foretatt under «særdeles skjerpende omstendigheter». Annet punktum gir en ikke uttømmende oppregning av forhold som det skal legges vekt på ved vurderingen. Med to unntak viderefører dette leddet gjeldende § 212 annet ledd.

Strafferammen er senket fra 6 år til 5 år. Dette er i samsvar med utvalgets forslag og begrunnet i at 5 år i tilstrekkelig grad tar høyde for handlingens alvorlige karakter. Dette er også strafferammen for overtredelse av lovforslaget §§ 193, 194, 196 første ledd, 197, 199 og 202 første ledd.

I angivelsen av forhold som skal vektlegges ved vurderingen av om «særlig skjerpende omstendigheter» foreligger, er misbruk av «stilling» nytt. Dette vil f. eks. ramme tilfeller av seksuell trakassering på arbeidsplassen.

Av fjerde ledd følger at dersom fornærmede er under 16 år, kommer lovforslaget § 196 tredje og fjerde ledd til anvendelse, se særmerknader til denne paragrafen ovenfor.

Til § 201

De sider ved gjeldende § 212 som omhandler utuktig atferd,er innholdsmessig videreført i denne bestemmelsen. Formuleringen «utuktig atferd» som «krenker ærbarheten» er erstattet med uttrykket «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd». Bakgrunnen for den språklige endringen er - som for endringen av begrepene utuktig omgang og handling - et ønske om en mer tidsmessig og dermed lettere tilgjengelig lovtekst. Som i dag er begrepet en rettslig standard, og hva som anses for omfattet vil bero på den til enhver tid gjeldende moraloppfatning, jf. omtalen av gjeldende rett ovenfor under punkt 8.1 med videre henvisninger.

Atferden må komme til uttrykk i «ord eller handling», f.eks. ved slibrig tilsnakkelse eller blotting. Dernest må den ha blitt utvist på en måte som faller inn under minst ett av alternativene i bokstavene a til c.

I bokstav a kreves at atferden har foregått på et offentlig sted, jf. legaldefinisjonen i straffeloven § 7 nr. 1. Innholdsmessig innebærer endringen en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett om at atferden har foregått offentlig. Det stilles altså ikke lenger krav om at atferden også må være iakttatt av noen som oppholdt seg der eller i nærheten, jf. straffeloven § 7 nr. 2. Hensikten med utvidelsen er å fange opp tilfeller som i dag omfattes av straffeloven § 376, som foreslås opphevet.

Bokstavene b og c viderefører innholdsmessig gjeldende rett. Endringen fra kravet om at atferden skal foregå «i overvær av» til «i nærvær av» er bare av språklig karakter.

Når det gjelder slik atferd overfor barn, har det ingen betydning for straffbarheten hvordan fornærmede oppfattet hendelsen, herunder om vedkommende oppfattet den som seksuelt krenkende eller på annen måte uanstendig. Et minstekrav må likevel være at vedkommende var i stand til å registrere det som foregikk.

Skyldkravet er forsett. Det innebærer at gjerningspersonens forsett må foreligge med hensyn til alle momenter i gjerningsbeskrivelsen.

Medvirkning til noens seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd, straffes i medhold av lovforslaget § 205.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 1 år, jf. gjeldende § 212 første ledd.

Til § 202

Bestemmelsen setter straff for visse former for medvirkning til prostitusjon - såkalt hallikvirksomhet. Den erstatter gjeldende § 206, og tilsvarer i det vesentlige utvalgets utkast til ny § 202. Departementet har valgt en redigering av paragrafen som ligger nærmere opp til ordningen i dagens § 206, idet den etter departementets syn er mer oversiktlig enn utvalgets forslag. Departementet har også utvidet kunngjøringforbudet i forhold til utvalgets utkast.

Første ledd bokstav a setter straff for å forlede noen til å drive med prostitusjon eller til å fortsette med det. Dette alternativet tilsvarer gjeldende § 206 første ledd. Etter bokstav b er det straffbart å fremme eller utnytte andres prostitusjon. Dette alternativet dekker gjeldende § 206 annet ledd bokstav a og b. Utkastet § 202 første ledd bokstav c viderefører gjeldende § 206 annet ledd bokstav c. Det straffbare etter dette alternativet er å leie ut lokaler når man forstår at lokalene skal brukes til prostistusjon, eller utviser grov uaktsomhet i så måte. Strafferammen er den samme for alle alternativene - bøter eller fengsel inntil 5 år. For øvrig vises til fremstillingen ovenfor under punkt 10.4.

