11 Internasjonale konsekvenser

11.1 Innledning

Høringsnotatet belyste også internasjonale konsekvenser av felles ekteskapslov basert på delutredningen til dr. juris Torstein Frantzen om internasjonale konsekvenser. Dette gjelder hvilke rettsvirkninger et likekjønnet ekteskap får utenfor Norge. Det gjelder også hvilket lands rett en skal anvende når et rettsforhold har relevant tilknytning til flere rettsystemer, særlig i forhold til oppløsning av et ekteskap.

Nedenfor presenteres hovedproblemstillingene.

11.2 Anerkjennelse av likekjønnede ekteskap i utlandet

11.2.1 Generelt

Innføring av likekjønnede ekteskap reiser spørsmål om hvor langt et ekteskap mellom to personer av samme kjønn vil bli anerkjent i utlandet. Det kan tenkes at et likekjønnet ekteskap anerkjennes fullt ut eller at det ikke anerkjennes. Det kan også tenkes mellomformer ved at ekteskapet som sådan ikke anerkjennes, men at enkelte virkninger av ekteskapet anerkjennes, for eksempel arverettslige rettigheter. Det er ulike måter å anerkjenne et ekteskap på. Ekteskapet kan anerkjennes i den forstand at det likestilles med et ekteskap inngått i anerkjennelsesstaten, eller det kan anerkjennes slik at det, i større eller mindre grad, har samme rettsvirkninger som i det landet det er inngått.

Hovedregelen er at statusavgjørelser (for eksempel ekteskapsinngåelse) anerkjennes i andre land. 1 Grunnlaget for dette er at det samsvarer med partenes forventninger at de beholder sin sivile status (gift, skilt, barn, foreldre osv.) uavhengig av hvor de oppholder seg. Det vil være svært upraktisk å anses som gift i et land og ugift i et annet land. Partene kan imidlertid ikke sies å ha noen berettiget forventning om anerkjennelse ­dersom de bevisst og klart omgår hjemlandets (bosteds- eller statsborgerlandets) lovgivning. Dette vil være tilfellet dersom personer som er bosatt i et land som ikke tillater likekjønnede ekteskap, gifter seg i Norge uten annen tilknytning til Norge enn at de oppholder seg i Norge på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Under disse forutsetningene vil også utgangspunktet være at ekteskapet ikke anerkjennes i partenes hjemland.

I land hvor det er åpnet opp for likekjønnede ekteskap vil utgangspunktet være at likekjønnede ekteskap som eksempelvis er inngått i Norge anerkjennes. Et ekteskap har imidlertid ulike virkninger i ulike land. Hvilke rettsvirkninger et ekteskap inngått i Norge vil ha i et annet land, blir et spørsmål om anerkjennelseslandets internasjonale privatrett.

I en del land kan to personer av samme kjønn inngå registrert partnerskap eller en lignende ordning. Det varierer hvor langt rettsvirkningene samsvarer med rettsvirkningene av et ekteskap. Utgangspunktet vil i slike tilfeller være at likekjønnet ekteskap inngått i Norge anerkjennes som et registrert partnerskap i et slikt land. Ektefellene anses da ikke som ektefeller, men som registrerte partnere i anerkjennelsesstaten. Videre innebærer dette som hovedregel at rettsvirkningene ikke kan være mer vidtgående enn det som følger av reglene om registrert partnerskap i det aktuelle landet.

Den tredje kategorien er de landene som verken aksepterer likekjønnede ekteskap eller registrerte partnerskap. I disse landene vil utgangspunktet være at ekteskapet som sådan ikke anerkjennes. Det innebærer at partene anses som ugift. Selv om et land ikke har regler om registrert partnerskap eller likekjønnede ekteskap, kan det imidlertid tenkes at det knyttes visse rettsvirkninger til det å være samboende. Såfremt også samboende av samme kjønn omfattes av disse reglene, vil ektefellene også kunne omfattes av de samme rettsvirkningene (forutsatt at de også bor sammen). Utover dette kan det vanskelig sies noe generelt om hvor langt det enkelte land anerkjenner virkninger av ekteskapet. Dette blir et spørsmål om hvor klart et ekteskap mellom to personer av samme kjønn er i strid med grunnleggende verdiforestillinger i det aktuelle landet.

