6 Endringer i ekteskapsloven

6.1 Krav til kjønn og seksuell ­orientering

6.1.1 Gjeldende rett

To personer av samme kjønn kan ikke inngå ekteskap. Det er ikke sagt direkte i lovteksten at ekteskapsloven bare gjelder mellom en kvinne og en mann, men ekteskapsloven må forstås slik at det bare er personer av motsatt kjønn som kan inngå ekteskap med hverandre. Fra Ot.prp. nr. 28 (1990-91) side 13 siteres: «Gjeldende ekteskapslov forstås slik at det bare er personer av motsatt kjønn som kan inngå ekteskap med hverandre. Slik må også utkastet til ny ekteskapslov forstås, selv om det ikke er tatt inn noen uttrykkelig bestemmelse om det.»

Det er heller ikke stilt krav til seksuell orientering i ekteskapsloven.

I partnerskapsloven § 1 heter det: «To homofile personer av samme kjønn kan la sitt partnerskap registrere.» Kravet til seksuell orientering i lovteksten ble tatt inn i lovteksten under Stortingets behandling.

Etter gjeldende rett er det antatt at et ektepar eller registrerte partnere, der en person er trans­seksuell og skifter kjønn må skille seg og eventuelt inngå nytt partnerskap eller ekteskap dersom partene ønsker å være partnere eller ektefolk.

I saker hvor den ene av ektefellene skifter kjønn, vil den transkjønnete ektefellen få en ny identitet. Denne juridiske identiteten er ikke i overensstemmelse med identiteten vedkommende hadde da ekteskap ble inngått, og som var en forutsetning for at ekteskap kunne inngås. Når et kjønnsskifte fører til et ekteskap mellom to personer av samme kjønn, antar departementet at dette ekteskapet må betraktes som ugyldig. Det er imidlertid domstolen som har kompetanse til å avgjøre om et ekteskap består eller ikke. Dersom partene ønsker å fremdeles leve i et formalisert samliv, må de eventuelt inngå partnerskap.

6.1.2 Forslag i høringsnotatet

For at likekjønnede skal kunne inngå ekteskap, foreslo departementet i høringsnotatet at ekteskapsloven endres slik at det klart framgår at loven også gjelder to personer av samme kjønn. Det ble samtidig foreslått at en felles ekteskapslov ikke skulle stille krav om seksuell orientering, slik partnerskapsloven gjør.

6.1.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som særskilt har kommentert dette er: Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Human-Etisk Forbund (HEF) og Norsk Pensjonistforbund (NPF).

Fra SHdirs uttalelse siteres:

«En avvikling av partnerskapsloven, som paradoksalt nok stiller krav til partenes kjønn og seksuell identitet (begge parter må være homofile), og etablering av en ny felles ekteskapslov uten denne typen vilkår, vil forhåpentligvis bidra til å styrke idealet om et ikke- diskriminerende samfunn.»

SHdir påpeker videre:

«Etter vårt syn er det også viktig at det i proposisjonen blir drøftet forhold knyttet til transkjønnede/transepersoner og ekteskap. I følge høringsnotatet antas det at ektepar eller registrerte partnere, der en person er transkjønnet og gjennomgår behandling for å korrigere sitt biologiske kjønn får ekteskapet eller partnerskapet erklært ugyldig. Dermed må det inngås nytt ekteskap/partnerskap dersom de ønsker å fortsette som ektefolk. Denne beskrivelsen av dagens praksis må etter vårt syn drøftes i lys av en eventuell ny ekteskapslov, da en videreføring av denne praksis ikke synes rimelig jf en kjønnsnøytral lov.»

JURK skriver:

«Etter JURKs oppfatning bør det ikke skilles mellom likekjønnede og ulikekjønnede par når det gjelder muligheten til å inngå ekteskap. Ekteskapsloven bør derfor ikke inneholde referanser til kjønn og seksuell orientering.»

HEF skriver om valg av nøkkelord:

«Det er et viktig poeng at det velges betegnelser som ulikekjønnede og likekjønnede par framfor hetero- og homofile par. Det understreker at en felles ekteskapslov ikke stiller krav om seksuell orientering. Dette er et krav i dagens partnerskapslov, mens nåværende ekteskapslov ikke har slikt krav. Å få fokus vekk fra seksuell orientering som kriterium for å gruppere mennesker er viktig i kampen mot fordommer.»

6.1.4 Departementets vurderinger og ­forslag

Med støtte fra de høringsinstansene som er positive til felles ekteskapslov vil departementet opprettholde forslaget om en ny bestemmelse i ekteskapsloven som gjør det helt klart at loven gjelder to personer av motsatt eller samme kjønn som skal inngå ekteskap med hverandre. Dette er en helt nødvendig endring for at ekteskapsloven skal kunne åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn.

Ekteskapsloven stiller ikke krav til seksuell orientering, slik partnerskapsloven gjør. Det foreslås nå en felles ekteskapslov som skal omfatte både heterofile og homofile par og departementet ser derfor ikke at det er grunnlag for å stille krav i ekteskapsloven om seksuell orientering.

Når det gjelder den problemstillingen som Sosial- og helsedirektoratet tar opp om transkjønnede/­transepersoner i ekteskap/partnerskap som skifter kjønn, vil departementet bemerke at dette vil bli løst med en felles ekteskapslov. I de tilfellene paret fortsatt ønsker å være gift med hverandre, vil dette være fullt mulig etter ekteskapslovens regler.

6.2 Vilkår om tilknytning til Norge

6.2.1 Gjeldende rett

Enhver som oppfyller ekteskapslovens vilkår med hensyn til alder, slektskap osv. kan som hovedregel inngå ekteskap eller registrert partnerskap i Norge. Ekteskapsloven § 5 a, som gjelder tilsvarende for inngåelse av partnerskap, oppstiller et krav om lovlig opphold i riket. Dersom det kravet er oppfylt kan en person uten noe tilnytning til Norge inngå ekteskap her etter norske regler. Det betyr at et par som er på sommerferie i Norge og oppholder seg lovlig i riket kan gifte seg her.

