8 Assistert befruktning for lesbiske par
8.1 Innledning
Assistert befruktning er regulert i lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) som forvaltes av Helse- og omsorgsdepartementet. I dag tilbys assistert befruktning kun til kvinner som er gift eller som er samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold. Assistert befruktning til likekjønnede par forutsetter endringer i bioteknologiloven.
Assistert befruktning til lesbiske har tidligere blitt diskutert i forbindelse med St.meld. nr. 14 (2001–2002) Evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi og i Innst. O. nr. 16 (2003–2004) til Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven). I sistnevnte innstilling foreslo SV å endre bioteknologiloven slik at lesbiske i parforhold gis mulighet for assistert befruktning ved sæddonasjon på linje med heterofile kvinner. Et mindretall bestående av SV, Ap og Sp fremmet forslag om å be regjeringen ta initiativ til en offentlig utredning om barn som vokser opp med homofile foreldre. En slik offentlig utredning ble ikke igangsatt.
I forbindelse med arbeidet med høringsnotatet ble det imidlertid gjennomført en litteraturgjennomgang vedrørende barn som vokser opp hos likekjønnspar. Resultater av denne gjennomgangen omtales i punkt 5.5 under Barneperspektivet.
8.2 Gjeldende rett
Bioteknologiloven kapittel 2 regulerer assistert befruktning. Loven omhandler to hovedformer for assistert befrukting: inseminasjon av sæd fra ektemann eller fra donor, og befruktning utenfor kroppen. Sistnevnte kalles gjerne IVF (in vitro fertilisation) eller «prøverørsbehandling».
Assistert befruktning kan etter gjeldende lov bare utføres på en kvinne som er gift eller samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold, jf. § 2–2. Det forutsettes at kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig eller at det foreligger uforklarlig befruktningsudyktighet, jf. §§ 2–3 og 2–4. I tillegg kan inseminasjon med donorsæd foretas dersom mannen har eller er bærer av en alvorlig, arvelig sykdom. § 2–3 annet ledd åpner også for inseminasjon dersom kvinnen er bærer av en alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom. Det siktes her til at man før inseminasjon kan behandle sæden for å påvirke valg av barnets kjønn, jf. § 2–13.
Et unntak fra kravet om befruktningsudyktighet ved befruktning utenfor kroppen, er de tilfellene der det er tillatt med preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) på grunn av alvorlig, arvelig sykdom. For de parene som søker om å få PGD, er ikke problemet i utgangspunktet infertilitet, men en risiko for å overføre en alvorlig, arvelig sykdom til kommende barn.
Beslutning om assistert befruktning treffes av en lege på bakgrunn av medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste skal vektlegges, jf. § 2–6.
Av § 2–7 følger det at barn som har blitt til etter assistert befruktning med donorsæd har rett til å få opplysninger om sæddonors identitet når barnet har fylt 18 år. Det følger av barneloven at en sæddonor ikke kan dømmes til far.
8.3 Andre lands rett
Sverige
Sæddonasjon til lesbiske par har vært tillatt i Sverige siden 1. juli 2005. I dag er assistert befruktning ved inseminasjon og befruktning utenfor kroppen regulert i lag (2006:351) om genetisk integritet m.m., henholdsvis kapittel 6 og 7. I følge kapittel 6, § 1 skal inseminasjon kun foretas på kvinne som er gift eller samboende. Ektemake eller samboer skal gi skriftlig samtykke til dette. Det følger av bestemmelsens annet ledd at reglene for inseminasjon i forhold til ektemake gjelder tilsvarende for registrerte partnere, slik at også lesbiske kvinner i registrert partnerskap har mulighet til å få assistert befruktning. Det samme gjelder i følge kapittel 7 for befruktning utenfor kroppen.
Barn som blir til etter assistert befruktning med donorsæd har, når de har oppnådd tilstrekkelig modenhet, rett til å få opplysninger om donorens identitet. Det samme gjelder ved bruk av eggceller fra en donor.
Av föräldrabalken (1949:381) 1. kapittel, § 9 følger det at dersom assistert befruktning har blitt utført på en kvinne med samtykke fra hennes registrerte partner eller samboer i henhold til loven om genetisk integritet, skal også kvinnen som samtykker anses som barnets forelder. Foreldreskap etter denne bestemmelsen fastsettes gjennom bekreftelse eller dom. Dersom barn har blitt til etter assistert befruktning utenfor loven, f.eks. i privat regi eller i utlandet, skal farskap fastsettes. Morens kvinnelige partner kan eventuelt bli forelder gjennom adopsjon.
I Sverige var det en viss bekymring for at tilgangen på donorsæd ville bli for liten når lesbiske fra 1. juli 2005 fikk tilgang til donorinseminasjon. Ifølge Karolinska Universitetssjukhuset, Huddinge i Stockholm, har det ikke blitt slik fordi de har fått mange homofile sæddonorer. Donorene må samtykke til at både heterofile par og lesbiske par kan få sæden deres. I Sverige har de ikke et sentralt donorregister slik som i Norge. Hver klinikk har sin sædbank, og man må benytte seg av den sædbanken man tilhører geografisk. Det er kun de offentlige klinikkene som tilbyr inseminasjon med donorsæd. Ventetiden ved Karolinska var i desember 2007 på om lag halvannet år. De hadde da 60 på venteliste, hvorav 45 var lesbiske par. Dette forklares med at man har en opphopning av lesbiske par som har ventet på tilbudet.
Ved Akademiska Sjukhuset, Uppsala, opplyser de at de ikke har færre fått donorer etter lovendringen. Sykehuset har snarere hatt en oppgang i antall donorer, noe som forklares med at det forut for lovendringen ble skrevet mye i avisene om at det kunne bli for liten tilgang på donorsæd. De har ikke merket at det er flere homofile donorer. Ventetiden er på 3 måneder og har ikke økt etter lovendringen, men det opplyses om at de har måttet øke virksomheten med 60 til 70% for å unngå økte ventetider. Omtrent halvpartene av parene som får assistert befruktning ved sykehuset, er lesbiske.
Danmark
Assistert befruktning i Danmark er regulert i lov nr. 460 af 10. juni 1997 om kunstig befrugtning i forbindelse med lægelig behandling, diagnostikk og forskning mv. En forutsetning for assistert befruktning er at eggcellen stammer fra den kvinne som skal føde barnet, eller at sæden stammer fra hennes partner, jf. § 5.
Ved en endringslov nr. 535 af 8. juni 2006 ble kravet om at assistert befruktning bare kan tilbys kvinner som er gift eller lever sammen med mann i ekteskapsliknende forhold opphevet. Samtidig ble det åpnet for at assistert befruktning også kan tilbys enslige kvinner. Assistert befruktning kan etter lovendringen således tilbys både enslige kvinner og likekjønnede og ulikekjønnede par, jf. ny § 1 a. Endringene trådte i kraft 1. januar 2007.
Både sæddonasjon og eggdonasjon er tillatt i Danmark. Donorer av egg- og sædceller skal være anonyme.Det presiseres i ny § 6 a at legen som er ansvarlig for behandlingen med assistert befruktning skal vurdere enslige kvinners og pars evne til å dra omsorg for et barn. Legen kan avvise kvinnen eller paret dersom det er åpenbar tvil om omsorgsevnen. Saken kan i slike tilfeller bringes inn for Ankestyrelsen.
Finland
Finland fikk sin første lov om assistert befruktning 22. desember 2006, lov nr. 1237. Loven trådte i kraft 1. september 2007.
Loven regulerer assistert befruktning til par, som defineres som en kvinne og en mann som lever sammen i ekteskap eller i ekteskapsliknende forhold, og til kvinner som ikke lever i ekteskap eller ekteskapsliknende forhold. Assistert befruktning til likekjønnede par nevnes ikke eksplisitt. Beslutning om assistert befruktning fattes av behandlende lege, som må forsikre seg om at lovens forutsetninger er oppfylt. Loven forutsetter identifiserbare donorer, slik at barn etter fylte 18 år kan få opplysninger om donors identitet, jf. § 23. En donors kjønnsceller kan bare anvendes for assistert befruktning til en kvinne som ikke lever sammen med en mann i ekteskap eller ekteskapsliknende forhold dersom donoren har gitt sitt samtykke til dette, jf. § 16 annet ledd. Av denne bestemmelsen følger det videre at sæddonor kan «ge sitt samtycke till att han kan fastställas vara far till ett barn som föds till føljd av en sådan behandling».