Som nevnt vil hovedregelen være at et likekjønnet ekteskap inngått i Norge anerkjennes i andre land som aksepterer likekjønnende ekteskap, altså i Belgia, Nederland, Spania, Canada og Sør-Afrika. Det er likevel grunn til å merke seg at et likekjønnet ekteskap som ikke er inngått i Canada, ikke anerkjennes som et ekteskap i forhold til Canadas immigrasjonslovgivning. Det er altså ingen selvfølge at et likekjønnet ekteskap inngått i Norge anerkjennes fullt ut i land som tillater likekjønnede ekteskap. I november 2006 avgjorde den israelske høyesterett at et likekjønnet ekteskap inngått i Canada kunne kreves registrert i Israel som et ekteskap. Spørsmålet om hvor langt et likekjønnet ekteskap inngått i Norge anerkjennes i USA kan det ikke gis noe entydig svar på. I forhold til føderal lovgivning anerkjennes ikke ekteskapet. Det innebærer blant annet at et likekjønnet ekteskap ikke anerkjennes i forhold til immigrasjonslovgivningen. Videre er det klart at ekteskapet heller ikke anerkjennes etter delstatslov­givningen i de delstatene som har vedtatt såkalte defence of marriage acts (DOMA), selv om det også i disse delstatene kan tenkes at ekteskapet gis visse rettsvirkninger. Når det gjelder de øvrige delstatene, vil ekteskapet helt eller delvis anerkjennes.

11.2.2 Særlig om forholdet til barn

Også forholdet mellom barn og foreldre reiser spørsmål om anerkjennelse i utlandet. Partnerskapsloven gir adgang til stebarnsadopsjon. Det foreslås her en felles ekteskapslov der det åpnes for at ektefeller av samme kjønn gis en mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med par av forskjellig kjønn. Anerkjennelses spørsmålene må vurderes i lys av begge alternativene, stebarnsadopsjon og felles adopsjon. Spørsmål om anerkjennelse kan blant annet komme på spissen i forbindelse med rett til opphold i en annen stat, og i forbindelse med utøvelse av foreldreansvar, bosted, underholdsforpliktelser osv. Når det gjelder underholdsforpliktelser kan det være grunn til å nevne at i enkelte land kan barn bli pålagt bidragsplikt overfor foreldre.

11.2.3 Nærmere om hva anerkjennelse ­innebærer

Når ekteskapet anerkjennes innebærer det blant annet at ekteskap inngått i Norge vil være til hinder for å inngå et nytt ekteskap i land som tillater likekjønnede ekteskap, så lenge ekteskapet som er inngått i Norge består. Det innebærer også som hovedregel at ekteskapet kan oppløses i et land som tillater likekjønnede ekteskap dersom ektefellen(e) har den nødvendige tilknytning til det aktuelle landet. Dersom ektefellene flytter til et land som tillater likekjønnede ekteskap, avgjøres det av det aktuelle landets internasjonale privatrett hvilket lands familieformuerettslige regler som finner anvendelse. Det er også den internasjonale privatretten i bostedslandet som avgjør hvilket lands arverettslige regler som skal anvendes. Rettsvalgsreglene er regler om hvilke lands rett som skal legges til grunn.

I land som ikke tillater likekjønnede ekteskap, men som tillater registrerte partnerskap mellom personer av samme kjønn, vil utgangspunktet være at ekteskapet anerkjennes som registrert partnerskap. Denne regelen er lovfestet i Sveits og i Tyskland. 2 At et utenlandsk likekjønnet ekteskap ikke kan anerkjennes som et ekteskap begrunnes i tysk rett med det såkalte «Abstandsgebot» i den tyske grunnloven. Ekteskapet er gitt en særlig beskyttelse i grunnloven, og dette oppfattes slik at andre rettsinstitutter som ikke står under denne særlige beskyttelsen ikke kan gis rettsvirkninger som er samsvarende eller bortimot samsvarende med ekteskap.

