12 Merknader til de enkelte bestemmelser

12.1 Endringer i lov om universiteter og høgskoler

12.1.1 Kapittel 1. Virkeområde og formål

Til § 1. Institusjoner loven gjelder for

Nr. 1:Gjennom vedtak i Stortinget er det avklart at det skal etableres en adgang for høyere utdanningsinstitusjoner til å få tilkjent universitetsstatus- og navn i samsvar med forslag i Mjøs-utvalgets innstilling. Det innebærer at institusjoner også skal kunne få status som vitenskapelig høgskole. På bakgrunn av dette er opplistingen av institusjonsnavn tatt ut av bestemmelsen, slik at det ikke er nødvendig med lovendring for å endre institusjoners egennavn eller kategori.

Nr. 2:Uavhengig faglig vurdering foretas av organ for akkreditering og evaluering, jf. §§ 12 og 13.

Nr. 3: Bestemmelsen skal sikre at andre statlige institusjoner som gir høyere utdanning, kan likestilles med utdanningsinstitusjoner under loven og med private høyskoler med eksamensrett, ved at de delvis kan omfattes av loven. Det er særlig bestemmelsene i lovens kapittel 10 om grader og eksamen som er aktuelle, men det vil også være aktuelt å gjøre lovens bestemmelser om opptak gjeldende. De statlige utdanningsinstitusjoner som ikke er omfattet av universitets- og høgskoleloven, ligger som regel under et annet departements myndighetsområde. Et vedtak må derfor inneholde bestemmelser om hvordan myndigheten skal fordeles, dersom lovbestemmelser som legger myndighet til «departementet» gjøres gjeldende.

Til § 2. Institusjonenes virksomhet

Nr. 1er endret for å markere at det er viktig at institusjonene viderefører samarbeidet i Norgesnettet, selv om gjennomføringen av Kvalitetsreformen fører til endringer i rammene for et slikt samarbeid.

Nr. 4 er endret for å synliggjøre institusjonenes særlige ansvar for å legge forholdene til rette for at forskningens resultater blir utnyttet slik at de på en best mulig måte kommer samfunnet til gode, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv. Endringen markerer at institusjonene ikke bare har et ansvar for frembringelsen av forskningsresultater, men også for utnyttelsen av disse. Dette kan skje ved patentering og samarbeid med kommersielle partnere, ved at forskningsresultatet formidles til og stilles vederlagsfritt til rådighet for eksempel for norske sykehus eller andre statsinstitusjoner, eller stilles til alminnelig rådighet.

Nr. 5 er tatt inn for å synliggjøre den samfunnsoppgave institusjonene har, og som institusjonene i stor grad ivaretar i dag. Det er viktig i denne sammenheng å understreke betydningen av at det etableres et godt samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner og næringslivet for å sikre tilgang på kompetent arbeidskraft, et fleksibelt offentlig etter- og videreutdanningstilbud og økt kommersialisering av forskningsresultater.

Nr. 6er en videreføring av nåværende nr. 5 og understreker det ansvaret institusjonene har for å utvikle og tilby etter- og videreutdanning på sine fagområder. Bestemmelsen pålegger ikke institusjonene nye forpliktelser, men i lys av Kompetansereformen finner departementet det viktig å lovfeste og presisere et ansvar for oppgaver som institusjonene i dag utfører. Bestemmelsen endrer ikke det ansvaret andre fagmyndigheter og private aktører har innen etter- og videreutdanning, for eksempel i forhold til spesialistutdanning for leger.

Nr. 7 i gjeldende lov om at undervisningsspråket til vanlig skal være norsk er opphevet, fordi bestemmelsen kunne oppfattes som et hinder for at utdanningsinstitusjonene bygger opp sitt fagtilbud på andre språk og ivaretar sitt ansvar for internasjonalisering av norsk utdanning og forskning. Dette innebærer ingen endring i det ansvaret utdanningsinstitusjonene har for å styrke norsk språkkultur og for å bevare og videreutvikle norsk fagterminologi. Samisk høgskole har et tilsvarende ansvar for samisk språk.

Nr. 7 tilsvarer nåværende nr. 6.

Nr. 8: Kontroll av institusjonenes systemer for kvalitetssikring er en av hovedoppgavene for organ for akkreditering og evaluering, jf. § 13 nr. 1 bokstav a. Institusjonene er derfor forpliktet til å ha slike systemer. Studentevalueringer av undervisningen eller andre elementer i utdanningen skal alltid inngå som en systematisk del av kvalitetssikringen. Institusjonene skal gis en rimelig frist til å utvikle kvalitetssikringssystemer før ordningen trer i kraft.

12.1.2 Kapittel 2. Institusjonens ledelse

Til § 4. Institusjonens styre

Nr. 4: Bestemmelsen styrker styrets posisjon som institusjonens øverste styringsorgan. Styret står fritt til å opprette og nedlegge enheter på alle nivåer og fastsetter selv styrings- og ledelsesform for de underliggende enhetene. I § 30 a åpnes det for at leder for avdeling eller grunnenhet kan tilsettes på åremål. Styret står fritt også i den nærmere konkretiseringen av disse ledernes ansvars- og myndighetsområde. Det vil derfor ikke være noe formelt i veien for at det på et nivå opprettes styringsorgan med beslutningsmyndighet selv om det er en åremålstilsatt faglig leder ved den aktuelle enheten.

Styret må selv fastsette den interne organiseringen når det gjelder opprettelse og nedleggelse av enheter. Det er også styret selv som skal fastsette styringsordninger og sammensetning av eventuelle styringsorgan ved underliggende enheter. For øvrig kan styret vurdere om enkelte sider ved fastsetting av den interne organiseringen skal delegeres.

Når styret gis myndighet til selv å fastsette intern organisering, er det viktig at studentenes og de tilsattes demokratiske rettigheter blir ivaretatt. Styret må etablere tilfredsstillende systemer som sikrer dette.

Til § 5. Delegasjon

I nr. 1, 2 og nr. 4 er ordet «organ» erstattet med ordet «andre» for å synliggjøre at delegasjon også kan skje til personer, for eksempel administrerende direktør eller avdelingsleder.

Nr. 2: Formuleringen «andre ved institusjonen» innebærer at styret kan delegere myndighet til alle organer og personer som er underlagt styret, og som styret derfor har instruksjonsmyndighet over. Selv om delegasjon til administrerende direktør nå ikke er nevnt i loven er det fortsatt slik at delegasjon til den sentrale administrasjonen alltid innebærer delegasjon til administrerende direktør. Delegasjon er ikke til hinder for at styret kan tilbakekalle delegasjonen, avgjøre enkeltsaker som i utgangspunktet er omfattet av delegasjonen, instruere underordnet organ om hvordan enkeltsaker skal avgjøres og omgjøre vedtak i samme utstrekning det som kunne omgjort hvis det selv hadde fattet vedtak i saken.

Delegasjonssperren som ligger i formuleringen «styret selv» er opphevet i §§ 37 og 40, og henvisningen til disse bestemmelsene er derfor tatt ut.

Nåværende nr. 4 er opphevet. Det følger av alminnelige prinsipper for delegasjon at styret kan sette begrensninger for videredelegasjon i delegasjonsvedtaket.