En utenlandsk statsborger som ikke er fast bosatt i Norge kan likevel som hovedregel bare inngå ekteskap i Norge dersom han eller hun kan «legge fram dokumentasjon fra myndighetene i sitt hjemland om at det ikke er noe til hinder for at han eller hun inngår ekteskap i Norge», jf. ekteskaps­loven § 7 bokstav h. Ekteskapslovens regler sikrer langt på vei at når en person som ikke er bosatt i Norge gifter seg i Norge, så anerkjennes ekteskapet i bostedslandet.

I partnerskapsloven er det ikke oppstilt noe vilkår om at en utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge må framlegge dokumentasjon vedrørende vilkårene for å inngå partnerskap i statsborgerlandet. Det kreves i stedet at minst en av partene har tilknytning til Norge gjennom statsborgerskap og at minst en av dem har bopel i riket, jf. partnerskapsloven § 2 andre ledd nr. 1, eventuelt at minst en av partene har hatt bopel i riket de siste to år før registreringen, jf. partnerskapsloven § 2 andre ledd nr. 2. Statsborgerskap i de nordiske land og Nederland er likestilt med norsk statsborgerskap. Likestilling av statsborgerskap fra Danmark, Island og Sverige framgår direkte av loven, § 2 andre ledd nr 1. Det kan videre i forskrift bestemmes at statsborgerskap i et annet land med lovgivning om registrert partnerskap som tilsvarer den norske skal likestilles med norsk statsborgerskap. I henhold til forskrift om prøving av vilkår og fremgangsmåte mv. ved registrering av partnerskap §§ 25 og 26 er statsborgerskap i Finland og Nederland også likestilt med norsk statsborgerskap.

Partnerskapsloven sikrer dermed ikke på samme måte som ekteskapsloven at det registrerte partnerskapet anerkjennes i begge partenes bostedsland. Dette er et klart valg som også er kommentert i forarbeidene til partnerskapsloven. 1

6.2.2 Andre lands rett 2

I belgisk rett har man valgt å ha samme tilknytningskriterier uavhengig av om ekteskapet inngås mellom personer av samme eller forskjellig kjønn. Det er tilstrekkelig at en av ektefellene er belgisk statsborger, har domisil i Belgia, eller har hatt opphold i Belgia de siste tre månedene før ekteskapsinngåelsen.

I nederlandsk rett er det også samme tilknytningskriterier uavhengig av om ekteskapet inngås mellom personer av samme eller forskjellig kjønn. Vilkåret er at minst en av partene enten er nederlandsk statsborger, har domisil i Nederland eller har permanent opphold i Nederland.

I spansk rett er også tilknytningskriteriene samsvarende, uavhengig av om ekteskapet inngås mellom personer av samme eller av forskjellig kjønn. Det framgår av Codigo Civil art. 9 nr. 1 at statsborgerlandets rett er avgjørende når det gjelder vilkårene for å inngå ekteskap. I og med at det er få land som tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn, vil dette føre til at en utlending i de fleste tilfeller ikke kan gifte seg med en spanjol dersom ektefellene har samme kjønn. I en tolkningsuttalelse fra det spanske justisdepartementet (Ministerio de justicia) legges det imidlertid til grunn at ekteskap mellom personer av samme kjønn kan inngås i Spania dersom partene er bosatt i Spania. Det vises blant annet til prinsippet om «favor matrimonii» og forbudet mot diskriminering på grunn av «orientación sexual».

I Canada, som tillater likekjønnede ekteskap, er det ingen tilknytningskriterier. Utenlandske statsborgere som ikke er bosatt i Canada kan altså inngå ekteskap i Canada uavhengig av om de oppfyller vilkårene i bostedslandet eller statsborgerlandet. Det kreves kun at ekteskapsvilkårene etter canadisk rett er oppfylt. 3

I en svensk utredning, SOU 2007: 17 Äktenskap för par med samma kön – Vigselfrågor, foreslås det ikke å innføre særlige krav til tilknytning som i den svenske partnerskapsloven. Etter gjeldende svenske regler kan det foreligge hinder mot ekteskap i tilfeller der de som vil gifte seg verken er statsborgere eller er hemvist (har domisil) i et land som tillater likekjønnede ekteskap. Det finnes imidlertid en unntaksregel som kan anvendes i slike tilfeller.

6.2.3 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet ble en innføring av tilknytningskriterier nærmere vurdert. En slik innføring ville sikre anerkjennelse av ekteskapet slik at det får realitet der partene bor. Det ble slått fast at en innføring av tilknytningskriterier for alle ville innebære innskrenkninger i forhold til gjeldende rett for ulikekjønnede par. Dette var i utgangspunktet ikke ønskelig. I høringsnotatet ble partnerskaps­lovens tilknytningskriterier derfor ikke foreslått videreført i en felles ekteskapslov, da dette ville begrense retten til ekteskap.

6.2.4 Høringsinstansenes syn

Justisdepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Hamar bispedømmeråd, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Nordisk nettverk for ekteskapet, Norsk Folkehjelp, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) har konkrete kommentarer til vilkår om tilknytning.

Justisdepartementet mener at hensynet til like vilkår for likekjønnede og ulikekjønnede ektepar har mindre vekt på dette området og viser til at forslaget kan medføre «ekteskapsturisme» med påfølgende økt administrativ og økonomisk belastning. Videre påpeker Justisdepartementet at tilknytningsvilkår kan redusere faren for at det inngås ekteskap som blir uten rettsvirkninger for partene.