Storbritannia
Assistert befruktning er regulert i Human Fertilisation and Embryology Act fra 1990 og forvaltes av The Human Fertilisation and Embryology Authority (HFEA). HFEA utarbeider og reviderer jevnlig en veileder (Code of Practice) vedrørende klinikkenes aktiviteter på dette feltet.
Både sæddonasjon og eggdonasjon er tillatt, og det stilles ikke krav til ekteskap eller samboerskap mellom mann og kvinne. Opplysninger om egg- og sædgivere skal registreres slik at barn unnfanget ved hjelp av donerte kjønnsceller skal kunne få informasjon om sitt genetiske opphav etter fylte 18 år.
8.4 Forslag i høringsnotatet
Som et ledd i arbeidet med høringsnotatet, ba Helse- og omsorgsdepartementet i brev av 28. november 2006 Bioteknologinemnda om å drøfte prinsipielle og praktiske sider ved endringer i bioteknologiloven knyttet til spørsmålet om assistert befruktning til likekjønnede par. Nemnda ble bedt om å blant annet drøfte de etiske utfordringene som spørsmålet reiser. Bioteknologinemnda er et frittstående og rådgivende organ for departementet.
Bioteknologinemnda avga svar i brev av 1. februar 2007. I høringsnotatet ble følgende sitert fra nemndas svar:
«4. Samfunnshensyn
Utgangspunktet for et tilbud om sæddonasjon, er at det både er kvinner som ønsker tilbudet og menn som er villige til å donere sæd. Slik sett får helsevesenet her, som ved andre former for assistert befruktning, en rolle som en (nødvendig) tredjepart. Som ved all medisinsk behandling må det foretas en etisk og samfunnsmessig vurdering av helsevesenets medvirkning.
I tillegg til donoren og paret som får behandling, må særlig hensynet til det potensielle barnet trekkes inn i den etiske vurderingen. Siden det dreier seg om hva slags livsvilkår framtidige barn skal gis, vil det imidlertid også kunne ha følger for samfunnet som helhet. Derfor hører også bredere samfunnshensyn med i bildet.
Assistert befruktning til lesbiske par er et spørsmål som engasjerer mange fordi det berører vårt syn på familieliv og hva vi mener en familie er og bør være.
I diskusjonen om hvorvidt lesbiske par skal få tilgang til assistert befruktning, er det, knyttet til prinsipp om likebehandling, satt fram krav om at tilbud om assistert befruktning også må gjelde andre grupper og andre forhold. Likestillingsombudet har blant annet krevd at egg og sæd må likestilles, og at det må være samme mulighet til eggdonasjon som til sæddonasjon. Andre har satt fram krav om at mannlige homofile par må ha de samme rettighetene til å få hjelp fra helsevesenet til å få barn, da ved hjelp av surrogatmor, eventuelt i kombinasjon med eggdonasjon.
Vi vet at norske kvinner i dag drar til utlandet, hovedsakelig til andre nordiske land. Hos Storkkliniken i Danmark, som er den klinikken i Danmark som har gitt assistert befruktning til lesbiske lengst, får vi opplyst at det i 2006 ble utført 591 inseminasjoner på norske kvinner, mot 80 i 2000. I perioden 1999-2006 har det totalt vært utført 2053 inseminasjoner på norske kvinner. Hvor mange inseminasjoner en kvinne må ha for å oppnå graviditet, avhenger av kvinnens alder. Av de kvinnene de tar i mot i dag, er ca. halvparten lesbiske og halvparten enslige. VitaNova klinikken som også er dansk, og som har eksistert siden 2005, opplyser at de i 2005/2006 behandlet fem norske lesbiske kvinner som til sammen har fått ti inseminasjoner. Dette har resultert i tre graviditeter. Vi vet også at noen kvinner reiser til Finland. Det at kvinnene drar til utlandet for å få behandling, er i seg selv ikke en grunn til å endre norsk lov. Likevel kan den ganske store tilstrømningen av norske brukere, være et tegn på at vurderingen bak en restriktiv praksis i Norge er i utakt med bredere gruppers oppfatning om denne saken.
5. Mangelfullt kunnskapsgrunnlag?
Bioteknologinemnda har merket seg at det diskuteres hvorvidt forskningen på dette feltet er tilstrekkelig i forhold til å kunne si noe om mulige konsekvenser av at barn vokser opp uten en far. En rekke forskere som har forsket på barn i lesbiske familier hevder at forskningen entydig kan oppsummeres med at disse barna ikke tar noen påviselig skade av farsfraværet. Andre forskere har stilt spørsmål ved kvaliteten til denne forskningen, og kritikken går blant annet på at en del av studiene har få deltakere og mangler relevante kontrollgrupper. Disse forskerne har også trukket frem studier som viser at farsfravær har stor negativ betydning. Førstnevnte forskermiljøer hevder imidlertid at disse studiene er utført på grupper som det ikke er relevant å sammenligne med barn av lesbiske. De handler primært om problemer og konflikter i kjølvannet av å miste en far – ikke situasjonen hvor man kommer til verden med to mødre og uten en far.
Noen i Bioteknologinemnda mener at man på bakgrunn av manglende forskning bør innta en førevar- holdning for å ivareta hensynet til barnas beste. Andre anser forskningen for å være tilfredsstillende. Uansett er det ikke nødvendigvis alle sider ved denne problemstillingen som er "forskbar". Bioteknologinemnda ser at spørsmålet om hvorvidt lesbiske skal få tilgang til assistert befrukting også er et verdivalg basert på hvilke verdier man ønsker samfunnet skal støtte opp under.»
Det framgår av brevet at et flertall i Bioteknologinemnda (10 av 16) ønsker å åpne for assistert befruktning til lesbiske. Disse medlemmene mener at det ikke skal være avgjørende for behandlingen hvilket kjønn barnas omsorgspersoner har.
Flertallet uttaler videre:
«Når man snakker om rollemodeller, er hvordan partnerne fyller sine roller overfor barnet, like viktig som hvilket kjønn omsorgspersonene har. Mange lesbiske har en høy grad av bevissthet om viktigheten av at barn har nær og stabil kontakt med mannlige rollemodeller. Ved å åpne for sæddonasjon til lesbiske får man mulighet til å regulere dette feltet, for eksempel når det gjelder bruk av ikke-anonym donor. Det er dessuten mulig å ha samtaler med foreldrene om det å oppdra barn som ikke kjenner sitt biologiske opphav og det at barna trenger kontakt med mannlige rollemodeller.
Inseminasjon av lesbiske medfører bruk av teknologi som er lite kostnadskrevende og lett å ta i bruk. Å åpne for inseminasjon av donorsæd til lesbiske kan derfor ikke sammenlignes med bruk av surrogatmor for å hjelpe homofile menn til å få barn. Der er både de tekniske og etiske hindrene langt større.
Når det vises til at mor-far-barn er det naturlige, må vi være klar over at også heterofile samlivsformer har til dels store sosiale og kulturelle variasjoner (storfamilie, kjernefamilie, enforelderfamilie o.l.), og far kan også i heterofile parforhold forsvinne ut av barnets liv. Menneskets vurderinger av hva som til enhver tid er «naturlig» og hva som ikke er det, har også variert sterkt. Ting en i dag vil si er en selvsagt del av samfunnet, har tidligere vært sett på som unaturlig. Det bør i det minste gjøre oss varsomme med å vise til "det naturlige" som et selvstendig argument for å hindre noen i å få del i bestemte samfunnsgoder.
Departementet har bedt Bioteknologinemnda vurdere assistert befruktning og ikke bare sædinseminasjon, selv om det er dette det i hovedsak er snakk om. Men dersom det viser seg at en lesbisk ikke blir gravid ved inseminasjon, mener disse medlemmene det er naturlig at også lesbiske får tilgang til andre metoder for assistert befruktning.»
Et mindretall i nemnda (6 av 16) ønsker ikke å åpne for at lesbiske får tilgang til assistert befruktning.
