7 Adopsjon
7.1 Gjeldende rett
Det følger av adopsjonsloven § 5 at andre enn ektefeller ikke kan adoptere sammen. Av partnerskapsloven § 4 framgår at adopsjonslovens regler om ektefeller ikke gjelder for registrert partnerskap. Siden homofile par etter gjeldende rett ikke kan inngå ekteskap, har de heller ikke adgang til å adoptere sammen. Adopsjonsloven inneholder ingen bestemmelser om forbud mot at enslige får adoptere. Det har imidlertid vært ført en restriktiv praksis ut fra den oppfatning at det gir barn større trygghet å ha to foreldre.
Adopsjonsloven angir flere vilkår for at en søknad om adopsjon kan innvilges. Et grunnleggende vilkår er at adopsjonen skal være til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven § 2. Hensynet til barnets beste er også nedfelt i FNs konvensjon om barnets rettigheter. I følge konvensjonen artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Konvensjonen med tilleggsprotokoller ble inkorporert gjennom menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 § 2 med virkning fra 1. oktober 2003.
I tillegg krever adopsjonsloven § 2 at den som søker om å adoptere enten selv ønsker å oppfostre barnet, har oppfostret det, eller at det foreligger annen særlig grunn til adopsjonen. Adopsjonsloven § 3 setter en nedre aldersgrense på 25 år som vilkår for å kunne adoptere. Rent unntaksvis er det likevel åpnet for at det kan gis bevilling til den som har fylt 20 år. Barn over 12 år må etter adopsjonsloven § 6 annet ledd selv samtykke i å bli adoptert. Videre følger det av § 6 første ledd at et barn som har fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Det følger av adopsjonsloven § 7 første ledd at den som er under 18 år ikke kan adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. En forelder som har del i foreldreansvaret kan således forhindre for eksempel en stebarnsadopsjon. Etter adopsjonsloven § 7 tredje ledd skal forelder uten del i foreldreansvaret så vidt mulig få anledning til å uttale seg før vedtak blir gjort.
Den ene ektefelle kan adoptere den annen ektefelles barn når denne samtykker til det, jf. adopsjonsloven § 5 a første ledd. Av adopsjonsloven § 5 a annet ledd framgår at den ene registrerte partner kan med samtykke fra den andre partner adoptere dennes barn med mindre barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon. Bestemmelsen om stebarnsadopsjon i registrert partnerskap ble innført ved lovendring 15. juni 2001 nr. 36 og trådte i kraft 1. januar 2002. I proposisjonen omtales hensynet bak endringen slik:
«Forslaget tar utgangspunkt i den virkelighet at noen barn har en forelder og dennes registrerte partner som sine omsorgspersoner og sosiale foreldre. Formålet er å gi også disse barna samme mulighet til juridisk trygghet og sikring som de barn som lever sammen med en forelder og dennes ektefelle.»
Når det gjelder utenlandsadopsjon følger det av adopsjonslovens § 16 e at alle adoptivsøkere bosatt her i landet som ønsker å adoptere barn fra utlandet, må innhente myndighetenes forhåndssamtykke til dette. Det framgår av adopsjonslovens § 16 f at adopsjon av barn bosatt i fremmed stat skal skje gjennom godkjent adopsjonsorganisasjon. Departementet kan i særlige tilfeller samtykke i at adopsjon av barn bosatt i fremmed stat skjer utenom godkjent organisasjon, jf. adopsjonslovens § 16 f annet ledd. I følge adopsjonslovens § 16 e annet ledd skal kommunen utrede søkerne og gi tilråding til adopsjonsmyndigheten før forhåndssamtykke etter første ledd kan gis.
Ved adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn, jf. adopsjonsloven § 13. Samtidig faller rettsforholdet til den opprinnelige slekten bort. Dersom den ene ektefelle adopterer den annens barn (stebarnsadopsjon) får barnet samme rettsstilling som om det var deres felles barn. Det samme gjelder for barn adoptert etter reglene om stebarnsadopsjon i registrert partnerskap. At de juridiske båndene brytes, innebærer blant annet at barnet ikke lenger vil ha arverett etter forelderen og dennes slekt. Videre oppheves forelderens forsørgelsesansvar. Forelderen vil for eksempel ikke ha noen rett til samvær med barnet.
Fra adoptivbarnet er 18 år har det krav på å få opplyst fra departementet hvem de opprinnelige foreldre er, jf. adopsjonsloven § 12 annet ledd. Regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er delegert myndighet til å gi adopterte opplysninger om opprinnelige foreldre, jf. § 12. For øvrig er fylkesmannen delegert tilsvarende myndighet for så vidt gjelder adopsjonsbevillinger gitt av fylkesmannen før 1. desember 1999.
Det er de fem regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten som avgjør søknad om adopsjon og som gir adopsjonsbevilling. De fem regionene avgjør også søknad om forhåndssamtykke til adopsjon etter bestemmelsen i adopsjonsloven § 16 e. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er klageinstans for avgjørelsene. Søknad om forhåndssamtykke utenom godkjent adopsjonsorganisasjon etter adopsjonsloven § 16 f annet ledd, avgjøres av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Barne- og likestillingsdepartementet er klageinstans for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vedtak i disse sakene.
7.2 Andre lands rett
Danmark
I Danmark er rettstilstanden vedrørende adopsjon for homofile den samme som i Norge. Ektefeller har adgang til å adoptere et barn sammen, mens det framgår av lov om registreret partnerskab § 4 første ledd første punktum at reglene om dette ikke får anvendelse på registrerte partnere.
Stebarnsadopsjon ble tillatt ved en endring ved lov nr. 360 av 2. juni 1999 i partnerskabsloven § 4, hvor det nå i annet punktum heter at også registrert partner kan stebarnsadoptere den andre partnerens barn, med mindre det er tale om et adoptivbarn fra et annet land.
Det er i utgangspunktet et krav om at den som skal adoptere et stebarn, må ha levd sammen med stebarnet i 2 ½ år. Samlivskravet kan fravikes ved særlige omstendigheter. I vurderingen av om kravet skal fravikes i saker som gjelder registrert partners nyfødte barn, kan det tas hensyn til om barnet er planlagt i familien og har behov for to juridiske foreldre.
I veiledningen presiseres at det ikke er tale om en generell adgang for partnere til sammen å adoptere på lik linje med ektefeller. En registrert partner kan heller ikke adoptere alene, jf. adoptionsloven § 5 første ledd første punktum.