Justisdepartementet skriver videre:

«Et slikt tilknytningsvilkår kan baseres på krav om at minst en av partene er norsk statsborger eller er fast bosatt i Norge. Det vil være særlig uheldig om personer uten tilknytning til Norge kan inngå ekteskap her i landet uten at ekteskapet blir anerkjent i ektefellenes hjemland. Kravet i ekteskaps­loven § 7 bokstav h første punktum om fremleggelse av attest for at det ikke er noe til hinder for at vedkommende inngår ekteskap i Norge, vil muligens i viss utstrekning kunne sikre at det ikke blir inngått ekteskap som ikke vil bli anerkjent i partenes hjemland. Hvor langt dette i så fall vil rekke, vil imidlertid avhenge av hvordan kompetansen etter annet punktum til å gjøre unntak fra kravet når særlige grunner taler for det, forutsettes å bli praktisert i forhold til personer som ønsker å inngå ekteskap med en av samme kjønn. Dersom Barne- og likestillingsdepartementet ikke fremmer forslag om å innføre et tilknytningsvilkår, bør man etter Justisdepartementets oppfatning vurdere praktiseringen og/eller utformingen av unntakskompetansen i ekteskapsloven § 7 bokstav h nærmere.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet legger vekt på hensynet til en ny felles ekteskapslov med like regler hva angår inngåelse av ekteskapet, og følgende siteres fra høringsuttalelsen:

«På den andre siden vil direktoratet påpeke at det er enkelte internasjonalrettslige hensyn som vi mener kan tale for en videreføring av tilknytningskriteriene for likekjønnede par. Å åpne for at utenlandske borgere uten bopel i Norge kan inngå ekteskap, vil medføre at de som har stats­borgerskap eller bopel i land som ikke anerkjenner likekjønnede ekteskap vil kunne inngå ekteskap i utlandet uten først å oppløse det likekjønnede ekteskapet i Norge. Dette vil igjen kunne få internasjonalrettslige konsekvenser i forhold til arv og skifte.

Til tross for utfordringer i forhold til anerkjennelse av norske likekjønnede ekteskap i utlandet samt hvilke konsekvenser dette vil få for arv og skifte, mener direktoratet at hensynet til en ny felles ekteskapslov, med like regler hva angår inngåelse av ekteskapet for både likekjønnede og ulikekjønnede par, bør veie tyngre. I tillegg vil direktoratet bemerke at stadig flere land tillater partnerskap eller likekjønnede ekteskap, slik at betydningen av dette på sikt antakeligvis vil bli mindre.»

Hamar bispedømmeråd skriver at de støtter forslaget om at det skal kreves dokumentert sivilstand fra utlandet før ekteskap skal kunne inngås i Norge.

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) skriver følgende om tilknytning:

«Departementet foreslår at man i en ny ekteskapslov benytter seg av vilkårene i dagens ekteskapslov og lar de få tilsvarende anvendelse for homofile par. JURK er enig i at dette er den mest hensiktsmessige løsningen. Dersom endringene blir gjennomført, kan det riktignok føre til at homofile par inngår ekteskap i Norge som ikke vil anerkjennes i partenes hjemland, såkalte "haltende" ekteskap. Det er imidlertid ikke grunn til å tro at dette vil bli et utbredt problem, og partene vil være klar over situasjonen før de eventuelt velger å inngå et ekteskap . Problemet med ekteskap som ikke anerkjennes i hjemlandet er derfor ikke av en slik art at en ny ekteskapslov bør ha ulike tilknytningskrav for homofile og heterofile par.»

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) mener at en felles ekteskapslov så langt det er mulig bør ha like regler for likekjønnede og ulikekjønnede par. LLH mener det må være hjemmel for å gjøre unntak for de helt spesielle situasjonene der det ikke er mulig å skaffe ekteskapsattest. De skriver:

«Det har kommet flere henvendelser til vårt antidiskrimineringsprosjekt fra asylsøkere som har store problemer med å få tak i dokumentasjon fra hjemlandet. Hvis man har mulighet til å skaffe slik dokumentasjon, har erfaringen vist seg at det vil koste en god del penger å fremskaffe slik dokumentasjon. Dette gjelder særlig land der det er krig eller en krigsliknende tilstand som Irak, Afghanistan og Somalia. Og selv om man får tak i dokumentasjon er det ikke slik at denne nødvendigvis godkjennes.

LLH mener som departementet at en felles ekteskapslov så langt det er mulig bør ha like regler for likekjønnede og ulikekjønnede par. For lesbiske og homofile par kan det, i tillegg til at de kommer fra et land som ikke har tilstrekkelige systemer for registrering og liknende, være grunner til at det vil føles problematisk å ta kontakt med myndighetene i hjemlandet eller nærmeste utenriksstasjon. Det er en del som er redd for at det skal bli kjent at de skal inngå partnerskap/ekteskap med en av samme kjønn.»

Nordisk nettverk for ekteskapet skriver følgende:

«Slik vi forstår høringsnotatet, vil departementets avvisning av å innføre tilknytningskriterier kunne innebære at likekjønnet ekteskap blir inngått i Norge, med det etterfølgende press som dette deretter vil kunne legge på de land som partene for øvrig har tilknytning til. Fremlegget dokumenterer at departementet er en aktør i en internasjonal strategi for å fremme homofile interesseorganisasjoners krav. Høringsnotatet må forstås slik at ny norsk lovgivning vil sette andre land under press, og at dette er en del av departementets hensikt med lovforslaget.»

6.2.5 Departementets vurderinger og f­orslag

En innføring av tilknytningskriterier vil hindre at personer uten- eller med meget svak tilknytning til Norge inngår ekteskap her for å omgå egne regler. Vilkår om tilknytning ville bedre sikre anerkjennelse av ekteskapet slik at det får realitet der partene bor.

Andre land som tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn har samsvarende vilkår for å inngå ekteskap uavhengig av om det er et ekteskap mellom personer med samme eller forskjellig kjønn. Det framgår av 6.2.2 at det kun er Canada som ikke har tilknytningskrav. Departementet legger til grunn at en felles ekteskapslov så langt det er mulig bør ha like regler for likekjønnede og ulikekjønnede par. Utgangspunktet vil være at de reglene som gjelder i dag for ekteskap mellom personer av forskjellig kjønn også skal anvendes på likekjønnede ekteskap.

Departementet er i likhet med Justis­departementet klar over at ekteskap som inngås i Norge ikke i alle tilfeller får rettsvirkninger for partene i andre land. Departementet mener at det er viktig at det gis god informasjon om internasjonale konsekvenser for borgere uten tilknytning til Norge. I denne forbindelse vil departementet foreslå at det i rettledningen til prøvingspapirene for inngåelse av ekteskap klart må framgå at bare noen land anerkjenner likekjønnede ekteskap. Se nærmere om anerkjennelse av likekjønnede ekteskap i utlandet i 11.2.