Annet ledd gjør det straffbart å tilby, formidle eller etterspørre prostitusjon gjennom offentlig kunngjøring. Bestemmelsen viderefører forbudet i gjeldende straffelov § 378 mot utvetydig å oppfordre eller innby til utukt, eller ved offentlig bekjentgjørelse å søke innledet utuktig forbindelse. Hallikene og bakmennene kan straffes for å tilby tjenester fra «sine» prostituerte. Også den prostituerte selv kan straffes for annonsering av sine egne tjenester. Den som lar en annonse trykke eller kringkaste, kan straffes for formidlingen. Og endelig rammes også kunden som annonserer etter tjenester.

Hva som ligger i uttrykket «offentlig», går frem av straffeloven § 7 nr. 2. I utvalgets utkast var ordet «bekjentgjørelse» beholdt, men departementet har valgt det mer tidsmessige «kunngjøring». Innholdsmessig er det ingen forskjell. Strafferammen på bøter eller fengsel inntil 6 måneder innebærer en skjerping. Strafferammen i dag er bøter eller fengsel inntil 3 måneder, men 6 måneder i gjentakelsestilfelle. Det vises ellers til fremstillingen ovenfor under punkt 10.5.

Medvirkningstillegget i den gjeldende hallikbestemmelsen er ikke tatt med. Medvirkning vil etter forslaget fortsatt være straffbar, men etter den generelle medvirkningsbestemmelsen i utkastet § 205.

Tredje ledd inneholder en legaldefinisjon av uttrykket «prostitusjon». Det er nytt at uttrykket «prostitusjon» brukes i lovteksten. Det er også nytt at uttrykket defineres i lovteksten. Uttrykket har samme rekkevidde som «utukt som erverv» og «ervervsmessig utukt», som er brukt i gjeldende § 206. Med prostitusjon menes at en person har seksuell omgang eller handling med en annen mot vederlag. Utvalget foreslo også en legaldefinisjon, men ønsket å begrense den til å gjelde seksuell omgang. I departementets utkast er imidlertid også seksuelle handlinger tatt med. Det vises til redegjørelsen under punkt 3.1.2 om hva disse begrepene innebærer. De fleste av de tjenester som tilbys av prostituerte, vil nok være å anse som seksuell omgang. Men også seksuelle handlinger (som ikke er å anse som omgang) kan tenkes, særlig i en innledende fase av tjenesteutvekslingen. Den virksomhet som drives i de såkalte massasjeinstituttene kan også være begrenset til seksuelle handlinger. Den seksuelle omgangen eller handlingen må være mot vederlag for at det skal være tale om prostitusjon. Det kan dreie seg om et engangstilfelle, og det kan være flere utvekslinger av ytelser over kortere eller lengre tid. Salg av seksuelle tjenester til faste kunder regnes også som prostitusjon. Men blir kontakten fast og/eller langvarig, blir grensen mot forhold som faller utenfor prostitusjon, vanskeligere. Meningen er, som utvalget sier det (s. 69 i utredningen) «å få frem at det er tale om kjøp og salg av seksuelle tjenester».

Vederlagets form er likegyldig. Oftest vil det være snakk om penger, men det kan også være narkotika, alkohol, mer eller mindre kostbare gjenstander eller motytelser. Definisjonen er kjønnsnøytral, dvs. at såvel den prostituertes som kundens kjønn er likegyldig. Departementet viser for øvrig til redegjørelsen foran under punkt 10.3.

Til § 203

Bestemmelsen gjør det straffbart å kjøpe seksuelle tjenester fra personer under 18 år. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 2 år. Forbudet er nytt både i forhold til gjeldende rett og i forhold til utvalgets lovutkast.

Det som er straffbart, er ifølge første ledd å ha seksuell omgang eller handling mot vederlag med en person under 18 år. Formuleringen er bygget opp på samme måten som legaldefinisjonen av prostitusjon, og må forstås på samme måte, Det vises til merknadene til § 202 ovenfor. Den prostituerte må være under 18 år på gjerningstidspunktet. Kundens alder er likegyldig, såfremt vedkommende er over den kriminelle lavalder.