Nr. 4 erstatter nåværende nr. 5. Bestemmelsen innebærer et unntak fra forvaltningslovens regel om at klage på enkeltvedtak skal behandles av nærmeste overordnede forvaltningsorgan, jf. forvaltningsloven § 28. Siste punktum i bestemmelsen er videreført for at styret og styrets klagenemnd ikke skal bli klageorgan for alle enkeltvedtak fattet ved institusjonen. Når styret behandler enkeltvedtak som første instans er det departementet som er klageinstans. Av denne grunn er det ønskelig at styret i størst mulig grad delegerer myndighet til å fatte enkeltvedtak til avdeling eller grunnenhet i de saker hvor loven ikke eksplisitt sier at styret selv skal fatte vedtaket.

Begrepene avdeling og grunnenhet sikter til ulike nivåer ved institusjonene. Med avdeling menes de enheter som rapporterer direkte til styret. Med grunnenhet menes de enheter en avdeling eventuelt deles inn i.

Til § 6. Styrets sammensetning

Nåværende nr. 1, 3 og 4 er opphevet.

Nr. 1 er en videreføring av nåværende nr. 2. Styret skal ha elleve medlemmer. Med samlebegrepet «tilsatte i undervisnings- og forskerstilling» menes tilsatte i stillinger på lønnsplan for henholdsvis Undervisnings- og forskerstillinger, Utdanningsstillinger og Forsker.

Nåværende nr. 5, 6 og 7 tilsvarer nye nr. 2, 3 og 4.

Nr. 2 og 3:På bakgrunn av at det lovfestede kravet om universitetsråd eller høgskoleråd er opphevet, er oppgaven med å fastsette innhold og omfang av fritak fra ordinær arbeidsplikt for styremedlemmer lagt til styret. Det samme gjelder fastsettelse av styregodtgjørelse til eksterne styremedlemmer og studenter.

Til § 10. Valg av rektor og prorektor

Nr. 1:Rektors valgperiode er forlenget fra tre år til fire år.

Nr. 2: Andre punktum er endret som en følge av at det i § 30 nr. 2 er åpnet for åremålstilsetting når tjenestemannen skal delta i et lengre prosjekt. Åremålstilsatt i stilling som leder for avdeling eller grunnenhet, jf. § 30 a, er også valgbar som rektor eller prorektor.

Nr. 3:Som en følge av at det nasjonale valgreglementet oppheves er bestemmelsen om vekting av stemmer tatt inn i loven. Hvis valg av rektor og prorektor skjer helt eller delvis ved direkte valg, skal stemmene for gruppene tilsatte i undervisnings- og forskerstilling, teknisk og administrativt tilsatte og studenter telles opp særskilt. Ved den endelige opptellingen vektes stemmene for de tre gruppene etter en fordelingsnøkkel fastsatt av styret innenfor rammene gitt i loven. Hvis rektor og prorektor velges av en særskilt valgforsamling, skal denne enten ha en tilsvarende sammensetning, eller stemmene skal telles opp gruppevis og vektes etter en fordelingsnøkkel fastsatt av styret innenfor lovens rammer.

Nr. 4:Det nasjonale valgreglement oppheves, og styret selv må fastsette nærmere regler om valgene.

Nr. 5: Departementet ønsker å videreføre gjeldende ordning med at kunsthøgskolene kan ha åremålstilsatt rektor. Det åpnes også for at andre institusjoner kan søke om å tilsette rektor på åremål.

Til § 11. Valg og oppnevning av styret

Nr. 1: Styrets funksjonstid er forlenget fra tre år til fire år.

Nr. 3: På bakgrunn av at det lovfestede kravet om universitetsråd eller høgskoleråd er opphevet, er oppgaven med å fremme forslag til eksterne styremedlemmer overfor departementet, lagt til institusjonens styre. Fylkeskommunen er tatt ut som forslagsstiller, se pkt. 4.4.4. Sametinget skal fremdeles fremme forslag til eksterne styremedlemmer for Samisk høgskole, og Norsk kulturråd skal fremme forslag for kunsthøgskolene. Når styret alene innstiller kandidater overfor departementet kan det oppstå habilitetsproblemer for det sittende styret. Styret må derfor vurdere hensiktsmessigheten av om arbeidet med å finne frem til kandidater skal delegeres til et utvalg eller lignende som styret selv oppnevner.

I siste punktumer formuleringen «på fritt grunnlag» tatt inn for å gjøre det klart at departementet ikke er bundet av forslagene. Departementet er ikke bundet av innstillingene slik gjeldende lov er formulert, men departementet mener det er riktig at dette kommer klarere frem i loven.

Nr. 4: Henvisningen til § 32 er tatt med for å presisere at leder for avdeling og grunnenhet, som er tilsatt etter § 30a, er valgbar selv om vedkommende eventuelt har et administrativt ansvar.

Nr. 5: Bestemmelsen er endret som en konsekvens av forlenget funksjonsperiode for styret.

Nr. 6: Som en følge av at det nasjonale valgreglementet oppheves er bestemmelsen om kjønnsmessig balanse tatt inn i loven. Kravene i likestillingsloven § 21 skal være oppfylt innen den enkelte valgkrets. Det følger av likestillingsloven at dette innebærer at i valgkretser hvor det skal velges fire medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst 40 prosent av medlemmene. I valgkretser hvor det skal velges to medlemmer skal begge kjønn være representert. Disse reglene gjelder også for varamedlemmer.

Nr. 7: Det nasjonale valgreglement oppheves, og styret selv må fastsette nærmere regler om valgene.

12.1.3 Kapittel 3. Organ for akkreditering og evaluering

Til § 12. Formål og definisjon

Nr. 1: Bestemmelsen slår fast at organet treffer sine avgjørelser uavhengig av både departementet og utdanningsinstitusjoner. Organet skal kontrollere kvaliteten ved norske institusjoner som tilbyr høyere utdanning, enten utdanningen tilbys i Norge eller i utlandet. Institusjonene har selv ansvar for å sikre kvaliteten i sine studietilbud, jf. § 2 nr. 8. Organet skal også foreta generell godkjenning av utenlandsk utdanning og norsk utdanning tatt ved institusjoner som ikke går inn under loven, og sikre at norsk godkjenning av utenlandsk utdanning er i samsvar med nasjonale og internasjonale avtaler og retningslinjer. En evaluering som iverksettes for å føre tilsyn med kvaliteten, kan også brukes av institusjonene til eget utviklingsarbeid. Organet må legge til rette for at de evalueringer som gjennomføres også kan bidra til å utvikle kvaliteten ved institusjonene.

Nr. 2: Organet har ansvar for faglig akkreditering av institusjoner og de studier som disse tilbyr. Organet skal oppnevne sakkyndige til å forestå evalueringen som skal ligge til grunn for akkrediteringen. Verken institusjonene eller departementet kan etablere et studium som har fått negativ bedømmelse av organet, jf. merknader til §§ 13, 45 og 46.

Nr. 3 gir departementet myndighet til å gi forskrift om saksbehandlingsregler og prosedyrer for fastsetting av standarder, herunder hvem som har myndighet til å fastsette standardene.

