3 Virkeområde og formål

3.1 Institusjoner loven gjelder for

3.1.1 Gjeldende rett

Universitets- og høgskoleloven § 1 gjengir navnene på alle institusjoner som loven gjelder for, gruppert i fire kategorier: universiteter, vitenskapelige høgskoler, statlige høgskoler og kunsthøgskoler. Navngjengivelsen sikrer at endring av institusjoners egennavn eller som institusjonkategorisering bare kan skje gjennom lovendring. Dette medfører også at sammenslåing og oppsplitting av dagens institusjoner krever lovendring.

Loven inneholder i dag ingen hjemmel til å gi andre statlige institusjoner enn dem som er nevnt i § 1, rett til å tildele grader og titler.

3.1.2 Forslag i høringsbrevet

I NOU 2000:14 s. 349 foreslo Mjøs-utvalget at institusjonene på visse vilkår skal kunne få endret institusjonskategori. Utvalget kom med forslag til krav som må være oppfylt for at en institusjon skal kunne betegnes som universitet eller vitenskapelig høgskole.

I St.meld. nr. 27 (2000-2001) s. 46 ble det fremmet forslag om å fjerne kategorien vitenskapelig høgskole. Stortinget vedtok, jf. Innst. S. nr. 337 (2001-2002) vedtak VII, at det skal etableres en adgang for høyere utdanningsinstitusjoner til å få tilkjent universitetsstatus og -navn, og ba regjeringen legge til grunn de kriterier, forutsetninger og prosedyrer som ble trukket opp av Mjøs-utvalget.

På bakgrunn av dette foreslo departementet at institusjonsnavnene ikke skal lovfestes fordi en endring da vil bli unødig komplisert, ved at endret institusjonskategori eller nytt navn vil måtte fremmes for Stortinget som en lovendring. Det ble foreslått at Kongen skal avgjøre spørsmålet om status som vitenskapelig høgskole eller universitet på grunnlag av en faglig vurdering fra organ for akkreditering og evaluering.

Departementet foreslo også en hjemmel som gir Kongen rett til å bestemme at deler av loven skal gjelde for andre statlige institusjoner som gir utdanninger som vurderes som faglig jevngode med universiteter og høgskoler.

3.1.3 Høringsinstansenes merknader

Mange høringsinstanser støtter forslaget om ikke å nevne alle institusjoner ved navn i loven, slik at endringer i institusjonsstruktur og -status kan skje uten lovendring. Noen få har merknader til betegnelser på de ulike kategoriene. De vitenskapelige høgskolene ønsker at det går frem av loven at de er en del av universitetssektoren. Kunsthøgskolene mener at de bør omtales sammen med de vitenskapelige høgskolene.

Alle høringsinstanser som uttaler seg om forslaget om å gjøre deler av universitets- og høgskoleloven gjeldende for andre statlige utdanningsinstitusjoner, støtter forslaget. Forskerforbundet forutsetter at det blir foretatt en grundig faglig vurdering av de statlige institusjoner dette kan være aktuelt for.

3.1.4 Departementets vurdering

Stortingets vedtak forutsetter at dagens fire institusjonskategorier beholdes. At de vitenskapelige høgskolene sammen med universitetene har et særlig nasjonalt ansvar på sine fagområder, fremgår av § 2 nr. 7.

Det vises til lovforslaget § 1 nr. 1 og 2.

Departementet viderefører forslaget i høringsbrevet om at Kongen skal kunne bestemme at deler av loven skal gjelde for statlige institusjoner som gir utdanning på faglig nivå med universiteter og høgskoler. Et slikt vedtak skal bygge på faglige vurderinger som allerede er foretatt av Norgesnettrådet eller faglige akkrediteringer fra organ for akkreditering og evaluering.

Det vises til lovforslaget § 1 nr. 3.

3.2 Institusjonenes virksomhet

3.2.1 Gjeldende rett

Universitets- og høgskoleloven § 2 inneholder en angivelse av institusjonenes viktigste oppgaver og ansvarsområder.

3.2.2 Forslag i høringsbrevet

For å synliggjøre den samfunnsoppgave institusjonene har, foreslo departementet en bestemmelse som pålegger institusjonene å samarbeid med samfunns- og arbeidsliv. I tillegg ble det foreslått flere presiseringer i lovteksten. Bestemmelsen om at undervisningsspråket til vanlig er norsk, ble foreslått opphevet, fordi både departementet og Stortinget, jf. Innst. S. nr. 337 (2000-2001) s. 19, ønsker at institusjonene skal bygge opp fagtilbud på engelsk og eventuelt andre språk for å sikre internasjonalisering. Det ble foreslått en bestemmelse som pålegger institusjonene å ha tilfredsstillende interne systemer for kvalitetssikring.