Annet ledd slår fast at villfarelse om den prostituertes alder ikke utelukker straffeskyld, med mindre kunden har handlet i aktsom god tro. Det er med andre ord ikke noe krav om forsett med hensyn til den prostituertes alder. Regelen gir anvisning på en alminnelig aktsomhetsvurdering. Kunden har vært uaktsom dersom han har bedømt situasjonen annerledes enn en alminnelig fornuftig og hensynsfull person ville ha gjort, og han kan bebreides for det. Har han bedømt den prostituertes alder så godt han kunne ut fra sine personlige forutsetninger, kan han ikke bebreides som uaktsom. Den aktsomhet som kreves her, er altså en annen og mindre streng enn i villfarelsesregelen i utkastet til § 196 tredje ledd. Uaktsomhetsbedømmelsen beror på en totalvurdering av den konkrete situasjonen, men kunden kan normalt ikke uten videre slå seg til ro med den prostituertes egen forklaring om alderen, dersom ikke den støttes av andre omstendigheter. Se nærmere ovenfor under punkt 4.2.1 om innholdet av uaktsomhetsbegrepet.

Skyldkravet i bestemmelsen for øvrig er forsett.

Medvirkning vil være straffbar etter den generelle medvirkningsbestemmelsen som departementet foreslår som ny § 205.

Til § 204

Paragraf 204 innebærer ingen liberalisering når det gjelder hvilke kjønnslige skildringer som skal regnes som pornografiske eller når det gjelder hvilke befatningsmåter med pornografi som skal være straffbare. Nyere rettspraksis vedrørende straffeloven § 211 vil derfor fortsatt ha gyldighet. De språklige endringene medfører ingen realitetsinnskrenkinger i gjeldende straffebud.

De straffbare befatningsmåtene er angitt i første ledd bokstav a til f. Bokstav a til e tilsvarer i stor grad § 211 første ledd a til d, men rekkefølgen er byttet noe om slik at de antatt mest praktiske befatningsmåter kommer først. Bokstav f er ny.

Bokstav a gjør det straffbart å utgi, selge eller på annen måte søke å utbre pornografi. Dette dekker de fire første handlingsalternativene i § 211 første ledd bokstav b.

Bokstav b gjør det straffbart å innføre pornografi med sikte på utbredelse. Dette tilsvarer femte handlingsalternativ i § 211 første ledd bokstav b.

Formuleringen er imidlertid medienøytral, i motsetning til dagens opplisting av «skrifter, bilder, filmer, videogram eller lignende». Elektronisk innførsel - via f.eks. internett eller satellitt - vil derfor være omfattet, om det foreligger utbredelseshensikt. Den som bare stiller teknisk utstyr til disposisjon for elektronisk innførsel av skrift, lyd eller bilde etc. fra utenlandske kilder - som internettverter, aksessleverandører og kabelselskap - kan ikke anses som ansvarlige for den eventuelle innførsel av pornografi som den enkelte kunde foretar via det aktuelle distribusjonssystemet. Dette er parallelt til f.eks. postverkets ansvarsfrihet for distribusjon av pornografiske videogrammer. Om den ansvarlige for distribusjonssystemet derimot lagrer den innførte pornografien for senere distribusjon, kan bokstav a være overtrådt.

Bokstav c tilsvarer gjeldende § 211 første ledd bokstav c, og det vises til redegjørelsen for denne i punkt 11.1.3.

Bokstav d tilsvarer langt på vei gjeldende § 211 første ledd bokstav d. Gjeldende bestemmelse omfatter befatningsmåtene besitter og innfører. Disse er videreført samt at bestemmelsen er utvidet med befatningsmåtene produserer, overlater til en annen og gjør seg kjent med mot vederlag.

I utgangspunktet er målsettingen at all befatning med barnepornografi skal være straffbar. Så selv om produksjon og overlatelse stor grad fanges opp av gjeldende gjerningsbeskrivelse, blir dette nå lovfestet, både for å fjerne mulig tvil og for å ramme eventuelle situasjoner som ikke direkte rammes av forbudet mot besittelse og innførsel.