Til § 13. Organets oppgaver og myndighet

Nr. 1:

1. Organet foretar kontroll på grunnlag av metaevalueringer (audits) av institusjonenes interne kvalitetssikringssystemer, jf. § 2 nr. 8. Slike metaevalueringer bør foregå jevnlig. Et velfungerende kvalitetssikringssystem på institusjonen er en forutsetning for å få eller beholde retten til å tilby studier etter § 46 nr. 1 og 2. Se merknad til § 46 nr. 6.

2. En av organets sentrale oppgaver er å akkreditere høyere utdanningsinstitusjoner. De etablerte statlige institusjoner anses i utgangspunktet for å være akkreditert for å tilby de fag de i dag har fullmakt til å tilby. Denne akkrediteringen kan organet likevel trekke tilbake med hjemmel i § 13 nr. 2. Organet forestår akkrediteringen av institusjoner som søker om endret betegnelse. Selv om organet finner at en institusjon fyller de faglige kravene for endring av institusjonskategori, er det Kongen som har myndighet til å gi endret institusjonsbetegnelse.

3. Organet akkrediterer de studietilbud som institusjonen selv ikke har myndighet til å etablere. Det betyr at institusjonen ut fra en faglig vurdering er bedømt som kvalifisert for å kunne tilby et studium på dette nivå og fagområde. For statlige utdanningsinstitusjoner innebærer dette at departementet treffer endelig beslutning om etablering, der slik myndighet ikke er lagt til institusjonen etter § 46. En institusjon som har søkt akkreditering for et studietilbud, vil bli gitt en karenstid før den kan søke om akkreditering for samme tilbud på ny. Dette blir regulert i forskrift.

4. Revisjon innebærer at organet foretar en ny vurdering av en akkreditering som tidligere er gitt. Revisjonen kan føre til at akkrediteringen blir trukket tilbake.

5. Bestemmelsen gir organet hjemmel til å iverksette andre evalueringer enn de omtalt i bokstav a-d. Formålet med hver enkelt evaluering må klargjøres. Departementet kan pålegge organet å foreta bestemte evalueringer når dette er ønskelig av utdanningspolitiske grunner. Departementet har imidlertid ikke adgang til å gi instrukser om de faglige elementene i bestilte evalueringer, jf. nr. 3.

6. Organet gir generell godkjenning av utdanning fra institusjoner som ikke går inn under denne lov som jevngod med utdanning som gis ved institusjoner under loven, jf. § 48. Institusjonene avgjør selv spørsmål om innpassing.

Nr. 2:Hvis organet etter en revisjon, jf. bokstav d, finner at vilkårene for akkreditering ikke lenger er til stede, skal akkrediteringen trekkes tilbake. Institusjonene skal gis en rimelig frist til å rette opp forholdene som gir grunn til å trekke akkrediteringen tilbake. Fristens lengde blir fastsatt i forskrift. Hvis forholdene ikke er utbedret innen fristens utløp, skal organet trekke akkrediteringen tilbake. Institusjonene mister da retten til å tilby studiet, og kan ikke ta opp nye studenter til fagområdet. Manglende akkreditering vil også innebære at rettigheter og fullmakter som er gitt på grunnlag av akkrediteringen skal trekkes tilbake. Eksempler på dette kan være rett til institusjonsbetegnelse eller rett til å tilby utdanning etter § 46 nr. 2 siste setning. Slike rettigheter og fullmakter skal trekkes tilbake av samme myndighet som kan tildele dem.

Nr. 3: Bestemmelsen lovfester organets uavhengige rolle ved at det slås fast at organet bare kan instrueres gjennom forskrift, og at departementet ikke kan sette organets faglige vurderinger til side.

Nr. 4: Klageorgan må opprettes som følge av at enkeltvedtak etter forvaltningsloven kan påklages. Statlige og private utdanningsinstitusjoner gis lik klageadgang. Det blir fastsatt i forskrift hvilke vedtak som kan påklages, og hvilke sider av vedtaket klageorganet kan overprøve.

Nr. 5: Alle evalueringer, også de som legges til grunn for vedtak om akkreditering, er offentlige. Det innebærer at det også må være åpenhet i prosessen forut for akkreditering, for eksempel bør institusjonenes selvevalueringsrapporter være offentlige.

Til § 14. Organets styre

Nr. 1: Styret skal bestå av medlemmer med bred relevant kompetanse, og som har legitimitet både i sektoren og i samfunnet ellers. Det må legges vekt på at styret har innsikt i og forståelse for kvalitetssikringssystemer på et overordnet nivå. Styret skal ha god kjennskap til sektoren, herunder forskningsvirksomhet og akkrediteringsordninger.

Nr 2: For å sikre et effektivt styre skal styret ha fem medlemmer. Studentenes varamedlem skal kunne delta på møtene med observatørstatus.

Nr. 3: Styret er et faglig organ, og det kreves at medlemmene innehar en spesiell type kompetanse. For at studentene skal ha mulighet til å utvikle denne kompetansen og bruke den aktivt i styret, oppnevnes studentmedlemmene for to år.

Nr. 4: Med ledende stillinger ved en institusjon forstås institusjonens rektor og prorektor, samt den øverste administrative leder.

12.1.4 Kapittel 4. Administrasjon. Økonomi- og eiendomsforvaltning

Til § 15. Institusjonens administrerende direktør

I nr. 2 er formuleringen «den samlede administrasjon» erstattet med «den samlede administrative virksomhet». Dette er gjort for å få bedre frem at direktøren er øverste leder for en rekke områder, og ikke nødvendigvis for bestemte stillinger. Når loven åpner for åremålstilsatte ledere på avdeling- og grunnenhet som er både faglig og administrativt ansvarlige, vil de på enkelte områder måtte forholde seg til direktøren som øverste leder, og på andre områder ikke.

12.1.5 Kapittel 5. Generelle regler om styringsorganer

Til § 19. Oppnevning av utvalg og styrer

Nåværende nr. 1 er opphevet fordi den er overflødig, jf. § 4 nr. 4 og § 5 nr. 2. Nåværende nr. 2 og 3 tilsvarer ny nr. 1 og 2.

Nr. 2: Kravet om at studentene skal ha minst 20 prosent av medlemmene i kollegiale organer skal sikre tilstrekkelig studentrepresentasjon også i større kollegiale organer. Dette er et minimumskrav, og det opprettende organ må vurdere i hvert konkret tilfelle om studentene bør ha en høyere andel av medlemmene. Lovens spesielle bestemmelser om studentrepresentasjon, jf. §§ 6, 30, 30 a, 30 b og 32, går foran denne generelle bestemmelsen.

Likestillingslovens regler om representasjon av begge kjønn i utvalg og lignende oppnevnt av offentlig organ, gjelder for utvalg, styrer, råd og nemnder med videre oppnevnt på institusjonen. Se likestillingsloven § 21 og merknadene til § 11 nr. 6.

Til § 23. Møtebok

Henvisningen til universitets- eller høgskolerådet er strøket.

12.1.6 Kapittel 6. Styrets klagenemnd

Til § 24. Klagenemndas oppgaver:

Nr. 1:Som en konsekvens av at styret etter § 42 nr. 3 og § 54 har adgang til å delegere saker om annullering av eksamen eller prøve, og utestenging på grunn av fusk til klagenemnda, er beskrivelsen av klagenemndas oppgaver endret.