Sverige
I Sverige har det siden 2003 vært adgang for registrerte partnere til å bli vurdert som adoptivforeldre på linje med gifte. På bakgrunn av en omfattende gjennomgang av forskningen fant man at den talte med tilstrekkelig sikkerhet for at registrerte partnere generelt kan tilby barn et godt oppvekstmiljø og imøtekomme adoptivbarns særskilte behov, også om man tar hensyn til den ømtålige situasjonen som barnet da kan befinne seg i på grunn av partnernes homoseksualitet. Man innførte adgang for to partnere til i fellesskap å adoptere et barn, samtidig som adgangen til stebarnsadopsjon ble åpnet. En individuell prøving må gjøres her som ellers, og en grunnforutsetning er at adopsjonen er til fordel for barnet i det enkelte tilfellet.
Det framheves at det er av grunnleggende betydning at forholdet er seriøst og stabilt, og at søkerne er modne og ansvarsfulle. For barnets identitetsutvikling anses det viktig at barnet får mulighet til naturlig omgang med personer av begge kjønn, og at barnet kan tilbys et varig og godt mannlig og kvinnelig forbilde i barnets nærhet. Det forutsettes videre at en åpen og god kommunikasjon mellom barn og foreldre om familiesituasjonen og de konflikter som kan oppstå som følge av den, er avgjørende for utviklingen av barnets psykologiske og sosiale livsvilkår.
For at de foreslåtte lovendringene om adopsjon skulle kunne gjennomføres, ble det samtidig foreslått at Den europeiske adopsjonskonvensjonen av 24. april 1967 ble sagt opp.
Loven inneholder ikke forbud mot at likekjønnede kan stebarnsadoptere barn som opprinnelig er adoptert fra utlandet. Om respekt for andre land sies dette i proposisjonen (Prop. 2001/02:123):
«Det är då viktigt att man är lyhörd och medveten om att de länder Sverige samarbetar med när det gäller internationella adoptioner många gånger har en annan syn på homosexuella och homosexuellt föräldraskap. Samarbetet när det gäller internationella adoptioner måste bygga på förtroende. Det innebär att de begränsningar och villkor som ursprungsländerna sätter upp måste efterlevas.... Ursprungsländerna har i varje enskilt adoptionsärende rätt att välja den eller de adoptanter som de anser möter deras krav, t.ex. i fråga om personliga förhållanden. De har också rätt att avbryta förfarandet, om sådana omständigheter kommer fram som gör att de inte kan godta en adoptionsansökan. Det är angeläget att information ges om den svenska lagstiftningen och hur denna fungerar.»
Andre land
I Nederland har par av samme og motsatt kjønn vært likestilt i forhold til ekteskapslovgivningen siden april 2001. Det finnes tre måter å formalisere et forhold på, ekteskap, registrert partnerskap og samboeravtale, og alle tre er åpne for såvel likekjønnede som ulikekjønnede. Som en følge av dette tillot Nederland som det første landet i verden personer av samme kjønn å adoptere innenlands. Enslige såvel som par med samme eller ulikt kjønn kan adoptere et barn som bor i Nederland, uavhengig av om paret er gift, registrerte partnere eller samboere.
For utenlandsadopsjon gjelder andre regler. Gifte ulikekjønnede personer har rett til å adoptere barn fra utlandet. Det er også mulig for enkeltpersoner å adoptere, uavhengig av om de er enslige, samboere, gift eller lever i registrert partnerskap.
Hvis forelderen lever sammen med en person av samme eller ulikt kjønn, og stebarnsadopsjon ikke er mulig eller ønskelig, kan det likekjønnede paret istedet få felles foreldreansvar. Denne muligheten har eksistert siden 1998.
I Belgia ble adopsjon tillatt for likekjønnede par ved en lovendring 18. mai 2006 som trådte i kraft 30. juni 2006. Endringen ble foretatt ved at kravet om ulikt kjønn ble fjernet fra Code civil artikkel 343. Samboere har adgang til å adoptere, forutsatt at de har bodd sammen i tre år.
I Spania ble Código Civil endret ved lov 13/2005 slik at ekteskap kan inngås av personer av samme eller forskjellig kjønn, med de samme rettigheter og plikter. Likekjønnede har dermed fått samme adgang til å adoptere som ulikekjønnede.
7.3 Forslaget i høringsnotatet
7.3.1 Generelt
Barne- og likestillingsdepartementet ga i høringsnotatet uttrykk for at forslaget om endringer i ekteskapsloven åpner for at homofile ektepar kan adoptere sammen. Departementet la til grunn at begrepet «ektefelle» i adopsjonsloven vil inkludere ektepar av samme kjønn.
Departementet uttalte at spørsmålet om å innføre en adopsjonsadgang for homofile ektepar må vurderes i lys av om barnet allerede bor sammen med adoptivsøkerne eller ikke. Der barnet bor sammen med søkerne vil hovedspørsmålet være om barnet bør adopteres for å være sikret et godt og varig hjem i trygge juridiske rammer. Dette kan for eksempel være tilfellet ved stebarnsadopsjon, adopsjon av fosterbarn, og der det vurderes om barnet skal adopteres av de som har fått overført foreldreansvaret etter foreldres dødsfall. Der barnet ikke bor sammen med adoptivsøkerne på forhånd, blir det først og fremst spørsmålet om søkernes personlige egnethet som skal prøves. Dette kan gjelde i saker der biologiske foreldre her i landet ber myndighetene om bistand til å adoptere bort barnet sitt (samtykkeadopsjon) og i saker som gjelder søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet.
Departementet la til grunn at adgangen til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap etter gjeldende rett innebærer at der det allerede foreligger en faktisk familiesituasjon mellom adoptivsøkerne og barnet, likestilles likekjønnede par med ulikekjønnede. Tilsvarende bør derfor gjelde i lignende tilfeller som for eksempel når barnet bor i fosterhjem hos ektepar av samme kjønn eller der ektepar av samme kjønn har fått overført foreldreansvaret etter foreldres dødsfall.
Departementet vurderte spørsmålet om adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar i lys av ulike situasjoner som kan føre fram til adopsjon.
7.3.2 Samtykkeadopsjonene
Ved samtykkeadopsjonene, der biologiske foreldre ber om bistand til å adoptere bort barnet sitt, skal tildelingen av adoptivforeldre til et barn være basert på hva som antas å være til det enkelte barnets beste. Biologiske foreldres ønske om adoptivforeldre eller adoptivhjem for barnet skal tillegges vekt så langt det er forenlig med hensynet til barnets beste, jf. adopsjonsloven § 16 c og forskriften til bestemmelsen. I høringsnotatet ble det vist til at dersom bestemmelsen om å legge vekt på biologiske foreldres ønsker om valg av adoptivforeldre videreføres ved innføring av en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar, vil biologiske foreldre i realiteten kunne hindre homofile ektepar i bli adoptivforeldre. Etter en avveining av ulike hensyn, foreslo departementet likevel å opprettholde denne bestemmelsen.