Med formuleringen «mot vederlag gjør seg kjent med barnepornografi» siktes det særlig til situasjoner der man mot betaling eller annet vederlag (f.eks. bytting av barnepornografiske bilder) leser slikt materiale på micromaskiner (PCer) uten at materialet kommer i leserens besittelse. Det er i dag antatt at besittelse krever «nedlasting», dvs. lagring på maskinens harddisk, jf. nærmere i punkt 11.7.3. Bestemmelsen vil imidlertid også komme til anvendelse i andre situasjoner der barnepornografi stilles til disposisjon mot vederlag men uten at den som benytter materialet kan sies å ha det i sin besittelse.

Bokstav e tilsvarer gjeldende § 211 første ledd bokstav a, og det vises til redegjørelsen i punkt 11.1.3.

Bokstav f er ny og innfører en særlig beskyttelse av 16- og 17-åringer mot å bli utnyttet av den kommersielle pornografiske og mykpornografiske industrien. Det vises til punkt 11.7.4.

Pornografi er definert i annet ledd første punktum som «kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang». Dette tilsvarer gjeldende definisjon i § 211 annet ledd, med visse språklige endringer. Dagens begrep «utuktige» og «sadisme» fjernet som overflødig, jf. punktene 3.1 og 11.7.2. Dessuten er bruk av lik føyd til den ikke uttømmende listen over kjønnslige skildringer som skal regnes som pornografiske. Det er også etter gjeldende rett antatt at bruk av lik omfattes av definisjonen, slik at en lovfesting av dette må oppfattes som en presisering og ikke en ny-kriminalisering.

Definisjonen er medienøytral i det den omfatter enhver kjønnslig skildring som oppfyller de øvrige vilkårene i definisjonen uavhengig av valgt medium eller teknikk. For en nærmere gjennomgang av pornografidefinisjonen vises til punkt 11.2 og NOU 1997: 23 punkt 4.8.2.

Barnepornografi er definert i annet ledd annet punktum. Definisjonen omfatter rørlige og urørlige bilder uavhengig av hvilken tenikk som er benyttet for å gjøre bildene tilgjengelige for det menneskelige øyet. Barnepornografi er for det første kjønnslige skildringer der det gjør bruk av noen som rent faktisk er barn. Dessuten omfattes kjønnslige skildringer som gjør bruk av noen som må regnes som barn eller som framstilles som barn. Dette er en videreføring av den tilsvarende definisjonen i § 211 første ledd bokstav d. Begrepet barn er - i motsetning til gjeldende grense på 16 år - ikke knyttet opp til noen bestemt alder. Utgangspunktet er at alle mennesker som ikke har fullført kjønnsmodningsprosessen skal regnes som barn. For mange personer med pedofil tilbøyelighet - de ekte pedofile - er det ikke-kjønnsmodne mindreårige som er av særlig interesse. Selv om bestemmelsen ikke inneholder noen aldersgrense, vil den seksuelle lavalder være et naturlig utgangspunkt for vurderingen av hvem som skal anses som barn. Det vises videre til merknadene under punkt 11.7.2.

Etter § 204 annet ledd tredje punktum skal kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål, ikke regnes som pornografi. Dette er i hovedsak en kodifisering av gjeldende rett.

For merknader til tredje og fjerde ledd vises til punkt 11.7.6. For medvirkning vises til § 205.

Til § 205

Medvirkningstilleggene foreslås tatt ut av gjerningsbeskrivelsene i de enkelte straffebudene i kapittel 19, og erstattet av en generell medvirkningsbestemmelse i utkastet til ny § 205. Medvirkning til overtredelse av alle straffebudene i det nye kapittel 19 skal etter forslaget være straffbar. Ingen av straffebudene gjør unntak fra hovedregelen om straffbar medvirkning. Noen straffebud går lenger og kriminaliserer også særskilte medvirkningsformer som ikke ville blitt rammet av den generelle regelen.

Lovteknisk er bestemmelsen ny. Innholdsmessig svarer den foreslåtte bestemmelsen i hovedsak til gjeldende rett. De fleste bestemmelsene i kapittel 19 rammer også i dag medvirkning. I noen få tilfeller innebærer den generelle medvirkningsbestemmelsen en nykriminalisering. Det vises til omtalen av medvirkning under merknadene til de enkelte straffebudene.

Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag med en liten språklig justering.

Det vises ellers til drøftelsen i punkt 12 ovenfor.