En innføring av tilknytningskriterier for alle vil innebære innskrenkninger i forhold til gjeldende rett for ulikekjønnede par. Departementet ønsker ikke dette og partnerskapslovens tilknytningskriterier foreslås derfor ikke videreført i en felles ekteskapslov.

Regelen i ekteskapsloven § 7 h om kravet til «ekteskapsattest» vil både for likekjønnede og ulikekjønnede par sette visse begrensninger for å inngå ekteskap i Norge. Regelen i ekteskapsloven § 7 bokstav h har videre bestemmelser om unntak fra kravet til dokumentasjon når særlige grunner taler for det. For å forhindre bigami foreslås det å endre § 7 h, slik at det i det minste kan kreves dokumentert sivilstand fra utlandet, selv om det ikke utstedes ekteskapsattest.

Departementet har merket seg at Justisdepartementet også viser til at ekteskapsloven § 7 bokstav h første punktum muligens i en viss utstrekning kan sikre at det ikke blir inngått ekteskap som ikke vil bli anerkjent i partenes hjemland, og at det blir avgjørende hvordan kompetansen til å gjøre unntak fra kravet forutsettes praktisert.

Samtidig ber Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) om at det i større grad burde være mulig å gjøre unntak.

Departementet vil se nærmere på praktiseringen av unntakskompetansen, men vil også her følge likebehandlingsprinsippet. Dette vil også gjelde i forhold til den problemstillingen LLH reiser om verifiserbar dokumentasjon fra enkelte land som Irak, Somalia og Afghanistan.

6.3 Vigsel

6.3.1 Gjeldende rett

Ekteskap

Vigsler er prest i Den norske kirke, og prest eller forstander i et registrert trossamfunn eller seremonileder eller tilsvarende i livssynssamfunn, notarius publicus eller norsk utenrikstjenestemann, jf. ekteskapsloven § 12.

Kirken har sin egen liturgi for ekteskap, mens tros- og livssynssamfunn får vigselsrett når de får godkjent vigselsformularet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Den norske kirkes liturgier fastsettes av Kirkemøtet, jf. Grunnloven § 16.

Borgerlig vigselsritual er fastsatt ved kongelig resolusjon 19. januar 1996.

Registrering av partnerskap

Registreringsmyndighet er notarius publicus (byfogd, sorenskriver o.l.) og fra 1. januar 2007 godkjente vigslere i livssynssamfunn når departementet har godkjent formen for registrering av partnerskapet.

Formular til bruk ved registrering av partnerskap er fastsatt i medhold av partnerskapsforskriften § 18.

6.3.2 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å åpne for vigsel av likekjønnede par innenfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, men slik at det blir en vigselsrett og ikke en vigselsplikt. Med forslaget vil det bli opp til Kirkemøtet å endre liturgien slik at prester også kan vie likekjønnede. Departementet vurderte om det er mulig på andre måter å tilrettelegge for prester som ønsker å vie likekjønnede par, men kom til at dette må overlates til kirken og andre trossamfunn. Obligatorisk vigsel ble vurdert, men ikke foreslått i høringsnotatet.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Følgende av høringsinstansene har uttalt seg om spørsmålet om vigselsrett eller vigselsplikt for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn: Sosial og helsedirektoratet (SHdir), Bispemøtet, Agder og Telemark bispedømmeråd, Bjørgvin bispedømeråd, Borg bispedømmeråd, Hamar bispedømmeråd, Det teologiske fakultet Universitetet i Oslo, Kirkerådet, Norsk Folkehjelp, Den norske kirkes presteforening, Den Anglikanske kirke i Norge, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO), For Bibel og Bekjennelse, Frelsesarmeen, Human-Etisk Forbund (HEF), Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kirken Bymisjon, Landforeningen for transkjønnete, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), Misjonshøyskolen, Norges Bygdekvinnelag, Norges Kristne Råd, Norsk Pensjonistforbund, Samarbeidsrådet for tros-og livssynssamfunn, Det teologiske menighetsfakultet, Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke) og Åpen kirkegruppe.

Høringsuttalelsen fra Bispemøtet består av en flertalls- og en mindretallsuttalelse. Flertallet avviser en endring av gjeldende liturgibestemmelser og

«kan ikke gi sin tilråding dersom Kirkemøtet mot formodning skulle ønske å åpne for kirkelig medvirkning ved en inngåelse av likekjønnede ekteskap.

I forhold til departementets drøfting av en ordning hvor prester som ønsker det, skal kunne benytte det borgerlige vigselsritualet sammen med en religiøs seremoni, vil Bispemøtet minne om at prester i Den norske kirke kun kan forrette seremonier, herunder ekteskapsinngåelse, etter liturgi fastsatt av Kirkemøtet. Også en slik ordning forutsetter at Kirkemøtet gir sin tilslutning, noe Bispemøtet ikke kan tilrå.

Dersom ekteskapslovgivningen endres, slik at likekjønnede par kan inngå ekteskap, må Den norske kirke ta opp til ny vurdering om den skal beholde sin vigselsrett. Det vil være en forutsetning for at Den norske kirkes prester fortsatt skal være vigslere, at kirken får legge sin egen forståelse av ekteskapet til grunn.»

Bispemøtets mindretall understreker at dersom vi får en felles ekteskapslov, må spørsmålet om eventuell geistlig vigselsmyndighet for likekjønnede par utredes nærmere.

Også Borg bispedømmeråd uttaler seg klart mot et slikt forslag og skriver:

«Vårt klare råd er at departementet straks avviser et slikt forslag. Prester ansatt i Den norske kirke er forpliktet på kirkens ordninger og liturgier, jf Tjenesteordning for menighetsprester § 7. Det vil derfor ikke være anledning for en prest til å gjøre prestetjeneste på grunnlag av andre liturgiske ordninger eller ritualer. Vi kan heller ikke se at det vil være anledning til å gjøre prestene til notarius publicus, evt pålegge prestene tjenesteoppgaver som tilligger notarius publicus.

