Kapittel 1 Alminnelige regler

Til § 1 Virkeområde

Paragrafen regulerer lovens virkeområde, dvs hvilke avtaler loven skal gjelde for.

Innholdet i paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 1-1. Departementet viser til kapittel 5 i de alminnelige merknadene og Banklovkommisjonens merknader i NOU 1994: 19 s 93-95.

Norges Postbank og Postgiro ble slått sammen til en enhet fra 1 januar 1995. Det nåværende navnet, Postbanken BA, er benyttet i lovteksten. Med tanke på at eventuelle fremtidige endringer i Postbankens organisering kan gjøre det unødvendig å nevne Postbanken særskilt, er banken av praktiske grunner nevnt til slutt i oppregningen.

Etter tredje leddgjelder loven ikke mellom to parter som er begge er institusjon som nevnt i første ledd. Dette vil likevel bare gjelder når begge institusjonene opptrer i profesjonell egenskap som finansinstitusjon eller lignende institusjon. Departementet har tatt med en presisering av dette i bestemmelsen.

Fjerde ledd gir Kongen hjemmel til gjennom forskrift å gjøre visse justeringer mht lovens virkeområde.

Bokstav a svarer til Banklovkommisjonens lovutkast § 1-1 første ledd tredje punktum.

Bokstav b gir Kongen adgang til å fastsette at enkelte bestemmelser i loven ikke skal gjelde for visse institusjoner. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det under høringen ble påpekt at enkelte av lovens regler vil være vanskelig å anvende i forhold til enkelte statsbanker på grunn av de særlige styringssystemene som finnes for disse, se kapittel 5 i de alminnelige merknadene. Bestemmelsen vil gi hjemmel for å gjøre unntak fra enkelte av lovens regler ut fra slike grunner. En forutsetning for å gjøre unntak må være at de hensynene som ligger bak de aktuelle reglene i loven er ivaretatt på annen måte eller ikke gjøre seg gjeldende i de situasjonene som vil foreligge. Den foreslåtte unntakshjemmelen vil også kunne anvendes i særlige tilfeller i forhold til andre institusjoner enn statsbanker.

Til § 2 Ufravikelighet

Paragrafen regulerer adgangen til å fravike loven ved avtale. Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 1-2. Departementet viser til kapittel 6 i de alminnelige merknadene.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 1-2 første ledd.

Annet ledd første punktum svarer til Banklovkommisjonens utkast § 1-2 annet ledd første punktum. Annet punktum er utformet på samme måte som Banklovkommisjonens utkast annet ledd annet punktum. Oppregningen av bestemmelsene i loven som skal være generelt ufravikelige er likevel noe endret i forhold til Banklovkommisjonens utkast, se kapittel 6.3.

Annet ledd tredje punktum er tilføyd i forhold til Banklovkommisjonens utkast. Departementet viser til drøftelsen i kapittel 6.2.3 i de alminnelige merknadene. Bestemmelsen fastsetter at kapittel 3 om låneavtaler alltid er ufravikelig når låntakeren er en fysisk person og lån e l er sikret ved pant i et formuesgode som tilhører låntakeren uten at godet hovedsaklig er knyttet til låntakerens næringsvirksomhet. Kapittel 3 er i så fall ufravikelig selv om selve formålet med lånet er knyttet til næringsvirksomhet. Dersom et lån er sikret ved pant i et formuesgode som tilhører en annen enn låntakeren, foreligger det en kausjonsavtale. Adgangen til å fravike kapittel 4 om kausjonsavtaler er regulert gjennom den særlige forbrukerdefinisjonen i utkastet § 56 tredje ledd.

Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 1-2 tredje ledd.

Til § 3 Anvendelse av norsk rett

Innholdet i bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 1-3.

Til § 4 Nemndsbehandling

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens lovutkast § 1-4, men er endret på enkelte punkter, se alminnelige merknader kapittel 12.

Til § 5 Avtale om tvisteløsning

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 1-5.

Første ledd første punktumfastsetter at en finansavtale med en forbruker skal inneholde opplysning om tvisteordning som nevnt i § 4. Av opplysningshensyn har departementet tatt inn bestemmelser om dette også i de bestemmelsene i utkastet som regulere innholdet av de enkelte avtaletypene, se § 16 om kontoavtaler, § 47 om låneavtaler og § 59 om kausjonsavtaler. Det følger i tillegg av utkastet § 14 annet ledd annet punktum at hvis en institusjonen avslår å ta i mot innskudd eller utføre betalingsoppdrag på vanlige vilkår, skal underretning om avslaget også inneholde opplysning om adgangen til å kreve nemndsbehandling.

Annet punktumfastsetter at en forbruker ikke kan fraskrive seg adgangen til å kreve nemndsbehandling.

Annet leddfastsetter at en forbruker ikke på forhånd kan avtale voldgift eller vedta annet verneting enn det lovbestemte, med unntak av sitt hjemting.

Banklovkommisjonen hadde i sitt utkast med et forbehold for tilfeller der «annet følger av Norges internasjonale forpliktelser». Banklovkommisjonen viser i denne sammenheng (NOU 1994: 19 s 104) til adgangen til fritt å vedta verneting etter Luganokonvensjonen avsnitt 6. Departementet har formulert bestemmelsen slik at det er adgang til å vedta verneting i den utstrekning dette følger av lov. Luganokonvensjonen gjelder som norsk lov, se lov 8 januar 1993 nr 21. Luganokonvensjonen gir for øvrig bare i meget begrenset grad adgang til å avtale verneting i forbrukersaker, se konvensjonen artikkel 15.

Til § 6 Sletting av pantheftelser m v

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 1-6.

Første leddstiller krav om at sikkerheten skal frigis når fordringen er innfridd eller bortfalt på annen måte.

Ingen høringsinstanserhar merknader til at et slik krav lovfestes. Høringsinstanser som representer bank- og finansnæringen mener imidlertid at Banklovkommisjonens forslag er utformet for kategorisk. F eks uttaler Postbanken:

«Vi stiller oss skeptisk til at paragrafen har fått en så kategorisk utforming. I denne forbindelse vil vi vise til at refinansiering av låneavtaler forekommer ofte og er svært praktisk for lånekundene. I næringslivsforhold er det dertil vanlig at obligasjoner deponeres for «ethvert nåværende og fremtidig mellomværende». Den foreslåtte ordningen vil således kunne være i strid med kundenes ønsker; nemlig at heftelsen skal stilles i bero i påvente av nytt låneopptak. Dessuten vil ordningen kunne medføre ikke ubetydelige kostnader.»

Departementet er enig i at det er grunn til å gjøre bestemmelsen mindre kategorisk. I forbindelse med at en fordring innfris, bør det være adgang til å avtale at sikkerheten skal bestå med tanke på bruk i forbindelse med senere låneopptak. En slik adgang er det behov for også i forbrukerforhold. Departementet har i lovutkastet tatt med en presisering av dette.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det i forbrukerforhold ikke bør være adgang til å avtale unntak fra første ledd tidligere enn i forbindelse med selve innfrielsen. Det vil således f eks ikke være adgang til å bestemme i låneavtalen at sikkerheten skal bestå med tanke på senere låneopptak. I næringsforhold bør det etter departementets syn være mulighet for å avtale en slik løsning, og departementet har derfor ikke fulgt Banklovkommisjonens forslag om å ta med § 6 blant de bestemmelsene som er gjort ufravikelig utenfor forbrukerforhold, jf utkastet § 2 annet ledd annet punktum.

Til § 7 Brudd på andre avtaler

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 1-7.

Bestemmelsen innebærer som hovedregel at en finansinstitusjon i en finansavtale ikke kan betinge seg rett til å heve eller si opp en avtalen eller til å anses avtalen som forfalt, på grunn av at kunden har misligholdt en annen avtale eller fordring. For ordens skyld understrekes at et lånetilsagn ikke vil være en finansavtale i denne sammenheng. Det innebærer at bestemmelsen ikke innebærer en plikt for en finansinstitusjon som har gitt et lånetilsagn, til å utbetale et (nytt) lån dersom debitor før låneavtalen inngås har misligholdt et lån som allerede løper.

Til § 8 Bruk av elektronisk kommunikasjon og elektroniske medier

Paragrafen er tilføyd i forhold til Banklovkommisjonens utkast. Departementet viser til kapittel 7 i de alminnelige merknadene.

Første ledd knytter seg til bestemmelser gitt i eller i medhold av finansavtaleloven om at bestemte opplysninger eller bestemte meldinger skal gis skriftlig. Bestemmelsen presiserer at slike krav ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon i de tilfellene der kunden ønsker dette. Fastsatte skriftlighetskrav vil likevel fortsatt innebære et krav om at opplysningene skal gis ved hjelp av skrifttegn.

Bestemmelsen gjelder bare når kunden ønsker bruk av elektronisk kommunikasjon. Når det er tale om meldinger fra kunden til institusjonen, innebærer dette at kunden i det enkelte tilfellet vil kunne velge å bruke elektronisk kommunikasjon. Når det er tale om meldinger fra institusjonen til kunden, vil bruk av elektronisk kommunikasjon forutsette at kunden uttrykkelig har akseptert at meldinger knyttet til kundeforholdet skal kunne gis elektronisk.

Annet ledd regulerer avtaleinngåelse ved hjelp av et elektronisk medium. Bestemmelsen innebærer at krav i eller i medhold av finansavtaleloven om at en avtale skal inngås skriftlig, ikke er til hinder for at avtalen inngås ved hjelp av et elektronisk medium dersom kunden ønsker dette og vilkårene i bokstav a og b er oppfylt. Bestemmelsen er generell i den forstand at den får anvendelse på alle former for avtaler som omfattes av finansavtaleloven. Det følger likevel av utkastet § 59 første ledd annet punktum at bestemmelsen ikke gjelder for inngåelse av en kausjonsavtale med en forbruker.

Bokstav a stiller som vilkår for elektronisk avtaleinngåelse at avtalens innhold i sin helhet er tilgjengelig ved avtaleinngåelsen. På samme måte som ved en ordinær dokumentbasert avtaleinngåelse bør kunden ha mulighet til å sette seg inn i alle avtalevilkårene før han eller hun binder seg til avtalen. For avtaler med forbruker, skal finansinstitusjonene i tillegg gi opplysninger på forhånd, se §§ 15, 46 og 58.

Bokstav b krever at det må det være benyttet en betryggende metode for å autentifisere inngåelsen av en avtale med det innholdet som er gjort tilgjengelig for kunden etter bestemmelsen i bokstav a. Om innholdet i dette kravet, viser departementet til kapittel 7.3 i de alminnelige merknadene.

Bevisspørsmål knyttet til elektronisk avtaleinngåelse må løses ut fra alminnelige prinsipper som gjelder i norsk rett. Disse innebærer bl a at det er fri bevisføring, dvs at det ikke er noe rettslig til hinder for at en part legger frem elektroniske dokumenter som bevis. Videre gjelder det alminnelige prinsippet om at domstolene i sivile saker som hovedregel skal legg til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig.

Departementet nevner at kravet om at metoden for å autentifisere avtaleinngåelsen skal være betryggende, ikke vil være noen ugyldighetsregel som innebærer at en avtale vil være ugyldig dersom det er benyttet en metode som ikke anses som betryggende. Hva slags metode som er benyttet, vil imidlertid få betydning ved en bevisvurdering av om det er inngått en bindende avtale og i tilfelle hva som er avtalens nærmere innhold. Ved en slik konkret vurdering kan det gå ut over institusjonen dersom en påstått avtaleinngåelse er skjedd på en måte som ikke fremstår som betryggende.

Kapittel 2 Innskudd og betalingsoppdrag

I Innledende bestemmelser

Til § 9 Virkeområde

Bestemmelsen fastsetter virkeområdet for kapittel 2. Den må leses i sammenheng med § 1, som avgrenser virkeområdet for hele loven, og §§ 10 og 11 som gir enkelte nærmere bestemmelser om virkeområdet for kapittel 2.

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-1. Det vises til Banklovkommisjonens merknader i NOU 1994: 19 s 107-108.

Første leddfastsetter at kapitlet gjelder for avtale om innskudd i en finansinstitusjon og for bruk av innskuddskonto.

Enkelte høringsinstanser reiser spørsmål om definisjon av begrepet «konto». Departementet vil understreke at avgrensingen av kapitlets virkeområde ikke er knyttet til begrepet «konto». Så lenge et mellomværende mellom en finansinstitusjon og en kunde er et «innskudd» som omfattes av loven, vil dette mellomværendet være en konto i lovens forstand. Departementet har endret enkelte formuleringer i forhold til Banklovkommisjonens utkast for å få dette klarere frem. En nærmere avgrensning av begrepet innskuddfinnes i § 10.

Første ledd fastsetter videre at dersom det til en innskuddskonto er knyttet en kredittordning, gjelder også reglene i kapittel 3 om låneavtaler. Enkelte høringsinstanser har reist spørsmål om forholdet mellom denne bestemmelsen og bestemmelsen i Banklovkommisjonens utkast § 3-1 annet ledd (departementets utkast § 44 annet ledd) om at kapittel 3 ikke gjelder for kreditt som omfattes av kredittkjøpsloven. Departementet vil understreke at bestemmelsen i § 44 annet ledd ikke får noen betydning for anvendelsen av kapittel 2. Reglene skal forstås slik at dersom det til en innskuddskonto er knyttet en kredittordning, vil det være reglene i kapittel 2 og entenreglene i kapittel 3 eller kredittkjøpsloven som kommer til anvendelse.

For at kapittel 2 skal få anvendelse på en kontoordning, må det være tale om innskudd, dvs at saldoen generelt eller i perioder er forutsatt å skulle være positiv. En ordning der saldoen er forutsatt alltid å være negativ eller på null, vil være en kredittavtale som faller utenfor kapittel 2, men som kan falle inn under kapittel 3 eller kredittkjøpsloven. Det bør likevel understrekes at reglene om misbruk av betalingskort i utkastet er foreslått å gjelde også for kortordninger som utelukkende er basert på kreditt. Dette følger av at reglene i kredittkjøpslovens § 13 om ansvar for misbruk av kontokort er foreslått utformet som en ren henvisning til reglene i utkastet her §§ 35 til 37. Det bør videre understrekes at etter § 11 gjelder enkelte av bestemmelsene i kapittel 2 også for betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto.

Annet leddpresiserer at bestemmelsene i avsnitt VI gjelder forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer. Bestemmelsene i avsnitt VI knytter seg i første rekke til situasjoner der overføring av betalingsmidler skjer gjennom et betalingsoppdrag til en finansinstitusjon eller en lignende institusjon. Bestemmelsen i utkastet § 38 regulerer dessuten adgangen til å velge eller kreve kontant betaling hos mottakeren i stedet for overføring gjennom et betalingsoppdrag til en finansinstitusjon.

Tredje leddgir Kongen hjemmel til å fastsette forskrift med særlige regler om betalingsoppdrag til og fra og utlandet. Det er forutsetningen at en slik forskrift vil bli gitt før loven trer i kraft, se kapittel 8.2 i de alminnelige merknadene. Det er derfor ikke grunn til å fastsette i loven at noen bestemmelser ikke gjelder for betalingsoppdrag til og fra utlandet.

Fjerde ledd regulerer forholdet til innenlandske valutatransaksjoner. Innholdet i bestemmelsen svarer i det vesentlige til det som følger av Banklovkommisjonens utkast § 2-1 tredje ledd. Utgangspunktet er at bestemmelsene i kapittel 2, bortsett fra §§ 27 og 41 annet ledd, gjelder også for innenlandske valutatransaksjoner. Bestemmelsen gir imidlertid hjemmel for at det i forskrift kan gjøres unntak fra dette utgangspunktet. Slike unntak kan enten innebære at enkelte bestemmelser i utkastet ikke gjøres gjeldende for innenlandske valutatransaksjoner, eller at §§ 27 og 41 annet ledd helt eller delvis skal gjelde også for slike transaksjoner.

Til § 10 Særlige innskuddsformer

Paragrafen inneholder enkelte presiseringer i forhold til de generelle bestemmelsene i § 9 om virkeområdet for kapittel 2.

Første leddpresiserer at enkelte former for avtaler faller utenforreguleringen i kapitlet. Dette dreier seg om forhold som ligger på siden av det man vanligvis vil betegne som innskudd. Reglene i kapittel 2 vil være mindre egnet til å ivareta de særlige hensyn som gjør seg i forhold til disse avtaleformene. De aktuelle avtalen er dessuten i stor grad regulert gjennom annet, eksisterende regelverk.

Første ledd er en ny bestemmelse i forhold til Banklovkommisjonens forslag, og er tatt med bl a i lys av høringsuttalelsen fra Bankforeningen.Innføringen av pensjonsspareavtaler som en form for individuell pensjonsavtale etter skatteloven, som skjedde etter at Banklovkommisjonens utredning forelå, har skapt behov for en presisering av forholdet mellom denne formen for avtaler og finansavtaleloven.

Bokstav apresiserer at forsikringsavtaler faller utenfor loven. Dette ble også lagt til grunn av Banklovkommisjonen, se NOU 1994: 19 s 94.

Bokstav bpresiserer at loven ikke gjelder for pensjonsspareavtaler.At pensjonsforsikringsavtalerikke omfattes av loven, følger allerede av bokstav a. Med pensjonsspareavtalemenes avtale som fyller vilkårene i regelverket for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven, se gjeldende forskrift 25 september 1997 nr 1023, og eventuelle avtaler av tilsvarende art. En pensjonsspareavtale gir rett til alderpensjon fra en avtalt pensjonsalder og opphører når rettighetshaver når avtalt pensjonsalder eller dør. I tillegg kan den gi rett til etterlattepensjon og livsarvingspensjon.

Bokstav cpresiserer at avtale om innskudd i verdipapirfond faller utenfor loven. Dette ble også lagt til grunn av Banklovkommisjonen, se NOU 1994: 19 s 42-43.

Annet leddsvarer til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-2.

Til § 11 Betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto

Etter § 9 isolert sett vil kapittel 2 ikke gjelde for betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto. Paragrafen her gjør visse unntak fra dette utgangspunktet. Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-3. Det vises til Banklovkommisjonens merknader i NOU 1994: 19 s 108-109.

Paragrafens overskrifter, i samsvar med forslag fra Bankforeningen,endret for å få klarere frem hva som er paragrafens innhold.

Første leddfastsetter at mange av bestemmelsene skal gjelde tilsvarende for betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto.

Når det gjelder bestemmelsene i avsnitt V om andres misbruk av konto og betalingsinstrument, foreslår Bankforeningen at disse utgår i denne sammenheng. Departementet ser det imidlertid som vesentlig at lovutkastet inneholder en generell regulering av betalingskort, og har opprettholdt Banklovkommisjonens forslag.

