5 Ekteskap eller partnerskap

5.1 Innledning

I dette kapittel behandles hovedspørsmålet om ekteskapsloven mv. skal utvides til å omfatte likekjønnede par. Følgende framgår av Soria Moria erklæringen:

«Regjeringen vil gå inn for endringer i ekteskapsloven som åpner for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Senterpartiets representanter i Regjering og Storting stilles fritt i dette spørsmålet.»

Et alternativ til å utvide ekteskapsloven er å endre partnerskapsloven slik at den gir de samme rettigheter som ekteskapsloven.

Som det framgår av NOU 1986: 2 Innstilling til ny ekteskapslov del 1 side 59, er ekteskapet en borgerlig institusjon, et sivilrettslig anliggende. I dette ligger det at det er lovgivningen som til enhver tid fastsetter betingelsene for å inngå ekteskap og formen for inngåelsen, likesom det er denne lovgivningen som fastsetter rettsvirkningene av inngått ekteskap, og også betingelsene for og rettsvirkningene av en oppløsning av ekteskap. Ved den kirkelige vigsel/vigsel ved et registrert trossamfunn opptrer prestene/forstanderne som representanter fra offentlige myndigheter når de medvirker til selve inngåelsen av ekteskap. For så vidt utøver de en ikke-kirkelig funksjon. De opptrer imidlertid på kirkens/trossamfunnets vegne og utøver en ren kirkelig/religiøs funksjon når det gjelder den religiøse siden av kirkens/trossamfunnets vigselsritual.

I Ot.prp. nr. 32 (1992-93) om lov om registrert partnerskap ble det framholdt at forslaget til registrert partnerskap ikke innebærer en likestilling mellom homofilt partnerskap og ekteskap. Fra sammendraget side 3 siteres flg.:

«Det er imidlertid klare praktiske paralleller mellom varige homofile parforhold og ekteskap. De aller fleste regler som gjelder ektepar, bortsett fra dem som gjelder forholdet til barn, er begrunnet i behovet for å regulere partenes rettigheter og plikter både overfor hverandre og overfor samfunnet.

Lovforslaget innebærer derfor at alle regler som gjelder ektepar også skal gjelde for registrerte homofile partnerskap, med unntak av retten til vielse og til å adoptere barn.»

I 2001 ble partnerskapsloven og adopsjonsloven endret slik at den ene registrerte partner kan adoptere den andre partnerens barn.

5.2 Omfanget av ekteskap og ­registrerte partnerskap

5.2.1 Ekteskap

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) over folkemengde etter sivilstand, kjønn og alder at det per 1. januar 2007 var i alt 1 687 128 gifte personer.

Tall fra SSB viser at vel 21 700 par giftet seg i 2006, mot 22 400 inngåtte ekteskap i 2005. På nettsidene til Statistisk sentralbyrå står det blant annet:

«Om lag 46 prosent gifta seg kyrkjeleg i 2006. Til samanlikning var det 63 prosent som gifta seg kyrkjeleg på starten av 1990-talet. Dei borgarlege stod for 32 prosent av alle vigslar i 2006, medan dei stod for 27 prosent i første del av 1990-talet. Før 2005, og så langt attende vi har statistikk, har talet på vigslar knytte til andre trussamfunn vore få. Dei to siste åra har talet stige til 630 i 2005 og til 885 i 2006. Veksten heng saman med at Human-Etisk Forbund fekk vigselsrett i slutten av 2004.»

5.2.2 Registrerte partnerskap

Tall fra SSB viser videre at det fra og med 1993 til og med 2006 er inngått i alt ca 2 200 partnerskap. Det framgår av tall fra SSB over folkemengde etter sivilstand, kjønn og alder at det per 1. januar 2007 var i alt 3 404 registrerte partnere, 564 skilte partnere og 243 separerte partnere.

Det ble inngått 227 registrerte partnerskap i 2006. Ikke siden loven om partnerskap trådte i kraft i 1993 har det blitt registrert så mange partnerskap på ett år. (192 registrerte partnerskap i 2005 og 192 i 2004.) Det er størst økning av antall partnerskap mellom to kvinner.

2006 er første året det ble inngått flere partnerskap mellom kvinner enn mellom menn. Siden 1993, da partnerskapsloven trådte i kraft, er det bare i årene 2000 og 2005 at det var omtrent like mange kvinner og menn som inngikk partnerskap. De andre årene har det vært langt flere menn enn kvinner.

5.3 Forslag i høringsnotatet

Som det framgår av Soria Moria erklæringen vil regjeringen sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering.

I Soria Moria erklæringen heter det videre:

«Regjeringen vil gå inn for endringer i ekteskapsloven som åpner for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Senterpartiets representanter i Regjering og Storting stilles fritt i dette spørsmålet.»

På bakgrunn av Soria Moria erklæringen og for å sende et tydelig signal om at toleranse og respekt går på tvers av seksuell orientering, etnisk bakgrunn og tro ble det i høringsnotatet foreslått en felles ekteskapslov med samme rettigheter for likekjønnede og ulikekjønnede par. Det framgikk at departementet ønsker at alle voksne mennesker uavhengig av seksuell orientering skal ha samme muligheter til å velge å inngå ekteskap dersom det er dette paret ønsker.

5.4 Høringsinstansenes syn

5.4.1 Høringsinstanser som har uttrykt at de er mot felles ekteskapslov

Følgende høringsinstanser (55) har uttrykt at de er mot en felles ekteskapslov, eller at forslaget ikke må sendes videre til Stortinget:

Kirkemøtet, flertallet i Bispemøtet, flertallet i Kirkerådet, Agder og Telemark bispedømmeråd, Bjørgvin bispedømeråd, Borg bispedømmeråd, flertallet i Hamar bispedømmeråd, Møre bispedømmeråd, flertallet i Oslo bispedømmeråd, Stavanger bispedømmeråd, mindretallet i Sør-Hålogaland bispedømmeråd, Tunsberg bispedømmeråd, flertallet i Den norske kirkes presteforening, Sjømannskirken, Norges Kristne Råd, Balestrand sokneråd, Det Norske Baptist Samfunn, For Bibel og Bekjennelse, Det teologiske Menighetsfakultet, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, De Frie Evangeliske forsamlinger, Den Anglikanske kirke i Norge, Den Norske Israelmisjon, Det Norske Misjonsforbund, Den Norske Tibetmisjon, Forum for Menn og Omsorg, Foursquare i Norge, Frelsesarmeen, Grimstad Misjonsmenighet, Indremisjonsforbundet, Katolske Kirke Midt Norge, Katolske Kirke Nord Norge, Oslo Katolske Kirke, flertallet i Kirkens Familievern, Kristent Leiarforum, Kristne Friskolers Forbund, Den luthersk- læstadianske menighet, Menigheten Karisma Senter, Metodistkirken i Norge, Misjonshøyskolen, Nord-Norges diakonistiftelse, Nordisk nettverk for ekteskapet, Normisjon, Normisjon Indre Vindafjord, Norsk Luthersk Misjonssamband, Norsk Luthersk Misjonssamband - Telemark krets, Norsk Søndagsskoleforbund, OASE, Oslo Kristne Senter, Oppdal Kristne Senter, Pinsebevegelsen, Porsgrunn Kristne råd, Stiftelsen På Bibelens Grunn, Styringsgruppa i MorFarBarn.no og Syvendedags Adventistsamfunnet.

