9 Læringsmiljø, undervisning og eksamen

9.1 Læringsmiljø

9.1.1 Gjeldende rett

Etter universitets- og høgskoleloven § 44 har institusjonene det overordnede ansvar for studentenes helhetlige læringsmiljø. Dette ansvaret omfatter både faglige, sosiale og velferdsmessige forhold.

9.1.2 Forslag i høringsbrevet

I Innst. S. nr. 337 (2000-2001) s. 14 viste et flertall i komitéen til at regjeringen ville komme tilbake til spørsmålet om studentenes arbeidsmiljø i den etterfølgende lovproposisjonen. Ved utarbeidelsen av høringsbrevet vurderte departementet om deler av arbeidsmiljøloven burde utvides til å omfatte studenter. Departementet har lagt vekt på at det er vesentlige forskjeller i forholdet mellom en arbeidstaker og arbeidsgiver, og forholdet mellom en student og utdanningsinstitusjonen. I samråd med Arbeids- og administrasjonsdepartementet kom departementet derfor til at det er mer hensiktsmessig å ta særskilte bestemmelser om studenters arbeidsmiljø inn i universitets- og høgskoleloven, enn å utvide arbeidsmiljølovens virkeområde.

På bakgrunn av dette foreslo departementet i høringsbrevet å klargjøre institusjonenes ansvar for det helhetlige læringsmiljø. Bestemmelsen om styrets overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø ble derfor tilføyd et komma, hvor det ble presisert at ansvaret omfatter det fysiske og psykiske arbeidsmiljø. Departementet foreslo videre å lovfeste krav om at læringsmiljøet ved institusjonen etter en samlet vurdering skal være fullt forsvarlig, ut fra hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd.

Det fysiske arbeidsmiljø

Departementet foreslo å konkretisere i loven hvilke krav som skal stilles til det fysiske arbeidsmiljø. Den foreslåtte bestemmelsen inneholder krav om dimensjonering og innredning av lokaler, lys- og lydforhold og inneklima, vedlikehold, innredning for å unngå fysiske belastninger, planlegging for å forebygge skader, tekniske innretninger, universell utforming slik at funksjonshemmede kan studere, og læringsmiljø tilpasset begge kjønn. Departementet skal kunne fastsette nærmere regler om dette. Studentene skal etter den foreslåtte bestemmelsen ikke kunne kreve de samme individuelle tilpasninger som en arbeidstaker har krav på etter arbeidsmiljøloven. Det ble vist til den grunnleggende forskjellen i relasjonen mellom student og utdanningsinstitusjon på den ene siden og arbeidstaker og arbeidsgiver på den andre.

For å sikre studentene kontroll og medbestemmelsesrett i saker som angår studentenes læringsmiljø foreslo departementet å opprette et læringsmiljøutvalg. Utvalget skal rapportere direkte til styret, og det skal delta i planleggingen av tiltak vedrørende læringsmiljø og følge utviklingen i spørsmål som angår studentenes sikkerhet og velferd. Det ble foreslått at styret skal kunne tillegge utvalget også andre oppgaver. I utvalget skal det være like mange representanter fra studentene og institusjonen, og leder skal velges hvert år vekselsvis blant institusjonens og studentenes representanter.

Tilrettelegging for studenter med særskilte behov

I Innst. S. nr. 337 (2000-2001) s. 17 presiserte komitéen at funksjonshemmede har samme rett til utdanning som andre. For å sikre funksjonshemmede og andre grupper med særskilte behov likestilling og mulighet til å ta høyere utdanning på lik linje med andre studenter, foreslo departementet å ta inn en ny bestemmelse om at institusjonene så langt det er mulig og rimelig, skal legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. En forutsetningen for dette skal være at tilretteleggingen ikke fører til en reduksjon av de faglige kravene som stilles ved det enkelte studium.