Annet leddgjør unntak fra første ledd for forhåndsbetalte elektroniske kort, f eks telefonkort. Bestemmelsen åpner likevel for at Kongen i forskrift kan gi særlige regler om slik kort. Bankforeningen mener at det ikke er behov for en slik forskriftshjemmel. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at ytterligere erfaring med bruk av slike kort kan komme til å vise et behov for en viss regulering. Det synes hensiktsmessig at slik regulering i tilfelle gjennomføres ved forskrift.

Til § 12 Definisjoner

Paragrafen inneholder definisjoner av sentrale begreper som benyttes i kapittel 2. Paragrafen svarer langt på vei til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-4.

Bokstav a definerer begrepet betalingsoppdrag. I Banklovkommisjonens utkast til kapittel 2 var både begrepene betalingstjeneste og betalingsoppdrag benyttet, og definisjonen var knyttet til begrepet betalingstjeneste. Departementet har i utkastet valgt konsekvent å benytte begrepet betalingsoppdrag. Definisjonen er dessuten gjort noe knappere for å unngå en utilsiktet innsnevring av begrepet.

Bokstav b til e svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Enkelte høringsinstanser reiser spørsmål om en definisjon av begrepet konto. Som nevnt i merknadene til § 9, skal ethvert mellomværende mellom en finansinstitusjon og en kunde anses som en konto i lovens forstand så lenge det er tale om innskudd som omfattes av loven. Begrepet innskudd er nærmere klargjort gjennom utkastet § 10.

Til § 13 Alminnelige vilkår

Første leddpålegger en institusjon plikt til holde sine alminnelige vilkår for innskudd og betalingsoppdrag tilgjengelig for kundene på ekspedisjonsstedene. Dette kan bl a oppfylles gjennom oppslag eller ved utlagt brosjyremateriell. I kravet om tilgjengelighet ligger en forutsetning om at informasjonen må finnes lett synlig og i skriftlig form i publikumsdelen av ekspedisjonslokalet. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-5 første ledd.

Kravene etter denne bestemmelsen gjelder bare for ordinære tjenester som tilbys alle potensielle kunder. De gjelder ikke for mer spesielle tjenester eller for vilkår som forhandles frem individuelt.

Bestemmelsen suppleres av andre bestemmelser om opplysningsplikt. Utkastet § 15 har regler om plikt for institusjon til å gi uttrykkelig informasjon før inngåelse av en kontoavtale. EU-direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene har i artikkel 3 regler om plikt til å gi bestemt angitte opplysninger om vilkårene for slike overføringer. Bestemmelser om en slik plikt vil bli tatt inn i den planlagte forskriften med hjemmel i utkastet § 9 tredje ledd. Forskriftsbestemmelsen vil inneholde krav om at også slik opplysninger skal være tilgjengelig på alle ekspedisjonssteder, men det vil være tilstrekkelig at opplysningene er tilgjengelig for kunder som ønsker å foreta en pengeoverførsel over landegrensene eller som ønsker opplysninger om slike overføringer .

Annet leddinneholder krav om at institusjonenes alminnelige vilkår skal opplyse om høyeste antall virkedager for å gjennomføre betalingsoppdrag. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-5 annet ledd.

Direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene har i artikkel 6 en bestemmelse om at dersom ikke annet er avtalt, skal en betalingsoverføring være godskrevet kontoen til mottakerens institusjon ved slutten av den femte bankdagen etter datoen for aksept av oppdraget. Departementet ikke funnet grunn til å lovfeste en absolutt tidsgrense for nasjonale pengeoverføringer En generell frist på fem dager ville være for lang for nasjonale forhold.

Til § 14 Avvisning av kunder

Paragrafen fastsetter at en finansinstitusjon ikke uten saklig grunn kan avslå å ta imot innskudd eller utføre betalingsoppdrag på vanlige vilkår, og at kunden som hovedregel skal underrettes om avslag uten ugrunnet opphold. Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-6.

Av høringsinstansene støtter Administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådetog Konkurransetilsynetuttrykkelig Banklovkommisjonens forslag om at en finansinstitusjon ikke uten saklig grunn skal kunne avvise en kunde. Bankforeningener i tvil om behovet for en særregel, men går ikke mot forslaget fordi det må anses å være i overensstemmelse med gjeldende bankpraksis. Finansieringsselskapenes Foreningkan ikke se at det er behov for en slik bestemmelse.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at loven bør inneholde en slik regel og viser til kommisjonens begrunnelse i NOU 1994: 19 s 111-113. Som Banklovkommisjonen peker på, vil nektelse av å ta i mot betalingsoppdrag bare kunne anses som saklig i særlige tilfeller. F eks vil det ikke være saklig grunn til å avvise en kunde at denne er utlending.

Enkelte høringsinstanser reiser spørsmål ved forholdet mellom den foreslåtte regelen og regelverket mot hvitvasking av penger, se finansieringsvirksomhetsloven (lov 10 juni 1988 nr 40) § 2-17 og forskrift 7 februar 1994 nr 118 om tiltak mot hvitvasking av penger. Det vises til at hvitvaskingsforskriften § 6 pålegger finansinstitusjoner å avvise kunder ved mistanke om hvitvasking av penger, og at hvitvaskingsreglene pålegger institusjonen ikke å gjøre kunden kjent med at avvisningen skyldes mistanke om hvitvasking av penger.

Departementet vil understreke at avvisning etter hvitvaskingsforskriften § 6 skal skje på det grunnlag at det er fremlagt manglende eller mangelfull legitimasjon. Det vil ikke være noe i veien for å underrette kunden om at dette er årsaken til avvisningen. Derimot skal finaninstitusjonen ikke opplyse til kunden om at opplysninger eventuelt er oversendt til Økokrim.

I tilfeller der Økokrim skal underrettes, følger det av hvitvaskingsforskriften § 11 at transaksjonen vanligvis ikke skal gjennomføres før underretning er gitt. I særlige tilfeller kan Økokrim gi pålegg om ikke å gjennomføre en transaksjon. Hensynet til slike tilfeller må imidlertid anses ivaretatt ved at finansinstitusjonen etter annet leddi bestemmelsen her, når dette er bestemt i eller i medhold av annen lov, ikke har plikt til å underrette kunden om at et oppdrag ikke utføres. Som Banklovkommisjonen peker på, se NOU 1994: 19 s 113, vil hvitvaskingsreglene nettopp være et eksempel på at annet kan være bestemt.

Det følger som nevnt av annet ledd første punktum at kunden skal underrettes om avslag uten ugrunnet opphold. Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudetog Forbrukerrådetønsker i tillegg en regel om at den som mottar et avslag, også har krav på en konkret begrunnelse for avslaget. Departementet legger vekt på at det kan være tilfeller der en begrunnelse fremstår som mindre naturlig, f eks fordi årsaken til avvisningen må være åpenbar for kunden. Et absolutt krav om begrunnelse synes også å være uheldig i forhold til reglene om tiltak mot hvitvasking av penger, se ovenfor.

Banklovkommisjonen legger til grunn at en avvisning vil kunne bringes inn for en tvisteløsningsnemnd etablert etter reglene i § 4. Flere høringsinstanser peker på at en slik tvist ikke vil kunne prøves av Bankklagenemnda etter gjeldende regler fordi nemnda kun behandler saker som springer ut av et kontraktsforhold. Departementet vil bemerke at det vil være naturlig at en fremtidig videreføring av Bankklagenemnda med offentlig godkjente vedtekter etter loven § 4, også får kompetanse til å behandle avvisningssaker. Dersom dette gjennomføres, skal underretning om avvisning også inneholde opplysning om nemndsordningen, se utkastet annet ledd annet punktum.

II Avtalen

Til § 15 Opplysningsplikt m v

Paragrafen regulerer institusjonens plikt til å gi veiledning og opplysninger før inngåelsen av en kontoavtale. Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens lovutkast § 2-7. Departementet viser også til kapittel 8.3 i de alminnelige merknadene. Regler om opplysningsplikt i forhold til innskudd finnes i dag i forskrift 1 juni 1990 nr 432 om opplysningsplikt om priser og produktpakker, gitt med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-11. Bestemmelsene i denne forskriften vil i stor grad bli erstattet av bestemmelsene i lovutkastet § 15 .

Departementet har merket seg at Banklovkommisjonen i sin utredning nr 4, NOU 1998: 14 Finansforetak m v s 22, uttaler at bestemmelsen her bør utvides slik at den også omfatter innskuddsordninger i varehandelen m v og pengekort m v utstedt av andre institusjoner enn dem som er omfattet av lovutkastet her. En slik utvidelse må eventuelt skje gjennom forskrift med hjemmel i lovutkastet § 1 fjerde ledd bokstav a.

Første leddgjelder institusjonens veiledningsplikt. Bestemmelsen svarer helt ut til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-7 første ledd.

Annet leddgjelder institusjonens opplysningsplikt før det blir inngått kontoavtale med en forbruker. Opplysningsplikten gjelder de forhold som er angitt i bokstav a til i.

Den absolutte opplysningsplikten etter annet ledd gjelder bare i forhold til forbrukere, se drøftelsen i kapittel 8.3. Det følger imidlertid av tredje ledd at de opplysningene som er nevnt i bestemmelsen skal være tilgjengelig for alle kunder. Det følger videre av utkastet § 16 annet ledd at slike opplysninger skal tas inn som en del av avtalen.

Opplysningene skal i utgangspunktet gis skriftlig. Det følger imidlertid av utkastet § 8 første ledd at dette ikke er til hinder for opplysningene gis ved hjelp av et elektronisk medium dersom kunden ønsker det.

I den grad det skal knyttes betalingskort eller andre betalingsinstrumenter til kontoen, vil også informasjon om bruken av disse være omfattet av opplysningsplikten etter annet ledd. Ved utformingen av annet ledd har departementet lagt vekt på anbefalingene om innholdet i forhåndsinformasjon som er gitt i EU-rekommandasjonen om transaksjoner ved hjelp av elektroniske betalingsmidler, se kapittel 4.3. Departementet har i den forbindelse gjort enkelte tilføyelser til Banklovkommisjonens forslag.

I bokstav d er det presisert at informasjon om regler om hvordan kontoen skal brukes, også skal omfatte informasjon om bruk av betalingsinstrumenter som er knyttet til kontoen. Når det gjelder innholdet i en slik informasjonsplikt, viser departementet til EU-rekommandasjonen artikkel 3 nr 3 bokstav b, der det er presisert at informasjonen minst bør inneholde

«ei utgreiing om dei innbyrdes pliktene og ansvarsområda til innehavaren og utferdaren; desse omfattar òg ei utgreiing om kva for tiltak innehavaren bør gjere for å tryggje det elektroniske betalingsmidlet, og kva metode (t.d. personkoden eller ein annen kode), som gjer det mogleg å nytte midlet».

Departementet har i bokstav e tilføyd en bestemmelse om at informasjonen skal inneholde opplysning om reklamasjonsfrister som følger av utkastet § 37 første ledd. En slik regel finnes i EU-rekommandasjonen artikkel 3 nr 3 bokstav e. Det er etter departementets syn vesentlig at kundene gjøres kjent med at det etter utkastet § 37 er stilt som vilkår for tilbakeføring av en omstridt belastning at kunden gir varsel uten ugrunnet opphold.

EU-rekommandasjonens anbefalinger når det gjelder opplysninger om kostnader knyttet til betalingsinstrumenter, må anses oppfylt gjennom utkastet bokstav c. For betalingskort som også skal kunne brukes i utlandet, skal det også gis opplysninger om kostnader forbundet ved slik bruk, se EU-rekommandasjonen artikkel 3 nr 4.

EU-direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene har regler om plikt til å gi forhåndsopplysninger om vilkårene for slike pengeoverføringer. Bestemmelsene i annet ledd vil ikke innebære at disse pliktene uten videre inntrer i tilknytning til opprettelse av en kontoavtale. Det vil være tilstrekkelig at det før opprettelsen av kontoavtalen gis opplysning om at det gjelder særlige vilkår for overføringer til utlandet. De opplysninger som er nevnt i direktivet artikkel 3, må imidlertid være tilgjengelig for alle kunder som har til hensikt eller vurderer å overføre penger til utlandet, se merknadene til § 13 første ledd ovenfor.

Tredje ledd første punktum fastsetter at opplysninger som nevnt i annet ledd skal være tilgjengelig for alle kunder. Det innebærer at også andre kunder enn forbrukere har krav på informasjon som nevnt i annet ledd. Forskjellen vil være at mens institusjonen har plikt til å gi de aktuelle opplysningene uoppfordret til forbrukerkunder, er det overfor næringslivskunder tilstrekkelig at det gis opplysninger i den utstrekning kunden ber om informasjon. Bestemmelsen skal forstås slik at dersom en næringslivskunde kommer med en generell forespørsel om kontovilkår, skal hun eller han få all informasjon som er nevnt i annet ledd.

Tredje ledd annet punktumgjelder brosjyrer og lignende markedsføringsmateriell. Ved slik markedsføring skal institusjonen alltid, som et minimum, gi opplysninger som nevnt i annet ledd bokstav a, b, c, f og h. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens lovutkast § 2-7 tredje ledd. Departementet har funnet det riktig å begrense kravet til innhold i brosjyrer m v til de former for opplysninger som kunden i første rekke har bruk for førkontoavtalen inngås. Bestemmelsen vil gjelde uavhengig av om markedsføringen rettes mot forbrukere eller næringsdrivende.

Forskriftshjemmelen som følger av Banklovkommisjonens lovutkast § 2-7 fjerde ledd, foreslås plassert i § 16.

Til § 16 Kontoavtalen

Paragrafen regulerer innhold og form for kontoavtalen. Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens lovutkast § 2-8, men er endret på enkelte punkter. Paragrafen vil være ufravikelig også i næringsforhold, se utkastet § 2 annet ledd og kapittel 6.3 i de alminnelige merknadene.

Avtaler om bruk av kontobaserte betalingsoppdrag, f eks korttjenester, vil utgjøre en del av kontoavtalen, og lovens regler om kontoavtalen vil dermed gjelde for dem.

Bestemmelsen her innebærer ingen endring i forhold til kravene til legitimasjon m v ved opprettelse av konto som følger av bestemmelsene i finansieringsvirksomheten § 2-17 med tilhørende forskrifter.

Første ledd er i det vesentlige i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 2-8 første ledd.

I første punktum er det bestemt at kontoavtalen skal være skriftlig. Dette er ikke til hinder for avtalen inngås ved hjelp av et elektronisk medium, forutsatt at vilkårene i § 8 annet ledd er oppfylt, se nærmere kapittel 7 og merknadene til § 8 annet ledd.

I annet og tredje punktum er det krav om at avtalen skal inneholde identifikasjon av kontohaveren og enhver som kan disponere kontoen. Begrepet «disponere» vil omfatte enhver som generelt eller på bestemte vilkår angitt i kontoavtalen, skal ha rett til å forføye over innestående på kontoen. Departementet har benyttet dette begrepet for å få frem et skille i forhold til personer eller institusjoner som gis adgang belaste kontoen på grunnlag av en enkeltstående fullmakt eller en belastningsfullmakt som nevnt i utkastet § 26. Slike fullmaktsforhold vil ikke måtte tas inn i kontoavtalen.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har i sine høringsuttalelser pekt på at erfaring, bl a fra Bankklagenemnda, viser at partsforholdet i avtalen bør klargjøres i kontoavtalen, særlig i forhold til bruk av depositumkontoer og andre kontoer som bare kan disponeres av flere i fellesskap. Departementet vil understreke at den foreslåtte bestemmelsen må forstås slik at eventuelle bestemmelser om at belastning bare skal kunne foretas av flere i fellesskap, skal tas inn i avtalen.

Annet ledd regulerer i første rekke forholdet til forhåndsopplysninger som nevnt i § 15 annet ledd. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens lovutkast § 2-8 annet ledd, men formuleringen er noe endret fordi det i forhold til næringslivskunder etter departementets forslag ikke vil gjelde noen absolutt plikt til å gi bestemte opplysninger før selve avtaleinngåelsen.

Første punktum presiserer at opplysninger som nevnt i § 15 annet ledd skal tas inn i kontoavtalen.

Det følger av utkastet § 4 første ledd at en kontoavtale med en forbruker skal inneholde opplysning om tvisteordning som er etablert etter § 4. Av opplysningshensyn er dette gjentatt i annet punktum her.

Tredje punktum presiserer at i den utstrekning institusjonen har gitt opplysninger som nevnt i § 15 annet ledd på forhånd, skal disse regnes som en del av kontoavtalen. Dette gjelder både opplysninger som er gitt som en direkte følge av opplysningsplikten etter § 15 annet ledd, og opplysninger av denne art som er gitt i det enkelte tilfellet uavhengig av denne pliktregelen.

Tredje ledd gjelder forholdet til vilkår som ikke er tatt inn i kontoavtalen. Utgangspunktet er at slike vilkår ikke er bindende for kunden.

Etter Banklovkommisjonens utkast § 2-8 tredje ledd skulle vilkår som ikke er tatt inn i kontoavtalen, bare være bindende dersom institusjonen godtgjør at vilkåret er uttrykkelig vedtatt av kunden. Bankforeningen har gitt uttrykk for at dette vil være noe for strengt og peker på at «det er grenser for hvor mange detaljer og forhold av mindre betydning som kan reguleres i en avtale av denne art». Bankforeningen peker også på bruken av såkalte masseavtaler (alminnelige avtalevilkår). Særlig i forhold til endring av slike avtaler, jf utkastet § 18, anser Bankforeningen at det går for langt å kreve uttrykkelig vedtakelse fra kundens side. Bankforeningen peker på at det eksisterer i underkant av 10 millioner innskuddskontoer, og uttrykker at arbeidet med å innhente (positive) tilslutningserklæringer vil generere enorme kostnader for institusjonene. Bankforeningen foreslår etter dette at ordet uttrykkelig bør utgå fra tredje ledd. Også Sparebankforeningen og Postbanken har merknader til utformingen av § 2-8 i forhold til endring av avtaler.

Departementet er enig i at det vil rekke noe for langt å kreve at et vilkår utenfor kontoavtalen skal være vedtatt uttrykkelig for at det skal være bindende for kontohaveren. Etter departementets syn vil det være tilstrekkelig å kreve at institusjonen skal godtgjøre at et slikt vilkår er vedtatt. Det klare utgangspunktet vil uansett være at et vilkår må være tatt inn i selve avtalen for at det skal være bindende for kunden.