Når det gjelder anerkjennelse i stater som ikke tillater likekjønnede ekteskap eller registrerte partnerskap kan det ikke forventes at ekteskapet blir anerkjent. 3 Det kan imidlertid tenkes at enkelte virkninger av ekteskapet legges til grunn. Det kan ikke gis noe entydig svar på hvilke virkninger som eventuelt vil bli lagt til grunn. Det vil fortrinnsvis være i land innenfor samme kulturkrets som Norge at det kan tenkes at enkelte virkninger anerkjennes. Når det gjelder anerkjennelsesspørsmål blir det et spørsmål om ordre public-vurderingen i det aktuelle landet. Ordre public-vurderingen går ut på at man ikke anvender fremmed rett eller anerkjenner utenlandske avgjørelser dersom de er i klar strid med verdi- eller moraloppfatninger i det aktuelle landet. Hvor langt homofilt samliv og rettslig regulering av dette er i strid med verdi- eller moraloppfatningene i et land vil naturlig nok variere. Også tilknytningen til det aktuelle landet vil være av betydning for hvor langt ekteskapet og dets virkninger anerkjennes.

Dersom et homofilt par inngår ekteskap i Norge, og ektefellene flytter til et annet land, vil det altså være nødvendig i hvert enkelt tilfelle å undersøke om, og i så fall i hvilken utstrekning, ekteskapet anerkjennes i det aktuelle landet. Slik er det også i dag med hensyn til anerkjennelse av partnerskap. På bakgrunn av en slik undersøkelse bør det igjen vurderes om det er behov for å inngå en ektepakt, en samboeravtale eller en sameieavtale. Det må også undersøkes i hvert enkelt tilfelle i hvilken utstrekning slike avtaler anerkjennes i det aktuelle landet. Videre kan det være behov for å opprette testament, tegne forsikringer osv.

11.3 Anerkjennelse av ekteskap/­partnerskap o.l. i Norge

11.3.1 Innledning

Det vil videre bli spørsmål om hvilke utenlandske rettsinstitutt som kan anerkjennes som ekteskap etter norsk rett.

Dersom to personer har inngått et likekjønnet ekteskap, registrert partnerskap, civil union, domestic partnership eller en lignende forbindelse (rettsinstitutt) i utlandet, kan det oppstå spørsmål om anerkjennelse av dette i Norge. Anerkjennelsesspørsmål kan aktualiseres av at partene flytter til Norge og gjør gjeldende rettigheter som følger av å være registrert partner eller ektefelle etter norsk rett. Det kan også tenkes at kun en av partene flytter til Norge eller oppholder seg i Norge. Dersom vedkommende begjærer oppløsning av partnerskapet forutsetter det at partnerskapet anerkjennes. Anerkjennes det ikke, er det heller ingenting å oppløse. Ikke-anerkjennelse fører også til at det ikke er til hinder for inngåelse av ekteskap i Norge at vedkommende har inngått registrert partnerskap eller lignende i et annet land. 4

11.3.2 Forslag i høringsnotatet

Dersom det i norsk rett åpnes opp for ekteskap mellom personer av samme kjønn, vil hovedregelen naturlig nok være at et likekjønnet ekteskap inngått i et annet land må anerkjennes fullt ut i Norge. Dette vil eksempelvis gjelde i forhold til ekteskap inngått i Belgia, Nederland, Spania, Canada og Sør-Afrika. Det kan tenkes at ekteskap mellom personer av samme kjønn ikke fullt ut gir de samme rettigheter som et ekteskap mellom personer av forskjellig kjønn i inngåelseslandet, for eksempel med hensyn til adopsjon. Dette kan likevel ikke være til hinder for å anerkjenne ekteskapet.

Det er imidlertid ikke opplagt hvordan et registrert partnerskap (eller en lignende ordning), inngått i utlandet skal anerkjennes i Norge. Det kan tenkes at et registrert partnerskap etter inngåelseslandets rett har langt svakere rettsvirkninger enn et ekteskap i inngåelseslandet. Da er det ikke opplagt at det bør anerkjennes som et ekteskap i Norge.

I høringsnotatet ble det foreslått en utvidelse av ekteskapslovens nye regel om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet, ekteskapsloven § 18 a, slik at andre samlivsformer som i hovedsak har samme rettsvirkninger som et ekteskap i det aktuelle landet, har samme rettsvirkninger som et ekteskap i Norge.

11.3.3 Høringsinstansenes syn

Svært få har uttalt seg om internasjonale konsekvenser av felles ekteskapslov og forslaget om å utvide regelen om anerkjennelse.

Arbeids og velferdsdirektoratet skriver følgende om internasjonale forpliktelser:

«I høringsnotatet punkt 6.4.1 uttales det at felles ekteskapslov og den rent terminologiske endringen fra partnerskap til ekteskap ikke kan sies å innebære noen endringer i forhold til eksisterende konvensjonsforpliktelser. Grunnen til dette er at innholdet i et begrep henspeiler på innholdet i begrepet på den tid konvensjonen ble utarbeidet. Likekjønnede ektefeller vil derfor ikke omfattes av konvensjoner som knytter rettsvirkninger til sivil status som ektefeller.

Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller spørsmål ved om forholdet til internasjonale forpliktelser er tilstrekklig vurdert. Det vises til at det i flere avtaler med andre land er bestemmelser som regulerer senere endringer, for eksempel bestemmelser om at avtalen får betydning for lover slik de lød på datoen for undertegning av avtalen, og på alle lover som senere endrer, supplerer eller erstatter dem.»

Barneombudet skriver:

«Rettsvalgsreglene har betydning for barn i forhold til foreldrenes underholdsplikt, trygderettigheter og arverett. Barneombudet ønsker likevel ikke gå inn i diskusjoner om dette, men ønsker å sette fokus på at barnas rettigheter er viktige i denne sammenheng.»

Fra Human-Etisk Forbunds (HEF) uttalelse siteres følgende:

«Flere internasjonale konvensjoner Norge har tiltrådt inneholder bestemmelser som sikrer retten til å inngå ekteskap, sikrer like rettigheter mellom partene i ekteskapet og sikrer rettigheter knyttet til familieforhold. Ved å utvide mulighetene til å inngå ekteskap, vil også flere par bli omfattet og beskyttet av disse internasjonale konvensjonene.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets og Justisdepartementets uttalelser om tilknytning er også relevante for internasjonale konsekvenser.

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) uttaler at de er enig med departementet i at bare personer som har inngått en utenlandsk registrert samlivsordning som i hovedsak har tilsvarende rettsvirkninger som et ekteskap etter norsk rett, skal anses som ektepar i Norge.

11.3.4 Departementets vurderinger og ­forslag

Hovedregelen i norsk internasjonal privatrett er at et ekteskap anerkjennes dersom det er gyldig stiftet etter inngåelseslandets rett. Denne hovedregelen ble lovfestet 5 ved lovendring 18. januar 2007 nr. 1 og trådte i kraft 1. juni 2007. Samtidig ble det tatt inn i partnerskapsloven § 2 at ekteskapsloven § 18 a får tilsvarende anvendelse ved anerkjennelse av partnerskap.

Når ekteskapet i noen relasjoner anerkjennes og i andre relasjoner ikke anerkjennes i inngåelseslandet, er det ikke opplagt hvordan dette bør bedømmes etter norsk rett. Et synspunkt kan være at et likekjønnet ekteskap inngått i USA kan sies å være gyldig stiftet i inngåelseslandet selv om det i inngåelseslandet ikke tillegges samme rettsvirkninger som et ulikekjønnet ekteskap. 6 Når det gjelder likekjønnede ekteskap inngått i USA er som nevnt situasjonen noe spesiell i og med at ekteskapet ikke fullt ut anerkjennes i inngåelseslandet.

En annen situasjon der det ikke er helt opplagt at et likekjønnet ekteskap bør anerkjennes i Norge, kan være der partene har inngått et likekjønnet ekteskap i et land de ikke har noen tilknytning til, og det ikke var adgang til å inngå likekjønnet ekteskap eller registrert partnerskap etter partenes hjemlandslov. Et eksempel kan være at to østerrikske statsborgere som er bosatt i Østerrike, inngår ekteskap i Canada under et ferieopphold der. Ekteskapet anerkjennes ikke i Østerrike og det har således ingen praktisk betydning der at de er gift. Spørsmålet blir da om det i dette tilfellet foreligger en omgåelse av østerriksk rett som bør føre til at ekteskapet heller ikke anerkjennes i Norge. 7 Spørsmålet kan komme på spissen ved at en av ektefellene flytter til Norge og begjærer skilsmisse. Anerkjennes ekteskapet vil utgangspunktet være at det kan kreves skilsmisse her, og det avgjøres etter norsk internasjonal privatrett hvilket lands rett som skal anvendes med hensyn til familieformuerettslige spørsmål.

Det framgår av kapittel 10 at selv om partnerskapsloven foreslås opphevet vil rettsvirkningene videreføres som overgangsregler for de som ikke ønsker at partnerskapet skal omgjøres til ekteskap. Det vil følge av overgangsreglene at ekteskapsloven § 18 a også videreføres for registrert partnerskap.