7.3.3 Adopsjon av fosterbarn
I høringsnotatet ble det vist til at personer som lever i homofilt samliv, i noen grad blir benyttet som fosterforeldre av barneverntjenesten. Innføring av en adopsjonsadgang for homofile ektepar vil derfor åpne mulighet for at sak om adopsjon etter barnevernloven § 4-20 kan fremmes for homofile ektepar som er fosterforeldre. Forutsetningen for å kunne fremme sak vil, på samme måte som der fosterforeldrene er et heterofilt ektepar, være avhengig av om barneverntjenesten mener at adopsjon vil være til barnets beste.
Dersom det foreligger et informert samtykke til adopsjon fra barnets foreldre med foreldreansvaret i behold, vil fosterforeldrene kunne fremme sak for adopsjonsmyndigheten direkte, dvs. den aktuelle regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten.
Departementet viste til at adopsjon av fosterbarn gjelder saker der barnet allerede har etablert en tilknytning til søkerne. Hvorvidt adopsjon skal gis, vil bero på en konkret vurdering av om vilkårene i barnevernloven § 4-20 er til stede, herunder hva som er til barnets beste. På denne bakgrunn foreslo departementet en tilsvarende adopsjonsadgang for likekjønnede fosterforeldre som for ulikekjønnede.
7.3.4 Adopsjon etter foreldres dødsfall
Departementet viste i høringsnotatet til at etter gjeldende rett kan andre enn biologiske foreldre få foreldreansvar for et barn etter at en eller begge foreldre er døde, jf. barneloven § 63. Der flere ønsker foreldreansvaret, skal retten avgjøre saken etter barnets beste, jf. barneloven § 48, med vekt på om gjenlevende forelder ønsker det etter barneloven § 63 sjette ledd tredje punktum. Det kan senere bli aktuelt for disse å søke om å adoptere barnet. Departementet la til grunn at en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar, vil åpne adgang for adopsjon der ekteparet har fått foreldreansvaret etter foreldres dødsfall etter reglene i barneloven.
7.3.5 Utenlandsadopsjon
Departementet la i høringsnotatet til grunn at dersom det åpnes for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar ved innenlandsadopsjon, bør en tilsvarende adgang også gis ved utenlandsadopsjon. Departementet viste videre til at ingen av de opprinnelsesland Norge samarbeider med i dag godtar søknader om utenlandsadopsjon fra homofile. En adgang i det norske regelverket for likekjønnede ektepar til å adoptere på lik linje med heterofile ektepar, vil derfor i dag ikke ha noen direkte virkning på deres faktiske muligheter til å adoptere barn fra utlandet. På denne bakgrunn reiste departementet spørsmålet om hvordan søknader om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet fra homofile ektepar, bør behandles.
I høringsnotatet ble det også reist spørsmål om det vil påvirke samarbeidsforholdene til opprinnelseslandene om Norge gir adgang for at likekjønnede ektepar kan bli vurdert som adoptivforeldre.
7.3.6 Særlig om unntaksbestemmelsen om etterfølgende stebarnsadopsjon i registrert partnerskap
Departementet viste i høringsnotatet til at da stebarnsadopsjon i registrert partnerskap ble innført i 2002, ble det gjort unntak for stebarnsadopsjon dersom stebarnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra et land som ikke vil tillate slik adopsjon. I høringsnotatet ble det vurdert om hvorvidt unntaksbestemmelsen bør oppheves. Departementet foreslo, under henvisning til forarbeidene til unntaksbestemmelsen, å videreføre denne bestemmelsen.
7.3.7 Forholdet til internasjonale konvensjoner m.m.
Forholdet til internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til ble drøftet i høringsnotatet. Det ble lagt til grunn at innføring av felles ekteskapslov som samtidig åpner for en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar, vil komme i strid med Den europeiske adopsjonskonvensjonen av 24. april 1967, og at det vil være nødvendig å si opp denne konvensjonen. Det ble samtidig vist til at det pågår et arbeid med ny adopsjonskonvensjon som vil avløse 1967-konvensjonen. Utkastet til ny konvensjon åpner adgang for at landene i sin interne rett kan gi homofile adgang til å adoptere. Det ble vist til at vårt forhold til konvensjonen må vurderes parallelt med arbeidet med endringer i adopsjonsloven og ekteskapsloven.
Videre ble spørsmålet om anerkjennelse i utlandet av adopsjon av barn til likekjønnede ektepar drøftet. Det ble imidlertid lagt til grunn at en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar vil innebære få internasjonale konsekvenser.
7.4 Høringsinstansenes syn
Mange høringsinstanser støtter forslaget om å åpne for at ektepar av samme kjønn kan bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektepar av motsatt kjønn. Av 71 høringsinstanser som har uttalt seg om adopsjon, støtter 28 av instansene forslaget. 25 instanser går i mot forslaget. Av de som går i mot, er de fleste fra Den norske kirke, andre trossamfunn og kirkelige organisasjoner. De øvrige 18 instansene, enten støtter forslaget delvis, eller lar være å gi sin direkte tilslutning. Flere av disse instansene problematiserer enkeltspørsmål knyttet til forslaget.
Enkelte av høringsinstansene (5) har hatt dissens med hensyn til om de går inn for forslaget eller ikke. Dette er Bispemøtet, Oslo bispedømmeråd, Sør-Hålogaland bispedømmeråd, Hamar bispedømmeråd og Kirkens Familievern.
De instansene som går i mot forslaget er Agder og Telemark bispedømmeråd, Bjørgvin bispedømeråd, Den katolske kirke i Nord-Norge, For Bibel og Bekjennelse (FBB), Den katolske kirke i Midt-Norge, Kristne Friskolers Forbund (KFF), Frelsesarmeen, Det Norske Misjonsforbund, Det Norske Baptistsamfunn, Normisjon, Metodistkirken i Norge, Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Oslo katolske bispedømme, Pinsebevegelsen i Norge, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Grimstad Misjonsmenighet, Norsk Søndagsskoleforbund, Den Norske Tibetmisjon, Den Norske Israelsmisjon, Indremisjonsforbundet (ImF), Stiftelsen På Bibelens Grunn, Nordisk nettverk for ekteskapet, Norges kristelige legeforening (NKLF), Forum for Menn og Omsorg (FMO), Styringsgruppa i MorFarBarn.no. I tillegg har mindretallet i Sør-Hålogaland bispedømmeråd gått i mot forslaget.