Til § 25. Klagenemndas sammensetning:

Nr. 1: Kravet til leders og nestleders kompetanse er presisert. Endringen innebærer at leder og nestleder må oppfylle kravene i domstolsloven § 53 første punktum og § 54 andre ledd, det vil si at vedkommende må være norsk statsborger, ha fylt 25 år og ha juridisk embetseksamen med beste eller eller nestbeste karakter. Denne regelen følges i dag, men departementet finner det hensiktsmessig å presisere dette i loven.

12.1.7 Kapittel 7. Studentorganene

Til § 27. Studentorganenes formål:

Nr. 2: Urnevalg er hovedregelen ved valg til studentorganer. Bestemmelsen er endret slik at hovedregelen om urnevalg kan fravikes. Det er viktig at studentorganene har den nødvendige tillit og at studentorganet er politisk representativt i forhold til egen velgermasse, og vedtak om å fravike hovedregelen må derfor være enstemmig og gjelder kun for ett enkelt valg. Departementet forutsetter at studentorganene fastsetter nærmere regler om innkalling til allmøte, krav til dagsorden og lignende i sine vedtekter.

I nr. 3 er det tatt inn et krav om at institusjonens forpliktelser i forhold til tilrettelegging for det lokale studentdemokrati skal nedfelles i en avtale. Studentorganet kan ikke pålegge institusjonen bestemte ytelser, men de har krav på å bli tatt med på råd når det skal fastsettes hvilken tilrettelegging som er nødvendig for at studentorganene skal kunne drive sitt arbeid på en tilfredsstillende måte.

12.1.8 Kapittel 8. Tilsettingsforhold

Til § 30. Utlysning av og tilsetting i undervisnings- og forskerstillinger:

Nr. 1: Nåværende nr. 1 og 2 er slått sammen til ny nr. 1. Selv om styret etter denne bestemmelsen kan legge all tilsettingsmyndighet til et underordnet tilsettingsorgan, forutsettes det at styret fortsatt ivaretar det overordnede ansvar for faglige prioriteringer og dimensjonering av fagområder. Særlig er professorstillingen viktig i denne sammenheng. Bestemmelsen innebærer derfor ingen endring i styrets myndighet til å opprette og nedlegge professorstillinger.

Organiseringen av tilsettingsmyndigheten internt ved institusjonen må tilpasses den styringsstruktur styret velger etter § 4 nr. 4. Det er opp til styret å avgjøre om tilsettingsmyndigheten skal legges til underordnet organ eller særskilt tilsettingsutvalg. For å sikre studentenes medbestemmelsesrett skal studentene være representert i tilsettingsorganet, med mindre styret enstemmig vedtar noe annet.

Nr. 2 innebærer en utvidelse av virkeområdet for åremålsstillinger i forhold til forskrift til tjenestemannsloven § 3 nr. 3. Ved bruk av åremål er tjenestemannen vernet mot oppsigelser på grunn av virksomhetens forhold. Ved fratredelse inntrer ikke fortrinnsrett, jf. tjenestemannsloven § 7 nr. 2, eller mulighet til å søke ventelønn, jf. tjenestemannsloven § 13 nr. 6. Åremålsperioden skal være minimum fire og maksimum seks år. Det konkrete prosjektets lengde vil bestemme åremålsperiodens varighet innenfor denne rammen. Ved prosjekter med kortere varighet enn fire år vil tjenestemannslovens regler om midlertidig tilsetting kunne anvendes. Maksimumsgrensen på tolv år i denne bestemmelsen tilsvarer grensen for varighet av åremålstilsetting etter tjenestemannsloven. Institusjonen står fortsatt fritt til å beslutte midlertidige ansettelser etter reglene i tjenestemannsloven med forskrifter.

Nr. 3 er omformulert som følge av at styret selv skal organisere tilsettingsmyndigheten ved institusjonen.

Nr. 4 er basert på nr. 4 og 5 i gjeldende lov. Endringene skal tydeliggjøre at sakkyndig vurdering av søkere er en del av - men ikke hele grunnlaget innstillingsorganet skal bygge sin innstilling på. Det anses hensiktsmessig å omtale alle elementer som skal inngå i innstillingsorganets vurdering i samme punkt i loven. Nytt i forhold til gjeldende lov er at begrepet intervju er tatt inn. Hensikten er å understreke betydningen av at flere kvalifikasjoner enn de strengt faglige må tillegges vekt ved vurdering av søkere til faglige stillinger. Det normale bør være at de som skal utarbeide innstillinger og gjennomfører intervjuer, også har ansvaret for prøveforelesninger eller andre prøver som skal ligge til grunn for innstillingen.

Nytt er også oppmyking av gjeldende bestemmelse om sakkyndig bedømmelse. Gjeldende lovs absolutte krav om sakkyndig bedømmelse i alle undervisnings- og forskerstillinger er upraktisk og vanskelig å etterleve. I rundskriv F-14-95 av 1. februar 1995 er det allerede tatt inn retningslinjer som svekker det absolutte kravet til sakkyndige vurderinger. Av dette fremgår at sakkyndig vurdering av søkerne normalt skal foretas ved tilsetting i alle undervisnings- og forskerstillinger bortsett fra høgskolelærer/øvingslærer. Bestemmelsen må ikke brukes slik at den vitenskapelige forankringen ved institusjonene svekkes. Styret har ansvar for at dette ikke skjer. Unntak fra kravet om sakkyndig bedømmelse bør bare gjøres etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Ved tilsetting av timebetalt personale som bare har undervisningsplikter, skal det ikke foretas sakkyndig vurdering.

Bestemmelsen i nåværende nr. 3 om at det skal legges vekt på likestillingshensyn ved tilsetting er flyttet til nr. 4. Dette er en riktigere plassering fordi nr. 3 omhandler utlysning, mens nr. 4 gjelder tilsettings- og innstillingsprosedyrer.

Nåværende nr. 5 er opphevet, fordi innholdet er tatt inn i ny nr. 4.

Nr. 5:Dette er en forenkling av nåværende nr. 6. I medhold av denne bestemmelsen kan styret blant annet fastsette nærmere regler for intervju og prøveforelesning eller andre prøver, jf. nr. 5 og merknad til denne. Bestemmelsen i nåværende nr. 6 om prøvetid fremgår av tjenestemannsloven, og er tatt ut fordi den er unødvendig.

Nåværende nr. 7 tilsvarer ny nr. 6.

Til § 30 a. Tilsetting av leder for avdeling og grunnenhet:

Nr. 1: Hovedregelen etter § 3 nr. 2 i forskrift til tjenestemannsloven er at åremålsperioden bare kan gjentas en gang. Etter denne bestemmelsen kan imidlertid åremålsperioden gjentas inntil to ganger.

Nr. 2: Det er overlatt til institusjonenes styre å bestemme hvordan arbeidet med innstilling til disse stillingene skal organiseres. Det er viktig at innstillingsutvalget får en slik sammensetning at det er kvalifisert til å vurdere søkernes samlede kvalifikasjoner i forhold til utlysingstekst og eventuell betenkning for stillingen. Studentenes medbestemmelsesrett sikres ved at de skal være representert i innstillingsutvalget, tilsvarende bestemmelsen i § 30 nr. 1.