9.1.3 Høringsinstansenes merknader

Det fysiske arbeidsmiljø

Institusjonene er fornøyde med at bestemmelsene om studentenes læringsmiljø presiseres. Imidlertid synes mange at kravene som stilles til det fysiske arbeidsmiljøet er for detaljerte. De frykter at dersom det ikke tilføres ressurser, vil det føre til store frustrasjoner ved institusjonene enten ved at gapet mellom lov og faktisk situasjon blir for stort, eller ved at penger må tas fra undervisning og forskning. Enkelte uttaler at formuleringen «så langt det er mulig og rimelig» må forstås som en begrensende faktor i forhold til å oppfylle kravene.

Norsk Studentunion mener at forslaget er et langt steg i riktig retning, men de ønsker primært at studenter skal omfattes av arbeidsmiljøloven. Studentorganisasjonene og organisasjoner for funksjonshemmede er positive til forslaget, men synes ikke at det går langt nok, og mener derfor at studenter vil få bedre rettsvern ved å innlemmes i arbeidsmiljøloven. I forhold til kravene til det fysiske arbeidsmiljøet mener de at formuleringen «så langt det er mulig og rimelig» må fjernes. For å påse at bestemmelsene i paragrafen blir fulgt opp, mener de at det er nødvendig med et organ med formell tilsynsmyndighet, slik arbeidstilsynet har.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet sier at etter deres erfaring er det nødvendig med en form for uavhengig offentlig kontroll med gjennomføringen av regelverket, hvis det skal bli effektivt.

Flere høringsinstanser mener at kravet om universell utforming av det fysiske arbeidsmiljø bør inn i lovteksten.

Tilrettelegging for studenter med særskilte behov

Studentorganisasjonene og organisasjoner for funksjonshemmede mener at bestemmelsen vedrørende tilrettelegging for studenter med særskilte behov bør erstattes med en bestemmelse om at læringsmiljøet må være utformet etter prinsippet om universell utforming. Begrensningen «så langt det er mulig og rimelig» må strykes. De mener også at setningen om at tilretteleggingen ikke må føre til reduksjon i de faglige kravene, er en selvfølge og derfor må strykes. Statens råd for funksjonshemmede foreslår at begrepet «studenter med særskilte behov» erstattes med «funksjonshemmede studenter». Sosial- og helsedepartementet mener at tilretteleggingen også må omfatte pedagogisk tilrettelegging.

9.1.4 Departementets vurdering

Det fysiske arbeidsmiljø

Etter departementets vurdering er det nødvendig at formuleringen «så langt det er mulig og rimelig» fortsatt er med i lovteksten. Dette gjør det mulig for institusjonene å følge lovens krav innenfor de begrensninger dagens bygningsmasse setter. Det må understrekes at formuleringen «så langt det er mulig og rimelig» innebærer at institusjonenes styre har et vidtrekkende ansvar. Hva som er mulig, vil begrenses av bygningsmasse og lignende faktiske forhold, og ikke i hvilken grad styret prioriterer å sette av midler til vedlikehold og forbedring av det fysiske arbeidsmiljø.

Departementet slutter seg til forslaget fra enkelte høringsinstanser om å bruke begrepet «universell utforming» i lovteksten. Kravet til universell utforming innebærer et krav om en utforming og sammensetning av omgivelsene på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og særskilt utforming.

Departementet er enig med de høringsinstansene som påpeker at det bør være en form for tilsynsordningen for å sikre at institusjonene følger opp sitt ansvar for studentenes læringsmiljø. Departementet anser det ikke som aktuelt å opprette et eget læringsmiljøtilsyn, men foreslår at institusjonene skal pålegges å dokumentere sitt arbeid med læringsmiljøet, og at dette skal inngå som en del av institusjonens interne systemer for kvalitetssikring. Disse systemene vil bli evaluert av organ for akkreditering og evaluering.

Det vises til lovforslaget § 44 nr. 2, 3 og 4.