En grunnleggende innvending fra de instansene som er i mot forslaget om en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar, er at forslaget ikke er i samsvar med prinsippet om barnets beste. De framhever at forslaget innebærer at voksne homofiles behov for rettigheter og likestilling går foran barns rettigheter. Agder og Telemark bispedømmeråd uttaler:
«...Prinsipielt setter vi barns trygghet og identitetsbyggende oppvekstforhold verdimessig foran voksnes frihet og rettighet. Dette bør samfunnet prioritere i sitt lovverk...».
Oslo katolske bispedømme uttaler:
«Barns og homofiles interesser stilles opp mot hverandre, og departementet lar hensynet til den svakeste part – barna – bli tilsidesatt. Det instrumentaliserer dermed barnet, i et forsøk på å oppnå anerkjennelse for en ny type familiekonstellasjon.»
Flere instanser peker på at en adgang til adopsjon for likekjønnede ektepar er i strid med «naturens orden» og at barn har rett til en mor og en far. De viser til at forholdet «mor-far-barn» er grunnleggende og derfor utgjør den ideelle oppvekstsituasjonen for barn. Det Norske Misjonsforbund uttaler:
«...Dette dreier seg om barn som har mistet biologisk mor og far, og en ønsker å gjøre situasjonen for disse så bra som mulig. Det er fint at homofile og lesbiske vil ta omsorg for barn som trenger det. Når DNM likevel svarer nei til adopsjon, er det fordi de barn som ikke kan vokse opp med sine biologiske foreldre, bør ha rett til å vokse opp i en familie med både en mor (kvinne) og en far (mann)...»
Flere gir også uttrykk for at spørsmålet om adopsjonsadgang for likekjønnede par dreier seg om noe mer enn et spørsmål om foreldres omsorgsevne, og viser til at barn har behov for både mannlige og kvinnelige rollemodeller av hensyn til dets identitetsutvikling. Norsk Luthersk Misjonssamband uttaler:
«Vi er overbevist om at barn trenger både en mor og en far, både kvinnelige omsorgspersoner og mannlige omsorgspersoner. Etter vår mening er det til skade for barns oppvekst å frata dem denne retten. Fra vår side handler ikke dette om å så tvil om homofile og lesbiskes omsorgsevne. Men forelderskap handler om mye mer enn å være omsorgspersoner. Det dreier seg også om barnets mulighet til å speile seg i den av samme kjønn, se samspillet mellom det kvinnelige og det mannlige og om identifikasjon og selvbilde. Kvinner og menn er ulike, både i biologisk og psykologisk forstand. Som enkeltpersoner kan mennesker som lever i et enkjønnet forhold utvilsomt yte god omsorg, men som par har de en fundamental mangel fordi de har samme kjønn.»
Bjørgvin bispedømeråd uttaler:
«...Vi trenger å ha fokus også på barnas rettigheter, og disse har rett på et normalt rollemønster, noe som homofile par ikke kan fremby i utgangspunktet.»
Kristne friskolers forbund er en av de instansene som viser til at betydningen av kjønnenes ulikhet blir anvendt som prinsipp i andre sammenhenger og mener det derfor er inkonsekvent ikke å bringe inn dette prinsippet i vurderingen av hva som er de beste familieforhold for barns oppvekst.
Enkelte av instansene gir uttrykk for at adoptivbarn er sårbare og at adoptivbarnet kan bli belastet ytterligere dersom det adopteres av personer av samme kjønn. Oslo katolske bispedømme uttaler følgende:
«Adoptivbarn har allerede gjennomgått det alvorlige traumet å bli skilt fra sine biologiske foreldre. Adopsjonsformidlernes oppgave er derfor å sørge for at alle hensyn til barnet ivaretas på beste måte, ikke minst dets grunnleggende rett til en far og en mor. Analogien med barnets tokjønnede biologiske opphav bør beholdes ved valg av adoptivfamilie.
Adoptivbarn er «annerledes» nok, sosialt sett. De trenger ikke å belastes med ytterligere annerledeshet. Nettopp fordi partnere i et homoseksuelt forhold lever i så sterkt avvik fra befolkningsflertallet, kan dette representere en ekstra byrde for barnet, uansett hvor god omsorgsevne homoseksuelle par måtte ha, og uansett hvor stor aksept samfunnet måtte omgi homoseksuelle med. Vi etterlyser et «føre var»-prinsipp her.»
Noen instanser viser også til at en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar vil kunne få innvirkning på heterofile pars mulighet til å adoptere barn fra utlandet. Den katolske kirke i Nord-Norge gir uttrykk for at en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar kan gjøre det problematisk for flere land å inkludere Norge som mottakerland.
Nordisk nettverk for ekteskapet mener forslaget bør samordnes med utviklingen av internasjonale rammebetingelser og viser til at det i høringsnotatet er lagt til grunn at forslaget er i strid med Den europeiske adopsjonskonvensjonen av 1967.
De 18 instansene som enten støtter forslaget delvis eller lar være å gi sin direkte tilslutning til forslaget er Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør, Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst, Barne-, ungdoms- og familieetaten region vest, flertallet i Kirkens Familievern, Kirkemøtet, Bispemøtets flertall, Kirkerådet, flertallet i Oslo bispedømmeråd, Borg bispedømmeråd, flertallet i Hamar bispedømmeråd, Sjømannskirken, Norges Kristne Råd, Adopsjonsforum, InorAdopt, Det teologiske Menighetsfakultet, Den Evangeliske Lutherske Frikirke, Norges Bygdekvinnelag (NBK) og Foursquare Norge.
Flere av de høringsinstansene som lar være å gi sin direkte tilslutning til forslaget om en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar, har vært opptatt av at forslaget ikke er tilstrekkelig utredet og at det hviler på et mangelfullt forskningsgrunnlag. Barne-, ungdoms- og familieetaten region vest uttaler:
«Vi mener at det er nødvendig å stimulere til og avvente resultatene fra mer omfattende forskning før likekjønnede får adoptere barn fra utlandet, slik at man vet mer om hvilke virkninger det har for barna å vokse opp med likekjønnede foreldre. Et standpunkt som tas etter mer grundig forskning, vil også kunne ha større effekt når det gjelder å påvirke noen av våre samarbeidende land som i dag ikke tillater bortadopsjon til likekjønnede par.
Barn utgjør en svak gruppe. Det gjelder spesielt de barna som kommer fra barnehjem i utlandet. Hensynet til voksnes rettigheter bør i alle fall i en overgangsperiode vike for den usikkerhet som fortsatt knytter seg til barnas behov i disse tilfellene.»