«Disse medlemmene mener at samfunnet bare bør tilby assistert befruktning i situasjoner der barnet er tiltenkt å vokse opp innenfor den naturgitte, reproduserende enheten av kvinne og mann. Selv om lesbiske vil kunne være gode omsorgspersoner som uten tvil ønsker seg barn og kan gi barn gode oppvekstvilkår, er det ikke riktig av det offentlige å ikke gi et barn muligheten til å vokse opp med foreldre av to ulike kjønn. Det kan også oppfattes som diskriminering av kjønnenes egenart å hevde at det ene kjønn erstatter det andre på en fullverdig måte. Det er tydelige biologiske og psykologiske forskjeller, noe som jo er grunnlaget for kjønnskvotering. Forskjellene kommer til uttrykk i form av ulike rollemodeller, kjønnsidentitet og ulik form for kontakt mellom barnet og de voksne. Den grunnleggende familiestrukturen bør følgelig bygge på relasjon kvinne-mann-barn. En jente eller gutt bør for eksempel få anledning til å vokse opp sammen med både en far og en mor, ikke bare to fedre eller to mødre. På den måten kan barna også få mulighet til å speile seg selv i en voksenperson.
Selv om familie- og samlivsmønsteret er mer mangfoldig nå enn tidligere, er det forskjell på noe som av ulike grunner skjer i løpet av barnets liv og det at samfunnet systematisk medvirker til å frata barnet både kjennskap til sitt biologiske opphav og verdien av å ha en far i oppveksten.
Disse medlemmene mener også at prinsippet om likebehandling gjør at man ikke kan diskutere spørsmålet om sæddonasjon til lesbiske uten å også ta hensyn til at et naturlig neste skritt vil være å vurdere å hjelpe homofile menn til å få barn. Dette er en utvikling som stiller samfunnet overfor vesentlige etiske problemstillinger. Ikke minst gjelder det at man her gjennom lovgivning kan bidra til en økt "teknifisering" og "tingliggjøring" av noen av de mest grunnleggende sidene ved menneskelivet - det å bringe et nytt barn til verden. Det vil være en del av en utvikling der sæd - og egg - i økende grad får varekarakter, løsrevet fra den helt grunnleggende relasjonen mellom to individer av motsatt kjønn.»
For å oppnå like rettigheter for par uavhengig av kjønn, ble det i høringsnotatet foreslått at bioteknologiloven endres slik at sæddonasjon også kan tilbys lesbiske par som er gift eller samboere i ekteskapsliknende forhold. I høringsnotatet viste departementet til at flertallet i Bioteknologinemnda kom til at det bør åpnes for assistert befruktning til lesbiske. Departementet fremholdt videre at dette er tillatt blant annet i Danmark, Sverige, Finland og Storbritannia, samt at det heller ikke er funnet forskning eller studier som avdekker avvik mellom heterofile og homofile par når det gjelder parets oppfatning av foreldrerollen eller barnets oppvekstvilkår med videre.
Departementet fant videre at et slikt tilbud måtte gis til lesbiske par på lik linje med heteroseksuelle par når det gjaldt egenbetaling og antall forsøk. Departementet drøftet hvorvidt det skulle etableres en reservasjonsrett for sæddonorer som ikke ønsket å donere sæd til lesbiske par, men kom til at en slik reservasjonsrett ville bære preg av diskriminering på grunnlag av seksuell tilhørighet og foreslo derfor ikke en slik rett. Departementet fant det videre urimelig å vurdere en form for reservasjonsrett for helsepersonell som utfører behandlingen.
8.5 Høringsinstansenes syn
57 høringsinstanser uttaler seg om forslaget om å tilby assistert befruktning til lesbiske par. 31 er mot forslaget og 19 instanser er for. 6 instanser er delt i synet på forslaget. Dette gjelder Bioteknologinemnda, der 8 medlemmer var for forslaget og 7 var mot. Videre gjelder det Sør-Hålogaland bispedømmeråd der flertallet støttet forslaget, samt Hamar bispedømmeråd, Oslo bispedømmeråd, Kirkens Familievern og Presteforeningen, der flertallet er mot forslaget, mens et mindretall er for. Kvinneklinikken ved Rikshospitalet uttaler seg ikke for eller mot assistert befruktning til lesbiske, men kommer med konkrete innspill til lovforslaget.
Bioteknologinemnda uttaler:
«En endring av bioteknologiloven slik at også assistert befruktning tilbys uten krav om medisinsk befruktningsudyktighet er en prinsipiell endring av bioteknologiloven og som berører også andre grupper enn lesbiske som er gift eller lever i et stabilt samboerskap.
(...)
I departementets høringsnotat fremstår det som at hensynet til likestilling og like rettigheter for homofile er det overordnede og enerådende argument for å åpne for at lesbiske par gis adgang til assistert befruktning.
Bioteknologinemnda savner i høringsnotatet en mer omfattende drøfting av likestillingsargumentet sett i forhold til heterofile som er medisinsk befruktningsudyktige og andre grupper som er sosialt betinget infertile - herunder homofile, lesbiske og enslige.»
En samlet nemnd ser at en åpning for assistert befruktning til lesbiske reiser en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål knyttet til blant annet prioriteringer, refusjon og egenbetaling. Spesielt gjelder dette dersom det er et utilstrekkelig antall sædgivere og klinikkene må begynne å prioritere mellom par som ønsker behandling med donorsæd. Dette er forhold som nemnda ikke finner at er utredet i departementets høringsnotat.
Videre antar Bioteknologinemnda at dersom gifte og samboende lesbiske får rett til assistert befruktning i Norge, kan det forventes et større press på sæddonasjon enn det som er tilfellet i dag, og uttaler i den forbindelse:
«Bioteknologinemnda er kjent med at det er begrenset med sædgivere og at Sosial- og helsedirektoratet arbeider med å bedre denne situasjonen. Bioteknologinemnda støtter departementet, som i høringsnotatet skriver at det bør arbeides for å få flere til å donere sæd og at det bør importeres sæd der det er mulig.
Erfaringene fra Sverige tilsier at homofile kan ønske å stille opp som sædgivere. Bioteknologinemnda vil i denne forbindelse peke på at de gjeldende retningslinjene (rundskriv IS-5/2005) sier at «Man bør tilstrebe å rekruttere sædgivere som allerede har egne barn, dette for å redusere potensielle problemer for sædgiver hvis han senere blir ufrivillig barnløs.»
Hvis loven blir endret slik departementet foreslår, er det mulig at også enkelte norske homofile menn ønsker å donere sæd. I denne forbindelse kan det være relevant å vurdere hvorvidt man skal endre de gjeldende retningslinjene slik at også barnløse, homofile menn er ønsket som sædgivere.»
Når det gjelder forslaget om at en sædgiver ikke skal kunne reservere seg mot at hans sæd blir brukt av lesbiske (eller alternativt av heterofile par), støtter Bioteknologinemndas flertall på 12 medlemmer dette. Det legges vekt på at sæddonasjon skal være motivert av et altruistisk ønske om å hjelpe par i å få egne barn, og på at sædgiveren heller ikke har noen plikter eller rettigheter ovenfor verken foreldrene eller det/de eventuelle barna. Et mindretall bestående av 3 medlemmer mener at det bør innføres en reservasjonsrett for sædgivere. Disse medlemmene mener at man bør respektere en sæddonors ønske hvis han ønsker at hans sæd bare skal gis til heterofile par som av medisinske årsaker ikke kan få egne barn. Dette betyr etter mindretallets syn ikke at sæddonor diskriminerer på grunnlag av seksuell legning, men uttrykker et ønske om at hans sæd kun brukes til å lage barn som vokser opp med en mor og en (sosial) far, der denne av medisinske årsaker ikke kan være genetisk far.
Hvis loven blir endret og lesbiske får tilgang på assistert befruktning mener Bioteknologinemnda at sædgivere bør opplyses om at både gifte og samboende lesbiske kan bli tilbudt sæden.
Et mindretall på to medlemmer mener at det bør innføres en reservasjonsrett for helsepersonell som blir satt til å utføre assistert befruktning av lesbiske. De to medlemmene peker på at de foreslåtte endringene i bioteknologiloven innebærer at assistert befruktning overskrider en grense fra å bli tilbudt på medisinsk indikasjon til å bli tilbudt på sosial indikasjon, samt at assistert befruktning brukes til å lage barn som ikke skal vokse opp med en far.