Tilrettelegging for studenter med særskilte behov

Institusjonenes plikt til å tilrettelegge det fysiske miljøet slik at funksjonshemmede kan studere ved institusjonene, er regulert i lovforslaget § 44 nr. 2 bokstav g. Den foreslåtte bestemmelsen om tilrettelegging for studenter med særskilte behov i § 44 nr. 5 gjelder tilrettelegging av andre forhold ved studiesituasjonen - både pedagogiske og praktiske tilrettelegginger i forbindelse med undervisning, pensumlitteratur, praksis, eksamen og lignende. Bestemmelsen gjelder også en større gruppe studenter enn de som har funksjonshemninger. Også studenter som har behov for tilrettelegging av studiesituasjonen på grunn av andre årsaker, har krav på dette så langt det er mulig og rimelig. Fordi det her er snakk om et bredt spekter av særskilte behov og en stor variasjon i type tilrettelegging, mener departementet at «mulig og rimelig» fortsatt bør stå i lovteksten.

Bestemmelsen vil omfatte en stor og uensartet gruppe studenter, med ulike særskilte behov og varierende ønsker om tilrettelegging. Departementet mener derfor at bestemmelsen om at tilrettelegging ikke må føre til en reduksjon av de faglige krav, må bli stående. Bare de studenter som oppfyller alle de faglige krav som stilles i utdanningen, kan få vitnemål.

Det vises til lovforslaget § 44 nr. 5.

9.2 Utdanningsplan

9.2.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett inneholder ingen bestemmelser om utdanningsplan.

9.2.2 Forslag i høringsbrevet

Departementet foreslo i St.meld. nr. 27 (2000-2001) s. 28 tettere oppfølging av studentene i læringsløpet. For å sikre dette skal institusjonene inngå avtaler med studentene om hvilke plikter og rettigheter institusjon og student har overfor hverandre. I Innst. S. nr. 337 (2000-2001) s. 14 sluttet komitéen seg til at alle studenter skal få tilbud om erklæringer om plikter og rettigheter. Flertallet advarte samtidig mot et system med juridisk bindende kontrakter.

På bakgrunn av dette foreslo departementet i høringsbrevet at institusjon og student skal underskrive en gjensidig forpliktende utdanningsplanen ved studiestart. Departementet gis hjemmel til å fastsette en forskrift om innholdet i utdanningsplan.

9.2.3 Høringsinstansenes merknader

Svært mange høringsinstanser kommenterer forslaget om utdanningsplan. De fleste er i utgangspunktet positive og ser behovet for slike planer. De fleste er opptatt av utdanningsplanens status, og hvilke konsekvenser eventuelle brudd på planene vil få. Videre er mange opptatt av de ressursmessige konsekvensene. Det anslås at det må brukes betydelige faglige og administrative ressurser på planene. Flere høringsinstanser, herunder Norsk studentunion, mener at det ikke er praktisk mulig å få underskrevet utdanningsplanene ved studiestart. I tillegg ønsker noen at det settes en begrensning for hvilke studenter som skal inngå utdanningsplan.

9.2.4 Departementets vurdering

Utdanningsplanen skal synliggjøre ansvar og forpliktelser som institusjonen har overfor studenten, og som studenten har overfor institusjonen og medstudenter. Institusjonen skal også i dag utforme dokumentasjon som viser de gjensidige forpliktelsene som studenten og institusjon har overfor hverandre, gjennom blant annet studieplan, eksamensforskrift og serviceerklæring. Partene har gjennom eksisterende ordninger sanksjonsmuligheter overfor hverandre ved manglende oppfylling av forpliktelsene i utdanningsplanen. For eksempel har studentene mulighet til å klage etter reglene i forvaltningsloven dersom institusjonen ikke oppfyller sine forpliktelser. Utdanningsplanen synliggjør disse gjensidige forpliktelsene ved blant annet å samle relevant informasjon. Departementet anser at institusjonenes merarbeid ved å inngå utdanningsplaner er forsvarlig, tatt i betraktning de fordeler som utdanningsplanen gir, ved tettere kontakt mellom institusjon og student.

Det er viktig at utdanningsplanene blir fleksible verktøy for institusjon og student. Ofte vil det være studenter som av ulike grunner har behov for individuelle tilpasninger av sin plan, i forhold til særskilt tilrettelegging, studieintensitet og permisjon. Utdanningsplanene kan også være et viktig virkemiddel for å sikre at studenter som er i permisjon, for eksempel i forbindelse med fødsel, kommer tilbake og fullfører sitt planlagte studieløp.