NOU 2001:11 Fra innsikt til industri

For å få til bedre kommersiell utnyttelse av forskningsresultater ved universitetene og høgskolene foreslo Bernt-utvalget, NOU 2001:11 kapittel 7.2, at § 2 nr. 4 endres til:

«Institusjonen har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater. Den skal legge vekt på å legge forholdene til rette for at forskningens resultater blir forvaltet slik at de på en best mulig måte kommer samfunnet til gode, både i offentlig forvaltning, i kulturlivet og i næringslivet.»

Som begrunnelse for forslaget skrev utvalget i kapittel 5.2:

«Etter utvalgets oppfatning må kommersialisering ses på som en del av institusjonenes formidlingsforpliktelse og dermed som en del av deres samfunnsansvar. Kommersialisering av forskningsresultater må derfor ses på som en like naturlig del av en forskers aktiviteter som undervisning og deltagelse i oppdragsprosjekter. Imidlertid bør loven endres slik at denne forpliktelsen blir klarere uttrykt.»

3.2.3 Høringsinstansenes merknader

Flere av institusjonene med profesjonsutdanninger, samt profesjonsorganisasjonene, mener at det er uheldig at ordet «erfaringskunnskap» er byttet ut med «kunnskap og kompetanse» i nr. 1. De fleste høringsinstansene er meget positive til ny bestemmelse om samarbeid med samfunnsliv og presiseringen i bestemmelsen om etter- og videreutdanning. De som uttaler seg om krav til kvalitetssikringssystemer er positive - noen ønsker frihet til å utvikle egne systemer, andre ønsker sentral forskrift. Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunionmener at et krav om at studentevalueringer skal inngå i de interne systemer for kvalitetssikring, bør lovfestes.

Mange høringsinstanser er imot å oppheve gjeldende nr. 7 om at undervisningsspråket til vanlig er norsk. De mener at institusjonenes ansvar for å styrke norsk språkkultur og bevare og videreutvikle norsk fagterminologi bør lovfestes. Flere høringsinstanser påpeker at det bør fremkomme at Samisk høgskole har et tilsvarende ansvar for samisk språk. Norsk språkråd mener at i stedet for at bestemmelsen oppheves, bør den suppleres med et krav som sikrer forsvarlig tilbud om undervisning på andre språk enn norsk i sammenhenger hvor det reelt er behov for slike.

NOU 2001:11 Fra innsikt til industri

Et flertall av høringsuttalelsene til Bernt-utvalgets utredning, inkludert de fire universitetene, går inn for at kommersialisering skal anses som en del av universitets- og høgskolesektorens forpliktelser overfor samfunnet og som del av sektorens formidlingsforpliktelse. En forankring i lovverket anses som nødvendig for å sikre at kommersialisering blir tatt på alvor i institusjonene. Samtidig advares det fra mange hold mot at økt kommersialisering kan gå ut over sektorens tradisjonelle kjerneoppgaver: forskning og utdanning. Flere høringsinstanser går imot en sidestilling av de tre oppgavene og oppfordrer til at kommersialisering underordnes forskning og utdanning.

3.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til profesjonsutdanningenes innvendinger mot å erstatte ordet «erfaringskunnskap», og foreslår at det blir stående i lovteksten. Videre slutter departementet seg til forslaget fra studentorganisasjonene om at det tas inn i loven at studentevalueringer av utdanningen skal være en del av de interne systemer for kvalitetssikring.

Når det gjelder norsk språkkultur og videreutvikling av norsk fagterminologi, er departementet enig med høringsinstansene i at dette er en viktig oppgave for landets høyere utdanningsinstitusjoner. Dette er imidlertid kun en av mange viktige oppgaver som følger med det ansvar for høyere utdanning og forskning som følger av § 2 nr. 1. Etter departementets vurdering kan gjeldende bestemmelse om at undervisningsspråket til vanlig skal være norsk, være til hinder for at utdanningsinstitusjonene bygger opp fagtilbud på andre språk og ivaretar sitt ansvar for internasjonalisering av norsk utdanning og forskning. Departementet opprettholder derfor forslaget om at denne bestemmelsen oppheves.

Se lovforslaget § 2 nr. 1, 2, 3 og 8.

NOU 2001:11 Fra innsikt til industri

Departementet er av den oppfatning at institusjonene må spille en mer aktiv rolle for at forskningsresultatene som frembringes ved institusjonene, i større grad anvendes slik at de kommer samfunnet til gode. Departementet ser imidlertid også at næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater i enkelte sammenhenger kan komme til å gå på bekostning av de tilsattes formidlingsforpliktelse.

Anvendelse av forskningsresultater kan skje i form av åpen formidling, men også ved næringsmessig utnyttelse gjennom patentering og lisensiering. Næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater er ofte en krevende og kostbar prosess, og det er grunn til å tro at ideer og oppfinnelser i forskermiljøene ikke blir fullt utnyttet i dag. For å få til en bedre næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater er institusjonene avhengig av å styrke kontakten og samarbeidet med næringslivet. Departementet foreslår derfor at loven endres for å få frem institusjonenes ansvar for at forskningens resultater blir utnyttet på en slik måte at de best kommer samfunnet til gode.