I tillegg er det mottatt om lag 100 svar med synspunkter fra privatpersoner og et grasrotopprop med underskrifter fra menighetsmedlemmer og kirkegjengere som uttaler seg mot lovforslaget.

Bispemøtets flertall skriver:

«Kristen tro forstår derfor ekteskapet mellom mann og kvinne som en ordning innstiftet av Gud Skaperen. I kristent perspektiv er livet alltid truet og sårbart. Kristentroen ser ekteskapet som et uttrykk for Guds livgivende og opprettholdende handling gjennom samfunnsmessige og kulturelle strukturer. Gjennom ekteskapet viderefører Gud menneskeslekten og sørger for beskyttelse av fellesskapets og den enkeltes liv.

...

Bispemøtets flertall vil understreke at å definere likekjønnet samliv som ekteskap innebærer et radikalt brudd med den nedarvede ekteskapsinstitusjonen som er redegjort for ovenfor. Vi anser departementets forslag ikke bare som et brudd med kristendommens og de fleste andre religioners ekteskapsforståelse, men som et sosialt, kulturelt og økologisk eksperiment med konsekvenser vi neppe overskuer.

...

Et samlet Bispemøte deler departementets målsetting om å sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering.

Bispemøtets flertall kan imidlertid ikke se at disse hensynene krever etablering av en radikalt ny rettstilstand på samlivsområdet med felles ekteskapslov for ulike- og likekjønnede par. Partnerskapsloven gir personer i likekjønnede samliv juridiske rettigheter som er sammenfallende med de rettigheter ekteskapet gir, med unntak av retten til å bli prøvet for adopsjon og assistert befruktning.

At staten har etablert forskjellige lovgivninger og ordninger for hhv. ulikekjønnede og likekjønnede par, kan i seg selv ikke med rimelighet kalles diskriminering, så lenge disse ordningene er tilnærmet sammenfallende mht. rettigheter og plikter. Dette er et syn som finner støtte i juridiske fagmiljøer.

I denne forbindelse vil flertallet også gjøre oppmerksom på Lærenemndas behandling av spørsmålet om likestilling av ekteskap og partnerskap i uttalelsen «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken» fra 2006: «Et krav om likebehandling kan bare hevdes å være rettmessig når vilkårene ellers er like. De biologiske og sosiale rammevilkår for henholdsvis ekteskap og homofilt partnerskap er ikke like. Spørsmålet om hvilke rettslige vilkår som bør gjelde for homofile partnere, kan derfor ikke besvares ved å sammenligne med ekteskapets rettslige rammer. ... Det er etisk legitimt å fastholde i språkbruk så vel som i rettsformer at ekteskapet ut fra biologiske, kulturelle og sosiale forhold står i en særstilling, og er noe annet enn et ordnet partnerskap mellom to mennesker av samme kjønn. Denne særstilling bør samfunnet heller ikke tilsløre» (Uttalelsen s. 105).

Biskopene har ulike teologiske og etiske vurderinger av homofilt samliv. Det er imidlertid et samfunnsmessig faktum at mennesker treffer valg om livsform og livsprosjekter ut fra sine verdier og anliggender. Derfor anser et samlet Bispemøte det som verdifullt at staten legger til rette for at personer som har valgt en homofil samlivsform, kan ordne sitt samliv innenfor offentlig forpliktende rammer og slik gis samme vern og tilnærmet samme rettigheter som partnere i ekteskap.

Flertallet vil på denne bakgrunn hevde at departementets målsetting om åpenhet og ikke-diskriminering er fullt ut realiserbar innefor dagens rettstilstand med egne lovgivninger for hhv. ekteskap og registrert partnerskap. Når det derimot gjelder målsettingen om like rettigheter, vil Bispemøtets flertall hevde at denne målsetting ikke kan vurderes ut fra et ureflektert likebehandlingsprinsipp. Et krav om likebehandling kan bare hevdes å være rettmessig når vilkårene ellers er like. De biologiske rammevilkår for henholdsvis ekteskap og partnerskap er ikke like.

Dette forholdet, sett i sammenheng med det kulturelle og samfunnsmessige risikoprosjekt som den foreslåtte redefinering av ekteskapsinstitusjonen er, gjør at Bispemøtets flertall vil avvise departementets forslag til endring i ekteskapsloven.»

Agder og Telemark bispedømmeråd skriver:

«Diskriminering og mangel på likestilling i form av urettmessig forskjellsbehandling bør det settes samfunnsmessige tiltak mot. Godt begrunnet forskjellsbehandling basert på ulike forhold og overgripende verdier er derimot ikke ensbetydende med diskriminering og manglende likestilling.

Agder og Telemark bispedømmeråd vil avvise at det er diskriminerende og mot likeverd å reservere ekteskapsloven for heterofile par. Allerede språkbruken «likekjønnede og ulikekjønnede par» reflekterer at det her dreier seg om ulike forhold. Å likestille noe som på avgjørende måter er ulikt, vil lett by på nye problemer. Særlig må en være varsom med å få noe til å se likere ut enn det faktisk er, når det er samfunnets fundamenter det gjelder. Barn hører ikke naturlig med i et homofilt parforhold slik det gjør i et ekteskap. Muligheten til å få barn i parforholdet er ikke noe som er fratatt homofile, det er en mulighet de aldri har eid. Det er ikke vanskelig å forstå at dette kan være et savn, men det betyr ikke dermed at det skal snus til en rettighet og gjøres til en sak som dreier seg om likeverd når samlivskategoriene er ulike og hovedpersonen i dette er barnet.»

Fra Stavanger bispedømmeråd siteres:

«Ekteskapet har historisk sett hatt legitimitet både som borgerlig og kirkelig institusjon hos oss. De seinere tiår har vårt samfunn blitt stadig mer multikulturelt, og blant en del av de kulturer som er nye i vår sammenheng har ekteskapet (i betydningen mann/kvinne-ekteskap) en enda tyngre posisjon enn det både tradisjonelt og i nyere tid har hatt hos oss. Med foreliggende lovforslag gis begrepet ekteskap en definisjon som for mange blant oss vil frarøve ekteskapet dets nåværende etiske, kulturelle, religiøse eller sosiale legitimitet. 1 Men dersom ekteskapet for en økende andel av befolkningen mister sin legitimitet vil det gradvis også miste sin posisjon som enhetsinstitusjon i vårt samfunn.»