Departementet ser de praktiske vanskelighetene ved å inngå utdanningsplan ved studiestart og foreslår derfor at utdanningsplan skal inngås i løpet av første semester. Ved en slik endring gir det ikke mening å inngå utdanningsplan for studier som avsluttes samtidig med at utdanningsplan blir inngått. Derfor skal institusjonen kun være forpliktet til å inngå utdanningsplan med studenter som er tatt opp til studier av 60 studiepoengs omfang eller mer.

Det vises til lovforslaget § 44 b.

9.3 Undervisning

9.3.1 Gjeldende rett

Etter universitets- og høgskoleloven § 44 nr. 2 er det styret selv som fastsetter undervisningsterminene.

9.3.2 Forslag i høringsbrevet

Departementet foreslo at studieåret normalt skal være 10 måneder, og at styret fastsetter undervisningsterminene. Det ble også foreslått at beregningen av et fullt studieår normeres til 60 studiepoeng.

9.3.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstanser som har kommentert dette, støtter i hovedsak forslaget. Høgskolen i Finnmark og Høgskolen i Vestfold mener at bestemmelsen om 10 måneder er unødvendig når det ikke defineres klart hva som inngår i studieåret. Lånekassen viser til at 10 måneder samsvarer med deres støtteperiode. Høgskolen i Agder mener at begrepet studiepoeng kan forveksles med opptakspoeng til høyere utdanning.

9.3.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at et flertall av høringsinstansene er positive til forslaget i høringsbrevet, og foreslår en lovendring i tråd med dette.

Det vises til lovforslaget § 44 a.

9.4 Adgang til å ta eksamen som privatist

9.4.1 Gjeldende rett

Etter universitets- og høgskoleloven § 40 nr. 4 kan styret selv fastsette at studenter som ikke er tatt opp som studenter ved institusjonen, skal betale et vederlag som dekker institusjonens merutgifter ved å holde eksamen for denne gruppen. Et mindretall i styret kan kreve at vedtak om vederlag skal forelegges departementet for godkjenning.

9.4.2 Forslag i høringsbrevet

Departementet foreslo å endre reglene for privatistvederlag, slik at institusjonen kan kreve vederlag av studenter som ikke er tatt opp til det enkelte studium, selv om studenten er tatt opp til andre studier ved institusjonen. Departementet foreslo også at studenter med utdanningsplan ikke skal betale privatistvederlag hvis de tar ekstra fag utenom planen. Dette forutsetter at studentene oppfyller forpliktelsene i utdanningsplanen. Adgangen for styret til å forelegge vedtak om privatistvederlag for godkjenning av departementet, ble foreslått fjernet.

9.4.3 Høringsinstansenes merknader

Universitets- og høgskolerådet, Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø stiller spørsmålstegn ved privatistordningen som sådan, og mener at den undergraver intensjonene i Kvalitetsreformen. Flere høgskoler synes det er inkonsistent at studenter med utdanningsplan ikke skal betale privatistvederlag. Andre høgskoler mener det er et viktig prinsipp at studenter med utdanningsplan ikke skal betale vederlag, og at en slik bestemmelse vil virke som et incitament for studentene til å inngå utdanningsplan.

Studentorganisasjonene mener at privatistordningen svekkes med forslaget. Norsk studentunion ønsker at det fortsatt skal være styret selv som må vedta at studentene må betale vederlag.

9.4.4 Departementets vurdering

Departementet anser det som viktig at institusjonene får en reell adgang til å få dekket merutgiftene forbundet med å arrangere eksamen for privatister. Med den foreslåtte endringen vil det vil ikke lenger være mulig å slippe privatistvederlag ved å søke om opptak til et studium med lave opptakskrav uten å ha til hensikt å avlegge eksamen, for så å avlegge eksamen gratis ved studier med høyere opptakskrav. Når institusjonene skal legge opp til tettere oppfølging av studentene, mener departementet at det er viktig at institusjonene benytter sine faglige ressurser til å bedre studiesituasjonen for de studentene som ønsker å følge undervisningen og ta eksamen.

Det vises til lovforslaget § 40 nr. 4.