Av de 31 instansene som er mot forslaget, er det tre (Forum for Menn og Omsorg, Nordisk nettverk for ekteskapet og Styringsgruppa i MorFarBarn.no) som ikke tilhører Den norske kirke, andre trossamfunn eller kirkelige organisasjoner.
Forum for Menn og Omsorg uttaler at den
«avviser forslagene i hovedsak under henvisning til at ingen – uansett seksuell legning eller sosial status eller begge deler - har noensomhelst rett til å få barn.»
Den Norske Tibetmisjon uttaler at ettersom det fra naturens side er umulig for par av samme kjønn å få barn sammen, synes det galt å definere som en rettighet å få assistanse til befruktning.
Den katolske kirke i Midt-Norge uttaler at den katolske kirke på prinsipielt grunnlag avviser menneskelig befruktning uten gjennom den naturlige kjærligshetsakt i ekteskapet, og anfører at:
«Den form for foreldreskap som tildeles ved assistert befruktning, er uten grunnlag i naturretten, og kan ikke sies å være noe velervervet rett for noen parter.»
Bjørgvin bispedømeråd uttaler:
«Det er et faktum at de naturlige/biologiske forutsetninger ikke er til stede for å få barn i et likekjønnet parforhold.(...) Derfor kan det ikke være en rettighet for disse å få barn.(...) Av dette følger at det heller ikke er diskriminering at disse ikke gis assistert befruktning.»
Kirkerådet uttaler:
«At assistert befruktning etter gjeldende rett bare kan gis ved indikasjon på medisinsk infertilitet, kan ikke overføres til likekjønnede par som, i biologisk forstand, ikke kan få felles barn. Det er derfor ikke sakssvarende å sidestille dette med et heterofilt par som ikke kan få barn.»
Kirkemøtet gir sin tilslutning til Kirkerådets høringsuttalelse til regjeringens forslag om felles ekteskapslov, og tilføyer at
«[s]amfunnet bør ikke gjennom lovgivning legge til rette for en utvikling som kan bidra til økt teknifisering og tingliggjøring av noen av de mest grunnleggende sidene ved menneskelivet, det å bringe et nytt barn til verden.»
Den katolske kirke i Nord-Norge uttaler at:
Dersom assistert befruktning av en kvinne i et lesbisk parforhold skulle bidra til en slags «anerkjennelse» av parforholdets legitimitet, har man gjort et kommende barn til instrument for et fremmed formål. Dette vil i så fall øke det negative moralske og etiske ansvar ved assistert befruktning av lesbiske par.
Det Norske Misjonsforbund mener at det ikke skal være samfunnets oppgave å gi lesbiske barn. Det at noen barn lever med homofile og/eller lesbiske foreldre, må etter forbundets syn ikke brukes som grunnlag for å endre loven slik at lesbiske foreldre skal ha rett til kunstig befruktning.
Norges Kristne Råd (NKR) understreker at det ikke under noen omstendighet på generell basis trekker homofiles og lesbiskes omsorgsevne i tvil. Rådet er imidlertid sterkt kritisk til forslaget om
«å endre bioteknologiloven slik at lesbiske kvinner i ekteskap gis rett til assistert befruktning ved sæddonasjon på linje med gifte heterofile kvinner. Ved å gjøre dette institusjonaliserer man en ordning som i utgangspunktet er tenkt som en unntaksordning innenfor rammen av et forhold der befruktning av medisinske grunner ikke kan finne sted, til et forhold der befruktning er en naturgitt umulighet. Dette er å trekke likestillingsargumentet for langt.»
Oslo katolske bispedømme uttaler at
«[f]orslagene ser helt bort fra barnets behov og barnets beste og kulminerer med å diskriminere barn med lesbiske foresatte ut fra besvangringsmetode og genetisk helse (..)Lesbiskes ønske om familie uten en voksen mann, må som selvfølge være underordnet barnets rettigheter. Forslaget om assistert befruktning for lesbiske er i strid med det biologiske prinsipp og barnets rettigheter ved at det med overlegg holder den biologiske far utenfor barnets liv.
Agder og Telemark bispedømmeråd uttaler:
«Barn fortjener så langt som mulig å få vokse opp sammen med sine biologiske foreldre eller i et hjem som gir like god mulighet for å speile seg til trygg identitet i møte med "ulikekjønnede" foreldre. »
Den Norske Israelmisjon mener at det monogame ekteskap gir barn best oppvekstvilkår og sikrer barna sunne mannlige og kvinnelige rollemodeller, mens Det teologiske Menighetsfakultet mener at det fortsatt er grunn til å anta at det er best for barn å vokse opp både med en mor og en far, og ønsker at spørsmålet om barns situasjon i likekjønnede forhold burde være gjenstand for en langt mer omfattende debatt, bygget på et bredere empirisk materiale.
Norsk Luthersk Misjonssamband uttaler:
«Vi tror det er viktig at samfunnet i minst mulig grad skiller mellom biologisk foreldreskap og sosialt foreldreskap. Dette bør bare skje i nødssituasjoner - som for eksempel når barn trenger adopsjonsforeldre. FNs barnekonvensjon sier i artikkel 7.1: «Barnet skal (...) så langt det er mulig (...) ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» De foreslåtte endringene til ny ekteskapslov er på kollisjonskurs med barnekonvensjonen. Vår holdning er at departementet ikke klarer å argumentere for at barnekonvensjonen i realiteten diskriminerer homofile og lesbiske. På denne bakgrunn er vi negative til forslaget om at lesbiske skal ha rett til assistert befrukting, og vi synes argumentasjonen for å nekte homofile menn tilsvarende rettighet er svært lite prinsipiell. Et viktig utgangspunkt er at medisinske tiltak prinsipielt bør handle om å behandle en skade og reparere en defekt. Et seksuelt samliv mellom to personer av samme kjønn kan aldri føre til forplantning. Nettopp derfor er assistert befruktning overfor lesbiske par ikke en form for medisinsk behandling, men et tiltak som reelt avskjærer barn fra retten til å vokse opp med en far og en mor.»
Nordisk nettverk for ekteskapet viser også til barnekonvensjonens artikkel 7 og finner at
«[h]omofilt foreldreskap ved assistert befruktning innebærer en systematisk konflikt med barnekonvensjonens utgangspunkt (...)»
Pinsebevegelsen i Norge finner at «begrepet «stabile parforhold» er for unøyaktig og utsettes for skjønn innen helsevesenet som vanskelig kan gjøres rettferdig:
«Her mangler både kriterier for hva som er «stabilt» samt konkretisering av hvem som skal avgjøre om paret er stabilt nok.»
Instansene som støtter forslaget legger blant annet vekt på at forslaget vil kunne motvirke diskriminering og sikre lik behandling av likekjønnede og ulikekjønnede par. Blant de 19 instansene som støtter forslaget er Human-Etisk Forbund, Norges Kristelige Studentforbund, Menneskerettsalliansen, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke), Barne-, ungdoms- og familieetaten, region nord, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Norsk Folkehjelp.
Norsk senter for menneskerettigheter Universitet i Oslo er enig med det som framgår i høringsnotatet om at
«hensynet til barnets beste må få avgjørende vekt i vurderingen av forslagene om endring av dagens ordninger med hensyn til adopsjon, assistert befruktning og foreldreskap.»
Videre uttaler senteret:
«Verken den gjeldende rettstilstanden eller forslaget til lovendringer er etter SMR skjønn i konflikt med menneskerettighetene. (...) På den andre siden har ikke myndighetene noen klar menneskerettslig forpliktelse til å gjennomføre de foreslåtte tiltakene. De internasjonale konvensjonene og kontrollordningene gir statene en vid skjønnsmargin på dette feltet. Samtidig er SMR av den oppfatning at forslaget vil kunne bidra til økt likebehandling, toleranse og respekt, formål som søkes fremmet gjennom menneskerettighetskonvensjonene.»
Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) støtter forslaget. Det uttales:
«SHdir ønsker særlig å påpeke at forskjellsbehandling kan føre til, eller opprettholde, diskriminering, stigmatisering og sosial ekskludering. En seksuell identitet som avviker fra den rådende heteronormen i samfunnet har tradisjonelt blitt sett på som et skjulbart eller kontrollerbart stigma, noe som vi i dag vet kan føre til store helse- og levekårsmessige omkostninger for den enkelte.»