Det vises til lovforslaget § 2 nr. 4.

3.3 Oppdragsvirksomhet

3.3.1 Gjeldende rett

Etter universitets- og høgskoleloven § 17 kan en institusjon innenfor generelle retningslinjer fastsatt av departementet, opprette eller delta i selveiende tiltak eller selskap når slik deltakelse er av interesse for institusjonens faglige virksomhet og til nytte for samfunnet. Institusjonen må ikke begrense sin selvstendighet i faglige spørsmål og kan ikke skille ut sine ordinære undervisnings- og forskningsoppgaver. Institusjonene er pålagt å rapportere til departementet om deltakelse i slike tiltak, og departementet kan pålegge institusjonene å tre ut av samarbeidet hvis det anses nødvendig. Etter gjeldende ordning er det departementet som godkjenner opprettelse av slike tiltak eller at staten ved institusjonene deltar som deleiere, mens institusjonene regelmessig gis fullmakt til å ivareta statens eierbeføyelser. Kongen er etter Grunnloven § 19 ansvarlig for forvaltningen av statens eiendommer, herunder statsaksjeselskaper og lignende.

3.3.2 Forslag i høringsbrevet

Departementet skrev i høringsbrevet at departementet i dialog med universitets- og høgskolesektoren har satt i verk en prosess for å øke institusjonenes handlingsrom når det gjelder randsonevirksomhet. Stortinget har uttalt at universiteter og høgskoler skal være forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Ved utarbeidelsen av utdanningsinstitusjonenes fullmakter til å organisere randsoneaktiviteter, vil departementet sørge for at det har mulighet til å ivareta ansvaret etter Grunnloven § 19. Departementet vil arbeide for å finne løsninger innenfor gjeldende lovverk.

3.3.3 Høringsinstansenes merknader

Kun tre høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet om organisering av oppdragsvirksomheten. Norges forskningsråd har merknader til at universiteter og høgskoler skal gis anledning til å opprette aksjeselskaper for oppdragsvirksomhet, først og fremst fordi det er grunn til å frykte en utvikling mot flere forskningsinstitusjoner som skal konkurrere innenfor et trangt oppdragsmarked. Forskningsrådet ber om at styret ved institusjonene selv skal ta ansvaret for virksomheten i slike aksjeselskaper. Forskningsrådet anbefaler at § 17 i lov om universiteter og høgskoler endres, slik at det skapes avstand mellom de politiske myndighetene og selskapene. Høgskolen i Stavanger viser til Stortingets vedtak IX, jf. Innst. S. nr. 337 (2000-2001), og ber om at løsningene som departementet arbeider med, skal være dekkende for de muligheter og anbefalinger som ligger i NOU 1999:18. Høgskolen Stord/Haugesund har reagert på at § 17 ikke er foreslått endret etter Stortingets klare vedtak. Høgskolen mener at bestemmelsen i fremtiden må praktiseres på en annen måte enn departementet har gjort hittil. Intensjonen om autonomi må blant annet føre til at styredeltakelse i slike foretak kan håndteres av institusjonen, og da med vanlige habilitetsregler for saksbehandling og vedtak når samarbeidet skal håndteres i institusjonens styrende organ.

3.3.4 Departementets vurdering

Departementet har lagt til grunn Stortingets vedtak om at universitetene og høgskolene skal være forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Videre har departementet lagt til grunn det ansvar for statens eierinteresser som følger av Grunnloven § 19. Med dette som utgangspunkt er departementet i samarbeid med universitetene og høgskolene i ferd med å utarbeide fullmakter og regelverk som innebærer at universitetene og høgskolene kan få delegert myndighet til selv både å opprette nye og forvalte eksisterende og fremtidige randsoneenheter for å ivareta eksternt finansiert virksomhet. Regelverket vil bli utformet slik at institusjonene, innenfor gitte rammer, selv kan velge den organisasjonsform som vil passe best i den enkelte situasjon, herunder organisere oppdragsvirksomhet som en del av institusjonens interne virksomhet eller legge den ut i en randsoneenhet.

Opprettelse av et selskap eller kjøp av andeler i et eksisterende selskap kan skje etter at Stortinget har bevilget midler til formålet. Departementet antar at institusjonene bør kunne gis fullmakt til å bruke inntjent overskudd fra oppdragsvirksomhet til stiftelseskapital når de skal opprette nye selskaper eller gå inn som deleiere i selskaper. Departementet vil komme tilbake til Stortinget i forbindelse med budsjettfremlegget for 2003 med forslag til nødvendige vedtak.

I forbindelse med at departementet vil vurdere om institusjonene i fremtiden skal kunne få status som særlovselskaper, vil det være naturlig også å vurdere styringen av randsoneenheter. Departementet vil særlig se på om det er behov for å revurdere myndigheten til de institusjoner som eventuelt ikke blir særlovselskaper, og om en eventuell endring av myndighet vil kreve lovendringer.