9.5 Eksamen og sensur

9.5.1 Gjeldende rett

Universitets- og høgskoleloven § 50 inneholder bestemmelser om eksamen og sensur. Ved sensurering av den enkelte students eksamen skal det være minst to sensorer, hvorav minst en ekstern. Studenten kan klage over karakterfastsettelsen, og da skal nye sensorer foreta ny sensurering.

9.5.2 Forslag i høringsbrevet

Departementet foreslo at det skal være ekstern evaluering enten ved vurderingen av den enkelte students eksamen eller av vurderingsordningen som helhet. Imidlertid ble det foreslått at kravet om to sensorer, hvorav minst en ekstern, blir opprettholdt ved bedømmelse av studentenes selvstendige arbeid i høyere grad. Videre ble det foreslått at klageadgangen beholdes uendret. Dermed skal det være to sensorer, hvorav minst en ekstern, ved ny sensurering etter klage over karakterfastsetting eller klage over formelle feil ved eksamen.

Departementet foreslo at vurderingsuttrykket skal være bestått/ikke bestått eller en gradert skala med fem trinn fra A til E for bestått og F for ikke bestått.

For å klargjøre ytterligere hvilke typer prøver som ikke gir klageadgang over karakterfastsettingen, foreslo departementet å nevne praksisopplæring i lovteksten.

9.5.3 Høringsinstansenes merknader

Høgskolen i Sogn og Fjordane og Høgskolen i Ålesund mener på at bortfall av kravet om ekstern sensor kan gi dårligere rettssikkerhet og redusert faglig standard. Andre institusjoner uttaler at de ser forslaget i lys av det systemet for kvalitetssikring som hver institusjon skal etablere. De to nasjonale studentorganisasjonene er begge positive til endringene, men Studentenes Landsforbundforutsetter at det settes igang tiltak som sikrer etterprøvbarhet og rettferdig behandling. Begge vil innføre klageadgang for muntlig eksamen. Akademikerne og Forskerforbundet er bekymret over bortfall av ekstern sensur og mener at endringen vil gjøre ekstern sensur avhengig av institusjonens økonomisk situasjon.

Det er ingen av høringsinstansene som er negative til å etablere en felles nasjonal karakterskala, men Universitetet i Tromsø ønsker at skalaen får syv trinn fremfor fem for bestått. Flere høringsinstanser tar opp forholdet med nasjonal karakterskala og statistisk normalfordeling ved karakterfastsetting.

Flere interesseorganisasjoner for funksjonshemmede og Statens råd for funksjonshemmede ønsker lovfesting av tilrettelegging av eksamen og ber om at det blir laget nasjonale retningslinjer for dette.

Universitetet i Oslopåpeker at innføringen av løpende vurdering kan føre til flere klager over karakterfastsetting, blant annet fordi det blir flere prøver som kan påklages.

9.5.4 Departementets vurderinger

Departementet anser at etableringen av systemer for kvalitetssikring ved alle institusjoner og et organ for akkreditering og evaluering vil sikre et forsvarlig faglig nivå ved eksamen og sensur.

Å innføre klageadgang for muntlig eksamen innebærer at institusjonene må ha lyd- og bildeopptak ved slike eksamener. Samtidig er det ønskelig at flere ulike vurderingsformer blir tatt i bruk i tiden fremover. Det er fare for at en slik bestemmelse vil føre til at institusjonene synes det blir for krevende med muntlig eksamen. Departementet ønsker derfor ikke å gå inn for å utvide klageadgangen.

Departementet er kjent med at Universitets- og høgskolerådet er i gang med å utforme felles retningslinjer for innføring av ny karakterskala. Departementet mener at konkretiseringen av hva som kjennetegner besvarelser som kvalifiserer til de ulike karaktertrinn må forankres i fagmiljøene. Hensikten med en felles karakterskala er å få et mer samordnet system for karaktergiving i høyere utdanning, slik at samme karakter i større grad vil være et uttrykk for en felles forståelse av kandidatenes prestasjoner. Dette betyr imidlertid ikke at det skal benyttes en statistisk normalfordeling ved vurdering av studentenes prestasjoner i hvert enkelt emne eller fag, for hvert enkelt semester.