Dersom partene har inngått et registrert partnerskap i utlandet kan det bli spørsmål om hvordan dette skal anerkjennes i Norge. 8 Forutsatt at partnerskapsloven oppheves slik det her foreslås, blir spørsmålet om partnerskapet kan anerkjennes som et ekteskap, slik at uten­landske partnerskap gis samme status som norske partnerskap får ved en opphevelse av partnerskapsloven. 9

I sveitsisk rett er det lovfestet at et ekteskap mellom personer av samme kjønn som er gyldig inngått i et annet land, anerkjennes som et registrert partnerskap i Sveits. Også i tysk rett er dette lovfestet. 10 Dette standpunktet er imidlertid mindre kontroversielt enn å anerkjenne et partnerskap som et ekteskap. Når et ekteskap anerkjennes som et partnerskap innebærer det at rettsvirkningene er mindre omfattende enn det som følger av å anerkjenne ekteskapet fullt ut. Dersom et registrert partnerskap anerkjennes som et ekteskap, innebærer det at partnerskapet anerkjennes som et rettsinstitutt med mer omfattende rettsvirkninger enn det som følger av retten i inngåelseslandet. I forhold til norsk rett må det likevel bli avgjørende at dersom en omdanning fra registrert partnerskap til ekteskap aksepteres etter intern rett, kan det neppe anføres gode grunner for ikke å legge til grunn at et partnerskap inngått i utlandet kan anses som et ekteskap i Norge.

I SOU 2007:17 Äktenskap för par med samma kön - Vigselfrågor foreslås det en ny bestemmelse i lagen om visse internationella rättsförhallanden rörande äktenskap och förmynderskap, om hva som skal gjelde for utenlandske partnerskap og andre tilsvarende samlivsformer når det svenske partnerskapsinstituttet blir avskaffet. Bestemmelsen gir samme rettsvirkninger som ekteskap til samlivsformer som i hovedsak har samme rettsvirkninger som et ekteskap i det landet.

Anerkjennelse vil i utgangspunktet ha betydning for alle spørsmål som knytter rettsvirkninger til ekteskap. Thue uttaler om dette: «Utenlandsk stiftede partnerskap blir anerkjent. Etter norsk rett er de statusstiftende, og anerkjennelsen må skje på de samme betingelser som anerkjennelse av utenlandske ekteskap». 11 Dette er et egnet utgangspunkt for anerkjennelse av utenlandske registrerte partnerskap, i alle fall så langt rettsvirkningene av partnerskapet som er inngått i utlandet i store trekk samsvarer med rettsvirkningene av ekteskap i det aktuelle landet. 12

Tilsvarende løsning som framgår av det svenske forslaget kan etter departementets vurdering være hensiktsmessig også etter norsk rett, og departementet vil foreslå at den nye anerkjennelsesreglen i ekteskapsloven § 18 a utvides. Dette innebærer at partnerskap som inngås i utlandet etter ikrafttredelsen av endringsloven fortsatt vil anerkjennes som partnerskap her i landet, med mindre partnere i fellesskap framsetter en begjæring om omgjøring av partnerskapet til ekteskap etter reglene om dette.

Som nevnt finnes det også en rekke utenlandske reguleringer av samliv som innebærer langt svakere rettsvirkninger enn et ekteskap. Et eksempel på et slikt rettsinstitutt kan være de franske reglene om PACS (Pacte civil de solidarité) fra 1999. En PACS kan ikke inngås dersom en av partene er gift. Det er derimot ikke en ekteskapshindring at en av partene er bundet av en PACS. Inngåelse av ekteskap medfører imidlertid opphør av en PACS som en av partene er bundet av. Inngåelse av PACS innebærer i motsetning til ekteskap ingen endring i partenes sivile status. Når det gjelder spørsmål om skatt, sosiale rettigheter og pensjon likestilles PACS og ekteskap i noen henseender. En PACS-partner har ingen legalarverett etter partneren. PACS gir ikke rett til felles adopsjon. Andre eksempler på slike rettsinstitutter kan være ulike former for domestic partnerships som kan inngås i en del amerikanske delstater, samt de belgiske reglene om registrert samboerskap som gir langt mindre omfattende rettsvirkninger enn et ekteskap.