Til høringsnotatets uttalelser om at det er viktig at foreldre forteller barna, som er født etter assistert befruktning med donorsæd, om hvordan de er blitt til, ønsker SHdir å presisere at slik åpenhet er like viktig uavhengig om barna vokser opp med foreldre av ulike eller like kjønn:
«Vi vil i denne sammenheng vise til de anbefalingene Sosial og helsedirektoratet har gitt om informasjon til foreldre i rapporten Assistert befruktning med donorsæd- oppheving av sædgivers anonymitet (IS-1149) fra 2003. Vi er også kjent med at Human Fertilisation and Embryology Act gir veiledning om informasjon til barnet i sitt informasjonsskriv om infertilitet (HFEA Guide to infertility).»
SHdir støtter det synspunkt at det ikke er ønskelig at sædgivere skal ha rett til å reservere seg mot at sæd brukes til assistert befruktning av lesbiske, eller eventuelt be om at lesbiske prioriteres. Det uttales:
«Direktoratet vurderer nå flere tiltak for å bedre tilgang på sædgivere. Vi har foreslått at antall barn en sædgiver kan gi opphav til skal utvides til 8 - et i hver av seks familier eller inntil to i hver av fire familier. Bioteknologinemnda har støttet forslaget, og vi arbeider nå med å legge til rette for en slik endring. Et annet tiltak er å etablere en ordning med import av sæd fra sædbanker i andre land med ikke-anonyme givere. Vi er kjent med at to av sædbankene i Danmark kan skaffe sæd fra et betydelig antall givere som er villige til å være identifiserbare.»
Når det gjelder egenbetaling og antall forsøk, er direktoratet enig i departementets vurderinger om at dette skal være likt enten paret som behandles lever i et lesbisk eller heterofilt forhold. Videre påpeker direktoratet at det heller ikke ved prioritering av behandling bør være forskjell på lesbiske og heterofile. Alle par som søker assistert befruktning bør vurderes og prioriteres etter de samme kriterier.
SHdir har videre innspill vedrørende merknaden til endringer i bioteknologiloven § 2-4:
«I merknad til bestemmelsen fremgår at «dersom paret har forsøkt inseminasjon med donorsæd flere ganger uten å oppnå graviditet kan vilkåret om befruktningsudyktighet eller uforklarlig befruktningsudyktighet anses oppfylt».
Dette kan forstås dit hen at det er et krav om at man har forsøkt inseminasjonsbehandling flere ganger før man eventuelt kan forsøke befruktning utenfor kroppen. Dersom den medisinske vurderingen av kvinnen tilsier at inseminasjonsbehandling ikke vil lykkes - for eksempel hvis det er kjent at kvinnen har endometriose - bør det være anledning til å starte «rett på» befruktning utenfor kroppen. Vi foreslår derfor at merknaden endres til: «.. dersom paret har forsøkt inseminasjon med donorsæd flere ganger uten å oppnå graviditet, eller det foreligger annen medisinsk indikasjon for å utføre befruktning utenfor kroppen, kan vilkåret om befruktningsudyktighet eller uforklarlig befruktningsudyktighet anses oppfylt».
Norsk Psykologforening (NPF) støtter forslagene til endringer i ekteskapsloven med videre som i størst mulig grad er i tråd med FN"s menneskerettighetskonvensjon, og i minst mulig grad støtter opp om fordomsfulle og moraliserende forestillinger om familien, foreldreskap og barns oppvekstvilkår.
Landsforeningen for transkjønnete fremhever at den er av den oppfatning at
«ens evne til å bli gode foreldre, ikke henger sammen med kjønn men med person. »
Barneombudet støtter forslaget om endringer i bioteknologiloven, og uttaler:
«I dag er stebarnsadopsjon tillatt, og teknologien har gjort det mulig for flere likekjønnede par å få barn. Partnerskapspar reiser til utlandet og får assistert befruktning, og enslige har lov til å adoptere barn. Familiebegrepet er i endring, og vi har barn som vokser opp med to likekjønnede foreldre. Undersøkelser fra Sverige foretatt blant barn med likekjønnede foreldre viser at en belastning barn gir uttrykk for er hva andre folk og venner vil si når de får høre at de har foreldre med samme kjønn, men i familielivet har de det bra. Dette viser at det er viktig for barna at deres familieforhold blir respektert. Artikkel 2 i Barnekonvensjonen skal også forhindre diskriminering av barn og deres eventuelt likekjønnede foreldre. Novas levekårsundersøkelser viser også at homofili aksepteres bedre og bedre. Doktorgradsstipendiat Sigrun Saur Stiklestad ved NTNU viser til at barn i likekjønnede familier er et gjennomforsket tema. Det fremgår av forskningen at ingen har funnet tegn på at barn tar skade, verken psykisk eller sosialt, av å ha likekjønnede foreldre. Det som betyr noe, er kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre. Det viktige er kjærlighet og omsorg, her som andre steder. Undersøkelser fra Sverige viser det samme. Staten ved Bufetat arrangerer nå samlivskurs for likekjønnede par med barn.»
Videre uttaler Barneombudet at det ser det som positivt for barna at lesbiske par kan få assistert befruktning i Norge, fordi assistert befruktning i Norge innebærer at barna får rett til å få informasjon om sin biologiske far (donor) når barnet blir 18 år.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
«støtter departementets forslag og legger særlig vekt på at tilbud om assistert befruktning finnes flere steder i utlandet og at det vil være en fordel for de familiene dette gjelder at forholdet reguleres i norsk lov. Direktoratet er enig i at det er viktig med åpenhet i forhold til barnet om hvordan det er blitt til, og støtter derfor forslaget om at dette presiseres i merknaden til bioteknologiloven § 2-5.»
Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) er særlig opptatt av at barn med homofile foreldre eller omsorgspersoner må få de samme juridiske rettigheter som andre barn og
«[e]r derfor glade for at departementets forslag sikrer at barn som blir til ved hjelp av donorsæd får de samme rettighetene uavhengig av om mor er heterofil eller homofil. Dette vil sikre de aller fleste barn i homofile familier frihet fra diskriminering.»
Videre uttaler foreningen:
«LLH setter ellers spørsmålstegn ved departementets forslag om at det i en merknad til bioteknologilovens § 2-5 skal presiseres hvor viktig det er med åpenhet i forhold til barnet om hvordan det er blitt til, og hvor viktig det er for barn å ha kontakt med mannlige rollemodeller. I denne forbindelse kan det bemerkes at det i dag ikke er en plikt for et heterofilt par etter bioteknologiloven til å opplyse barnet om at det er blitt til etter assistert befruktning, jfr. bioteknologiloven § 2-7.
LLH er av den oppfatning at en merknad om åpenhet om hvordan man er blitt til i så fall må gjøres generell og nøytral i forhold til kjønn og seksuell orientering. I forhold til betydningen av mannlige rollemodeller bemerkes for øvrig at undersøkelser viser at lesbiske som har barn er svært opptatt av at barna skal ha mannlige rollemodeller og forbilder i livet sitt.»
Akershus Universitetssykehus uttaler:
«Fortsatt opplever homofile seg stigmatisert i forskjellige samfunnssammenhenger. Det er spørsmål om barn i en slik familiesetting blir utsatt for tilsvarende negative reaksjoner/holdninger. En endret ekteskapslov vil forhåpentligvis være med på å bidra til en større grad av åpenhet og aksept for forskjellige former for samliv. Barn har et særlig behov for åpenhet og forståelige rammer rundt sin tilværelse; noe en slik den foreslåtte lovendring kan være med på å legge til rette for. Med endring i familiestruktur/mønster med enslige forsørgere, utvidete familier med særkullsbarn og ulike samlivsformer, måles i dag barns oppvekstvilkår opp mot en annen referanseramme enn tidligere. I tråd med samfunnsutviklingen synes det derfor å være behov for et lovverk som er i samsvar med denne utviklingen. »
Når det gjelder assistert befruktning uttaler sykehuset at vurderingen av parets egnethet vil bli forsvarlig ivaretatt gjennom den medisinske og psykososiale kartlegging som gjøres.