Ved tilsetting av leder for avdeling eller grunnenhet skal det legges vekt på lederegenskaper og evne til strategisk tenkning. Faglig leder bør være en person med vitenskapelig erfaring og legitimitet i fagmiljøene. Erfaring fra praksis og kunnskap om yrkesfeltet bør også vektlegges der dette er relevant. Kompetansen som trengs for å fylle stillingen må vurderes i det enkelte tilfelle avhengig blant annet av enhetens størrelse og fagprofil. Ved tilsetting av intern søker bør det gis mulighet for permisjon fra annen undervisnings- og forskerstilling.

Nr. 3: Det er åpnet for adgang til kallelse når særlige grunner taler for det. Adgangen til kallelse er utformet som en unntaksbestemmelse tilsvarende den som gjelder for undervisnings- og forskerstillinger jf. forskrift til tjenestemannsloven § 2 nr. 7.

Til § 30 b. Tilsetting av rektor:

Denne hjemmelen for åremålstilsetting er aktuell der departementet etter forslag fra styret har fastsatt at rektor skal tilsettes på åremål, jf. § 10 nr. 5.

Til § 32. Tilsetting i administrative lederstillinger:

I nr. 1 er formuleringen «leder av universitets- eller høgskolebibliotek, og avdelingsdirektør eller annen administrativ leder for avdeling» strøket. Etter gjeldende lov kan tilsetting av administrerende direktør skje på åremål etter nærmere regler fastsatt av departementet. Det er ikke fastsatt slike regler, og hjemmelen til å gi nærmere regler er derfor opphevet. Departementet mener at styret ved den enkelte institusjon kan avgjøre tilsettingsform for administrerende direktør. Åremålsperioden er 6 år og kan bare gjentas en gang for hver tjenestemann. Dette følger av § 3 nr. 2 i forskrift til tjenestemannsloven.

12.1.9 Kapittel 9. Opptak som student. Rett til å gå opp til eksamen. Bortvisning og utestenging

Til § 37. Krav for opptak til høgre utdanning:

Nr. 3: Departementet kan gi forskrift om at institusjonene i særskilte tilfeller kan gjøre unntak fra kravene om generell studiekompetanse. Formålet med forskriftshjemmelen er å forhindre åpenbar urimelig behandling av enkeltsøkere. Det har i ulike sammenhenger vært tatt til orde for å etablere en adgang til å innvilge dispensasjon fra de fastsatte krav til generell studiekompetanse. Forslagene er fremmet med utgangspunkt i konkrete saker med søkere som hevder at de ikke har mulighet for å fullføre og bestå videregående opplæring (for eksempel på grunn av spesifikke lese-, skrive- eller matematikkvansker), og søkere som hevder at de ikke er i stand til å gjennomføre kravet om fem års arbeidserfaring eller annen skolegang.

Det legges til grunn at en unntaksbestemmelse fastsatt i forskrift kun skal komme til anvendelse i tilfeller hvor helt spesielle hensyn gjør seg gjeldende. I likhet med opptak på grunnlag av realkompetanse etter nr. 2, må det foretas en konkret vurdering av studentens kvalifikasjoner i forhold til det bestemte studium vedkommende søker opptak til. Det må godtgjøres at søkeren har nødvendige faglige forutsetninger for å gjennomføre det aktuelle studiet. Bestemmelsen vil gjelde søkere under 25 år. Søkere som er 25 år eller eldre vil på ordinært vis kunne søke opptak på grunnlag av realkompetanse etter nr. 2, og det vil for disse søkerne ikke stilles krav om at spesielle hensyn skal gjøre seg gjeldende.

Nåværende nr. 3, 4, 5 og 6 tilsvarer nye nr. 4, 5, 6 og 7. I ny nr. 6 er delegasjonssperren som ligger i formuleringen «styret selv» opphevet.

Til § 38. Studentopptaket:

Nr. 2 er endret for å gi departementet en klarere hjemmel til å opprette en felles nasjonal klagenemnd.

Til § 39. Opptaksregulering:

Nr. 1: Bestemmelsen er endret på bakgrunn av forslaget i St.meld. nr. 27 (2000-2001) om at med unntak for de utdanninger der det fortsatt vil være behov for sentral styring av kapasitet, bør myndigheten til å fatte vedtak om regulering av opptak til fag og studier ligge hos styret ved institusjonen. Siste punktum er opphevet. Når styret skal regulere adgangen til det enkelte studium, er det lite hensiktsmessig at departementet på vegne av universitetenes styrer må forelegge retningslinjer for opptak for Stortinget.

Nr. 2: Denne muligheten har vært lite brukt de siste årene, men departementet ønsker å videreføre den av hensyn til fremtidig behov for samordning av opptakskapasitet på nasjonalt nivå.

Til § 40. Rett til å gå opp til eksamen:

I nr. 3 og 4 er delegasjonssperren som ligger i «styret selv» opphevet.

Nr. 3: Henvisningene til opptakskomité er fjernet. Etter § 4 nr. 4 står styret fritt til å bestemme om de vil opprette en eller flere opptakskomitéer. Formuleringen «slike eksamenskandidater» er erstattet med «slik eksamen», fordi dette er mer dekkende.

Nr. 4 er endret slik at styret kan fastsette at eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter til vedkommende studium skal betale et vederlag som dekker institusjonens merutgifter ved å holde eksamen for denne gruppen. Tidligere var det bare studenter som ikke var tatt opp ved institusjonen som kunne avkreves et slikt vederlag. Studenter ved institusjonen som har utdanningsplan skal ikke betale slikt vederlag hvis de tar eksamen som ikke inngår i utdanningsplanen, forutsatt at de samtidig oppfyller forpliktelsene etter utdanningsplanen.

Til § 42. Bortvisning. Utestenging:

Nr. 2:På grunn av omorganisering av den sentrale sosial- og helseforvaltningen, skal informasjon som nevnt i bestemmelsens siste punktum nå gis til Sosial- og helsedirektoratet, ikke til Statens helsetilsyn slik det var tidligere.

Nr. 3 er endret slik at også styrets klagenemnd har myndighet til å fatte vedtak om utestenging på grunn av fusk eller forsøk på fusk, hvis styret har vedtatt at slike saker skal behandles av styrets klagenemnd, jf. § 54 nr. 1 og 2.

Nr. 4: Etter § 54 nr. 3 kan klage over vedtak om annullering av eksamen eller prøve på grunn av fusk, påklages til departementet eller særskilte klageorgan oppnevnt av departementet. For å gi departementet en reell mulighet til å delegere klager over styrevedtak i saker om fusk til et særskilt klageorgan, er det åpnet for at også klage over vedtak om utestenging på grunn av fusk kan behandles av særskilt klageorgan oppnevnt av departementet.

Til § 42 a. Utestenging fra klinisk undervisning eller praksisopplæring grunnet straffbare forhold:

Nr. 5: Kravet til lederens kompetanse er endret. Departementet mener at kravet om kompetanse som høyesterettsdommer er unødvendig strengt. Det er viktig med høy juridisk kompetanse, men det er også viktig med sektorkunnskap. Ved å endre kravet til kompetanse fra høyesterettsdommer til lagdommer vil det være lettere å oppfylle begge kriterier. Det bør dessuten være unødvendig å stille strengere krav til lederen av denne nemnda enn de som stilles til lederen for styrets klagenemnd og til fagdommere generelt. Endringen medfører at lederen må være norsk statsborger, ha fylt 25 år og ha juridisk embetseksamen med beste eller nest beste karakter, se domstolsloven §§ 53 og 54 andre ledd.