Det teologiske Menighetsfakultet skriver i sin konklusjon:

«MF mener at Forslag om endringer i ekteskapsloven mv. er mangelfullt utredet, bygger på en ensidig fremstilling av synspunktene i debatten, og har en lite problematiserende forståelse av de vanskelige spørsmål som er knyttet til forslaget. Vi anbefaler derfor at forslaget om en felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par trekkes, da vi mener at det er i strid med ekteskapets egenart som samlivsform. Partnerskapsloven gir etter vår oppfatning et tilstrekkelig juridisk vern for likekjønnede par, og spørsmålene om adgang til adopsjon og assistert befruktning og om kirkenes holdning og praksis bør drøftes uavhengig av spørsmålet om en felles ekteskapslov. »

Fra Den norske kirkes presteforening siteres:

«Presteforeningen støtter formålet med å aktivt motarbeide diskriminering av homofile og lesbiske. Vi stiller oss likevel spørrende til om dette bør eller må føre til en felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par. I høringsnotatets filosofiske bidrag uttrykkes at lovforslaget kan bidra «til en utvikling mot et stadig mer rettferdig og mindre diskriminerende samfunn» (høringsnotatet punkt 4.2, side 25). Vesentlig skarpere uttrykkes ikke-diskrimineringsargumentet i departementets egen og svært knappe avsluttende vurdering: «Det er ingen grunn til at ekteskapslovgivningen skal gjøre forskjell på folk ut fra en seksuell orientering» (høringsnotatet side 36). Her sies altså klart at dagens ordning med en lov for (ulikekjønnet) ekteskap og en annen lov for (likekjønnet) partnerskap gjør forskjell på folk - uten grunn!

Vi mener at å forskjellsbehandle mennesker uten legitim grunn, selvsagt ikke kan forsvares. Det er i strid med ikke-diskrimineringsprinsippet, som igjen er et grunnleggende prinsipp ved menneskerettighetene. Men også høringsnotatet bekrefter at dagens lovgivning ikke er i strid med gjeldende internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, et synspunkt vi slutter oss til.

...

Det avgjørende spørsmålet i denne sammenheng er om to ulike lovverk for ekteskap og partnerskap er basert på en legitim og velbegrunnet forskjell, eller ikke. Hvis det ikke er noen velbegrunnet forskjell, kunne loven være felles. Finnes derimot velbegrunnede forskjeller, kan det kanskje være uheldig å innføre en felles lov.

Uenigheten om en felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par handler derfor om det finnes reelle forskjeller mellom disse to samlivsformene, og om forskjellene også bør komme til uttrykk i samlivslovgivningen. Mye kan tale for at man fortsatt bør beholde to ulike lover. Det svarer til den forskjell som ligger i å ha identitet som heterofil eller homofil.

...

Det finnes reelle forskjeller i verden. Disse forskjeller må vi respektere, samtidig som det må gis føringer fra samfunn og kirke som klart sier at disse forskjeller ikke innebærer noen nedvurdering eller uetisk forskjellsbehandling av noen. Teologisk begrunnes dette imperativ i at alle mennesker er skapt i Guds bilde.»

Norges Kristne Råd har følgende hovedsynspunkt, som Kirkerådet og mange av medlemmene har sluttet seg til i sine høringsuttalelser:

«Som kirker i Norge tilknyttet Norges kristne råd er det vår felles oppfatning at ekteskap som en ordning i samfunnet er et forpliktende og bindende forhold mellom en kvinne og en mann. Vi vil fremheve at ekteskap mellom en kvinne og en mann har en sentral og grundig teologisk og moralsk begrunnelse i den kirkelige lære og tradisjon. Ekteskap mellom en mann og en kvinne har gjennom årtusener vært et vesentlig trekk i vårt og de fleste nasjonale samfunns kultur. Vi anerkjenner samfunnets behov for å gi homofile par mulighet til gode juridiske rammer for sitt samliv. Det er imidlertid uheldig og unødvendig at dette gjøres på en måte som innebærer en grunnleggende endring i forståelsen av hva ekteskap er.»

Om barn som vokser opp med likekjønnede par skriver Norges Kristne Råd også at dersom vi vet så lite som dette (henvisning til høringsnotatets 4.4.1 om delutredningen om barn som vokser opp i likekjønnspar) kan tyde på, bør vi være varsomme med å ta beslutninger som kan ha så vidtrekkende konsekvenser for den svakeste part. Samtidig presiserer Norges Kristne Råd at de ikke under noen omstendighet på generell basis trekker homofiles og lesbiskes omsorgsevne i tvil. Denne presiseringen framgår også av flere uttalelser fra instanser som er i mot felles ekteskapslov.

Den katolske kirke i Nord-Norge skriver:

«Kvantitativt er denne sak liten, både hva angår foreslåtte paragrafendringer og antall par som synes å bli berørt av endringene (jf. s. 39 der man opererer med 1.684.489 gifte personer og 3.084 registrerte partnere). Kvalitativt er saken av desto større betydning fordi den berører noen av kjernespørsmålene i selve vår samfunnsstruktur og den oppvekstramme vi gir våre barn. Forslagets største konsekvens er av ekteskapspolitisk karakter. Men som vel tilsiktet er det også et viktig homofilipolitisk initiativ. Dets barnepolitiske konsekvenser er kanskje alvorligst. Allerede innledningsvis må vi komme med den konklusjon at stiftet beklageligvis vurderer de foreslåtte lovendringer utelukkende som negative. Stiftets tilrådning er derfor primært at hele lovforslaget legges til sides, sekundært at forslagene ikke vedtas.»

I høringsuttalelsen til Styringsgruppa iMorFarBarn.no hevdes det også at menneskeverdet ikke blir berørt av samfunnets samlivslovgivning. De skriver:

«Å trekke inn argumenter om menneskeverd i debatten om ekteskapet, er usaklig. Alle seriøse aktører i denne debatten mener at homofile, bifile, polyfile, transseksuelle og andre minoriteter har nøyaktig samme menneskeverd som alle andre. Det berører ikke deres menneskeverd at ekteskapet bevares som en samlivsform mellom mann og kvinne.

...

Selv om antallet homofile ekteskap vil være lite, vil en felles ekteskapslov få store konsekvenser for hele samfunnet. Ikke minst vil det merkes i barnehage og skole. Lærebøker, undervisning og eksempler vil framstille enkjønnet og tokjønnet ekteskap som identiske, og som potensielt åpne for alle. Samfunnets sosiale scripts vil bli radikalt endret. Ingen rammer og roller vil ligge fast. Alt flyter. At dette vil føre til økt usikkerhet og forvirring i mange barns kjønnsutvikling og forståelse av seksualitet, og i dannelsen av identitet og selvbilde, er svært sannsynlig.»

5.4.2 Høringsinstanser som har uttrykt støtte til felles ekteskapslov

Følgende høringsinstanser (35) har uttrykt direkte støtte til felles ekteskapslov:

Justisdepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Barne-, ungdoms- og familieetaten Region nord, Barne-, ungdoms- og familie­etaten Region sør, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI), Sosial og helsedirektoratet (SHdir), Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Akershus universitetssykehus, flertallet i Sør-Hålogaland bispedømmeråd, Det teologiske fakultet Universitetet i Oslo, Norsk senter for menneskerettigheter Universitetet i Oslo, Felles­organisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO), Framfylkingen, Helseutvalget, Human-Etisk Forbund (HEF), Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Juss-Buss, Kirkens Bymisjon, Vennenes Samfunn Kvekerne, Kvinnefronten, Landsforeningen for transkjønnede (LFTS), Landsorganisasjonen i Norge (LO), Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), Menneskerettsalliansen, Mental Helse Ungdom, Norges Bygdekvinnelag, Norges Kristelige Studentforbund, Norsk Folkehjelp, Norsk Pensjonistforbund, Psykologforeningen, Samfunns­viternes fagforening, Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske Unitarkirke), Yrkes­organisasjonenes Sentralforbund (YS) og Åpen kirkegruppe.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er i hovedsak enig i endringene som foreslås og vurderer det som positivt at man får til en samordning av lovverk på samlivsområdet uavhengig av seksuell legning. Likevel peker direktoratet på at barneperspektivet kunne vært bedre ivaretatt i forarbeidene til lovendringen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet er fornøyd med at departementet ikke bare foreslår endringer i ekteskapsloven, men også endringer i andre lover som vil bidra til at det blir reell likestilling mellom lesbiske, homofile og heterofile par.