Juss-Buss støtter forslaget om at også lesbiske skal få tilbud om assistert befruktning, samt at donorer ikke skal kunne reservere seg mot å donere til likekjønnede ektefeller. Juss-Buss finner at
«[e]n reservasjon vil kunne føre til diskriminering av likekjønnede ektefeller» og påpeker videre at: «En donor vil i alle tilfelle ikke ha noe å gjøre med familien som mottar vedkommendes materiale i ettertid. Dersom en mottaker oppfyller lovens øvrige vilkår, ser Juss-Buss ingen hensikt i å la donorene bestemme tilleggsvilkår for hvem som skal motta vedkommendes donasjon.»
Juss-Buss mener reglene om egenbetaling og antall forsøk må gjelde likt for både heterofile og homofile par som i det øvrige oppfyller lovens krav:
«Hvis ikke vil dette direkte kunne vanskeliggjøre og fordyre familiestiftelse for likekjønnede par. Dette vil heller ikke være forenelig med tanken bak å åpne for assistert befruktning også for likekjønnede par. Dersom det kun er mulig for heterofile å få økonomisk støtte til familieforøkelse gjennom denne kanalen vil det kunne sende ut negative signaler i forhold til hvorvidt homofilt foreldreskap virkelig ønskes fra samfunnets side.»
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) sier seg
«enig i at sæddonor ikke skal få lov til å reservere seg i forhold til enkelte mottakere. Vi er også enige i at homofile skal få samme tilbud som heterofile når det gjelder egenbetaling og antall forsøk. Når det gjelder spørsmålet om reservasjonsrett for helsepersonell som utfører behandlingen, er JURK enig med departementet om at dette ikke bør være en mulighet. Helsepersonell gis etter loven mulighet til å reservere seg mot å utføre abort. Ved assistert befruktning er man med på å skape et nytt liv, mens abort etter enkeltes mening er å ta liv. Etter JURKs mening vil derfor ikke de samme hensynene gjøre seg gjeldende ved assistert befruktning som ved abort.»
Kvinneklinikken ved Rikshospitalet uttaler at:
«Nåværende sædgivere donerer under den implisitte forutsetningen av at sæden blir brukt etter bioteknologilovens gjeldende bestemmelser. Vesentlige lovendringer kan føre til at noen givere trekker seg, som ville forverre tilgang til donorsæd og føre til økende ventelister. Det vil derfor være hensiktsmessig å fastsette visse overgangsregler, f. eks. ved at kun sæd fra nyrekrutterte sædgivere, som samtykker etter at forandringene trer i kraft, kan anvendes hos likekjønnede par.
Høringsnotatet viser til skandinaviske erfaringer som tyder på at en kan forvente en vesentlig økning, sannsynligvis en fordobling, i etterspørsel for sæddonasjon etter at loven åpner for behandling av nye grupper. Sædbankenes erfaringer tyder på at behovet ikke vil kunne etterkommes, noe som nødvendigvis må føre til prioritering. Vi ønsker at departementet videre problematiserer situasjonen og utrykker sine føringer.
Videre påpeker kvinneklinikken at
«Departementets merknader til bioteknologilovens § 2-5 krever utvidet informasjon overfor lesbiske par. Vi gjør departementet oppmerksom på at et organisert psykologisk eller sosiologisk rådgivning- eller informasjonstilbud vedrørende sæddonasjon er høyst ønskelig, men så godt som ikke eksisterende hverken for ulike- eller likekjønnede par. Det vil kreve ressurser å etablere et slikt tilbud.»
8.6 Departementets vurderinger og forslag
Like rettigheter
Formålet med å foreslå endringer i ekteskapsloven er å åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Som en konsekvens av dette ble det i høringsnotatet foreslått å endre bioteknologiloven slik at sæddonasjon og assistert befruktning også kan tilbys lesbiske par som er gift eller er samboer i ekteskapslignende forhold.
Utgangspunktet for assistert befruktning i dagens bioteknologilov er, som nevnt i punkt 8.2, at kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig. Det forutsettes at paret består av en kvinne og en mann, og det stilles krav til samlivsform. Paret skal være gift eller samboere i ekteskapsliknende forhold. Gjeldende retts krav om befruktningsudyktighet eller uforklarlig befruktningsudyktighet henspeiler på medisinsk infertilitet. Det at man ikke kan få barn med sin partner etter naturmetoden på grunn av at paret har samme kjønn, kan etter bioteknologiloven ikke anses å være medisinsk begrunnet.
Flere høringsinstanser har fremholdt at lesbiske, som ikke kan få barn etter naturmetoden, ikke har noen rett til å bli foreldre. Departementet vil understreke at ingen har noen rett til å bli foreldre. Heller ikke etter dagens bioteknologilov gir man heterofile noen rett til å få barn. Hensikten med å endre bioteknologiloven er kun å gi lesbiske en rett til å bli vurdert for assistert befruktning på samme måte som heterofile par. Paret vil måtte oppfylle lovens krav for å få tilbud om assistert befruktning på lik linje med par av ulikt kjønn.
Hvorvidt man skal likestille medisinske årsaker med andre grunner til at et par ikke kan få barn på vanlig måte, er et spørsmål i den forbindelse. Dette har flere av høringsinstansene fremhevet. Et sentralt argument for å tillate assistert befruktning til lesbiske par er at dette vil føre til likebehandling, og dermed likestilling, mellom heterofile og homofile par som lever i stabile parforhold. Det vises i den forbindelse til Senter for menneskerettigheter, som i sin høringsuttalelse gir uttrykk for
«den oppfatning at forslaget vil kunne bidra til økt likebehandling, toleranse og respekt, formål som søkes fremmet gjennom menneskerettighetskonvensjonene»,
samt Norsk Psykologforening som finner at et slikt forslag i minst mulig grad støtter oppom
«fordomsfulle og moraliserende forestillinger om familien, foreldreskap og barns oppvekstvilkår.»
Departementet ønsker på denne bakgrunn å gå inn for en lovendring som gjør at også lesbiske kvinner kan få hjelp av teknologien som faktisk finnes i det norske helsevesenet.
Tilbud om assistert befruktning til lesbiske par er tilgjengelig flere steder i utlandet. Slik situasjonen er i dag kan kvinner benytte seg av et slikt tilbud, som blant annet er tilgjengelig i våre naboland. Departementet ser det som en fordel å kunne tilby assistert befruktning til lesbiske par i Norge, og viser i den forbindelse til Barneombudet, som i sin høringsuttalelse fremhever at det er positivt for barna at lesbiske par kan få assistert befruktning i Norge, fordi assistert befruktning i Norge innebærer at barna får rett til å få informasjon om sin biologiske far (donor) når barnet blir 18 år.
Departementet er også enig med Bioteknologinemndas flertall som i sitt innspill forut for høringsnotatet uttaler at det er like viktig hvordan paret fyller sine roller som omsorgspersoner for barnet som hvilket kjønn omsorgspersonene har.
Et mindretall i Bioteknologinemnda viser i sitt innspill forut for høringsnotatet til at assistert befruktning bare bør tilbys
«der barnet er tiltenkt å vokse opp innenfor den naturgitte, reproduserende enheten av kvinne og mann.»
Rent biologisk er dette en naturlig forutsetning. Det er likevel nødvendig å ta innover seg at samfunnets og teknologiens utvikling vil kunne medføre at det også innenfor det naturgitte er rom for utvikling. Når det gjelder hvilken familiekonstellasjon som anses «naturlig», påpeker Bioteknologinemndas flertall at når det vises til at mor-far-barn er det naturlige, må vi være klar over
«at også heterofile samlivsformer har til dels store sosiale og kulturelle variasjoner (storfamilie, kjernefamilie, enforelderfamilie o.l.), og far kan også i heterofile parforhold forsvinne ut av barnets liv.»
Departementet er enig med Bioteknologinemndas flertall som viser til at våre vurderinger av hva som til enhver tid er «naturlig» også har sterke variasjoner og forandrer seg over tid. Det vises i den forbindelse også til Akershus universitetssykehus HF sin høringsuttalelse der det uttales:
«Med endring i familiestruktur/mønster med enslige forsørgere, utvidete familier med særkullsbarn og ulike samlivsformer, måles i dag barns oppvekstvilkår opp mot en annen referanseramme enn tidligere. I tråd med samfunnsutviklingen synes det derfor å være behov for et lovverk som er i samsvar med denne utviklingen. »
Barn som vokser opp hos likekjønnspar
Et viktig moment i vurderingen av hvorvidt det skal åpnes for assistert befruktning til lesbiske par er spørsmålet om hvordan det er for et barn å vokse opp hos et likekjønnspar. Dersom det offentlige gjennom assistert befruktning skal bidra til at det settes barn til verden, har det samtidig et større ansvar for at barnets utgangspunkt med sikte på oppvekstvilkår blir gode. Dette gjøres også i dag, gjennom bioteknologilovens bestemmelse om at en lege, etter en medisinsk og psykososial vurdering av paret, skal avgjøre om paret kan få tilbud om assistert befruktning. I vurderingen skal det legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste.
