4 Voldtekt

4.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 192 rammer den som «ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang».

Som «utuktig omgang» regnes for det første samleie og forhold som likestilles med samleie. Se nærmere punkt 4.4 nedenfor om samleiebegrepet. Også fysisk berøring mellom nakne kjønnsdeler regnes som utuktig omgang, uavhengig av om det har vært utført samleiebevegelser. Videre omfattes det at en mann fører sitt blottede lem mellom kvinnens lår, likedan at han utfører samleiebevegelser mot kvinnens mage eller seteparti. Masturbasjon regnes som utuktig omgang enten den er ensidig eller gjensidig. Det samme gjelder suging og slikking av kjønnsorganer. Innføring av en eller flere fingre eller av gjenstander i skjeden eller endetarmsåpningen er også regnet som utuktig omgang. Utuktig omgang avgrenses nedad mot utuktig handling.

Offeret må være tvungettil den utuktige omgangen. Det må være årsakssammenheng mellom tvangen og den utuktige omgangen. Om offeret fysisk ikke har kunnet sette seg til motverge, eller om hun ikke har våget det, spiller ingen rolle.

Men ikke enhver tvang til utuktig omgang rammes som voldtekt. Tvangsmidlene må være «vold»eller det å «fremkalle frykt for noens liv eller helse».

Voldsbegrepet er svært vidt. Det omfatter alle grader av vold fra det å ta tak rundt offeret og holde henne fast, til slag, spark, kvelertak og bruk av våpen. I juridisk teori er kravet til vold i voldtektsbestemmelsen oppsummert som «enhver maktanvendelse mot fornærmedes legeme som utføres med det forsett å overvinne en alvorlig ment motstand» (Bratholm og Matningsdal (red.): Kommentarutgave til straffeloven, 1995 s. 429). Det er imidlertid ikke noe krav at offeret har satt seg til motverge. Ved lov 22. mai 1998 nr. 31 fikk § 192 første ledd et nytt annet punktum som sier at det ved vurderingen av om det er utøvet vold, skal legges vekt på om fornærmede var under 14 år. Også før lovendringen var det imidlertid full anledning til å ta hensyn til offerets alder ved vurderingen av om voldskriteriet var oppfylt. Lovgiver ønsket likevel denne presiseringen for å tydeliggjøre at det skal mindre til for å konstatere voldsutøvelse overfor en så svak gruppe som barn under 14 år.

Alternativet «fremkalle frykt for noens liv eller helse» rammer trusler. Ikke enhver trussel rammes, bare den som fremkaller slik frykt som bestemmelsen nevner. Trusselen kan ha kommet til uttrykk gjennom ord eller handlinger, f.eks. å peke eller vifte med våpen eller ved bruk av blikk eller bevegelser. Det er ikke nødvendig at det er offerets eget liv eller helse frykten dreier seg om. En trussel om å skade noen av offerets nærmeste eller en trussel om selvmord omfattes også.

Hvis det foreligger samtykke, kan det selvfølgelig ikke dømmes for voldtekt. Da er den objektive gjerningsbeskrivelsen i bestemmelsen ikke oppfylt, for det foreligger ingen tvang. Et samtykke kan når som helst trekkes tilbake. I disse tilfellene kan det oppstå spørsmål om gjerningsmannen har handlet forsettlig. Personer under den seksuelle lavalder kan ikke avgi straffriende samtykke.

Den typiske voldtektsovergriper er mann, og det typiske offeret er kvinne. Etter loven er det imidlertid ingen slike begrensninger. Både menn og kvinner kan være voldtektsofre, og § 192 utelukker ikke at kvinner kan dømmes for voldtekt. Også barn kan være ofre for voldtekt. I så fall anvendes § 192 i konkurrens med andre bestemmelser, jf. nedenfor. Slik bestemmelsen er utformet, er det heller ikke krav om at den som utøver tvang selv har seksuell omgang med fornærmede. Om gjerningspersonen tvinger to andre til å ha seksuell omgang, faller også dette inn under gjerningsbeskrivelsen.

Tvang til utuktig omgang som ikke rammes av voldtektsbestemmelsen, kan falle inn under andre bestemmelser i straffeloven kapittel 19, f.eks. § 193 annet ledd om utnyttelse av noens sinnssykdom, forstandssvakhet eller sykelige forstyrrelse av sjelsevnene, eller § 194 om bruk av trusler, særlig underfundig atferd eller misbruk av avhengighetsforhold.

Voldtektsbestemmelsen kan brukes i konkurrens med straffeloven §§ 195 og 196 der offeret er mindreårig. Også § 229 om legemsbeskadigelse kan anvendes i konkurrens med § 192, derimot ikke § 228 om legemsfornæmelse, som konsumeres av voldtektsparagrafen. Heller ikke kan § 222 om tvang anvendes sammen med § 192.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven § 49. At medvirkning er straffbart, sies uttrykkelig i § 192 første ledd. Om medvirkning mer generelt, se punkt 12.

Skyldkravet i voldtektsbestemmelsen er forsett, jf. hovedregelen i straffeloven § 40. Det er ikke tilstrekkelig om gjerningsmannen i relasjon til noen av momentene i gjerningsbeskrivelsen bare har vært uaktsom, f.eks. at han ikke forstod, men burde ha forstått at offeret var tvunget til den seksuelle omgangen. Forsetts- og uaktsomhetsbegrepene vil bli nærmere drøftet under punkt 4.2 nedenfor.

Strafferammen for voldtekt er fengsel inntil 10 år. Dersom den utuktige omgangen var samleie, er det en minimumsstraff på 1 år, samtidig som den øvre strafferammen heves til 15 år, jf. straffeloven § 17. Etter § 192 annet ledd heves strafferammen til 21 år dersom offeret dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Hva som regnes som betydelig skade, er nærmere bestemt i straffeloven § 9. Seksuelt overførbar sykdom eller allmennfarlig smittsom sykdom regnes alltid som betydelig skade, jf. § 192 annet ledd andre punktum. Følgeskadene behøver ikke være omfattet av forsettet. Det er tilstrekkelig at skadene var forutseelige, jf. straffeloven § 43. Den forhøyete strafferammen kommer også til anvendelse dersom gjerningsmannen tidligere er straffet for voldtekt eller seksuelle overgrep mot barn under 14 år (§ 195).

Seksuallovbruddutvalget gir en mer inngående beskrivelse av gjeldende rett på s. 46-48 i utredningen.

De øvrige nordiske landene har stort sett like straffebestemmelser for voldtekt. Skyldkravet er forsett. Strafferammene er derimot noe forskjellige. Maksimumsstraffen for voldtekt etter dansk, finsk og svensk rett er 10 år. Etter islandsk rett er den 16 år.

4.2 Nærmere om kravet til subjektiv skyld. Bør grovt uaktsom voldtekt kriminaliseres?

4.2.1 Gjeldende rett

Som nevnt ovenfor er skyldkravet i § 192 om voldtekt forsett. Det følger av straffeloven § 40 at lovens bestemmelser bare kommer til anvendelse på den som har handlet med forsett, med mindre den enkelte bestemmelse uttrykkelig bestemmer eller tydelig forutsetter at også den uaktsomme overtredelse er straffbar. Dette er ikke tilfellet med § 192.

For de fleste praktiske formål kan en med utvalget (s. 47 i utredningen) si at det etter gjeldende rett foreligger en forsettlig voldtekt dersom overgriperen benytter vold eller kvalifiserte trusler, og forstår at han ved det tvinger offeret til seksuell omgang. Forsett foreligger også dersom overgriperen har til hensikt å tiltvinge seg seksuell omgang ved vold eller trusler. Likeledes er det forsett dersom vedkommende holder det for sikkert eller sannsynlig at han tvinger offeret til seksuell omgang ved hjelp av slike midler.

Kravet til forsett omfatter alle de objektive straffbarhetsvilkårene: den seksuelle omgangen, tvangen, volden eller truslene, og årsakssammenhengen mellom tvangsmidlene og den seksuelle omgangen. Kravet til forsett omfatter derimot ikke de skadefølgene som hever strafferammen til 21 års fengsel, jf. § 192 annet ledd. Her er det tilstrekkelig at skadene var forutseelige, jf. straffeloven § 43.

Etter prinsippet i straffeloven § 42 skal gjerningspersonen bedømmes ut fra sin egen faktiske oppfatning av situasjonen. Det betyr at han ikke kan dømmes for voldtekt dersom han faktisk trodde at den seksuelle omgangen var frivillig. Da vil ikke kravet til forsett være oppfylt i forhold til tvangen. I praksis er det en ganske vanlig situasjon at den voldtektstiltalte hevder at den seksuelle omgangen var frivillig fra kvinnens side, mens kvinnen hevder det motsatte. En domfellelse vil da bero på en vurdering av hvilken forklaring som er mest troverdig sammenholdt med de andre bevisene i saken. Her som ellers skal rimelig og fornuftig tvil komme den tiltalte til gode.

Et unntak fra regelen om faktisk villfarelse gjelder i de tilfellene gjerningsmannens villfarelse var forårsaket av selvforskyldt rus. Da skal han bedømmes som om han hadde vært edru. Om han i edru tilstand ikke ville ha bedømt situasjonen feil, men forstått at offeret ikke frivillig var med, kan han altså dømmes for voldtekt. Slik fingering av forsett har vært gjeldende rett lenge, men ble lovfestet ved en endring i straffeloven § 40 annet ledd og § 42 nytt tredje ledd ved lov 17. januar 1997 nr. 11. Lovendringen er ennå ikke trådt i kraft.

De forskjellige formene for forsett er mer inngående behandlet i den juridiske teori, jf. f.eks. Andenæs: Alminnelig strafferett (4. utgave, 1997) s. 215 flg. og Slettan/Øie: Forbrytelse og straff (1997) s. 180 flg.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning V å lovfeste en definisjon av skyldformen forsett, som ny § 30 i kommisjonens utkast til ny alminnelig del i straffeloven. Definisjonen er i hovedsak i samsvar med gjeldende rett. Det vises til delutredning V s. 114-119.

En handling som objektivt sett rammes av gjerningsbeskrivelsen i § 192, er altså ikke straffbar hvis gjerningsmannen «bare» har handlet uaktsomt. Det finnes imidlertid andre forbrytelser som er straffbare i sin uaktsomme form, f.eks. uaktsomt drap (straffeloven § 239) og uaktsom legemsbeskadigelse (straffeloven §§ 237 og 238). Nedenfor gjøres rede for innholdet i uaktsomhetsbegrepet. Dersom uaktsom voldtekt skal gjøres straffbart, må det være den samme uaktsomhetsvurderingen som legges til grunn, eventuelt med den kvalifikasjon at bare den grovt uaktsomme voldtekt gjøres straffbar.

For at noen kan straffes for uaktsomhet, må det for det første foreligge et brudd på en objektiv norm for aktsom opptreden. At normen er objektiv, betyr at samme krav i utgangspunktet stilles til alle. Spørsmålet er om vedkommende har forholdt seg slik som en alminnelig fornuftig og hensynsfull person ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Aktsomhetsnivået er en rettslig standard som fastlegges av domstolene. For det andre må gjerningspersonen kunne bebreides for å ha brutt aktsomhetsnormen. Hvis han har gjort så godt han kunne ut fra sine personlige forutsetninger, kan han ikke bebreides som uaktsom. Uaktsomhetsbedømmelsen beror alltid på en totalvurdering av den konkrete situasjonen.

I teorien skilles det mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet. Skillet har ikke nødvendigvis betydning for straffbarheten, men kan ha betydning ved straffutmålingen. Den bevisste uaktsomhet er normalt mer klanderverdig enn den ubevisste. Andenæs har uttrykt det slik (Alminnelig strafferett, 4. utgave s. 225): «Vil en uttrykke det i slagord, kan en si at den bevisste uaktsomhet er mangel på hensynsfullhet, den ubevisste på den oppmerksomhet som må kreves.»

En annen sondring går mellom simpel og grov uaktsomhet. Noen straffebud rammer bare den grove uaktsomhet. For at uaktsomheten skal kunne kalles grov, må det etter rettspraksis foreligge «en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», jf. f.eks. Høyesteretts uttalelse i dommen gjengitt i Rt. 1983 s. 1222 (s. 1223 med videre henvisning til Rt. 1970 s. 1235).

Uaktsomhetsbegrepet er nærmere beskrevet i teorien i Andenæs (op. cit.) s. 224 flg., og i Slettan/Øie (op. cit.) s. 187 flg.

Straffelovkommisjonen har i delutredning V foreslått som § 31 i ny alminnelig del i straffeloven følgende legaldefinisjon av uaktsomhetsbegrepet: «Uaktsomhet foreligger hos den som handler i strid med de krav som må stilles til forsvarlig opptreden på området, med mindre det ut fra vedkommendes personlige forutsetninger ikke er grunnlag for bebreidelse.» Definisjonen svarer til gjeldende rett. Kommisjonen begrunner forslaget nærmere på s. 119-121 i utredningen.