Norsk senter for menneskerettigheter Universitetet i Oslo (SMR) skriver:

«SMR er Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (jf kgl. res. av 21. september 2001) og er ved dette gitt en særskilt rolle for å overvåke at de internasjonalt vedtatte menneskerettighetsnormer respekteres og oppfylles av norske myndigheter. Utarbeidelse av høringsuttalelser ved myndighetsinitiativer av betydning for menneskerettighetenes stilling i Norge, er et sentralt ledd i SMRs virksomhet som nasjonal institusjon.

SMR har bidratt inn i lovgivningsprosessen gjennom Barne- og likestillings­departementets referansegruppe for utredning av felles ekteskapslov for heterofile og homofile par. Senteret har vært representert ved førsteamanuensis Tore Lindholm.

SMR ønsker med dette å uttrykke at forslaget om ny felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par ikke synes å stå i konflikt med de menneske­retts­lige normer og prinsipper som er forpliktende for Norge. SMR ser at departementet i det foreliggende høringsnotatet har gjennomgått de relevante konvensjoner Norge har tiltrådt som skal sikre retten til å inngå ekteskap. Dette er positivt og i tråd med vår anmodning i høringsuttalelse av 1. september 2006 til utkast til endring i forskrift til partnerskapsloven (gjengitt i kapittel 3.7. i hørings­­notatet).

...

Departementet er i følge høringsnotatet kommet til at det etter gjeldende konvensjoner ikke er forpliktet til å åpne ekteskapet for likekjønnede par, men at det nå er et sterkt ønske om å likestille parenes samliv. At Norge gir individer rettigheter ut over hva som følger av de ovenfor nevnte konvensjoner er greit såfremt det ikke dermed oppstår konflikt med andre konvensjonsfestede rettigheter. SMR støtter forslaget om å tilrettelegge i størst mulig grad av likhet mellom par av ulikekjønn og likekjønn for å fjerne den forskjellsbehandlingen som dagens ordning med skille mellom ekteskap og partnerskap innebærer. Slik tilrettelegging kan antakelig oppnås ved å innføre en ny felles ekteskapslov og samtidig avvikle partnerskapsloven. Andre alternativer kan være samtidig å opprettholde og revidere partnerskapsloven slik at alle substansielle forskjeller i rettsvirkninger av ekteskap og av partnerskap blir fjernet, eller å etablere et skille mellom pliktig borgerlig og frivillig livssynsorganisert vielse. De to siste alternativene ville unngå at norsk rett unødig bryter med ekteskapets status i mange religiøse tradisjoner, herunder ekteskapets status som sakrament i Den katolske kirke.

...

Det er således SMRs ønske at departementet også i det videre arbeidet med forslaget til ny felles ekteskapslov, vurderer og synliggjør aktuelle menneskerettslige problemstillinger knyttet til de mulige lovendringene. Dette vil også være med på å styrke bevisstheten rundt menneskerettighetenes stilling i Norge.

Verken den gjeldende rettstilstanden eller forslaget til lovendringer er etter SMR skjønn i konflikt med menneskerettighetene. Senteret kan heller ikke se at forslaget er i rettslig konflikt med tros- og livssynsfriheten, så lenge trossamfunn ikke blir pålagt å ektevie par som etter trossamfunnets interne normer ikke er kvalifiserte til det. På den andre siden har ikke myndighetene noen klar menneskerettslig forpliktelse til å gjennomføre de foreslåtte tiltakene. De internasjonale konvensjonene og kontrollordningene gir statene en vid skjønnsmargin på dette feltet. Samtidig er SMR av den oppfatning at forslaget vil kunne bidra til økt likebehandling, toleranse og respekt, formål som søkes fremmet gjennom menneskerettighetskonvensjonene.»

Det teologiske fakultet støtter helt og fullt det overordnete målet om en felles ekteskapslov, men mener at høringsnotatets utredning av viktige sider ved ekteskaps­institusjonen er for mangelfull.

Kirkens Bymisjon som skriver at de kunne ønsket seg en mer fyldestgjørende utredning av viktige moralske, sosiale og juridiske konsekvenser av lovendringen, drøfter bl.a likestilling og terminologi og skriver i sin konklusjon bl.a. flg.:

«Vi mener videre at en felles betegnelse "ekteskap" for både likekjønnede og ulikekjønnede par slik forslaget legger opp til, er å foretrekke. Vi vil imidlertid understreke at det er den prinsipielle juridiske likestillingen mellom likekjønnede og ulikekjønnede som er det avgjørende poenget, ikke ens terminologi. Den foreslåtte omdefineringen av den religiøst og emosjonelt ladede termen "ekteskap" kan komme til å utløse så mye motstand i brede kretser, at det undergraver den ønskede signaleffekt, og i stedet fører til økt polarisering og dermed ny stigmatisering. Dersom det skulle vise seg å være tilfelle, bør Departementet sekundært velge å beholde distinksjonen ekteskap/partnerskap, men gi de to samme juridiske vern og etiske dignitet og anerkjennelse.»

Norsk Folkehjelp uttaler:

«Norsk Folkehjelp gir honnør til Barne- og likestillingsdepartementet for å presentere et forslag til lovendring som sidestiller muligheten til samlivsformalisering for likekjønnede og ulikekjønnede par.»

Vennenes Samfunn Kvekerne uttaler:

«For oss blir det urovekkende at en sak som i sin dypeste grunn handler nettopp om kjærligheten mellom to mennesker, skaper så stor strid innen kirken.»

Mange av høringsinstansene understreker at forslagene vil bidra til å motvirke diskriminering av homofile. For eksempel skriver Akershus universitetssykehus følgende:

«Akershus universitetssykehus er av den oppfatning at den foreslåtte lovendring vil kunne bidra til å motvirke den diskriminering homofile blir utsatt for, men må ikke overskygge det faktum at barn berøres av ekteskapslovgivning, som det står i høringsnotatet.

En utvidelse av ekteskapslovgivningen vil slik vi ser det kunne bidra til å skape stabile rammer rundt forskjellige samlivsformer som i neste omgang vil ha betydning for barns oppvekstvilkår.»

Også Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) skriver at en felles ekteskapslov er med på å danne grunnlag for utvikling av et mer inkluderende samfunn.

Fra Framfylkingens høringsuttalelse siteres:

«Landsmøte i Framfylkingen LOs barne- og familieorganisasjon støtter en felles ekteskapslov.