Departementet har merket seg at det er delte meninger blant høringsinstansene om hva som er den beste løsningen i så henseende. På den ene siden legger en del høringsinstanser vekt på at det beste for et barn vil være å vokse opp med en mor og en far. På den annen side fremholder flere høringsinstanser at lesbiske par er like gode foreldre og omsorgspersoner som heterofile par er, og at en lovendring vil kunne fjerne uønsket stigmatisering av de barna som vokser opp hos likekjønnspar.
For å belyse disse spørsmålene knyttet til hensynet til barnet, fikk departementet forut for høringsnotatet gjennomført en kunnskapsoversikt over den forskning som er foretatt om barn som vokser opp hos likekjønnspar.
Denne litteraturgjennomgangen viser blant annet til en svensk utredning, Barn i homosexuella familjer, 2001 B:92. I Norge er det først og fremst hovedfagsstudenter som har forsket på dette temaet. Det arbeides også med en doktorgradsstudie om emnet. Videre foreligger det en studie av Tasker og Golomboks som anses som pionerer i Europa på dette området. Studien kalles Growing up in a lesbian family og er en longitudinell undersøkelse hvor barn ble intervjuet i 10 års alderen og på nytt etter om lag 15 år.
Gjennom den foretatte kunnskapsoversikten er det ikke funnet studier som avdekker særlige avvik mellom heterofile og homofile par verken når det gjelder parets oppfatning av foreldrerollen eller barnets oppvekstvilkår. Det fremgår blant annet at den biologiske morens kvinnelige partner (sosial mor), bidrar aktivt til oppfostring og oppdragelse av barnet og oppleves som en viktig person i barnets liv.
Det fremkommer heller ingen forskjell når det gjelder barnas evne til å få eller beholde venner, deres psykiske og sosiale velbefinnende eller deres kjønnsutvikling.
Flere høringsinstanser fremholder at konsekvensene for barn som vokser opp hos likekjønnspar må utredes nærmere. Det vises til omtalen av dette i 5.5.
Videre vises det til Barneombudets høringsuttalelse som fremholder at det fremgår av forskningen at ingen har funnet tegn på at barn tar skade, verken psykisk eller sosialt, av å ha likekjønnede foreldre.
Bioteknologinemnda understreker i sitt innspill til departementet forut for høringsnotatet at det er liten grunn til å betvile at lesbiske kvinner har evne til å utøve omsorg og gi gode oppvekstvilkår for barn. Nemnda er likevel delt i spørsmålet om hvilken betydning det har for barnet at omsorgspersonene har samme kjønn, og i hvilken grad en fars tilstedeværelse er viktig. Bioteknologinemndas flertall uttaler at omsorgspersonenes kjønn ikke skal være avgjørende. Flertallet viser også til at mange lesbiske er bevisste på at det er viktig for barn å ha nær og stabil kontakt med mannlige rollemodeller, og påpeker at det er mulig å ha samtaler med foreldrene om det å oppdra barn som ikke kjenner sitt biologiske opphav og det at barn trenger kontakt med mannlige rollemodeller.
Mindretallet hevder at det ikke kan være riktig av det offentlige å ikke gi barn muligheten til å vokse opp med foreldre av forskjellig kjønn, og å ha mulighet til å speile seg selv i en voksenperson.
Departementet er, i likhet med Bioteknologinemndas flertall, av den oppfatning av at det må være vel så viktig hvordan foreldrene fyller rollen som omsorgspersoner som hvilket kjønn de har. Slik departementet ser det, vil samfunnet - i tillegg til foreldrene - som helhet ha et stort ansvar for at barn som vokser opp hos likekjønnspar får en like god og trygg oppvekst som barn hos foreldre av hvert kjønn. Dersom samfunnet og den enkelte aksepterer likekjønnede par og deres rettigheter på linje med heterofile par, mener departementet at en ny familiekonstellasjon ikke vil skape spesielle problemer for barna. Slik departementet ser det, vil eventuelt folks syn på to kvinner som et foreldrepar kunne være mer utfordrende enn fraværet av barnets biologiske far. Det vil derfor være viktig med holdningsskapende arbeid på dette området.
Som Bioteknologinemndas flertall påpeker, er det mulig å ha samtaler med foreldrene om det å oppdra barn som ikke kjenner sitt biologiske opphav og barns behov for mannlige rollemodeller. Departementet understreker at det vil være svært viktig med god informasjon og rådgivning i forbindelse med en eventuell søknad om assistert befruktning. Etter gjeldende rett skal paret gis informasjon om behandlingen og om de medisinske og rettslige virkningene behandlingen kan få, samt informasjon om adopsjon, jf. bioteknologiloven § 2–5. Det vises for øvrig til Sosial og helsedirektoratets høringsuttalelse, der det vises til
«anbefalingene Sosial og helsedirektoratet har gitt om informasjon til foreldre i rapporten Assistert befruktning med donorsæd- oppheving av sædgivers anonymitet (IS-1149) fra 2003. Vi er også kjent med at Human Fertilisation and Embryology Act gir veiledning om informasjon til barnet i sitt informasjonsskriv om infertilitet (HFEA Guide to infertility).»
Departementet foreslår at det i merknad til § 2–5 presiseres hvor viktig det er med åpenhet i forhold til barnet om hvordan det har blitt til. Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) er av den oppfatning at en merknad om åpenhet om hvordan man er blitt til må gjøres generell og nøytral i forhold til kjønn og seksuell orientering, og bemerker for øvrig at i forhold til betydningen av mannlige rollemodeller viser undersøkelser at lesbiske som har barn er svært opptatt av at barna skal ha mannlige rollemodeller og forbilder i livet sitt. Departementet er enig med LLH i at det selvsagt er like viktig at barn av heterofile par har kontakt med rollemodeller av begge kjønn, og foreslår å formulere merknaden slik at dette gjelder for alle par, uavhengig om de er likekjønnede eller ulikekjønnede.
Kvinneklinikken ved Rikshospitalet gjør i sin høringsuttalelse oppmerksom på at et organisert psykologisk eller sosiologisk rådgivnings- eller informasjonstilbud vedrørende sæddonasjon vil kreve ressurser å etablere. Det følger allerede av § 2–5 at parene skal få informasjon. Departementet kan ikke se at det skal være mer ressurskrevende å gi veiledning til ulikekjønnede par enn til likekjønnede par, og gjør derfor ingen endring fra forslaget i høringsnotatet i så henseende. Det følger av § 2–6 at den enkelte lege som treffer beslutning om assistert befruktning, skal gjøre dette etter medisinske og psykososiale vurderinger av paret, der det legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste. Som et ledd i kravet om at legen må drive forsvarlig, bør vedkommende lege også ta hensyn til om paret virker tilstrekkelig informert til å skjønne konsekvensene av å få assistert befruktning.
Assistert befruktning til andre enn lesbiske
Departementet vurderer kun mulighetene for assistert befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert befruktning med donorsæd som er aktuelt i dag. Eggdonasjon og bruk av surrogatmor er ikke tillatt etter dagens bioteknologilov, noe som medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning. Departementet vurderer ikke å endre bioteknologilovens regler for hvilke metoder for assistert befruktning som skal være tillatt i forbindelse med arbeidet med felles ekteskapslov. Dette er spørsmål som Helse- og omsorgsdepartementet eventuelt vil komme tilbake til i en senere revidering av bioteknologiloven.