4.2.2 Utvalgets forslag

I Seksuallovbruddutvalgets mandat ber Justisdepartementet spesielt om en vurdering av om uaktsom voldtekt bør gjøres straffbar. Utvalgets flertall anbefaler ikke en slik kriminalisering, og foreslår en videreføring av kravet i gjeldende rett om at handlingen må være forsettlig.

Flertallet konstaterer først at et lempet skyldkrav i teorien kan tenkes knyttet til alle objektive momenter i gjerningsbeskrivelsen, men at uaktsomhet i forhold til den seksuelle omgangen fremstår som nærmest utenkelig. Uaktsomhet i forhold til mangelen på frivillighet og bruken av tvangsmidler kan tenkes, men frivillighetsaspektet er det mest aktuelle både praktisk og kriminalpolitisk. Det ser ut til at utvalget først og fremst anser den grovt uaktsomme handlingen som aktuell. I så fall blir det praktiske spørsmålet om en gjerningsmann skal kunne domfelles for voldtekt selv om han ikke forstod at offeret ikke samtykket, dersom det var sterkt klanderverdig av ham ikke å forstå det. Det er den hensynsløse eller tankeløse atferd som rammes av den grovt uaktsomme atferd. Det må foreligge en situasjon hvor en annen alminnelig hensynsfull person åpenbart ville ha forstått at offeret ikke gikk med på den seksuelle omgangen frivillig.

Flertallet anfører videre at spørsmålet om voldtekt bør gjøres straffbar også i sin uaktsomme form, først og fremst bør bero på en vurdering av handlingens straffverdighet. Dersom det kan tenkes praktiske tilfeller av uaktsom voldtekt, er utvalget ikke i tvil om at handlingen vil være straffverdig. Men den vil likevel være mindre straffverdig enn den forsettlige overtredelse, og strafferammen må følgelig eventuelt settes lavere.

Etter flertallets oppfatning er det ikke tilstrekkelig å begrunne kriminalisering av uaktsom voldtekt med at man derved kan gjøre det lettere å føre bevis for voldtekter som i realiteten er forsettlige. En nykriminalisering bør forankres i selvstendige vurderinger av handlingens straffverdighet. Dessuten er det ingen grunn til å anta at et modifisert skyldkrav i særlig grad vil avhjelpe disse bevisproblemene, ettersom bevisproblemene like gjerne knytter seg til faktum som til de subjektive straffbarhetsvilkårene. I de sakene hvor det er sentralt for frifinnelse eller domfellelse om den seksuelle omgangen var frivillig eller om offeret ble tvunget, vil det ofte foreligge motstridende forklaringer. Etter gjeldende rett må det bevises ut over rimelig tvil at gjerningsmannen forstod at han tvang offeret til seksuell omgang. Hvis skyldkravet endres til grov uaktsomhet, må det bevises ut over rimelig tvil at gjerningsmannen er sterkt å bebreide for at han ikke forstod dette. Denne forskjellen i bevistema antar flertallet ikke vil føre til noen endringer i antallet domfellelser for de tilfellene der partenes forklaringer står mot hverandre, uten andre skjerpende omstendigheter som bruk av vold e.l.

Utvalgets flertall kan ikke se at hensynet til gjerningsmannens rettssikkerhet taler avgjørende mot en straffesanksjonering av grovt uaktsom voldtekt. På den annen side vil en kriminalisering heller ikke bidra til å bedre rettsvernet for ofrene for denne typen overgrep. De faktiske forhold og bevistemaene er vesentlig annerledes i voldtektssaker enn i andre saker om alvorlige integritetskrenkelser, fordi seksuell omgang mellom voksne mennesker ligger innenfor den alminnelige handlefrihet når den er frivillig, i motsetning til ved f.eks. grove legembeskadigelser og drap. Tvert om vil en innføring av et uaktsomhetsansvar kunne medføre en risiko for nedsubsumering. I det ligger at voldtekter som i realiteten er forsettlige, likevel kan bli bedømt etter uaktsomhetsalternativet fordi dette er lettere å bevise og begrunne. I så fall kan ofrenes rettsvern snarere bli svekket enn styrket. Ofrene kan i visse tilfelle få et skjerpet ansvar for å si klarere ifra, og resultatet kan bli en ansvarsforskyvning fra gjerningsmann til offer.

Flertallet kan heller ikke se at uaktsom voldtekt er særlig praktisk. I de tilfellene der de objektive straffbarhetsvilkårene er oppfylt - altså at gjerningsmannen har tvunget offeret til seksuell omgang ved hjelp av vold eller kvalifiserte trusler - vil retten som regel også finne det bevist at gjerningsmannen har handlet forsettlig.

Flertallets drøftelse er mer utførlig gjengitt s. 50-53 i utredningen. Det oppsummerer sitt standpunkt slik (s. 53):

«Utvalgets flertall er kommet til at det ikke foreligger tungtveiende hensyn som taler for å innføre grov uaktsomhet som skyldform for voldtekt. Som følge av dette standpunkt er det heller ikke aktuelt for utvalgets flertall å fremme forslag om å kriminalisere den simpelt uaktsomme atferd. Begrunnelsen fremgår av drøftelsene foran.

Flertallet finner i tillegg grunn til å presisere at straff er et virkemiddel som bare bør benyttes når det er praktisk behov for det og tungtveiende interesser taler for kriminalisering. Voldtektshandlingen forutsetter en kvalifisert aggressiv atferd, enten i ord eller handling. Utvalgets flertall har ikke funnet praktiske eksempler eller typetilfeller der det er naturlig å tenke seg at overgriperen bare har handlet grovt uaktsomt - og ikke forsettlig - i forhold til egen atferd. Det samme gjelder tvangskravet og forutsetningen om frivillighet hos offeret, sett i sammenheng med de øvrige objektive straffbarhetsbetingelser. Flertallet kan heller ikke se at hensynet til rettsvern for offeret er et tungtveiende moment for å kriminalisere den grovt uaktsomme atferd. Flertallet har også vurdert strafferettslig uaktsomhetsansvar for de overgrep som rammes av straffeloven § 194, og er kommet til at det heller ikke her foreligger tungtveiende hensyn som taler for en slik skjerpelse av skyldkravet.

Flertallet finner ikke at tungtveiende hensyn taler for å kriminalisere grov uaktsomhet, verken for voldtekt eller for overgrep som rammes av straffeloven § 194. Kriminalisering av simpel uaktsomhet for slike handlinger er etter flertallets syn ingen aktuell problemstilling. Det fremstår som lite tenkelig at så vidt graverende handlinger foretas i ren uaktsomhet. En slik skjerpelse av skyldkravet kunne nok være egnet til å ramme skjult forsett, men tungtveiende rettssikkerhetshensyn taler likevel mot en slik utvidelse av straffansvaret i straffebud med så høye strafferammer.»

Et mindretall i utvalget går derimot inn for å lempe skyldkravet ved voldtekt. Lisbeth Bang ønsker å kriminalisere selv simpel uaktsomhet, og viser kort til hensynet til gjerningens straffverdighet og til offerets rettsvern. Hun anfører videre (s. 100): «Det må bli lagt ansvar på gjerningspersonen for å begå en handling uten samtykke eller mot noens vilje. Voldtekt er mangel på samtykke, med tillegg av bruk av makt eller tvang. For øvrig henvises til argumentasjonen for forslaget om seksuell omgang uten samtykke.»

Medlemmet Grete Kvalheim mener at grovt uaktsom voldtekt bør gjøres straffbart fordi den gjeldende voldtektsbestemmelsen gir et utilstrekkelig rettsvern for ofrene. Hun viser til at tvangssituasjonene kan variere svært fra grov vold eller annen uttalt aggressivitet til mer subtil maktbruk, som fra ofrenes side kan oppleves like skremmende og tvingende som voldsbruk. Den gjerningsmann som ikke forstår at han tvinger offeret til seksuell omgang, men utviser grov uaktsomhet i forhold til frivilligheten, har begått et klart straffverdig seksuelt overgrep. Kvalheim mener i motsetning til utvalgsflertallet at uaktsom voldtekt er praktisk, og bygger på sin egen erfaring bl.a. fra arbeid i Dixigrupper. Særlig praktisk er uaktsomhet i situasjoner hvor gjerningsmannen opptrer slik at offeret blir nærmest viljeløst på grunn av angst, avmakt eller handlingslammelse. Selv om det stilles de samme strenge krav til bevis for domfellelse, mener Kvalheim at det vil være lettere å bevise uaktsomhet enn forsett. Medlemmet Kvalheim er heller ikke redd for at en kriminalisering av den grovt uaktsomme voldtekt vil medføre at det stilles strengere krav til offerets motstand osv. Derimot ser hun at det kan være en viss fare for nedsubsumering, men mener at dette problemet - hvis det oppstår - må kunne la seg løse på en tilfredsstillende måte. Hun foreslår at en straffebestemmelse som rammer grov uaktsomhet, bør ha en strafferamme på fengsel inntil 5 år.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Flertallets forslag om å beholde forsett som skyldform for voldtekt, støttes av Trondheim byrett, Riksadvokaten, Agder statsadvokatembeter, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Oslo politikammer, politimesteren i Troms, Trondheim politikammer, politiet i Asker og Bærum, Kristiansand politidistrikt, Norges Politisjefforening, Politiembetsmennenes Landsforening, Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag, Den norske advokatforening, Forsvarergruppen av 1977og Bergen Høyre.

Kristiansand politidistrikt, Oslo politikammer, politiet i Asker og Bærum,og Forsvarergruppen av 1977 slutter seg til flertallets begrunnelse om at en hjemmel for å straffe for uaktsom voldtekt er mindre praktisk siden selve den straffbare handlingen forutsetter en kvalifisert, aggressiv adferd, enten i ord eller handling.

Riksadvokaten, Forsvarergruppen av 1977, politimesteren i Troms og Politiembetsmennenes Landsforening avviser at en senkning av skyldkravet vil gjøre det lettere å føre bevis for at en voldtekt har funnet sted. Riksadvokaten uttaler om dette:

«Uaktsom voldtekt kan således bare være praktisk hvor gjerningsmannen og fornærmede kjenner hverandre eller har hatt kontakt på forhånd. I disse sakene er imidlertid som regel ikke bevistemaet hva gjerningsmannen burde ha forstått, men heller om fornærmede opptrådte på en slik måte at det forelå samtykke. Tvilen knytter seg til de objektive krav, og ikke de subjektive. Man kan på denne bakgrunn ikke være enig i det som ofte er blitt anført at et redusert skyldkrav vil gjøre det lettere å føre bevis for voldtekter som i realiteten er forsettlige. Tvert imot antas det at en kriminalisering av uaktsom (simpel eller grov) voldtekt vil kunne føre til at voldtekter som er forsettlige blir bedømt som uaktsomme.»

Politiet i Asker og Bærummener det vil kunne være betydelige bevisproblemer forbundet med å kriminalisere uaktsom voldtekt. De fremhever videre nedsubsumeringsfaren ved en slik regel, noe som også Oslo politikammer, Trondheim politikammerog Forsvarergruppen av 1977 legger vekt på.

Politiet i Asker og Bærum, Trondheim politikammer, Forsvarergruppen av 1977 og Bergen Høyrefrykter at kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt vil svekke offerets stilling i forhold til i dag ved at fokus under bevisførselen vil bli mer rettet mot dets oppførsel. Bergen Høyremener også at en senkning av skyldkravet nødvendigvis må gå på bekostning av tiltaltes rettssikkerhet. Etter en avveining av hensynet til offerets rettsvern mot tiltaltes rettssikkerhet, mener Politiembetsmennenes Landsforening at man ikke bør kriminalisere uaktsom voldtekt. Foreningen er også redd en senkning av skyldkravet vil ha den utilsiktede virkning at «domstolene fører forholdet inn under et mildere straffebud eller frifinner fordi en domfellelse for voldtekt vil virke for strengt når det er utvist grov uaktsomhet».

Politiet i Asker og Bærummener hensynet til nordisk rettsenhet også taler for å beholde dagens skyldkrav.

Oslo politikammer og politiet i Asker og Bærum ser - til tross for sitt standpunkt - likevel ikke bort fra at man ved å senke skyldkravet vil kunne få reist tiltale i flere saker enn i dag. Politimesteren i Troms trekker i samme retning når han ikke kan se bort fra at skyldspørsmålet kan komme på spissen. Da antar han at en regel om uaktsom voldtekt vil kunne fange opp tilfeller «hvor det ikke foreligge[r] bevis for at gjerningsmannen handlet forsettelig, men det [] etter omstendighetene [kan] være nærliggende å hevde at vedkommende likevel er sterkt å klandre».

Kvalheims syn om at grovt uaktsom voldtekt bør gjøres straffbar, støttes av Redd Barna, Senter mot incest - Sør-Trøndelagog Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn.

Juridisk rådgivning for kvinner, Norske kvinnelige juristers forening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk psykologforening, Krisesenter og nødtelefon for kvinner i Bergen, Krisesentersekretariatet, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Norsk Pro Vita, Stiftelsen støttesenter mot incest - Osloog SVs kvinneutvalgstøtter Bangs forslag om å kriminalisere uaktsom voldtekt.