Landsmøte i Framfylkingen oppfordrer Stortinget til å vedta en ekteskapslov som gir samme rettigheter til likekjønna og ulikekjønna par.

Framfylkingen mener at partnerskapsloven var et viktig steg på veien mot et samfunn med like rettigheter for homofile og heterofile, men at tiden nå er kommet for å fjerne et av de få formelle skillene mellom homofile og heterofile. Framfylkingen ser ingen grunn til at det bør være et skille basert på legning og at ekteskap bør kunne inngås mellom to samtykkende voksne uavhengig av kjønn.

I dag er det mange barn som vokser opp hos foreldre av samme kjønn. Disse barna har ikke de samme juridiske rettighetene som andre barn. En felles ekteskapslov vil sikre disse barna bedre juridisk og ikke minst sende et signal om at deres familie er like mye verdt som andres.»

Norsk Pensjonistforbund uttaler blant annet:

«Norsk pensjonistforbund (NPF) støtter fullt ut Regjeringens forslag om en felles ekteskapslov, ... Dette er et viktig skritt i riktig retning av formell likestilling mellom heterofile og homofile, og vil også, etter vår mening, bidra til at en stor gruppe vil føle seg mer inkludert i samfunnet.

...

Målsettingen må allikevel være å ligge i forkant av utviklingen, noe som man vil bli berømmet for i ettertiden og sett fra et medmenneskelig perspektiv.»

Human-Etisk Forbund (HEF) skriver om dette:

«Det foreliggende forslaget til endringer i Ekteskapsloven, er et uttrykk for et viktig overordnet prinsipp i en rettsstat; dvs. likhet for loven - uavhengig av kjønn og uavhengig av tros- eller livssynstilhørighet. Dette er et prinsipp som har et viktig menneskerettslig perspektiv. Det er viktig at alle voksne innbyggere, som ønsker det, har mulighet til å velge ekteskapet som rammen for sitt samliv og den familien de ønsker å stifte.»

Mental Helse Ungdom (MHU) viser til at NOVA rapport 1/99 «Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn» viser at det er svært utbredt med psykisk sykdom og rusproblemer blant homofile og lesbiske. Fra høringsuttalelsen siteres:

«På ett punkt eksisterer det fortsatt diskriminering fra lovgivernes side. Det er i 2007 fortsatt ikke mulig for to personer av samme kjønn å inngå ekteskap på lik linje som heterofile. To av samme kjønn mangler også mange rettigheter til felles barn, og de har heller ikke samme rettigheter til å skaffe seg barn, for eksempel via adopsjon. Dette anser vi som diskriminering fra staten sin side. Staten definerer da et heterofilt forhold som [mer] verdt enn et med to av samme kjønn. MHU mener at det er helt uakseptabelt at myndighetene skal undergrave en gruppe menneskers egenverd ved å kommunisere dette budskapet.

Det kan være vanskelig for unge mennesker som oppdager at de har en annen legning enn de fleste rundt seg. I Mental Helse Ungdom forstår vi at man kan utvikle psykiske problemer når en er i en vanskelig fase. Vi tror helt og fast at ved å normalisere det å ha en homofil legning, vil unge mennesker lettere kunne stå frem og være stolt av seg selv, uten å måtte pådra seg psykiske vansker.

Det å likestille heterofile forhold og forhold med to av samme kjønn vil være en viktig og naturlig måte for lovgiverne å normalisere det å være tiltrukket av det samme kjønn.»

Norsk Psykologforening skriver:

«Norsk Psykologforening (NPF) støtter forslagene til endringer i ekteskapsloven mv. som i størst mulig grad er i tråd med FNs menneskerettighetskonvensjon, og i minst mulig grad støtter opp om fordomsfulle og moraliserende forestillinger om familien, foreldreskap og barns oppvekstvilkår.»

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) uttaler:

«Ekteskapet kan være med på å gi trygge og velprøvde rammer rundt familielivet i samfunnet vårt for de som ønsker og velger å gifte seg. For svært mange mennesker er nettopp familien, i en eller annen form, en viktig del av det rammeverket man legger omkring sine liv og samliv. Diskriminering i samlivslovgivningen er noe som rammer enkeltmennesker hardt. Dagens lovverk er diskriminerende, og det rammer både oss som lesbiske og homofile og våre familier. Dette oppleves som belastende for mange. LLH er svært glade for at Regjeringen nå går inn for å gi også lesbiske og homofile muligheten til å velge ekteskap som ramme for sine familieliv.»

5.4.3 Mindretallsvotum som støtter felles ekteskapslov

I tillegg er det dissenser i flere (7) av uttalelsene der et mindretall begrunner sin støtte (6) til fellesekteskapslov. Dette gjelder:

Bispemøtets mindretall,mindretallet i Hamar bispedømmeråd, mindretallet i Oslo bispedømmeråd, mindretallet i Kirkerådet, mindretallet i Kirkens Familievern og mindretallet i Den norske kirkes presteforening.

I uttalelsen fra Sør-Hålogaland bispedømmeråd er det mindretallet som er imot felles ekteskapslov.

Bispemøtets mindretall skriver bl.a.:

«Bispemøtets mindretall (Fiske, Jørgensen) vil på tross av de mangler som er beskrevet, mene at utredningen gir grunnlag for å avgi høringssvar som prinsipielt gir støtte til felles ekteskapslov for ulike- og likekjønnede par.

...

Den juridiske kontrakten (2) og samfunnets formaliserte anerkjennelse av forholdet (3), må sies å være tilstede i både ekteskapslov og partnerskapslov. Det er flere grunner til at det likevel er ønskelig med en felles ekteskapslov.

Det første er de målsettingene som høringsnotatet stiller opp og som vi slutter oss til. En minoritet som i utgangspunktet sliter med fordommer og fordømmelse, bør ikke skilles ut og særbehandles mer enn helt nødvendig. Partnerskapsloven gir absolutt de formelle muligheter og rettigheter som er nødvendige. Men med to lover fastholdes et skille som ikke behøver å være der. Og med to lover hevdes det at den forskjellen som er mellom to mennesker med ulik seksuell legning, er viktigere enn den likhet som er i deres felles menneskelige evne og behov når det gjelder kjærlighet, forpliktelser, omsorg osv.

Den andre grunnen til å ønske en felles lov, ligger i synet at det ikke er noen grunn til å diskvalifisere homofilt samliv. Når en ønsker åpenhet og like rettigheter, synes det rimelig at alle skal favnes av samme lov.

For det tredje har ekteskapet etablert seg som den institusjonen som gir best rammer for kjærlighet og fellesskap. En felles lov vil derfor utvide muligheten og gi flere del i den velsignelsen et ekteskap skal være.

Heller enn å svekke ekteskapet som institusjon, vil en felles lovgivning kunne bidra til å styrke ekteskapets stilling i vår tid. Det skjer ved at ekteskapet igjen viser sin evne til å fornye seg i pakt med utviklingen i kirke og samfunn.