Til § 42 b. Utestenging etter skikkethetsvurdering:

Denne paragrafen bygger på nåværende § 54 c om skikkethet for læreryrket. § 54 c ble tatt inn i universitets- og høgskoleloven i 1999 og er supplert med forskrift om skikkethetsvurdering i lærerutdanningen. Bestemmelsen åpner nå for å innføre skikkethetsvurdering også i andre utdanninger. Skikkethetsvurderingen skal foregå etter de samme saksbehandlingsregler som skikkethetsvurdering i lærerutdanningen.

12.1.10 Kapittel 10. Læringsmiljø. Grader. Eksamen

Til § 44. Læringsmiljø:

Nr. 1: Det følger av studentsamskipnadsloven § 3 at utdanningsinstitusjonens ledelse, i samarbeid med studentsamskipnaden, skal legge forholdene til rette for et godt studiemiljø. Endringen i nr. 1 innebærer ingen endring i gjeldende ansvarsdeling mellom utdanningsinstitusjon og samskipnad, og departementet legger til grunn at samskipnadene fortsatt vil ha det operative ansvaret for studentenes velferd.

Lovendringen forandrer heller ikke den ansvarsfordeling som i dag foreligger mellom utdanningsinstitusjonene og andre sektormyndigheter, herunder vertskommunene.

Nr. 2: Endringen innebærer at institusjonene skal innrette sitt læringsmiljøarbeid slik at studentene er best mulig sikret mot skader på liv og helse. Arbeidet med å sikre et godt fysisk og psykisk arbeidsmiljø må drives systematisk, og gis nødvendig oppmerksomhet, prioritet og budsjettildelinger. Studentene skal medvirke i dette arbeidet, jf. nr. 3.

Begrepet «læringsmiljø» omfatter alle faktorer som kan påvirke studentene i en studiesituasjon. Institusjonene har imidlertid kun ansvar for de elementer av læringsmiljøet som med rimelighet kan anses å være innenfor utdanningsinstitusjonens kontrollsfære. Innholdet i kravet om «fullt forsvarlig» læringsmiljø må fastsettes i lys av teknisk og sosial utvikling i samfunnet, og arten av det aktuelle studium og studieopplegg.

Bestemmelsen konkretiserer hvilke krav som skal stilles til det fysiske arbeidsmiljø. Kravene i bokstavene a-i er fastsatt som funksjonsbestemmelser. Dette innebærer at institusjonene kan finne hensiktsmessige og kostnadseffektive løsninger som tilfredsstiller lovens krav. Det kan gjøres lokale vurderinger av hva som vil være tilfredsstillende standarder ved det enkelte studiested og for det enkelte studium, jf. det som er sagt ovenfor om innholdet i kravet om «fullt forsvarlig» læringsmiljø.

Studentene kan etter bestemmelsen ikke kreve de samme individuelle tilpasninger som en arbeidstaker har krav på etter arbeidsmiljøloven. En student har for eksempel ikke i medhold av denne bestemmelsen krav på egen lesesalsplass. Dette har bakgrunn i den grunnleggende forskjellen i relasjonen mellom student og utdanningsinstitusjon på den ene siden, og arbeidstaker og arbeidsgiver på den andre siden.

I forskrift av 17. juni 1977 nr. 9383 pkt. V, fastsatt i medhold av arbeidsmiljøloven § 3 nr. 2 a, står det at «arbeid som utføres som praktisk opplæring av elever og studenter i institusjoner som har undervisning eller forskning som formål, skal når arbeidet foregår under forhold som kan innebærer fare for liv og helse, være underlagt tilsyn etter lovens Kap. I, Kap. II, Kap. III, Kap. IV og Kap. VI.» Fordi studenter som gjennomfører praktisk opplæring allerede er omfattet av deler av arbeidsmiljøloven, er det ikke fastsatt egne bestemmelser om giftige og helsefarlige stoffer og lignende i universitets- og høgskoleloven.

Institusjonene er forpliktet til å overholde en rekke andre bestemmelser om arbeidsmiljø, herunder plan- og bygningsloven § 74. Det vises også til at Barne- og familiedepartementet i Ot.prp. nr. 6 (2001-2002) om endringer i likestillingsloven har foreslått et generelt forbud mot seksuell trakassering som også vil gjelde for utdanningsinstitusjoner. I forslag til lovtekst heter det i § 8 a tredje ledd: «Arbeidsgiver og ledelsen i organisasjoner eller utdanningsinstitusjoner har ansvar for å forebygge og å søke å hindre at seksuell trakassering skjer innenfor sitt ansvarsområde.»

Styrets ansvar for at institusjonen drives i overensstemmelse med de lover og forskrifter som gjelder, fremgår av § 4 nr. 1. Studentene kan gjennom sin representasjon i læringsmiljøutvalget og styret sørge for at dette ansvaret blir fulgt opp.

Nr. 3: Læringsmiljøutvalget skal sikre studentene kontroll og medbestemmelsesrett i saker som angår studentenes læringsmiljø. Studentene er gitt tilsvarende forholdsmessig representasjon i læringsmiljøutvalget som arbeidstakere har i arbeidsmiljøutvalget.

Nr. 4: Institusjonens interne systemer for kvalitetssikring skal evalueres av organ for akkreditering og evaluering, jf. § 13 nr. 1 bokstav a. Dette innebærer at institusjonens arbeid med læringsmiljø vil bli evaluert, og at resultatet av disse evalueringen er offentlige, jf. § 13 nr. 4.

Nr. 5: Denne bestemmelsen skal bidra til å sikre funksjonshemmede og andre studenter med særskilte behov, mulighet til å ta høyere utdanning på lik linje med andre studenter. Faglig nivå og krav til studenten skal ikke reduseres. Det er også viktig at hensynet til likebehandling i forhold til andre studenter ivaretas.

Til § 44 a. Undervisning:

Nr. 1: Bestemmelsen bygger på nåværende § 44 nr. 2, 3 og 4. Kravet om at studieåret normalt skal være 10 måneder, innebærer at det må begrunnes særskilt hvis hovedregelen fravikes. Beregningen av studieomfanget er i overensstemmelse med beregningen i ECTS (European Credit Transfer System) med 60 studiepoeng for et fullt studieår for heltidsstudenter.

Til § 44 b. Utdanningsplan:

Innføring av krav om utdanningsplan skal sikre et tettere og mer forpliktende forhold mellom institusjonen og den enkelte student. Planen skal vise hvordan institusjonen legger til rette for at studenten kan komme gjennom et definert læringsmål på normert tid. Planen skal synliggjøre studentens ansvar for å oppfylle de studiekravene institusjonen stiller, blant annet i form av krav til deltakelse, obligatoriske arbeider og studieprogresjon.

Utdanningsplanen må vise den enkelte students planlagte utdanning i forhold til de overordnede retningslinjer som følger av loven, institusjonens eksamensforskrifter, serviceerklæring og studieplanen for det studiet eller studieløpet som studenten er tatt opp til. Det forutsettes at institusjonen og studentene samarbeider om å utforme maler for utdanningsplanene, og at den enkelte student kan påvirke innholdet i egen utdanningsplan. Både institusjonen og den enkelte student kan med rimelig varsel be om at utdanningsplanen endres.