Norsk psykologforening, Norsk Pro Vitaog Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn mener at en senkning av skyldkravet vil bedre ofrenes rettsvern ved at man vil få pådømt flere overgrep enn det som er tilfelle i dag. Det mener også Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Juridisk rådgivning for kvinner, Krisesenter og Nødtelefon for kvinner i Bergen, Krisesentersekretariatet og Kvinnegruppa Ottar, som antar at dette igjen vil føre til at flere voldtekter anmeldes.

Juridisk rådgivning for kvinner tror at flere domfellelser for voldtekt vil kunne ha en preventiv effekt. JURK uttaler:

«Utvalgets flertall holder også muligheten åpen for at en kriminalisering av uaktsom voldtekt vil kunne føre til flere domfellelser i denne type saker. Flertallet uttaler imidlertid at det ikke er «grunn til å anta at denne forskjellen vil føre til noen endring av betydning i antall domfellelser». Utvalgets konklusjoner er basert på teoretiske vurderinger av hvilken praktisk betydning en regel om uaktsom voldtekt vil få for domstolenes mulighet til å dømme flere gjerningsmenn. Når man leser flertallets begrunnelse, kan det synes som om de ikke har funnet at en regel av denne type har stor nok nytteverdi til at den bør vedtas. Men dersom en slik straffebestemmelse medfører at én skyldig gjerningsmann blir dømt i stedet for å gå fri, er det etter JURKs oppfatning klart at en slik regel bør vedtas.»

Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn deler også JURKs syn om at antallet personer som vil bli hjulpet ved at skyldkravet nedsettes, ikke kan være avgjørende for om uaktsom voldtekt bør kriminaliseres.

Norsk psykologforening, Stiftelsen Støttesenter mot Incest - Oslo og Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn mener at et senket skyldkrav vil føre til at oppmerksomheten rundt hendelsen flyttes fra offerets opptreden til gjerningsmannens handling. Det mener også Krisesenter og nødtelefon for kvinner i Bergen, som i tillegg legger vekt på de holdningsendringer en slik regel trolig vil tvinge frem. Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere og Juridisk rådgivning for kvinner fremhever betydningen av at lovverket avspeiler at dette er lovbrudd som i det vesentligste rammer kvinner.

Etter Kvinnefrontens syn vil kriminalisering av uaktsom voldtekt føre til at gjerningspersonen ikke lenger uten videre kan høres med at han ikke oppfattet offerets uvilje og derved frifinnes. Juridisk rådgivning for kvinnerog Krisesenter og nødtelefon for kvinner i Bergenmener at kriminalisering av uaktsom voldtekt vil gjøre det lettere å domfelle i saker hvor det allerede består et forhold mellom offer og gjerningsmann. Redd Barna legger vekt på at kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt vil kunne omfatte situasjoner hvor gjerningspersonen opptrer slik at offeret blir nærmest viljeløs på grunn av angst, avmakt eller handlingslammelse. Det gjør også Senter mot incest - Sør-Trøndelag, som uttaler:

«Incestutsatte som opplever en potensiell voldtektssituasjon vil på grunnlag av tidligere erfaringer kunne bli tilnærmet viljeløse på grunn av angst, avmakt eller handlingslammelse. Kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt vil etter vår oppfatning gi incestutsatte bedre rettsvern, og det trenger de!»

Redd Barnaog Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn antar at det vil være lettere å bevise grovt uaktsom enn forsettlig voldtekt og at en slik regel derved styrker ofrenes strafferettslige vern. SVs kvinneutvalgmener at en senkning av skyldkravet til uaktsomhet vil lette bevisbyrden. I likhet med Juridisk rådgivning for kvinnerog Krisesentersekretariatet kan denne høringsinstansen ikke se at det vil gå på bekostning av gjerningsmannens rettssikkerhet idet beviskravet er uforandret.

Juridisk rådgivning for kvinner, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Krisesentersekretariatet og SVs kvinneutvalgpåpeker at straff for uaktsom overtredelse av en bestemmelse for øvrig brukes i en rekke andre tilfeller av alvorlige integritetskrenkelser og derfor også bør gjelde for voldtekt.

Norske kvinnelige juristers foreningstøtter Bangssyn om å kriminalisere uaktsom voldtekt. Foreningen antar at om man bare går inn for å kriminalisere grov uaktsomhet vil det kunne gi klarsignal til uaktsomme voldtekter.

4.2.4 Departementets syn

Under en viss tvil er departementet kommet til at det vil foreslå å kriminalisere grovt uaktsom voldtekt. Departementet er i hovedsak enig i utvalgsmedlemmet Kvalheims begrunnelse.

Departementet har lagt avgjørende vekt på at en kriminalisering vil styrke rettsvernet for voldtektsofre uten at det innebærer noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko for gjerningsmannen. Ikke bare forsettlige, men også grovt uaktsomme overgrep er klart straffverdige. Kvinner som blir utsatt for slik hensynsløs atferd som en grovt uaktsom voldtekt vil innebære, har krav på den støtte og beskyttelse som straffeloven gir. En kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt vil også være et viktig signal om at samfunnet ikke aksepterer denne type handlinger.

Utvalget og noen høringsinstanser viser til at uaktsom voldtekt ikke er praktisk, og at det taler mot en kriminalisering. Det er vanskelig å si sikkert hvor mange grovt uaktsomme voldtekter man må regne med. Etter departementets syn er enhver grovt uaktsom voldtekt en voldtekt for mye, og en straffebestemmelse vil fylle et behov selv om antallet nye domfellelser i forhold til i dag måtte bli lite. Bestemmelsen vil antakelig særlig ha sin betydning i tilfeller hvor voldsanvendelsen eller den truende atferden har vært relativt beskjeden, eller hvor offeret på grunn av rus eller frykt ikke har vært i stand til å motsette seg den seksuelle omgangen. En slik situasjon vil nok være vanligere når offeret og gjerningsmannen har hatt kontakt forut for den seksuelle omgangen, enn når det dreier seg om en ren overfallsvoldtekt. Da kan det tenkes at gjerningsmannen har utvist grov uaktsomhet - men ikke forsett - med hensyn til årsakssammenhengen mellom volden eller truslene og den seksuelle omgangen. Det er altså lite tenkelig at gjerningsmannen har utvist uaktsomhet i forhold til alle momentene i gjerningsbeskrivelsen. Forsettskravet vil fortsatt være oppfylt i forhold til de øvrige elementene i gjerningsbeskrivelsen. Av lovtekniske grunner vil departementet likevel ikke foreslå en differensiering av skyldkravet i forhold til de ulike sidene av gjerningsbeskrivelsen i lovteksten.

Departementet antar at faren for nedsubsumering ikke er så stor at dette kan tillegges særlig vekt ved vurderingen. Heller ikke kan departementet anta at innføring av straff for uaktsom voldtekt kan medføre en sterkere fokusering på offerets egen opptreden enn det som skjer i dag.

Blant høringsinstansene var meningene delte i spørsmålet om uaktsom voldtekt skulle kriminaliseres. Departementet har lagt stor vekt på at en rekke representanter for ofrene - som antas å ha særlig innsikt i ofrenes situasjon - ønsker en kriminalisering.

Det er bare den grovt uaktsomme voldtekt som er så klanderverdig at den etter departementets syn bør straffesanksjoneres. Den uaktsomme handlingen - selv om uaktsomheten er grov - er imidlertid mindre straffverdig enn den forsettlige, og det må reflekteres i en lavere strafferamme. Strafferammene er nærmere behandlet nedenfor under punkt 4.5.

4.3 Nærmere om de objektive straffbarhetsvilkårene

4.3.1 Gjeldende rett

Den objektive gjerningsbeskrivelsen i § 192 omfatter den som «tvinger» noen til «utuktig omgang» «ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse». Hva som ligger i disse begrepene etter gjeldende rett, er redegjort for ovenfor i punkt 4.1 under den generelle fremstillingen av voldtektsbestemmelsen.

4.3.2 Utvalgets forslag

Utvalgsflertallets forslag til ny voldtektsbestemmelse er inntatt i utvalgets lovutkast som ny § 197.

Heller ikke i det objektive gjerningsinnholdet foreslår utvalget realitetsendringer. Det er imidlertid foreslått enkelte språklige endringer.

Uttrykket utuktig omgang foreslås erstattet av seksuell omgang, på samme måte som for alle andre bestemmelser i straffeloven kapittel 19 hvor uttrykket forekommer. Se foran under punkt 3.1 om dette.

Videre er rekkefølgen i selve gjerningsbeskrivelsen endret noe for å få fremhevet tvangsaspektet, som etter utvalgets syn er et helt sentralt element i voldtektsforbrytelsen. I stedet for dagens formulering om straff for «den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang», foreslår utvalget formuleringen «den som tvinger noen til seksuell omgang ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse».

Utvalget har også (s. 22-23 i utredningen) vurdert om det bør foreslås en tilføyelse i gjerningsbeskrivelsen hvor det uttrykkelig sies at handlingen må være foretatt uten fornærmedes samtykke. Utvalget går ikke inn for en slik tilføyelse, og viser til at den ikke vil tilføre bestemmelsen noe. Allerede i selve tvangskriteriet ligger en klar forutsetning om at handlingen må være foretatt uten fornærmedes samtykke. Heller ikke går utvalget inn for å endre gjerningsbeskrivelsen ved å ta ut ordet «tvinger» og erstatte det med et annet uttrykk som fokuserer på manglende samtykke. Da blir tvangsaspektet mindre synlig. Det er etter utvalgets syn uheldig, ettersom det er det sentrale i voldtektsbestemmelsen. Tvangskriteriet konsumerer et eventuelt vilkår om manglende frivillighet, samtidig som det etter utvalgets mening fokuserer på overgriperens atferd. En sterkere fremheving av samtykkekravet kan dessuten få den uheldige sidevirkning at det blir stilt strengere krav til offeret om å si fra at hun ikke vil. Dette vil kunne svekke voldtektsofferets rettsvern. Hvilke krav som skal stilles til et eventuelt samtykke, kan dessuten være uklart og vanskelig å anvende i praksis.

Medvirkningstillegget foreslås tatt ut av bestemmelsen og erstattet av en generell medvirkningsbestemmelse. Medvirkning er behandlet nærmere under punkt 12.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om disse sidene av voldtektsbestemmelsen.

4.3.4 Departementets syn

4.3.4.1 Generelt

Departementet har valgt å foreslå som ny § 192 en voldtektsbestemmelse med en ganske annen utforming enn den utvalget foreslår. Departementets forslag omfatter for det første de tilfellene som etter gjeldende rett og etter utvalgets forslag straffes som voldtekt. Men i tillegg foreslår departementet at voldtektsbestemmelsen også skal ramme den som skaffer seg seksuell omgang ved annen truende atferd (se nærmere nedenfor under punkt 4.3.4.2), og den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen (se nedenfor under punkt 4.3.4.3).

Det første alternativet i departementets forslag rammer «den som skaffer seg eller andre seksuell omgang ved vold».

Uttrykket «seksuell omgang» omfatter det samme som dagens begrep «utuktig omgang», jf. nærmere ovenfor under punkt 3.1.2.

Det tilsiktes heller ingen endring i innholdet av voldsbegrepet. Bl.a. skal voldsbegrepet fortsatt være relativt. Departementet er kommet til at regelen i gjeldende § 192 første ledd annet punktum om at det ved vurderingen av om det er utøvd vold skal legges vekt på om fornærmede var under 14 år, kan bli stående. Men for at den ikke skal kunne misforstås dithen at det bare er voldsbegrepet som er relativt, bør den utvides til også å gjelde bruken av trusler og vurderingen av om offeret var ute av stand til å sette seg til motverge. Vurderingen av om lovens vilkår er oppfylt, vil også i disse tilfellene være avhengig av offerets alder og forutsetninger. En trussel kan oppfattes helt annerledes og mer skremmende av et barn enn av en voksen. Og grensen for når en kan forvente at et barn setter seg til motverge overfor en voksen overgriper, vil normalt ligge et annet sted enn når offeret er et voksent menneske. Utvidelsen innebærer ingen innholdsmessige endringer i gjeldende rett.

Medvirkning til voldtekt skal fortsatt være straffbart, men etter den generelle medvirkningsbestemmelsen i § 205 i departementets lovutkast.

Såvel gjeldende lovtekst som utvalgets forslag inneholder uttrykket «tvinger». I departementets utkast er det ikke tatt med noe uttrykkelig krav om tvang. Etter departementets syn fører et slikt krav til en for sterk fokusering på fornærmedes atferd og motivasjon, i stedet for på gjerningsmannen. Uttrykket «tvang» kan lett oppfattes slik at det bare omfatter tilfelle hvor fornærmede ikke hadde noe valg, og legger således til rette for vansker med å anvende voldtektsbestemmelsen der fornærmede har avstått fra å gjøre motstand på bakgrunn av volden (eller den truende atferden). Departementet mener det bør være tilstrekkelig til fellelse etter voldtektsbestemmelsen at det er årsakssammenheng mellom volden og den seksuelle omgangen. Dette kommer frem ved uttrykket «skaffer seg ... ved». Etter departementets mening bør voldtektsbestemmelsen være slik at den rammer enhver som oppnår seksuell omgang ved bruk av vold eller truende atferd. Graden av tvang kan imidlertid ha betydning for den konkrete straffutmålingen.