Departementet vil understreke at bestemmelsen ikke åpner for at institusjonen i tilknytning til selve avtaleinngåelsen kan unnlate å innta standardvilkår e l og senere hevde at disse likevel må anses som en del av avtalen. Bestemmelsen vil i denne sammenheng innebære en endring i forhold til Bankklagenemndas uttalelse i sak BKN 93028 om at vilkår i masseavtaler «må anses vedtatt uten særskilt fremleggelse for den enkelte avtalepart, med mindre vilkårene i sterk grad avviker fra det som anses som alminnelige vilkår på det aktuelle kontraktsområdet».

Ved senere endringer i kontoavtalen vil man i noe større grad kunne tenke seg at vilkår er vedtatt av kontohaveren uten å være tatt inn i kontoavtalen. Etter departementets syn bør det ved endringer av mindre betydning i institusjonens alminnelige avtalevilkår normalt være tilstrekkelig at institusjonen gjør kunden uttrykkelig oppmerksom på hva endringene går ut på og gir opplysning om at endringene anses vedtatt dersom kunden ikke fremsetter merknader innen en angitt frist. Mer vesentlige endringer i alminnelige avtalevilkår eller endringer som gjelder kundens individuelle avtaleforhold, bør derimot som hovedregel bare kunne gjøres ved endringer i selve kontoavtalen, se også utkastet § 18 og merknadene til denne bestemmelsen.

Fjerde ledd tar sikte på å sikre at kontohaveren har tilgang til kontoavtalen. Dette kan praktisk skje ved at låntakeren gis et eksemplar av avtalen. Særlig med sikte på elektronisk avtaleinngåelse, har departementet tilføyd som et alternativ at den skriftlige avtaleteksten på annen måte gjøres tilgjengelig for kontohaveren.

Femte ledd inneholder en forskriftshjemmel, som også erstatter Banklovkommisjonens utkast § 2-7 fjerde ledd. Forskriftshjemmelen kan bl a benyttes til å gi nærmere bestemmelser om hvordan renteopplysninger skal gis.

Til § 17 Ihendehaverklausul

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-9.

Til § 18 Endring av kontoavtalen

Paragrafen svarer helt ut til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-10. Etter departementets forslag kan bestemmelsen fravikes ved avtale i næringsforhold, se utkastet § 2 annet ledd og kapittel 6.3 i de alminnelige merknadene.

Det følger av første ledd at reglene om innholdet i kontoavtalen, opplysningsplikt m v i §§ 15 og 16 får anvendelse også i forhold til endringer i kontoavtalen. Den justeringen departementet har foretatt i § 16 tredje ledd i forhold til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-8 tredje ledd, tar særlig sikte på situasjonen ved endringer i kontoavtalen, se merknadene til utkastet § 16 ovenfor.

Til § 19 Varsel om ensidig endring av avtalevilkårene

Innholdet i paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-11.

Departementet presiserer at, bortsett fra endringer i overtrekksrente, purregebyr o l som nevnt i utkastet § 18 tredje ledd, kan institusjonen bare foreta ensidig endringer i avtalevilkårene der dette har hjemmel i avtalen. Når kontohaveren er en forbruker, kan en avtalefestet rett til ensidig endring av vilkårene bare gjelde endringer i rentesats og gebyrer etter reglene i utkastet § 18 annet ledd. For alle andre endringer i kontoavtalen gjelder hovedregelen i § 18 første ledd om at endring av kontoavtalen bare kan skje etter de ordinære reglene for avtaleinngåelsen som følger av §§ 15 og 16.

Etter første ledd første punktum skal varsel sendes skriftlig. Kravet om skriftlig varsel forhindrer ikke at varsel kan gis ved hjelp av et elektronisk medium dersom det er avtalt for kontoforholdet at meldinger skal kunne gis på denne måten, jf § 8 første ledd.

Til § 20 Vederlag ved avvikling

Paragrafen regulerer institusjonens adgang til å kreve særskilt vederlag i forbindelse med avvikling av kontoforholdet eller deler av det. Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens lovutkast § 2-12.

Flere høringsinstanser har kommentert Banklovkommisjonens forslag på dette punktet. Forslaget støttes uttrykkelig av Administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Konkurransetilsynet. Forbrukerombudet, Forbrukerombudet og Sikkerhetsnettet mener at det som utgangspunkt ikke bør være adgang til å kreve avviklingsgebyr. Sparebankforeningen og Finansieringsselskapenes Forening mener på sin side at det er for strengt at det bare skal være adgang til å kreve avviklingsgebyr dersom det er gitt særskilt forhåndsinformasjon om dette.

Departementets syn er at Banklovkommisjonens forslag innebærer en rimelig avveining av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende. Departementets forslag svarer derfor i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast. En viss endring følger likevel av at det etter departementets lovutkast § 15 ikke gjelder noen absolutt plikt til å gi forhåndsopplysninger overfor næringsdrivende. For disse er derfor adgangen til å kreve avviklingsgebyr bare knyttet til om en slik adgang er avtalt. I forhold til forbrukere fastholder departementet Banklovkommisjonens forslag om at avviklingsgebyr bare kan kreves dersom opplysning om dette også er tatt med i forhåndsinformasjon som nevnt i § 15 annet ledd.

Til § 21 Kontohaverens oppsigelse og heving

Paragrafen gjelder kontohaverens adgang til å si opp eller heve kontoavtalen.

Hovedregelen som følger av første ledd er at kontohaveren uten forhåndsvarsel kan si opp kontoavtalen. Bestemmelsen svarer helt ut til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-13 første ledd.

Annet ledd inneholder en regel som sikrer kontohaveren rett til oppsigelse dersom institusjonen benytter seg av en rett til ensidig å endre visse avtalevilkår. Bestemmelsen svarer helt ut til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-13 annet ledd.

Tredje ledd regulerer kontohaverens adgang til å heve avtalen. I samsvar med alminnelige kontraktsrettslige regler vil kontohaveren ha adgang til å heve dersom institusjonen vesentlig har misligholdt sine forpliktelser.

Banklovkommisjonens lovutkast § 2-13 tredje ledd inneholdt også en hevingsregel for tilfeller der institusjonen foretar endringer i bruksmåte, bruksområde eller kontrollrutiner for betalingsinstrument knyttet til kontoen, og dette medfører vesentlig økt risiko for kontohaveren. Forbrukerrådet og Forbrukerombudet har påpekt at en slik regel ville samsvare dårlig med reglene i § 18 som begrenser institusjonens adgang til ensidig å endre kontoavtalen. Disse peker på at endring som angitt i den foreslåtte regelen vil måtte anses som endring av kontoavtalen som bare kan gjennomføres dersom den er vedtatt av kontohaveren, se utkastet § 18 første ledd, jf § 16 tredje ledd. En slik synsvinkel er også lagt til grunn i den gjeldende rammeavtalen mellom kortutstederne og Forbrukerombudet.

Departementet er enig i det som er påpekt for Forbrukerombudet og Forbrukerrådet. Det følger av § 16 annet ledd, jf § 15 annet ledd bokstav d, at kontoavtalen skal inneholde «regler om hvordan kontoen skal brukes, herunder krav til legitimasjon». Dermed må bestemmelser om bruksmåte, bruksområde og kontrollrutiner i tilknytning til et betalingsinstrument anses som en del av kontoavtalen, som ikke kan endres uten vedtakelse fra kontohaveren. Ut fra dette ser departementet ikke behov for noen særskilt hevingsregel.

Fjerde ledd første punktum fastsetter at kontohaveren ved heving etter tredje ledd har rett til å få utbetalt pengene på kontoen med påløpte renter og uten fradrag for eventuelt avviklingsgebyr. Etter annet punktum gjelder det samme dersom kontohaveren sier opp innen fire uker etter at institusjonen har foretatt en ikke uvesentlig endring av renter eller gebyrsatser.

Første punktum er i samsvar med Banklovkommisjonens lovutkast § 2-13 fjerde ledd første punktum. Annet punktum er i samsvar med forslaget fra Banklovkommisjonens flertall til § 2-13 fjerde ledd annet punktum. Et mindretall i kommisjonen på åtte medlemmer ønsket ikke en slik regel. Flertallets forslag støttes uttrykkelig av Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådetog Næringsdepartementet. I tillegg har Administrasjonsdepartementet, Konkurransetilsynetog Sikkerhetsnettetuttalt at man generelt støtter forslaget til § 2-13. Mindretallsforslaget støttes av Bankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Postbanken og Sparebankforeningen.Departementet slutter seg til flertallets forslag og viser til flertallets begrunnelse i NOU 1994: 19 s 121.

Til § 22 Institusjonens oppsigelse og heving

Paragrafen gjelder institusjonens adgang til oppsigelse og heving. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens lovutkast § 2-14. Kravet om at oppsigelse eller heving skal skje skriftlig, er ikke til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom det er avtalt for kontoforholdet at meldinger skal kunne gis på en slik måte.

Til § 23 Konto som ikke brukes

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-15.

III Bruk av konto, betalingsoppdrag m v

Til § 24 Disponering av konto

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-16 første til tredje ledd.

Banklovkommisjonens utkast § 2-16 fjerde ledd er innarbeidet i departementets utkast § 26, se nærmere drøftelsen i kapittel 8.4.

Til § 25 Umyndig kontohaver

Paragrafen gir enkelte særregler for tilfeller der kontohaveren er umyndig. Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-21. Departementet har valgt å plassere bestemmelsen i direkte tilknytning til hovedreglene om disponering av konto i § 24.

Bestemmelsen bygger på det hovedprinsipp at man, både ved opprettelsen av en konto og senere, skal skille mellom midler som den umyndige etter vergemålslovens regler har rett til å disponere på egen hånd, og midler som disponeres av verge eller overformynderiet. Midler som den umyndige har adgang til å disponere på egen hånd, vil i første rekke være midler som vergen eller noen annen har latt den umyndige få til egen rådighet, og midler som den umyndige har tjent ved egen virksomhet etter fylte femten år.

Det følger av regelen i første ledd at innestående på en konto som den umyndige har rett til å disponere på egen hånd, skal være begrenset til midler som den umyndige selv kan disponere. I dette ligger også at vergen ved opprettelse av en konto i den umyndiges navn og ved senere innskudd, må ta stilling til om den umyndige selv skal disponere midlene eller om disse bare skal kunne disponeres ved vergens, og eventuelt overformynderiets, medvirkning.

Det har vært reist spørsmål om mindreårige bør ha adgang til å disponere innestående på konto ved bruk av uttaks- og betalingskort (minibankkort). Forslaget her vil klargjøre at en umyndig bare har rett til å disponere innestående på bankkonto så langt det dreier seg om midler som vergen har stilt til rådighet for den umyndige, eller eventuelt andre midler som etter vergemålslovens regler er til den umyndiges rådighet. Dette innebærer at vergen i stor grad kan kontrollere og begrense adgangen for en umyndige til å ta ut penger fra en bankkonto, uavhengig av om uttaket skjer ved bruk av minibankkort eller på annen måte. Departementet ser det slik at en regulering i finansavtaleloven ikke bør gå lenger enn dette. Departementet viser til at hovedprinsippene for mindreåriges adgang til å disponere over egne midler uansett vil følge av vergemålsloven. Departementet kan også se at en adgang for mindreårige til å bruke minibankkort innebærer fordeler, særlig ved at man kan unngå at mindreårige må bringe med seg større pengebeløp i kontanter.

Til § 26 Avtale om belastningsfullmakt

Paragrafen regulerer avtaler om at betalingsoppdrag skal gjennomføres etter krav fra en betalingsmottaker eller av institusjonen av eget tiltak. Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 2-16 fjerde ledd og § 2-17, men er endret på enkelte punkter. Departementet viser til kapittel 8.4 i de alminnelige merknadene.

Første ledd presiserer virkeområdet for bestemmelsen. Etter bokstav a gjelder paragrafen for det første der kontohaveren og institusjonen inngår avtale om at institusjonen skal gjennomføre et fast betalingsoppdrag. Avtalen kan gå ut på at institusjonen av eget tiltak skal foreta betaling på et bestemt tidspunkt eller på at betaling skal skje etter krav fra betalingsmottakeren. Dette vil bl a omfatte ordinære faste betalingsoppdrag, jf Banklovkommisjonens utkast § 2-16 fjerde ledd, og avtaler om bruk av tjenesten Avtalegiro.

Etter første ledd bokstav b gjelder paragrafen videre der det inngås avtale mellom kontohaveren og betalingsmottakeren om at kontoen gjentatte ganger skal kunne belastes etter krav fra betalingsmottakeren. Dette vil bl a omfatte avtaler innenfor tjenesten Autogiro. Bestemmelsen vil ikke omfatte avtaler om fullmakt til enkeltstående belastning av konto. Det følger av annet ledd at kontohaveren skal gi institusjonen skriftlig melding om en slik avtale. Kravet om skriftlighet er ikke til hinder for at melding gis ved hjelp av elektronisk kommunikasjon, se lovutkastet § 8 første ledd.

I tredje ledd er det presisert at institusjonen skal påse at de belastninger som foretas, ligger innenfor avtalens grenser. Krav til avtalen følger av fjerde ledd. Departementet viser til drøftelsen under kapittel 8.4.4 i de alminnelige merknadene.

Femte ledd inneholder regler om varslingsplikt. Det nærmere innholdet i varslingsplikten er drøftet under kapittel 8.4.4 i de alminnelige merknadene. Varslingsplikten gjelder så lenge ikke annet er uttrykkelig avtalt. Krav om uttrykkelig avtale innebærer at det må fremstå tydelig for kunden at utgangspunktet er varslingsplikt og at han eller hun avstår fra en rettighet ved å akseptere at det ikke skal gis varsel.

Sjette ledd gjelder endring eller tilbakekall av fullmakten. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-17 fjerde ledd.

Til § 27 Renteberegning ved godskriving og belastning av konto

Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-18. Departementet viser til kapittel 8.5 i de alminnelige merknadene. Bestemmelsen vil være ufravikelig også utenfor forbrukerforhold, se utkastet § 2 annet ledd.

Forskriftshjemmelen i fjerde ledd er formulert noe annerledes enn Banklovkommisjonens utkast for å få frem at det gjennom forskrift også kan gjøres unntak fra lovens bestemmelser på særlige områder, jf Banklovkommisjonens merknader i NOU 1994: 19 s 133.

Til § 28 Tilbakekall og endring

Paragrafen regulerer betalerens adgang til å tilbakekalle eller endre et betalingsoppdrag. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-19. I samsvar med Banklovkommisjonens forslag foreslår departementet at bestemmelsen gjøres ufravikelig i næringsforhold, se lovutkastet § 2 annet ledd og kapittel 6.3 i de alminnelige merknadene.

Som Banklovkommisjonen peker på (NOU 1994: 19 s 133) må utformingen av en bestemmelse om tilbakekall bygge på en kombinasjon av kryssende hensyn. På den ene side kommer at betaleren ville kunne ha en beskyttelsesverdig interesse i å kunne tilbakekalle et betalingsoppdrag. På den annen side tilsier målet om at betalingsoverføringer skal være effektive, og hensynet til at en mottaker skal kunne stole på at oppdraget blir gjennomført, at adgangen til tilbakekall ikke gjøres for vid.

Første ledd svarer helt ut til Banklovkommisjonens utkast § 2-19 første ledd. Første punktum slår fast hovedregelen om at institusjonen har plikt til å medvirke dersom betaleren endrer eller tilbakekaller et betalingsoppdrag. Annet punktum gir mulighet til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet gjennom avtale for en bestemt type betalingsoppdrag. Denne formuleringen innebærer at det ikke vil være adgang til å avtale generelt at tilbakekall eller endring skal være avskåret. En slik avtale må være knyttet til en, eventuelt flere, bestemte typer betalingsoppdrag. Det kreves likevel ikke at avtalen skal være knyttet til det enkelte betalingsoppdrag.

Enkelte høringsinstanser har merknader til annet punktum. Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener at adgangen til å avskjære tilbakekall er gjort for vid. Postverket og Samferdselsdepartementet knytter kommentarer til ordningen med postoppkrav og forutsetter at ved bruk av denne tjenesten vil tilbakekall være avskåret etter at betaling er skjedd til Postverket. Etter departementets syn innebærer Banklovkommisjonens forslag på dette punktet en rimelig avveining av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende. Postoppkrav er et eksempel på en betalingstjeneste der det behov for en adgang til å avtale at betaleren ikke skal kunne kreve tilbakekall eller endring. Også i forhold til bruk av betalingskort vil det, som Banklovkommisjonen peker på (NOU 1994: 19 s 134), ofte være behov for gjennom avtale å innskrenke adgangen til å kreve endring eller tilbakekall.

Annet ledd fastslår at et betalingsoppdrag ikkekan tilbakekalles eller endres etter at betaling har skjedd. Når betaling er skjedd, følger av bestemmelsen i utkastet § 39 første ledd. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-19 annet ledd første punktum.

I sitt utkast § 2-19 annet ledd annet punktum foreslår Banklovkommisjonen en bestemmelse om at et betalingsoppdrag ikke kan tilbakekalles dersom institusjonen har gitt betaleren særskilt kvittering for faktisk betaling og kvitteringen er overlevert motparten. Av høringsinstansene er både Bankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Forbrukerombudet og Norges Bank kritisk til dette forslaget. Disse peker på at utstedelse og overlevering av særskilt kvittering ikke er egnet som kriterium for at betaling faktisk er skjedd. Det pekes i den forbindelse på at den foreslåtte regelen vil stå i et uklart forhold til den generelle regelen om tidspunktet for betaling som i departementets utkast finnes i § 39. Departementet er enig i de fremsatte innvendingene og har derfor ikke fulgt opp Banklovkommisjonens forslag på dette punktet.

Tredje ledd om forholdet til sjekkreglene er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 2-19 tredje ledd.

Til § 29 Tilbakeholdsrett og motregning

Paragrafen regulerer institusjonens adgang til å utøve tilbakeholdsrett eller foreta motregning i innestående på konto eller i betalingsmidler som institusjonen har til disposisjon i forbindelse med betalingsformidling. Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 2-20, mener er endret på enkelte punkter. Departementet foreslår at paragrafen gjøres fravikelig i næringsforhold. Departementet viser til kapittel 8.6 i de alminnelige merknadene.

Hovedregelen i første ledd første punktum er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 2-20 første ledd første punktum. Annet punktum om krav som er oppstått som følge av et straffbart forhold er tilføyd i forhold til Banklovkommisjonens utkast, se punkt 8.6.4 i de alminnelige merknadene. Banklovkommisjonens forslag til annet punktum er ikke fulgt opp, se punkt 8.6.4 i de alminnelige merknadene.