Domstolloven § 54 setter bestemte karakterkrav til personer som skal inneha dommerstillinger. Også ellers i lovverket er det bestemmelser som henviser til domstollovens regler, se blant annet universitets- og høgskoleloven § 25 nr. 1 og § 42 a nr. 5. Etter domstolloven § 54 første ledd skal høyesterettsdommere, førstelagmenn og lagmenn ha juridisk embetseksamen med beste karakter, mens andre ledd fastsetter at andre embetsdommere skal ha juridisk embetseksamen med beste eller nest beste karakter. Også dommerfullmektiger må ha juridisk embetseksamen med beste eller nest beste karakter. Bestemmelsen har vært tolket slik at beste karakter betyr laud, det vil si fra 2,75 og bedre, mens nest beste karakter betyr haud, det vil si fra bestått og til laud. Når det innføres et nytt karakterordning med skala fra A til F, vil det kunne oppstå tvil om hvordan denne bestemmelsen skal forstås. Endringen av karakterskala har ikke til hensikt å endre på kravene til dommeres kvalifikasjoner. Det må derfor være klart at § 54 andre og tredje ledd må tolkes slik at det for å inneha disse stillingene fremdeles skal være tilstrekkelig å ha bestått juridisk embetseksamen. Når det gjelder kravene i første ledd, blir imidlertid tolkningen mer uklar. Det er nødvendig å tilpasse domstolloven det nye karaktersystemet, og Justisdepartementet vil sende ut et forslag om dette på høring.

I forslaget til ny bestemmelse om læringsmiljø er det lagt opp til at hele studiesituasjonen skal tilrettelegges for studenter med særskilte behov. Ettersom denne bestemmelsen gjelder alle sider av studiene, inkludert eksamen, mener departementet at det er unødvendig med en egen bestemmelse om tilrettelegging av eksamen.

Ved klage over karakterfastsetting mener departementet at det kan være hensiktsmessig at institusjonen vurderer om det er den enkelte prøve, oppgave eller lignende som kan påklages, eller om klage skal fremmes når den endelige karakteren for fag, emner eller emnegruppe er kunngjort.

Det vises til lovforslaget §§ 50 og 52.

9.6 Vitnemål og karakterutskrift

9.6.1 Gjeldende rett

Etter universitets- og høgskoleloven § 53 utferdiger institusjonen vitnemål for fullført grad og yrkesutdanning. Den som ikke har fullført grad eller yrkesutdanning, kan få karakterutskrift for bestått eksamen eller prøve.

9.6.2 Forslag i høringsbrevet

Departementet foreslo en endring slik at institusjonen kan gi vitnemål for fullført utdanning. Studenter som ikke har fullført utdanning, kan få karakterutskrift for bestått eksamen eller prøve.

På vitnemål til studenter som ikke er tatt opp til faget eller studiet, foreslo departementet at det skal oppgis dersom vurderingsordningen er annerledes enn for studenter som er tatt opp til studiet.

9.6.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene er delt omtrent på midten; en halvpart mener at forslaget er bra, fordi det gir institusjonen anledning til å bestemme hva som utløser vitnemål, en annen halvpart mener det er behov for samordning av dette. Studentenes Landsforbund foreslår å lovfeste studentenes rett til Diploma Supplement.

Seks høringsinstanser er mot at privatistene skal få egen anmerkning på vitnemål, derav fire studentorganisasjoner.

9.6.4 Departementets vurderinger

Institusjonene er i dag pålagt å utferdige Diploma supplement automatisk til studentene ved utstedelse av vitnemål. Lovfesting vil vise studenten at dette er en rettighet, og departementet foreslår at dette tas inn i loven.

Når det skal innføres mer varierte vurderingsformer for ordinære studenter, betyr det at deres karakterer blir satt etter prøving av flere typer ferdigheter. Departementet mener det er riktig at potensielle arbeidsgivere blir gjort oppmerksom på forholdet hvis en privatist ikke har vært gjennom en like allsidig vurdering.

Det vises til lovforslaget § 53.