Til § 206

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, og i samsvar med forslaget fra utvalgets flertall. Departementet har bare foreslått en liten språklig justering som ikke innebærer noen realitetsendring. Uttrykket «vagina» foreslås erstattet av «skjede», som dekker det samme. Så langt det er mulig, bør norske dagligdagse ord og uttrykk anvendes fremfor latinske faguttrykk.

Alternativet «innføring av penis i munn» i annet ledd tar sikte på den situasjon at gjerningsmannen fører sin penis inn i fornærmedes munn. Alternativet omfatter ikke tilfellene der gjerningsmannen tar fornærmedes penis i sin egen munn. Denne situasjonen er likevel å anse som seksuell omgang.

Til § 207

Bestemmelsen pålegger domstolen en plikt til å vurdere om rettighetstap skal idømmes når noen kjennes skyldig i overtredelse av lovutkastet §§ 195, 196, 200 annet ledd eller 201 bokstav c. Regelen er ny i forhold til gjeldende rett og skal bidra til å styrke barns rettsvern mot seksuelle overgrep. Utvalget drøftet spørsmålet, men kom til at det ikke ville foreslå noen slik regel.

Bestemmelsen er prosessuell, men har så nær tilknytning til enkelte av bestemmelsene i straffeloven kapittel 19 at den likevel hører naturlig hjemme der. Den pålegger bare en plikt til å vurdere spørsmålet om rettighetstap, og sier ingenting om hvilket utfall rettens vurdering bør få. Vilkårene i straffeloven § 29 for idømmelse av rettighetstap må fortsatt være oppfylt. Se punkt 6.5.3.1 ovenfor om innholdet av denne bestemmelsen.

I stor grad er det opp til rettens skjønn hvorvidt rettighetstap skal idømmes eller ikke. Ved avgjørelsen må retten foreta en avveining av hensynet til å beskytte barn mot overgrep fra vedkommende i fremtiden mot hensynet til den domfelte. Først og fremst har det betydning hvor alvorlig overgrepet eller overgrepene har vært, og hvor stor faren for gjentakelse må antas å være. Jo alvorligere overgrep, jo mer nærliggende vil det være å idømme rettighetstap. Gjentatte overgrep kan tyde på gjentakelsesfare også i fremtiden, og gjør rettighetstap mer nærliggende enn ved enkeltstående overtredelser. Departementet antar at det særlig er alternativet om fradømmelse av stilling som den domfelte «fryktes å ville misbruke» som vil være aktuelt når det skal vurderes om en seksualforbryter skal idømmes rettighetstap. Slike stillinger vil først og fremst være stillinger hvor vedkommende kommer i kontakt med barn, og i særlig grad stillinger som innebærer at det oppstår et tillitsforhold mellom barna og den voksne. Typisk er stillinger i barneparker, barnehager, skoler, barnevern, fritidsordninger for barn og unge o. l. Reglene om rettighetstap må her ses i sammenheng med reglene om ansettelseforbud i visse stillinger for personer som tidligere er dømt for seksualforbrytelser.

De sakene hvor domstolen har en lovfestet plikt til å vurdere rettighetstap, vil etter forslaget være saker om seksuell omgang med barn under 14 år (utkastet § 195), seksuell omgang med barn under 16 år (§ 196), seksuelle handlinger med barn under 16 år (§ 200 annet ledd første punktum), forledelse av barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller uanstendig atferd (§ 200 annet ledd annet punktum) og seksuelt krenkende eller uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år (§ 201 bokstav c). Men retten har anledning til å vurdere å idømme rettighetstap også ved andre overgrep etter kapittel 19, og det vil ofte være naturlig at dette blir gjort.

Departementets forslag medfører ingen lovfestet plikt for påtalemyndigheten til å vurdere eller til å nedlegge påstand om rettighetstap i de tilfellene som er nevnt i utkastet til § 207. Men det vil etter departementets syn være naturlig at påtalemyndigheten under forberedelsen og iretteføringen av disse sakene vurderer spørsmålet, slik at grunnlaget for rettens beslutning blir best mulig.

Departementet viser for øvrig til drøftelsen foran under punkt 6.5.3.

