5 Seksuell omgang uten samtykke

5.1 Gjeldende rett

Å ha seksuell omgang med en annen uten vedkommendes samtykke er i seg selv ikke straffbart i dag. Flere av straffelovens sedelighetsbestemmelser rammer imidlertid seksuell adgang som forutsetter at samtykke eller frivillighet mangler hos den fornærmede. Viktigst er voldtektsbestemmelsen (§ 192), § 193 første ledd (seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen) og § 194 (seksuell omgang ved trusler, særlig underfundig atferd eller misbruk av avhengighetsforhold). Manglende samtykke eller frivillighet er her ikke noe uttrykkelig straffbarhetsvilkår, men gjerningsbeskrivelsen er slik formulert at den ikke vil være oppfylt dersom det foreligger et gyldig samtykke.

Straffeloven § 212 første ledd nr. 2 rammer utuktig atferd i handling eller ord i overvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det. Bestemmelsen brukes imidlertid ikke ved tilfelle av utuktig omgang uten samtykke. Disse tilfellene subsumeres i praksis under §§ 192 flg.

Heller ingen andre nordiske land har noen bestemmelse som rammer seksuell omgang med en annen uten samtykke og uten andre tilleggsvilkår.

5.2 Utvalgets syn

Bakgrunnen for utvalgets drøftelser på dette punktet er Justiskomiteens uttalelser om at det er behov for i større grad å fokusere på samtykkekravet som det sentrale i voldtektsbestemmelsen. At seksuelt samvær skal være basert på frivillighet, kommer etter komiteens mening for dårlig frem i loven. Dette er særlig viktig for kvinners rettslige stilling. Justiskomiteens uttalelser er tatt inn i mandatet, som er gjengitt ovenfor under punkt 2.1.

Utvalget har vurdert (s. 23 i utredningen) om det i tillegg til voldtektsbestemmelsen bør foreslås et eget straffebud som rammer den som har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket, uten at det knyttes tvang eller andre objektive vilkår til handlingen for at den skal være straffbar.

Flertallet mener at det ikke bør foreslås et straffebud som bare retter seg mot seksuell omgang uten samtykke fra den annen. Etter flertallets syn er det lite praktisk at seksuell omgang med noen mot vedkommendes vilje kan finne sted uten at det samtidig foreligger andre kvalifiserende omstendigheter ved handlingen som tvang, trusler og utnyttelse av bevisstløshet, andre hjelpeløshetstilstander eller stilling eller posisjon, jf. straffeloven §§ 192, 193 og 194. Seksuell omgang uten samtykke vil således regulært rammes av ett eller flere av disse straffebudene. Videre antar flertallet at et eventuelt straffebud hvor manglende frivillighet er det eneste straffbarhetsvilkåret, vil medføre betydelige bevisproblemer. Som regel vil partenes forklaringer være de eneste bevis, og disse vil gjerne være motstridende. Det er således lite realistisk at et slikt straffebud vil kunne håndheves særlig effektivt. Flertallet i utvalget er også redd for at en slik bestemmelse innebærer en risiko for at det blir stilt skjerpede krav til offerets atferd i overgrepssituasjonen, og at offerets situasjon derved gjøres vanskeligere, ikke lettere. Også rettssikkerhetshensyn taler etter flertallets syn mot å innføre en slik bestemmelse.

Et mindretall,Lisbeth Bang, går derimot inn for et straffebud som rammer den som har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket. Hun viser til at dagens straffelov mangler en lovtekst som fokuserer på samtykke. Etter hennes syn er det riktig ut fra samfunnets interesser og vernet av det enkelte menneskes frihet at rettssystemet utvides til også å behandle seksuell omgang uten samtykke. Hun fremholder at enhver har rett til fritt å råde over sine kjønnsegenskaper. Kjønnsfriheten inneholder både retten til selvbestemt seksualitet og retten til å avvise seksuelle tilnærmelser. Denne siste retten har ikke god nok rettslig beskyttelse gjennom dagens straffelov §§ 192, 193 og 194, som alle fokuserer på de kvalifiserende omstendighetene. En regel om straff for å skaffe seg seksuell omgang med noen som ikke har samtykket, vil etter Bangs syn ikke svekke, men styrke ofrenes rettsstilling. De vil i større grad ha mulighet for å bli hørt både av politiet og i rettssalen, fordi det ikke like lett som i dag vil kunne settes spørsmålstegn ved troverdigheten av at de ikke har samtykket under henvisning til at det ikke foreligger tegn på ytre vold e.l. Mindretallet innser at det kan by på en juridisk utfordring å føre bevis for at samtykke ikke var til stede, men viser til at denne utfordringen også gjør seg gjeldende i forhold til utvalgsflertallets forslag til ny § 192 om at seksuelle handlinger med noen uten fornærmedes samtykke, fortsatt skal være straffbart. Det er redegjort mer utførlig for mindretallets begrunnelse s. 99-100 i utredningen.