Departementet har vurdert om voldtektsbestemmelsen bør utformes slik at det uttrykkelig kreves at offeret ikke har samtykket, eventuelt at den seksuelle omgangen har funnet sted mot offerets vilje. Som utvalget mener departementet at en slik løsning ikke vil tilføre bestemmelsen noe av betydning. Snarere kan en slik formulering ha uønskede, negative konsekvenser. Det vises til utvalgets begrunnelse.

4.3.4.2 Særlig om truende atferd

Gjeldende straffelov § 194 rammer den som skaffer seg eller andre utuktig omgang «ved trusel, særlig underfundig atferd eller misbruk av et avhengighetsforhold». Strafferammen er fengsel inntil 5 år. Bestemmelsen fanger bl.a. opp den som skaffer seg seksuell omgang ved trusler som ikke er så alvorlige at de kan sies å fremkalle frykt for noens liv eller helse, slik § 192 krever. Innholdet av bestemmelsen er nærmere beskrevet på s. 39-41 i Seksuallovbruddutvalgets utredning.

Utvalget foreslår som ny § 195 et straffebud med 5 års strafferamme rettet mot «den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved truende atferd». Misbruk av avhengighetsforhold skal også fortsatt være straffbart, men ifølge utvalgets forslag etter ny § 193, sammen med misbruk av stilling og tillitsforhold. Handlingsalternativet «særlig underfundig atferd» foreslås opphevet. Se nærmere utredningen s. 45-46 om utvalgets forslag.

Departementet foreslår at all truende atferd for å oppnå seksuell omgang skal omfattes av voldtektsbestemmelsen. Dette vil bidra til å styrke særlig kvinners rettsvern mot seksuelle overgrep og betyr en betydelig lovteknisk forenkling. Det vil ikke lenger være behov for utvalgets forslag til ny § 195. Departementets forslag innebærer en straffskjerping for denne typen trusler i forhold til gjeldende rett og utvalgets forslag, ved å øke maksimumsstraffen fra 5 års fengsel til iallfall 10 års fengsel, og en minimumsstraff på ett år ved samleie oppnådd ved trusler. Samme regel vil således komme til å omfatte forhold av svært forskjellig alvorlighetsgrad, men dette er ikke nytt når det gjelder voldtekt. Truslenes alvorlighet vil det kunne tas hensyn til ved straffutmålingen.

4.3.4.3 Særlig om hjelpeløshetstilstander

Gjeldende straffelov § 193 første ledd setter en straff på fengsel inntil 5 år for den som «har eller medvirker til at en annen har utuktig omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen». Det gjelder en minstestraff på ett års fengsel dersom den skyldige har fremkalt tilstanden i den hensikt å fremme forbrytelsen. Gjeldende rett er nærmere beskrevet s. 44 i utredningen.

Utvalget foreslår denne regelen beholdt uten realitetsendringer som ny § 196, jf. nærmere utredningen s. 45-46.

I departementets forslag videreføres regelen som en del av voldtektsbestemmelsen. Med det oppnår man en ytterligere lovteknisk forenkling i og med at behovet for utvalgets forslag til ny § 196 faller bort. Også på dette punktet innebærer departementets forslag en straffskjerping ved at den øvre strafferammen øker fra 5 års fengsel til - i utgangspunktet - 10 års fengsel. Utnyttelse på denne måten av noens bevisstløshet e.l. kan etter departementets syn være like straffverdig som voldtekt ellers. Riktignok er det ikke nødvendig med vold eller trusler for å oppnå den seksuelle omgangen. Men på den annen side er offeret helt ute av stand til å protestere eller sette seg til motverge. Særlig straffverdig er forholdet i de tilfelle gjerningsmannen har fremkalt tilstanden nettopp i den hensikt å utnytte den etterpå. Som utvalget foreslår departementet dagens minstestraff på ett år i disse tilfellene videreført.

4.4 Samleiedefinisjonen

4.4.1 Gjeldende rett

Samleiebegrepet har den betydning i forhold til voldtektsbestemmelsen at voldtekt til samleie kvalifiserer til en minstestraff på fengsel i ett år, jf. straffeloven § 192 første ledd første punktum. Da heves også den øvre strafferammen fra 10 til 15 år, jf. straffeloven § 17. Selv om begrepet også har betydning ved anvendelsen av §§ 195 og 208, behandles samleiedefinisjonen under punktet her. Ved utuktig omgang med barn under 14 år gjelder også en minstestraff på fengsel i ett år med tilhørende forhøyelse av den øvre strafferammen dersom den utuktige omgang er samleie, jf. straffeloven § 195 første ledd. I bestemmelsen om søskenincest er det vilkår for straff at samleie har funnet sted, jf. straffeloven § 208.

Straffeloven § 213 definerer begrepet samleie slik:

«Når bestemmelsene i dette kapittel bruker uttrykket samleie, menes vaginalt og analt samleie. Med samleie likestilles innføring av penis i munn og innføring av gjenstand i vagina eller endetarmsåpning.»

Etter første punktum regnes både vaginalt og analt samleie som samleie i lovens forstand.

Vaginalt samleie foreligger først når penis har trengt inn i skjeden. Det er ikke tilstrekkelig at penis er ført inn i skjedeåpningen. Dette er slått fast av Høyesterett i en dom gjengitt i Rt. 1988 s. 1207, hvor det heter (s. 1209):

«Med samleie i strafferettslig forstand er ifølge festnet teori og rettspraksis forstått at det mannlige kjønnslem helt eller delvis føres inn i den indre del av kvinnens kjønnsorgan - vagina - og ikke bare inn i skjedeåpningen - vulva.»

Denne forståelsen av samleiebegrepet var ifølge Høyesterett så festnet at domstolene ikke kunne bygge på noen annen definisjon.

Dommen ble avsagt før samleiedefinisjonen ble lovfestet ved lov 16. juni 1989 nr. 68, i den form som någjeldende første punktum har. Tilføyelsen innebar imidlertid ingen realitetsendring forsåvidt gjelder vaginalt samleie, og Høyesteretts uttalelser gir fremdeles uttrykk for gjeldende rett på dette punktet.

Lovendringen innebar derimot den realitetsendring at analt samleie også ble omfattet av samleiebegrepet. Begrunnelsen var at også straffbart analt samleie utgjør en sterkt krenkende handling som medfører store skadevirkninger for offeret.

Ved lov 22. mai 1992 nr. 49 ble bestemmelsens annet punktumtilføyd. Likestilt med samleie ble da innføring av penis i munn og innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning. På samme måte som i 1989 ble lovendringen begrunnet med at skadevirkningene og straffverdigheten av denne typen handlinger tilsa en utvidelse av samleiebegrepet. Alternativet «innføring av penis i munn» var først og fremst ment å omfatte den situasjon at gjerningsmannen fører sin penis inn i offerets munn, selv om ordlyden i og for seg også kan dekke den situasjon at gjerningsmannen tar fornærmedes penis inn i sin munn.

Derimot er inntrengning med fingre i skjede eller endetarmsåpning ikke likestilt med samleie. Spørsmålet ble drøftet i forarbeidene til lovendringen i 1992, men ble avvist. Slik inntrengning regnes imidlertid som seksuell omgang.

4.4.2 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall foreslår ingen endring av legaldefinisjonen av samleie, verken innholdsmessig eller språklig. Utvalgets utkast til ny § 206 er en ren videreføring av gjeldende § 213.

Utvalget slår fast at inntrengning med fingre i skjede eller endetarmsåpning kan være like straffverdig som tilsvarende inntrengning med gjenstand, og har vurdert om slike handlinger bør likestilles med samleie. Utvalget viser imidlertid til at slik inntrengning kan medføre at handlingen anses begått på en særlig smertefull eller krenkende måte. I så fall kan de forhøyde strafferammene i voldtektsbestemmelsen og bestemmelsen om seksuell omgang med mindreårige komme til anvendelse. Utvalget kan derfor ikke se at det er behov for å utvide samleiedefinisjonen for å fange opp den økte straffverdigheten ved seksuelle overgrep av denne karakter.

Utvalget har også vurdert om det er grunn til å utvide legaldefinisjonen slik at innføring av penis inn i og mellom kjønnsleppene skal likestilles med samleie. Flertallet foreslår at gjeldende rett videreføres også på dette punktet. Et mindretall ønsker å utvide definisjonen, slik at det også regnes som samleie dersom penis innføres i vulva, dvs. berører eller foretar bevegelser mellom den slimhinnebekledte del av de store eller små kjønnsleppene. Begrunnelsen er at gjerningsmannen i mange tilfelle av overgrep mot små piker bruker den slimhinnebekledte delen av kjønnsleppene til å gni penis mot for å oppnå seksuell tilfredsstillelse. For barn og unge uten seksuell erfaring og uten forståelse av egen genital anatomi, oppleves slike overgrep like krenkende som et samleie.

4.4.3 Høringsinstansenes syn

Bare noen få høringsinstanser tar stilling til spørsmålet.

Riksadvokatenog Den norske Advokatforeningstøtter uttrykkelig flertallets forslag om å beholde dagens samleiedefinisjon.

To høringsinstanser tar opp spørsmålet om reguleringen av at gjerningspersonen fører fornærmedes penis inn i sin munn. Agder statsadvokatembeter mener det bør vurderes om slike handlinger bør omfattes av definisjonen, mens Riksadvokaten mener at det bør presiseres i forarbeidene at slike handlinger ikke skal omfattes.

Disse høringsinstansene støtter forslaget fra utvalgets mindretall om å utvide samleiedefinisjonen til også å omfatte innføring av penis i skjedeåpningen: Barneombudet, Redd Barna, Den norske lægeforening, SVs kvinneutvalg, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Krisesenter og nødtelefon for kvinner i Bergen, Kvinnegruppa Ottar, Stiftelsen støttesenter mot incest - Osloog Senter mot Incest - Sør-Trøndelag.

4.4.4 Departementets syn

Departementet er enig med utvalgets flertall i at dagens definisjon av samleie bør beholdes. Språklig sett er det etter departementets syn ikke naturlig å strekke samleiebegrepet lenger enn det som allerede er gjort.

Inntrengning med fingre i skjede eller endetarmsåpning vil etter departementets syn som oftest ikke være like straffverdig som innføring av en gjenstand, men dette kan likevel tenkes. Likeledes kan innføring av penis i skjedeåpningen være like straffverdig som innføring av penis i skjeden. Under enhver omstendighet vil bestemmelsene om skjerpede strafferammer ved voldtekt og overgrep mot barn i tilfeller der overgrepet er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte, etter omstendighetene kunne ta høyde for den økte straffverdigheten av slike handlinger. Slike handlinger er særlig aktuelle ved overgrep mot barn, der ordinært samleie kan være vanskelig for gjerningsmannen å gjennomføre. Å utvide den generelle samleiedefinisjonen med sikte på denne gruppen av ofre, går videre enn det som formålet skulle tilsi.

Norsk straffelovgivning har allerede i dag et svært vidt samleiebegrep sammenliknet med de øvrige nordiske land. Også av hensyn til den nordiske rettsenheten er det derfor grunn til å være varsom med ytterligere utvidelser av begrepet.

Departementet deler Riksadvokatens oppfatning av at innføring av fornærmedes penis i gjerningspersonens munn ikke kan likestilles med samleie etter gjeldende rett, selv om ordlyden kan tyde på det. En slik situasjon er som regel ikke så alvorlig og virker ikke like truende som når en gjerningsmann fører sin penis inn i fornærmedes munn. Faren for fysiske og psykiske skadevirkninger er neppe heller like stor. Forslaget til ny bestemmelse skal forstås på samme måte. Det at gjerningsmannen tar fornærmedes penis i sin munn er imidlertid klart å anse som seksuell omgang.

Departementets utkast til samleiedefinisjon er plassert som § 206 i lovforslaget.

4.5 Strafferammene

4.5.1 Gjeldende rett

Strafferammen i voldtektsbestemmelsen er fengsel inntil 10 år, jf. § 192 første ledd første punktum. Ved voldtekt til samleie gjelder en minstestraff på ett års fengsel, samtidig som maksimumsstraffen da heves til 15 års fengsel. Etter annet ledd kan fengsel inntil 21 år idømmes dersom den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Følgeskadene trenger ikke å omfattes av gjerningsmannens forsett. Det er nok at han kunne ha forutsett dem, jf. straffeloven § 43. Strafferammen på 21 års fengsel gjelder også hvis den skyldige tidligere er straffet for voldtekt eller seksuell omgang med barn under 14 år.

I Dok. nr. 8:35 (1997-98) foreslo stortingsrepresentant Olav Akselsen å utvide straffeloven §§ 192 og 195 ved å legge til et nytt straffskjerpende forhold i begge bestemmelsenes annet ledd. Seksuell omgang med barn (jf. straffeloven § 195 første ledd), hvor det var fare for langtidsvirkninger, skulle heretter alltid anses som betydelig skade på legeme eller helse.

