4 Straffbart ikke å møte til soning

4.1 Innledning

Justisdepartementet foreslår å gjøre det straffbart ikke å møte til soning etter innkalling for å øke andelen av domfelte som faktisk møter. Dette tiltaket er blant annet nødvendig for at kriminalomsorgen skal utnytte fengselsplassene på en effektiv måte og redusere behovet for overbooking.

4.2 Gjeldende rett

Domfelte kan i dag unnlate å møte til soning uten fare for straff. Den som under gjennomføringen av fengselsstraff, forvaring eller strafferettslig særreaksjon unnviker eller rømmer, kan imidlertid etter straffegjennomføringsloven § 40 siste ledd straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder.

Kriminalomsorgen har imidlertid andre sanksjonsmidler mot domfelte som ikke møter til soning. I retningslinjene til straffegjennomføringsloven pkt. 3.45.2 har Kriminalomsorgens sentrale forvaltning blant annet fastsatt følgende:

«Dersom domfelte etter mottatt innkalling ikke møter til straffegjennomføring til angitt tid, kan prøveløslatelse nektes dersom det klart fremgår av innkallingen at unnlatt oppmøte kan medføre at prøveløslatelse ved 2/3 tid nektes. Dette gjelder særlig når domfelte må pågripes og bringes til fengsel av politiet. Domfelte som møter selv inntil 1 uke for sent omfattes ikke av dette punktet.»

Dommer som er kortere enn 74 dager, skal normalt sones til endt tid, jf. straffegjennomførings­loven § 42 første ledd. Kriminalomsorgen kan derfor i realiteten bare benytte avslag på prøveløs­latelse dersom domfelte er dømt til fengsel i mer enn 74 dager.

4.3 Høringsnotatet

For at kriminalomsorgen skal utnytte kapasiteten i fengslene fullt ut, er det viktig at domfelte faktisk møter til soning. Høringsnotatet viser til at nesten 20 % av de innkalte i 2005 unnlot å møte. Tall fra 2002–2004 viser tilsvarende tendens. Justisdepartementet vurderer derfor å endre straffeloven slik at det blir straffbart å ikke møte til soning. Forslaget er begrunnet ut fra hensynet til en mer effektiv kapasitetsutnyttelse og til at kriminaliseringen i noen grad vil redusere unødig ressursbruk for politiet. Ifølge høringsnotatet vil en slik lovbestemmelse også harmonisere med regelen i straffegjennomføringsloven § 40 om at det er straffbart å unndra seg soning etter at straffen er iverksatt.

Høringsnotatet viser til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff hvor Justisdepartementet drøfter når straff bør tas i bruk som sanksjon mot lovbrudd. Det sentrale synspunktet er at straff bare bør brukes dersom lovbruddet medfører skade eller fare for skade, at straff fremstår som en hensiktsmessig reaksjon og at den er nødvendig for å oppnå den ønskede atferdsstyringen. Slik ressurssituasjonen er i dag, mener departementet at det er forsvarlig å true med straff for å få flere domfelte til å møte til soning. Bestemmelsen kan imidlertid medføre at domfelte må gjennomføre ytter­ligere fengselsstraff. Skal det være noe poeng i å innføre et slikt straffebud, er det derfor viktig at tiltaket fører til en nettogevinst i forhold til bruk av fengselsplasser.

4.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på å gjøre det straffbart ikke å møte til soning. Et flertall er skeptiske til eller går mot forslaget. Disse er Domstol­administrasjonen , Agder lagmannsrett , Rogaland statsadvokatembeter , Kriminalomsorgen region nordøst , sørvest , vest og nord , Sosial- og helsedirektoratet , Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere , Norsk Tjenestemannslag , Den norske Dommerforening , Juridisk rådgivning for kvinner og Juss-Buss . Disse høringsinstansene er særlig usikker på effekten av tiltaket og går i stedet inn for alternative reaksjoner mot domfelte som uteblir fra soningen. I høringsuttalelsen fra Domstoladministrasjonen heter det for eksempel:

«Faktisk oppmøte av de som er innkalt til soning er viktig for at kapasiteten i kriminalomsorgen kan utnyttes. Det er derfor riktig å ha fokus på å bringe andelen som ikke møter ned til et lavest mulig nivå. Domstoladministrasjonen er i tvil om kriminalisering av unnlatt oppmøte er et hensiktsmessig grep i denne sammenheng. Den refererte statistikk viser at det ikke kun er ved de kortere fengselsstraffer domfelte unnlater å møte til soning. Domstol­administrasjonen antar at en eventuell effekt av straffetrussel vil kunne avta med lengden av (allerede) idømt fengselsstraff. På grunn av usikkerhet omkring mulig positiv effekt av tiltaket - og hensett til at kriminalisering vil medføre merarbeid for domstolene og ytterligere straff som skal fullbyrdes - mener Domstoladministrasjonen at unnlatt oppmøte ikke bør kriminaliseres.»