16.1.2 Endringer i andre bestemmelser i straffeloven

16.1.2.1 Straffeloven § 12

Straffeloven § 12 første ledd nr. 3 regulerer anvendelsen av straffelovens bestemmelser på handlinger foretatt i utlandet av norsk statsborger. Paragraf 12 første ledd nr. 4 gjelder handlinger foretatt i utlandet av utlending. Begge bestemmelsene henviser i bokstav a til bestemmelser i lovens kapittel 19. Fordi enkelte av paragrafene der nå får nytt nummer, må henvisningene i § 12 første ledd nr. 3 justeres tilsvarende. Videre oppheves henvisningen til straffeloven §§ 380 og 381 siden disse bestemmelsene foreslås opphevet. Henvisningene i § 12 første ledd nr. 4 foreslås ikke endret. Som følge av endringene i kapittel 19 vil imidlertid både § 12 første ledd nr. 3 og 4 omfatte noen flere typer seksuelle overgrep enn i dag.

Henvisningene i lovutkastet § 12 nr. 3 til § 193 og i nr 4 til §§ 193 og 194 representerer en viss utvidelse i forhold til dagens rettstilstand. Lovforslaget § 193 rammer generelt misbruk av overmaktsforhold mens § 194 misbruk av stilling i fengselsvesenet, politiet og barnevernet. Slik § 12 nr. 3 og 4 er utformet i dag, er henvisningen til bestemmelser som rammer seksuelt misbruk av overmaktsforhold noe tilfeldig. Mens enkelte bestemmelser er tatt med, er andre utelatt. Lovforslaget tar sikte på en mer konsekvent anvendelse av norske straffebestemmelser om seksuelt misbruk av overmaktsforhold på forhold begått i utlandet.

Paragraf 12 nr. 3 bokstav a har dessuten fått et tillegg som innebærer at forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år også rammer slike handlinger begått av nordmenn i utlandet, jf. henvisningen til lovforslaget § 203. Også henvisningen i § 12 nr. 3 bokstav a til lovforslaget § 204 første ledd bokstav d innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende rett. En nordmann som i utlandet produserer, innfører, besitter, overlater til en annen eller mot vederlag gjør seg kjent med barnepornografi i utlandet, kan straffes for dette i henhold til den norske straffeloven.

16.1.2.2 Straffeloven §§ 39 nr. 2 og 39a nr. 1

Bestemmelsene omhandler vilkårene for å idømme sikring og forvaring. Også her må henvisningene til bestemmelser i lovens kapittel 19 justeres som følge av den endrede paragrafnummereringen. Innholdsmessig er det ikke tilsiktet endringer.

16.1.2.3 Straffeloven § 139

De endrede henvisningene til bestemmelser i straffeloven kapittel 19 skyldes omredigeringen av dette kapitlet, og berører i hovedsak ikke bestemmelsens innhold.

16.1.2.4 Straffeloven §§ 263 og 279

Begge bestemmelsene viser til straffeloven § 206, som i dag inneholder hallikbestemmelsen. Henvisningen må endres til § 202, fordi dette blir hallikparagrafens plassering etter lovutkastet. Innholdsmessig har endringen ingen betydning.

Henvisningen i straffeloven § 279 til § 204 er strøket. Som henvisningen til § 200 i § 39 nr. 2, er denne blitt stående ved en inkurie. Paragrafene 200 og 204 ble opphevet ved lov 15. februar 1963 nr. 2.

16.1.2.5 Straffeloven §§ 376-378 og §§ 380-381

Lovforslaget innebærer at disse bestemmelsene oppheves. Det vises til merknadene ovenfor under punkt 14.2 til 14.7.

16.1.2.6 Straffeloven § 391a

Henvisningen til straffeloven § 206 må endres til § 202 fordi hallikbestemmelsen er flyttet. Innholdsmessig har endringen ingen betydning.

16.2 Endringer i andre lover

16.2.1 Løsgjengerloven

Lovens § 4 første ledd setter straff for den som livnærer seg ved andres «erhvervsmæssige utugt». Begrepet foreslås erstattet med det mer moderne uttrykket «prostitusjon», jf. lovforslaget § 202 om hallikvirksomhet. Endringen er bare språklig og har ingen innholdsmessig betydning.

16.2.2 Skadeserstatningsloven

Lovens §§ 3-3 og 3-5 gjelder retten til erstatning for visse personlige krenkelser og oppreisning. Henvisningene til bestemmelser i straffeloven kapittel 19 må justeres som følge av omstruktureringen av kapittel 19, og har ingen materielle virkninger.