Justiskomiteen mente faren for langtidsvirkninger var og skulle være en straffskjerpende omstendighet ved seksuelle overgrep mot barn. Komiteen var imidlertid usikker på om en slik regel ville ha selvstendig betydning ved siden av de forhold som allerede var omfattet av begrepet «betydelig skade». Komiteen kom deretter til at den ikke ville gå inn for forslaget i Dok. nr. 8:35 (1997-98), jf. Innst. O. nr. 38 (1997-98), idet den forutsatte at problemstillingen og intensjonen i forslaget ble ivaretatt i departementets arbeid med oppfølgingen av Seksuallovbruddutvalgets utredning.

4.5.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener at strafferammene i § 192 reflekterer voldtektsforbrytelsens straffverdighet, og foreslår å opprettholde strafferammen på 10 år. Det samme gjelder minstestraffen på ett års fengsel ved voldtekt til samleie. Utvalgets forslag innebærer også en videreføring av regelen om forutselige straffskjerpende skadefølger.

Imidlertid foreslår utvalget en utvidelse av området for den skjerpede øvre strafferammen på fengsel inntil 21 år. Også overgrep utført på en særlig smertefull eller krenkende måte eller av flere i fellesskap skal kunne kvalifisere til lovens strengeste straff. På s. 58 i utredningen begrunnes forslaget nærmere med eksempler. Når det gjelder voldtekt begått av flere i fellesskap, peker utvalget på at det er riktig å straffe den enkelte overgriper både for hans egen hovedovertredelse og for hans medvirkning til de andres voldtekt. Ettersom strafferammen allerede er lovens høyeste straff, vil det ikke ha noen betydning for strafferammen at forholdene straffes i realkonkurrens. Men medvirkningen og graden av den vil ha betydning ved straffutmålingen innenfor strafferammen.

Utvalget foreslår også en annen redigering av de forskjellige straffalternativene. I motsetning til gjeldende lov, hvor den forhøyete strafferammen er angitt i ett ledd, foreslår utvalget å angi i to ulike ledd når den forhøyede strafferammen på 21 år gjelder. Strafferammen på 21 år for visse skadefølger foreslås hjemlet i § 197 annet ledd, mens den forhøyete strafferammen for gjentakelse og de to nye skjerpende omstendighetene er inntatt i utkastets tredje ledd.

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrett, Riksadvokaten, Oslo politikammer, politiet i Asker og Bærum, Forsvarergruppen av 1977, Politiembetsmennenes Landsforening og Norsk Pro Vita er alle av den oppfatning at det ikke er behov for å endre gjeldende strafferammer for voldtekt.

Riksadvokaten og Redd Barna mener at dagens ordning med utvidede strafferammer for uforsettlige, men forutsebare følger bør videreføres.

Politiet i Asker og Bærum støtter utvalgets forslag om at strafferammen skal heves til 21 år dersom «overtredelsen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte eller av flere i fellesskap». Det gjør også Oslo politikammer som i den forbindelse uttaler:

«Straffverdigheten i disse sakene er ofte meget stor, da slike overgrep innebærer en stor fare for skade og sterke elementer av hjelpeløshet og ydmykelse for offeret».

Politimesteren i Troms påpeker at angivelsen av de forhold som skal åpne for å skjerpe straffen ved gjentakelse, er uheldig. Henvisningen til tidligere domfellelser etter denne paragrafen eller § 198 vil ikke omfatte personer som er dømt for slike forhold etter gjeldende straffebestemmelser, det vil si straffeloven § 192 om voldtekt og §§ 195-196 om seksuell omgang med mindreårige.

4.5.4 Departementets syn

Når det gjelder forsettlig overtredelse av voldtektsparagrafen, foreslår departementet som utvalget å beholde den gjeldende tredelingen av strafferammene. De ulike strafferammene gjenspeiler den forskjell det kan være i straffverdigheten av ulike tilfeller av voldtekt. Svensk, dansk og finsk rett skiller også mellom ulike grader av voldtekt. Lovteknisk kommer forskjellene til uttrykk på ulike måter, men felles for alle er en differensiering av strafferammene.

Departementet er enig med utvalget i at voldtekt som er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte eller som er begått av flere i fellesskap, er så straffverdig at strafferammen på 21 års fengsel bør komme til anvendelse også her.

Justiskomiteen gikk som nevnt ikke inn for forslaget i Dok. nr. 8:35 (1997-98) om å utvide straffskjerpende omstendigheter til å omfatte faren for langtidsvirkninger dersom fornærmede var under 14 år, men viste til arbeidet med oppfølgingen av Seksuallovbruddutvalgets utredning.

Siden forslaget ble fremsatt etter at utvalget hadde overlevert sin utredning, er spørsmålet ikke nærmere kommentert der. Heller ingen av høringsinstansene har synspunkter på dette.

Departementet er for sin del enig i at det ved straffutmålingen skal tas hensyn til skadevirkninger som følge av voldtekt mot barn. Det skal også tas hensyn til de langtidsvirkninger som er på det rene når dommen avsies, jf. lovforslaget § 192 tredje ledd bokstav d om «betydelig skade» som iht. straffeloven § 9 omfatter bl.a. «alvorlig psykisk skade». På domstidspunktet vil det imidlertid ofte være vanskelig å si noe eksakt om hvilke langtidsvirkninger overgrepet har påført barnet utover dem som har vist seg i løpet av tidsrommet fra overgrepet finner sted til saken kommer opp for domstolen. En mulig fare for ytterligere senvirkninger er etter departementets syn for usikkert til at det er forsvarlig å utvide strafferammen til lovens strengeste. På denne bakgrunn går departementet ikke inn for å utvide området for straffskjerpende følger slik det ble foreslått i Dok. nr. 8:35 (1997-98).

For øvrig foreslår heller ikke departementet endringer i strafferammene. Også departementet går inn for å beholde regelen om uforsettlige skadefølger. Departementet er enig med utvalget i at strafferammene er vide nok som de er etter gjeldende rett.

Grovt uaktsom voldtekt bør etter departementets syn ha en strafferamme på fengsel inntil 5 år. Gjerningspersonen har i et slikt tilfelle handlet sterkt klanderverdig. Atferden gir større grunn til bebreidelse enn ved simpel uaktsomhet, men må samtidig bedømmes mildere enn en forsettlig voldtekt. Departementet mener derfor at en strafferamme på halvparten av den som er satt for forsettlig voldtekt, er passende for grovt uaktsom voldtekt.

Da også den grovt uaktsomme voldtekten kan være meget alvorlig og ha store skadevirkninger, bør det være rom for en høyere strafferamme ved skjerpende omstendigheter. Den enkleste og mest hensiktsmessige løsningen er da etter departementets syn å ha en forhøyet strafferamme i de samme tilfellene som kan medføre fengsel inntil 21 år ved forsettlig overtredelse. Departementet foreslår at den øvre, skjerpede strafferammen ved grovt uaktsom voldtekt settes til fengsel i 8 år.

Noen minstestraff for grovt uaktsom voldtekt er det etter departementets oppfatning verken grunn til eller behov for. Generelt er departementet skeptisk til bruk av minstestraffer. Historien har vist at minstestraffer - også for seksualforbrytelser - kan virke som en tvangstrøye og gjøre det vanskelig for domstolene å fastsette den fengselsstraff som vil være rimelig ut fra de konkrete omstendigheter i saken, eller føre til uberettigede frifinnelser. Faren for at minstestraff kan lede til urimelige resultater kan være større ved uaktsom enn ved forsettlig overtredelse. Det er heller ingen andre uaktsomme overtredelser som det er naturlig å sammenlikne med, som har en særskilt minstestraff.

4.6 Straffenivået

4.6.1 Bakgrunn og gjeldende rett

I Innst. S. nr. 206 (1994-95) ga Justiskomiteens flertall uttrykk for at straffenivået i voldtektssaker er for lavt. Også ved flere andre anledninger har Justiskomiteen tatt til orde for en skjerpelse av straffenivået for denne typen overtredelser. Se Budsjett-innst. S. nr. 4 for 1996-97, 1997-98 og 1998-99, og Innst. S. nr. 168 (1997-98). Kritikk mot et for lavt straffenivå er også kommet fra annet hold.

Strafferammene setter yttergrensene for hvilken straff som kan utmåles. Innenfor lovens strafferammer fastsetter domstolene straffen i den konkrete sak. I norsk rett er det lang tradisjon for å gi domstolen stor frihet til å utmåle den straffen som den i hvert enkelt tilfelle finner riktig. Over tid vil imidlertid Høyesteretts praksis trekke opp hovedlinjene for hvor straffenivået på de enkelte områder bør ligge. De underordnede domstolene vil i stor utstrekning være bundet av den høyesterettspraksis som finnes. Dette sikrer en viss forutberegnelighet og sikkerhet for at liknende tilfeller blir behandlet tilnærmet likt. Derfor vil vesentlige endringer gjennom rettspraksis i et etablert straffenivå ikke komme plutselig.

Som utvalget fremhever s. 54 i utredningen, er det ikke mulig å gi noen eksakt beskrivelse av straffenivået i voldtektssaker. Voldtektssaker kan være svært forskjellige, og den utmålte straffen kan variere fra betinget fengsel til ubetinget fengsel i 21 år. Ved å studere høyesterettsdommer i voldtektssaker over tid, kan en likevel trekke noen slutninger om hvor straffenivået generelt befinner seg. Ikke minst gir disse sakene et bilde av hvilke momenter Høyesterett legger vekt på ved straffutmålingen.

Utvalget har på s. 54-58 gitt en relativt utførlig oversikt over rettspraksis de senere årene. Først har utvalget gjennomgått Kriminalstatistikken for 1989-1994. Den gir bare opplysninger om antall domfellelser, og reflekterer ikke eventuelle mørketall. Det er grunn til å tro at mørketallene på dette området er store. Mange voldtekter blir ikke anmeldt. Man må dessuten anta at om lag 3 av 4 anmeldelser om voldtekt blir henlagt p.g.a. bevisets stilling.

Utvalget viser til at voldtekt straffes med ubetinget fengsel i ca. 4 av 5 saker. Straffenivået ligger i den nederste delen av strafferammene. Gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff lå mellom 2,14 år og 2,58 år. For øvrig viser departementet til utvalgets redegjørelse for rettspraksis.

I tillegg har utvalget gjennomgått de straffutmålingsanker om voldtekt som i perioden 1992-1996 har vært behandlet i Høyesterett. Ved siden av den utmålte straffen, har utvalget ønsket å få en oversikt over hvilke momenter som inngikk i vurderingen under straffutmålingen, og hvilken vekt de ble tillagt. Et sammendrag av sakene er inntatt i utredningen s. 55-57. Departementet vil spesielt fremheve dommen som er inntatt i Rt. 1994 s. 1552, se omtalen i utredningen s. 54. Førstvoterende dommer i Høyesterett - med tilslutning fra de øvrige dommere - uttalte at rettferdstanker - tanker om forholdsmessighet mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper - kan være grunn til å høyne straffenivået for noen typer voldtektssaker. Her ble det tillagt vekt i skjerpende retning at de to voldtektene tiltalen gjaldt, var planlagt og forberedt på forhånd, og at hendelsesforløpet hadde vært meget skremmende for ofrene. De har i ettertid hatt psykiske plager. Straffen ble etter dette hevet til ubetinget fengsel i 2 år.

Etter dette er uttalelsen i Rt. 1994 s. 1552 blitt trukket frem av Høyesterett ved behandlingen av flere ankesaker over straffutmålingen i voldtektssaker. Faren for etterfølgende psykiske skadevirkninger for fornærmede er gjennomgående tillagt vekt i skjerpende retning. Det er også det faktum at voldtekten er utført ved overfall mot ukjent og forsvarsløst offer på offentlig sted (Rt. 1995 s. 1215, Rt. 1997 s. 31, Rt. 1999 s. 919). I dommene inntatt i Rt. 1997 s. 31 og Rt. 1999 s. 919 ble gjerningsmannens utøvelse av særlig grov vold ansett som et straffskjerpende moment. Slik ble også et overgrep foretatt av en mann nær 22 år overfor en 15-årig jente uten seksuell erfaring vurdert i dommen inntatt i Rt. 1995 s. 1001. To overgrep - henholdsvis voldtekt og utuktig omgang - som skjedde i de to fornærmedes respektive hjem og derfor fremstod som ekstra skremmende, ble vektlagt i skjerpende retning i dommen inntatt i Rt. 1999 s. 363. I dommen inntatt i Rt. 1996 s. 362 ble derimot den domfeltes anke over straffutmålingen tatt til følge. Det dreide seg her ikke om en overfallsvoldtekt, men voldtekt av den nylig fraseparerte ektefellen. Utfra foreliggende praksis satte retten straffen litt ned.

4.6.2 Utvalgets syn

Etter utvalgets vurdering synes straffenivået i voldtektssaker å ligge noe lavt. Det gjelder særlig for de graverende overgrepene hvor det foreligger skjerpende omstendigheter. Derimot gir strafferammene etter utvalgets syn tilstrekkelig rom for strengere reaksjoner. Utvalget antar derfor at en heving av strafferammene ikke er egnet som et virkemiddel til å skjerpe straffenivået.