Institusjonen skal inngå utdanningsplan med studenter som er tatt opp til studier av minimum 60 studiepoengs omfang. Utdanningsplanen skal inngås i løpet av første semester. Privatister har ikke krav på utdanningsplan.

Til § 45. Grader og yrkesutdanninger. Titler:

Nr. 1: For å sikre det faglige nivået i høyere grad, har departementet hjemmel til å fastsette forskrift om krav til mastergrad og om omfanget av selvstendig arbeid i høyere grad.

Nr. 2: Endringen innebærer at også betydningsfull kunstnerisk innsats og fremragende arbeid for kunsten kan være grunnlag for å tildele graden æresdoktor.

Til § 46. Fag, emner og emnegrupper. Rammeplan. Studieplan:

Nr. 1gjelder Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø og Norges teknisknaturvitenskapelige universitet.

Nr. 2gjelder de øvrige institusjonene. Betegnelsen fagområde må relateres til den vurdering som ble foretatt ved akkreditering av den enkelte doktorgrad. En institusjon som vil etablere eller nedlegge studier på høyere grads nivå eller doktorgradsnivå på fagområder de ikke rett til å til dele doktorgrad, kan søke departementet om dette.

Nr. 3gir departementet rett til å bestemme at en grad skal inneholde bestemte emner inntil 20 studiepoeng. Dette gir blant annet hjemmel til at departementet kan kreve at en lavere grad skal omfatte emner tilsvarende examen philosophicum (med et omfang av 10 studiepoeng) og examen facultatum (med et omfang av til sammen 10 studiepoeng). Institusjonene bestemmer når i studiet dette elementet skal tas. Som det fremgår av nr. 1 og 2 er det institusjonene selv som fastsetter eventuelle andre krav til innhold i lavere grad. Departementet forutsetter at alle utdanninger inneholder elementer av etiske, forskningsmetodiske og vitenskapsteoretiske emner knyttet til utdanningens formål og egenart, også der departementer ikke har benyttet denne hjemmelen til å stille krav om slik emner.

Nr. 4 er en videreføring av nåværende nr. 2. Betegnelsen yrkesutdanninger er erstattet med betegnelsen utdanninger, fordi departementet har fastsatt rammeplaner for utdanninger som ikke er definert som yrkesutdanninger, jf. § 45 nr. 1.

Nr. 5 er en videreføring av nåværende nr. 3. Gjeldende regulering av innholdet i studieplanen er supplert med krav om fastsetting av vurderingsformer. Med mer vekt på vurdering underveis i studiet må det gjøres klart for studenten hvilke vurderinger som teller med i den endelige karakteren for et studium, og som dermed kan påklages etter §§ 51 og 52.

Den særskilte omtalen av forberedende prøver er fjernet, men forberedende prøver kan likevel være et av elementene i de vurderingsformene institusjonen kan fastsette.

Nr. 6:Hvis organ for akkreditering og evaluering finner at de interne systemene for kvalitetssikring ikke er tilfredsstillende, kan departementet trekke tilbake institusjonenes myndighet til selv å bestemme hvilke studier som skal tilbys, jf. § 13 nr. 1 bokstav a. Se også merknad til § 2 nr. 8.

Til § 47. Godskriving av grad, yrkesutdanning, fag eller emne fra institusjon under denne lov:

Ordlyden er noe endret for å få klart frem at denne bestemmelsen bare gjelder innregningen av grad eller studium ved overgang fra en institusjon til en annen. Bestemte faglige krav som gjelder for ulike grader, må også være oppfylt for at det skal gis full uttelling i grad ved den aktuelle institusjonen.

Til § 48. Godkjenning av grad eller utdanning fra utenlandsk eller norsk institusjon som ikke går inn under denne lov:

Nr. 1: Bestemmelsen er endret slik at studenten kan søke organ for akkreditering og evaluering om generell godkjenning av utdanning fra institusjon som ikke går inn under loven, som jevngod med grad, del av grad eller utdanning som gis ved institusjoner under loven. Organet vil ut fra det nivå som er etablert blant annet gjennom akkrediteringsarbeidet, kunne vurdere om utdanning generelt er av samme nivå og omfang som norske grader. Organet skal videre vurdere generell uttelling i studiepoeng.

Organet må gi tilstrekkelig informasjon om sin godkjenningsprakis, slik at institusjonene kan legge denne til grunn ved behandling av søknader om godkjenninger av utdanninger som allerede har vært vurdert av organet. Organet må også være orientert om institusjonenes vedtak om godkjenning og innpassing. En student som ønsker å få innpasset sin utdanning i forhold til grad, del av grad eller utdanning, kan enten henvende seg til organet eller direkte til utdanningsinstitusjonen vedkommende ønsker å studere ved for å få informasjon om utdanningen har en generell godkjenning. Nærmere bestemmelser blir fastsatt i forskrift.

For utdanninger til yrker hvor det kreves autorisasjon for yrkesutøvelse, vil det fortsatt være dagens autorisasjonsmyndigheter som gir autorisasjon i tilfeller hvor slik myndighet ikke er delegert til utdanningsinstitusjonene, se pkt. 10.4. Ved vurderinger av faglig jevngodhet skal autoriserende myndighet selv vurdere om organets generelle godkjenning er tilstrekkelig, eller om de skal henvende seg til en utdanningsinstitusjon som tilbyr den aktuelle utdanningen.

Hjemmelen til å opprette nemnder for utenlandsk utdanning er opphevet fordi den er overflødig i tillegg til forskriftshjemmelen i nr. 1.

Nr. 2: Institusjonene avgjør selv om de nærmere krav til bredde og dybde er oppfylt ved søknad om godkjenning som jevngod med grad, del av grad eller utdanning som gis ved den enkelte institusjon. Organets godkjenning vil imidlertid være retningsgivende for institusjonenes skjønn ved behandling av slike søknader.

Nr. 3: Eksamen fra private høyskoler som er vurdert som faglig jevngod med universitets- eller høgskoleeksamen, skal sidestilles med eksamen fra institusjoner under universitets- og høgskoleloven, jf. § 47.

Nåværende nr. 2 er opphevet fordi den er overflødig. Nåværende nr. 3 tilsvarer ny nr. 4. Nåværende nr. 4 er opphevet. Dersom den enkelte søker med utdanning fra en institusjon som ikke går inn under loven, ønsker tildeling av en spesiell grad med den tittelen den gir rett til, må det søkes om tildeling av grad ved den aktuelle institusjonen, jf. nr. 2.

Til § 50. Eksamen og sensur:

Nr. 1: Den enkelte institusjon bestemmer selv hvordan ekstern deltakelse i vurderingen skal gjennomføres, enten ved ekstern deltakelse i den enkelte vurdering eller ved ekstern evaluering av vurderingsordningene. En viss bruk av ekstern sensurering, både på lavere og høyere grad, bør imidlertid inngå som en del av institusjonenes kvalitetssikringsarbeid og som en kvalitetskontroll av det enkelte studium. Systemet med ekstern evaluering av vurderingene eller vurderingsordningene skal også ivareta studentenes rettssikkerhet ved å sikre lik og upartisk bedømmelse av studentene.