Annet til fjerde ledd er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 2-20 annet til fjerde ledd.

IV Føring av konto

Til § 30 Kontoinformasjon

Paragrafen gjelder institusjonens plikt til å gi kontohaveren opplysninger om ulike forhold knyttet til kontoen. Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-22. I annet ledd er tatt inn en presisering om at plikten til å sende månedlig kontoutskrift for brukskontoer, bare gjelder dersom det har vært bevegelse på kontoen.

Kontoinformasjonen skal gis skriftlig. Det følger imidlertid av utkastet § 8 første ledd at dette ikke er til hinder for informasjonen gis ved hjelp av elektronisk kommunikasjon dersom kunden ønsker det.

Til § 31 Feilaktig godskriving av konto

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-23.

Til § 32 Feilaktig belastning av konto

Paragrafen regulerer institusjonens plikter når det foreligger feilaktig belastning av konto. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-24.

Banklovkommisjonen uttaler i merknadene til bestemmelsen (NOU 1994: 19 s 142) at kontohaverens krav på å tilbakeført et feilført beløp vil være underlagt «de alminnelige bestemmelser om foreldelse av fordringer». Departementetbemerker at kravet på tilbakeføring neppe kan anses som noen selvstendig fordring som vil være gjenstand for foreldelse. Den egentlige fordringen vil være kundens krav på utbetaling av innestående beløp på kontoen. Dermed vil regelen om 20 års foreldelse for bankinnskudd i foreldelsesloven § 4 gjelde selv om deler av innskuddet er «tatt ut» av kontoen gjennom en feilaktig belastning.

Til § 33 Melding om feil

Paragrafen gjelder institusjonens plikt til å underrette kontohaveren om at en konto er feilaktig godskrevet eller belastet. Underretningsplikten gjelder både der feilen er rettet etter utkastet § 31 eller § 32 og der institusjonen ikke har adgang til å rette feilen uten kundens samtykke.

Første punktum svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-25.

Postbanken og Sparebankforeningen påpeker at korreksjoner i en rekke tilfeller skjer umiddelbart, f eks i løpet av samme natt som en feilføring er skjedd, og at det i slike tilfeller synes uhensiktsmessig med en absolutt varslingsplikt. Departementet er enig i at umiddelbar varsling ikke kan anses påkrevd dersom det ikke er noen reell mulighet for at kunden kan ha fått uriktige opplysninger om innestående på kontoen. I slike tilfeller må det være tilstrekkelig at varsling skjer i forbindelse med en ordinær kontoutskrift. Departementet har i annet punktum tilføyd en bestemmelse om dette.

V Andres misbruk av konto og betalingsinstrument

Til § 34 Andres misbruk av konto m v

Paragrafen inneholder generelle regler for andres misbruk av konto. Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-26. Departementet viser til kapittel 8.7 i de alminnelige merknadene.

Første ledd svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-26 første ledd. Utgangspunktet er at kontohaveren ikke er ansvarlig for andres misbruk av kontoen. Dette gjelder likevel ikke dersom den som har foretatt disposisjonen har legitimert seg i samsvar med kontoavtalen, og belastningen har vært mulig som følge av forsett eller grov uaktsomhet fra kontohaveren. Tilsvarende gjelder ved forsett eller grov uaktsomhet fra noen som etter kontoavtalen har rett til å belaste kontoen. Departementet har føyd til «etter kontoavtalen» for å klargjøre at formuleringen ikke omfatter tilfeller der en betalingsmottaker har fått en belastningsfullmakt etter utkastet § 26 eller en enkeltstående fullmakt fra kontohaveren til å belaste kontoen.

Annet ledd svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-26 annet ledd. Formuleringen i annet punktum er noe endret for å få klart frem at kontohaveren ikke skal være ansvarlig for tap som er oppstått fordi misbrukeren har klart å overskride belastningsgrenser som inngår i institusjonens systemer, uavhengig av om disse grensene er kjent for kunden.

Tredje leddsvarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-26 tredje ledd.

Flere høringsinstanser har påpekt at begrepet «annen legitimasjon» som Banklovkommisjonen har benyttet, vil være noe uklart i denne sammenheng. Departementet har omformulert bestemmelsen noe for å klargjøre at de forhold som det er aktuelt å varsle institusjonen om, må være forhold som skaper særlig fare for misbruk. Foruten at betalingsinstrument er kommet bort, kan dette f eks være at kode eller annen sikkerhetsprosedyre kan ha blitt tilgjengelig for uvedkommende.

Fjerde ledd svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-26 fjerde ledd. Departementet har endret formuleringen noe for å få frem at det er en forutsetning for at bestemmelsen skal komme til anvendelse at det er årsakssammenheng mellom et utvist svik og et foreliggende misbruk. På tilsvarende måte som i annet og tredje ledd har departementet dessuten begrenset bestemmelsen til å gjelde for svik fra noen som disponerer kontoen.

I femte ledd har departementet tatt inn en presisering av at ansvar ved misbruk av betalingskort er regulert i utkastet § 35, og dermed av at reglene i paragrafen her ikke gjelder i slike tilfeller.

Til § 35 Misbruk av betalingskort

Paragrafen inneholder særlige regler for andres misbruk av betalingskort. Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-27. Departementet viser til kapittel 8.7 i de alminnelige merknadene.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-27 første ledd, med det unntak at beløpsgrensen er satt til 800 kroner. Departementet viser til drøftelsen i kapittel 8.7.

Annet ledd svarer helt ut til Banklovkommisjonens utkast § 2-27 annet ledd.

Tredje ledd bygger på Banklovkommisjonens utkast § 2-27 tredje ledd, men er formulert noe annerledes. Bestemmelsen tilsvarer utkastet § 34 annet ledd annet punktum.

Fjerde ledd første punktum svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-27 fjerde ledd. Fjerde ledd annet punktum er tilføyd i departementets utkast. Departementet viser til drøftelsen i kapittel 8.7 i de alminnelige merknadene.

Femte ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-27 femte ledd.

Sjette ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-27 sjette ledd bokstav b. Banklovkommisjonen foreslår i sitt utkast bokstav a en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å endre de beløpsgrensene som følger av første og annet ledd. Departementet ser det som uheldig å fastsette en beløpsgrense i loven og samtidig gi adgang til å endre denne ved forskrift. En slik ordning ville virke villedende ved at lovbestemmelsen, etter en endring av beløpsgrensen ved forskrift, ville inneholde beløpsgrenser som ikke gjelder lenger. Etter departementets syn bør må velge mellom å fastsette grensene i loven, slik at de bare kan endres ved lovendring, eller å fastsette grensene i forskrift fra starten av. Banklovkommisjonen uttaler (NOU 1994: 19 s 145) at beløpsgrensene utgjør så sentrale komponenter i ansvarsreglene at disse bør være nedfelt direkte i lovteksten. Departementet er enig i dette og har derfor ikke tatt med noen forskriftshjemmel.

Til § 36 Lemping av kontohaverens ansvar

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-28.

Til § 37 Reklamasjon. Tilbakeføring

Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-29. Departementet viser til kapittel 8.7 i de alminnelige merknadene.

Første ledd svarer, bortsett fra noen språklige endringer, til Banklovkommisjonens utkast § 2-29 første ledd.

Annet ledd svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-29 annet ledd. I bokstav b er fristen for å anlegge søksmål eller å bringe saken inn for nemndsbehandling satt til fire uker, se drøftelsen i kapittel 8.7. I tilfeller der saken bringes inn for en nemnd som nevnt i utkastet § 4, har departementet ikke funnet det nødvendig å kreve at nemnda skal være godkjent av Kongen etter reglene i § 4 annet ledd.

Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-29 tredje ledd, med det unntak at den nye fristen, i samsvar med annet ledd, er satt til fire uker.

VI Forholdet mellom betaler og mottaker ved betalingsoverføringer

Til § 38 Oppgjørsmåte

Paragrafen regulerer i hvilken grad en betaler har rett til å gjøre opp en fordring ved betaling gjennom et betalingssystem, og i hvilken utstrekning mottakeren kan pålegge betaleren å gjøre opp på en bestemt måte. Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-30. Departementet viser videre til kapittel 8.8 i de alminnelige merknadene.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-30 første ledd.

Annet ledd svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-30 annet ledd. Kriteriet for om mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten er etter departementets utkast om det medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper, se punkt 8.8.4.2 i de alminnelige merknadene. Vesentlighetskravet refererer seg både til utgifter og andre ulemper.

Tredje ledd gir en forbruker rett til å foreta kontant betaling. Departementet viser til punkt 8.8.4.2. Knytter fordringen seg til mottakerens forretningsvirksomhet, vil det være forretningsstedet som er betalingsstedet i denne sammenheng, jf bl a gjeldsbrevloven § 3 første ledd. Mottakeren kan ikke i medhold av annet ledd i utkastet her eller gjeldsbrevloven § 3 annet ledd kreve at betalingen skal erlegges kontant på et annet sted. På samme måte stiller det seg der kravet ikke knytter seg til betalingsmottakerens forretningsvirksomhet. Betaleren vil her ha rett til å betale kontant på mottakerens bosted, jf bl a gjeldsbrevloven § 3 første ledd.

Til § 39 Tid og sted for betaling

Paragrafen regulerer tid og sted for betaling. Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 2-31, men er endret på en del punkter. Departementet viser til kapittel 8.8 i de alminnelige merknadene.

Første ledd første og annet punktum gjelder tidspunktet for betaling i tilfeller der betaleren har rett til å foreta oppgjør ved betaling til mottakerens konto. Bl a for å oppnå samsvar med EU-direktivet om grenseoverskridende betalingsoverføringer, foreslår departementet i første punktum at betaling skal anses å være skjedd når beløpet er godskrevet mottakerens institusjon. Annet punktum inneholder en særlig regel for overføring innen samme institusjon. I slike tilfeller skal betaling anses for å være skjedd når beløpet er godskrevet mottakerens konto. Departementet viser til punkt 8.8.4.3 i de alminnelige merknadene.

Første ledd tredje punktum gjelder når oppgjør skal skje ved betaling i kontanter og beløpet er stilt til mottakerens disposisjon gjennom bank (bruk av advisert giro). Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-31 første ledd annet punktum. I slike tilfeller er det tilstrekkelig at melding om at beløpet står til disposisjon er kommet frem til mottakeren. Det er ikke noe vilkår at mottakeren faktisk har hatt tid til å heve pengene i bank innenfor åpningstiden. Når Banklovkommisjonen i sine merknader uttaler (NOU 1994: 19 s 149) at det må «tolkes inn i bestemmelsen at mottakeren rent faktisk får anledning til å heve beløpet», må det antas å sikte til inntrufne omstendigheter som gjør at det faktisk ikke blir mulig for mottakeren å heve pengene.

Når betaleren er en forbruker, følger det av annet ledd bokstav a at betalingsfristen, dersom ikke annet er avtalt, anses for å være avbrutt når betalerens oppdrag er mottatt av en finansinstitusjon. Departementet viser til punkt 8.8.4.3 i de alminnelige merknadene. Innholdet i begrepet «mottatt» er drøftet i NOU 1994: 19 s 150 (merknadene til Banklovkommisjonens utkast § 2-31 annet ledd)

Etter annet ledd bokstav b anses en fastsatt betalingsfrist som avbrutt når mottakeren mottar og aksepterer sjekk eller annet betalingsmiddel. Bestemmelsen er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 2-31 tredje ledd bokstav b.

Innholdet i tredje ledd er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 2-31 fjerde ledd.

Innholdet i fjerde ledder i det vesentlige i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 2-31 femte ledd. Departementet har benyttet formuleringen betalerens eget forhold for at det skal være klart at bestemmelsen ikke omfatter tilfeller der årsaken til at betalingsoppdraget ikke blir gjennomført ligger i institusjonen som betaleren har valgt.

VII Forsinkelse av betalingsoverføringer

Til § 40 Ansvar for betalingsmidler

Paragrafen regulerer det ansvaret den institusjonen som har påtatt seg betalingsoppdraget, har for betalingsmidlene. Etter bestemmelsen har institusjonen et objektivt ansvar fra betalingsmidlene er stilt til disposisjon og til betaling anses å være skjedd etter utkastet § 39 første ledd ved at beløpet er godskrevet mottakerens institusjon. Paragrafen svarer langt på vei til Banklovkommisjonens utkast § 2-32.

Etter Banklovkommisjonens utkast § 2-31 skal betalingen anses skjedd når mottakers institusjon er blitt «forpliktet overfor mottakeren for beløpet». Etter Forbrukerombudets og Forbrukerrådets syn bør ansvar kunne gjøres gjeldende overfor betalerens institusjon helt til beløpet er stilt til disposisjon for mottaker. Som det er påpekt i de alminnelige merknadene punkt 8.8.4.3, mener departementet at de nasjonale reglene på dette området bør svare til reglene som vil gjelde internasjonalt. Etter direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene artikkel 8 er institusjonen ansvarlig for en pengeoverførsel inntil beløpet er godskrevet kontoen til mottakers institusjon. Ved at dette skjæringspunktet er lagt til grunn i departementets utkast § 39 første ledd, vil det også være avgjørende for institusjonenes ansvar etter paragrafen her.

Etter Banklovkommisjonens utkast § 2-32 ville ansvar overfor institusjonen kunne gjøres gjeldende både av betaleren og mottakeren av det overførte beløpet. Etter departementets utkast § 39 vil imidlertid betaling ikke i noe tilfelle anses å være skjedd før beløpet er godskrevet mottakerens institusjon. Inntil dette tidspunktet vil mottakeren fortsatt kunne gjøre betalingskravet gjeldende mot betaleren. Ut fra dette er det etter departementets syn naturlig at retten til å gå på institusjonen begrenses til å gjelde for institusjonens egen kunde, som er betaleren. En slik løsning er også i samsvar med direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene artikkel 8.

Etter at beløpet er godskrevet mottakerens institusjon, vil denne institusjonen være ansvarlig for beløpet overfor mottakeren. Departementet har ikke funnet det nødvendig å regulere dette ansvaret uttrykkelig i utkastet.

Etter direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene artikkel 8 er institusjonens objektive ansvar begrenset til 12 500 euro, dvs noe over 100 000 kroner. Ansvarsbegrensningen er satt for å sikre at finansinstitusjoner som blir holdt ansvarlig for feil i internasjonal betalingsformidling, fortsatt skal være i stand til å oppfylle fastsatte solvenskrav. I forhold til innenlandsk betalingsformidling er det ikke grunn til å sette noen slik ansvarsgrense. Ved fastsetting av særlige regler om betalingsoppdrag til og fra utlandet med hjemmel i utkastet § 9 tredje ledd vil spørsmålet om ansvarsbegrensning bli nærmere vurdert. En mulighet kan være at ansvarsbegrensningen gjøres gjeldende for en norsk institusjons ansvar for feil som begått av en institusjon i en annen stat, men ikke for den norske institusjonens egne feil i forbindelse med pengeoverføringer til utlandet. Direktivet synes å åpne for en slik løsning, se direktivets fortale punkt 12.

Tilsvarende vil det i forskrift med hjemmel i § 9 tredje ledd være aktuelt å fastsette en force majeure-regel i forhold til norske institusjoners ansvar ved pengeoverføringer til utlandet, jf direktivet artikkel 9.

Til § 41 Rentetap

Paragrafen regulerer institusjonenes ansvar for rentetap som følge av forsinkelse ved betalingsformidlingen. Paragrafen svarer helt ut til Banklovkommisjonens utkast § 2-33.

Paragrafen gir etter omstendighetene både betaleren og mottakeren rett til å kreve rentetapserstatning. Bankforeningen og Sparebankforeningen mener at retten til å kreve dekning av rentetap bør være begrenset til institusjonens egen kunde. Departementet vil vise til at rentetap kan oppstå på mottakerens hånd selv om ikke mottakerens institusjon er ansvarlig for forsinkelsen. Dette kan bl a forekomme som en følge av bestemmelsen i departementets utkast § 39 annet ledd om at betalingsfristen i forbrukerforhold avbrytes allerede når betalerens oppdrag er mottatt av en finansinstitusjon. Ut fra dette bør mottakeren etter departementets syn også kunne velge å kreve dekning for rentetap fra betalerens institusjon.

Til § 42 Annet tap

Paragrafen regulerer institusjonenes ansvar for annet tap enn rentetap i forbindelse med forsinkelse i betalingsformidlingen. Paragrafen svarer i det alt vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 2-34.

Ansvaret er basert på et såkalt kontrollansvar for direkte tap, mens ansvaret for indirekte tap er begrenset til tap voldt ved grov uaktsomhet eller forsett fra institusjonens side. Enkelte høringsinstanser har merknader til ansvarsformen. Forbrukerombudet og Forbrukerrådet ønsker et videre ansvar for indirekte tap. Sparebankforeningen mener institusjonenes medhjelperansvar går for langt i forhold til offentlige monopolbedrifter. Etter departementets syn innebærer Banklovkommisjonens forslag en rimelig avveining av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende.

Til § 43 Lemping av institusjonens ansvar

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-35.

Kapittel 3 Låneavtaler m v

Til § 44 Virkeområde

Paragrafen regulerer virkeområdet for reglene om låneavtaler m v i kapittel 3. Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 3-1. Departementet viser til kapittel 9.2 i de alminnelige merknadene.

Til § 45 Overdragelse

Paragrafen regulerer långiverens overdragelse av lånefordringen. Departementet viser til kapittel 9.6 i de alminnelige merknadene.

Første ledd fastsetter at långiverens fordring bare kan overdras til en finansinstitusjon eller en lignende institusjon som er av en slik art at den kan drive utlånsvirksomhet. Bestemmelsen er tilføyd i forhold til Banklovkommisjonens utkast, se kapittel 9.6. Begrensningene gjelder ikke dersom låntakeren i tilknytning til en aktuell overdragelse gir sitt samtykke til overdragelsen. Utenfor forbrukerforhold vil det, i samsvar med hovedregelen i utkastet § 2 annet ledd, også være adgang til å fravike bestemmelsen gjennom en klausul i låneavtalen.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-2.

Til § 46 Långiverens opplysningsplikt

Paragrafen regulerer långiverens opplysningsplikt før avtalen inngås.

Paragrafen svarer langt på vei til Banklovkommisjonens utkast § 3-3 første til tredje ledd. Den absolutte plikten til å gi forhåndsinformasjon etter første og annet ledd er likevel begrenset til å gjelde når kunden er en forbruker. Det følger imidlertid av tredje ledd at skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i første eller annet ledd skal være tilgjengelig for enhver låntaker før låneavtale inngås. Det innebærer at enhver kunde på forespørsel har krav på å få slike opplysninger. Departementet viser til kapittel 9.3 i de alminnelige merknadene.

