2 Kort om gjeldende rett

Lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) avløste ekteskapsloven av 1918 og lov om ektefellers formuesforhold (ektefelleloven) av 1927. Ekteskapsloven trådte i kraft 1. januar 1993.

Ekteskapsloven har regler om inngåelse og oppløsning av ekteskap, om formuesforholdet mellom ektefeller og om bidrag og pensjon etter separasjon og skilsmisse. Ekteskapet får rettsvirkninger langt utover ekteskapslovens. Det gjelder både i forhold til privatrett og offentlig rett, for eksempel i forhold til arv, skatt, trygd, prosessregler, regler om straff etc. Ekteskap får videre betydning for forholdet mellom foreldre og barn som reguleres av barneloven og adopsjonsloven, barnevernloven o.a. En fellesnevner i hele dette regelverket er at det regulerer forholdene for to voksne mennesker og barn som lever i et nært økonomisk og følelsesmessig fellesskap, og forholdet mellom paret og samfunnet.

Ekteskapsloven har vært endret flere ganger siden ikrafttredelsen. Blant de siste endringene som er foretatt, er tiltak for å hindre barneekteskap, stedfortrederekteskap og for å hjelpe parter ut av tvangsekteskap mv. Disse endringene trådte i kraft 1. juni 2007. I denne forbindelse er det særlig grunn til å nevne ny § 18 a om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet. Denne bestemmelsen blir nærmere omtalt i kapittel 11 om internasjonale konsekvenser.

De senere tiårene har stadig flere personer valgt å leve sammen som samboere. Det er ingen generell likebehandling av samboere og ektepar i lovverket. Samboere behandles som ektefeller på enkelte områder og som enslige på andre. Med samboere menes i de fleste tilfeller to personer som lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning. Andre personer som har felles bolig, som for eksempel søsken eller venner, regnes vanligvis ikke som samboere. Hvem som regnes som samboere (samboerdefinisjonen) bestemmes innenfor de respektive lovverk. På noen områder er samboerdefinisjonen begrenset til samboere med felles barn. På andre områder inkluderes også samboere uten felles barn, men slik at det vanligvis stilles krav om at samlivet skal ha hatt en viss varighet.

Hvilke krav som stilles til dokumentasjon av opplysninger om samboerskap, defineres nærmere på de enkelte rettsområder. Det må foretas en konkret vurdering av dokumentasjonen. Felles adresse i folkeregisteret vil være et viktig moment sammen med andre opplysninger.

Lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap (partnerskapsloven) trådte i kraft 1. august 1993.

Etter gjeldende rett refererer ulikhetene mellom registrert partnerskap og ekteskap først og fremst til betegnelsen ekteskap og til selve vigselen. Videre er registrerte partnere unntatt fra viktige rettsvirkinger som felles adopsjon, assistert befruktning og foreldreskap.

Det framgår av partnerskapsloven at reglene i ekteskapsloven kapittel 2 om prøving og kapittel 3 om vigsel ikke gjelder for registrert partnerskap. Prøvingen er regulert i forskrift og er utformet tett opp til reglene for prøving av ekteskapsvilkårene. Vigselsformularet er vedtatt ved kongelig resolusjon og ligner det borgerlige vigselsformular.

I henhold til partnerskapsloven § 3 har registrering av partnerskap med de unntak som følger av § 4, dvs. adopsjon, samme rettsvirkninger som inngåelse av ekteskap. Bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere.

Det framgår av § 4 at adopsjonslovens regler om ektefeller ikke gjelder for registrert partnerskap, men at den ene registrerte partner likevel kan adoptere den andre partnerens barn, jf. adopsjonsloven § 5a annet ledd, ved såkalt stebarnsadopsjon. Denne adgangen til stebarnsadopsjon kom inn i loven ved lovendring i 2001.