16.2.3 Arveloven

Paragraf 4 annet ledd første punktum slår fast at faren og farsslekten ikke tar arv etter et barn når barnet er unnfanget under omstendigheter som innebærer forbrytelse mot enkelte straffebud i straffeloven kapittel 19. Endringene i henvisningene til kapittel 19 skyldes den endrede plasseringen av paragrafene her. De har marginale innholdsmessige konsekvenser. I dag viser arveloven § 4 bl.a. til straffeloven § 197, som nå foreslås opphevet. For at disse situasjonene fortsatt skal dekkes, foreslår departementet at det tas inn en henvisning til utkastet § 199. Denne regelen dekker gjeldende § 197, men går i tillegg litt lenger.

16.2.4 Abortloven

Lovens § 2 tredje ledd regulerer adgangen til svangerskapsavbrudd etter utgangen av tolvte svangerskapsuke. Ifølge bokstav d kan dette bl.a. skje når kvinnen ble gravid ved forbrytelse mot enkelte straffebud i straffeloven kapittel 19. Henvisningen må justeres på grunn av omredigeringen av kapittel 19, og har ingen innholdsmessige konsekvenser.

16.2.5 Straffeprosessloven

Etter straffeprosessloven § 17 annet ledd nytt annet punktum får domstolen kompetanse til å avgjøre om en ærekrenkelsessak om beskyldninger om å ha begått en seksualforbrytelse skal utsettes eller ikke inntil det foreligger endelig avgjørelse i overgrepssaken. Fordi det kan tenkes injuriesøksmål om slike beskyldninger som bare i liten grad innvirker på det antatte offeret for en seksualforbrytelse, er regelen formulert som en skjønnsmessig adgang til å beslutte utsettelse.

Normalt skal utsettelse gis når det er fornærmede i overgrepssaken som er saksøkt for ærekrenkelser. I tillegg vil utsettelse være det normale når den saksøkte i ærekrenkelsessaken er en av fornærmedes nærstående, som foreldre, verger, ektefelle eller samboer. Disse kan ha hatt like aktverdige grunner for å gjøre beskyldningene kjent som selve offeret. Men også i andre tilfeller der injuriesaken vil medføre at fornærmede må møte i retten og avgi forklaring, vil utsettelse være hovedregelen. Ellers undergraves noe av hensikten bak bestemmelsen, nemlig at et offer for en seksualforbrytelse skal få være i fred inntil overgrepssaken har fått en endelig avgjørelse.

Departementet antar at anmodning om utsettelse normalt vil komme fra saksøkte, men retten kan beslutte utsettelse av eget tiltak. Etter omstendighetene kan manglende utsettelse være en saksbehandlingsfeil.

Retten har bare kompetanse til å beslutte utsettelse når det aktuelle seksuallovbruddet er anmeldt til politiet. Det vil imidlertid ikke ha betydning for rettens kompetanse at anmeldelsen først blir inngitt etter at stevningen i injuriesøksmålet er inngitt. Departementet er klar over at dette kan åpne for strategiske anmeldelser for å stanse et injuriesøksmål, men antar at dette er lite praktisk, bl.a. hensett til anmelderens ansvar for falske anmeldelser.

Utsettelsen vil gjelde inntil det foreligger endelig avgjørelse i overgrepssaken. Dette vil alternativt være en rettskraftig dom eller en endelig påtalemessig avgjørelse.

Forslaget til endring i loven § 65 nr. 3 skyldes at pornografibestemmelsen er foreslått flyttet til § 204, og har ingen innholdsmessige konsekvenser.

Forslaget til endringer i lovens § 107a første ledd første punktum skyldes endret oppbygging av straffeloven kapittel 19. Heller ikke dette har innholdsmessige konsekvenser utover de som følger av henvisningen.

16.2.6 Film- og videogramloven

Lovforslaget endrer §§ 2 annet ledd annet punktum, 7 annet ledd tredje og fjerde punktum, 14 første ledd første punktum, 15 første ledd og 16 første ledd. Samtlige steder skyldes dette at pornografibestemmelsen er foreslått flyttet til straffeloven § 204. Dette har ingen innholdsmessige konsekvenser.

16.3 Til ikrafttredelsesbestemmelsen

Lovendringene krever ingen særlige gjennomføringstiltak, og kan tre i kraft straks.