Vi er enige i departementets vurdering i at det ikke er hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å innføre obligatorisk borgerlig vigsel.»

Presteforeningen presiserer at de ser det som selvsagt at Den norske kirke ikke pålegges en plikt til å vie likekjønnede par, men overlater til Kirkemøtet å eventuelt sørge for liturgiske endringer mht. vigsel.

Flere trossamfunn som for eksempel Det Norske Baptistsamfunn, Metodistkirken i Norge og Pinsebevegelsen i Norge uttaler at de uansett ikke kan vie likekjønnede eller ikke kan tilpasse sine vigselsritualer for likekjønnede.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) mener at vigselsritualet i Den norske kirke må endres eller at det lages eget for likekjønnede ekteskap slik at loven i praksis kan gjennomføres på dette punktet.

Landsforeningen for transkjønnete er ikke enige i de vurderingene som ligger til grunn for å ikke pålegge kirken og øvrige trossamfunn å vigsle personer av samme kjønn. De skriver at deres medlemmer slites mellom valget av å kunne leve som det kjønnet man opplever seg, som og å leve i en ramme som har velsignelse fra ens trossamfunn. De ønsker derfor at Kirkemøtet går inn for at prester også må kunne vie par av samme kjønn.

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), er av den oppfatning at homofile par bør få muligheten til å bli viet i kirken, men de er delt i spørsmålet om man kan tvinge statskirkens prester til å foreta vigsel. De som mener at homofile skal få en rett til å vies kirkelig synes dette er særlig viktig fordi Norge har en statskirke som bør kunne pålegges plikter og gå foran som et godt eksempel på inkludering av alle medlemmer uavhengig av seksuell orientering. De som ikke ønsker å pålegge statskirkeprestene vigselsplikt, mener at kirken bør stå i en særstilling i forhold til andre institusjoner selv om den er en statskirke. Spørsmålet om å vie homofile par bør etter denne delens syn avgjøres av Kirkemøtet og den enkelte prest, og Kirkemøtet bør oppfordres til å utarbeide kjønnsnøytralt vigselsritual.

Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) skriver følgende:

«Vigsel er en offentlig handling. Vi foreslår at det i proposisjonen drøftes om retten til å vie bør gis aktuelle virksomheter heller enn visse yrkesgrupper­/stillings­kategorier i disse. Det er viktig å unngå at virksomheter som utfører tjenester på vegne av det offentlige, har en diskriminerende praksis. De som får en vigselsrett, bør derfor samtidig forplikte seg til å vie par av samme kjønn. Det kan imidlertid drøftes om virksomheten i slike tilfelle eventuelt selv skal kunne utpeke visse yrkesgrupper/stillingskategorier/personer som skal stå for den offentlige vigselen. En sannsynlig konsekvens av en slik ordning vil trolig være at visse trossamfunn vil tape eller si fra seg retten til å vie, eventuelt ikke be om å få vigselsrett. Muligheten til å arrangere en seremoni for å markere inngåelsen av ekteskap vil de imidlertid beholde.»

Kirkens Bymisjon skriver at de vil arbeide for at Den norske kirke skal gi sitt ja til å vie homofile par. Det teologiske fakultet mener at Kirkemøtet bør ta initiativ til å endre vigselsliturgien slik at likekjønnede par som ønsker det kan få kirkelig vielse.

Åpen kirkegruppe ønsker ikke å tvinge tros- eller livssynssamfunn til å endre sin liturgi, men de mener enhver vigsler som etter loven er gitt rett til å vie, også bør gis rett til å benytte den borgerlige ordningen dersom vedkommende ønsker det og lokale forhold tilsier at dette er mulig.

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) skriver:

«LLH mener det er svært viktig og helt avgjørende at de som ønsker det skal få mulighet til å vie likekjønnede par. LLH mener at vigselsretten er individuell og tilligger vigsleren som sådan og ikke trossamfunnet. Dette finner man støtte for i ekteskapsloven § 12 om vigslere og lovens kap. 3 for øvrig.

Dette innebærer at LLH er opptatt av at den enkelte viglser må kunne gis anledning til å utføre sitt virke i tråd med sin personlige religiøse overbevisning.»

Samtidig mener LLH at staten ikke kan diskriminere på grunnlag av kjønns­identitet eller seksuell orientering, og at organisasjoner som diskriminerer på slikt grunnlag ikke skal motta statsstøtte. LLHs syn er at et trossamfunn som sådan ikke kan nekte å vie likekjønnede par dersom det mottar statsstøtte, og LLH skiller her mellom vigsler og trossamfunn, slik at den enkelte vigsler må kunne reservere seg mot å vie likekjønnede par i tråd med egen religiøs overbevisning.

LLH skriver videre at det er et godt forslag om det gis adgang til å benytte borgerlig vigselsformular slik at de vigslerne som ønsker det får muligheten til å vie likekjønnede par. LLH presiserer at dette må være en overgangsordning inntil det er full likestilling mellom heterofile og homofile par.

Fra uttalelsen til Norsk Pensjonistforbund siteres følgende:

«Når det gjelder vigsel av likekjønnede par innenfor Den norske kirke, støtter vi forslaget om at det blir en vigselsrett. Det må legges stor vekt på at de prester som ønsker å vigsle likekjønnede, må få lov til dette uten innblanding eller restriksjoner fra Kirkemøtet. Så lenge vi har en Statskirke, så er det viktig at den også er åpen for alle - og ikke er diskriminerende på bakgrunn av seksuell orientering.»

Obligatorisk borgerlig vigsel ble drøftet, men ikke foreslått i høringsnotatet. Enkelte av høringsinstansene har likevel gitt synspunkter på en slik endring. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet anbefaler obligatorisk borgerlig vigsel. JURK og Juss-Buss er positive til obligatorisk borgerlig vigsel. Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) sitt prinsipielle synspunkt er at det bør innføres obligatorisk borgerlig vigsel. Human-Etisk Forbund har obligatorisk borgerlig vigsel som overordnet prinsipp, men er enig i at det ikke foreslås i denne sammenheng.