Riksadvokaten, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter , Agder statsadvokatembeter , Politidirektoratet , Kriminalomsorgen region øst og sør , Kriminalomsorgens utdanningssenter , Statens innkrevingssentral , Kriminalomsorgens Yrkesforbund , Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Politiets Fellesforbund støtter forslaget og fremhever blant annet hensynet til den alminnelige rettsoppfatning og hensynet til en effektiv straffegjennomføring. Politidirektoratet uttaler for eksempel følgende:

«Politidirektoratet er enig i anførselen til politimesteren i Rogaland at det ved kriminalisering av ikke å møte til soning kan medføre at ilagt straff ikke kan avgjøres tidsnok til at soning kan gjøres i forlengelse av den opprinnelige dommen. Dette vil bidra til opprettholdelse av soningskøen. Direktoratet peker imidlertid på at hensynet til en effektiv straffesaksgjennomføring taler for at det blir straffbart ikke å møte til soning. Selv om politiet i sitt daglige arbeid bruker mindre ressurser i dag på oppsporing av domfelte som har unndratt seg soning, vil innføringen av en slik straffebestemmelse allikevel frigjøre ressurser i forhold til etterforsk­ning, henting, vakthold og transport. Videre vil man i større grad unngå at tomme fengselsplasser blir stående. Det fremgår av Justisdepartementets rapport at mellom 15-20 % av de som blir innkalt til soning unnlater å møte opp i henhold til tilsigelsen. Dersom det å unnlate å møte til soning ikke medfører konsekvenser for kriminelle, vil det kunne svekke hensynet til den alminnelige rettsoppfatning.»

Etter riksadvokatens syn bør straffebestemmelsen plasseres i straffegjennomføringsloven. Riksadvokaten ber dessuten departementet vurdere om også medvirkning bør straffes og reiser videre spørsmål om domstolene bør ha adgang til å utmåle straff under det alminnelige minimum i straffeloven § 17.

Enkelte av høringsinstansene som støtter forslaget, er imidlertid også usikre på om tiltaket vil ha effekt for kønedbyggingen. I høringsuttalelsen fra Politiets Fellesforbund heter det blant annet:

«Vi støtter også forslaget om en lovendring som gjør det straffbart å ikke møte til soning. Men vi er usikre på om den andel soningsfanger som i dag ikke møter, vil øke innsatsen for å møte til soning, tross innføring av et slikt straffebud. Vi er med andre ord usikre på om det vil ha noen kortsiktig innvirkning på soningskøen innen 2009, men har mer tro på at dette vil virke over tid, og derfor støtter vi forslaget.»

Kriminalomsorgens Yrkesforbund mener at tiltaket også bør omfatte bøtesonere. Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund foreslår at domfelte blir gjort kjent med muligheten for fremskutt løslatelse i innkallingen og at fremskutt løslatelse faller bort hvis ikke domfelte møter til soning.

4.5 Departementets vurderinger

Høringsinstansene mener det er viktig at domfelte møter til soning etter innkalling, men er delt i synet på hvilke sanksjoner kriminalomsorgen bør ha adgang til å benytte dersom domfelte uteblir. Etter departementets syn er straff nødvendig for å oppnå den ønskede atferdsstyringen fordi uteblivelsen motvirker en effektiv straffegjennomføring. I 2005 ble 8 576 domfelte innkalt til soning. Av disse unnlot 1701 å møte til soningen. Dette innebærer at nesten 20 % av de som blir innkalt til soning unnlater å møte opp etter innkalling. Situasjonen har endret seg lite de siste årene. At så vidt mange domfelte unnlater å møte til soning medfører at det er vanskelig for fengslene å planlegge kapasitetsutnyttelsen. Videre er det uheldig at politiet må bruke ressurser på å pågripe domfelte som i utgangspunktet skal møte frivillig.

Enkelte høringsinstanser mener kriminalomsorgen kan oppnå samme effekten ved å nekte prøveløslatelse etter 2/3 tid. Synspunktet kan ha noe for seg dersom domfelte er dømt til fengsel i mer enn 74 dager, men praksis har vist at trussel om prøveløslatelsesnekt har liten målbar effekt.

For dommer under 74 dager er prøveløslatel­sesnekt uansett uaktuelt fordi den domfelte etter straffegjennomføringsloven § 42 første ledd må sone straffen til endt tid. Av de 1 701 som unnlot å møte til soning i 2005, var det nærmere 1 000 personer med dom under 74 dager.

For det andre er departementet enig med Politidirektoratet i at det kan svekke hensynet til den alminnelige rettsoppfatning dersom domfelte kan unnlate å møte til soning uten at dette medfører konsekvenser. Et ytterligere argument for straffesanksjon er hensynet til sammenhengen i rettssystemet. Den som forsettlig unndrar seg gjennomføringen av fengselsstraff, forvaring eller strafferettslig særreaksjon, kan etter straffegjennom­føringsloven § 40 siste ledd straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder. Straff for den som unndrar seg gjennomføring av straff, er et moment som taler for at lovgiver også strafflegger at domfelte unnlater å møte til soning.

Etter en samlet vurdering går departementet inn for å gjøre det straffbart ikke å møte til soning. Justisdepartementet er enig med riksadvokaten i at bestemmelsen bør plasseres sammen med regelen om unndragelse av straffegjennomføringen i straffegjennomføringsloven § 40, at medvirkning bør straffes og at domstolene bør ha adgang til å utmåle straff under det alminnelige minimum i straffeloven § 17.