Departementet forstår utvalget slik (s. 57 i utredningen) at domstolene etter utvalgets syn i større grad bør legge vekt på skjerpende omstendigheter. Bl.a. peker utvalget på at omstendigheter som medfører at strafferammen i voldtektsbestemmelsen forhøyes, vil være skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen. Det kan også foreligge omstendigheter som må tillegges vekt i skjerpende retning selv om de ikke er tilstrekkelige til at den forhøyete strafferammen kommer til anvendelse.

Utvalget påpeker også at domstolene mer kritisk bør vurdere hvilke omstendigheter som bør tillegges vekt i formildende retning. Særlig er det grunn til å stille spørsmål ved resonnementer som ser ut til å innebære at fravær av skjerpende omstendigheter nærmest betraktes som formildende. Utgangspunktet er at voldtektsbestemmelsen tar sikte på å ramme enkeltstående overgrep. At en voldtekt ikke inngår i en lang rekke overgrep, bør derfor ikke anses som formildende. Heller ikke bør det etter utvalgets oppfatning regnes som formildende at det ikke er anvendt mer vold enn det som var nødvendig for å tvinge offeret. Videre bør det i utgangspunktet utvises forsiktighet med å tillegge vekt i formildende retning at offeret og overgriperen har et ekteskap eller samboerskap bak seg. I noen tilfelle kan det være riktig, men i andre tilfelle kan dette også være et forhold som øker voldtektens straffverdighet. Derimot legger Høyesterett liten vekt på formildende omstendigheter ved overgriperens personlige forhold når voldtektsforbrytelsen er grov. Dette er utvalget enig i.

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrett, Riksadvokaten, Oslo politikammer, politiet i Asker og Bærum, Politiembetsmennenes Landsforening og Norsk Pro Vita mener straffenivået for voldtektssaker er for lavt.

4.6.4 Departementets syn

Departementet er enig med utvalget i at straffenivået i alvorlige voldtektssaker fortsatt synes å ligge noe lavt. Kritikken mot straffenivået har vært såpass omfattende og har kommet fra så mange ulike hold, at det kan diskuteres om domstolene her har vært på linje med den alminnelige rettsfølelse.

Departementet er enig med utvalget i at en utvidelse av strafferammene ikke vil være et egnet middel til å heve straffenivået. Strafferammene er vide nok som de er, og gir rikelig med rom for skjerping av straffenivået uten lovendringer. Det er domstolene som gjennom sin praksis må heve nivået for utmålt straff i voldtektssaker.

Departementet har merket seg at Høyesterett i flere nyere avgjørelser har gitt uttrykk for synspunkter på at straffenivået bør heves, og legger til grunn at domstolene vil rette seg etter Høyesteretts uttalelser så langt de rekker. Departementet mener for sin del at det fortsatt kan være rom for skjerping av straffenivået ved visse typer av voldtekt. I lovforslaget gis det et signal om dette ved at departementets forslag til straffebestemmelse for voldtekt også trekker inn forhold som i dag har en lavere strafferamme. Dette betyr dels en skjerping for disse forholdene, dels at straffenivået for de forbrytelser som i dag straffes som voldtekt, bør høynes.

Departementet slutter seg generelt til utvalgets vurderinger av hvilken vekt som generelt bør legges på formildende og skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen.

Departementet vil særlig fremheve at det ikke er noe formildende moment at saken gjelder et enkeltstående overgrep eller at kvinnen har latt være å gjøre motstand. Fornærmedes seksualmoral eller seksuelle atferd utenom den konkrete saken er også uten betydning for straffutmålingen og det vern vedkommende skal ha mot voldtekt. Det er heller ikke noe formildende moment at fornærmede har utnyttet den bevegelsesfrihet som ellers er vanlig i vårt samfunn, selv om dette i den konkrete saken har økt risikoen for overgrepet. Det er således slett ikke formildende at en voldtekt skjer nattestid i en mørk og lite beferdet passasje. Departementet ser det som vesentlig at domstolenes straffutmåling og domsgrunner ikke kan oppfattes som en forutsetning om begrensninger i kvinners frihet til å bevege seg ute alene.

4.6.5 Andre tiltak for å håndheve voldtektsbestemmelsen

Departementet understreker at flere tiltak er av betydning for å håndheve voldtektsbestemmelsen effektivt, i tillegg til de lovendringer departementet foreslår og en skjerping av straffenivået.

Straffesaksbehandlingens bidrag til å redusere kriminaliteten avhenger i første rekke av at straffbare handlinger blir oppklart, at skyldige blir holdt strafferettslig ansvarlig, og at reaksjonen er adekvat. Det er en særskilt prioritert oppgave for departementet å fremme tiltak for å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker, samtidig som oppklaringsprosenten og kvaliteten på straffesaksbehandlingen holdes høy. Hvor høy oppklaringsprosenten er og hvor lang saksbehandlingstiden er, avhenger av mange forhold. En raskere saksbehandling gjør det lettere å oppklare sakene, fordi bevisene vil være ferskere. Etterforskernes kompetanse og erfaring på området er et annet moment. Departementet har satt igang arbeid for å kartlegge hvor flaskehalsene finnes i straffesakskjeden, samt komme fram til tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden. Det legges vekt på å målrette etterforskingen bedre og å begrense liggetiden hos etterforskere og jurister i politiet.

Seksuelle overgrep mot kvinner og barn medfører særskilte utfordringer for politiet og påtalemyndigheten.

Håndhevingen av voldtektsbestemmelsen er som oftest avhengig av at utførte voldtekter kommer til politiets kunnskap gjennom en anmeldelse fra fornærmede. Viljen til å anmelde en voldtekt vil blant annet avhenge av hvordan anmeldelsen blir fulgt opp og hvordan fornærmede venter å oppleve møtet med rettsapparatet. Dette stiller krav til en rask og effektiv etterforskning som samtidig er hensynsfull mot fornærmede. Riksadvokaten har i sitt prioriteringsdirektiv (rundskriv Ra 99-19 810/6 820/4) bestemt at alvorlige seksualforbrytelser skal være prioritert. At dette området er prioritert, innebærer at slike saker skal etterforskes med særlig grundighet og i høyt tempo. Videre forutsettes at etterforskingen skal følges aktivt opp påtalemessig, jf. rundskrivet s. 2-3. I rundskrivet s. 6 slår riksadvokaten fast at det fortsatt må arbeides for å heve straffenivået for alvorlige seksualforbrytelser. Fornærmede har rett til bistandsadvokat etter reglene i straffeprosessloven kap. 9 a.

Riksadvokaten nedsatte i 1998 en intern arbeidsgruppe for å undersøke politiets og påtalemyndighetens behandling av voldtektsanmeldelser. Gruppen består av en statsadvokat og tre representanter for politiet. Gruppen skal bl.a. undersøke om det er sammenheng mellom det høye antallet henlagte saker og kvaliteten på etterforskningen og det påtalemessige arbeidet. Dersom arbeidet avdekker et forbedringspotensiale, skal gruppen legge frem forslag om adekvate tiltak, rutineendringer, kompetanseoppbygging mv. Arbeidet forventes å være ferdig i løpet av våren 2000.

I rapporten «Seksuelle overgrep mot kvinner og barn» (Åse Texmo og Lisbeth Aarvik, 1998) undersøkes politiets og påtalemyndighetens behandling av saker om voldtekt og overgrep mot barn over en femårsperiode fram til 1997 i det området som dekkes av landets tre nordligste statsadvokatembeter med 11 politidistrikter. Rapporten gir en kort oversikt over vansker man har med å iretteføre denne type saker, hvor stor andel av de anmeldte sakene som henlegges, samt hvor stor andel som ender med domfellelse henholdsvis frifinnelse. Rapporten går ikke inn på en vurdering av hvilke beviser man har i de enkelte sakene og den bevisvurdering som er gjort i f.eks. de sakene som er henlagt etter bevisets stilling. Det foreslås å gjennomføre en prøveordning med en regional enhet for etterforsking og påtale av voldtekt og andre seksuelle overgrep med sikte på å endre organiseringen av etterforskingen av disse sakene. Som begrunnelse for forslaget legges det vekt på å etablere faste samarbeidsstrukturer og en best mulig ressursutnyttelse innen den regionen som enheten skal dekke. Forslaget er ment å føre til at mindre distrikter kan nyte godt av de erfaringene og den spisskompetansen som større distrikter med et visst antall saker av denne typen kan klare å opparbeide seg.

Rapporten har vært undergitt en grundig vurdering i departementet, bl.a. i forbindelse med utarbeidelsen av Regjeringens handlingsplan mot vold mot kvinner. Departementet deler rapportens syn på betydningen av kompetanseoppbygging og bevaring av erfaring innen politi og påtalemyndighet for å kunne korte ned saksbehandlingstiden og iretteføre flere saker. Departementet finner likevel ikke tilstrekkelig grunn til å gå inn for en prøveordning som foreslått nå. Spørsmålet om etablering av regionale ordninger i politiet for å dekke enkelte fagområder vil bli vurdert tatt inn i den kommende stortingsmeldingen om politiet og sett i sammenheng med forslaget om å nedlegge landsdelsordningen. Departementet har imidlertid allerede under gjennomføring en rekke andre tiltak for kompetanseutvikling, i erfaringsoppbygging og etterforsking i politiet og påtalemyndigheten.

Departementet vil arbeide for større profesjonalitet i alle ledd av etterforskningen. Her har det vært en utvikling på flere områder etter den tid som rapporten behandlet saker fra. Det er iverksatt tiltak, også i de nordligste politidistriktene, for å kunne bedre forholdene som rapporten peker på. Denne utviklingen skal fortsette. Departementet vil her peke på at tiden fra begjæring av dommeravhør til effektuering er nedkortet. Det er innført regler om tidsfrist for gjennomføring av dommeravhør og observasjon som følge av den nye forskriften om dommeravhør som trådte i kraft 1. november 1998.

Det kompetansehevende arbeidet som skjer ved Politihøgskolen og Kriminalpolitisentralen, som har opparbeidet en særskilt spisskompetanse når det gjelder saker om seksuelle overgrep, er trappet opp og skjer etter fastlagte planer. Politihøgskolen legger nå til rette for en god opplæring i å håndtere denne typen saker, ved at det gis en grunnleggende innføring i lovene, mottak av anmeldelse, avhør, sporsikring og legeundersøkelse, samt ulike etaters arbeid i overgrepssaker. Politihøgskolen har dessuten siden 1992 gjennomført egne etterutdanningskurs trinn I i etterforsking av seksuelle overgrep. Disse gjennomføres nå regionalt, slik at de mindre politidistriktene skal kunne ha tilstrekkelige ressurser til å delta med interesserte medarbeidere. Dette tilbudet ble i 1997 ytterligere utvidet med et fordypningskurs trinn II som gjør dem som har noe erfaring fra området, enda bedre rustet til å etterforske slike saker. Fra høsten 1999 har Politihøgskolen i tillegg utvidet etterutdanningstilbudet med et trinn III, der også etterforsking av voldtekt og annen sedelighetskriminalitet, i tillegg til seksuelle overgrep mot barn, er tatt inn for å styrke kompetansen til dem som fra før har lengre erfaring med etterforsking av denne type saker. På trinn III legges det særskilt vekt på å gjennomgå og informere om de spesielt vanskelige sakene, slik at spisskompetansen kan bygges opp over hele landet. Tjenestemenn og -kvinner som har gjennomført Politihøgskolens etterutdanningskurs i saker om seksuelle overgrep, har funnet det hensiktsmessig å danne Politiets forum mot seksuelle overgrep. Formålet med forumet er å fremme den faglige kompetansen, videreutvikle ferdighetene i etterforsking og iretteføring av saker, samt utveksle erfaring fra feltet. Forumet skal også være et hjelpemiddel for å skape nettverk for ansatte i politiet og påtalemyndigheten med sikte på å kunne utveksle synspunkter og yte bistand ved behov.

Kriminalpolitisentralen med sin særskilte spisskompetanse når det gjelder etterforskning av saker om seksuelle overgrep, skal ved behov og på anmodning bistå politiet ellers i konkrete saker. Kriminalpolitisentralen bistår ellers med opplæring og kompetanseheving på feltet, i samarbeid med Politihøgskolen.

Opprettelsen av et sentralt DNA-register ved Kriminalpolitisentralen er også et viktig virkemiddel for å kunne effektivisere etterforskingen av denne type saker. Foruten DNA-test i konkrete saker, vil registeret inneholde en oversikt over tidligere straffedømte i slike saker. I saker med ukjent gjerningsmann, men hvor man har sikret biologisk materiale som hår, blod, sæd e.l., vil registeret kunne gi verdifull hjelp. Registeret vil også kunne styrke rettssikkerheten til en mistenkt ved at DNA-opplysningene tidlig vil kunne ekskludere en person fra mistanke.

Departementet vil også fremheve at det er viktig for politiet og domstolene å utvikle samarbeidet med medisinske institusjoner for å kunne sikre seg gode tekniske bevis. Voldtektsmottakene bidrar til å sikre slike bevis på et tidlig tidspunkt, hvilket ofte kan være avgjørende for domfellelse i denne type saker.