Norges Kristelige Studentforbund (NKS) er også positive til obligatorisk borgerlig vigsel og skriver at denne ordningen viser med tydelighet at ekteskapet både er en religionsnøytral samfunnsordning og for mange har et religiøst innhold i tillegg. NKS mener at departementets anførsel om at en slik omlegging vil innebære en merbelastning for paret er etter deres syn lite tungtveiende, sett i lys av hvor viktig en beslutning om å inngå ekteskap er for de fleste par. Den Evangelisk Lutherske Frikirke anbefaler en grundig drøfting av obligatorisk borgerlig vigsel.

Norsk Folkehjelp mener det er viktig å sikre at kjønnsnøytral ekteskapslov ikke blir utsatt. Norsk Folkehjelp støtter derfor departementets forslag, men ser gjerne at obligatorisk borgerlig vigsel blir revurdert på et senere tidspunkt.

Kirkens Bymisjon skriver:

«Denne mer pragmatiske overveielsen kunne også tale for forslaget om å innføre en obligatorisk borgelig vigsel for alle. Dette ville gjøre det tydeligere at ekteskapet er en borgerlig juridisk ordning uavhengig av religiøsitet, som kan gis en religiøs tolkning og legitimitet ut fra ulike tradisjoner og ståsteder. Praktiske motargumenter,..., bør etter vårt syn i så tilfelle ikke tillegges avgjørende betydning.»

Det teologiske fakultetved Universitetet i Oslo mener at forslaget burde ha tatt en bredere drøfting av spørsmålet om obligatorisk borgerlig vigsel, for klarere å få fram ekteskapet som en borgerlig institusjon med mulighet for etterfølgende religiøs seremoni. Også Den Evangelisk Lutherske Frikirke anbefaler at det foretas en grundig vurdering av obligatorisk borgerlig vigsel.

6.3.4 Departementets vurderinger og ­forslag

På samme måte som for ulikekjønnede par er det et ønske fra mange likekjønnede par om å få inngå ekteskap i kirken, eventuelt i et trossamfunn. Samfunnets holdning til religiøs velsignelse av likekjønnede ekteskap er i kraftig endring også blant medlemmene i statskirken. Mange homofile er religiøse og mange er medlemmer i statskirken. Departementet er kjent med at flere homofile prester lever i registrert partnerskap.

Samtidig er det mange prester som ønsker at kirken skal åpne for vigsler av par av samme kjønn og for at ekteskap mellom homofile skal likestilles med heterofile ekteskap på alle plan. Dette er også et viktig ledd i arbeidet for fullt ut å likestille ulikekjønnede og likekjønnede ekteskap.

Høringsrunden viser at det er sterke innvendinger fra kirkelig hold når det gjelder å åpne for vigsel av homofile par innenfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Av de høringsinstansene som har uttalt at de ønsker å åpne for kirkelig vigsel, støtter de fleste opp om en vigselsrett og ikke en vigselsplikt.

Alternativet å gi prester i Den norske kirke en mulighet til å vie etter det borgerlige vigselsritual bør etter departementets vurdering ikke følges opp. Vigsel er en sivilrettslig handling. Dersom prestene i Den norske kirke ikke bruker kirkelig liturgi, vil dette bare bli en annen form for borgerlig vigsel.

Departementet legger avgjørende vekt på uttalelsen fra Bispemøtet, der flertallet minner om at prester i Den norske kirke kun kan forrette seremonier, herunder ekteskapsinngåelse etter liturgi fastsatt av Kirkemøtet. Dette innebærer at en ordning der prester benytter borgerlig vigselsritual også forutsetter at Kirkemøtet gir sin tilslutning, noe Bispemøtets flertall ikke kan tilrå. Bispemøtets mindretall mener spørsmålet må utredes nærmere, og at vedtak i kirkelige organer vil være av avgjørende betydning. Slik departementet forstår innspillene kan en ikke bygge på at den enkelte prest har frihet til å velge å foreta en vigsel etter borgerlig vigselsritual uten tilslutning fra Kirkemøtet.

Selv om det er stor motstand mot vigsel av likekjønnede par innenfor Den norske kirke og de fleste andre trossamfunn viser dissenser flere steder at dette er holdninger som er i endring. Departementet mener at disse tegnene til endring må påvirkes mest mulig positivt, og er derfor kommet til at den beste løsningen er at det åpnes for en vigselsrett slik at det blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien for vigsel.

Når det gjelder tros- og livssynssamfunn kan de som ønsker å vie likekjønnede par sende inn endringsforslag i sine vigselsformularer til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet for godkjenning, jf. ekteskapsloven § 12 a. Dette vil samtidig sikre at direktoratet får en oversikt over hvilke tros- og livssynssamfunn som vil vie likekjønnede par.

Obligatorisk borgerlig vigsel

Departementet har merket seg innspillene om obligatorisk borgerlig vigsel, men fastholder standpunktet i høringsnotatet om at det ikke foreslås obligatorisk borgerlig vigsel. Det er fortsatt slik at nesten halvparten av alle ekteskap inngås i kirken, jf. 5.2.1. Spørsmålet om obligatorisk borgelig vigsel må ses uavhengig av spørsmålet om en felles ekteskapslov og departementet har derfor ikke gjort en ytterligere vurdering av dette spørsmålet.

Vigselsrett til virksomheter

Når det gjelder forslaget til Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) om at det bør vurderes om retten til å vie bør gis virksomheter heller enn yrkesgrupper/stillingskategorier, mener departementet at dette bør vurderes i en annen sammenheng enn i dette lovarbeidet. Spørsmål om hvem som skal ha vigselsrett ble tatt opp i forbindelse med justisministerens interpellasjon om overføring av vigselskompetanse fra domstolene til kommunene som ble besvart i Stortinget 29. mars 2007. Svaret var utarbeidet i samarbeid med barne- og likestillingsministeren, og justisministeren uttalte blant annet følgende:

«På bakgrunn av dette vil jeg i samråd med barne- og likestillingsministeren nå gjennomgå regelverket for hvem som skal utføre vigsler, og på bakgrunn av interpellantens initiativ vurdere om det er grunnlag for å gjøre endringer i dette.»