Videre er det i denne sammenheng ikke naturlig å gå inn på spørsmål om assistert befruktning til enslige, fordi formålet med dette lovforslaget er å sørge for like rettigheter for heterofile og homofile par i forbindelse med ekteskap. I Innst. O. nr. 16 (2003–2004) om bioteknologiloven ba Stortinget regjeringen om å evaluere den nye bioteknologiloven og dens virkeområde etter fem års praktisering av loven. Bioteknologiloven ble gitt delvis ikrafttredelse fra 1. januar 2004, og var i sin helhet trådt i kraft 1. januar 2005. I forbindelse med en slik evaluering vil det også være naturlig å se på regelverket knyttet til assistert befruktning
Det er følgelig kun tilbud om assistert befruktning til to kvinner som tas opp i dette lovforslaget. Mest aktuelt vil inseminasjon med donorsæd være, da den kvinnen i paret som skal bli gravid, i utgangspunktet ikke har et fertilitetsproblem medisinsk sett. I sjeldne tilfeller kan det tenkes at kvinnen har behov for befruktning utenfor kroppen. I vurderingen av om assistert befruktning bør tilbys likekjønnede par, kan ikke departementet se at det er grunn til å vurdere disse to metodene forskjellig. Dette ble også påpekt av flertallet i Bioteknologinemnda som et ledd i arbeidet med høringsnotatet, og støttes av blant annet Sosial- og helsedirektoratet i høringsrunden.
Forhold knyttet til sædgiver
Av bioteknologiloven § 2–9 følger det at sædgiver skal være myndig og gi skriftlig samtykke til at sæden kan brukes til assistert befruktning. Han må også samtykke til at hans identitet registreres i et donorregister. Samtykket kan trekkes tilbake fram til befruktning har funnet sted.
Bioteknologinemnda reiste i sitt innspill forut før høringsnotatet spørsmålet om en sædgiver skal kunne reservere seg mot at sæden blir anvendt til lesbiske par, og eventuelt om det også skal være anledning til å bestemme at donasjonen bare skal brukes til lesbiske. Departementet er inneforstått med at enkelte donorer kan ha spesielle preferanser med hensyn til mottaker av det donerte materialet. Det er likevel ikke ønskelig å gjøre det mulig for donor å reservere seg i forhold til enkelte mottakere på grunn av deres parforhold så lenge paret oppfyller lovens vilkår for assistert befruktning. En slik reservasjonsrett vil, slik departementet ser det, bære preg av diskriminering på grunnlag av seksuell tilhørighet. Med unntak av et lite mindretall i Bioteknologinemnda, støttes dette også av de øvrige høringsinstansene som uttalte seg til spørsmålet.
I Sverige, hvor de åpnet for sæddonasjon til lesbiske sommeren 2005, forutsettes det at samtykket gjelder uansett om mottaker lever i et heterofilt eller et homofilt parforhold. Erfaringer fra Sverige viser at det ikke ble noen merkbar reduksjon av antall sædgivere etter at det ble åpnet for assistert befruktning til lesbiske. Som nevnt over, har Bioteknologinemnda fått opplyst at de ved Karolinska Universitetssjukhuset, Huddinge i Stockholm, i stedet fikk mange homofile sæddonorer. Ved Akademiska Sjukhuset, Uppsala, har de opplyst at de ikke har merket noen endring når det gjelder hvem som blir sædgiver.
Departementet er imidlertid klar over at det allerede i dag er vanskelig å rekruttere nok sædgivere til at vi kan ha et godt utvalg og mulighet til å reservere sæd med tanke på søsken. Ved å åpne for assistert befruktning til lesbiske vil trolig etterspørselen etter donorsæd øke, noe som vil kunne bli en utfordring for våre to donorsædbanker ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF og Helse Fonna HF, Haugesund sykehus. Det vises imidlertid til Sosial- og helsedirektoratets høringsuttalelse, der det framgår at det pågår et arbeid for å rekruttere flere sædgivere. Bioteknologinemnda reiste spørsmålet om hvorvidt også homofile donorer skulle kunne vurderes. Dette er det allerede adgang til i dag. Det vises til rapporten «Assistert befruktning med donorsæd- oppheving av sædgivers anonymitet» (IS-1149) fra 2003, som Sosial- og helsedirektoratet har utarbeidet på oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet, der spørsmålet om homofile sæddonorer er vurdert og det ble konkludert med at homofile donorer skal vurderes på linje med andre. Det er uttalt i rapporten at det er ønskelig å benytte seg av donorer som har barn fra før, for å motvirke eventuelle problemer ved en senere barnløshet, men dette er ikke et absolutt krav. Det må foretas en individuell vurdering av enhver eventuell sæddonor forut for donering av sæd.
Rikshospitalets kvinneklinikk reiste spørsmålet om en overgangsordning for de donorer som allerede har gitt sæd. Departementet er enig i at nåværende sædgivere donerer under den implisitte forutsetningen av at sæden blir brukt etter bioteknologilovens gjeldende bestemmelser. Av hensyn til dette, vil kun sæd fra donasjoner foretatt etter at lovendringen trer i kraft kunne gis til lesbiske par.
Egenbetaling og antall forsøk
Refusjon og egenbetaling for assistert befruktning er i dag regulert i forskrift 1. desember 2000 nr. 1389 om godtgjørelse av utgifter til legehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og ved helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak. Staten yter delvis refusjon for inntil tre forsøk per pasient for den polikliniske behandlingen. For hvert forsøk kan det kreves pasientbetaling på 1 500 kr. Med ett forsøk forstår man prosessen fra egguttak til innsetting av befruktede egg i kvinnen. Dersom det ved ett egguttak befruktes flere egg som fryses ned for senere innsetting, regnes det ikke som et nytt forsøk når man implanterer frosne egg. Dette fordi de befruktede eggene stammer fra samme egguttak.
I tillegg til utgifter til den polikliniske behandlingen, dekker pasienten inntil 15 000 kr. for hormonpreparater. Det overskytende dekkes av trygden.
I sitt innspill til departementet har Bioteknologinemnda reist spørsmål ved om assistert befruktning til lesbiske skal være et helsetilbud i regi av det offentlige på lik linje med tilbudet til heterofile. Slik departementet ser det, vil det være en uheldig forskjellsbehandling dersom lesbiske kvinner ikke skulle få tilbud i det offentlige helsevesen, men være henvist til private klinikker og full egenbetaling. Så lenge assistert befruktning er et tilbud i det offentlige, mener departementet at man ikke kan forskjellsbehandle de parene som søker assistert befruktning. Dette støttes også av de øvrige høringsinstanser som uttaler seg til spørsmålet.
Dersom paret oppfyller lovens krav, skal følgelig reglene om tre forsøk og egenbetaling som beskrevet over også gjelde for lesbiske par. Ved prioritering av behandling skal det heller ikke gjøres forskjell på lesbiske og heterofile par. Alle par som søker assistert befruktning skal vurderes og prioriteres etter de samme kriterier.
Sosial- og helsedirektoratet ga innspill til departementets forslag til merknad til endringen i bioteknologiloven § 2–4, og mente at slik ordlyden i høringsnotatet lød, kunne bestemmelsen forstås dit hen at det skulle være et krav om at man har forsøkt inseminasjonsbehandling flere ganger før man eventuelt kan forsøke befruktning utenfor kroppen. Dette var ikke departementets hensikt. Departementet er enig i at dersom den medisinske vurderingen av kvinnen tilsier at inseminasjonsbehandling ikke vil lykkes - for eksempel hvis det er kjent at kvinnen har endometriose - bør det være anledning til å starte «rett på» befruktning utenfor kroppen. Departementet foreslår at dette fremkommer av merknaden til bestemmelsen.
Departementet fremholdt i høringsnotatet at det finner det urimelig å skulle vurdere en form for reservasjonsrett for helsepersonell som utfører behandlingen. Med unntak av et mindretall på to medlemmer i Bioteknologinemnda, støtter de få høringsinstansene som har uttalt seg om dette, departementets syn. Det vises blant annet til JURKs høringsuttalelse:
«Helsepersonell gis etter loven mulighet til å reservere seg mot å utføre abort. Ved assistert befruktning er man med på å skape et nytt liv, mens abort etter enkeltes mening er å ta liv. Etter JURKs mening vil derfor ikke de samme hensynene gjøre seg gjeldende ved assistert befruktning som ved abort.»
Departementet kan ikke se at helsepersonells eventuelle ønske om reservasjon kan gå foran kvinners adgang til å få behandling så sant de oppfyller lovens vilkår for assistert befruktning, og vil ikke foreslå en reservasjonsrett for helsepersonell.