Straffens preventive virkning avhenger ikke bare av straffens lengde, men også av soningens innhold. I tilknytning til drøftelsene av seksuelle overgrep mot mindreårige er det redegjort for behandling av domfelte for seksualforbrytelser. Denne redegjørelsen er relevant også for voldtektsdømte, se nærmere nedenfor under punkt 6.5.2.

4.7 Adgangen til å reise ærekrenkelsessak etter anmeldelse for voldtekt

4.7.1 Bakgrunn og gjeldende rett

4.7.1.1 Nærmere om problemstillingen

Det er grunn til å anta at enkelte seksualforbrytelser som faktisk har funnet sted, ikke lar seg bevise, bl.a. fordi mange slike forbrytelser finner sted med bare offer og gjerningsmann til stede. Påstander om at slike forbrytelser har funnet sted må derfor rettslig sett vurderes som ikke-beviste påstander om straffbare forhold.

Et injuriesøksmål anlagt av den påståtte gjerningsmannen mot den påstått fornærmede vil i slike tilfelle kunne føre frem, enten dette søksmålet fremmes før eller etter at overgrepssaken er avgjort. I enkelte tilfeller kan derfor et reelt offer for en seksualforbrytelse som ikke lar seg bevise, i tillegg til å måtte leve med selve overgrepet, bli straffet og/eller ilagt erstatningsansvar, oppreisningsansvar og saksomkostninger, dersom vedkommende uttaler seg om overgrepet på en måte som identifiserer overgriperen. I stedet for å få erstatning og oppreisning (jf. skadeserstatningsloven § 3-5) fra gjerningsmannen, kan den fornærmede i disse tilfellene selv få et betydelig økonomisk ansvar.

Departementet har derfor funnet det riktig å vurdere om man ved hjelp av endringer i prosessuelle eller materielle regler om ærekrenkelser kan redusere risikoen eller sannsynligheten for slike «dobbelte overgrep» mot ofre for seksualforbrytelser, samtidig som hensynet til den som urettmessig beskyldes for en seksualforbrytelse blir ivaretatt.

Problemstillingen fikk offentlig oppmerksomhet våren 1998, etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke tok til følge et krav fra en kvinne som angivelig var blitt voldtatt, om å avvise et privat injuriesøksmål fra den påståtte gjerningsmannen (Rt. 1998 s. 540). Kvinnen krevde injuriesaken avvist under henvisning til at hennes voldtektsanmeldelse ikke var ferdigbehandlet av påtalemyndigheten. I mai 1999 dømte herredsretten kvinnen til å betale oppreisning til den påståtte voldtektsmannen (den fornærmede i injuriesaken) med kr. 30.000,-, samt å dekke hans saksomkostninger med kr. 150.000,-. 1 På det tidspunktet var straffesaken henlagt.

Tor Nymo (Sp) tok saken opp i Stortingets spørretime 24. februar 1999, og statsråd Jon Lilletun svarte på justisministerens vegne at forholdet mellom voldtektssaker og ærekrenkelsessaker ville bli tatt opp i odelstingsproposisjonen om seksuallovbrudd.

Det problemet som drøftes her, gjelder ikke bare for påstander om seksualforbrytelser. I prinsippet kan enhver gjerningsmann med gode utsikter til seier, reise injuriesøksmål mot enhver ikke-bevist eller ikke-beviselig påstand om at vedkommende har foretatt noe kriminelt. De særlige bevisproblemene i mange sedelighetssaker, den offentlige oppmerksomheten rundt saken i Rt. 1998 s. 540 og det forhold at departementet nå fremmer en proposisjon med gjennomgang av straffelovens regler om seksualforbrytelser, gjør det likevel naturlig å drøfte problemet avgrenset til påstander om seksualforbrytelser. Departementet vil senere komme tilbake til spørsmålet om en mer generell revisjon av reglene om ærekrenkelser med utgangspunkt i Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 1999: 27 og Straffelovrådets utredning NOU 1995: 10, Reformer innen injurielovgivningen.

4.7.1.2 Gjeldende rett

Gjeldende regler om ærekrenkelser (straffeloven kapittel 23) bygger på vurderingen av to forhold, nemlig sannheten i beskyldningen og graden av aktverdig formål bak ytringen. Sanne injurier framsatt med aktverdig formål vil nesten unntaksfritt være tillatt.

En ærekrenkelse vil ikke bli regnet som sann uten at det er ført sannhetsbevis for den ærekrenkende påstanden, jf. straffeloven § 249 nr. 1. Dette innebærer at reelt sanne ærekrenkende påstander vil bli behandlet som usanne dersom tilstrekkelig bevis ikke er fremskaffet eller ikke kan fremskaffes. Ærekrenkelsen vil da være ulovlig - ikke fordi den reelt sett er usann, men fordi det ikke har vært mulig å oppfylle beviskravene.

Gjelder den ærekrenkende påstanden meget alvorlige forhold, stilles det etter gjeldende rett samme krav til bevisenes styrke som man ville gjort i en ordinær straffesak om de samme forhold. Det vil si at den som har fremsatt den ærekrenkende påstanden, må ha sterke nok beviser til å rydde av veien enhver forstandig tvil om sannheten i sitt utsagn. I Rt. 1988 s. 1398 (på s. 1406) ble det uttalt at en beskyldning om medvirkning til skatteunndragelse gjaldt «et meget alvorlig forhold» og at det derfor skulle «legges til grunn en bevisbyrde som den som ville gjelde for påtalemyndigheten i en eventuell straffesak om skatteunndragelse». For påstander om mindre alvorlige straffbare handlinger antas det i juridisk teori at kravene til bevisenes styrke er noe lempeligere.

For beskyldninger om alvorlige seksualforbrytelser, f.eks. voldtekt, synes det rimelig klart etter gjeldende rett at de strafferettslige bevisbyrderegler må legges til grunn. Det vil si at en påstand om at noen har begått en slik forbrytelse, først kan regnes for sann når det er tilbudt bevis som også kunne ført til domfellelse i en straffesak om samme forhold.

Straffeloven § 249 nr. 3 bestemmer at man straffritt kan fremsette en usann ærekrenkelse når man enten

1. har vært pliktig til å uttale seg,

2. har vært «nødsaget» til å uttale seg,

3. har uttalt seg «til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv»,

og det, for alle tre alternativer, kan godtgjøres at man i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet.

Det første alternativet vil bl.a. omfatte enhver som har vitneplikt. Slik plikt vil normalt påligge fornærmede i straffesaken mot en utpekt gjerningsmann. Men fornærmede har ikke noen plikt til å anmelde voldtekten, slik at det første alternativet ikke dekker selve anmeldelsen. Her kan imidlertid det tredje alternativet komme inn idet en anmeldelse av et seksuallovbrudd mot egen person eller mot nærstående må anses som berettiget ivaretakelse av eget (nærståendes) tarv.

Det stilles imidlertid et strengt aktsomhetskrav til ærekrenkeren. Dette aktsomhetskravet omfatter både sannheten i det som sies, forestillingen om at man var pliktig til å uttale seg eller handlet til berettiget ivaretakelse av noens tarv og måten injurien er fremsatt på. Har vedkommende forklaringsplikt, f.eks. som vitne i en rettssak, må imidlertid aktsomhetskravet til forklaringen forstås i lys av forklaringsplikten.

I praksis synes det ikke som injuriesøksmål reises mot de beskyldninger som fremsettes overfor politiet, ved anmeldelse eller under politiforklaring, eller de beskyldninger som fremsettes for retten i en parts- eller vitneforklaring. Fornærmedes kontakt med politi og domstoler har derfor til nå ikke medført noen reell risiko for senere injuriesøksmål.

Det praktiske spørsmålet her er derfor om den som har blitt - eller mener at hun har blitt - utsatt for en seksualforbrytelse straffritt kan fortelle dette til andre enn politiet og/eller domstolene, slik kvinnen i saken fra Eiker, Modum og Sigdal herredsrett hadde gjort. Etter departementets syn vil det være dekket av det tredje alternativet i straffrihetsregelen i § 249 nr. 3 - berettiget ivaretakelse av eget tarv - å opplyse om det inntrufne til nære familiemedlemmer, lege, psykolog osv. Spørsmålet er hvor langt dette alternativet rekker dersom vedkommende også sprer opplysningene til f.eks. arbeidskolleger, nabolag og lokalsamfunn. Etter forholdene kan man se spredning av opplysninger om at en utpekt mann har begått en seksualforbrytelse som en advarsel til andre, f.eks. fordi gjentakelsesfare antas å foreligge, og det kan da bli å betrakte som «berettiget varetagelse av ...(...)... andres tarv». Det strenge kravet om tilbørlig aktsomhet i enhver henseende kan imidlertid gjøre det vanskelig å vinne frem, f.eks. fordi også vurderingen av gjentakelsesrisikoen må være aktsom.

Videre kan den fremgangsmåten som benyttes til å spre beskyldningene, ha betydning for om spredningen kan anses gjort til berettiget ivaretakelse av eget eller andres tarv. Det er f.eks. forskjell på muntlig spredning og opptrykking av løpesedler, eventuelt å fremsette beskyldningene via en avis.

Straffeloven § 168 setter straff for den som «mod bedre Vidende ...(...)... søger at paadrage» en annen en siktelse eller dom for en straffbar handling. Det er de forsettlig uriktige anklager, anmeldelser og forklaringer til offentlig myndighet, herunder politi og påtalemyndighet, som rammes. Bestemmelsen kan anvendes sammen med straffeloven § 247.

Straffeloven § 170 har et noe snevrere, men likevel tilnærmet samme gjerningsinnhold som § 168. Her er skyldkravet uaktsomhet («den, som uden rimelig Grund til mistanke»).

4.7.2 Foreliggende reformforslag

Det foreligger to offentlige utredninger som inneholder lovendringsforslag med betydning for den problemstillingen som drøftes her, nemlig NOU 1995: 10 Reformer innen injurielovgivningen fra Straffelovrådet og NOU 1999: 27 «Ytringsfrihed bør finde Sted» fra Ytringsfrihetskommisjonen. Førstnevnte utredning har vært på høring. Ytringsfrihetskommisjonens innstilling er sendt ut på høring med frist 12. april 2000. Forslagene skal kort presenteres her, med noen korte merknader med departementets syn.

Et mindretall på to - av Straffelovrådets fem medlemmer - foreslår å oppheve mortifikasjonsinstituttet. Også et mindretall i Ytringsfrihetskommisjonen går inn for dette. Etter departementets vurdering vil en avskaffelse av muligheten til å få kjent et utsagn dødt og maktesløst bare i liten grad løse det problemet som her drøftes. Den utpekte gjerningsmannen vil fortsatt kunne kreve injurianten straffet og/eller dømt til å betale erstatning eller oppreisning.

Et enstemmig straffelovråd foreslår at saker om mortifikasjon overføres til sivilprosessens former. Dette forslaget støttes også av Ytringsfrihetskommisjonen. Etter departementets vurdering er dette fremlegget - som går kortere enn forslaget foran - enda mindre egnet til å løse den foreliggende problemstilling. Begge forslagene kan imidlertid være aktuelle ut fra andre begrunnelser.

Straffelovrådet - også her med tilslutning fra Ytringsfrihetskommisjonen - foreslår dessuten å oppheve adgangen til å reise privat straffesak om ærekrenkelser. En slik reform - sett i forhold til den foreliggende problemstilling - vil iallfall gjøre at den angivelig fornærmede unngår straff. Men den hindrer ikke at den som mener seg utsatt for en seksualforbrytelse - og identifiserer gjerningsmannen overfor andre - fortsatt kan bli møtt med injuriesøksmål fra den utpekte gjerningsmann. Søksmålet kan fremmes som sivil sak, og det kan legges ned påstand om både erstatning, oppreisning og saksomkostninger.

At saken fra Eiker, Modum og Sigdal herredsrett ble anlagt som privat straffesak, kan neppe brukes som et argument for at saken ikke hadde blitt reist om adgangen til å reise private straffesaker i injuriesaker ikke hadde eksistert. Saksøkeren ville ha oppnådd mye av sin hensikt ved å reise sivilt søksmål.

Departementet er kommet til at ingen av de fremleggene som er drøftet i NOU 1995: 10 hører naturlig hjemme i en odelstingsproposisjon om seksuallovbrudd. Det er her tale om generelle reformer i injurielovgivningen med rekkevidde langt utover den problemstilling som nå drøftes. Forslagene bør dessuten ses i sammenheng med oppfølgingen av Ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Til dette kommer at forslagene i beskjeden grad vil beskytte ofre for reelle men ikke-beviste seksualforbrytelser mot ærekrenkelsessøksmål.

Ytringsfrihetskommisjonen foreslår i sitt utkast til ny Grunnlov § 100 inntatt følgende bestemmelse i annet ledd tredje punktum:

«Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at en Paastand er usand, naar den er fremsat i agtsom god Tro.»

I begrunnelsen for forslaget (NOU 1999: 27 s. 244) heter det bl.a. at «bestemmelsen sikrer at den som er i aktsom god tro med hensyn til sannhetsinnholdet i en fremsatt påstand ikke kan gjøres rettslig ansvarlig alene av den grunn at det i ettertid ikke kan føres tilstrekkelig sannhetsbevis for påstanden». Det heter videre at «kravet til aktsomhet vil kunne variere med innholdet i den aktuelle påstanden og ytrerens profesjonalitet og gjennomslagskraft».