En annen mulig måte å fremheve frivillighetsaspektet på, som utvalget har vurdert, er å endre voldtektsbestemmelsen. Dette spørsmålet er tatt opp ovenfor under punkt 4 om voldtekt.

5.3 Høringsinstansenes syn

Trondheim byrett, Riksadvokaten, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Forsvarergruppen av 1977, Norges Politisjefforening, Politiembetsmennenes Landsforening, Bergen Høyre og Redd Barnaslutter seg til flertallets forslag om ikke å kriminalisere seksuell omgang uten samtykke.

Riksadvokaten, Forsvarergruppen av 1977, Politiembetsmennenes Landsforening, Bergen Høyreog Redd Barna frykter at et krav om samtykke vil kunne føre til at fokus flyttes fra gjerningspersonens handling og over på offerets atferd. Offeret vil da kunne bli stilt overfor et aktivitetskrav, noe som må antas å føre til en svekkelse av dets rettsvern.

Redd Barna mener tvangskravet i dagens voldtektsbestemmelse konsumerer vilkåret om manglende samtykke. Riksadvokaten ser heller ikke noe praktisk behov for en slik regel da slike forhold vil rammes av de foreslåtte bestemmelsene i §§ 193-197. Han uttaler videre:

«Skulle en bestemmelse som gjør seksuell atferd og seksuelle handlinger straffbare alene p.g.a. manglende samtykke ha noen effekt, måtte det kreves et uttrykkelig og uttalt samtykke. I motsatt fall vil bevisføringen, som i dag, dreie seg om hvorvidt siktede hadde grunn til å tro at frivillighet (samtykke) forelå. En regel som krever et uttrykkelig samtykke er imidlertid uaktuelt av andre grunner, bl.a. fordi seksuelle aktiviteter ikke egner seg (i kvalifisert grad) for legislative formregler, jfr. utvalgets sitat fra Syse side 530 i innstillingen side 22-23.

Et krav om uttrykkelig samtykke kan også føre til støtende situasjoner i de ikke helt sjeldne tilfeller, hvor den ene parten i ettertid har et ønske eller behov for å gi inntrykk av at den seksuelle handling ikke skjedde frivillig. Det kan innebære at vilkårene for straff er tilstede selv om retten er overbevist om at reell frivillighet forelå da den seksuelle aktivitet fant sted, men hvor det også er klart at dette ikke har kommet til uttrykk gjennom et uttrykkelig samtykke!»

Politiembetsmennenes Landsforeningser også et samtykkekrav når det gjelder seksuell omgang, som unaturlig ut fra sakens natur.

Juridisk rådgivning for kvinner, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norske kvinnelige Juristers Forening, Krisesenter og Nødtelefon for kvinner i Bergen, Krisesentersekretariatet, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar, Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn og SVs kvinneutvalg støtter mindretallets forslag om å kriminalisere seksuell omgang uten samtykke. Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn mener formuleringen i Bangs utkast til lovtekst klarere beskriver den atferd man ønsker å kriminalisere.

Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar og SVs kvinneutvalg legger vekt på at en slik bestemmelse fremhever frivillighetsaspektet. Det gjør også Krisesentersekretariatet, som ser frivillighetsaspektet som spesielt viktig for å ramme seksuelle overgrep innen parforhold.