For det fjerde er det viktig i et demokrati at lovverket er i samsvar med folks generelle rettsoppfatning. Dette er ett av de punkt hvor et bedre forberedt og bredere forankret høringsutkast kunne hatt betydning. Nettopp fordi ekteskapsinstitusjonen er så viktig for så mange mennesker, burde langt flere vært trukket inn i forarbeidet med en felles lov. Samtidig er lovene med på å prege den samme rettsoppfatningen. Det kan en se av partnerskapsloven - den var omstridt da den kom, men omtales nå som et gode av de fleste.

...

Bispemøtets mindretall ønsker mest mulig like rettigheter, muligheter og plikter for flest mulig mennesker og ønsker i minst mulig grad å skille ut og særbehandle grupper.

Mindretallet ser det derfor som naturlig at en rettstilstand med to separate lovgivninger for henholdsvis heterofile og homofile par ikke videreføres. Siden ekteskapslov og partnerskapslov skal inneholde de samme rettigheter og plikter, bør de to lovene slås sammen.

Mindretallet støtter derfor høringsnotatets forslag om en felles ekteskapslov for ulikekjønnede og likekjønnede par.»

Et mindretall i Den norske kirkes presteforening støtter lovforslaget og begrunner det med at i dag lever mange likekjønnede par sammen i et forpliktende forhold og bør få de samme rettigheter og rammer som ulikekjønnede par. Dette vil sikre at barn som vokser opp i disse familiene får samme rettigheter som barn innenfor ulikekjønnet ekteskap. De mener også at lovforslaget kan bidra til en utvikling mot et stadig mer rettferdig og likeverdig samfunn.

5.4.4 Møte med representanter fra ­Kirkerådet

I forbindelse med oversendelse av Kirkemøtets uttalelse ba Kirkerådet om et møte med Barne- og likestillingsministeren for å samtale om Kirkemøtets høringsuttalelse. Statsråden holdt møte med Kirkerådets ledelse og generalsekretæren fra Mellomkirkelig råd.

Kirkerådet framla synspunktene til Kirkemøtet, og det ble vist til at uttalelsene fra Kirkemøtet, Kirkerådet, Norges Kristne Råd og bispedømmerådene viser tilnærmet entydighet på denne saken.

Det ble også understreket i møtet at det vil være helt avgjørende at Den norske kirke får være trossamfunn og at trossamfunn får beholde sine reservasjonsmuligheter.

5.5 Departementets vurderinger og forslag

Innledning

I Ot. prp. nr. 28 (1990-91) om lov om ekteskap ble det innledningsvis uttalt at selv om det har skjedd store endringer i familiestrukturen siden den forrige ekteskapsloven i 1918, er ekteskapet likevel den helt dominerende samlivsformen. Videre sies det at det er viktig at bestemmelsene i en ny ekteskapslov utformes slik at de kan bidra til at ekteskapets rolle som samlivsform ikke svekkes.

Dette er også departementets grunnleggende standpunkt nå.

Ekteskapet er utrykk for varige kjærlighetsforhold mellom to mennesker og gir de rettslige rammene rundt familielivet. Tradisjonelt er de to en kvinne og en mann, og rammene legges til rette for å føre slekten videre. Ekteskapet er en juridisk kontrakt basert på gjensidig kjærlighet. Samtidig blir ekteskapet sett på som en grunninstitusjon i samfunnet, som departementet ønsker å beholde. Dette kommer til utrykk i det borgerlige vigselsformular fastsatt ved kongelig resolusjon 19. januar 1996 med hjemmel i ekteskapsloven § 15. Fra formularet siteres:

«Dere har kommet hit i dag for å bli viet til ektepar. Jeg vil minne dere om hvilken stor og viktig begivenhet det er når to mennesker velger å leve sammen i ekteskap. Ved å inngå ekteskap, lover dere hverandre samhold og støtte i alle livets forhold, både i medgang og i motgang.

Men dere lover hverandre mer:

Ekteskapet innebærer at dere lover hverandre kjærlighet og troskap. Det å love hverandre kjærlighet for resten av livet, er det vanskeligste løfte vi kan gi et menneske. Det krever at dere setter dere høye mål for samlivet, og det krever deres oppriktige vilje til å strekke dere mot disse målene, i dag og i tiden som ligger foran. Det er dette dere lover hverandre her i dag. Ved å inngå ekteskap, blir dere en enhet, men dere fortsetter også å være to selvstendige og likestilte mennesker. Det er ingen motsetning mellom kjærlighet og samhold på den ene siden, og frihet og selvstendighet på den andre. Kjærlighet er også å vise respekt for hverandre. Det er en rett jeg har, men også en plikt som er pålagt meg etter loven, å legge dere to nå alvorlig på hjertet at dere skal leve etter det løftet som dere gir hverandre her.»

I den filosofiske betraktningen av ekteskapet som ble gjengitt i høringsnotatet 2 skriver filosof Tove Pettersen at ekteskapsinstitusjonen har på den ene siden vist seg tilpasningsdyktig til endringer, samtidig som den er bærer av bestemte verdier.

Departementet er etter gjeldende konvensjoner ikke forpliktet til å åpne ekteskapet for likekjønnede par, men det er nå et sterkt ønske om å ta det siste steget og likestille parenes samliv.

Moderne samfunn har etter departementets syn et ansvar for å skape aksept, gi juridisk trygghet og like rettigheter for kjærlighet mellom par av samme kjønn, slik at loven blir lik for alle.

Departementet foreslår nå å utvide ekteskapet som samlivsform slik at det også omfatter to av samme kjønn. Det vil etter departementets vurdering være en positiv endring som innebærer at flere kan få mulighet til å velge ekteskapet som samlivsform, og departementet ønsker på denne måte å styrke ekteskapet.

Departementet finner det hensiktsmessig å dele den videre drøftelsen i undertema.

Kan lovgiver åpne ekteskapet for likekjønnede par

«Ekteskapet er i rettslig forstand en forbindelse mellom en mann og en kvinne som inngås i bestemte former og som samfunnet gir sin autorisasjon og tillegger visse rettsvirkninger», se Lødrup 3 . Ekteskapet har videre for mange et religiøst aspekt.

Mange av høringsinstansene fra Den norske kirke og andre trossamfunn mener at lovgiver ikke kan endre eller omdefinere ekteskapet slik det er foreslått i høringsnotatet. For eksempel skriver Bispemøtets flertall at kristen tro forstår ekteskapet mellom mann og kvinne som en ordning innstiftet av Gud.

Høringsrunden viser at det er stor motstand mot felles ekteskapslov innenfor Den norske kirke og andre trossamfunn, og det er tydelig at det har vært viktig for hver enkelt religiøs institusjon å bli hørt. De religiøse høringsuttalelsene er tydelige på at de går i mot forslaget om en felles ekteskapslov. Det begrunnes både teologisk, kulturelt og historisk at ekteskapet skal forbeholdes kvinne og mann og at homofiles rettigheter heller bør ivaretas ved en egen lov, eventuelt en egen samlivslov.

Forslaget om å utvide ekteskapet til også å omfatte homofile par, rører ved mange religiøse personers verdigrunnlag og vekker sterke følelser. Departementet har forståelse for at dette berører manges livssyn. For dem som også ser på ekteskapet som en religiøs handling innebærer dette en tilleggsdimensjon som departementet har respekt for. Imidlertid er dette også et verdivalg for de som er tilhengere av en felles ekteskapslov. Departementet har valgt å legge avgjørende vekt på at ekteskapet er en sivilrettslig handling.