Departementet foreslår at forslaget fra SHdir eventuelt utredes nærmere i denne sammenhengen.

6.4 Reservasjonsrett ved vigsel

6.4.1 Gjeldende rett

Etter ekteskapsloven § 13 kan prester i Den norske kirke og vigslere i tros- og livssynssamfunn nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene ikke er medlem av trossamfunnet eller livssynssamfunnet, eller ingen av dem tilhører menigheten. I tillegg kan kirkelig vigsler nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene er skilt og den tidligere ektefellen lever.

Partnerskapsloven har ikke regler om reservasjonsrett. Notarius publicus har ikke reservasjons­rett når det gjelder å foreta registrering av partnerskap.

6.4.2 Forslag i høringsnotatet

Som en følge av at det ble foreslått å åpne for vigsel av likekjønnede par innenfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn ble det i høringsnotatet foreslått at gjeldende reservasjonsrett for kirkelige vigslere og vigslere i trossamfunn utvides til også å gjelde brudefolk av samme kjønn.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet (10 av 15) av de høringsinstansene som har uttalt seg om dette forslaget støtter det. Det gjelder Borg bispedømmeråd, Hamar bispedømmeråd, Stavanger bispedømmeråd, Det Norske Misjonsforbund, Det teologiske fakultet Universitetet i Oslo, Juss-Buss, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), Menneskerettsalliansen, Norges Kristelige Studentforbund (NKS) og Åpen kirkegruppe.

Det teologiske fakultet Universitetet i Oslo skriver:

«Fakultetet er enig i dette, siden dette er et forhold som bør ligge innenfor den religionsfrihet som kirken og trossamfunn har. Samtidig mener fakultetet at en menighet har et ansvar for at alle som har rett til å inngå ekteskap får adgang til kirkelig vielse, og for å finne ordninger for at dette kan gjennomføres der en eller begge parter tilhører menigheten.»

Det Norske Misjonsforbund skriver at dersom lovforslaget blir vedtatt, vil deres vigselsmenn reservere seg mot å vie likekjønnede par.

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) og Menneskerettsalliansen foreslår at reservasjonsretten blir generelt knyttet til religiøs overbevisning slik at bestemmelsen ikke virker diskriminerende.

Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), Det teologiske Menighetsfakultet (MF), Den Evangeliske Lutherske Frikirke, Nordisk nettverk for ekteskapet og Samfunnsviternes fagforening har også uttalt seg om dette forslaget.

Den Evangeliske Lutherske Frikirke anser ikke en reservasjonsrett i forhold til vigsler av homofile par som en relevant løsning.

Nordisk nettverk for ekteskapet uttaler følgende :

«Slik det fremstår så er altså reservasjonsretten kun forbeholdt personlige vigslere, og ikke tros- og livssynssamfunnet under ett. Det etterlyses en presisering av om tros- og livssynssamfunn samlet kan reservere seg mot å vie homofile par etter ny ekteskapslov, eller om retten til slik reservasjon kun er gitt den enkelte vigsler. Hvis det siste er tilfelle så innebærer loven et taktisk grep for å initiere splittelse inn i norske tros- og livssynssamfunn, ved at praksis for å vie homofile individualiseres.»

Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) har som nevnt ovenfor i 6.3 et forslag om at det drøftes om retten til å vie bør gis aktuelle virksomheter, og at de som får en vigselsrett samtidig forplikter seg til å vie par av samme kjønn.

Det teologiske Menighetsfakultet (MF) skriver at en eventuell reservasjonsrett kan lett bli opplevd som illusorisk dersom loven først foreligger, mens Samfunnsviternes fagforening mener at forslaget representerer en videreføring av dagens diskriminerende lovverk.

6.4.4 Departementets vurderinger og ­forslag

Spørsmålet om reservasjonsrett ble tatt opp i forbindelse med behandlingen av partnerskapsloven. Det var da et spørsmål om reservasjonsrett for notarius publicus. Det ble slått fast at registrering av partnerskap er en forvaltningsoppgave som ikke har en slik karakter at det var grunn til å gi noen spesiell reservasjonsrett for dem som skal utføre registreringen. I praksis har problemstillingen som oftest blitt løst ved intern saksfordeling. Dette blir annerledes i forhold til kirkelig vigsel eller vigsel i annet trossamfunn.

Ettersom det ikke blir foreslått obligatorisk borgerlig vigsel, vurderer departementet det slik at en åpning for vigsel av likekjønnede par i kirke, tros- og livssynssamfunn kan stille enkelte prester/forstandere eller liknende i en vanskelig situasjon. For enkelte vil deres religiøse syn ikke være forenelig med å foreta vigsel av likekjønnede par. Selv om vigsel er en forvaltningsoppgave også for religiøse vigslere, bør det etter departementets syn respekteres at en prest eller forstander ut fra sin religiøse overbevisning ikke kan vie et likekjønnet par. For å ikke gjøre det for vanskelig for vigslerne eller for likekjønnede par, foreslår departementet derfor at reservasjons­adgangen utvides til også å gjelde dersom brudefolkene er av samme kjønn.

Forslaget til Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) og Menneskerettsalliansen om en generell adgang knyttet til religiøs overbevisning, kan etter departementets vurdering bli for vid. Departementet ønsker ikke å foreslå en slik generell adgang som kan åpne for ytterligere nye grunner for reservasjonsrett.

Til spørsmålet fra Nordisk nettverk for ekteskapet vil departementet presisere at forslaget om retten til slik reservasjon kun foreslås gitt til den enkelte vigsler og ikke til tros- og livssynssamfunn samlet. Tros- og livssynssamfunn blir med forslaget uansett ikke pålagt vigselsplikt, jf. det som er sagt i 6.3.