Juridisk rådgivning for kvinnerog SVs kvinneutvalgmener mindretallets forslag vil føre til at flere krenkende handlinger kriminaliseres. Det gjør også Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere,som i likhet med Krisesenter og Nødtelefon for kvinner i Bergenog Kvinnegruppa Ottar antar at et samtykkekrav vil føre til flere domfellelser for seksuelle overgrep.

5.4 Departementets syn

Departementet er enig med utvalgets flertall i at det ikke bør innføres en ny straffebestemmelse som retter seg mot det å ha seksuell omgang med en annen uten vedkommendes samtykke eller mot vedkommendes vilje alene.

Til støtte for en nykriminalisering kan anføres at en derved vil markere samfunnets holdning om at all seksuell omgang skal være frivillig. Videre kan det hevdes at det bør være hjemmel til å straffe i de tilfellene hvor manglende frivillighet kan bevises uten at forholdet rammes av voldtektsbestemmelsen i departementets forslag.

Argumentene mot en nykriminalisering veier etter departementets syn tyngre. Departementet slutter seg til utvalgsflertallets begrunnelse og riksadvokatens syn, og vil utdype dette noe.

Å skaffe seg seksuell omgang med noen mot vedkommendes vilje, er klart klanderverdig. Men det er ikke dermed sagt at det er riktig og hensiktsmessig å belegge slik atferd med straff. Det finnes andre måter enn straffelovgivningen til å markere at en handling er samfunnsmessig uønsket. Vi befinner oss her på et livsområde som er vanskelig tilgjengelig for strafferettslig regulering.

Den situasjon en slik straffebestemmelse tar sikte på å ramme, er antakelig heller ikke særlig praktisk. Når den seksuelle omgangen finner sted mot den ene partens vilje, vil som regel også andre kvalifiserende momenter være oppfylt. Som både utvalget og riksadvokaten peker på, vil andre av bestemmelsene i sedelighetskapitlet regelmessig kunne komme til anvendelse.

Forbudet i straffeloven § 212 første ledd nr. 2 mot utuktig atferd i overvær av eller overfor noen som ikke har samtykket, inneholder ingen ytterligere vilkår for at straff skal komme til anvendelse. Denne bestemmelsen foreslår utvalget å videreføre med departementets tilslutning (se nærmere under punkt 8). Det kan synes inkonsekvent at seksuell atferd og handling uten samtykke skal være straffbart når ikke seksuell omgang uten samtykke er det. Men seksuell atferd og handling uten samtykke er i motsetning til seksuell omgang uten samtykke (og uten andre tilleggsvilkår) antakelig mer praktisk. Den praktiske situasjonen i et tilfelle av atferd eller handling er imidlertid typisk så forskjellig fra et tilfelle av omgang at en ikke uten videre kan slutte «fra det mer til det mindre». Et typisk eksempel på seksuell handling uten samtykke er beføling av brystene til medpassasjerer på en overfylt buss. Blotting av kjønnsorganer vil være et eksempel på seksuell atferd uten samtykke.

I tillegg kommer, som også utvalgsflertallet påpeker, at det vil være vanskelig å føre bevis for manglende samtykke eller vilje.

Det er altså etter departementets syn usikkert hvor mye en kan oppnå ved en nykriminalisering. På den annen side vil en slik bestemmelse kunne få en rekke uheldige virkninger.

Hvis man skulle kreve et uttrykkelig samtykke for straffrihet, vil det som riksadvokaten påpeker kunne føre til støtende resultater der en av partene i ettertid angrer at vedkommende har innlatt seg seksuelt med den annen.

Departementet frykter i likhet med utvalgets flertall og flere av høringsinstansene at det under bevisførselen kan bli et sterkere fokus på offerets atferd, ved at offerets plikt til å si fra vil stå mer sentralt i vurderingen. Slik vil offerets stilling etter departementets syn bli svekket snarere enn styrket, og bestemmelsen får den motsatte virkning av det en ønsker å oppnå.

Departementet viser også til hensynet til nordisk rettsenhet, som taler mot å innføre en bestemmelse som rammer seksuell omgang mot noens vilje uten at andre kvalifiserende objektive momenter kommer i tillegg. Ingen av de andre nordiske land har noen regel som denne.