Forskriftshjemmelen som følger av Banklovkommisjonens utkast § 3-3 fjerde ledd, foreslås plassert i § 47. Det forutsettes gitt forskrifter med nærmere bestemmelser bl a om gjennomføringen av kravene til opplysninger om nominell og effektiv rente.

Til § 47 Låneavtalen

Paragrafen regulerer innholdet i låneavtalen. Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 3-4, men er redigert noe annerledes. Paragrafen er foreslått å gjelde ufravikelig også i næringsforhold, se utkastet § 2 annet ledd og kapittel 6.3 i de alminnelige merknadene.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-4 første ledd. Låneavtalen skal utformes skriftlig. Det følger imidlertid av utkastet § 8 annet ledd at dette ikke er til hinder for avtalen inngås ved hjelp av et elektronisk medium dersom visse forutsetninger er oppfylt.

Departementet har vurdert anvendelsen av § 8 annet ledd ved forbrukeravtaler i forhold til kravet i forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 om at kredittavtaler som faller under direktivet, skal inngås skriftlig. Departementet ser det slik at skriftlighetskravet i forbrukerkredittdirektivet ikke kan forstås som mer enn et krav om at avtalen skal inngås ved hjelp av skrifttegn, dvs at avtaleinngåelsen ikke kan skje muntlig. Ut fra dette vil bestemmelsen ikke være til hinder for at avtaleinngåelsen skjer gjennom et elektronisk medium. Departementet legger i denne forbindelse vekt på at forbrukerkredittdirektivet er fra 1986, og at man innenfor EU-systemet gjennom nyere regelverk på beslektede områder, se kapittel 4, har lagt stor vekt på å tilrettelegge for bruk av elektronisk kommunikasjon. Departementet viser særlig til at forslaget til direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester, se kapittel 4.5, klart bygger på den forutsetning at avtaler om finansielle tjenester, herunder låneavtaler, skal kunne inngås ved hjelp av elektronisk kommunikasjon.

Annet ledd regulerer forholdet til långiverens opplysningsplikt og bestemmelsene i utkastet § 46. Den tilsvarende bestemmelsen i Banklovkommisjonens utkast var § 3-4 annet ledd første punktum. Når utkastet her er utformet noe annerledes, har dette i det vesentlige sammenheng med de endringene i forhold til Banklovkommisjonens utkast som er gjort i § 46.

Det følger av annet ledd første og annet punktum at opplysninger som nevnt i § 46 første og annet ledd skal tas inn i låneavtalen. Etter utkastet § 46 er det overfor næringslivskunder ikke noen absolutt plikt til å gi slike opplysninger på forhånd. Bortsett fra opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav c, gjelder imidlertid plikten til å ta opplysningene inn i avtalen generelt, dvs også i forhold til næringslivskunder. At opplysningene skal tas inn i avtalen, innebærer at kunden kan gjøre seg kjent med disse før han eller hun undertegner avtalen, eventuelt blir bundet ved bruk av prosedyrer som nevnt i § 8 annet ledd.

Det følger av annet ledd tredje punktum at overfor forbrukerkunder skal også opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav c om innbetalinger i låneperioden tas inn i avtalen. Dessuten skal det opplyses om eksisterende tvisteordning, jf utkastet § 4.

I annet ledd fjerde punktum er det presisert at i den utstrekning institusjonen før avtaleinngåelsen har gitt opplysninger som nevnt i § 46, skal disse også regnes som en del av låneavtalen. Dette gjelder både opplysninger som er gitt som oppfyllelse av den absolutte opplysningsplikten overfor forbrukere etter § 46 og opplysninger som er gitt på annen måte, forutsatt at de er av den art som er nevnt i § 46.

Tredje ledd fastslår at vilkår som er tatt inn i låneavtalen, ikke er bindende for kunden med mindre långiveren godtgjør at vilkåret er vedtatt av kunden. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-4 tredje ledd, med det unntak at det ikke er stilt krav om at kundens vedtakelse skal være uttrykkelig. Endringen som er gjort i forhold til Banklovkommisjonens forslag, tilsvarer endringen i § 16 tredje ledd, se merknadene til denne bestemmelsen.

Forbrukerrådet reiser, under henvisning til en rekke saker fra Bankklagenemnda, spørsmål om loven bør ha en fravikelig regel om at rentebindingsperioden skal være ett år ved fastrentelån. Departementet ser det slik at det ved fastrentelån ofte vil være naturlig med en rentebindingsperiode som er lenger enn ett år. Ved lån der renten bare kan justeres med et visst antall års mellomrom, må man sannsynligvis betale en noe høyere rente enn ellers, men til gjengjeld får man en bedre forutberegnelighet i økonomien. Med en bindingstid på kun ett år vil den mulige ekstra rentekostnaden ikke bli så stor, men gevinsten i form av økt forutberegnelighet vil være minimal dersom låneforholdet er langvarig.

Departementet ser det slik at lovutkastet uansett vil innebære en avklaring i forhold til de problemer som har vært i praksis på dette området. Departementet vil peke på at avtalt rentebindingsperiode skal fremgå av den skriftlige låneavtalen, jf annet ledd og § 46 første ledd bokstav a, b og d. Utkastet § 48 annet ledd første punktum vil være til hinder for at institusjonene forbeholder seg rett til ensidig å endre den avtalte perioden. Det følger dermed av tredje ledd at dersom institusjonen vil endre intervallet for rentejustering, må forbrukeren vedta en slik endring. Passivitet fra forbrukerens side vil ikke være tilstrekkelig.

I samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 3-4 fjerde ledd fastsetter fjerde ledd at kunden skal gis et eksemplar av låneavtalen. Med tanke på avtaleinngåelse gjennom et elektronisk medium etter reglene i utkastet § 8, har departementet føyd til som et alternativ til fysisk overlevering av et avtaledokument at långiveren på annen måte gjør den skriftlige avtaleteksten tilgjengelig for låntakeren.

Femte ledd svarer langt på vei til Banklovkommisjonens utkast § 3-4 annet ledd annet og tredje punktum. I samsvar med utformingen av utkastet § 46 er reglene etter departementets forslag begrenset til å gjelde i forbrukerforhold.

Et mindretall i Banklovkommisjonen, åtte medlemmer, foreslo å sløyfe § 3-4 annet ledd annet punktum, tilsvarende femte ledd første punktum i departementets utkast. Under høringen har Bankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Norges Rederiforbund, Postbanken og Sparebankforeningen støttet mindretallets forslag. Flertallets forslag støttes uttrykkelig av Finansforbundet, Forbrukerombudet, Næringsdepartementet og Sikkerhetsnettet. Departementet er enig med Banklovkommisjonens flertall i at den foreslåtte regelen er ønskelig ut fra preventive hensyn, dvs for å sikre at institusjonene ikke «smugler inn» nye vilkår i standardiserte låneavtaler. Departementet viser til at reglen etter departementets forslag vil være en ren forbrukerregel. Departementet er likevel kommet til at en avtalt rett til å endre rente m v ikke bør avskjæres for hele låneperioden der denne er langvarig. Departementet foreslår at en tidsbegrensning som i annet punktum, tre år, skal gjelde også her.

Sjette ledd inneholder en forskriftshjemmel, som erstatter Banklovkommisjonens utkast § 3-3 fjerde ledd.

Til § 48 Endring av lånevilkårene

Paragrafen svarer på de fleste punkter til Banklovkommisjonens lovutkast § 3-5.

Første ledd slår fast utgangspunktet om at endring av låneavtaler skjer på samme måte som inngåelse av avtalen. Regelen svarer til regelen for innskuddsavtaler, se utkastet § 18 første ledd.

Etter Banklovkommisjonens forslag skal første ledd være ufravikelig også utenfor forbrukerforhold. Departementet ser det slik at det i næringsforhold kan være behov for fastsette gjennom låneavtalen at endringer i avtalen skal kunne gjøres på annen måte enn det som følger av utkastet § 47, f eks ved muntlig avtale. Etter departementets forslag kan derfor første ledd fravikes ved avtale utenfor forbrukerforhold i samsvar med lovens alminnelige utgangspunkt.

Innholdet i annet ledd svarer helt ut til Banklovkommisjonens utkast § 3-5 annet ledd. Departementet viser til kapittel 9.5 i de alminnelige merknadene.

Tredje ledd slår fast at det ved fastsetting av rentesats m v ikke skal skje forskjellsbehandling mellom institusjonens kunder. Virkeområdet for bestemmelsen er noe utvidet i forhold til Banklovkommisjonens utkast § 3-5 tredje ledd, som var knyttet til forholdet mellom nye og gamle kunder. Departementet viser til kapittel 9.5 i de alminnelige merknadene.

Fjerde ledd er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 3-5 fjerde ledd.

Til § 49 Varsel om endring m v

Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 3-6.

Første ledd bestemmer at dersom institusjonen ensidig endrer lånevilkårene, skal låntakeren varsles skriftlig om dette.

Departementet presiserer at långiveren bare kan foreta ensidig endring av lånevilkårene der dette har hjemmel i avtalen. Når låntakeren er en forbruker, kan en avtalefestet rett til ensidig endring av vilkårene bare gjelde endringer i rentesats, gebyrer og andre kostnader, se utkastet § 48 annet ledd. For alle andre endringer i låneavtalen gjelder hovedregelen i § 48 første ledd om at endring av låneavtalen bare kan skje etter de ordinære reglene for inngåelse av låneavtaler i §§ 46 og 47.

Kravet om skriftlig varsel forhindrer ikke at varsel kan gis ved hjelp av elektronisk kommunikasjon dersom det er avtalt for låneforholdet at meldinger skal kunne gis på denne måten, jf § 8 første ledd. Forbrukerombudet mener det bør kreves at varsel om renteendring skal sendes rekommandert. Etter departementets syn er det ikke grunn til kreve en så omstendelig ordning.

Annet ledd regulerer innholdet i varsel om endring av rentesats, gebyrer eller andre kostnader knyttet til låneavtaler. Varslet skal inneholde opplysninger om rentens størrelse m v i samsvar med reglene i § 46. For nedbetalingslån skal det i tillegg gis opplysninger om hvilken betydning endringene vil får for lånets avdrags- og renteterminer (låneprofilen) frem til siste avdrag. I Banklovkommisjonens utkast var det, i stedet for en selvstendig regel om dette, vist til utkastet § 3-3 første ledd bokstav c, som tilsvarer § 46 første ledd bokstav c i departementets utkast. Opplysningsplikten etter § 46 første ledd bokstav c er noe utvidet i forhold til Banklovkommisjonens utkast. Etter departementets syn er det ikke grunn til å la denne utvidelsen gjelde i forhold til varsel om endring.

Tredje ledd inneholder særlige varslingsregler når låntakeren er forbruker. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-6 tredje ledd.

Varslingsfristen er i utgangspunktet seks uker. Kortere frist kan benyttes når renteendring skjer som en følge av at det er inntruffet en vesentlig endring i pengemarkedsrenten, obligasjonsrenten eller det generelle rentenivå for institusjonenes innlån. Bankforeningen mener også renteendringer som følge av kredittpolitiske beslutninger bør kunne iverksettes med en kortere frist og viser i den forbindelse til at retningslinjene for institusjonenes praksis når det gjelder renteregulering, som også Banklovkommisjonen viser til (NOU 1994: 19 s 163), inneholder et slikt alternativ. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det i denne sammenheng vil være tilstrekkelig å legge vekt på det rentenivået institusjonen må forholde seg til.

Fjerde ledd gir varslingsregler for fastrentelån. Bestemmelsen inneholder både et krav om varsling senest seks uker før reguleringstidspunktet og et krav om tilbud senest fjorten dager før reguleringstidspunktet. Under høringen fremkom det både forslag om at varslingsfristene skal være kortere enn seks uker og om at tilbudsfristen skal være lengere enn to uker.

Departementet vil peke på at disse fristene bygger på en avveining mellom på den ene siden ønsket om at forbrukerne skal ha mulighet for å vurdere andre tilbud i markedet i forbindelse med endring av rente m v, og på den andre siden hensynet til at institusjonene skal kunne iverksette renteendringer m v forholdsvis hurtig slik at de ikke påføres urimelig tap. Departementet slutter seg til forslaget fra Banklovkommisjonen om at en varslingsfrist på seks uker er en rimelig avveining mellom disse to hensynene. Når det gjelder tilbudsfristen på fjorten dager, ville denne synes kort dersom den innebar at låntakeren bare skulle ha to uker på seg til å refinansiere lånet. Tilbudsfristen må imidlertid ses i sammenheng med varslingsfristen. Gjennom det varselet som skal gis, får låntakeren en indikasjon på hvilket rentenivå som vil gjelde i neste bindingsperiode, og låntakeren vil da ha samlet ha seks uker på seg til å refinansiere lånet. Etter departementets vurdering må dette anses tilstrekkelig. Det kunne også være urimelig om institusjonene måtte stå ved et fastrentetilbud i mer enn to uker. Departementet slutter seg derfor til forslaget fra kommisjonen på dette punktet.

Til § 50 Renter ved forsinket betaling

Bestemmelsen er tilføyd i forhold til Banklovkommisjonens utkast. Den innebærer utelukkende en presisering av det som ville gjelde også uten uttrykkelig regulering i finansavtaleloven. Utgangspunktet er at långiveren ved forsinket betaling kan kreve forsinkelsesrenter. Renteplikten vil da enten følge av særskilt regulering i avtalen eller av reglene i lov 17 desember 1976 nr 100 om renter ved forsinket betaling. Det følger likevel av forsinkelsesrenteloven § 4 bokstav c at når skyldneren er forbruker, kan det ikke avtales vilkår om forsinkelsesrente som stiller låntakeren i en dårligere stilling enn det som følger av reglene i forsinkelsesrenteloven. Dette er for ordens skyld gjentatt i bestemmelsen her.

Til § 51 Førtidig forfall

Paragrafen inneholder regler om långiverens adgang til å kreve lånet tilbakebetalt på annen måte enn avtalt, f eks etter heving eller oppsigelse av låneavtalen. Innholdet i paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 3-7.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-7 første ledd. Departementet viser til Banklovkommisjonens merknader i NOU 1994: 19 s 166-168.

Første ledd bokstav d presiserer at reglene om førtidig innfrielse i panteloven og sjøloven vil gjelde i tillegg til grunnlagene som følger av bokstavene foran. Disse reglene vil gjelde i tilfeller der kravet er sikret ved pant i låntakerens eiendeler, og vil f eks omfatte tilfeller der pantesikkerheten blir vesentlig forminsket ved at pantet går tapt eller blir skadet.

Banklovkommisjonen har i denne sammenheng drøftet om også bortfall og vesentlig reduksjon av kausjon eller garanti uten videre bør være et selvstendig grunnlag for at långiveren skal kunne heve avtalen. Kommisjonen er kommet til at det i forbrukerforhold ikke bør kunne avtales at slike forhold uten videre gir långiveren hevingsrett. Kommisjonen viser til at bortfall og reduksjon av slik sikkerhet ofte vil ligge utenfor låntakerens kontroll, og at institusjonen i mange tilfelle er nærmere til å bære risikoen for slike forhold enn låntakeren.

Postbanken og Sparebankforeningen har merknader til dette. Sparebankforeningen uttaler:

«Første ledd trekker opp de ulike betingelser for at et lån kan kreves innfridd før ordinær forfallstid. Dette gjelder bl.a når verdien av eventuell pantesikkerhet vesentlig reduseres, jf første ledd bokstav d) som henviser til panteloven § 1-9. Etter vårt syn må bortfall av eventuell kausjonssikkerhet bedømmes på samme måte.»

Departementetslutter seg til Banklovkommisjonens vurdering. Så lenge låntakeren ikke kan lastes for at kausjonssikkerhet bortfaller eller får redusert verdi, er det, i alle fall i forbrukerforhold, naturlig at långiveren bærer denne risikoen. Departementet vil også peke på at dersom kausjonssikkerhet bortfaller eller får redusert verdi på grunn av forsømmelse eller illojalitet fra låntakeren, vil det føre til førtidig forfall etter bokstav a dersom låntakerens mislighold er vesentlig.

Det nevnte utgangspunktet vil også gjelde i forhold til realkausjon. I samsvar med Banklovkommisjonens forslag vil forfallsreglene i panteloven § 1-9 og sjøloven § 44 bare gjelde der det er låntakeren som har stilt pant som sikkerhet for gjelden. Forfallsreglene i forhold til låntakeren i første ledd bokstav a til c og i forhold til kausjonisten i utkastet § 69 vil dermed være uttømmende også der en tredjeperson har stilt pant for gjelden. Det innebærer at selv om et formuesgode kausjonisten har stilt som pant går tapt eller blir skadet, vil dette ikke i seg selv medføre forfall i hovedforholdet eller i kausjonsforholdet.

Forfall i hovedforholdet eller kausjonsforholdet vil heller ikke inntre ved tvangssalg av pantet eller der realkausjonisten misligholder sin plikt til å vedlikeholde pantet m v, sml panteloven § 1-9 første ledd bokstav b og d. Ved tvangssalg av pantet vil panteretten bortfalle. Etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven skal det likevel avsettes et beløp til sikkerhet for långiverens betingede pantefordring dersom panteretten har en slik prioritet at det foreligger en dekningsmulighet. Dette prinsippet gjelder også der kausjonistens konkursbo eller insolvente dødsbo selger panteobjektet med utslettende virkning for panteretten, jf dekningsloven § 8-15.

Etter annet ledd kan långiveren kreve at det uten ugrunnet opphold stilles betryggende sikkerhet ved forventet vesentlig mislighold. Bestemmelsen er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 3-7 annet ledd.

Bankforeningen og Sparebankforeningen reiser spørsmål om forholdet mellom dekningslovens regler om omstøtelse og forslaget om at låntakeren kan avverge førtidig forfall ved forventet vesentlig mislighold ved at det stilles betryggende sikkerhet. Departementet vil bemerke at hva som er betryggende, må vurderes konkret. Når låntakerens økonomi er så svak som den vil være når vilkårene i § 51 annet ledd er oppfylt, vil det være en viss risiko for at låntakeren senere vil gå konkurs. Går låntakeren konkurs kan panteretten etter forholdene bli omstøtt med hjemmel i dekningsloven §§ 5-7 eller 5-9. Ut fra dette vil en slik sikkerhet ofte ikke kunne anses som betryggende. Departementet ser det slik at spørsmålet om hva som en betryggende sikkerhet alltid bør vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Muligheten for omstøtelse på et senere tidspunkt vil være ett av de momentene som må tas i betraktning.