Begrepet «retsligt ansvarlig» dekker både straff, erstatning/oppreisning og mortifikasjon. Om forslaget skulle bli vedtatt, vil det hindre enhver form for injurierettslig sanksjon mot personer som beskylder andre for seksualforbrytelser, og som var i aktsom god tro med hensyn til sannhet i beskyldningen. Det vil ikke være noe vilkår at injurianten var i en slik «privilegert» situasjon som beskrevet i straffeloven § 249 nr. 3.

En slik reform vil ikke gjøre dem som urettmessig beskyldes for en seksualforbrytelse rettsløse. Injurianten må sannsynliggjøre eller godtgjøre sin aktsomme gode tro. Det vil neppe være mulig å godtgjøre dette dersom det overhodet ikke har vært noen form for kontakt med seksuelt innhold mellom det angivelige offer og den angivelige gjerningsmann. Injurianten vil derfor kunne holdes ansvarlig for helt ugrunnede beskyldninger. I andre saker kan det være enighet om at seksuelle handlinger har funnet sted, mens det uavklarte punktet kan være spørsmålet om frivillighet eller tvang. Også her er det vanskelig å tenke seg at aktsom god tro med hensyn til at tvang er benyttet kan etableres uten noen holdepunkter i det som faktisk har funnet sted. Om gjerningsmannen har foretatt seg ukloke handlinger som har gitt offeret aktsom grunn til mene at et overgrep har funnet sted, er det neppe støtende for den alminnelige rettsoppfatning at han taper et injuriesøksmål. Han må antas å være tilstrekkelig hjulpet ved frifinnelsen i selve overgrepssaken.

Det er ikke opplagt at en slik reform ville ha hjulpet kvinnen i et tilfelle parallelt til den saken som ble pådømt i Eiker, Modum og Sigdal herredsrett. I dommen heter det at

«retten har imidlertid vanskelig for å tro at [kvinnen] bevisst har diktet opp en løgnhistorie om at [mannen] har voldtatt henne. De meget sterke psykiske reaksjonene etterpå tyder på at hun rent subjektivt er overbevist om at hun er utsatt for et overgrep og at det var [mannen] som gjorde det. Det virker usannsynlig at hun hele tiden har spilt et skuespill for å lure sine omgivelser og sine terapeuter.»

Retten legger følgelig til grunn at kvinnen var i god tro («rent subjektivt er overbevist om»). Noen oppfordring til å gå videre og spørre om den gode troen var aktsom, hadde retten ikke.

I den aktuelle sak var kvinnen sterkt beruset. Det reiser spørsmål om usikre opplevelser under selvforskyldt rus kan danne grunnlag for en aktsom god tro eller ikke. Spørsmålet er trolig ganske praktisk fordi man må kunne anta at en del voldtekter skjer i situasjoner der både offer og gjerningsmann i større eller mindre grad er påvirket av alkohol/andre rusmidler.

Mye kan tale for at en regel som foreslått av Ytringsfrihetskommisjonen et stykke på vei vil imøtekomme behovet for å verne reelle ofre for ikke-beviselige seksuallovbrudd mot injuriesøksmål.

Departementet mener imidlertid at heller ikke forslaget fra Ytringsfrihetskommisjonen bør fremmes for Stortinget nå. Utredningen er for tiden på høring, med høringsfrist 12. april 2000, og av den grunn alene vil det være uriktig å foreslå at et enkeltelement fra utredningen fremmes som konkrete lovendringsforslag før høringsrunden er avsluttet.

4.7.3 Andre mulige reformer

4.7.3.1 Innledning

I tillegg til reformforslagene fra de to offentlige utvalgene nevnt i avsnittet foran, har departementet vurdert tre andre mulige lovendringer. Innenfor rammen av dette proposisjonsarbeidet har det ikke vært mulig å sende forslag om slike endringer på høring.

4.7.3.2 Regler om prioritet for overgrepssaken

En mulig løsning kan være å lovfeste at straffesaken mot den utpekte gjerningsmann skal ha prioritet. Det kan gjennomføres ved bestemmelser om at et eventuelt injuriesøksmål fra den som er utpekt som gjerningsmann i en sak om seksuallovbrudd (eller noen utvalgte seksuallovbrudd) skal stanses eller utsettes inntil det foreligger en rettskraftig dom i overgrepssaken, eventuelt til anmeldelsen er endelig henlagt av påtalemyndigheten.

En slik bestemmelse vil redusere den taktiske fordel gjerningsmannen kan få ved å reise injuriesak. Den vil også gjøre at injuriesaken i praksis vil bortfalle dersom overgrepssaken ender med domfellelse.

Både straffeprosessloven og tvistemålsloven har i dag regler om utsettelse og stansing. Hvilket regelsett som kommer til anvendelse, avhenger av om injuriesøksmålet anlegges som straffesak eller sivil sak. I det følgende legges det til grunn at saken om selve seksuallovbruddet bare forfølges som straffesak.

Dersom injuriesøksmålet føres som straffesak, kan saken etter forholdene utsettes etter straffeprosessloven § 17 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen lyder:

«Retten kan også ellers utsette en straffesak inntil et omtvistet forhold er nærmere klarlagt i en annen straffesak.»

Av flere grunner er denne regelen ikke fullt tilfredsstillende når det gjelder forholdet mellom en sak om ærekrenkelse og en sak om seksualovergrep. Det følger ikke av bestemmelsen at det er injuriesaken som skal stanses. I prinsippet kan den påståtte gjerningsmannen kreve at overgrepssaken skal stanses inntil injuriesaken er avgjort, selv om det vel er mindre trolig at domstolene vil godta denne prioritetsrekkefølgen. Videre forutsetter regelen at det foreligger to straffesaker. Det kan være uklart om det foreligger noen straffesak i lovens forstand mot gjerningsmannen før det er tatt ut tiltale. Det kan derfor være at domstolene vil avvise en begjæring om utsettelse av injuriesaken dersom overgrepssaken ikke har manifestert seg som noe mer enn en anmeldelse.

Etter departementets vurdering kan denne usikkerheten avklares f.eks. ved å tilføye et nytt annet punktum i straffeprosessloven § 17 annet ledd som fastslår en prioritetsrekkefølge til fordel for straffesaken, jf. punkt 4.7.4.

Dersom injuriesøksmålet føres som sivil sak, kan saken etter forholdene stanses etter tvistemålsloven § 107 tredje ledd. Bestemmelsen lyder:

«Hvis der opstaar mistanke om en strafbar handling, og avgjørelsen av spørsmaalet, om den er forøvet, vil kunne ha væsentlig betydning for saken, kan retten stanse saken ved kjendelse, indtil avgjørelse foreligger.»

Det synes ikke nødvendig å foreta klargjørende endringer i denne bestemmelsen. Når et forhold er anmeldt, må det antas at det foreligger «mistanke om en strafbar handling». Dommen i Rt. 1966 side 1543 har klargjort at det er uten betydning hvem injuriesaken reises mot. Det er her uttalt at formålet med bestemmelsen «er å hindre at det blir truffet motstridende avgjørelser i forskjellige retter vedkommende samme tvistespørsmål».

Selv om det her langt på vei argumenteres for at stansing og utsetting synes som en farbar vei, må det minnes om at slike regler kun utsetter injuriesøksmålet. Det grunnleggende problemet at ofre for reelle ikke-beviste seksualforbrytelser kan bli dømt for injurier, og dermed utsettes for et «dobbelt overgrep», er ikke endelig løst, siden injuriesøksmålet igjen kan fremmes når overgrepssaken er avgjort, og trolig vil bli fremmet dersom den endelige avgjørelsen gikk i fornærmedes disfavør.

4.7.3.3 Lempet aktsomhetskrav og/eller beviskrav

En annen mulig reform kan være å foreta materielle endringer i aktsomhetskravet i straffeloven § 249 nr. 3. Bestemmelsen er omtalt under 4.7.1.2 foran.

En slik lovendring kan gå ut på å endre ordlyden, slik at kravet til aktsomhet blir mindre rigid. Det kan f.eks. uttrykkes som et krav om å utvise slik aktsomhet som situasjonen tilsier, hvilket vil være en klar lettelse for injurianten sammenliknet med gjeldende rett.

Som et alternativ til endringer i aktsomhetskravet i § 249 nr. 3 kunne man tenke seg en nærmere lovfesting av de krav som skal stilles til styrken i de bevisene injurianten legger frem når beskyldningens sannhet skal bevises, jf. straffeloven § 249 nr. 1. Det kan synes urimelig at en person som subjektivt ser seg som offer for en seksualforbrytelse, i realiteten nektes å fortelle sin versjon av saken med mindre vedkommende kan fremlegge like gode bevis som det påtalemyndigheten trenger for å få gjerningsmannen straffedømt.

I injuriesaker av denne typen burde det være tilstrekkelig at de fremlagte bevisene gjør det mest sannsynlig - eventuelt overveiende sannsynlig - at hendingen har funnet sted slik injurianten påstår.

En slik reform vil imidlertid ikke hjelpe injurianten i saker der den utpekte gjerningsmannen er frikjent ved endelig dom. Da skal påstanden regnes som usann uansett, jf. straffeloven § 249 nr. 4 bokstav b som avskjærer enhver form for bevisføring for sannheten av en beskyldning i slike tilfeller. I de tilfeller der det er andre grunner til at den utpekte gjerningsmannen ikke er straffedømt for overgrep, f.eks. fordi påtalemyndigheten har henlagt saken, vil en slik lovendring derimot ha en effekt.

Departementet finner det likevel ikke aktuelt å foreslå slike lovendringer nå. Spørsmålene har ikke vært på høring, og det er nødvendig å foreta nærmere vurderinger av hvilke konsekvenser endringene vil ha for injurier på andre områder før det eventuelt fremmes forslag til lovendringer. Til dette kommer at disse endringene, som forslagene fra Straffelovrådet og Ytringsfrihetskommisjonen, bør inngå i en samlet injurierettslig reform.

4.7.4 Departementets syn

Som redegjort for i kapittel 4.7.2 vil ikke departementet i denne omgang ta opp de forslag til endringer i straffelovens ærekrenkelseskapittel som ligger i NOU 1995: 10 og NOU 1999: 27. Departementet finner det heller ikke aktuelt i denne proposisjonen å foreslå de endringer som er drøftet under 4.7.3.3 om å lempe aktsomhetskravet i straffeloven § 249 nr. 3 og/eller kravet til bevisenes styrke i straffeloven § 249 nr. 1.

Men selv uten konkrete endringer i lovteksten antar departementet at domstolene kan innta en forsiktig holdning i saker der det foreligger begrunnet fare for såkalte «doble overgrep», dvs. at reelle ofre for ikke-beviste seksualforbrytelser i tillegg til å måtte leve med selve overgrepet, dømmes for injurier mot gjerningsmannen.

Domstolene bør i slike saker ikke anvende et for strengt aktsomhetskrav etter straffeloven § 249 nr. 3 eller stille for rigide krav til sannhetsbevis etter § 249 nr. 1. Dette følger allerede av de reelle hensyn det er vist til foran, og det kan forankres i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10. Departementet kan slutte seg til Eidsivating lagmannsrett, som i en dom avsagt 18. august 1999 (sak LE-1999-00097 A) bl.a. uttaler følgende om hvor sterk grad av sannsynliggjøring som kreves for at man skal anse beviset ført:

«Det er mulig at man, på bakgrunn av Rt. 1988 s. 1398, må ta som utgangspunkt at kravet til bevis når det gjelder beskyldninger om alvorlige straffbare forhold, er nær opp til den bevisbyrde påtalemyndigheten har i straffesaker. Men ...(...)...[dette kan] bare være et utgangspunkt. Kravet til bevis må vurderes ut fra en større sammenheng og tilpasses saken og saksforholdet. Når beskyldningen gjelder et straffbart forhold med en privat fornærmet, vil det blant annet være nødvendig å samordne kravet til bevis etter § 249 nr. 1 med det beviskravet som ville vært aktuelt hvis det hadde vært tale om et sivilt erstatningskrav fra den fornærmede mot den påståtte gjerningsmann, basert på samme faktiske grunnlag. Beviskravet her er nærmere angitt i Rt. 1996 s. 864 («klar sannsynlighetsovervekt», men «ikke ...(...)... så strenge krav som for å konstatere straffeskyld»).»

Departementet er klar over at et mindre strengt aktsomhetskrav eller et noe svakere beviskrav kan føre til at en urettmessig utpekt gjerningsmann ikke vinner frem med sitt injuriesøksmål. Men i valget mellom hensynet til reelle ofre for ikke-beviste seksualforbrytelser og urettmessig utpekte gjerningsmenn, synes det ikke urimelig å prioritere ofrene. De urettmessig utpekte gjerningsmenn vil normalt være tilstrekkelig hjulpet ved frifinnende dom i overgrepssaken eller henleggelse av samme.

Departementet finner derimot grunnlag for å foreslå en endring i straffeprosessloven § 17 annet ledd, slik at injuriesaken utsettes inntil overgrepssaken har fått en endelig avgjørelse.