Departementet vil ikke lenger ha et skille mellom mennesker som har valgt å være sammen av kjærlighet. Etter departementets vurdering vil ikke andre begrep dekke likestillingen av kjærligheten like godt som ekteskap, og det legges avgjørende vekt på kjærlighet og ikke seksuell orientering.

Lovgiver har ansvaret for den rettslige reguleringen av ekteskapet og Stortinget, som lovgiver, har derfor adgang til å vedta de endringer som stortingsflertallet mener er nødvendige og riktige dersom ikke andre forpliktelser taler mot det. I kapittel 3 er det gitt en framstilling av slike andre forpliktelser som Norge er bundet av gjennom internasjonale konvensjoner.

I Norge kan ekteskap inngås borgerlig, eller innenfor Den norske kirke eller andre trossamfunn. Fra 2004 kan ekteskap også inngås innenfor livssynssamfunn. Det er opp til det enkelte par å velge en borgerlig, religiøs eller humanistisk vigsel. Vilkårene for å inngå ekteskapet (alder, ugift, lovlig opphold mv.) og vilkårene som stilles til vigselen jf. ekteskapsloven § 11 4 er de samme, men seremoniene rundt vigselen er forskjellige.

Kirken har sin egen liturgi for ekteskap som fastsettes av Kirkemøtet, jf. Grunnloven § 16. Tros- og livssynssamfunn får vigselsrett når de får godkjent vigselsformularet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

I tillegg vil det for mange være viktig å få kirken eller annet trossamfunns velsignelse, eller eventuelt en humanistisk vigsel. Den religiøse eller humanistiske siden ved ekteskapsinngåelsen er ikke regulert i ekteskapsloven og endres i utgangpunktet ikke med felles ekteskapslov. Det blir derfor opp til Den norske kirke og andre trossamfunn å ta stilling til dette.

Departementet vil imidlertid gi uttrykk for at det er ønskelig at så vel Den norske kirke som andre trossamfunn etter hvert skal kunne tilby en vigselsseremoni også for likekjønnede.

Den religiøse siden av vigslene og ekteskapet blander lovgiver seg således ikke bort i. Etter departementets vurdering er det derfor ikke nødvendig å kommentere de teologiske argumentene mot felles ekteskapslov. Høringsrunden viser at også blant biskoper og andre prester er det ulik oppfatning av dette.

Departementet vil understreke at grunnlaget for ekteskapet vil være forhold som varig kjærlighet til et annet menneske, et ønske om å inngå en gjensidig avtale om forpliktelser og omsorg for hverandre og eventuelle barn, vise dette ovenfor omverdenen og få forholdet anerkjent av samfunnet. Departementet foreslår en endring av en institusjon som også har et religiøst innhold. Endringene i ekteskapsloven mv. endrer imidlertid ikke det religiøse innholdet.

På denne bakgrunn mener departementet at lovgiver kan foreta de nødvendige endringer i ekteskapsloven mv., slik at ekteskapet åpnes for likekjønnede par.

Felles ekteskapslov bør vurderes ut fra et ­likebehandlingssynspunkt

Regjeringen vil sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent, og aktivt motarbeide diskriminering. Fra Soria Moria erklæringen siteres:

«Regjeringen vil gå inn for endringer i ekteskapsloven som åpner for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Senterpartiets representanter i Regjering og Storting stilles fritt i dette spørsmålet.»

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene avviser at det er diskriminerende og mot likeverd å reservere ekteskapsloven for heterofile par.

Et alternativ til felles ekteskapslov er slik det påpekes av blant annet Norsk Senter for Menneskerettigheter Universitetet i Oslo å opprettholde og revidere partnerskapsloven, slik at alle forskjeller i rettsvirkninger mellom ekteskap og partnerskap blir fjernet.

Departementet mener at en ekteskapsinstitusjon som bare inkluderer en kvinne og en mann i realiteten innebærer en forskjellsbehandling. Departementets utgangspunkt er at en forskjellsbehandling må begrunnes. Det legges til grunn at homofile og lesbiske forhold er av like stor verdi som heterofile forhold er. Ved å opprettholde en forskjell kan det medføre at enkelte føler seg mindre verdt.

Det foreligger godt kommenterte funn både i Norden og internasjonalt 5 som viser at homofile i større grad enn resten av befolkningen sliter med psykologiske problemer.

I september 2007 ble NOVA-rapporten Vold mot lesbiske og homofile tenåringer, en representativ undersøkelse av omfang, risiko og beskyttelse 6 lagt frem. Den viser at unge homofile og lesbiske tenåringer i Oslo er en særlig sårbar gruppe når det gjelder å være utsatt for daglig mobbing, systematiske trusler og vold. Det framgår av rapporten at:

«- 5 % av lesbiske/bifile tenåringsjenter og 20 % av homofile/bifile tenåringsgutter oppgir at de har blitt utsatt for daglig mobbing det siste året i Oslo. 20 % av de lesbiske og 40 % av de homofile har vært utsatt for vold som krevde legebehandling.»

Dette viser at regjeringens arbeid for større grad av likebehandling av homofile fortsatt er helt nødvendig, og at dette ikke er usaklig retorikk om diskriminering slik det hevdes i høringsuttalelsen fra Styringsgruppa i MorFarBarn.no.

I uttalelsen fra Stavanger bispedømmeråd trekkes også forholdet til nye kulturer fram. Departementet er kjent med at det for mange unge homofile og lesbiske, uavhengig av bakgrunn, er vanskelig å leve åpent. Det er etter hvert godt dokumentert at samfunnet ikke har lyktes godt nok i å bedre levekårene til homofile og lesbiske generelt. Homofile og lesbiske med ikke-vestlig bakgrunn generelt, og homofile og lesbiske med muslimsk bakgrunn spesielt, møter enda større utfordringer. Departementet mener at felles ekteskapslov og likebehandling av homofil kjærlighet også er en viktig sak i forhold til andre minoriteter, og at arbeidet for å oppnå større aksept også er svært viktig i disse miljøene.

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) mener at ekteskapet kan være med på å gi trygge og velprøvde rammer for et familieliv. Departementet slutter seg til dette synspunktet. Det er etter departementets syn ønsket om et varig forpliktende samliv som er av relevans, da det er dette loven regulerer. Om partene er heterofile eller homofile, har like eller ulike kjønn, har i denne sammenheng like liten betydning som så mange andre forskjeller det kan være mellom par, så lenge paret ønsker et varig forpliktende samliv. Det er på denne bakgrunn departementet vurderer om ekteskapsinstitusjonen nå bør utvides til også å omfatte homofile og lesbiske par. Etter departementets vurdering er homofile par og heterofile par som ønsker å inngå en gjensidig forpliktende kontrakt med hverandre sammenlignbare og likeverdige. Likheten er to mennesker som ønsker et forpliktende samliv. Med kun en utvidelse av partnerskaps­loven vil det fortsatt være særlig tydelig at homofile særbehandles. Dette ønsker ikke departementet å bidra til. En fortsettelse av denne særbehandlingen vil nettopp kunne være med på å forsterke at en kjærlighetsrelasjon mellom to kvinner eller to menn er noe kvalitativt annet enn kjærlighetsrelasjonen mellom en kvinne og mann. Departementets syn er at en utvidelse av partnerskapsloven ikke vil være tilstrekkelig vurdert ut fra et likebehandlings­perspektiv.