6.5 Særlig om vigsel på norsk utenriksstasjon

Borgerlig vigsel kan også foretas på norsk utenriksstasjon, jf. ekteskapsloven § 12 bokstav c. De nærmere regler følger av lov 3. mai 2002 om utenrikstjenesten § 17. En norsk utenriksstasjon har ikke uten videre vigselsrett, men kan få det etter nærmere bestemmelser. Vigselsrett på norske ambassader i utlandet er etablert i henhold til bilaterale avtaler. I noen tilfeller kan det utføres vigsel selv om bare en av brudefolkene er norsk statsborger eller er bosatt i Norge. Det kan ikke gis fullmakt for vigsel av person som er borger av den stat hvor vigsel skal finne sted. Forskrift for vigsel ved norsk utenrikstjenestemann av 21. mai 2001 nr. 1308 har nærmere regler om slik vigsel. Det følger av denne forskriften § 3 annet ledd at før vigsel finner sted, må det være brakt på det rene at ekteskapet vil bli anerkjent som gyldig i det land der brudefolkene akter å ta fast bopel, og i tilfelle den ene av dem eller begge ikke er norske, gyldig også i det eller de land der vedkommende er statsborger(e).

Registrert partnerskap kan foretas på noen av de norske utenriksstasjonene som kan foreta vigsel. Dette gjelder ambassaden i Brussel, Haag, København, Madrid og Stockholm.

En felles ekteskapslov for like- og ulikekjønnede par kan i særlige tilfeller tenkes å føre til at enkelte land vil revurdere om vigsel av norske par fortsatt skal tillates på norsk utenriksstasjon. Departementet antar at konsekvensen av dette vil være gjensidig oppsigelse.

6.6 Oppløsning av ekteskap

6.6.1 Gjeldende rett

Ekteskapsloven kapittel 4 har regler om oppløsning av ekteskap. Hovedreglene om separasjon og skilsmisse følger av §§ 19-22. Behandlingen av saker om oppløsning av ekteskap og om separasjon er regulert i kapittel 5.

Tvistemålslovens regler om jurisdiksjon (hjemting) i ekteskapssaker for domstolene er i forbindelse med ny tvistelov (i kraft 1. januar 2008) flyttet til ekteskapsloven nye § 30 b og lyder:

«§ 30 b. Når ekteskapssak kan anlegges i Norge

Dersom ikke annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat, kan ekteskapssak reises ved norsk domstol:

1. når saksøkte har bopel i riket, eller

2. når saksøkeren har bopel i riket og enten har bodd her de siste to år eller tidligere har hatt bopel her, eller

3. når saksøkeren er norsk statsborger og det godtgjøres at hun eller han på grunn av sitt statsborgerskap ikke vil kunne reise sak i det land hvor vedkommende har bopel, eller

4. når begge ektefeller er norske statsborgere og saksøkte ikke motsetter seg at saken reises for norsk domstol, eller

5. når det blir søkt om skilsmisse på grunnlag av separasjon som er meddelt her i riket, i løpet av de fem foregående år. »

Partnerskapsloven har en regel om at sak om oppløsning av registrert partnerskap som er inngått her i landet alltid kan reises for norsk domstol. Det er ikke tilsvarende regel i ekteskapsloven. Det kan være behov for en slik regel dersom et likekjønnet ektepar flytter og de ikke kan få oppløst ekteskapet i det landet de bor i.

6.6.2 Andre lands rett

Tilsvarende utgangspunkter som i partnerskapsloven § 5 er inntatt i partnerskapslovene i blant annet Sverige, Danmark, Tyskland og Sveits. 4

Når det gjelder utenlandske registrerte partnerskap, PACS, domestic partnerships, osv. som ikke anerkjennes som et registrert partnerskap eller ekteskap etter norsk rett, er spørsmålet om slike kan oppløses i Norge. Dersom den utenlandske ordningen anses som et ekteskapshinder etter norsk rett, kan det være naturlig at det er mulig å oppløse en slik ordning i Norge på samme vilkår som gjelder for ekteskap. Det er ikke opplagt at en oppløsning i Norge anerkjennes i andre land.

Se mer om anerkjennelse i kapittel 11.

6.6.3 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en utvidelse av ekteskapsloven § 30 b slik at ektefeller som ikke kan få oppløst et ekteskap eller registrert partnerskap der ektefellene bor, kan få det oppløst i Norge (nødkompetanse). For at en slik bestemmelse skal kunne komme til anvendelse ble det foreslått at det stilles vilkår om at ekteskapet eller det registrerte partnerskapet er inngått i Norge.

6.6.4 Høringsinstansenes syn

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus har uttalt seg til dette forslaget.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er positiv til forslaget og skriver:

«Adgangen vil, som det fremgår av høringsforslaget, være viktig og nødvendig for likekjønnede par, da det kan være umulig eller i alle fall vanskelig å få oppløst et ekteskap mellom likekjønnede ektefeller dersom paret er bosatt i et land som ikke anerkjenner ekteskap mellom likekjønnede. Direktoratet mener at endringen også vil medføre en forbedring av nåværende regler om jurisdiksjon i ekteskapssaker, da det også for ulikekjønnede kan være vanskelig å få oppløst ekteskap i enkelte land.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus skriver følgende om forslaget:

«Dette synes å være en hensiktsmessig løsning, da det ofte er komplisert å utrede om Fylkesmannen har myndighet til å behandle saken, da søkernes tilknytning til landet er svært ulik.»

6.6.5 Departementets vurderinger og ­forslag

Etter departementets vurdering er det behov for å videreføre bestemmelsen fra partnerskapsloven. Departementet mener en slik bestemmelse er viktig og nødvendig, fordi det ellers ikke vil være mulig, eller svært vanskelig, å få oppløst ekteskapet for likekjønnede ektefeller dersom paret er bosatt i utlandet.

Samtidig er det også i forhold til denne bestemmelsen et ønske om like regler for ulikekjønnede og likekjønnede ekteskap. Bestemmelsen vil være aktuell der et par har inngått et ekteskap, men senere bosetter seg i et annet land. Dersom en ektefelle ønsker å oppløse ekteskapet må dette kunne gjøres i Norge, selv om saksøker ikke er norsk statsborger eller bor i Norge. Departementet vil også framheve at forslaget vil medføre en forbedring i forhold til gjeldende regler om jurisdiksjon i ekteskapssaker, slik Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet påpeker.