Etter tredje ledd må krav om innfrielse etter første ledd eller krav om sikkerhetsstillelse etter annet ledd fremsettes skriftlig og være begrunnet. Bestemmelsen er tilføyd etter forslag fra Forbrukerombudet. Departementet antar at långivere i praksis vil begrunne et krav om førtidig forfall skriftlig. Departementet mener likevel at loven uttrykkelig bør pålegge långiveren å begrunne sitt krav. På denne måten vil låntakeren bl a sikres muligheten til å kontrollere om kravet er berettiget. Kunnskap om begrunnelsen for kravet gir også låntakeren et bedre grunnlag for å innlede forhandlinger med långiveren. Vilkåret om at kravet skal være skriftlig, forhindrer ikke at det kan fremsettes ved hjelp av elektronisk kommunikasjon dersom det er avtalt for låneforholdet at meldinger skal kunne gis på denne måten, jf § 8 første ledd.

Fjerde ledd gjelder hvilken kredittid låntakeren skal betale for og hvilke gebyrer og andre kostnader låntakeren kan bli krevd for. Bestemmelsen inneholder en henvisning til utkastet §§ 52 og 53. Innholdet i bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-7 tredje ledd.

Til § 52 Førtidig tilbakebetaling

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens lovutkast § 3-8 første og annet ledd. For å gjøre regelverket lettere tilgjengelig, har departementet skilt ut de særlige reglene om førtidig tilbakebetaling av fastrentelån, jf Banklovkommisjonens utkast § 3-8 tredje og fjerde ledd, som en egen paragraf.

Første ledd slår fast som en generell regel at låntakeren har rett til å tilbakebetale lånet helt eller delvis før avtalt forfallstid. Bestemmelsen svarer helt ut til Banklovkommisjonens utkast § 3-8 første ledd.

Annet ledd inneholder regler om oppgjøret ved førtidig innfrielse fra låntakerens side.

Etter annet ledd første punktum skal lånekostnader, dvs renter eller annet vederlag, bare betales for den benyttede kredittid frem til og med betalingsdagen. Bestemmelsen er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 3-8 annet ledd første punktum.

Annet ledd annet og tredje punktum regulerer långiverens adgang til å kreve dekket kostnader som oppstår i forbindelse med låntakerens innfrielse før forfallstid.

Banklovkommisjonens forslag innebar en adgang til å kreve avviklingsgebyr, begrenset til faktiske kostnader, også i forbrukerforhold. Banklovkommisjonens flertall foreslo likevel et unntak fra gebyrplikten for tilfeller der långiverens fordring overdras og tilfeller der institusjonen foretar en ikke uvesentlig endring av lånevilkårene til låntakerens skade, forutsatt at låntakeren innfrir hele lånet innen seks uker etter at varsel er sendt til ham eller henne.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet går inn for at førtidig tilbakebetaling og oppsigelse for overgang til annen långiver generelt skal være kostnadsfri i forbrukerforhold. Forbrukerombudet uttaler bl a:

«Det bør vurderes om det i forbrukerforhold skal kreves at kostnader ved førtidig innfrielse dekkes inn enten i nominell rente eller etableringsgebyr. Slike kostnader vil ellers virke unødig mobilitetshindrende og også vanskeliggjøre sammenligning med effektiv rente for et eventuelt refinansieringstilbud da slike kostnader (etter dagens regler) ikke skal medtas ved beregning av effektiv rente.»

Bankforeningen, Sparebankforeningen, Postbanken og Finansieringsselskapenes Forening støtter mindretallets forslag om at låntakeren ved førtidig tilbakebetaling av andre lån enn fastrentelån, ikke bør være fritatt for gebyrer selv om institusjonen foretar en ikke uvesentlig endring av lånevilkårene eller overdrar lånefordringen. Sparebankforeningen uttaler bl a:

«... dersom flertallets forslag til lovtekst legges til grunn, vil bankene måtte innkalkulere i sine «ordinære» priser et «bortfall» av kostnadsdekning i de tilfeller der låntaker påberoper seg retten til «gebyrfri innfrielse» som følge av varsel om en «ikke uvesentlig endring» av lånevilkårene. Vi ser det for øvrig som klart uheldig at et spørsmål som dette skal bero på en skjønnsmessig tolkning av en slik rettslig standard, noe som klart vil kunne være prosess- og konfliktskapende.»

Departementet er kommet til at det ikke bør være adgang til å kreve avviklingsgebyr i forbrukerforhold, se bestemmelsen i tredje punktum. Departementet legger vekt på at avviklingsgebyr vil bidra til å begrense forbrukerenes faktiske mulighet til å flytte et lån til et annen institusjon, f eks for å oppnå bedre rentevilkår. Slike gebyrer vil dermed også i noen grad kunne bidra til å begrense konkurransen mellom institusjonene. Departementet viser dessuten til at kostnader ved avvikling av låneforholdet vil inntre på tilnærmet samme måte enten lånet blir nedbetalt i samsvar med den opprinnelige avtalen eller tilbakebetalingen skjer før tiden. Ut fra dette vil det ikke være unaturlig at kostnader knyttet til avvikling av låneforholdet dekkes på annen måte enn gjennom bruk av avviklingsgebyr, f eks ved at kostnadene innkalkuleres som del av et etableringsgebyr. Departementet legger også vekt på at dersom det gis adgang til å kreve avviklingsgebyr i forbrukerforhold, vil det samtidig være behov for nokså omfattende unntaksregler, jf forslaget fra Banklovkommisjonens flertall. Som påpekt av flere høringsinstanser, vil en slik regel ha flere uheldige sider.

I næringsforhold bør det, så langt det følger av avtalen, være adgang til å kreve avviklingsgebyr, begrenset til dekning av kostnadene ved den førtidige tilbakebetalingen, se utkastet annet punktum.

Til § 53 Førtidig tilbakebetaling av fastrentelån mv

Paragrafen gir enkelte særlige regler for førtidig tilbakebetaling av fastrentelån mv. Bestemmelsen i paragrafen gjelder i tillegg til de generelle reglene i utkastet § 52 første og annet ledd. Innholdet i paragrafen svarer langt på til Banklovkommisjonens utkast § 3-8 tredje og fjerde ledd.

Førtidig tilbakebetaling av fastrentelån i forbrukerforhold er i dag regulert i Finansdepartementets forskrift 17 september 1998 nr 892 om opplysningsplikt overfor låntakere og om avtale om lån til forbruker. Reguleringen i forskriften bygger langt på vei på Banklovkommisjonens forslag til regulering i finansavtaleloven.

Første ledd og annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-8 tredje ledd og Finansdepartementets forskrift § 4-2 tredje ledd.

Første ledd presiserer som utgangspunkt at långiveren, dersom slik rett følger av avtalen, kan kreve dekning av tap og renter eller annet vederlag i bindingsperioden («overkurs»). Lovens utgangspunkt innebærer likevel ikke at adgang til å kreve overkurs skal være noe nødvendig element i forbindelse med en fastrenteavtale. Departementet slutter seg i denne forbindelse til følgende presiseringer fra Norges Bank:

«Norges Bank sier seg enig i en videreføring av den adgang finansinstitusjonene har til å kreve overkurs og gebyrer for sine kostnader ved førtidig innfrielse av lån. Men vi vil understreke at dette ikke må tolkes slik at dette skal være den eneste typen for fastrentekontrakt i det norske markedet. Tvert om er det mye som tilsier at andre kontraktstyper vil være minst like fordelaktige fra et samfunnsøkonomisk synspunkt. Det bør således presiseres at lovutkastet ikke er til hinder for avtaler som inkluderer opsjon på at lånet kan nedbetales uten overkurs. Kundene bør da informeres om konsekvensene av å velge lån med og uten opsjon på tilbakebetaling uten overkurs. Et element i dette er f.eks at kunden i tilfelle av tilbakebetaling med overkurs informeres om vederlaget ved 1 prosentpoengs rentefall og innfrielse etter ett år, etter halve løpetiden osv. En slik informasjonsplikt er i tråd med lovutkastets forutsetning om full informasjon i kontraktsforhold.»

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har enkelte merknader knyttet til beregning av overkurs. Etter departementets syn vil det være vanskelig å ta inn mer detaljerte regler om beregningen i lovteksten. Slike regler må eventuelt gis gjennom forskrift med hjemmel i utkastet fjerde ledd. Regler om beregningen finnes i dag i Finansdepartementets forskrift § 4-2 fjerde ledd.

Annet ledd innebærer at det ikke kan kreves overkurs etter første ledd i tilfeller der tilbakebetaling skjer i forbindelse med varsel om endring av rentesats m v etter reglene i utkastet § 49 fjerde ledd. Bestemmelsen innebærer utelukkende unntak fra første ledd og griper ikke inn i adgangen etter utkastet § 52 annet ledd til å kreve lånekostnader for benyttet kredittid og eventuelt gebyr knyttet til administrasjonskostnader ved førtidig tilbakebetaling.

Tredje ledd er tilføyd i forhold til Banklovkommisjonens utkast. Bestemmelsen er knyttet til førtidig innfrielse i tilfeller der en avtalt fastrente er lav i forhold til rentenivået på innfrielsestidspunktet. I slike tilfeller kan innfrielsen innebære at det oppstår en gevinst for långiveren («underkurs»).

Banklovkommisjonens utkast inneholder ingen særskilt regulering av underkurs. Finansdepartementets forskrift § 4-2 fjerde ledd synes derimot å innebære at låntakeren i forbrukerforhold skal godskrives underkurs i samme understrekning som låntakeren etter avtalen har plikt til å dekke overkurs.

Under høringen er spørsmålet om underkurs bare berørt av Forbrukerombudet. Forbrukerombudet mener at det bør kreves at långiveren tar forbehold i avtalen dersom låntakeren ikke skal godskrives underkurs ved en renteoppgang.

Departementet vil bemerke at det ikke er opplagt at låntakerens rett til å bli godskrevet underkurs bør gå like langt som långiveren rett til å kreve underkurs. Utgangspunktet for en fastrenteavtale må sies å være at begge parter skal være bundet gjennom hele bindingsperioden. Overkurs må sees som en kompensasjon for långiveren som følger av at låntakeren likevel har rett til å innfri før avtalt forfall. Underkurs kan ikke sees på samme måte. Spørsmålet er her om låntakeren bør ha rett til både å innfri før forfall og å kreve kompensert mulig fremtidig rentegevinst som han eller hun går glipp av ved å innfri før tiden.

Departementet bemerker at kravet i forbrukerkredittdirektivet artikkel 8 om at forbrukeren i forbindelse med førtidig oppfyllelse skal «ha krav på en rimelig reduksjon i de samlede kredittkostnadene» må anses oppfylt allerede gjennom bestemmelsen i utkastet § 52 annet ledd om at det bare skal betales lånekostnader for den benyttede kredittid.

Den løsningen som departementet foreslår i annet ledd, er i samsvar med forslaget fra Forbrukerombudet. Lovens utgangspunkt er at dersom långiveren etter avtalen kan kreve dekning av tap m v som nevnt i første ledd (overkurs), skal låntakeren i tilsvarende utstrekning godskrives rentegevinst som långiveren oppnår (underkurs). Uttrykket «i tilsvarende utstrekning» innebærer at selve rentegevinsten skal beregnes på samme måte som et rentetap.

Ut fra de hensynene som er påpekt ovenfor, er departementet kommet til at det også i forbrukerforhold bør kunne avtales at låntakeren ikke skal godskrives underkurs, eller at beregningen skal skje på en annen måte enn for overkurs, se annet punktum. I tredje punktum er det presisert at opplysninger om unntak fra lovens hovedregel i så fall også skal gis på forhånd etter reglene i § 46 første ledd.

Forskriftshjemmelen i fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-8 fjerde ledd. Hjemmelen vil også omfang bestemmelser om beregning av «underkurs», jf annet ledd. Beregningsregler for over- og underkurs følger i dag av Finansdepartementets forskrift § 4-2 fjerde ledd.

Til § 54 Om kreditorskifte og om forbud mot bruk av visse dokumenter

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-9. Departementet viser også til kapittel 9.6 i de alminnelige merknadene.

Til § 55 Kontoinformasjon

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-10.

Kapittel 4 Kausjon

I Innledende bestemmelser

Til § 56 Virkeområde

Paragrafen regulerer virkeområdet for reglene i kapittel 4. Departementet viser til de alminnelige merknadene i kapittel 10.2.

Første ledd første punktum svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-1 første ledd. I annet punktum har departementet tatt inn regelen som også følger av utkastet § 73 tredje ledd annet punktum om at kapitlet også gjelder når en forbruker stiller kausjon gjennom et meglerforetak, uten hensyn til om långiveren er en finansinstitusjon eller lignende institusjon.

Bestemmelsen inneholder ingen definisjon av uttrykket kausjon. For å ta stilling til om det foreligger en kausjonsavtale, må man vurdere om avtalen har karakter av å være en kausjon ut fra de momenter som kjennetegner en kausjon, se Banklovkommisjonens merknader i NOU 1994: 19 s 174-175 og departementets merknader i punkt 10.2.3.1. Det vil således ikke være avgjørende om betegnelsen kausjon er brukt. Dette innebærer også at det kan foreligge kausjon selv om avtalen formelt er utformet som en låneavtale med to eller flere låntakere. Kausjonsreglene vil komme til anvendelse dersom finansinstitusjonen ut fra omstendighetene må være kjent med at én av flere låntakere opptrer utelukkende med et sikringsformål.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-1 annet ledd. Bestemmelsen fastslår at også pant stilt av tredjeperson regnes som kausjon i forhold til reglene i kapittel 4.

Pant må regnes som stilt av tredjeperson dersom pantegjenstanden helt ut er eid av andre enn låntakeren. Dersom låntakeren er medeier i pantegjenstanden, f eks dersom den er en bolig som eies av ektefeller i fellesskap, kan det ikke anses å foreligge pant stilt av en tredjeperson.

Tredje ledd inneholder en særskilt definisjon av forbrukerbegrepet i forhold til kausjonsavtaler. Når kausjonisten er forbruker, kan lovens regler ikke fravikes ved avtale. Bokstav a svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-1 tredje ledd. Bokstav b innebærer en tilføyelse i forhold til Banklovkommisjonens utkast, se kapittel 10.2 i de alminnelige merknadene. Bestemmelsen presiserer at selv om formålet med kausjonen skulle være knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, regnes han eller hun likevel som forbruker, dersom kausjonen består i pant i et formuesgode som ikke hovedsaklig er knyttet til næringsvirksomheten.

Fjerde ledd innebærere en nærmere regulering av adgangen til å fravike bestemmelsene i kapittel 4 ved avtale. Bestemmelsen er tilføyd i forhold til Banklovkommisjonens utkast.

Fjerde ledd første punktum presiserer at virksomhet som drives gjennom et aksjeselskap e l ikke i seg selv regnes som kausjonistens næringsvirksomhet ved anvendelse av forbrukerdefinisjonen i tredje ledd. Departementet viser til punkt 10.2.3.2 i de alminnelige merknadene.

Fjerde ledd annen punktum fastsetter at enkelte av lovens regler kan fravikes ved avtale selv om kausjonisten er å anse som forbruker etter reglene i tredje ledd og i fjerde ledd første punktum. Dette gjelder når låntakeren er et selskap der kausjonisten har bestemmende innflytelse. Slik innflytelse vil i første rekke foreligge der kausjonisten eier så mange aksjer eller andeler i det aktuelle selskapet at han eller hun representerer flertallet av stemmene i selskapet. Begrepet bestemmende innflytelse må i denne sammenheng generelt forstås på samme måte som etter aksjeloven (lov 13 juni 1997 nr 44) § 1-3. Departementet viser ellers til punkt 10.2.3.2 i de alminnelige merknadene.

Til § 57 Overdragelse

Bestemmelsen svarer fullt ut til Banklovkommisjonens utkast § 4-2.

Til § 58 Opplysningsplikt før inngåelse av kausjonsavtale m v

Paragrafen regulerer långiverens opplysningsplikt før en kausjonsavtale inngås.

Første ledd svarer langt på vei til Banklovkommisjonens lovutkast § 4-3 første ledd, se departementets merknader i de alminnelige merknadene kapittel 10.3. Den absolutte plikten til å gi forhåndsinformasjon er etter departementets forslag begrenset til å gjelde når kunden er en forbruker.

Plikten til å gi opplysninger om kausjonens omfang etter første ledd bokstav b og c er behandlet i de alminnelige merknadene kapittel 10.5

Annet ledd om frarådingsplikt bygger på forslaget fra Banklovkommisjonens mindretall. Departementet viser til kapittel 10.4 i de alminnelige merknadene.

I samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 4-3 annet ledd fastsetter tredje ledd at kausjonisten skal gis en kopi av låneavtalen. Med tanke på avtaleinngåelse gjennom et elektronisk medium etter reglene i utkastet § 8, har departementet føyd til som et alternativ til fysisk overlevering av et avtaledokument, at låneavtalen gjøres tilgjengelig for kausjonisten på annen måte.

Til § 59 Kausjonsavtalen

Paragrafen regulerer innholdet i kausjonsavtalen. Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 4-4. Paragrafen er foreslått å gjelde ufravikelig også i næringsforhold, se utkastet § 2 annet ledd og kapittel 6.3 i de alminnelige merknadene. Kravene til avtalens innhold er likevel ikke helt ut de samme i næringsforhold som i forbrukerforhold.

Første ledd bygger på Banklovkommisjonens utkast § 4-4 første ledd. Bestemmelsen innebærer at det vil være et gyldighetsvilkår for kausjon at kausjonsavtalen er skriftlig og inneholder opplysninger om kausjonsbeløpets størrelse eller det høyeste beløp kausjonen skal sikre.

Etter Banklovkommisjonens forslag var det også krav om at avtalen skulle inneholde opplysninger om hvilke låneavtaler kausjonen skal omfatte. Departementet har ikke funnet grunn til å stille et absolutt krav om at slike opplysninger skal inn i avtalen når kausjonen stilles i næring, se kapittel 10.5 i de alminnelige merknadene. I forbrukerforhold følger det av departementets forslag i annet ledd annet punktum at kausjonsavtalen skal inneholde opplysninger om hvilke låneavtaler kausjonen skal omfatte.