Departementet mener at tiden er moden for en fullstendig likebehandling av homofile og heterofile par.

Det gjøres i denne forbindelse også oppmerksom på at departementet arbeider med en tiltaksplan for homopolitikken for regjeringens videre arbeid for å sikre lesbiske og homofile god livskvalitet.

Barneperspektivet

Departementet har merket seg at det er forskjellige syn på barneperspektivet. Både tilhengere og motstandere av en felles ekteskapslov begrunner sitt syn med barnets beste.

Noen homofile har barn og noen ønsker seg barn. Slik er det også med heterofile.

Når det gjelder kunnskap om barn som vokser opp i likekjønnede parforhold vises det til delutredningen som lå til grunn for høringsnotatet. Utredningen gir en kunnskapsoversikt over den forskning som er foretatt om barn som vokser opp hos likekjønnspar. Svært kort kan litteraturgjennomgangen oppsummeres slik:

Homofile og lesbiske foreldre er som andre foreldre. De har de samme normer og verdier om hva som er en god oppvekst for barnet. Sosial mor (har ikke juridiske eller biologiske bånd til barnet, men er knyttet til barnet ved å være biologisk mors partner) er en viktig person i barnets liv og bidrar aktivt til oppfostringen og oppdragelsen av barnet.

Det er ingen påvist forskjell mellom barn oppvokst i likekjønnspar og barn som har vokst opp i heterofile familier. Det er ingen forskjell i barnas evne til å få eller beholde venner, i psykisk og sosial velbefinnende eller når det gjelder kjønnsutvikling. Dette betyr at foreldrenes seksuelle identitet ikke påvirker barnets kjønnsutvikling.

Oppsummeringen må sees på bakgrunn av følgende: Det er lite forskning i Norge om barn som vokser opp i likekjønnspar, og den forskningen som er gjort, er i hovedsak utført av hovedfagsstudenter. Det samme er tilfellet i Sverige. Der ble det forsket på feltet i forbindelse med utredningen Barn i homosexuella familjer 2001. I Norge finnes det en ferdig avlagt doktorgradsavhandling og en påbegynt på feltet.

Utreder gjør også bruk av en klassiker på området, nemlig Tasker og Golombeks studie Growing up in a lesbian family. Dette er en longitudinell studie der barn ble intervjuet ved 10-års alder og når de var rundt 25 år. Det framkommer av denne at de undersøkelser som finnes tyder på at disse barna har det like bra som andre barn, også når det gjelder deres kjønnsutvikling.

Departementet vurderer det slik at det ikke er behov for mer forskning for å legge til rette for ekteskap for homofile. Det viktigste for barn er å vokse opp i trygge og gode omgivelser. Ekteskapet er den mest stabile rammen rundt barns liv.

Når en ser nærmere på forholdene til barn som vokser opp i likekjønnede familier med to mødre eller to fedre, mener departementet at det er viktig at så vel barna som foreldrene opplever at de av samfunnet blir vurdert som en familie. Det er lagt til grunn at ekteskapet er grunninstitusjonen i samfunnet. Dersom ekteskapet utvides til også å omfatte likekjønnede par, vil det i tillegg til å kunne gi barna rettigheter, kunne bidra til at det blir lettere for barna å oppfatte forholdene som mer like, enn dersom partnerskapsloven videreføres. Det legges til grunn at det er av stor betydning for homofile selv, deres barn og andre nære personers menneskeverd at regelverket for samliv og familieliv blir mest mulig likt. Det er i denne forbindelse særlig viktig å sikre rettigheter til barn av lesbiske, «unnfanget» i forholdet. Se kapittel 9.

Departementet mener at likebehandling vil være den beste løsningen for barna, også ut fra deres omdømme i forhold til andre barn og voksne. Felles ekteskapslov vil etter departementets vurdering bidra til å normalisere det å ha en homofil orientering.

I denne sammenheng vil departementet påpeke at det er svært viktig hvordan samfunnets institusjoner som barnehage, skole, barnevern etc. forholder seg til den realitet at vi har ulike familier, at noen barn vokser opp med mor og far, noen med bare mor eller bare far og noen med to mødre eller to fedre. Med en innføring av en felles ekteskapslov vil lovgiver gi sterke signaler om likebehandling, og dette vil igjen kunne påvirke holdninger i samfunnet forøvrig.

Barneperspektivet i forhold til spørsmålet om adopsjon, assistert befruktning og foreldreskap behandles i kapittel 7, 8 og 9.

Konsekvenser for ekteskapet som institusjon

Flere høringsinstanser hevder at forslaget om felles ekteskapslov vil svekke ekteskapets stilling i samfunnet. Etter departementets vurdering er det fortsatt vanskelig å forstå argumentene om at ekteskapets stilling vil svekkes og at det kan virke normoppløsende å gi likekjønnede par et ekteskap som ramme for sine stabile forpliktende forhold.

Departementet vil også peke på at den bekymring som ble uttalt i sterke ordelag i debatten om partnerskapsloven for 14 år siden, er snudd slik at ingen av motstanderne til felles ekteskapslov angriper partnerskapsloven. Tvert i mot understrekes det av flere at det rette må eventuelt være å foreta endringer i dette regelverket.

Det blir i denne forbindelse også påpekt at homofile utgjør et mindretall av befolkningen, og bare et mindretall av disse igjen har til nå ønsket å inngå partnerskap. En lovendring vil etter en del av instansenes syn rette seg mot svært få, men få store konsekvenser for samfunnet.

Selv om det skulle vise seg at bare en del av de homofile parene har et ønske om å inngå ekteskap, er det muligheten for denne gruppen som er avgjørende, og ikke hvor mange homofile ekteskap som blir inngått. Det er et spørsmål om å inkludere eller ekskludere en gruppe som har samme ønsker, samme behov og samme forutsetninger for å velge ekteskapet som samlivsform. Departementet kan ikke se noen grunn til at denne gruppen ikke skal likebehandles og heller ikke se hvilke store konsekvenser dette får for samfunnet.

Oppsummering

Å være for eller mot felles ekteskapslov handler om verdisyn og departementet har forståelse for at felles ekteskapslov vil være uforenelig med enkeltes tros- og livssyn. Det er imidlertid avgjørende for departementet at lesbiske og homofile par sivilrettslig behandles likt med heterofile par. Det legges også til grunn at det er til barnas beste at barn vokser opp i trygge og stabile rammer uavhengig av foreldrenes seksuelle orientering. Etter departementets vurdering gir ekteskapet gode rammer for barn, og dette støttes av høringsinstansene. Departementet mener at det foreligger tilstrekkelig kunnskap og gode nok argumenter for lovendringene og vil derfor foreslå en felles ekteskapslov.