I forarbeidene til den sveitsiske partnerskapsloven sies det at en fransk PACS (Pacte civil de solidarité) ikke oppfyller vilkårene for å anerkjennes som et registrert partnerskap etter sveitsisk rett. Grunnen er at PACS er en kontraktsrettslig forbindelse som blant annet ikke medfører endring av sivil status etter fransk rett, og heller ikke har arverettslige virkninger. Det sies imidlertid at selv om PACS eller andre utenlandske rettsinstitutter ikke anerkjennes som et registrert partnerskap, kan slike rettsinstitutter ha enkelte rettsvirkninger for eksempel av underholdsrettslig, kontraktsrettslig eller selskapsrettslig karakter.

I tysk rett har man som nevnt valgt en hovedregel om at registreringslandets rett er avgjørende. Innvendingen mot den tyske løsningen er at den ikke er i samsvar med det grunnleggende prinsippet i internasjonal privatrett om at saken skal avgjøres etter det landets rett hvor rettsforholdet har sin nærmeste tilknytning. Partene behøver ikke ha noen sterk tilknytning til inngåelseslandet/registereringslandet. Etter departementets vurdering vil trolig den beste løsningen i disse tilfellene være å anvende registreringslandets rett. Løsningen ivaretar blant annet hensynet til forutberegnelighet.

Det kan være problematisk å avgjøre hvilke utenlandske ordninger som kan anerkjennes som ekteskap etter norsk rett, og hvilke som anerkjennes i den forstand at rettsvirkningene som følger av rettsinstituttet anerkjennes. I den grad det vedtas lovregler om rettsvalget i familieformueretten kan det vurderes å ta inn en særregel for samlivsordninger som ikke kan kategoriseres som registrerte partnerskap eller ekteskap, eksempelvis formulert slik: For personer av samme kjønn som har inngått en utenlandsk registrert samlivsordning som i hovedsak ikke har tilsvarende rettsvirkninger som et ekteskap eller registrert partnerskap etter norsk rett, anvendes registreringslandets rett. En utenlandsk rettsordning kan likevel ikke gis mer omfattende rettsvirkninger enn det som følger av ekteskapsloven.

På samme måte som ved omgjøring av et partnerskap som er registrert her i landet og ikke er oppløst finner, imidlertid departementet grunn til å foreslå at utenlandske partnerskap og andre samlivsforhold som i hovedsak har samme rettsvirkninger som et ekteskap, bare kan anerkjennes som ekteskap dersom partene i fellesskap har satt fram en begjæring om dette. I de tilfellene slik begjæring ikke foreligger, må forholdet eventuelt anerkjennes som et partnerskap.

Departementet vil samtidig foreslå at det gis en forskriftshjemmel i ekteskapsloven § 18 a slik at det er mulig å regulere nærmere i hvilke tilfeller en regulert samlivsform i utlandet vurderes å ha samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet og følgelig kunne bli anerkjent som et ekteskap i Norge.

Det er også mulig å gi lovregler, eksempelvis vedrørende rettsvalget. Så langt dagens regler bygger på sedvanerett, for eksempel spørsmål vedrørende rettsvalget for familieformuerettslige spørsmål, er det etter departementets vurdering ikke hensiktsmessig å lovfeste eventuelle unntak/særregler for likekjønnede ekteskap. Dersom slike særregler skal lovfestes forutsetter det en lovfesting av hovedreglene. I denne sammenhengen kan det nevnes at spørsmål om innføring av en norsk lov om internasjonal privatrett på familie- og arverettens område er til utredning under Justisdepartementet.

11.3.5 Konvensjoner

11.3.5.1 Generelt

Spørsmålet her er hvilken betydning forslaget om å utvide ekteskapsloven til også å omfatte likekjønnede par har i forhold til Norges konvensjonsforpliktelser. Når det gjelder den rent terminologiske endringen fra registrerte partnerskap til ekteskap, kan dette ikke sees å innebære noen endring i forhold til eksisterende konvensjonsforpliktelser. Grunnen er at når det i ulike konvensjoner nevnes begrepet «ektefelle», henspeiler dette på ektefellebegrepet på den tid konvensjonen ble utarbeidet. 13 Likekjønnede ektefeller omfattes derfor ikke av konvensjoner som knytter rettsvirkninger til sivil status som ektefeller.