I næringsforhold vil skriftlighetskravet ikke være til hinder for avtaleinngåelse gjennom et elektronisk medium dersom vilkårene i § 8 annet ledd er oppfylt. Derimot vil ikke regelen i utkastet § 8 annet ledd få anvendelse når en forbruker stiller seg som kausjonist, se første ledd annet punktum. Etter departementets syn er det her tale om en avtale av en så særegen karakter at man bør stille særlig strenge formkrav til avtaleinngåelsen, se drøftelsen i kapittel 7.3.

Annet ledd regulerer forholdet til långiverens opplysningsplikt og bestemmelsene i utkastet § 58. Utkastet her er utformet noe annerledes enn Banklovkommisjonens utkast § 4-4 annet ledd. Dette har bl a sammenheng med de endringene i forhold til Banklovkommisjonens utkast som er gjort i § 58.

Det følger av første punktum at opplysninger som nevnt i § 58 første ledd bokstav c, d, g og h, skal tas inn i kausjonsavtalen. Krav om å ta inn opplysninger som nevnt i bokstav c vil delvis følge allerede av første ledd, se ovenfor. Etter utkastet § 58 er det overfor næringslivskunder ikke noen absolutt plikt til å gi slike opplysninger på forhånd. Plikten til å ta opplysningene inn i avtalen gjelder imidlertid generelt, dvs også i forhold til næringslivskunder. At opplysningene skal tas inn i avtalen, innebærer at kunden kan gjøre seg kjent med disse før han eller hun bli bundet av avtaleteksten.

Det følger av annet punktum at overfor kausjonister som er forbrukere skal også opplysninger som nevnt i § 58 første ledd bokstav b, e og f samt opplysninger om eksisterende tvisteordning, jf utkastet § 4, tas inn i avtalen.

I tredje punktum er det presisert at i den utstrekning institusjonen før avtaleinngåelsen har gitt opplysninger som nevnt i § 58, skal disse også regnes som en del av kausjonsavtalen. Dette gjelder både opplysninger som er gitt for å oppfylle den absolutte opplysningsplikten overfor forbrukere etter § 58 første ledd og opplysninger som er gitt på annen måte, forutsatt at de er av den art som er nevnt i § 58 første ledd.

Tredje ledd svarer helt ut til Banklovkommisjonens utkast § 4-4 tredje ledd. Ut fra kausjonsavtalers karakter bør vilkår som ikke er tatt inn i avtalen, bare være bindende dersom de er uttrykkelig vedtatt av kausjonisten. I de lignende reglene i utkastet § 16 tredje ledd og § 47 tredje ledd har departementet foreslått å utelate ordet uttrykkelig. Departementet foreslår ikke noen tilsvarende endring her.

I samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 4-4 fjerde ledd fastsetter fjerde ledd at kunden skal gis et eksemplar av kausjonsavtalen. Særlig med tanke på avtaleinngåelse gjennom et elektronisk medium etter reglene i utkastet § 8 i næringsforhold, har departementet føyd til som et alternativ til fysisk overlevering av avtaledokumentet, at långiveren gjør avtalen tilgjengelig for kausjonisten på annen måte.

II Kausjonsforholdet

Til § 60 Varslingsplikt ved manglende sikkerhetsstillelse m v

Paragrafen regulerer institusjonens plikt til å varsle dersom sikkerhet eller gjeldsforsikring ikke stilles eller tegnes som forutsatt og dersom det senere inntrer endringer mht stilt sikkerhet eller tegnet gjeldsforsikring.

Paragrafen stiller krav om at varsel skal gis skriftlig. Dette forhindrer ikke at varsel kan gis ved hjelp av et elektronisk medium dersom det er avtalt for kausjonsforholdet at meldinger skal kunne gis på denne måten, jf § 8 første ledd.

Første ledd bokstav a svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-5 annet ledd bokstav a.

Første ledd bokstav b pålegger finansinstitusjonen å gi varsel dersom gjeldsforsikring ikke er blitt stilt som forutsatt da kausjonsavtalen ble inngått. Etter Banklovkommisjonens utkast § 4-3, som svarer til utkastet her § 58, var gjeldsforsikring omfattet av begrepet pant eller annen sikkerhet. Som påpekt i de alminnelige merknadene punkt 10.3.4, er departementet kommet til at en slik systematikk ikke er forenlig med reglene om frigivelse av sikkerhet m v i utkastet § 64. Departementet har derfor tatt inn plikt til å gi opplysninger om gjeldsforsikring som et eget punkt, bokstav e, i utkastet § 58 første ledd.

Dersom det i samsvar med utkastet § 58 første ledd bokstav e er gitt opplysninger om at gjeldsforsikring er forutsatt tegnet under medvirkning av långiveren, og slik forsikring ikke blir tegnet, bør långiveren ha plikt til å opplyse om dette. En slik opplysning vil gi kausjonisten mulighet til å treffe tiltak med sikte på å få gjeldsforsikring tegnet som forutsatt, hvis ikke dette er utelukket pga de helsekravene som gjelder for gjeldsforsikring.

Annet ledd regulerer tilfeller der gjeldsforsikring faktisk er tegnet som forutsatt i forbindelse med avtaleinngåelsen, men det senere inntrer forhold som kan føre til at dekningen under forsikringen faller bort eller blir vesentlig endret. Dette kan være f eks være at låntakeren ikke betaler forsikringspremie eller ønsker å si opp forsikringen helt eller delvis. I slike situasjoner bør kausjonisten gis mulighet til å ivareta sine interesser ved å legge press på låntakeren og eventuelt ved selv å gå inn å dekke forsikringspremien. Departementet foreslår derfor at institusjonen i slike tilfeller skal varsle kausjonisten i god tid før dekningen endres. Departementet bemerker at dersom institusjonen forsømmer å oppfylle en slik plikt, vil dette kunne medføre erstatningsansvar dersom det oppstår tap for kausjonisten som kunne vært unngått hvis institusjonen hadde oppfylt sin opplysningsplikt.

Til § 61 Varslingsplikt ved mislighold, betalingsutsettelse m v

Paragrafen regulerer institusjonens plikt til å varsle kausjonisten når institusjonen blir kjent med omstendigheter som kan være av betydning i forhold til låntakerens evne til å betjene lånet. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 4-5, men er endret på en del punkter. Innholdet i bestemmelsen er drøftet i de alminnelige merknadene kapittel 10.6.

Paragrafen stiller på flere punkter krav om at varsel skal gis skriftlig. Dette forhindrer ikke at varsel kan gis ved hjelp av et elektronisk medium dersom det er avtalt for kausjonsforholdet at meldinger skal kunne gis på denne måten, jf § 8 første ledd.

I samsvar med hovedregelen i utkastet § 2 annet ledd, vil bestemmelsen etter departementets forslag kunne fravikes ved avtale når kausjonisten ikke er forbruker, se kapittel 6.3 i de alminnelige merknadene. Bestemmelsen vil dessuten kunne fravikes ved avtale der låntakeren er et selskap der kausjonisten har bestemmende innflytelse, jf utkastet § 56 fjerde ledd annet punktum.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-5 første ledd, bortsett fra at varslingsfristene er noe utvidet, se drøftelsen i punkt 10.6.4 i de alminnelige merknadene.

Annet ledd er tilføyd i forhold til Banklovkommisjonens utkast. Bestemmelsen presiserer at etter at institusjonen har gitt kausjonisten varsel i samsvar med første ledd, skal den holde kausjonisten informert om den videre utviklingen i låneforholdet. Dersom kausjonisten har grunn til å tro at låneforholdet er brakt i orden etter et varslet mislighold, gjelder ny varslingsplikt etter første ledd ved mislighold av en senere termin. Departementet viser til punkt 10.6.4 i de alminnelige merknadene.

Tredje leddbygger på Banklovkommisjonens utkast § 4-5 annet ledd bokstav b. Bestemmelsen i Banklovkommisjonens utkast bokstav a er tatt inn i § 60 første ledd bokstav a. Etter Banklovkommisjonens forslag skulle det gjelde krav om varsel ved avtale om utsettelse med betaling utover én termin. Departementet foreslår at man i denne sammenheng i stedet bygger på en eksakt tidsangivelse, tre måneder, se punkt 10.6.4 i de alminnelige merknadene.

Fjerde ledd svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 4-5 tredje ledd første punktum. Banklovkommisjonens flertall foreslo også et annet punktum i denne bestemmelsen. Departementet har her valgt å følge Banklovkommisjonens mindretall, se punkt 10.6.4 i de alminnelige merknadene.

Til § 62 Opplysningsplikt etter kausjonistens forespørsel

Paragrafen inneholder enkelte bestemmelser som pålegger institusjonene plikt til å gi visse opplysninger på kausjonistens anmodning (passiv opplysningsplikt). Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 4-6.

Bokstav a og b svarer helt ut til Banklovkommisjonens utkast.

Bokstav c gjelder rett for kausjonisten til på forespørsel å få opplysninger om resultatet av långiverens undersøkelser mht låntakerens betalingsevne og verdien av andre sikkerheter. Departementets forslag bygger på et forslag fra flertallet i Banklovkommisjonen. Et mindretall i Banklovkommisjonen, syv medlemmer, gikk mot forslaget til bokstav c.

Under høringen er flertallets forslag uttrykkelig støttet av Finansforbundet, Juss Hjelpa i Nord-Norge, Næringsdepartementet og Sikkerhetsnettet. Mindretallet støttes av Bankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Forsikringsforbundet, Postbanken og Sparebankforeningen. Sparebankforeningen uttaler bl a:

«Som mindretallet fremhever, er vi redde for at den foreslåtte bestemmelsen vil kunne lede til uheldige konflikter og kunne være unødig belastende for låntakeren.

Bankene vil i forbrukerforhold sjelden foreta løpende økonomiske vurderinger av låntakeren. Slik kunnskap vil bankene først ha når lånet er misligholdt eller låntakeren på eget initiativ tar kontakt med banken for å be om utsettelse/nedsettelse av sine betalingsforpliktelser.

Det er vår oppfatning at de hensyn som kommisjonenes flertall peker på er ivaretatt gjennom andre bestemmelser.»

Departementet er enig med Banklovkommisjonens flertall i at i den utstrekning långiveren faktisk har foretatt undersøkelser om låntakerens betalingsevne eller om verdien av sikkerheter, er det rimelig at også kausjonisten på forespørsel skal få adgang til resultatet av disse undersøkelsene. Departementet har likevel merket seg det som er understreket under høringen om at institusjonene i forbrukerforhold sjelden vil foreta løpende økonomiske vurderinger av låntakeren. For å klargjøre at retten til å kreve opplysninger bare gjelder i den utstrekning låntakeren faktisk har foretatt spesielle undersøkelser, har departementet presisert i lovteksten at retten til å få opplysninger gjelder eventuelle undersøkelser som er foretatt.

Til § 63 Endring av kausjonskravet og innsigelser om hovedforholdet

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-7.

Til § 64 Frigivelse av sikkerhet m v

Paragrafen regulerer forholdet til andre sikkerheter som ble stilt eller forutsatt stilt da kausjonsavtalen ble inngått. Paragrafen svarer langt på vei til Banklovkommisjonens utkast § 4-8.

Første ledd regulerer adgangen til å frigi pant eller annen sikkerhet som var stilt eller forutsatt stilt da kausjonsavtalen ble inngått. Utgangspunktet etter første punktum er at långiveren ikke har rett til å frigi slik sikkerhet uten kausjonistens uttrykkelige samtykke.

Annet punktum inneholder enkelte unntak fra dette utgangspunktet. Etter Banklovkommisjonens forslag skulle unntak gjelde «når det stilles annen sikkerhet som er minst like god for kausjonisten som sikkerheten som frigis, eller frigivelsen er uten betydning for kausjonistens stilling». Bankforeningen, Forsikringsforbundet, og Finansieringsselskapenes Forening mener at denne regelen er for streng. Bankforeningen uttaler bl a:

«Etter Bankforeningens vurdering bør første ledd strammes inn, idet det kan føre til urimelige resultater dersom en frigivelse som bare har liten eller helt uvesentlig betydning for kausjonisten automatisk medfører bortfall av hele kausjonsansvaret. Det bør tas inn en sikkerhetsventil for slike tilfeller. I praksis vil det oppstå situasjoner hvor det er hensiktsmessig for alle parter at det frafalles pant med liten verdi, f.eks. i en liten parsell til fast eiendom eller i næringsforhold hvor det særlig kan være aktuelt, f.eks. i driftstilbehør, motorvogner etc. med liten verdi.

Dersom kausjonistens samtykke må innhentes ved enhver frafallelse, vil långiver måtte forventes å bli mindre forhandlingsvillig overfor hoveddebitor, hvilket kan medføre økt risiko for kausjonisten. [...]

En regel som innebærer at kausjonistens samtykke må innhentes ved ethvert frafall av sikkerhet, vil dessuten trekke med seg den klare ulempe at kausjonisten gis anledning til å hindre forretningsmessige transaksjoner uten nærmere begrunnelse.»

Departementet er kommet til at regelen bør utformes noe mindre absolutt enn Banklovkommisjonens forslag. Som Banklovkommisjonen selv peker på (NOU 1994: 19 s 187) bør regelen f eks kunne gi adgang til å frafalle pant i en liten tomt som utskilles fra en stor jordbrukseiendom. Etter departementets oppfatning bør man da ikke kreve absolutt sikkerhet for at frafallet er helt uten betydning for kausjonisten. Det bør være tilstrekkelig å kreve at den eventuelle betydningen av frafallet for kausjonisten er meget begrenset sett i forhold til den samlede verdien av panteobjektet og andre omstendigheter.

Annet ledd fastsetter at dersom pant eller annen sikkerhet frigis i strid med bestemmelsene i første ledd, er kausjonisten ikke lenger bundet av kausjonsavtalen. Bestemmelsen er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 4-8 annet ledd. Finansieringsselskapenes Forening mener det er en unødig streng reaksjon at hele kausjonsavtalen faller bort, og mener at det bør være tilstrekkelig at kausjonisten blir kompensert for det tapet han eller hun lider. Også Bankforeningen er inne på en slik løsning. Departementet vil, som Banklovkommisjonen, peke på at den foreslåtte regelen langt på vei er i samsvar med gjeldende rett. Når en slik relevant forutsetning for kausjonsløftet faller bort, bør utgangspunktet være at kausjonisten ikke lenger er bundet av sitt løfte. Det ville være komplisert både å utforme og å anvende en regel basert på kompensasjon av kausjonistens tap i det enkelte tilfellet.

Etter tredje ledd gjelder bestemmelsene i første og annet ledd i utgangspunktet også for de tilfellene der pant eller annen sikkerhet ikke blir stilt i samsvar med det som var forutsatt da kausjonsavtalen ble inngått. Bestemmelsen er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast § 4-8 tredje ledd.

Forbrukerombudet har merknader til annet punktum i bestemmelsen som bygger på at låntakeren i kausjonsavtalen kan ta særskilt og uttrykkelig forbehold om at en bestemt sikkerhet ikke blir stilt som forutsatt ved kausjonsavtalens inngåelse. Ombudet reiser spørsmål om det er bør eksistere en slik adgang til å ta forbehold. Departementet ser det slik at den foreslåtte bestemmelsen ivaretar et praktisk behov som kan foreligge. Etter departementets syn må kausjonisten anses å være tilstrekkelig vernet ved at et eventuelt forbehold skal være særskilt og uttrykkelig.

Til § 65 Reduksjon og bortfall av kausjonsansvar

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 4-9, men er endret på enkelte punkter. Innholdet i bestemmelsen er behandlet i kapittel 10.7 i de alminnelige merknadene.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-9 første ledd. Bestemmelsen slår fast utgangspunkt om at låntakerens betaling til långiveren også reduserer kausjonistens forpliktelser.

Enkelte høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om anvendelsen av denne bestemmelsen i forhold til rammekreditter. Ved løpende rammekreditter vil forutsetningen være at innbetalinger som reduserer kredittbeløpet, ikke vil være til hinder for senere opplåning. Det må være klart at i forhold til rammekreditter vil bestemmelsen ikke omfatte innbetalinger fra låntakeren dersom låntakeren har adgang til og foretar ny opplåning. Departementet har ikke funnet det nødvendig å presisere dette i lovteksten. Dersom låntakeren ikke har adgang til å foreta ny opplåning, f eks fordi kredittrammen er redusert eller fordi kreditten er oppsagt, vil bestemmelsen gjelde på vanlig måte.

Annet ledd første punktum svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 4-9 annet ledd første punktum. Utgangspunktet er at kausjonistens ansvar for avdrag og renter reduseres i takt med de innbetalinger låntakeren skal foreta etter låneavtalen. Med låneavtalen menes her den opprinnelige avtalen, eventuelt med senere endringer forutsatt at kausjonisten har gitt sitt samtykke til endringene etter reglene i utkastet § 63. Annet ledd annet punktum og tredje ledd gjør likevel enkelte unntak fra dette utgangspunktet.

Bestemmelsen vil gjelde også for kassakreditter og lignende rammekreditter i den utstrekning det er fastsatt at kreditten på bestemte tidspunkter skal være redusert til et bestemt beløp.

Annet ledd annet punktum gjør unntak fra hovedregelen i første punktum for tilfeller der långiveren har gitt betalingsutsettelse. I slike tilfeller reduseres kausjonistens ansvar først når det er gått seks måneder etter opprinnelig betalingstid. Kausjonistens ansvar reduseres ikke dersom han eller hun senest i løpet av disse seks månedene uttrykkelig har akseptert en utvidelse av sitt ansvar som følge av en avtale om betalingsutsettelse, jf utkastet § 63 tredje ledd. Departementet viser til punkt 10.7.3 i de alminnelige merknadene.

Tredje ledd regulerer situasjonen ved mislighold. Bestemmelsen innebærer at långiveren ved å oppfylle sin varslingsplikt etter utkastet § 61 første ledd, kan hindre at kausjonsansvaret reduseres i samsvar med avtalt nedbetalingsplan i tilfeller der det foreligger mislighold. Departementet viser til punkt 10.7.3 i de alminnelige merknadene.

Det kan forekomme at långiveren gir varsel om mislighold, men at dette kommer senere enn tremånedersfristen som følger av § 61 første ledd. I slike tilfeller bør utgangspunktet være at kausjonsansvaret er bortfalt for forfalte terminer etter hovedregelen i annet ledd første punktum. Departementet ser det likevel slik at det også i disse tilfellene bør gjelde en tremånedersregel i den forstand at kausjonsansvaret ikke reduseres for terminer som er forfalt mindre enn tre måneder før varsel er gitt. Departementet foreslår en slik regel i tredje ledd annet punktum.

Innholdet i fjerde ledd svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 4-9 tredje ledd, med det unntak at bestemmelsen etter fjerde punktum ikke skal gjelde for realkausjon, se punkt 10.7.3 i de alminnelige merknadene.