Enkelte gir også utrykk for at spørsmålet om adopsjon burde vært utredet separat, uten tilknytning til spørsmålet om endring av ekteskapsloven. En av disse instansene er Kirkemøtet som uttaler:
«Kirkemøtet vil understreke at hensynet til barnets beste er det eneste kriteriet som kan gjelde for hvem som får adoptere. Spørsmålet om rett til å bli prøvet for adopsjon må derfor ikke vurderes ut fra hensynet til likebehandling av hetero- og homofile par i forpliktende samliv. Etter gjeldende rett kan homofile adoptere stebarn, men har ikke mulighet til å adoptere sammen. Vil lovgivere gjøre endringer, bør det skje ved en gjennomgang av adopsjonsloven og ikke i tilknytning til endring av ekteskapsloven.»
Noen av disse instansene peker også på at adopterte barn gjennom sin bakgrunn er spesielt sårbare og at det er fare for at det vil kunne bli en ytterligere belastning å skulle vokse opp med likekjønnede foreldre. Adopsjonsforum viser i høringsuttalelsen til at flere av deres medlemmer gir uttrykk for å være skeptiske til at utenlandsfødte adoptivbarn blir plassert i familier der foreldrene er av samme kjønn, og uttaler:
«...Følelsen av at disse barna er annerledes nok er sterk. De er «synlig adopterte» og har en bakgrunn som skiller seg sterkt fra den de fleste barn i Norge har. Vil det være riktig å pålegge dem enda en form for «annerledeshet» ved at de plasseres hos likekjønnede foreldre? Det er en økende erkjennelse av at utenlandsfødte adoptivbarn lett kan komme i faresonen for marginalisering i det norske samfunnet. Dette er andre lands «mappebarn» – de har hatt en tøff start i livet, og det er en nærliggende tanke at deres fremtid trygges best ved at de plasseres i ressurssterke «vanlige familier.»
For øvrig gir Adopsjonsforum uttrykk for ikke å være enig i forslaget om en generell adopsjonsadgang for likekjønnede så lenge dette kun vil være en bestemmelse uten praktisk betydning. Samtidig uttaler organisasjonen at dersom lovforslaget vedtas og realitetene i de aktuelle samarbeidsland en gang i framtiden endrer seg slik at homofile søkere får en reell mulighet til å adoptere, vil organisasjonen gi søkerne likeverdig hjelp.
Flertallet i Hamar bispedømmeråd, flertallet i Kirkens Familievern og Norges Bygdekvinnelag er alle delvis enige i forslaget om adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar. De to siste instansene gir uttrykk for å være i mot en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar, men for en adopsjonsadgang i særlige tilfeller der det allerede er etablert en nær relasjon mellom søkerne og barnet. Når det gjelder Hamar bispedømmeråd uttaler flertallet :
«Homofile par vil i utgangspunktet naturlig ikke kunne få barn. Å likebehandle homofile og heterofile par her, mener HBDR’s flertall ikke vil være riktig ut fra de forskjellige forutsetningene parene har.
Når det gjelder samtykkeadopsjon, adopsjon av fosterbarn, stebarnsadopsjon og adopsjon etter foreldrenes dødsfall, slutter HBDR seg til departementets vurderinger.»
De instansene som i det vesentligste støtter forslaget er Justis- og politidepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Sosial- og helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord, Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Verdens Barn, Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, flertallet i Sør-Hålogaland bispedømmeråd, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere(FO), Skeiv Ungdom, Mental Helse Ungdom, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Juridisk rådgivning for kvinner(JURK), Menneskerettsalliansen, Norsk Psykologforening, Human-Etisk Forbund, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), Juss-Buss, Norsk Folkehjelp, Akershus Universitetssykehus, Landsforeningen for transkjønnete (LFTS), Samfunnsviternes fagforening, Kirkens Bymisjon, Norges Kristelige Studentforbund og Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke). I tillegg støtter Bispemøtets mindretall, mindretallet i Oslo bispedømmeråd, mindretallet i Hamar bispedømmeråd og mindretallet i Kirkens Familievern forslaget.
Av disse vil Norsk Psykologforening og Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) gå lenger. De mener at unntaksbestemmelsen om etterfølgende stebarnsadopsjon der barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra et land som ikke vil tillate slik adopsjon, bør oppheves. Norsk Psykologforening uttaler:
«...NPF anser at barnets beste bør tillegges størst vekt og at barnets rettigheter best vil ivaretas dersom også mors eller fars ektefelle får foreldreansvar. NPF legger til grunn at det av hensyn til det enkelte barn er mer riktig å følge norsk lovgivning i disse saker enn de lover og bestemmelser som finnes i barnets opprinnelsesland.»
Barneombudet viser til at de tidligere har vært kritisk til at det skal åpnes for at likekjønnede par skal kunne bli vurdert for adopsjon av barn, men har på bakgrunn av blant annet foreliggende forskning kommet til at likekjønnede par bør få adopsjonsrett. Barneombudet uttaler:
«I dag er stebarnsadopsjon tillatt, og teknologien har gjort det mulig for flere likekjønnede par å få barn. Partnerskapspar reiser til utlandet og får assistert befruktning, og enslige har lov til å adoptere barn. Familiebegrepet er i endring, og vi har barn som vokser opp med to likekjønnede foreldre.
Undersøkelser fra Sverige foretatt blant barn med likekjønnede foreldre viser at en belastning barn gir uttrykk for er hva andre folk og venner vil si når de får høre at de har foreldre med samme kjønn, men i familielivet har de det bra. Dette viser at det er viktig for barna at deres familieforhold blir respektert. Artikkel 2 i Barnekonvensjonen skal også forhindre diskriminering av barn og deres eventuelt likekjønnede foreldre. Novas levekårsundersøkelser viser også at homofili aksepteres bedre og bedre.
Doktorgradsstipendiat Sigrun Saur Stiklestad ved NTNU viser til at barn i likekjønnede familier er et gjennomforsket tema. Det fremgår av forskningen at ingen har funnet tegn på at barn tar skade, verken psykisk eller sosialt, av å ha likekjønnede foreldre. Det som betyr noe, er kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre. Det viktige er kjærlighet og omsorg, her som andre steder. Undersøkelser fra Sverige viser det samme.
Staten ved Bufetat arrangerer nå samlivskurs for likekjønnede par med barn.
På bakgrunn av foreliggende forskning om barns oppvekst hos likekjønnede foreldre og Novas undersøkelser som viser at homofili godtas i befolkningen, mener Barneombudet at likekjønnede par skal få adopsjonsrett.»