Elementer i en ordning med ekstern deltakelse i vurderingen kan for eksempel være ekstern deltakelse ved oppgaveutforming og fastsetting av vurderingskriterier, ekstern stikkprøvekontroll av vurderinger foretatt av intern sensor, ekstern sensur av bestemte andeler av vurderingene som regnes inn i endelig karakter og ekstern sensur av større skriftlige arbeider som prosjekter og porteføljer.

Det er viktig at det kommer klart frem av studie- eller utdanningsplanen hvilke vurderinger underveis i studieløpet som skal inngå på vitnemålet eller regnes inn i karakter for endelig studium etter § 50 nr. 2. Ved slike vurderinger er det adgang til å klage etter §§ 51 og 52.

Nr. 2: Selvstendig arbeid i høyere grad vil trolig få et relativt stort omfang og utføres ofte i tett samspill med veileder. Av hensyn til studentenes rettssikkerhet skal bedømmelse av selvstendig arbeid i høyere grad foretas av to sensorer, hvorav minst en ekstern.

Nr. 5: Ved klage skal det være minst to sensorer, hvorav minst en ekstern, som foretar ny sensurering.

I nr. 6 er det innført en felles, nasjonal karakterskala.

Nr. 7 er en videreføring av nåværende nr. 6. Det er fortsatt styret selv som skal gi forskrift om eksamen.

Nr. 8 er en videreføring av nåværende nr. 7. Ordet evaluering er erstattet med ordet vurdering, fordi begrepet evaluering heretter ikke bør knyttes til den enkelte studentens prestasjoner.

Til § 52. Begrunnelse for og klage over karakterfastsetting:

Nr. 4: Institusjonen kan fastsette om det er den enkelte prøve som kan påklages, eller om klage først kan fremsettes når alle delkarakterer som inngår i grunnlaget for endelig karakter i fag, emne eller emnegruppe er kunngjort. Studentene må få informasjon om når klage skal fremsettes. Studenten har rett til å få begrunnelse for karakterfastsettingen etter hver enkelte prøve, jf. nr. 1.

Nr. 5 er endret slik at det fremgår tydeligere hvilke prøver som ikke kan påklages i ettertid. At vurdering av praksisopplæring ikke kan påklages innebærer ikke en innskrenkning i antall ganger en student kan ta opp igjen praksisopplæring.

I nr. 6 er siste punktum i nåværende nr. 5, skilt ut som eget nummer for å vise at bestemmelsen om at karakterfastsetting ved ny vurdering ikke kan påklages, gjelder for hele § 52.

Til § 53. Vitnemål:

Nr. 1: Institusjonen skal utferdige vitnemål og Diploma Supplement til studenter som har fullført utdanning. Diploma Supplement er et vitnemålstillegg som skal sikre rettferdig, internasjonal akademisk og yrkesmessig godkjenning av kvalifikasjonen. Tillegget følger det originale vitnemålet og er kun gyldig sammen med dette.

Nr. 2:Studenter som ikke har fullført utdanning kan be om karakterutskrift for beståtte eksamener eller prøver.

Nr. 3: Det skal kun angis på vitnemålet dersom en privatist har fått sine kunnskaper og ferdigheter prøvet på en annen måte enn studenter som er tatt opp til studiet. Det faktum at en kandidat er privatist skal ikke i seg selv føre til en merknad på vitnemålet.

Nr.4: På bakgrunn av endringen i helsepersonelloven § 53, som innebærer at Helsedepartementet i forskrift kan pålegge den enkelte institusjon å gi autorisasjon for helsepersonell, er nummeret tilføyet for å synliggjøre for universitets- og høgskolelovens brukere at denne oppgaven kan delegeres til den enkelte institusjon.

Til § 54. Annullering av eksamen eller prøve:

Nr. 1: Gjeldende lov sier ikke klart hvilken grad av skyld som må foreligge for at fusk skal kunne straffes med annullering etter § 54 nr. 1 og utestenging etter § 42 nr. 3. Departementet har imidlertid ved behandling av klager over vedtak om annullering og utestenging foretatt en vurdering av hvilket skyldkrav som bør leges til grunn, og kommet til at det er grunnlag for annullasjon av eksamen og utestenging dersom det foreligger grov uaktsom fusk.

Avgjørende for departementets vurdering har vært at lovbestemmelsen vanskelig vil kunne oppfylle sin hensikt på en effektiv måte dersom kun forsettlig overtredelse straffes. Et krav om forsett ville ha medført store bevisproblemer, og både allmennpreventive og individualpreventive hensyn tilsier at grov uaktsomhet skal være tilstrekkelig for å omfattes av bestemmelsen. Kravet om grov uaktsomhet innebærer at det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som gir grunn til sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet.

For å presisere den tolkning som tidligere er lagt til grunn, er ordlyden i § 54 nr. 1 endret slik at det går klart frem at forsettlig og grov uaktsomt fusk kan føre til annullering av eksamen og utestenging. Dersom det kun foreligger forsøk på fusk, vil det imidlertid stilles krav om et fullbyrdelsesforsett for at handlingen skal kunne føre til annullering av eksamen og utestenging. For studenten vil det derfor kunne være av avgjørende betydning hvor grensen mellom forsøk og fullbyrdet handling trekkes. Departementet legger til grunn at det er å anse som fusk når en student har ulovlige hjelpemidler tilgjengelige under en eksamen eller på andre måter handler i strid med eksamensreglementet eller regler om kildebruk. Hvorvidt studenten i løpet av eksamen får bruk for de ulovlige hjelpemidlene eller ikke, er ikke avgjørende for om handlingen skal anses som fullbyrdet fusk. Forsøk på fusk vil for eksempel foreligge i tilfeller hvor studenten plasserer ulovlige hjelpemidler med sikte på at disse skal være tilgjengelige under eksamen, men blir oppdaget før eksamen begynner.

I eksamens- og prøvesituasjoner stilles det høye aktsomhetskrav til studentene, og den enkelte student er selv ansvarlig for å sette seg inn i hva som er lovlige hjelpemidler, retningslinjer for bruk av disse og regler om kildebruk før eksamen.

I nr. 1 og 2 er delegasjonssperren som følger av formuleringen «styret selv» delvis fjernet, ved at det er åpnet for at styret kan delegere sin avgjørelsesmyndighet til styrets klagenemnd.

12.2 Endringer i lov om helsepersonell

Til § 53. Tildeling av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning:

Første ledd: Ved egen forskrift kan departementet, når det finner det hensiktsmessig at autorisasjon gis samtidig med at vitnemål utstedes, pålegge utdanningsinstitusjoner og andre med utdanningsansvar som utdanner helsepersonell som omtalt i helsepersonelloven § 48 første ledd, å utstede autorisasjon samtidig med utstedelsen av vitnemålet.

Ordningen skal bare gjelde utdanninger i Norge, og bare for de utdanningene der det ikke stilles krav om praktisk tjeneste.

Som «utdanningsinstitusjoner og andre med utdanningsansvar» regnes institusjoner på videregående, høgskole- og universitetsnivå, herunder de utdanningsansvarlige for utdanninger som har lærlinger.