III Kausjonistens ansvar

Til § 66 Gjeldsforsikring

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-10.

Forbrukerombudet ber i sin høringsuttalelse om at spørsmål knyttet til gjeldsforsikring gis en bredere plass i proposisjonen enn det er gjort i Banklovkommisjonens utredning. I departementets lovutkast er det, i tillegg til bestemmelsen her, foreslått særskilt regulering av kausjon i § 58 første ledd bokstav e og i § 60 første ledd bokstav b og annet ledd. Disse bestemmelsene er nærmere omtalt henholdsvis i punkt 10.3.4 i de alminnelige merknadene og i de spesielle merknadene til utkastet § 60.

Til § 67 Frigjøringstid

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-11.

Bankforeningen peker på at kausjonistens rett til å innfri også ved antesipert mislighold innebærer at kausjonisten kan ha rett til å innfri uten at kausjonisten har fått melding om mislighold fra institusjonen etter utkastet § 61. Bankforeningen foreslår at det presiseres i loven at når kausjonisten har gitt melding om at han eller hun vil innfri lånet, gjelder ikke lenger noen varslingsplikt for institusjonen etter utkastet § 61. Departementet anser det ikke som nødvendig med noen slik presisering. Departementet ser det slik at når kausjonisten har gitt melding om innfrielsen, har han eller hun inntrådt som selvstendig skyldner på en slik måte at det vil være klart at varslingsplikten etter § 61 ikke lenger får anvendelse.

Til § 68 Virkningen av at kausjonisten innfrir m v

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-12.

Til § 69 Kausjonens forfall m v

Paragrafen regulerer på hvilket tidspunkt krav på grunnlag av kausjonsavtalen tidligst kan rette mot kausjonisten.

Første til sjette ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-13. Departementet viser til kapittel 10.8 i de alminnelige merknadene og til Banklovkommisjonens merknader i NOU 1994: 19 s 192-193.

I syvende ledd har departementet tatt inn en bestemmelse som innebærer en presisering av at reglene i paragrafen her inneholder en uttømmende regulering av kausjonens forfall. Presiseringen går ut på at reglene om forfall av pantekrav i panteloven § 1-9 og sjøloven § 44 ikke gjelder når pantet er stilt som en realkausjon som faller inn under kausjonsreglene i finansavtaleloven. Departementet viser i denne forbindelse til drøftelsen under de spesielle merknadene til utkastet § 51 første ledd om førtidig forfall i forhold til låntakeren.

Til § 70 Renter ved forsinket betaling

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 4-14. Den regulerer institusjonens adgang til å kreve kausjonisten for renter som er påløpt etter at mislighold er inntrådt, dvs for tiden etter at én eller flere terminer er forfalt, eventuelt for tiden etter at hele lånet er forfalt til betaling. Kausjonistens ansvar for ordinære renter frem til forfallet av den enkelte termin, følger av reglene i utkastet § 65. Departementet har gjort enkelte endringer i forhold til Banklovkommisjonens utkast bl a for å få dette klarere frem. Departementet viser til kapittel 10.5 i de alminnelige merknadene.

Etter første ledd er retten til å kreve renter for tiden etter at mislighold er inntrådt knyttet til om det er gitt varsel etter reglene i utkastet § 61 første ledd. Bestemmelsen er utformet på samme måte som bestemmelsen om reduksjon av kausjonsansvaret i § 65 tredje ledd. Selv om det her dreier seg om forsinket betaling, er renten som kausjonisten kan kreves for, begrenset til den rentesatsen som ville ha vært gjeldende om lånet ikke var misligholdt.

Annet ledd slår fast at det ikke er adgang til å kreve kausjonisten for særlige forsinkelsesrenter, dvs renter etter en høyere rentesats enn den som ville ha vært gjeldende om lånet ikke var misligholdt. Når også kausjonsansvaret er forfalt, vil kausjonisten likevel måtte svare forsinkelsesrenter etter alminnelige regler.

Til § 71 Inndrivingskostnader m v

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-15.

Til § 72 Kausjonistens krav mot låntakeren

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 4-16.

Kapittel 5 Finansmegleroppdrag m v

I Alminnelige regler

Til § 73 Virkeområde

Paragrafen regulerer virkeområdet for kapittel 5. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonen utkast § 5-1, men er noe endret fordi departementet foreslår at kapitlet gis et noe snevrere virkeområde enn foreslått av Banklovkommisjonen. Departementet viser til kapittel 11 i de alminnelige merknadene.

Etter første ledd skal kapitlet gjelde når meglerforetak utfører megleroppdrag som helt eller delvis er knyttet til innskuddsavtaler, låneavtaler eller avtaler om kausjon. Innholdet i disse begrepene skal her være det samme som i forhold til de særskilte kapitlene for disse avtaleformene. Reglene innebærer bl a at kapitlet ikke gjelder forsikringsmegling, fondsmegling, eiendomsmegling eller annen megling av eierandeler i foretak eller driftsmidler. I forhold til valutamegling vil loven bare omfatte megling knyttet til innskudd og lån og ikke til andre former for valutatransaksjoner.

Det vil være tilstrekkelig til at et megleroppdrag er omfattet av loven, at oppdraget delvis er knyttet til en avtale som er omfattet av loven. Det innebærer f eks at loven omfatter megleroppdrag som går ut på plassering både i innskudd og i aksjer eller aksjefond og dessuten oppdrag som går ut på plassering enten i innskudd eller i aksjer/aksjefond.

Annet ledd presiserer at bestemmelsene gjelder tilsvarende når en annen institusjon (enn meglerforetak) som er nevnt i § 1, opptrer som megler av finansielle tjenester. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 5-1 første ledd annet punktum.

Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 5-1 annet ledd annet og tredje punktum.

Fjerde ledd inneholder en forskriftshjemmel, tilsvarende Banklovkommisjonens utkast § 5-1 fjerde ledd.

Til § 74 God meglerskikk. Omsorgsplikt

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 5-2 .

Til § 75 Uavhengighet

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 5-3.

Til § 76 Meglerforetakets vederlagskrav

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 5-4.

Til § 77 Klientkonto

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 5-5.

Til § 78 Meglerforetakets ansvar

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 5-6.

II Megling av lån

Til § 79 Opplysningsplikt om låneforholdet

Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 5-7. Som følge av at utkastet § 15 og § 46 (som svarer Banklovkommisjonens utkast § 2-7 og § 3-3) er begrenset til forbrukerforhold, er tilsvarende begrensning gjort her.

Til § 80 Avtalen

Bestemmelsen svarer i til Banklovkommisjonens utkast § 5-8. Skriftlighetskravet i første redd er ikke til hinder for at avtalen inngås ved hjelp av et elektronisk medium dersom vilkårene i § 8 annet er oppfylt.

Til § 81 Særregler når låntakeren eller långiveren er finansinstitusjon eller lignende institusjon

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 5-9.

Til § 82 Garanti m v knyttet til låneforholdet

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 5-10.

Kapittel 6 Agent- og rådgivningsoppdrag

I Alminnelige regler

Til § 83 Virkeområde

Paragrafen regulerer virkeområdet for kapittel 6. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonen utkast § 6-1, men er, på tilsvarende måte som § 73, noe endret i og med at departementet foreslår at kapitlet gis et noe snevrere virkeområde enn foreslått av Banklovkommisjonen. Departementet viser til kapittel 11 i de alminnelige merknadene og til merknadene til § 73.

I fjerde ledd har departementet føyd til en forskriftshjemmel som svarer til § 73 fjerde ledd.

II Finansagenter

Til § 84 Opplysningsplikt

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 6-2.

Til § 85 Institusjonens plikter

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 6-3.

Til § 86 Agentens vederlagskrav

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 6-4.

III Finansrådgivere

Til § 87 Rådgiverens oppdrag

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 87.

Til § 88 Rådgiverens vederlagskrav

Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 6-6.

Kapittel 7 Straff

Til § 89 Straff

Paragrafen svarer i det vesentlige til Banklovkommisjonens utkast § 7-1.

Kapittel 8 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

Til § 90 Ikrafttredelse

Første punktum fastsetter at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Forutsatt at lovforslaget behandles av Stortinget i vårsesjonen 1999, vil 1 januar 2000 i utgangspunktet fremstå som et naturlig tidspunkt for ikrafttredelse. Departementet vil likevel peke på at loven vil kreve en god del systemomlegginger i finansinstitusjonene. Etter departementets syn kan man ikke pålegge finansinstitusjonene å gjennomføre disse samtidig med årtusenskiftet. Departementet forutsetter derfor at ikrafttredelsen må skje noe senere enn 1 januar 2000.

Annet punktum gir adgang til å fastsette at ulike bestemmelser i loven skal tre i kraft til ulik tid. Bakgrunnen for dette er særlig behovet for å sette i kraft forskriftshjemmelen om betalingsoppdrag til og fra utlandet i § 9 tredje ledd tidligere enn loven for øvrig. Som påpekt i kapittel 8.2, er fristen for tilpasning til direktivet om grenseoverskridende betalingsoverføringer 14 august 1999.

Til § 91 Overgangsbestemmelser

Bestemmelsen regulerer lovens anvendelse i forhold til eldre avtaler. Departementet foreslår at loven langt på vei gis anvendelse også i forhold til finansavtaler som er inngått før loven trer i kraft. Finansavtaler løper ofte over en lang rekke år, og det ville være både uheldig og upraktisk dersom loven generelt ikke skulle anvendes i forhold til eldre avtaler.

Banklovkommisjonen har ikke drøftet spørsmålet om lovens anvendelse på eldre avtaler. Det er nærliggende å forstå dette slik at Banklovkommisjonen har sett for seg at loven som utgangspunkt skal gis anvendelse på alle finansavtaler, uten hensyn til om disse er inngått før eller etter at loven er trådt i kraft.

Bankforeningen og Sparebankforeningen kommer i sine høringsuttalelser inn på spørsmålet om overgangsregler.

Sparebankforeningen uttaler at det i prinsippet vil være naturlig at en rekke av lovens bestemmelser får anvendelse for løpende avtaler. Samtidig må det i forhold til hver enkelt bestemmelse foretas en analyse for eventuelle overgangsregler eller utsatt ikrafttredelse.

Bankforeningen gir uttrykk for at det er hensiktsmessig å skille mellom avtaler i og utenfor forbrukerforhold. I forbrukerforhold foreslår Bankforeningen at loven i utgangspunktet blir gjort gjeldende også for avtaler som er inngått forut for lovens ikrafttredelse, men at det må gjøres visse unntak fra dette utgangspunktet. Utenfor forbrukerforhold foreslås det at loven i utgangspunkt ikke blir gjort gjeldende for avtaler som er inngått forut for lovens ikrafttredelse, men at det gjøres visse unntak fra dette utgangspunktet.

Både Bankforeningen og Sparebankforeningen gir uttrykk for at fastsettelse av overgangsregler bør skje etter samråd med finansnæringen.

Forsikringsforbundet uttaler seg om overgangsregler i forhold til kausjon:

«Dersom lovforslaget blir vedtatt vil naturligvis ikke loven kunne gis tilbakevirkende kraft for allerede inngåtte kausjonsavtaler. Det bør imidlertid presiseres i forarbeidene at heller ikke lovens varslingsregler og forfallsregler gjelder for løpende kausjonsavtaler inngått før en eventuell ikrafttredelse, selv om kausjonsansvaret først blir aktuelt etter eventuell ikrafttredelse.»

Departementet legger til grunn at lovens bestemmelser ikke kan gjelde fullt ut i forhold til avtaler som er inngått før loven trer i kraft, jf bl a forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnloven § 97. Departementet har derfor utformet relativt detaljerte overgangsregler som fastsetter i hvilken grad lovens regler skal gi anvendelse i forhold til avtaler som er inngått før loven er trådt i kraft. Samtidig foreslår departementet en forskriftshjemmel som gir mulighet til å gi ytterligere overgangsregler.

Utformingen av overgangsreglene er langt på vei i samsvar med de prinsipielle vurderingene som Bankforeningen og Sparebankforeningen har gitt uttrykk for i sine høringsuttalelser. Departementet har ikke funnet det mulig å gjennomføre noen særskilt høring i forhold til disse bestemmelsene.

Departementet vil her kort redegjøre for de utgangspunktene som ligger til grunn for departementets utforming av overgangsreglene.

Det bør generelt fremheves at det ikke er mulig å få full oversikt over og særskilt regulere alle overgangsproblemer som kan tenkes å oppstå. Et utgangspunkt må være at begivenheter som inntreffer etter lovens ikrafttredelse, reguleres av loven, mens omstendigheter som er inntruffet før, må bedømmes etter de reglene som gjaldt tidligere.

Av dette følger bl a at bestemmelser i loven som gjelder plikter før avtaleinngåelsen, ikke kan få anvendelse i forhold til eldre avtaler. F eks vil ikke regler om opplysningsplikt som i utkastet §§ 15, 46 og 58 kunne gis anvendelse i forhold til eldre avtaler. Departementet har ikke funnet det nødvendig å si dette uttrykkelig i overgangsreglene.

Lovens bestemmelser om innholdet i avtalen, se bl a utkastet §§ 16, 47 og 59, kan heller ikke gis anvendelse på eldre avtaler. Dette er særskilt presisert i de foreslåtte overgangsreglene.

Etter lovutkastet § 2 annet ledd kan loven som hovedregel fravikes ved avtale når institusjonens kunde ikke er forbruker. Utenfor forbrukerforhold må derfor særskilt regulering i eldre avtaler gå foran lovens bestemmelser. Etter § 2 annet ledd er det enkelte bestemmelser i loven som er generelt ufravikelige, dvs at de ikke kan fravikes ved avtale selv om kunden ikke er forbruker. Etter departementets vurdering bør likevel eldre avtaler gå foran lovens bestemmelser også på disse områdene.

En stor del av lovens bestemmelser vil i det vesentlige innebære en videreføring og lovfesting av tidligere gjeldende rett og gjeldende avtalepraksis. I slike tilfeller synes det ikke betenkelig at loven gis anvendelse også i forhold til eldre avtaler. Utenfor forbrukerforhold må loven likevel vike i den utstrekning eldre avtaler inneholder en særskilt regulering som avviker fra lovens ordning, se ovenfor.

Også i forbrukerforhold kan det tenkes regulering i den enkelte avtalen som innebærer en annen løsning enn det loven gir anvisning på, selv om loven bygger på tidligere ulovfestet rett og alminnelig avtalepraksis. Departementet ser det likevel slik at nye forbrukervernregler kan - og bør - gjelde for eldre avtaler så lenge loven begrenses til å gjelde i forhold til begivenheter som inntrer etter at loven er trådt i kraft, og loven ikke innebærer noen urimelig forskyvning av partenes stilling i avtaleforholdet.

På enkelte punkter innebærer loven endringer i forhold til gjeldende rett. I forbrukerforhold bør loven gis anvendelse på eldre avtaler også i slike tilfeller, med de begrensninger som er angitt ovenfor. Departementet har lagt dette utgangspunktet til grunn bl a for utformingen av overgangsreglene i forhold til lovens bestemmelser om kausjon.

I næringsforhold bør man være noe mer varsom med å gi bestemmelser som innebærer endringer i forhold til gjeldende rett, anvendelse på eldre avtaler. Når det er tale om forhold som i alle tilfelle vil være regulert i avtalen, vil det likevel, i og med at loven er fravikelig, ikke være behov for å gi særskilte overgangsregler. I andre tilfeller vil det ikke være tilstrekkelig å bygge på at lovens bestemmelser vil vike for regulering i avtalen. Avtalen vil være utformet med utgangspunkt i gjeldende rett på avtaletidspunktet, og ikke med utgangspunkt i lovens bestemmelser. Man må derfor ta hensyn til at partene kanskje ville ha foretatt en særskilt regulering dersom lovens bestemmelser hadde vært gjeldende ved avtaleinngåelsen. I slike tilfeller er det behov for særskilte overgangsregler som innebærer at lovens bestemmelser ikke gis anvendelse i forhold til eldre avtaler.

Departementet understreker generelt at bestemmelser i overgangsreglene som går ut på at loven ikke gjelder, ikke utelukker at tilsvarende løsning som lovens ordning kan være gjeldende i avtaleforholdet på grunnlag av avtalen eller på grunnlag av ulovfestet rett.

Til § 92 Endringer i andre lover

Til endringene i gjeldsbrevloven

Endringene svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-3 nr 1.

Til endringene i foreldelsesloven § 4

De foreslåtte endringene er i samsvar med Banklovkommisjonens forslag § 8-3 nr 2. Endringene har sammenheng med forslaget til finansavtaleloven § 23.

Endringene får virkning også for eldre innskudd, forutsatt at foreldelse ikke er inntrådt etter någjeldende regler før loven her trer i kraft, se overgangsregelen i utkastet § 91 annet ledd bokstav v.

Til endringene i kredittkjøpsloven § 13

Endringene svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-3 nr 3.

Til endringene i inkassoloven § 9

Endringen foreslås for å oppnå samsvar med den generelle regelen om avbrudd av betalingsfrist i lovutkastet § 39 annet ledd bokstav a. Departementet viser til punkt 8.8.4.3 i de alminnelige merknadene.

Til endringene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2

Forslaget i utkastet § 69 om forfallsregler i kausjonsforhold avviker fra det som gjelder for selvskyldnerkausjon. Som følge av at finansavtaleloven er foreslås ufravikelig i forbrukerforhold, vil bestemmelsen innebære et absolutt forbud mot bruk av selvskyldnerkausjon når kausjonisten er forbruker. Inndriving av kausjonsforpliktelser uten søksmål etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a forutsetter i dag at det foreligger selvskyldnerkausjon. Departementet foreslår at kausjon på forfallsvilkår som nevnt i finansavtaleloven § 69 likestilles med selvskyldnerkausjon i denne sammenheng. Det vises til departementets merknader i punkt 10.8.4.

Til endringene i tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2

Reglene om innholdet i låneavtalen i utkastet § 47, som bygger på reglene om opplysningsplikt i utkastet § 46, vil i det vesentlige erstatte gjeldende regler om opplysningsplikt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-12. Tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2 foreslås endret i samsvar med dette.

Til endringene i husleieloven § 3-3

Endringene gjelder den nye husleieloven som er vedtatt av Stortinget i vårsesjonen 1999. Endringene foreslås for å oppnå samsvar med den generelle regelen om avbrudd av betalingsfrist i lovutkastet § 39 annet ledd bokstav a. Departementet viser til punkt 8.8.4.3 i de alminnelige merknadene.