Av de instansene som i det vesentligste støtter forslaget er det flere som klart gir uttrykk for å være enige i at det er en naturlig konsekvens av innføringen av felles ekteskapslov at det samtidig åpnes for en generell adgang for likekjønnede par til å søke om adopsjon. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet uttaler:
«Direktoratet er enig i at det vil være en naturlig konsekvens av felles ekteskapslov at det åpnes generell adgang også for likekjønnede par til å søke om adopsjon, og at begrepet «ektefelle» også i adopsjonsloven forstås på samme måte som i ekteskapsloven, med andre ord at det omfatter likekjønnede par. Direktoratet legger herunder vekt på at det allerede i 2002 ble åpnet adgang til stebarnsadopsjon i partnerskapsforhold. Ved innføring av felles ekteskapslov synes det også av den grunn naturlig å videreføre denne utviklingen ved å gjøre adgangen generell. Det er imidlertid viktig å understreke at det ikke er tale om en «rett til adopsjon», like lite som for øvrige søkere. Rettigheten vil bestå i å få en søknad utredet og behandlet i samsvar med adopsjonslovens og forvaltningslovens regler.»
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet understreker videre at hensynet til hva som er til gagn for barnet er det overordnede prinsipp i alt adopsjonsarbeid og ligger til grunn for enhver vurdering av adopsjonssøknader. Direktoratet uttaler at det i det alt vesentlige kan slutte seg til at Haagkonvensjonen av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner ikke stenger for en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar. Når det gjelder forholdet til Den europeiske adopsjonskonvensjonen fra 1967 mener direktoratet at revisjonsarbeidet i Europarådet bør følges nøye. De peker på at en ny konvensjon som skal avløse 1967-konvensjonen vil åpne for at homofile kan adoptere barn sammen. Direktoratet mener at siden den nye konvensjonen er nær forestående, er det ikke sikkert det er nødvendig å gå til det skritt å måtte si opp 1967-konvensjonen.
Flere viser til behovet for å sikre homofiles og lesbiskes rettigheter. Human-Etisk Forbund uttaler:
«I forhold til adopsjonsloven og lovgivning i forhold til sæddonasjon og assistert befruktning kan vi ikke se at det er grunn til å ulikebehandle like- og ulikekjønnede par. Så lenge vurderinger av hva som er best for barnet gjelder i forhold til ulikekjønnede foreldre, vil dette selvfølgelig også måtte gjelde i forhold som handler om likekjønnede foreldreforhold...»
Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo peker på at Den europeiske menneskerettsdomstolen i sin tolkning av Den europeiske menneskerettskonvensjonen har vært, og vil med stor sannsynlighet også i framtiden være, dynamisk når det gjelder homofiles rettigheter. Senteret uttaler:
«...Forslaget kan bidra til å styrke det rettslige uttrykket for det grunnleggende likhetsprinsippet i norsk rett og vil være et viktig skritt på veien for å sikre formell og reell likestilling mellom homofile og heterofile i Norge, og vil også kunne trekkes inn som relevant sammenligningsgrunnlag for EMD og kontraherende stater i lignende situasjoner.»
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) er blant de instansene som også gir uttrykk for at det ikke finnes noe overbevisende grunnlag for å påstå at homofile par er mindre skikket som foreldre enn heterofile par. JURK peker på at ved at faktiske forsørgere får anledning til å adoptere, kan båndene mellom foreldre og barn styrkes, og barna får styrket sine juridiske rettigheter. JURK uttaler videre:
«...Til tross for at endrede norske regler vil få liten praktisk betydning, kan anerkjennelsen av homofile som adoptivforeldre likevel få holdningsskapende betydning. Både i det norske og det internasjonale samfunn er det viktig å fremme toleranse for ulike familiekonstellasjoner...»
JURK mener at argumentet om at adopterte barn gjennomgår en identitetskrise og at denne vil bli ytterligere forverret dersom adoptivforeldrene er homofile, uansett vil bli svekket etter hvert som samfunnet i økende grad anerkjenner homofilt samliv og i takt med at et økende antall homofile par blir foreldre. De viser til at det i løpet av de siste årene har skjedd en merkbar holdningsendring på dette området.
Verdens Barn uttaler at det norske samfunnets syn på homofilt samliv og homofiles likestilte egenskaper som omsorgspersoner vil ha stor signaleffekt. Verdens Barn uttaler videre:
«...Etter vår mening vil en slik lovendring også gi et viktig signal til alle de barn i Norge som i dag lever med en eller to homofile foreldre.»
Landsorganisasjonen i Norge (LO) gir uttrykk for at i forhold til utenlandsadopsjon bør myndighetene jobbe aktivt opp mot flere land for å påvirke dem til å vurdere heterofile og homofile par likt som aktuelle adoptivforeldre.
Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) kommenterer forslaget om å opprettholde gjeldende bestemmelse om at foreldrenes ønsker skal tillegges vekt ved innenlandsadopsjon der biologiske foreldre ber myndighetene om bistand til å adoptere bort barnet sitt. LLH mener at det er riktig å beholde denne bestemmelsen og forutsetter at den ikke benyttes på en diskriminerende måte.
Flere instanser, både de som er for og de som lar være å ta direkte stilling til forslaget, har vært opptatt av hvordan søknad fra likekjønnede ektepar om forhåndssamtykke til adopsjon av et barn fra utlandet skal behandles, så lenge det ikke er land som Norge samarbeider med som åpner for slik adopsjon. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet uttaler:
«...Formidlingsbekreftelse for eksisterende samarbeidsland ville ikke kunne gis, og forhåndssamtykke følgelig ikke kunne utstedes. Enkelte likekjønnede par vil kanskje likevel ønske å ha en godkjenning i det hjemlige systemet, altså i form av utredning og eventuell tilråding fra kommunen, selv om slik godkjenning bare vil ha en symbolsk verdi. En kan imidlertid vanskelig si at de rettslig sett ville ha behov for en slik utredning. Slik direktoratet ser det, vil det derfor være uhensiktsmessig ressursbruk om kommunene skulle pålegges å utrede og eventuelt tilrå søkere som ikke har noen mulighet til å få fremmet sin sak i utlandet.»
Verdens Barn uttaler:
«Dersom departementet vil åpne opp for et generelt forhåndssamtykke til adopsjon, uavhengig av aldersramme og opprinnelsesland, må dette etter Verdens Barns syn medføre at alle adoptivsøkere får den samme generelle adopsjonsadgangen. Dette vil imidlertid måtte medføre en omlegging av dagens praksis.»
7.5 Departementets vurdering og forslag
Departementet har registrert at det under høringen har kommet til uttrykk svært ulike syn på forslaget som åpner adgang for at likekjønnede ektepar skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre. Departementet er likevel av den oppfatning at det ikke har kommet fram nye og vesentlige argumenter i høringsrunden som tilsier at forslaget ikke bør opprettholdes. Departementet mener fortsatt det er en naturlig konsekvens av innføring av felles ekteskapslov, at det samtidig åpnes for at likekjønnede ektepar får adgang til å søke om adopsjon. Å åpne for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar, er etter departementets mening også en naturlig videreføring av den samfunnsutvikling som har funnet sted. Departementet viser blant annet til at det i 2002 ble innført adgang til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap. Departementet legger til grunn at begrepet «ektefelle» i adopsjonsloven etter forslaget om ny felles ekteskapslov vil inkludere likekjønnede ektepar.
En adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar handler først og fremst om at homofile par gis en mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile par, og ikke om å innføre en rett til å adoptere. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende vilkår i gjeldende adopsjonslov og skal fortsatt være det avgjørende hensynet ved behandlingen av adopsjonssøknaden. Det skal derfor alltid måtte foretas en konkret vurdering av opplysningene i den enkelte sak, ut fra hva som er til barnets beste. Departementet viser i denne sammenheng også til FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1, som inneholder et grunnleggende direktiv om at barnets beste skal komme i første rekke ved handlinger som berører barn. Barnekonvensjonen gjelder direkte i norsk rett etter menneskerettsloven § 2. Departementet legger også etter høringen til grunn at forslaget som vil åpne for en generell adopsjonsadgang for homofile ektepar, er forenlig med FNs barnekonvensjon.
Mange barn vokser allerede i dag opp i familier der omsorgspersonene er likekjønnede. Disse barna har behov for trygge juridiske rammer rundt oppveksten i familien sin. Ved adopsjonen vil adoptivforeldrene tre inn i de forpliktelser og det ansvar foreldre har etter blant annet barneloven. De får foreldreansvaret og en plikt til å oppfostre barnet. Det kan for eksempel gi hele familien en trygghet å vite at dersom den ene omsorgspersonen skulle falle fra, vil barnet være sikret en videre oppvekst i hjemmet med den andre. Ved skilsmisse vil barnet blant annet ha rett til samvær med den av foreldrene det ikke bor sammen med, og denne forelderen vil ha plikter etter bidragsreglene.
Adgangen til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap gir i dag barn som vokser opp i homofile familier et godt stykke på vei tilgang til den juridisk beskyttelse en adopsjon innebærer. Denne ordningen vil imidlertid ikke være aktuell for alle barn som vokser opp hos likekjønnede par. Barn som bor i fosterhjem der fosterforeldrene er likekjønnede, vil for eksempel kunne ha samme behov for den juridiske sikkerheten som en adopsjon innebærer, som barn hos fosterforeldre av motsatt kjønn. Tilsvarende vil for eksempel også gjelde der barnet og søkerne har en særlig tilknytning til hverandre fordi foreldreansvaret er overtatt av søkerne etter foreldres dødsfall. Etter departementets mening er det derfor naturlig å åpne opp for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar på lik linje med heterofile ektepar, i tilfeller der barnet allerede bor sammen med adoptivsøkerne og har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner.
Departementet opprettholder forslaget om å åpne for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar også i tilfeller der barnet ikke allerede har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner. Hensynet til barnets beste tilsier at adoptivbarnet skal ha tilgang til de adoptivforeldre som er best egnet i det enkelte tilfellet. Etter gjeldende lov- og regelverk stilles det strenge krav til adoptivsøkere og de skal gjennomgå en grundig utredning. Søkerne som tilfredsstiller kravene, vil derfor være godt egnet for å adoptere. Forslaget om innføring av en adgang for likekjønnede ektepar til å bli vurdert som adoptivforeldre, innebærer at de samme krav til adoptivsøkere av motsatt kjønn, skal gjelde overfor par av samme kjønn.
Når det gjelder den kunnskap vi i dag har om barn som vokser opp hos par som er likekjønnede, viser departementet til at da svenskene endret sitt regelverk slik at registrerte partnere i Sverige fikk en generell adopsjonsadgang, ble lovendringene vedtatt bl.a. på bakgrunn av en omfattende gjennomgang av forskning på området. Det er i den svenske proposisjonen vist til følgende:
«Forskningen talar med tillräcklig säkerhet för att registrerade partner allmänt sett kan erbjuda adoptivbarn en god uppväxtmiljö och tillgodose adoptivbarns särskilda behov, också med beaktande av den känsliga situation som barnet då kan befinna sig i på grund av partnernas homosexualitet.»
Departementet slutter seg også til de høringsinstansene, herunder Barneombudets uttalelse, som peker på at det ikke er framkommet forhold som tilsier at homofile par ikke skulle ha de samme mulighetene som heterofile par når det gjelder å adoptere barn. Departementet legger i denne forbindelse vekt på at forskningen viser at det først og fremst er kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre som er avgjørende for barnet og dets utvikling, og ikke om barnet vokser opp med foreldre av motsatt kjønn.
Departementet legger også vekt på at det vil kunne gi uheldige signaler til de barna som allerede lever i familier der omsorgspersonene er likekjønnede, dersom en adopsjonsadgang kun begrenses til de tilfellene der barnet allerede bor sammen med eller har en særlig tilknytning til søkerne. Departementet er derfor enig med de høringsinstansene som mener at hensynet til disse barna, også taler for at familier med likekjønnede omsorgspersoner likestilles fullt ut med familier der omsorgspersonene er heterofile.
Selv om det i dag ikke finnes opprinnelsesland Norge samarbeider med som tar i mot søknader om utenlandsadopsjon fra homofile par, mener departementet det vil være riktig å åpne muligheten for utenlandsadopsjon for likekjønnede ektepar i intern norsk rett, for å gi et klart uttrykk for vår holdning til dette spørsmålet. Etter departementets oppfatning vil også opprinnelseslandenes holdning kunne endres. Departementet legger vekt på at flere land, herunder Sverige, har åpnet opp for en slik adgang.
Prinsippene i FNs barnekonvensjon ligger til grunn for Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner som trådte i kraft for Norge 1. januar 1998. Konvensjonen har som formål å etablere garantier for å sikre at internasjonale adopsjoner finner sted til barnets beste og med barnets grunnleggende rettigheter for øye. Videre skal konvensjonen etablere et system for samarbeid mellom landene for å sikre at disse garantier blir respektert og for å forhindre bortføring av og handel med barn. Endelig skal konvensjonen sikre gjensidig anerkjennelse landene imellom av adopsjoner foretatt i samsvar med konvensjonen.
Departementet er etter høringen fortsatt av den oppfatning at Haagkonvensjonen ikke hindrer innføring av en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar. Konvensjonen inneholder ikke noe forbud mot at likekjønnede par adopterer barn over landegrensene. I forbindelse med utarbeidelsen av konvensjonen ble det lagt til grunn at den ikke skulle begrense konvensjonsstatenes mulighet til å avgjøre hvem som skal få adgang til å adoptere. Barnets opprinnelsesland har imidlertid det avgjørende ordet når det gjelder hvilke søkere de ønsker å ta i mot og eventuelt tildele barn med sikte på adopsjon. Konvensjonsstatene har således ingen plikt til å samarbeide med andre konvensjonsstater om adopsjon. Flere land som er tilsluttet Haagkonvensjonen, har allerede innført en adopsjonsadgang for homofile par. På denne bakgrunn finner departementet at forslaget ikke er i strid med denne konvensjonen. Departementet kan heller ikke se at en generell adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar på generelt grunnlag skulle svekke tilliten til det norske adopsjonssystemet, eller norske søkere i særdeleshet.