Departementet registrerer at Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller spørsmål ved om forholdet til internasjonale forpliktelser er tilstrekklig vurdert, og det vises til at det i flere avtaler med andre land er bestemmelser som regulerer senere endringer, for eksempel bestemmelser om at avtalen får betydning for lover slik de lød på datoen for undertegning av avtalen, og på alle lover som senere endrer, supplerer eller erstatter dem. Etter departementets vurdering er fremstillingen av forholdet til internasjonale forpliktelser korrekt beskrevet. Det vises for øvrig til at verken Justisdepartementet eller Utenriksdepartementet har hatt tilsvarende innvendinger mot en slik fortolkning.

11.3.5.2 Luganokonvensjonen

Luganokonvensjonen er en konvensjon mellom EFTA-landene og EU-landene om verneting, fullbyrdelse og anerkjennelse av dommer i sivile og kommersielle saker. Rettsavgjørelser som omfattes av konvensjonen kan kreves anerkjent og fullbyrdet i andre konvensjonsstater. Etter Luganokonvensjonen artikkel 1 andre ledd nr. 1 gjelder den blant annet ikke for formuerettigheter som følge av ekteskap. Det må antas at likekjønnede ekteskap ikke omfattes av nevnte unntak fordi det avgjørende vil være ekteskapsdefinisjonen på det tidspunktet konvensjonen ble vedtatt. EF-domstolen har også i andre sammenhenger lagt til grunn at registrert partnerskap ikke kan likestilles med ekteskap. 14 Det kan på denne bakgrunn reises spørsmål om avgjørelser om deling av formue på skifte mellom registrerte partnere og mellom likekjønnede ektefeller kan kreves anerkjent og fullbyrdet i andre konvensjonsstater. 15

Det kan videre nevnes at spørsmål om underholdsplikt uttrykkelig er omfattet av Luganokonvensjonens artikkel 5 nr. 2. Avgjørelser om underholdsplikt kan altså i utgangspunktet kreves anerkjent og fullbyrdet i andre konvensjonsstater. Det kan imidlertid tenkes at anerkjennelse av en underholdsavgjørelse som er begrunnet i underholdsplikt på grunnlag av et registrert partnerskap eller et likekjønnet ekteskap anses ordre public-stridig i den staten der anerkjennelse kreves, se Luganokonvensjonen artikkel 27.

11.3.5.3 Nordisk familiekonvensjon – 6. februar 1931

Når det gjelder nordisk samarbeid, har Norge sluttet seg til konvensjonen av 6. februar 1931 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål med sluttprotokoll.

Konvensjonen er gitt lovs kraft ved lov 19. desember 1969 nr. 75 om gjennomføring av nordiske konvensjoner om visse internasjonal-privatrettslige forhold.

Artikkel 1 første ledd fastsetter at dersom en nordisk statsborger søker prøving av ekteskapsvilkårene i en av de andre nordiske statene, skal prøvingen skje på bakgrunn av loven i denne stat dersom en av brudefolkene er bosatt der. I andre tilfelle skal prøvingen skje i den stat hvor vedkommende har statsborgerskap. Etter annet ledd skal det ved prøving for en person som er bosatt i en annen kontraherende stat, tas hensyn til hvorvidt det gjelder krav om samtykke til ekteskapet fra foreldre eller verge etter bopellandets lov.

I medhold av artikkel 2 kan vigsel foretas uten prøving dersom ekteskapsvilkårene er gyldig prøvet i et annet nordisk land. Dette gjelder også om brudefolkene ikke er nordiske statsborgere.

Nordisk familiekonvensjon vil ikke omfatte ekteskap mellom likekjønnede.

I SOU 2007:17 Äktenskap för par med samma kön - Vigselfrågor foreslås det en ny bestemmelse i förordningen (1931:429) om visse internationella rättsforhollandan rörande äktenskap, adoption og förmyndarskap (NÄF). Denne förordningen bygger på den nordiske ekteskapskonvensjonen fra 1931. Det gis en ny bestemmelse der det uttrykkelig framgår at förordningen ikke gjelder for ekteskap som inngås mellom to kvinner eller mellom to menn.

11.3.5.4 Den europeiske konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn

Som nevnt foran i kapittel 7 skal en ny revidert adopsjonskonvensjon avløse Den europeiske konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn. Departementet legger til grunn at det med det første blir nærmere klarlagt når den nye konvensjonen vil tre i kraft. Departementet vil derfor foreløpig avvente den endelige avgjørelsen av om man skal si opp 1967-konvensjonen. Det vises til drøftelsen foran i 7.5.