Den europeiske konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn utarbeidet av Europarådet har som formål å skape større rettsenhet blant de europeiske landene på adopsjonsområdet. Konvensjonen tillater at et barn adopteres av to personer som er gift med hverandre, ved samtidig eller etterfølgende adopsjon, eller av en person. Departementet legger fortsatt til grunn at begrepet «ekteskap» i konvensjonen forutsetter ekteskap mellom to av ulikt kjønn, og viser blant annet til at Sverige fant å måtte si opp konvensjonen da de i 2003 innførte en generell adgang til adopsjon for registerte partnere. Sverige anså at konvensjonen utelukket at registerte partnere adopterer sammen. Som ovenfor nevnt i 7.3.7 er europarådskonvensjonen av 1967 for tiden under revisjon. Utkast til revidert konvensjon åpner i motsetning til dagens konvensjon opp for en adopsjonsadgang for homofile. Den nye reviderte adopsjonskonvensjonen vil avløse 1967-konvensjonen. Departementet legger til grunn at det med det første blir nærmere klarlagt når den nye konvensjonen vil tre i kraft. Departementet vil derfor foreløpig avvente den endelige avgjørelsen av om man skal si opp 1967-konvensjonen.
Siden det per i dag ikke foreligger samarbeidsland som tar i mot søknader om adopsjon fra likekjønnede par, reiser spørsmålet seg om likekjønnede ektepar skal kunne kreve å få sin søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet utredet av kommunen og behandlet av adopsjonsmyndigheten.
Bestemmelsen om krav til forhåndssamtykke er nedfelt for å sikre barnets interesser, herunder at det får et trygt, varig og godt hjem. Utstedelsen av forhåndssamtykke er således et viktig element i den kontroll myndighetene fører med utenlandsadopsjonene. Det forutsettes at adopsjonsmyndigheten ved behandling av søknad om forhåndssamtykke vurderer hvordan formidlingen i den enkelte sak skal foregå. Det er derfor stilt krav om at søkerne skal bekrefte hvilket land barnet skal adopteres fra og hvordan adopsjonen skal formidles, før et vedtak om forhåndssamtykke kan treffes. Hovedregelen er at utenlandsadopsjonene formidles gjennom en av de tre godkjente norske adopsjonsorganisasjonene. Vanligvis er det derfor adopsjonsorganisasjonene som gir søkerne formidlingsbekreftelse. Adopsjonsorganisasjonene har i utgangspunktet en plikt til å formidle adopsjon til søkere med forhåndssamtykke. Denne plikten gjelder likevel ikke dersom utenlandske myndigheter ikke finner å kunne tildele søkerne barn. Kan ikke slik bekreftelse gis, vil søknaden om forhåndssamtykke heller ikke kunne innvilges.
Hensikten med kommunens utredning er å bistå adopsjonsmyndigheten i å opplyse søknaden om forhåndssamtykke. Når det er åpenbart at en formidlingsbekreftelse fra adopsjonsorganisasjonene ikke kan innhentes, vil det, som også flere av høringsinstansene påpeker, være ressurssløsende og lite hensiktsmessig å igangsette utredningsarbeidet av søkerne i kommunen. Departementet forutsetter derfor at en utredning av søkerne i kommunen ikke bør igangsettes. Tilsvarende må gjelde der et likekjønnet ektepar søker om forhåndssamtykke utenom godkjent adopsjonsorganisasjon, jf. adopsjonslovens § 16 f annet ledd.
Når det gjelder adopsjonsformidling av barn bosatt her i landet, jf. adopsjonsloven § 16 c (samtykkeadopsjonene), legger departementet derimot til grunn at søkerne vil kunne kreve å bli utredet av kommunen på samme måte som ulikekjønnede par. I disse tilfellene blir ikke søkerne gitt et forhåndssamtykke slik ordningen er ved utenlandsadopsjon. Søkere som er utredet av kommunen med tanke på adopsjon, blir derimot registrert i et sentralt register over adoptivsøkere. Det forutsettes imidlertid at barnets biologiske foreldres ønsker om valg av adoptivhjem skal tillegges vekt så langt dette er forenlig med hensynet til barnets beste, også ved innføring av en generell adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar. Dette kan ha betydning for om biologiske foreldre vil samtykke i det konkrete tilfellet og det kan ha betydning for tilliten til adopsjonssystemet generelt.
Selv om departementet har et ønske om mest mulige like vilkår for likekjønnede og ulikekjønnede ektepar, har departementet kommet til at unntaket i adopsjonslovens § 5 a om etterfølgende stebarnsadopsjon i registrert partnerskap der barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra et land som ikke tillater slik adopsjon, fortsatt bør gjelde. Flere argumenter taler for dette. Spørsmålet ble grundig vurdert i forbindelse med innføring av stebarnsadopsjon til homofile partnere og stemmer best overens med utgangspunktet om at internasjonalt adopsjonssamarbeid er basert på gjensidig respekt for hverandres systemer og lovgivning. Videre er det lagt til grunn i forarbeidene til bestemmelsen at dette er nødvendig for at det samarbeid som har utviklet seg over tid mellom opprinnelsesland og mottakerland, kan fortsette og fremdeles være bygget på tillit. Også Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner har en klar målsetting om å fremme samarbeidet landene i mellom.
På bakgrunn av forslaget vil det være behov for å foreta en endring i adopsjonsloven § 5 a slik at det framgår at unntaket om å ta hensyn til opprinnelseslandets syn nå også vil gjelde for ektefeller av samme kjønn. Siden departementet foreslår å beholde status for registrert partnerskap med påfølgende rettsvirkninger for allerede registrerte partnere som ikke ønsker at partnerskapet skal omgjøres til ekteskap, er det i tillegg nødvendig å opprettholde bestemmelsene om stebarnsadopsjon i registrert partnerskap i adopsjonsloven § 5 a og 13 annet ledd annet punktum som en overgangsordning.
Innføring av en generell adopsjonsadgang for homofile, reiser også særlige spørsmål om anerkjennelse i utlandet av en slik adopsjon gjennomført her i landet. Departementet legger også etter høringen til grunn at en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar trolig vil innebære få internasjonale konsekvenser. Vi viser blant annet til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i sin høringsuttalelse forutsetter at det uansett vil bli tale om svært få saker.